Betalingsmur og adblock

Adblockere er avisenes død, og de som bruker dem er gratispassasjerer skal en tro avisene.  De lever av reklame og vi som bruker adblockere ødelegger det markedet.  Som alltid, når du begynner å klage på kundene dine har du et problem.  Bedrifter og organisasjoner, som har vært vant til å bestemme og definere, og hvor kundene har måttet tilpasse seg får alltid problemer når kundene selv kan bestemme hvordan de vil ha det. Vi ser det i bransje etter bransje - film, tv, musikk, bøker, bare for å ta noen. Når de ikke klarer tvinge kundene i kne tyr de til lovgiverne og strafferettsapparatet. De som streamer fra tjenester som Popcorntime skal straffes for de stjeler. Men stop en halv, hvorfor gjør kundene dette?

Verden er i endring, vanene våre er i endring. Det vil nødvendigvis bety noen bransjers død, og andre oppstår som fugl Fønix fra asken. Hvorfor går ungdommen til tjenester som Popcorntime?  Fordi de ikke vil vente på at filmer skal bli tilgjengelig på tjenester som Netflix og Apple-tv. Fordi utvalget på slike tjenester er så begrenset.  Dagens forbrukere er vant til, og forventer tilgang og utvalg. Å stenge for digital visning fordi kinoene skal overleve er ikke å forstå markedet, og da vokser det frem alternativer.

Å forstå kundene er viktig, ikke kriminalisere dem og si at de er umoralske.  Steve Jobs forstod dette når han lanserte iTunes.  iTunes viste at folk er villige til å betale for musikk om foretningmodellen er rimelig. Tjenester som Wimp og Spotify har ytterligere bekreftet det bildet.  Kundene er villige til å betale, men ikke i de gammeldags modellene.

Da er vi over til avisene, som sliter om dagene.  De har ikke forstått markedet. Hvorfor innstallerer vi adblock? Kan det ha noe med hvordan reklamen dominerer på sidene deres?  For eksempel at jeg må se en film før jeg får se innholdet jeg er på jakt etter, eller at det dukker opp alle slags pop-up og lyder som forstyrrer min leseopplevelse?

En annen ting som irriterer er betalingsmurer.  Så mye innhold ligger bak disse murene. For å få tilgang må jeg tegne abonement.  Så mye som jeg leser er det uaktuelt å tegne abonement på alle aviser og tidsskrifter. Dessuten er jeg ikke interessert i alt innholdet. Men dersom avisene hadde gitt meg mulighet for å betale for enkeltartikler, som jeg har full kontroll over etterpå (kan lagre, klippe i, godt leseformat etc) hadde jeg vært villig til å betale for det. Hvorfor åpner ikke pressen opp for en iTunes-modell? Jeg vil ha en sterk og god presse.  Jeg liker god journalistikk. Men jeg vil ikke ha en drøss med abonementer. Hvorfor gjør ikke pressen det lett for meg å være en god kunde?

MOOC og sosiale mediers kraft

For et par dager siden ble denne artikkelen publisert på Stanford News: MOOCs haven't lived up to the hopes and the hype, Stanford participants say. Artikkelen føyer seg inn i rekken av dem som vil kritisere MOOC for å ikke leve opp til forventningene.  Men hva var forventningene, og var de realistiske? Bill Gates har sagt: we always overestimate the change that wil occur in the next two years, and underestimate the change that will occur in the next ten.

Når det gjelder MOOC og online læring føler jeg at det i høyeste grad er tilfellet. MOOC som massefenomen er rundt tre år gammelt. (Downes og Siemens har holdt på litt lengre i Canada).  Selvom tre år game Coursera nærmer seg 16 millioner studenter, og det er et tema som diskuteres innen akademia, er dette med respekt å melde et ungt, umodent og uprøvd fenomen.  Jeg reiser mye rundt og snakker om MOOC, og jeg har enda til gode å være i en forsamling hvor alle kjenner til fenomenet.  Dette til tross for at jeg hadde forventet at alle i salen gjorde det.  Selv i Palo Alto, hvor Stanford University ligger, opplever jeg det.  Hvem innbilte seg at  MOOC, eller online læring, skulle finne sin form på første forsøk?

Noe av utfordringen med MOOC slik det har utviklet seg er at intensjonen var å putte klasseromsopplevelsen på nett. Hvorvidt det er en riktig tilnærming kan diskuteres. Det som imidlertid er tilfellet er at MOOC var som å slippe ånden ut av esken. Fra å være et område for spesielt interesserte tok nå online læring steget ut til massene og nye grupper. MOOCene beviste at læring ikke nødvendigvis måtte skje i fysiske klasserom.  Jeg føler at MOOC går litt gjennom dotcom-fasen nå.  Først overhypet, dette vil endre verden over natten, når det ikke skjer så avskrives det.  Men utdanning er i endring. De som tror noe annet vil få en rude awakening.

På mandag snakket jeg på Brettboka-konferansen i Sandefjord.  Etter foredraget kom en dame bort til meg og fortalte at jeg for en tid tilbake hadde forklart henne på Twitter hva MOOC var.  Hun hadde da gått hen og gjennomført tre MOOCer.  Dette hadde gitt henne den nødvendige selvtillit til nå å ta fatt på et master-studie.

Selv var jeg i Mexico for et par uker siden og snakket på Bett Latin America Leadership Summit. I den forbindelse tenkte jeg at det kunne være greit å kunne noen spanske gloser. Ikke hadde jeg tid eller motivasjon for å melde meg på noe spanskkurs,så jeg lastet ned babbel og DuoLingo. I ledige stunder, på bussen, t-banen, flyplassen, jobbet jeg meg gjennom litt spansk.  Når jeg kom til Mexico snakket alle spansk til meg, kelnere fortalte de andre at jeg snakket spansk, hvilket jeg ikke gjør. Jeg spurte en venninne som var med, og som snakker spansk om hvorfor de trodde jeg snakket spansk. Jeg fikk til svar at min uttale var så god.  Min sparsomme innsats og interaksjon med dette digitale læringsmediet, hvis leksjoner på ingen måte stod tilbake for tysktimene jeg hadde på det som den gang het gymnaset, hadde gitt raske resultater.  Jeg kommer nok aldri til å melde meg på noe tradisjonelt språkkurs for å lære mer spansk. Dersom jeg ønsker å praktisere spansken min, uten å reise til et spansktalende land, kan jeg skaffe meg en innfødt mentor å snakke med på italki.

Så ja, selvom MOOC ikke har snudd opp ned på utdanning, så er vi i en endringsprosess. Avisene trodde lenge at folk ville holde på papirutgavene, men stadig flere gir nå tapt. Utdanning er ingen vernet bedrift som kan forbli upåvirket av de trender og utviklinger som resten av samfunnet gjennomgår. Om MOOC er svaret? Neppe, men det er ikke det viktige.  Spørsmålet er hvordan lærer vi i en verden av ubegrenset informasjon og instant access? Hvor vi alle er koblet sammen som noder i et nettverk. Hvordan utnytter vi dette for vårt felles beste?

Kvalitet gjennom innovasjon

Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.

Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.

Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i.  Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer.  Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA.  Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere.  Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.

Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.

Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen?  Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.

På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN),  på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt.  En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater.  Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring.  Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.

Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre.   Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer?  Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?

Slik virker lærernes manglende digitale kompetanse på skolebarn.

Slik virker data på skolebarn . Dette er overskriften på en artikkel i Dagbladet 5.10, hvor de henviser til OECD-rapporten Students, Computers and Learning. Making the Connection. Det rapporten i korte trekk viser er at innføringen av digitale verktøy i skolen ikke har hatt den ønskete eller forventete effekten på barns læring.  Det er da selvsagt fristende å legge skylden på verktøyene, de ødelegger læring. I rapporten står det blant annet: "students who use tablets and computers very often tend to do worse than them who use them more moderately".  Så vises det til tidsstudier med bruk av digitale verktøy.  Problemet er ikke hvor mye elevene sitter på pc'er eller hvor lite, men hva de faktisk gjør når de er online. Hvordan er undervisningen lagt opp, hvilke aktiviteter brukes disse digitale verktøyene til? For det er her hele problemet ligger.

OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet.

Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre,

påpekes det. Jeg vil si det enda sterkere.  Lærerstandens manglende digitale kompetanse, dette inkluderer både holdninger og ferdigheter, medfører at våre barn ikke får den utdannelse som forventes av dem i det 21. århundre.  Vi har alt for lenge vært redd for å si dette høyt, akseptert at lærere kan definere vekk det digitale av grunner de selv finner for godt.  Dette kan vi ikke lengre akseptere.  Det viser denne rapporten med all mulig tydelighet.

At lærere mangler denne kompetansen vet jeg av egen erfaring og utallige rapporter bekrefter dette.  Nå må dette ta slutt!

Jeg sitter og skriver dette i Mexico.  Her skal jeg snakke på Bett Latin America Leadership Summit, for blant annet utdanningsministre fra hele Latin Amerika. Jeg skal snakke om hvordan online læring utfordrer universitetene.  Det føles absurd å sitte her og få meldinger om slike diskusjoner hjemmefra.

Det tar mange år å lære seg å bruke analog teknologi som hånskrift og trykte bøker for læring.  Vår lærerstand har brukt mange år på å tilegne seg denne kunnskapen. Hvor mye tid har de brukt på å lære seg å bruke digital teknologi for læring? Hvor lenge tør vi å holde denne teknologien ute av skolen?  Hvor lenge tør vi mangle denne kunnskapen?

Verden utenfor skolen går videre.  Kollega ved BI, professor Linda Lai skrev denne artikkelen om faren ved manglende digital kompetanse hos ledere; Digitale krav til ledere. Hvor lenge skal vi la kunnskapsløshet og fordommer få råde på dette området? Det rapporten viser med all mulig tydelighet er at lærernes digitale kompetanse går ut over barnas læring.  Dette er et varsko om at det må tas grep. Vi kan ikke lengre la dette vente. Digital kompetanse er en viktig ferdighet om vi har olje eller ikke. Den digitale teknologien er kommet for å bli, også i skolen!

Anbefaler også denne:
Boost Critical Thinking: Let Students Use Google on Exams