Gir eller gir ikke databruk flinkere elever?

OECD har akkurat gitt ut rapporten:  Students, Computers and Learning.  Making The Connection. Bergens Tidende omtaler rapporten under overskriften: Databruk gir ikke flinkere elever.
Som vanlig gis verktøyene skylden. En datamaskin er like effektiv eller like lite effektiv for læring som en bok er det.  Det som avgjør er måten den brukes på. Som BT skriver fra rapporten:

OECD mener en hovedårsak til at resultatene uteblir er feil eller dårlig bruk av den tilgjengelige teknologien: - Hvis elevene bare klipper ut ferdige svar med smarttelefonen og limer inn et annet sted, er dette en prosess som neppe gjør dem smartere.  

Det er hele poenget, hvordan benyttes denne teknologien?  Dessverre er ikke flertallet av lærerstanden opplært i god pedagogisk bruk av digitale verktøy i undervisningen.  Flertallet av lærerstudentene mener fremdeles at de ikke kommer ut med ferdigheter i å bruke disse verktøyene pedagogisk. OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. -

Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre, påpekes det.

Det er dette vi må ta tak i. Hva er god pedagogisk praksis i det 21. århundre?

Som en sluttbemerkning fremheves Norge, sammen med Danmark og Belgia som land hvor det er en positiv sammenheng mellom høy bruk av datamaskin i mattetimene og gode matematikkresultater.

Som en liten sluttkommentar vil jeg slutte meg til denne kommentaren til undersøkelsen som Sugata Mitra kommer med:

What is interesting is that no one seems to have noticed that our assessment system favours children who don't use the Internet and rely on memorising things.

Hva har vært forbudt i skolen?

For tiden pågår debatten om mobiltelefoner i skolen, og om den skal forbys. På Twitter får jeg kommentaren; "Det kan være gode grunner til å ta med mobiltelefonen på skolen. Som hva da?".

Jeg hadde bare lyst å ta en liten gjennomgang av hva skolen har forbudt:

Kulepenner: Når jeg gikk på skolen var det kulepenner. Vi skulle skrive med dårlige fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.

Lørdagskole: lærere gikk i tog for å beholde lørdagskole.

Kalkulatorer: fysjom, hoderegning er tingen.

Frøken Detektiv-bøker: alt for lett litteratur, virker fordummende

Wikipedia: hvem bruker leksikon i dag?

Tegneserier: skolen uvedkommende

Dette er bare noe jeg kommer på sånn umiddelbart.  Krydrer med noen fordums gullkorn:

Sosiale mediers mørke side

Egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte. Når det gjelder det siste virker det som om vi kan ta uante mengder av det siste. For noen år siden når TV-programmer som Big Brother og Robinson begynte å innta skjermene våre kom kritikken mot dette drittsekk-tv.  Kritikken var som vann på en gås, og den type fjernsyn har eksplodert.  Men denne formen for underholdning er ikke begrenset til fjernsyn og dem som mer eller mindre selv søker slike arenaer og situasjoner.

Stadig flere opplever uønsket oppmerksomhet på sosiale medier. Sosiale medier er blitt et av de mest brutale arenaer som finnes for å ødelegge folks liv. Med snevre rammer for hva som er akseptert atferd, og vår nysgjerrighet for å grafse i andres privatliv, er det å henge ut andre blitt big business på nett.  Hvorfor blir sider som AshleyMadison hacked, og hvorfor er det så katatstofalt for dem som er involvert?

Det handler om "public shaming".  Noe av det verste du kan utsette et mennesker for. Mobbing har to komponenter: den ene er isolasjon, den andre er "shaming", skam. Det å ikke nå samfunnets aksepterte standarder rammer hardt. Det finnes mange eksempler på selvmord begått som følge av denne følelsen.  Når enkeltpersoners handlinger spres i ulike medier, blir det for overveldende for dem det gjelder.  Vi glemmer ofte når vi kjøper aviser, klikker på lenker og deler på sosiale medier, at det er et menneske bak som utsettes for denne oppmerksomheten. Et menneske som kanskje ikke har gjort noe galt, eller ulovlig. Eller som har gjort noe som overhodet ikke fortjener en slik oppmerksomhet.

Alle begår dumheter de angrer på.  En som virkelig har fått betale en høy pris for sin dumhet er Monica Lewinsky. Hun var det første offer for det vi i dag kjenner som "cyber bullying". Men desverre, mange har fått erfare det etter henne.  Ikke alle har håndtert det like godt som henne.

I denne TED Talken snakker hun om sine erfaringer og dette fenomenet. Det er en god og tankevekkende tale, som jeg anbefaler å se i sin fulle lengde.

Vi har alle et ansvar for hva vi trykker på og deler. Det er et menneske bak overskriftene. Et menneske som må betale for uønsket 15 minutes of Fame. For noen innebærer dessvere sosiale medier at "You can run, but you can not hide".

Sosiale medier endrer

Denne videoen er sett nesten utrolige 2,5 milliarder ganger på YouTube. Det reelle tallet er nok mye høyere, fordi det florerer en rekke versjoner av den på nettstedet. Den spregte grensene YouTube hadde satt for visninger, så de måttte oppjustere hvor mange ganger en film kunne vises.



Men de færreste kan drømme om slike tall.  5% av filmene på YouTube står for 95% av visningene.  5% kan høres lite ut, men når en tenker på at det lastes opp 300 timer med innhold på YouTube hvert minutt, blir det litt likevel. Det er kun 8 videoer som har  mer enn 1 milliard visninger, med Psy suverent på toppen. Taylor Swift gjør det ikke så verst heller med to sanger på denne eksklusive listen.

Psy: Gangnam Style - 2,406,688,654 Views
Justin Bieber: Baby - 1,207,377,406 Views
Taylor Swift: Blank Space - 1,129,447,206 Views
Katy Perry: Dark Horse - 1,086,631,431 Views
Katy Perry: Roar: 1,049,137,307 Views
Enrique Iglesias: Bailando - 1,027,716,512 Views
Taylor Swift: Shake it Off - 1,022,010,471 Views
Meghan Trainor: All About That Bass - 1,004,721,343 Views

YouTube har mer enn 1 milliard brukere, og tiden folk bruker på nettstedet øker med 50% hvert år.  Slike tall gir enorme muligheter, slik svensken Felix Kjellberg har oppdaget.  Han tjener nesten 60 millioner i året på sin YouTube-kanal. Når han har mer enn 9 milliarder visninger på sin kanal, er det kanskje ikke rart at det blir reklamepenger av det. Hva gjør han?  Han spiller dataspill og kommenterer underveis.  Merkelig, teit, overbetalt?  Kanskje, men hva med en mann som får 340 millioner i året for å løpe etter en ball mens millioner sitter bak en skjerm og ser på, mens noen andre kommenterer?   Verden er i endring, sosiale medier er en formidabel drivkraft. Og dette skjer i et økende tempo.

Takk til alle som bidro på lanseringen av boken min.

Den 26. august var det lansering av boken min, Læring i en digital tid på Litteraturhuset. Jeg må si jeg er ydmyk og overveldet over alle som kom og som bidro til at det ble noen fine timer. Svært mange, både familie, venner, kolleger, kjente og nye bekjentskaper hadde satt av tid for å komme og dele denne dagen med Fagbokforlaget og meg. Stortingsrepresentant og forskningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen, direktør for Abelia, Håkon Haugli, og mannen bak mYoutime, Gunnar Østgård, tok seg tid fra sine travle hverdager til å bidra med sin kunnskap og gode innspill på lanseringen. Dette var til stor glede for de fremmøtte, og selvsagt for meg.  Jeg vil med dette takke alle som kom. Tusen takk. Jeg setter pris på hver eneste. Også en stor takk til leder for Learninglab, Anne B. Swanberg for hyggelig hilsen, støtte og support.

Jeg vil også rette en takk til Fagbokforlaget generelt, og min redaktør, Hilde Kristoffersen, spesielt. Uten dem hadde denne boken aldri sett dagens lys. Det var også dem som organiserte denne lanseringen.

Til slutt: jeg har fått så mange hyggelige kommentarer på ulike sosiale medier, spesielt på Facebook og Twitter.  Det varmer. Håkon Haugli har skrevet en flott omtale i Teknisk Ukeblad. Martin Johannessen på Lærerbloggen. Ebba Køber i Synkron.

Listen kunne blitt mye lengre. Jeg skulle gjerne nevnt alle sammen.
Men jeg vil avslutte her med å rette en personlig takk til dere alle sammen, både dere som er nevnt og dere som ikke er nevnt. Takk for den støtte, support og positive feed-back jeg har fått.

 

Gjør elever med pc det dårligere enn elever uten pc?

Vår kunnskapsminister har sagt at det er ingenting som tyder på at IKT i seg selv gir bedre læring.  Han sier videre:

Alle treng å lære seg å bruke digitale reiskapar. Men det vanskelege spørsmålet er om elevane lærer meir også i andre fag ved hjelp av IKT. Lærer vi meir matematikk eller norsk med digitale verktøy? Det er ikkje eintydig forsking som tyder på at det er veldig vellukka.

https://theconversation.com/students-with-laptops-did-better-in-hsc-science-46326

Dette har lenge vært det store stridsspørsmålet.  Kunnskapsministeren målbærer et syn som mange lærere forfekter.  Som forskningspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen sa på lanseringen av boken min: forskning tar tid, og innen vi har fått forskningsresultatene har den teknologiske utviklingen gått videre.  Derfor har det også vært vanskelig å finne utdanningsforskning som viser at pc'er/laptops fremmer læring. Vel, denne forskningen ser nå ut til å komme.  I en studie fra Australia har de sammenlignet resultatene i biologi, kjemi og fysikk hos elever med og uten laptopper.  Resultatet er at elever med laptop gjør det bedre enn elever uten, spesielt i fysikk.

Er fakta er saken uvedkommende?

Mange ganger når en ser på debatter på tv eller snakker med noen kan en lure på om en befinner seg i samme virkelighet. Ofte forsøker en å underbygge argumentene sine med fakta. Da må jo motdebattanten skjønne hvor landet ligger.  Vel, undersøkelser viser at det ikke nødvendigvis er tilfellet.  Tvert i mot.  Fakta kan slå tilbake, fordi vi tolker fakta slik vi vil at verden skal være.  Det er valgkamp både her på berget og i USA. Begge deler kan til tider være en selsom opplevelse. Personlig forstår jeg ikke hvordan noen i fullt alvor kunne anse Sarah Palin som en reell visepresidentkandidat (en som potensielt ville måtte kunne ta over som president). Mytene rundt den nåværende presidenten ser ikke ut til å ta slutt, selv om de tilbakevises av fakta. I artikkelen How facts backfire Researchers discover a surprising threat to democracy: our brains. diskuteres denne problemstillingen. Hvordan vi ignorere fakta om de ikke passer med våre oppfatninger.  Hvor vanskelig det er å endre en oppfatning når den først er formet. Dette kalles the I know I am right- syndrome, og de som er mest overbevist om at de har rett er dem som har minst kunnskap om emnet.

Perhaps more disturbingly, the ones who were the most confident they were right were by and large the ones who knew the least about the topic.

Hvorfor er det slik?  Det kan tyde på at dette ligger i hjernen vår.  Vi søker sammenheng. Vi baserer ny informasjon på våre tidligere erfaringer og holdninger, Bayes theoreme. Derfor å presentere fakta for en person kan slå kraftig tilbake, noe jeg selv har erfart når jeg har vært på konferanser for akademikere og presentert resultater de ikke liker. En skulle tro at akademikere forholdt seg til fakta, men mennesker er mennesker. Så hva er en sannhet?  Og finnes det objektive sannheter?

Skal lærerne sette karakter på elevenes personlighet?

Dette er tittelen på et arrangement hos  Utdanningsforbundet 15. mars. Bare tittelen er nok til å få meg til å se rødt. Nå er det vel ingen hemmelighet at jeg generelt er skeptisk til karakterer, da karaktersystemet har mange svakheter og dysfunksjoner. Men det en kan si til karakterenes forsvar er at de kan hevdes å måle hvilken kunnskap du har om et gitt tema på et gitt tidspunkt.  En kan lære mer senere (selvom dette systemet er tullete, for eksempel skal karakterer på vgs avgjøre inntak på studier, selvom du har tatt mye utdannelse etter vgs). Men ok.

Men å sette karakter på personlighet?  Hvem du er som menneske? Du er et menneske jeg vil vurdere til 3, du er bare en 2, men du er en 6? Hvem er i posisjon til å ta en slik avgjørelse? På hvilke kriterier skal en slik vurdering finne sted? Hvilke parametere skal legges til grunn?  Hva gjør det med et menneske som i en fase av livet hvor de er i utvikling at de får en slik merkelapp?  Hvilken kompetanse og innsikt har lærer om mennesklig psyke, utvikling og personlighet til å påta seg dette ansvaret? Hva vet egentlig lærere om elevene? Hva vet vi egentlig om et annet menneske?

Vi fungerer i kontekst, noen kontekster er gode, noen er dårlige, noen får frem det beste i oss, noe det verste. I hvilken grad er karakter på personlighet i stand til å fange dette opp? Hvilken rett har vi til å sette slike merkelapper på våre medmennesker? Skal barn og unge være øyetjenere for lærerne slik at de får gode karakterer på sin personlighet?

Når skal vi si stopp?  Dette test og vurderingssystemet tar helt overhånd. Mennesker er ikke tall! Hvilket menneskesyn ligger til grunn for denne overdrevne troen på og ønsket om å vurdere og sette karakter?

Hvilket samfunn gir Pisa-robotene oss?

Norsk skole er for dårlig, vi skårer for lavt på Pisa.  Oslo-skolen er Norges beste (eller verdens beste), fordi den tester mest og kommer best ut på tester.

Hvem kjenner ikke disse argumentene fra det offentlige rom? Som mor kjenner jeg godt til problemstillingen. Det er ikke mange årene siden mine egne barn var i den offentlige skolen.  Jeg synes spesielt min yngste alltid leste til en eller annen prøve. Det var flere i uken.  Stoff hun skulle memorere og reprodusere. Det var lite eller ingen tid til å bearbeide og reflektere over det hun tok inn.  Hun ble behandlet som en lære-robot.  Jeg sammenlignet med min egen tid på skolen, hvor vi diskuterte heftig, hadde tid til andre ting enn lekser.  På mitt russekort skrev jeg til og med Mark Twains ord: jeg har aldri latt skolegangen gripe forstyrrende inn i min utdannelse.

Amanda Ripley har sett på dette globale verdensmesterskapet i skoleresultater, PISA.  Hva hun finner er bekymringsfullt. Hun finner at verken Finland, Sør-Korea eller Polen har gode skolesystemer.  Barn blir "lære-roboter", med begrenset sosial kompetanse. Som Nina Witoszek,  Professor ved UiO, senter for utvikling og miljø skriver i sin anmeldelse av boken:

Men viktigst av alt, skoler som kjemper for å komme høyt på PISA-skalaen produserer ofte eksternt styrte «cyborger» som er like smarte som de er asosiale. 

Som Ripley viser, er den «vinnende» utdanningsmodellen i Finland, Sør-Korea og Polen basert på et sett felles kjennetegn. For det første er den stressende, hvis ikke også traumatisk: 15-åringene er utsatt for konstant overvåking og evaluering, de pugger og pugger og blir deretter brutalt evaluert foran klassen hvor dårlig eller godt de presterer.

Yong Zhao har lenge vært opptatt av samme problemstilling.  I boken World Class Learners dokumenterer han at det er en omvendt korrelasjon mellom et lands resultater på PISA og TIMSS og dets entreprenørskap og innovasjon. Zhao gir testregimet skylden.  Testregime gir fokus på forhåndsdefinerte svar og risikoaversjon. Det motsatte av hva våre samfunn trenger. Zhao skriver selv:

A bigger issue is, as I have written in my book World Class Learners: Educating Creative and Entrepreneurial Students, is the lack of “an entrepreneurship mindset,” which has been an intended outcome of its traditional education system. The traditional system values academic excellence and compliance over creativity, risk taking, and deviation, necessary components of entrepreneurship.

Er det sånn at i vår jakt på kunnskap kaster vi barnet ut med badevannet? Vi tror at vi kan teste oss til kunnskap og kompetanse, mens vi tester oss til konformitet og manglende kreativitet? Hvorfor er det drop-outene som blir de store entreprenørene? Zhao sier at USA ser til Kina fordi de vil bli bedre i matte, Kina ser til USA fordi de vil ha den neste Steve Jobs. For de som ikke har lest Walter Isaacsons biografi om Jobs, anbefales den virkelig.  Dette er historien om en som ikke passet inn i skolesystemet, men som fikk lov å være seg selv, som fikk være annerledes.  En som ikke tok de fornuftige og riktige fagene, men som studerte unyttige fag som filosofi, kalligrafi og meditasjon. En som ikke fulgte normert studieprogresjon.
Nå skal ikke alle bli Steve Jobs, men hvordan ville han overlevd dagens testregime? Hvordan ville Apple sett ut, ville det sett dagens lys om Jobs hadde blitt definert som et problembarn? Er flere tester veien til en bedre skole, og samfunn?

http://zhaolearning.com/2012/06/06/test-scores-vs-entrepreneurship-pisa-timss-and-confidence/

Update:

Debatten om PISA og utdanning er kompleks.

Denne artikkelen om Shanghai kan være av interesse:
http://www.aftenposteninnsikt.no/verden/slik-ble-de-verdensmester-i-pisa-testen

Denne kommentaren har Lundestad:
http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/lundestad/Hva-forteller-PISA-testene-oss-6281459.html

Jan Ubøe, professor i matematikk har sagt dette:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Pisa-rapporten-er-uten-interesse-3020529.html

Viser også til flere artikler av Zhao:
http://dianeravitch.net/2014/03/25/yong-zhao-explains-what-is-wrong-with-pisa/

http://zhaolearning.com/2014/03/16/how-does-pisa-put-the-world-at-risk-part-2-glorifying-educational-authoritarianism/

In a nutshell, the Chinese education, a perfect incarnation of educational authoritarianism, is a powerful way to homogenize individuals by discouraging any pursuit that does not serve the emperor or government. This is one of the reasons China didn’t have the industrialists, naturalists, technologists, inventors, and entrepreneurs it needed to start an industrial revolution. These professions were all disgraceful, compared to the scholar-official. Education, in the traditional Chinese perspective, should not be applied to help cultivate these less honorable professions. Education in China is, in essence, a process through which those willing to comply are homogenized, and those unwilling or unable to comply—but quite possibly talented or interested in other, non-scholarly pursuits—are eliminated.

Og litt om Sør-Korea:

http://www.nytimes.com/2014/08/02/opinion/sunday/south-koreas-education-system-hurts-students.html

Som alltid: det er ingen fasitsvar.  Hvilket utdanningssystem vil vi ha er også et spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha.