Møkkakasting i det offentlige rom

I morges på vei til jobben kom jeg over denne overskriften: Møkkamann. Selvsagt trykket jeg på lenken og så denne meningsytringen fra ett av Venstres sentralstyremedlemmer. Rebekka Borsch hadde reagert på FrPs Per Sanbergs uttalelser, og da spesielt i forbindelse med flyktiningekrisen vi nå ser utspille seg i Middelhavet.  Det finnes vel knapt noen som er uberørt av de mange mennesklige tragediene vi ser utspille seg i grensen mellom nord og sør.  Vi kan alle føle på en maktesløshet og ønske om å hjelpe. Som i de fleste andre saker er det politisk uenighet om hvilke løsninger vi skal gå for. Mange ganger kan det være utfordrende å forholde seg til meningsmotstanderes synspunkter, holdninger og argumenter.  Det er lett å bli emosjonell til tider.

Men i et sunt demokrati med ytringsfrihet må en faktisk tåle argumenter en ikke liker. Redaktøren i Charlie Hebdo utbroderte dette på en forbilledlig måte i en tale han holdt i forbindelse med Arendal-uka. Jeg anbefaler å høre/lese hele talen hans. Det vi derimot bør heve oss over er personsjikane av den karakter jeg opplever at Borsch ytrer. Hun er kvinne, han er mann, hun har de "riktige" humane verdier, og Sandberg har det ikke, derfor kan han omtales som "møkkamann" med dertilhørende karakteristikker av han.  Jeg står politisk lang fra Sandberg og hans like, men jeg reagerer sterkt på denne formen for omtale av meningsmotstandere. Ønsker vi at debatten i det offentlige rom forsøples på denne måten? Skal noen som uttaler seg i en sak måtte tåle å bli omtalt på denne måten? Er det greit å ikke skille sak og person slik det gjøres her? Er det greit å slenge slikt til dem en er uenig med?

Hvor går grensene? Hvem har rett til å si hva? Hvilke ytringer er "godkjente"?

Mange kvinner opplever netthets fordi de uttaler seg om saker hvor de kanskje ikke alltid følger mainstream meninger. Mange av dem har blitt brakt til taushet av personsjikane på grunn av at noen ikke likte hva de sa. Er det greit?

Sandberg er kanskje ikke noen svak og sårbar person.  Han er en mann med sine meningers mot, masse makt og nok ikke alltid like velformulert selv. Men hva med eksempelets makt? Hva gjør det med oss andre å se slike karakteristikker på trykk? Sier dette noe om hva jeg kan vente meg om det jeg sier ikke er politisk korrekt? Eller at noen er dypt og inderlig uenig med meg? Ønsker jeg å utsette meg for dette? Er det jeg har å si verdt prisen?

Hvilke signaler sender vi til barn og unge? Vi skal jobbe mot mobbing, men hvilken effekt har det når det offentlige rom forsøples på denne måten?

Tjener det flyktninger, Venstre eller noen av oss andre at Sandberg og andre med hans synspunkter møtes på denne måten?  Jeg vil hevde tvert i mot.  Avstanden mellom partene blir større.  Vi kryper ned i våre skyttergraver. En kan ikke ta en meningsmotstander som argumenterer slik alvorlig. Er det en økende polarisering vi ønsker?

La oss gjøre Voltaires ord til en del av den offentlige diskurs: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” La oss ta ballen og ikke mannen. Eller ønsker vi et politisk regime og offentlig debattrom med møkkakasting fra grøft til grøft?

Til sammenligning uttaler Jan Egeland seg slik og her er et annet argument.

Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele?

Jeg imponeres stadig av andre som mestrer ting jeg ikke mesterer, som for eksempel å huske navn. Jeg skulle ønske jeg var bedre til det.  Jeg har teflonhjerne når det gjelder navn, ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men det er en dysfunksjon i hjernen min.  Noe annet er skjema og rapporter, detaljarbeid.  Jeg kan gjøre det, men det er en energityv av dimensjoner. Jeg bruker mye tid og energi bare på å mobilisere motivasjon til å begynne.  Jeg har master i prokastinering når det gjelder slike ting.

Så er det andre ting som er lett. Nye dingse, duppeditter og digitale verktøy bare for å ta et tilfeldig eksempel. Dette er gøy og lett, og tar ikke tid. På mange måter er jeg en skikkelig nerd og skjønner ikke hvorfor ikke alle andre synes dette er like spennende som jeg synes det er. Men det er en annen utfordring med dette.  Fordi det er lett for meg, tror jeg at det er lett, opplagt og uninteressant for alle andre. Jeg ser kanskje ikke en gang hva jeg kan. Og nedvurderer det.  

Neste uke er det lansering på boken min, Læring i en digital tid. Det var ingen lett bok å skrive, fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe å fortelle verden. Jeg følte at uansett hva jeg skrev, var det selvfølgelig, opplagt og informasjonen kunne finnes så mange andre steder.  Jeg følte jeg måtte skrive en tung, avansert bok med cutting edge forskning for å kunne legitimere å gi ut en bok. 

Så innser jeg omsider at det er ikke nødvendig. Det som er opplagt for meg, er ikke nødvendigvis opplagt for andre. Andre ønsker tilgang til den kunnskapen jeg har, som jeg selv nedvurderer, som jeg synes er selvfølgelig. Kunnskap jeg har brukt mye tid på å tilegne meg. Kunnskap som jeg har vært heldig å få tilgang til. 

Jeg lurer på om denne mentale barrieren som nedvurderer det som er lett er påført av utdanningssystemet. Læring skal gjøre vondt.  Bare den kunnskap og kompetanse som har kommet med hard arbeid som har vært anstrengende og vondt har verdi. Det jeg kan som er lett, gøy og som jeg har likt å lære har ikke samme verdi,og derfor kan jeg ikke "smykke meg" med den, dele den. Det betyr ikke at det ikke ligger mye innsats bak tilegnelsen av kunnskapen, men prosessen har kanskje ikke vært like smertefull.  

Dette er i så fall trist. Jeg blir så takknemlig og ydmyk over all den positive responsen jeg har fått på boken min. Overrasket over den faktisk. Det er jo bare en bok jeg har skrevet. Om et tema jeg brenner for og som jeg synes er viktig.   Jeg tror jeg langt fra er alene om å ha disse tankene. Jeg tror mange tenker slik. Tilfeldig kom jeg over denne filmen i dag som jeg synes beskriver dette på en veldig god måte. Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele? 

Spennende høst.

Høsten 2015 blir for meg en travel og spennende høst.  Den 26. august er det lansering på Litteraturhuset på min bok "Læring i en digital tid". Jeg skal innrømme jeg har sommerfugler i magen. Selvom jeg både blogger og holder mange foredrag er det noe eget med en bok mellom to permer. Det er nok noe med bokens konserverende karakter, det trykte ord.

Jeg skal også holde en del foredrag denne høsten, kanskje de som skiller seg mest ut er BETT Latin America Leadership Summit i Mexico, hvor jeg skal ha både solo sesjon og plenum, og BETT Asia Leadership Summit i Singapore hvor jeg skal i plenum. Det som er mest interessant med disse to konferansene er at begge deler er forholdsvis lite kjent territorium for meg.  Jeg begynner etterhvert å ha god oversikt over hva som skjer i Europa og USA, men disse to delene av verden kjenner jeg mindre til. Jeg vet en del om hva som skjer, men det er i avstandsperspektiv.

Her på berget vil jeg trekke frem Fleksibel Utdanning Norges årskonferanse, FUNCON.  Den er alltid spennende.  I år skal jeg ikke holde innlegg, men ha en "fireside chat" med en enda ikke navngitt gjest.

Hva motiverer endring

Generelt er jeg en blid og positiv person, veldig løsningsorientert og fokusert på muligheter.  Jeg ser halvfulle glass, ikke halvtomme. For å jobbe med det jeg gjør må jeg være det. For å jobbe med endring og utvikling må en være positiv.  En må ha en visjon og tro på noe som er større enn en selv, og ikke gi opp om ikke en lykkes på første forsøk.  Dette kan mange ganger oppleves tungt og frustrerende. Men evnen til å glede seg over fremgang gjør at denne frustrasjonen forsvinner som dugg for solen. Når jeg sitter frustrert med tunge prosjekter som føles som de er gått i stå, gjentar jeg de kloke ord: neste gang sier jeg nei! Når prosjektet er vel i havn og noen vifter med en ny utfordring er de meget kloke ord gått i glemmeboken.

Men hvorfor gjør jeg dette? Hva driver ønsket om endring?

Dette er noe jeg ofte får spørsmål om: hva skal til for å få endring.

Svaret mitt er alltid det samme: ubehag!

Dettte ubehaget kan være ytre eller indre påført, men ubehag ligger der alltid som en motivasjon.

Det er i grunnen ganske innlysende.  Dersom du er fornøyd med tingenes tilstand er det liten motivasjon for å endre dem. Når ubehaget blir sterkt nok, blir motivasjonen for endring det også.

Men det er ikke nok med ubehag og motivasjon, en må også se muligheter og være "empowered" til å handle.  Hvor denne terskelen ligger varierer for oss alle, og motivasjonen kan påvirkes.

Hva er ubehagsfaktorer? Konkurranse, hvis du ikke gjør noe mister du kunder/marked. Makelighet, kan det finnes en enklere måte å gjøre dette.  Kjedsomhet, det må da finnes måter som er mer spennende. Trussel, frykt forkonsekvenser om du ikke gjør noe.  Frykt, hvis jeg ikke gjør noe blir jeg hengende etter. Kunnskap, denne måten fungerer ikke, andre måter er bedre. Sosialt press, frykt for å skille seg ut.

Balansen mellom ubehag og mulighet er ikke enkel.  For mye ubehag kan også gjøre en apatisk, alt føles håpløst, kanskje velger jeg fornektelsens vei.

Det heter at en fanger flere fluer med honning enn med eddik, og vi er laget slik.  Vi tiltrekkes av det positive og behagelige. Derfor holder det ikke å svartmale situasjonen.  En kan påpeke utfordringer og muligheter, og dermed påvirkes motivasjonen. Ubehaget ved den nåværende situasjon kan forbedres i fremtiden. Ubehaget ved status quo er større enn ubehaget ved endring.

Til syvende og sist, uansett hva og hvem som påfører ubehaget, motivasjon kommer innenfra.  Skal jeg gjennom endringsprosseser, som ofte er krevende, må jeg ville det selv. Pålagte oppgaver er tunge og energityver. Oppgaver jeg selv pålegger meg kan være tunge, men de stjeler ikke energi på samme måte. Derfor er endring alltid en tidkrevende og utfordrende prosess.

Hvis skolen ikke fantes......

"Hvis skolen ikke fantes" er en bok fra 70-tallet skrevet av sosiologen Nils Christie. Christie hadde mange innvendinger mot dagens utdanningssystem, og han hadde menge gode poenger.  Som dette bildet viser:

Vi har fått et samfunn hvor formell utdanning med papirer som dokumentasjon er avgjørende for de flestes suksess og fremtid.

Få tenker over hvor røttene til dagens utdanningssystem ligger- obligatorisk masseutdanning. Det ligger i det preussiske keiserdømmet.  Det blir hevdet at hensikten var å få kontroll på massene, og la dem adlyde keiseren allerede fra barnsben av.  Senere kom industrialismen med behov for arbeidere med en standardisert kunnskap som skulle akseptere å jobbe ved samlebånd.

Denne kritikken mot utdanningssystemet er høyst berettiget, men det å ha to tanker i hodet samtidig kan være nødvendig. For uansett hvilken kritikk en retter mot masseutdanning er det ingen tvil om hvilken betydning denne utdannelsen har for den enkelte og samfunnet.  En kan måle et samfunns suksess på utdannelsesnivået til befolkningen. I sør-statene i USA var det staffbart for en slave å kunne lese og skrive.  Slaveeierne fryktet hvilke konsekvenser det kunne ha for deres makt over denne befolkningsgruppen.  I dag ser vi at krefter som ønsker å ha makt over kvinner ikke vil gi dem tilgang til utdanning. Malala er den mest kjente kvinne som har betalt en pris for sin kunnskap og stemme i så måte. Men hun er langt fra alene.  Jeg snakket med den afrikanske unions ambassadør til EU om disse tingene og utdanning var en av hans store bekymringer. Men ikke hvilken som helst utdanning: han understreket at det måtte være den riktige utdanning. Ikke all utdanning lærer mennesker å tenke selv.  Noe utdanning kan virke motsatt.  Han pekte på paradokset om at Bokoharam, som er i mot utdanning, selv har høyt utdannete ledere. En kompetanse de selv nekter andre, fordi det da fjerner deres maktbase.

Utdanningssystemet, med alle sine feil og mangler, har vært en viktig kilde til fred, demokrati, velstand. I Norge har enhetsskolen gjort at vi stort sett har vært i de samme klasserom uansett evner, religion, etnisitet eller sosial klasse.

Som sagt er dette ikke bare uproblematisk, fordi sorteringssytemet i skolen basert på karakterer (med alle svakhetene det systemet har) har innprentet en aksept for noen ulikheter vi kanskje ikke burde akseptere.

Men tidligere fantes det mange ulike muligheter, hvor lang utdanning bare var en vei. Barn hadde korte skoledager.  Det var fullt mulig å slutte i formell utdanning som 14-åring og ha en god yrkeskarriere.

I dag har barn og unge en oppvekst som ingen andre barn har hatt før dem, fra de er 5 år og frem til de er godt over 20 tilbringer store deler av befolkningen tiden sin i kunstige, stimulifattige, stillesittende omgivelser - våre utdanningsinstitusjoner. Dette er på ingen måte omgivelser vi er skapt for, eller som er tilpasset våre behov. Konsekvensene ser vi da også hver dag.   Når stadig flere og flere erkjenner dette systemets mangler og begrensninger begynner det å miste sin legitimitet.  Lærere klager da også over manglende respekt.  Arbeidsliv over de uteksaminerte ikke har relevant kunnskap. Dette er en utfordring, for hvis utdanningssystemet ikke klarer å levere, mister legitimitet hva har vi da som erstatning?

I en tid med overflod av informasjon, hvor kunnskap og kompetanse aldri har vært mer kompleks hvilke diskusjoner har vi om utdanning? Hvordan designer vi våre læringsomgivelser? Er mer begrensning og standarder løsningen i en verden med økende kompleksitet?  Klare vi å løsrive oss fra fortidens modeller og tenke modeller for fremtiden?

Hvis skolen ikke fantes hvilket samfunn hadde vi da?

Spesialundervisning eller ikke?

Debatten går heftig om spesialundervisning om dagen. Det blir anslått at så mye som 25% av elevene ikke har vansker med å delta i den ordinære opplæringen (NOU 2009:18). Smak på det tallet.  Hver fjerde elev!  Det er enorme tall.  I tillegg kommer de såkalt begavete elevene som lider seg gjennom en understimulerende skole.  Svaret fra mange er da: spesialundervisning!

Det er helt utrolig hvor fastlåst vi er i den eksisterende modellen, en rigid modell som passer de færreste. Vi insisterer på å holde på one size fits all - modellen, og så fikse på dem som ikke passer inn.

I 2009, når modellen med omlegging av spesialundervisningen ble vedtatt var jeg undervisningsinspektør på en 1-10 skole.  Målet var da å få ned antall elever som fikk enkeltvedtak, det vil si spesialundervisning. De som ble igjen etter omleggingen var elever som ville gått på spesialskoler. Resten av elevmassen skulle få tilpasset opplæring.

Jeg husker enda begunnelsen for dette. Fra pedagogisk ledelse i kommunen fikk vi tall på at en tredjedel av spesialundervisningen hadde ingen efekt, en tredjedel virket og en tredjedel virket mot sin hensikt. Dette er helt utrolige tall: to tredjedeler av spesialundervisningen har liten eller ingen effekt, eller virker skadelig for eleven. Dessverre har jeg ikke klart å finne kilden for de tallene, men den statistikken har brent seg inn i mitt hode.  Thomas Nordahl sier at dagens spesialundervisning ikke virker og bør legges ned. Kathe Lunde sier vi mangler dokumentasjon på at spesialundervisning virker.  Når skal vi ta tak i elefanten i rommet?  Det er ikke elevene det er noe i veien med, men systemet. Når det blir anslått at en tredjedel av elevene i grunnskolen tilsynelatende ikke passer inn der er det ikke ungene det er en feil på. Stadig flere erkjenner dette, og søker alternativer for sine små. Unschooling er en amerikansk trend som nå også kommer til Norge. Avisen Klassekampen omtalte dette fenomenet i går under overskriften: Gir opp klasserommet.

Tidligere har denne trenden vært forbeholdt de få, ofte på religiøst grunnlag.  Dette er i ferd med å endre seg. Med all informasjon som finnes online, og stadig flere verktøy, erkjenner foreldre at det finnes alternativer til vår one size fits all- modell.  Vi kan ikke lengre fortsette å sortere barn og unge etter årgang, og gi dem spesialundervisning når de ikke følger en gjennomsnittlig utvikling.

Det sies at vi ikke produserer enere i norsk skole.  Nei, når alle skal gjennom det samme samtidig ligger det i sakens natur at få når sitt potensiale.  Er tiden nå moden for å tenke nytt?

Se også denne: Spesialundervisning - Retten til å bli en skoletaper