Hva skal vi med eksamen?

Eksamen - vårens "vakreste" eventyr er i gang. Alle har erfaringer med eksamen, og de fleste kjenner til fenomenet eksamensangst. I løpet av en begrenset tidsperiode skal fremtiden din avgjøres.  Noen er dyktige på å håndtere denne situasjonen, andre ikke.  Mange kjenner til fenomenet jernteppe, være heldig med oppgaven eller dagsform. Som om du er i et mesterskap, som heter eksamen, og hvor resultatlistene legges frem etterpå, med vinnere og tapere.

En gang i tiden hadde det en viss logikk å ha dette systemet.  En gang i tiden var informasjon et fysisk fenomen, og derav begrenset.  Informasjon befant seg ett av to steder: mellom to permer, og dermed fysisk ett eller annet sted, eller inne i folks hoder, på den interne harddisken, det også fysisk.  Siden en ikke kunne ha 3000 bøker under den ene armen, og et par professorer under den andre var det en viss logikk i at informasjonen måtte lastes ned på interminnet, hukommelsen.  Måten å sjekke at dette var gjort var å laste det opp igjen, muntlig eller skriftlig.  Kommunikasjon i denne sammenhengen ville være støy som forstyrret denne prosessen.

Slik er det ikke lengre.  Vi trenger ikke denne lagringsprosessen fordi vi har nå professorene og bøkene våre i lommen, et tastetrykk unna. Informasjon er gått fra å være fysisk og begrenset, til å bli virtuelt og ubegrenset.  Det er ikke lengre mulig å basere seg på memorert kunnskap.  Slike detaljer er skolen selvsagt uvedkommende, så vi fortsetter med eksamen etter god, gammel, velprøvd modell. Skriv ned, helst for hånd, det du kan (har lagret på internminnet) uten kommunikasjon.

Telemark fylkeskommune eksperimenterer i 2015 med begrenset kommunikasjon/internettilgang. Velkommen til verden med ubegrenset tilgang.

Ekko i NRKs P2 tok opp dette fenomenet på tirsdag, og jeg var invitert til å si noe om dette.

Lenge leve Nøtteliten

De fleste kjenner barnesangen om Nøtteliten som skal på skolen. Han har en spennende reise på skoleveien, men når skoleklokka slår sitter Nøtteliten pent på stubben sin. Idealskole og mønsterelev. Men så er det nå en gang sånn at verden går videre.  Lenge var det fraværsgrenser i videregående skole, men så ble de fjernet.  Nå vil Utdanningsforbundet og Lektorlaget ha dem tilbake.  Lektorlaget begrunner det med at for slik er det jo i arbeidslivet.  Av og til tror jeg det hersker en del myter blant lærerstanden om hvordan det er i dette "arbeidslivet", for er det noe som ikke ligner på "arbeidslivet" så er det skolen.

For det første: det finnes mange yrker hvor arbeidstakerne sjelden og aldri ser hverandre. Det er ikke viktig, det viktige er at produktene blir laget.  Det kan skje på mange måter.  Lærer Nøttelitenskolen elevene å jobbe i slike omgivelser, og få den indre motivasjon og disiplin som kreves i slike omgivelser?

For det andre: i "arbeidslivet" deles det vanligvis ikke ut karakterer på utført arbeid.  Enten er det godt nok eller så er det ikke godt nok. Enten fungerer det eller så fungerer det ikke.

For det tredje: I arbeidslivet er det ikke slik at en samler en masse informasjon på minnet, hvor en ikke har noen klar formening om hva som er viktig og uviktig, men dette skal reproduseres til tester, uten kommunikasjon og nødvendige hjelpemidler. For eksempel vil en i arbeidslivet ha tilgang til internet.

For det fjerde: I arbeidslivet samarbeider man, det er ikke fusk å be andre om hjelp, eller bidra sammen til å skape et produkt, finne en løsning.

Produktet i skolen er den enkeltes læring.  Det kan oppnås på mange måter og mange steder. Skolen bør være mer kreativ enn å gå tilbake til gamle tiders Nøttelitenskole.  Det betyr ikke at ikke det kan ha noen hensikt å møte på skolen, men at skolen blir bedre av fraværsgrense er en myte. Hvorfor skal denne grensen innføres?  Fordi det gjør vuderingsjobben til lærerne lettere? Kanskje er det da vurderingsformene som en bør se på?

Future Learning Lab etablerer innovasjonsbro til Silicon Valley

I mai reiser jeg igjen til Palo Alto og Stanford for å delta i et spennende samarbeid som Oddgeir Tveiten ved UiA står i spissen for. Dette er et prosjekt vi nå har jobbet med i flere år.

“Det er både interessant og viktig at norske universiteter og høyskoler søker sammen i nettverk for utvikling av e-læring og digitale læringsformer. BI Learning Lab er i så måte en viktig aktør i norsk sammenheng og Abelia kan spille en avgjørende rolle i kunnskapsbedrifters kompetanseutvikling i dette feltet. I de kommende årene vil vi se omfattende endringer i bruk av læringsteknologi både i skole, arbeidsliv og fritid. Fordi vi tror på et bredt samarbeid på tvers av akademia og næringsliv, etablerer nå Future Learning Lab en innovasjonsforbindelse til Silicon Valley med regelmessige besøk, workshops og prosjektsamarbeid.”

Dette sier Oddgeir Tveiten, professor ved UiA som er invitert som gjesteforsker til Stanford University for andre gang. 29-30 mai i år arrangerer han konferanse i samarbeid med Stanford University og EdCast - en av verdens ledende plattformer for online læring. “Vi har fått et godt samarbeid med det norske generalkonsulatet i San Francisco, samt med Nordic Innovation House i Palo Alto. Vi er veldig glade for å ha med oss representanter for både Handelshøyskolen BI og Abelia” legger han til. 

“Konferansen i mai 2015 håper vi blir den første av flere. Vi ser en økende interesse i hele Norden for felles møtepunkter om nye læringsformer. Kompetansebehovene er store både i arbeidsliv og ved utdanningsinstiusjoner. Det kan jo da være naturlig å søke mot ett av verdens kraftsentrum der mulighetene byr seg for møtepunkter med såvel verdensledende universiteter som samfunnsendrende bedrifter. I Palo Alto finner en både Stanford University, Google og Facebook, for å nevne tre. Men en finner også en myriade av mindre bedrifter, skoler, forskningssentre, tenketanker og nettverk. De er forholdsvis greit tilgjengelige”, sier Tveiten. 

Både Stanford-forskere og EdCast vil bli å se i Kristiansand i juni 2016. Da arrangerer Future Learning Lab en internasjonal konferanse for akademia, næringsliv og skole. Flere internasjonale keynote-navn er allerede på plass. Blant dem en av Silicon Valleys mye omtalte investorer. “Vi vil komme tilbake til navnene etter konferansen i mai 2015”, sier Tveiten. 

Future Learning Lab ble etablert ved Universitetet i Agder i 2009-2010 etter flere workshops med besøk fra Stanford University og er nå et internasjonalt nettverk med forskere og entreprenører. Det er etablert en prosjektforskergruppe og et ekspertpanel, der blant andre Apple´s tidligere sjef for utdanningsteknologi Michael Carter er med. Ekspertpanelet inkluderer også Anne Berit Swanberg som leder  BI Learning Lab. 

“Når vi ser hvor raskt medieteknologien endrer seg og hvor store muligheter som åpner seg, kan vi anta vi står foran en omfattende diskusjon om utdanningspolitiske spørsmål. Vi ser for eksempel hvordan læringsteknologi nå inngår i amerikanske diskusjoner om hvordan senke studiekostnader. En ser diskusjoner i en rekke land i Sør om hvordan en kan henge med i denne rivende teknologiutviklingen. Vi ser en globalisering og nettverksdannelse innen utdanningssektoren som ikke er til å ta feil av. Det er en utvikling som har vesentlig innvirkning på fattigdomsbekjempelse. I Europa finner det sted en ny diskusjon om standardisering, studiefinansiering og ikke minst læringsmuligheter i arbeidslivet knyttet til utfordringene fra såkalte MOOCs — eller Massive Open Online Courses. Future Learning Lab har hatt dette som konferansetema hvert år siden 2012. 

“Over hele Norden ser vi nå klyngedannelser knyttet til ny medieteknologi og ulike former for læring. Dette er jo noe av bakteppet for det vi forsøker å få til med vår kontaktutvikling til Silicon Valley. Vi har arbeidet med denne kontaktflaten i 6 år. Vi begynte på Sørlandet, men er åpen for hvem som helst. Nå i 2015 holder vi altså vår første konferanse om ny teknologi og læring i Silicon Valley”, sier Tveiten. 

Du kan lese mer om konferansen og workshopene her. 

Star Wars i klasserommet

Docendo discimus- dette uttrykket er mer enn to tusen år gammel, og tilskrives et brev romeren Seneca den yngre skrev hvor han hevder at dersom vi underviser lærer vi.  Den franske essayisten Joseph Joubert sa på begynnelsen av av 1800-tallet: "å undervise er å lære to ganger".
Det er et kjent fenomen at den beste måten å utvikle egen læring er å undervise andre. Dette er ofte vanskelig å få til i praksis innen rammen for vårt eksisterende utdanningssystem. I "gamle dager" når barn ikke var segregerte i aldersgettoer var det slik at de eldre barna lærte de yngre, enten ved at eldre søsken lærte yngre søsken, at barn hadde aldersblandet lek uten vokseninvolvering, eller i grendeskoler hvor det var det som nå kalles fådelte klasser; det vil si at det var barn i ulik alder i de samme klassene. De som var eldre lærte dem som var yngre.  Barn lærer hverandre på en annen måte enn voksen-barn relasjon.

I dag filtreres barn i aldersgettoer fra de starter i barnehagen som ettåringer, og forblir i slike til de går ut av videregående 18 år senere. Vi har strukturert og organisert oss vekk fra disse formene for aldersblandet sosial interaksjon og læring. Men det betyr ikke at denne formen for læring ikke fungerer. Så når menneskene fjerner seg fra denne formen for samhandling i hverdagen tar teknologien over.  Nao, som forøvring minner veldig om 3CPO fra Star Wars, inntar rollen som de yngre barna.  Gjennom programmet CoWrite lærer barn å skrive ved at de lærer det bort til roboten Nao. Det er den samme prosessen som var i de gamle skolestuene hvor barn satt seg ned med hverandre og lærte bort, men nå skjer dette i en menneske - robot interaksjon. Det er mange spennende muligheter med roboter som Nao, men til alle dem som ser med skepsis på denne teknologien og kritiserer barn og unge for å leve sine liv i et digitalt univers: kanskje er det på tide å se på i hvilke omgivelser vi skaper for våre barn? Er de blitt for sterile og impulsfattige, slik at de unge må ty til disse teknologisk skapte omgivelser for å få dekket naturlige behov? Det er ikke deres feil at de ikke får klatre i trær eller leker ute i store grupper. Eller blir roboter som Nao en like god venn for våre barn som 3CPO er for Luke Skywalker?

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.

Drømmeboken

Jeg liker bøker.  Det har jeg alltid gjort. Når jeg var liten var bøker noe av det kjekkeste jeg fikk i julepresang. Den gang var det ikke tilnæmet ubegrenset tilgang på lesestoff, så om jeg gikk tom leste jeg om igjen ting jeg likte.  Når jeg for første gang så et lesebrett var det kjærlighet ved første blikk. Dette var noen år før Apple lanserte sin iPad. Jeg så for meg bøkenes iPod. 10 000 bøker rett i lommen.  For en som alltid fikk ekstra vekt fordi det skulle pakkes et assortert antall bøker i resiebagasje, var et lesebrett en fantastisk mulighet til å alltid ha biblioteket sitt tilgjengelig.

Ikke alle delte min entusiasme, og snakket om lukt av bøker og følelsen av å ta på en bok.  Joda, jeg ser den, men jeg var mer opptatt av tilgjengelighet. Derfor har jeg da også kjøpt bøker jeg har i trykk i elektronisk format, nettopp for å ha dem tilgjengelig.

Lederen av forleggerforeningen sa i en debatt jeg var i paneltet på at det var "eliten" som kjøpte lesebrett. Jeg anser ikke meg selv på noen måte som del av noen "elite", men med de ordene støter forleggerne fra seg deres viktigste kundegruppe: leserene.  For det er oss som er glade i å lese som kjøper bøker, og lesebrett.

Etterhvert som digitale medier utvikler seg skal jeg innrømme at jeg i stadig mindre grad leser bøker. Dette er av to grunner:

Jeg kjøper ikke papirbøker på grunn av volum, vekt og tilgjengelighet.  Jeg foretrekker å ha dem digitalt.

Den andre grunnen er at det digitale formatet er umodent. Lesebrett er greie nok til romaner, noveller og den type tekst.  For fagbøker er de litt mer kjelkete. Det de fleste kanskje tenker på er det fysiske, eller det visuelle. Du kan bare se på en side om gangen, å få et raskt overblikk av en digital bok er ikke enkelt. De er tungvindte å bla raskt i, og formatene er statiske og plattformbaserte. De er vanskelig å dele med andre, og det er vanskelig å koble dem sammen med andre digitale verktøy.

De digtale bøkers svakhet til tross, jeg kommer ikke til å kjøpe bøkene i papir hvis jeg får dem digitalt. Er de ikke å få digitalt er det ikke sikkert jeg kjøper dem.

Hva vil jeg ha?

Jeg skulle ønske vi kunne kombinere det beste av to verdener.

Tenk om jeg kunne ha alle mine bøker på en liten dings, mindre enn et lesebrett. Når jeg skulle lese kunne jeg få boken opp i det formatet jeg ønsket. Ett format for romanen jeg krøller meg sammen i sofaen for å lese, ett annet for den fagboken jeg vil jobbe med og ta notater i og fra. Notater som lett lar seg overføre til andre verktøy og arenaer, som sosiale medier, notater, dokumenter eller lignende. Et annet om jeg vil lese/høre på bussen eller på flyplassen.

Hvordan vil så denne boken se ut.  Vel den kommer opp som et hologram, som kan se og oppleves som en fysisk bok, som du kan notere i, enten ved tastatur eller for hånd, og som notatene bevares i, slik som en fysisk bok, men som også kan bearbeides i andre dokumenter. Denne virtuelle boken kan også lese høyt for deg om du ønsker det, og lenke til andre nettsider og vise video. Hologrammet kan gi deg det visuelle overblikket du ønsker, som dagens trykte bøker gir, men som ebøker mangler.   Du kan ha flere bøker åpne og tilgjengelige samtidig om du ønsker, for eksempel for sammenligning eller om du jobber med et tema.

Dette bokformatet ville for meg være drømmeformatet.  Jeg kan om jeg ønsker benytte meg av den trykte bokens fordeler, men alt er tilgjenglig og bevart i det digitale formats fleksibilitet.

Utopi? Kanskje. Men folk har drømt om verre ting.

Den gode lærer.

Statsminister Erna Solberg snakket i valgkampen om drømmelæreren. Hvem er denne drømmelæreren, og er det den ene læreren du møter blant de mange lærere du har i løpet av din skolegang?  Hvor stor andel av dine lærere er "drømmelærer"?  Hva med marerittlæreren? Den som tar fra deg lærelyst, den du kvir deg til timer med?

Jeg tror jeg har møtt flere av sistnevnte enn førstnevnte i min karriere som elev i den norske skolen. Jeg husker spesielt en lærer vi hadde på det som den gang var gymnaset. Denne læreren var en lærer jeg likte godt, jeg gledet meg til hans timer, og det er vel da unødvendig å si at jeg også hadde toppkarakter i nevnte fag. Men dette var ikke tilfellet for flertallet av mine medelever. De kvidde seg til timer med denne læreren. Han var på ingen måte deres drømmelærer. Disse elevene opplevde hans sarkasme, faglige tilnærming og formidlingsform på en helt annen måte enn jeg gjorde.

For tiden pågår det en diskusjon på Twitter om kvalifikasjonskrav for en lærer, deriblant kravet om karakteren 4 i matematikk for å bli lærer. For å heve kompetansen i skolen skal lærer nå ha masterutdanning.  Kort sagt: det er de skoleflinke som skal bli lærere, og de skal ha lang utdanning, master.

Bare for å si det først: jeg er ingen motstander av fagkunnskap. Har du nok kompetanse i ditt fag vil du i liten grad trenge læreboken med alle de nettressurser som er tilgjengelig i dag. Hvorvidt det er realistisk at alle har nødvendig fordypning i sine fag er en annen diskusjon.  Med den desentraliserte skolestrukturen vi har i Norge vil det ved en rekke skoler være en utfordring.

Men det heter så vakkert: du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke få den til å drikke.

Hvis du ikke klarer å nå gjennom til elevene og motivere dem til lærelyst, eller klarer å formidle på en måte som når gjennom til dem, hjelper det lite hvor lang utdanning du har, hvor mye fordypning og hvor gode karakterer.

Veldig mange av dem som blir lærere er slike som jeg: skoleflinke jenter som har vært vinnere i det eksisterende systemet.  Vi går gjennom utdanningssystemet og kommer tilbake, med relativt begrenset yrkeserfaring, og reproduserer det systemet vi selv var vinnere i.  Problemet er at bare en liten del av elevmassen er lik oss. Vi kan ha de beste intensjoner, men de utfordringer "de andre" elevene har vil av naturlige grunner bare være teoretiske øvelser for oss. Vi har ikke følt disse tingene på kroppen selv. Tar du ett fag lett trenger du ikke utvikle de strategier en som sliter med ett fag må utvikle.  Hvordan når du gjennom til disse elevene?

Når jeg jobbet som skoleleder hadde vi en barne- og ungdomsarbeiderlæring, som ikke akkurat kan komme i kategorien skoleflink jente. Men denne ungdommen hadde et fantastisk lag med elevene. Det er ikke til å underslå at det finnes elever i skolen som sliter med læremotivasjon og som har atferdsutfordringer. Denne ungdommen håndterte disse på en måte som få av lærerne maktet. Blant annet maktet vedkommende å motivere dem for læring. Ikke fordi lærerne var dårlige, men fordi vedkommende visste av egen erfaring hva de slet med.

Ungdommen sluttet etter endt læretid, og fikk seg en annen jobb.  Men som vedkommende sa: drømmen hadde vært å komme tilbake til vår skole som lærer.  Noe som aldri vil skje, på grunn av inntakskrav til lærerutdanningen. Jeg tenker at norsk skole gikk der glipp av en fantastisk lærer.