Jeg ser i DN at Universitetet i Bergen vil kreve motivasjonsbrev, og at andre universiteter vil skjerpe karakterkrav. Jepp, for feilen ligger, som alltid, hos studentene, det er ingenting galt med studiene og studiestedene. Bare de "riktige" studentene studerer blir alt så mye bedre.
Tankene går tilbake til når jeg selv begynte mine studier ved Universitetet i Bergen, på slutten av 80-tallet. Da var de fleste studier åpne, hadde du fullført gymnaset, uansett karakterer var det bare å immatrikulere seg, så lå der en verden av muligheter fremfor deg. Som ung og uerfaren var det ikke nødvendig å låse seg til et studieprogram for 3 år. Nei, du kunne stille opp om høsten og "prøve" fagene, se om dette var noe for deg. Hvis ikke faget svarte til forventningene kunne du hoppe på et annet fag. For å få en grad måtte du sette sammen fag innenfor en svært romslig ramme. I dag må ungdommen vite allerede på vgs hva de vil studere, og gis ikke denne modingssjansen som vi fikk, de må velge fastsatte studieprogrammer.
Så gitt dagens snevre modell, er frafall nødvendigvis negativt?
Jeg vil påstå at det avhenger av årsaken til dette frafallet. Når ungdom finner ut at et fag/studie ikke passer for dem er frafall bra. Et studie er en lang og kostbar affere, og det får store konsekvenser om du velger et studie og yrke du ikke trives med. Jeg leste ett sted at leger er den yrkesgruppen som i størst grad angrer på sitt studie- og yrkesvalg. Så trist for oss alle. Ved å gjøre valgmulighetene mindre reduserer vi ikke frafall, tvert i mot, vi øker sjansen for feilvalg.
Institusjonene bør heller se på studietilbudene sine - hvorfor faller studentene fra? Kan det skyldes kvaliteter ved studietilbudet? Som i alle andre bransjer gjelder det samme prinsippet: når du begynner å klandre kundene dine ligger du dårlig an.
Sunday, January 11, 2015
Skal det være en virtuell kjæreste? Eller foretrekker du en 3D-kvinne?
Er du på jakt etter "den rette"? Er du i et forhold men kjæresten din forstår deg ikke? Vel, ikke fortvil, løsningen er bare et tastetrykk unna, i form av Nintendos Love Plus. Denne kjæresten er så perfekt at japanske menn foretrekker henne fremfor en fysisk kjæreste. Denne idealkjæresten er alltid der for deg, tar vare på dine emosjonelle behov og er alltid tilgjengelig.
Dette sitatet fra en BBC artikkel er interessant:
3D kvinne - årets nyord?
"At high school you can have relationships without having to think about marriage," says Yuge. "With real girlfriends you have to consider marriage. So I think twice about going out with a 3D woman."
3D kvinne - årets nyord?
Når robotene tar over....
I 2012 arrangerte vi konferansen Disruptive Education. En av våre key note speakers var professor Clayton Christensen fra Harvard University. Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner, innovasjoner som endrer markeder og foretningsmodeller. Ofte skjer disse endringene som følge av teknologisk innovasjon, enten ved at ny teknologi utvikles eller ved at eksisterende teknologi brukes på en ny måte. Den kanskje mest kjente disrupsjonen er hvordan Steve Jobs og Apple tok i bruk eksisterende teknologi og kunnskap og satte det sammen til ipod og itunes. Både digitalisert musikk og mp3-spillere var allerede i markedet, men Apple satte dette sammen på en ny måte, i nye modeller som for alltid endret våre vaner med hensyn til våre kjøp og bruk av musikk.
Christensen sa i sitt foredrag at Norge, rike Norge, var veldig sårbar for disrupsjon. Den måten vi bruker teknologi på er som sustaining innovation. Det vil si at vi søker å effektivisere eksisterende prosesser ved bruk av ny teknologi. Dette medfører to utfordringer: for det første gir det lite nyskapning, men enda verre, slik sustaining bruk av teknologi er effektiviserende, det vi si det fjerner arbeidsplasser uten at det skaper nye, i motsetning til disruptive innovasjoner. Så jo mer effektive vi blir, jo færre folk trenger vi. På den ene siden kan dette være bra, hender frigjøres til andre oppgaver, men hvilke? Skaper vi nye oppgaver?
I desember var jeg på konferansen LeWeb i Paris. Der hadde jeg det privilegium å høre oppfinneren av The World Wide Web, Tim Berners-Lee, snakke. Det han fremhvet er at politikere forstår ikke internet, og derfor fatter de beslutninger som er kontraproduktive. Dette var forøvrig et gjennomgående tema på konferansen, hvordan europeiske politikere ikke forstår nettet, dets innvoasjon og entreprenørskap, og dermed fatter beslutninger som hemmer innovasjon og entreprenørskap. Noe som er alvorlig for et Europa med "gammel" økonomi og økonomiske utfordringer.
Det Berners-Lee understrekte var blant annet problemet med identitet og personvernshensyn. Han sa at det politikerne ønsket å utvikle var et nytt Google eller Facebook, mens det de burde utvikle var et identitetshåndteringssystem, som tok dette vekk fra de globale nettsamfunnstilbyderne, slik at de ikke satt på alle de sensitive personopplysninger som de gjør i dag.
Og da er vi til kjernen ved dette blogginnlegget, forståelsen for hva som skjer. Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, organisasjoner og kunnskap i mange år. De endringene vi ser dukker ikke opp fra intet. Det er varslete endringer. Det er ikke sånn at atferdsendring som følge av teknologisk utvikling dukker opp som troll av eske. Dette er del av noen større samfunnsmessige trekk som vi kan identifisere. Vi kan velge å lukke øynene, å håpe på at vi kan holde tsunamien unna lengst mulig, eller vi kan se på hva som skjer, og hvordan vi kan utnytte disse endringene på best mulig måte.
Ett område som vi tenker er skjermet for disrupsjon er utdanning. Det snakkes om en fremtidig lærermangel som om det er en lovmessighet. Mange ble tatt på sengen av MOOCenes inntreden på utdanningsmarkedet. At det gikk an å ha mer enn 100 000 studenter i et kurs var tungt å svelge for mange, og etter at det første sjokket hadde lagt seg var det mange som avviste MOOC som et blaff.
På nevnte LeWeb holdt en av grunnleggerne av Coursera, Daphne Coller, innlegg. I skrivende stund nærmer Coursera seg 11 millioner studenter. Bare det i seg selv er formidable tall. Det Coller fremhevet i sitt foredrag var at selv om kanskje de fleste som tok en MOOC var personer som allerede hadde en akademisk grad, hadde 25% av studentmassen det ikke, og det er ganske mange mennesker MOOC utgjør en forskjell for. Hun delte selvsagt ulike suksesshistorier om hva det å kunne ta en MOOC hadde gjort for enkelte.
Men det mellommennesklige møtet mellom lærer og elev/student kan ikke erstattes av maskin. Eller kan det det? Møt Nao.
Nao brukes i dag i undervisning. Når det gjelder barn med autisme viser det seg at Nao har en utrolig effekt. Nao når disse barna på en helt spesiell måte. Kan det å ta i bruk slike roboter i arbeidet med barn med spesielle behov redusere behovet for lærere og/eller assistenter? Avviser vi dette på prinsippielt eller ideologisk grunnlag, fordi vi ikke liker tanken, eller fordi det ikke lar seg gjøre? Eller fordi vi ikke har forestillingsevne om hvordan roboter kan komme inn og disrupte det som i dag er en arbeidsintensiv bransje? Eller blir roboter et verdifult tilskudd innen for eksempel utdanning? Klarer vi å utnytte de mulighetene teknologien gir oss, eller holder vi igjen fordi vi ikke liker mulighetene. Hvis det siste er tilfellet, hvem betaler i så fall prisen for denne motviljen?
Christensen sa i sitt foredrag at Norge, rike Norge, var veldig sårbar for disrupsjon. Den måten vi bruker teknologi på er som sustaining innovation. Det vil si at vi søker å effektivisere eksisterende prosesser ved bruk av ny teknologi. Dette medfører to utfordringer: for det første gir det lite nyskapning, men enda verre, slik sustaining bruk av teknologi er effektiviserende, det vi si det fjerner arbeidsplasser uten at det skaper nye, i motsetning til disruptive innovasjoner. Så jo mer effektive vi blir, jo færre folk trenger vi. På den ene siden kan dette være bra, hender frigjøres til andre oppgaver, men hvilke? Skaper vi nye oppgaver?
I desember var jeg på konferansen LeWeb i Paris. Der hadde jeg det privilegium å høre oppfinneren av The World Wide Web, Tim Berners-Lee, snakke. Det han fremhvet er at politikere forstår ikke internet, og derfor fatter de beslutninger som er kontraproduktive. Dette var forøvrig et gjennomgående tema på konferansen, hvordan europeiske politikere ikke forstår nettet, dets innvoasjon og entreprenørskap, og dermed fatter beslutninger som hemmer innovasjon og entreprenørskap. Noe som er alvorlig for et Europa med "gammel" økonomi og økonomiske utfordringer.
Det Berners-Lee understrekte var blant annet problemet med identitet og personvernshensyn. Han sa at det politikerne ønsket å utvikle var et nytt Google eller Facebook, mens det de burde utvikle var et identitetshåndteringssystem, som tok dette vekk fra de globale nettsamfunnstilbyderne, slik at de ikke satt på alle de sensitive personopplysninger som de gjør i dag.
Og da er vi til kjernen ved dette blogginnlegget, forståelsen for hva som skjer. Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, organisasjoner og kunnskap i mange år. De endringene vi ser dukker ikke opp fra intet. Det er varslete endringer. Det er ikke sånn at atferdsendring som følge av teknologisk utvikling dukker opp som troll av eske. Dette er del av noen større samfunnsmessige trekk som vi kan identifisere. Vi kan velge å lukke øynene, å håpe på at vi kan holde tsunamien unna lengst mulig, eller vi kan se på hva som skjer, og hvordan vi kan utnytte disse endringene på best mulig måte.
Ett område som vi tenker er skjermet for disrupsjon er utdanning. Det snakkes om en fremtidig lærermangel som om det er en lovmessighet. Mange ble tatt på sengen av MOOCenes inntreden på utdanningsmarkedet. At det gikk an å ha mer enn 100 000 studenter i et kurs var tungt å svelge for mange, og etter at det første sjokket hadde lagt seg var det mange som avviste MOOC som et blaff.
På nevnte LeWeb holdt en av grunnleggerne av Coursera, Daphne Coller, innlegg. I skrivende stund nærmer Coursera seg 11 millioner studenter. Bare det i seg selv er formidable tall. Det Coller fremhevet i sitt foredrag var at selv om kanskje de fleste som tok en MOOC var personer som allerede hadde en akademisk grad, hadde 25% av studentmassen det ikke, og det er ganske mange mennesker MOOC utgjør en forskjell for. Hun delte selvsagt ulike suksesshistorier om hva det å kunne ta en MOOC hadde gjort for enkelte.
Men det mellommennesklige møtet mellom lærer og elev/student kan ikke erstattes av maskin. Eller kan det det? Møt Nao.
Nao brukes i dag i undervisning. Når det gjelder barn med autisme viser det seg at Nao har en utrolig effekt. Nao når disse barna på en helt spesiell måte. Kan det å ta i bruk slike roboter i arbeidet med barn med spesielle behov redusere behovet for lærere og/eller assistenter? Avviser vi dette på prinsippielt eller ideologisk grunnlag, fordi vi ikke liker tanken, eller fordi det ikke lar seg gjøre? Eller fordi vi ikke har forestillingsevne om hvordan roboter kan komme inn og disrupte det som i dag er en arbeidsintensiv bransje? Eller blir roboter et verdifult tilskudd innen for eksempel utdanning? Klarer vi å utnytte de mulighetene teknologien gir oss, eller holder vi igjen fordi vi ikke liker mulighetene. Hvis det siste er tilfellet, hvem betaler i så fall prisen for denne motviljen?
Friday, January 9, 2015
Det vanskelige multikulturelle informasjonssamfunnet og ytringsfrihet.
Je suis Charlie er tre ord som i dag dominerer mediebildet. Bakgrunnen for disse ordene er en tragedie vi enda ikke aner rekkevidden av. Denne tragedien har brakt temaet "ytringsfrihet" på agendaen. Ytringsfrihet - smak på dette ordet! Smak på det godt og lenge, dette er et begrep som er et unntak i verdenshistorien. I disse dager siteres Voltaire flittig: "jeg er ikke enig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det". Dette er ord som ble ytret under den franske revolusjon på 1700-tallet. Det er sterke ord, men mener mange av dem som sier disse ordene dem virkelig? Kan man på den ene siden hevde at en er for ytringsfrihet, og samtidig snakke om ytringsansvar og krenkelse? Er ikke lakkmustesten på ytringsfrihet hvordan vi håndterer ytringer vi ikke liker?
I Norge er vi stolte av vår ytringsfrihet, eller vår påståtte ytringsfrihet. Blant våre skampletter står rettssaken mot Agnar Mykle for hans bok: Sangen om den røde Rubin. Mange husker bråket rundt Life of Brian, som ble beskyldt for å være blasfemisk. En film som kanskje er mer aktuell enn noen gang. Begge disse kunstproduktene utfordret vår forståelse av ytringsfriheten. Noen ble krenket av hva disse menneskene formidlet og ønsket deres ytringer stilnet. I begge disse tilfellene ble det gjort rettslig, uten at forfatterne måtte bøte med livene sine. I dag ville ingen kommet på å forby disse ytringene. Men både Mykle og folkene i Monthy Pyton utfordret rammene for vår ytringsfrihet.
Siden den franske revolusjon har idealet om ytringsfrihet, fulgt av blant annet religionsfrihet, vokst frem som en selvfølge i de europeiske demokratier og eksportert til den nye verden. At dette ikke har vært like enkelt viser alle de religiøse grupper som flyktet fra Europa til Amerika fordi det var vanskelig å dyrke sin religion i den gamle verden. Men selv om USA ble en frihavn for annerledestenkenede, unngikk ikke dette landet ytringsfrihetsutfordringer, noe blant annet klappjakten på folk som ble mistenkt og beskyldt for å ha komunistiske sympatier fikk erfare under McCarhty-tiden, her kan nevnes navn som Robert Oppenheimer, Orison Wells og Charlie Chaplin.
Takket være våre liberale holdninger til ytringer, meninger, politiske og religiøse ståsteder har Europa vært en del av verden hvor mange som har blitt forfulgt for sine aktiviteter på disse områdene har søkt seg til. Europa har vært en frihavn for politisk og religiøst forfulgte. Det er bra. Problemet er at det som gjorde Europa til denne frihavnen er ikke nødvendigvis lett å håndtere. For vi har her noe som holdes hellig over alt annet: ytringsfrihet. frihet til å ytre, -politisk, religiøst, kunstnerisk. På samme måte som noen ble støtt av Mykle og Life of Brian, blir nå noen støtt av ytringer som vi har måttet venne oss til å respektere og akseptere.
Da kommer spørsmålet: fordi noen opplever seg krenket av ytringer skal de da ikke fremsettes? Hvor går grensen for vår ytringsfrihet? Ved enkeltmenneskers eller gruppers følelser, politiske ståsteder, religion, eller ved lovverket?
Nå er det ikke alltid slik at selv om det er lov er det nødvendigvis klokt eller nødvendig, men hvem skal i så fall gjøre den vurderingen? Hvem har rett til å pålegge andre å begrense deres lovlige ytringer fordi de føler seg støtt? Grupper som er mange og sterke nok til å målbære denne opplevde krenkelsen, eller har vi alle denne retten? Skal vi ha et samfunn hvor ingen skal føle seg krenket av andres ytringer, eller er denne retten forbeholdt noen utvalgte? Skal vi vi lage et minste multiplum av hva som det er greit å ytre seg om?
Det siste kan bli et temmelig trangt samfunn.
Eller er det sånn at prisen en betaler for å leve i et demokrati med ytringsfrihet for alle at dersom det er ytringer en ikke liker, eller føler seg krenket av, er den eneste en kan kreve selvsensur fra seg selv?
At en faktisk må lære seg å forholde seg til at ikke alle ytrer seg på måter alle liker?
At dette er en rett som er grunlaget for alle andre rettigheter i et multikulturelt samfunn?
At alle som ønsker å benytte seg av sin rett til å ytre sine meninger må gi den samme retten til alle andre, så lenge ytringen er innenfor lovverket?
Er det å prøve å pålegge selvsensur, snakke om ytringsansvar, og at ytringer ikke skal krenke en farlig måte å innsnevre ytringsrommet?
Etter hvert som vi blir mer global og jo mer multikulturell vi blir, jo mer krevende blir denne øvelsen, - ytringsfrihet. Men er det slik at når den blir mer utfordrende, så blir den også viktigere? Hvordan skal vi håndtere alternativet? Vil vi ha et samfunn hvor noens oppfatninger skal legge begrensinger på andres ytringer og kunstuttrykk?
Ytringsfrihet er enkelt når vi alle er enige og ytringer ikke gjør vondt. Det er når ytringene gjør vondt at vi ser hvor mye Voltaires ord er verdt.
I Norge er vi stolte av vår ytringsfrihet, eller vår påståtte ytringsfrihet. Blant våre skampletter står rettssaken mot Agnar Mykle for hans bok: Sangen om den røde Rubin. Mange husker bråket rundt Life of Brian, som ble beskyldt for å være blasfemisk. En film som kanskje er mer aktuell enn noen gang. Begge disse kunstproduktene utfordret vår forståelse av ytringsfriheten. Noen ble krenket av hva disse menneskene formidlet og ønsket deres ytringer stilnet. I begge disse tilfellene ble det gjort rettslig, uten at forfatterne måtte bøte med livene sine. I dag ville ingen kommet på å forby disse ytringene. Men både Mykle og folkene i Monthy Pyton utfordret rammene for vår ytringsfrihet.
Siden den franske revolusjon har idealet om ytringsfrihet, fulgt av blant annet religionsfrihet, vokst frem som en selvfølge i de europeiske demokratier og eksportert til den nye verden. At dette ikke har vært like enkelt viser alle de religiøse grupper som flyktet fra Europa til Amerika fordi det var vanskelig å dyrke sin religion i den gamle verden. Men selv om USA ble en frihavn for annerledestenkenede, unngikk ikke dette landet ytringsfrihetsutfordringer, noe blant annet klappjakten på folk som ble mistenkt og beskyldt for å ha komunistiske sympatier fikk erfare under McCarhty-tiden, her kan nevnes navn som Robert Oppenheimer, Orison Wells og Charlie Chaplin.
Takket være våre liberale holdninger til ytringer, meninger, politiske og religiøse ståsteder har Europa vært en del av verden hvor mange som har blitt forfulgt for sine aktiviteter på disse områdene har søkt seg til. Europa har vært en frihavn for politisk og religiøst forfulgte. Det er bra. Problemet er at det som gjorde Europa til denne frihavnen er ikke nødvendigvis lett å håndtere. For vi har her noe som holdes hellig over alt annet: ytringsfrihet. frihet til å ytre, -politisk, religiøst, kunstnerisk. På samme måte som noen ble støtt av Mykle og Life of Brian, blir nå noen støtt av ytringer som vi har måttet venne oss til å respektere og akseptere.
Da kommer spørsmålet: fordi noen opplever seg krenket av ytringer skal de da ikke fremsettes? Hvor går grensen for vår ytringsfrihet? Ved enkeltmenneskers eller gruppers følelser, politiske ståsteder, religion, eller ved lovverket?
Nå er det ikke alltid slik at selv om det er lov er det nødvendigvis klokt eller nødvendig, men hvem skal i så fall gjøre den vurderingen? Hvem har rett til å pålegge andre å begrense deres lovlige ytringer fordi de føler seg støtt? Grupper som er mange og sterke nok til å målbære denne opplevde krenkelsen, eller har vi alle denne retten? Skal vi ha et samfunn hvor ingen skal føle seg krenket av andres ytringer, eller er denne retten forbeholdt noen utvalgte? Skal vi vi lage et minste multiplum av hva som det er greit å ytre seg om?
Det siste kan bli et temmelig trangt samfunn.
Eller er det sånn at prisen en betaler for å leve i et demokrati med ytringsfrihet for alle at dersom det er ytringer en ikke liker, eller føler seg krenket av, er den eneste en kan kreve selvsensur fra seg selv?
At en faktisk må lære seg å forholde seg til at ikke alle ytrer seg på måter alle liker?
At dette er en rett som er grunlaget for alle andre rettigheter i et multikulturelt samfunn?
At alle som ønsker å benytte seg av sin rett til å ytre sine meninger må gi den samme retten til alle andre, så lenge ytringen er innenfor lovverket?
Er det å prøve å pålegge selvsensur, snakke om ytringsansvar, og at ytringer ikke skal krenke en farlig måte å innsnevre ytringsrommet?
Etter hvert som vi blir mer global og jo mer multikulturell vi blir, jo mer krevende blir denne øvelsen, - ytringsfrihet. Men er det slik at når den blir mer utfordrende, så blir den også viktigere? Hvordan skal vi håndtere alternativet? Vil vi ha et samfunn hvor noens oppfatninger skal legge begrensinger på andres ytringer og kunstuttrykk?
Ytringsfrihet er enkelt når vi alle er enige og ytringer ikke gjør vondt. Det er når ytringene gjør vondt at vi ser hvor mye Voltaires ord er verdt.
Friday, January 2, 2015
Social Media Detox
Da har vi rundet 2015, og fremfor oss står en bok med 365 blanke sider. Med hva og hvor skal disse fylles? I 2014 og i årene før har ett av svarene vært at disse sidene skal dokumenteres på sosiale medier. Vi har dokumentert våre liv på Facebook, Vine, Instragram og Twitter. Den store hiten på julegavemarkedet for 45+ i år har vært en såkalt selfie stick, det en en stang for å sette mobiltelefonen på slik at en får et lekrere selfiebilde å legge ut på sosiale medier, og for 45+ er det ofte Facebook. News feeden min på FB dokumenterte dette, selv Jens Stoltenberg, vår tidligere statsminister, nå sjef i Nato, var del av denne klubben.
Men hvilken status har egentlig de tradisjonelle sosiale mediene, og hvem bruker dem? Det jeg ser i egne sosiale sirkler er at det er en hard kjerne som poster på de tradisjonelle sosiale mediene, men de fleste poster lite. I stedet for å bruke disse uselektive mediene, som deler dine oppdateringer ukriktisk, og på en måte som du kanskje ikke setter like stor pris på, tas såkalte messenger apps over. De unge i familien sender hverandre meldinger på Snapchat.
Det er mange grunner til å vise tilbakehold på bruk av disse "offentlige" sosiale mediene. Med stadige endringer i brukervilkår, og pushing av reklame og sortert news feed, er det mye støy og uønsket informasjon her. At en ved å bruke ulike sosiale nettsteder som Facebook skal gi fra seg en masse annen informasjon og at Facebook skal ha tilgang til masse data om bildene dine er en selvtekt som ikke alle synes smaker like godt. At det du deler på sosiale medier blir brukt mot deg, for eksempel når du søker jobb, er også en grunn til at flere går over til plattformer hvor innholdet ditt slettes eller forblir mellom deg og dem du deler med. Dagens unge som er vokst opp med disse sosiale mediene viser en helt annen tilbakeholdenhet enn kanskje vi som fikk tilgang til dette i voksen alder gjør.
En annen ting er mobbingen som finner sted på disse offentlige plattformene. På Instagram har det utviklet seg et finurlig kodespråk hvor de unge tar tempraturen på hvor populære, eller upopulære, de er. Dette er koder som de unge forstår, men som går under radaren for de fleste foreldre og lærere.
Som det meste andre er sosiale medier tvegggete sverd. På den ene siden er det gode arenaer for kommunikasjon, samhandling og informasjon. På den andre siden et fristende mål for dem som vil ha tilgang til informasjon om brukerne og en arena for de mindre hyggelige sider av våre sosiale liv, som mobbing, netthets og nettroll. Dette dilemmaet lever vi i. Jeg slettet før nyttår min Istagram-konto. Den hadde liten interesse for meg. Min Facebook-konto har jeg lyst å slette, men foreløpig er den for nyttig rent faglig. Enn så lenge er jeg komfortabel på Twitter. Men det gjenstår å se om Fred Wilson har rett når han sier at "The `Social Media Phase of the Internet´ is Over".
Men hvilken status har egentlig de tradisjonelle sosiale mediene, og hvem bruker dem? Det jeg ser i egne sosiale sirkler er at det er en hard kjerne som poster på de tradisjonelle sosiale mediene, men de fleste poster lite. I stedet for å bruke disse uselektive mediene, som deler dine oppdateringer ukriktisk, og på en måte som du kanskje ikke setter like stor pris på, tas såkalte messenger apps over. De unge i familien sender hverandre meldinger på Snapchat.Det er mange grunner til å vise tilbakehold på bruk av disse "offentlige" sosiale mediene. Med stadige endringer i brukervilkår, og pushing av reklame og sortert news feed, er det mye støy og uønsket informasjon her. At en ved å bruke ulike sosiale nettsteder som Facebook skal gi fra seg en masse annen informasjon og at Facebook skal ha tilgang til masse data om bildene dine er en selvtekt som ikke alle synes smaker like godt. At det du deler på sosiale medier blir brukt mot deg, for eksempel når du søker jobb, er også en grunn til at flere går over til plattformer hvor innholdet ditt slettes eller forblir mellom deg og dem du deler med. Dagens unge som er vokst opp med disse sosiale mediene viser en helt annen tilbakeholdenhet enn kanskje vi som fikk tilgang til dette i voksen alder gjør.
En annen ting er mobbingen som finner sted på disse offentlige plattformene. På Instagram har det utviklet seg et finurlig kodespråk hvor de unge tar tempraturen på hvor populære, eller upopulære, de er. Dette er koder som de unge forstår, men som går under radaren for de fleste foreldre og lærere.Som det meste andre er sosiale medier tvegggete sverd. På den ene siden er det gode arenaer for kommunikasjon, samhandling og informasjon. På den andre siden et fristende mål for dem som vil ha tilgang til informasjon om brukerne og en arena for de mindre hyggelige sider av våre sosiale liv, som mobbing, netthets og nettroll. Dette dilemmaet lever vi i. Jeg slettet før nyttår min Istagram-konto. Den hadde liten interesse for meg. Min Facebook-konto har jeg lyst å slette, men foreløpig er den for nyttig rent faglig. Enn så lenge er jeg komfortabel på Twitter. Men det gjenstår å se om Fred Wilson har rett når han sier at "The `Social Media Phase of the Internet´ is Over".
Subscribe to:
Posts (Atom)