Fact or fiction? Propaganda eller ønsketenkning?

Hvilke krav kan vi stille til medier, presse og autoritetspersoner?

I radioens barndom ble folk skremt av radioteateret "War of the worlds". Det hadde form som en nyhetssending, og folk fikk panikk fordi de trodde det de hørte var en faktisk nyhetssending.  Fox News anklages for en farget omgang med fakta og nyheter.  Både radio og fjernsynsmediet er sterke medier, og dem som lager dem begynner etterhvert å bli gode på generforståelse og hvordan lage programmer som fenger. En slik aktør er Discovery Channel. Discovery Channel har mengde gode programmer som kan være både interessante og lærerike. Det er da til å undre seg hvorfor de sender programmer som Megalodon: The Monster Shark Lives og Mermaids: The Body Found. Programmer som bruker alle virkemidlene til en dokumentar og som utgir seg for å være fakta og ikke fiksjon.


Frihet er en fantastisk ting, men det stiller virkelig store krav til hver enkelt av oss. Det er lett å bli fanget inn i retorikken til programmer som disse to, og de har avstedkommet mye aktivitet på sosiale medier. Men er det greit at tull og tøys på denne måten gir et skinn av fakta?  Er det sånn at vi er blitt fullstendig ukritisk i vår omgang med "kreativitet".  Er vi så fanget inn i en verden av "objektivitet" at vi søker mer fantasi og uforklarlighet i vår tilværelse, eller søker vi å gjøre det uforklarlige forklarlig?
Fantasy er en gener som har stor popularitet for tiden.  Den kombinerer et univers av forklarlige og uforklarlige fenomener. Hvor vi lever oss inn i universer med universelle mennesklige utfordringer i fantasirike omgivelser.  Å drømme seg inn i disse universene er greit, selv om det blir oppør på sosiale medier når disse fantasipersonene dør, vet alle at dette er fantasi.  Men når opphører skillet mellom fantasi og virkelighet? Forskning viser at barn av religiøse foreldre skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet enn barn av ikke-religiøse foreldre.  Da kan en spørre som Harald Eia: født sånn eller blitt sånn? Når personer som er gitt posisjon i samfunnet snakker med engler og de døde hvordan forholder vi oss til det?  Nå er det alminnelig kjent at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men hva ser vi av det som finnes der?

Vi mennesker lider av noe som heter inattention blindness, og det betyr kort at vi til enhver tid bare observerer en selektiv del av omgivelsene våre. Dessuten gjennomgår disse observasjonene en fortolkning basert på erfaring, kunnskap, kultur og holdninger.

Min mor fortalte at når hun var barn opplevde hun vinterkveld at hun så en heks som satt og spant utenfor huset. Hun ble ikke redd, men satt fasinert og så på dette lenge. Det var helt virkelig sa hun, hun så tydelig denne damen.  Neste morgen så hun årsaken til sitt syn, ett tøystykke satt fast på vedstabelen og flagret i vinden.  Min mor kom aldri til konklusjonen at et stykke av skjørtet til heksen hadde blitt revet av når hun dro, men en fristende konklusjon. Hva er virkelig og hva er fiksjon? Hvor går skillene, og hvem skal definere dem?

I forbindelse med konflikten om Gaza kom kampen om definisjonsmakten tydelig frem. Hvem sin virkelighet skal beskrives og finnes det objektivitet?  Noen ganger nekter vi å se ting vi absolutt burde sett fordi kanskje virkeligheten blir for ubehagelig eller ikke passer inn, andre ganger ser vi spøkelser på høylys dag.

Når vi lever i denne komplekse virkeligheten kan vi da ha en skole med sannheter? Kan vi skoletiden skjerme vår oppvoksende slekt for denne diversiteten?Kan vi operere med "kvalitetssikret" læring og læremidler, eller må barn og unge tidlig læres til å sjekke ut sin egen og andres virkelighetsforståelse? Kan vi forvente en "kvalitetssikret omverden"? Klarer vi å forholde oss til en verden av økende kompleksitet?

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:

Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.

Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 

I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?

Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Gjør internet oss dumme?

Det finnes en rekke antakelser og noen undersøkelser som viser at digital lesning er mindreverdig i forhold papir. Ikke minst liker forlagsbransjen å hevde dette. Vi ser også uttalelser som: Is Google making us stupid? Det som forundrer meg er at kildekritikk er plutselig blitt et buzz-ord i det digitale samfunnet. En bør være kritisk til ALLE kilder: foreldre, lærere, "kvalitetssikrete lærebøker", venner, presse, og digitale kilder.

Vi mennesker ser ut til å trives med våre dystopier. Jeg husker fra min tid på barneskolen at vi fikk ikke bruke de nymotens kulepennene, men måtte skrive med fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.   Vel, ødelegger digitale medier lesningen og refleksjonen til vår oppvoksende slekt?

I følge en undersøkelse fra PewResearch Internet Project forteller 43 prosent av de såkalte millennials at de leser en bok daglig, uavhengig av format.  Dette er de samme tall som hos den voksne befolkningen.  Når det kommer til hvor mange som har lest en bok det siste året er det flere blant de under 30, 88%, enn blant de som er eldre, 79%.  Ikke bare det, men den yngre generasjonen er mer bevisst mulighetene og begrensningene i det digitale univers.  Jeg siterer fra rapporten:

Millennials’ lives are full of technology, but they are more likely than their elders to say that important information is not available on the internet. Some 98% of those under 30 use the internet, and 90% of those internet users say they use social networking sites. Over three-quarters (77%) of younger Americans have a smartphone, and many also have a tablet (38%) or e-reader (24%). Despite their embrace of technology, 62% of Americans under age 30 agree there is “a lot of useful, important information that is not available on the internet,” compared with 53% of older Americans who believe that. At the same time, 79% of Millennials believe that people without internet access are at a real disadvantage.

Hvis en skal bedømme kunnskap og kompetanse etter bruk av kilder og lesning, vel, da blir vel en del av dystopinene utfordret her?

Kunnskap i standardiseringssamfunnet. Risikerer vi å måle oss til middelmådighet?

Det blåser en digital vind over barndommen.  Denne digitale vinden har form som et nettbrett.  Stadig flere skoler og barnehager oppdager brettets vidunderlige verden. En rektor sa til meg for noen dager siden at ungene lærer å lese fire ganger så fort når de får leseopplæring på brett og ikke i bøker.  Disse tallene er ikke overraskende.  For mange år siden sa logopedene på PPT i kommunen hvor jeg jobbet at barn lærte raskere å lese- og skrive om de fikk benytte datamaskiner enn om de måtte lære håndskrift.  Hvorfor er det slik? Jo, fordi den motoriske modningen til barn gjør at det å bruke øye-håndkoordinasjon kan hemme lese-og skriveprosessen.  Dette betyr ikke at de ikke trenger å lære håndskrift, det er bare hva skal de lære først.

Men når vi ser disse endringene og får disse kraftige verktøyene til disposisjon, skal det da få betyding for innhold og praksis i skolen?   Hva er kunnskap og kompetanse i informasjonssamfunnet? Kan kunnskap og kompetanse standardiseres? Kan kunnskap og kompetanse politisk vedtas?

Jeg så til min forskrekkelse at vår kunnskapsminister vil ha nasjonale prøver innen høyere utdanning. Cathy N. Davidson skriver i boken "Now you see it" om inattention blindness.  Hun skriver om hvordan vi hele tiden overser fakta og informasjon fordi vi ubevisst siler informasjonen vi mottar.  Dette er en overlevelsesstrategi, og en naturlig prosess, men det gjør også at vi kan miste mye viktig informasjon. Davidson sier at jo mer vi fokuserer jo mindre ser vi.   Kanskje er det nettopp dette som blir vår svøpe. I vår jakt på kunnskap blir vi kunnskapsløse.  Fordi i det øyeblikket vi måler, mister vi fokus på andre ting enn det vi blir målt på.

Det er mye kritikk rettet mot teoriene om digitalt innfødte.  Jeg er, som de som har lest tidligere innlegg vet, ikke enig med kritikerne. Jeg mener at de som er kritiske til teoriene om digitalt innfødte bruker feile målevariabler og kriterier.  De måler de digitalt innfødte ut fra parameterer tilpasset det delvis analoge univers de selv befinner seg i, og ja, er det referansene blir deres antakelser bekreftet. Men måler det faktisk hva våre barn og unge lærer og kan? For eksempel viser Davidson til at barn som spiller mye dataspill oppfatter mer av hva som skjer rundt dem, enn dem som ikke gjør det.  De har færre blindspots. Dette fordi en gamer kan ikke tillate seg slike blindspots, men i et statisk univers betyr det ikke like mye.

Og da er jeg tilbake til utdanning og måle- og kvalitetssikringssyken. Kunnskap og kompetanse er ikke statiske størrelser. Det er heller ikke endelige størrelser.  Det er ikke sånn at om vi måler kunnskap at vi automatisk får bedre kunnskap. Det er ikke sånn at om vi definerer standarder for kunnskap at vi får bedre kunnskap. Tvert i mot, vil jeg hevde.  Ved å måle og sette standarder senker vi kravene og ambisjonsnivået.  Jeg blir slått av hvordan utdanning minner alt for mye om de berømte 5-års planene som ødela økonomien i øst-Europa. Det blir lagt planer for hva som skal læres og hva som skal fokuseres på og så skal "alle" gjøre det samme uavhengig av behov og forutsetninger. Deretter måles disse tiltakene. Kollega Linda Lai ved Handelshøyskolen BI sier: "Måling er blitt det nye mantraet og den nye religionen for å lede medarbeidere. Enda en gang".  Vel, den samme filosofien rir utdanning.  Når Torbjørn Røe Isakesen tror han får mer kvalitet i høyere utdanning ved å måle den lurer jeg på hvilket grunnlag han har kommet til den konklusjonen. Når noe så diverst som høyere utdanning skal formes til komparable størrelser risikerer vi da å måle oss til middelmådighet?  Når kunnskap er noe det blir mer av jo mer en deler, og ingen kan alt men alle kan noe, hvorfor søker vi da at alle oppnår den perfekte middelmådighet ved å kunne litt om alt?  Hva med å dyrke interesse og kompetanse og så sette mennesker med ulik kompetanse sammen i team?

Dessuten, det er ingenting å si på norskt selvbilde.  Vi snakker om at vi skal leve av vår kunnskap etter oljen.  Vel, uansett hvor bra vi skårer på standardiserte tester: det er flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge, så vi vil ikke klare den konkuransen. Andrew Ng, en av grunnleggerne av Coursera, som nå jobber i Kina skrev på Twitter:

Dersom vi tror at veien i det globale kompetansesamfunnet er å bli lik alle andre har vi et problem. Løsningen er å utnytte de ressurser og kompetanser vi har, og bli god på det. Vi må ta vare på våre barn og unge, ikke ved å lage standarder som blir smalere og smalere, slik at stadig flere faller utenfor, men ved å dyrke mangfoldet.   Jeg vil avslutte med å vise til den som alle viser til når det gjelder kreativitet:  Steve Jobs. Han var en urokråke på skolen, han passet ikke inn. Når skolen klaget var svaret fra foreldrene at skolen maktet ikke å gi deres sønn relevante utfordringer, og de byttet skole. Der traff Jobs en lærer som forstod han, og ting gikk bedre.  Når Jobs begynte på college derimot, traff det heller ikke den unge mannen.  Så han droppet ut, men fikk bli værende ved colleget og studerte blant annet kaligrafi. Dette som etter de flestes standard er "unyttig fag" gjorde at Jobs ble oppmerksom på betydningen av fonter, og innførte det på sine datamaskiner. Vi vet alle hvordan tekst ser ut i dag på våre digitale dingser. 

Min utfordring er derfor: kan vi sette de samme krav, standarder og forventninger i et system hvor barn surfer på nett før de kan snakke som i en verden hvor boken var inngang til denne kunnskapen.  Kan vi ha et utdanningssystem hvor "one-size-fits-all" i en tid med eksponentiell vekst av informasjon?  Når vi ser etter gorillaen, kan det være vi mister noe annet av syne? 

Nett-troll

Jeg har vært heldig.  Jeg har levd et aktivt digital liv i mange år.  De menneskene jeg har truffet og interagert med på nett har vært hyggelige, konstruktive mennesker, som jeg har hatt gode, lærerike, tankevekkende diskusjoner med, til tross for ofte stor uenighet.  Kanskje nettopp på grunn av uenighet - for da må jeg gå mine tanker og holdninger etter i sømmene, og ofte har de avstedkommet blogginnlegg.   Så for meg har det digitale liv vært utelukkende forbundet med positive erfaringer.

Men i det siste har det skjedd en endring, også jeg har fått møte det som omtales som nett-troll. Mennesker som er mer eller mindre anonyme, som bare kommer med surmaget kritikk, som er ufine og som ikke skiller sak og person. Som den naive person jeg er har det tatt meg litt tid å skjønne det, og jeg har nok også latt meg provosere av dem. Det burde jeg ikke ha gjort. Å være uenig i sak er helt greit, men å gå på person er ikke fint, ei heller å bare kritisere for å kritisere.

Jeg har fått kjenne på hvor ubehagelig og energitappende det er å prøve å gå i dialog med disse. Jeg kjenner at jeg har ingen grunn til å stå til rette for disse menneskene. Hvis de er så kritisk til meg og mine meninger (og i rettferdighetens navn, mine meningsfeller), vel så kan de heller foreslå noe konstruktivt selv, eller gå ut og gjøre noe selv.  Ikke bare sitte på nett og gulpe opp kritikk.

Jeg kjenner at jeg får lyst å gjøre som Elin Ørjasæter gjorde når hun ble lei av nett-troll - gå off-line.

Jeg er for muligheten til å være anonym på nett.  Dette fordi det er tilfeller og situasjoner hvor det er forbundet med fare eller store konsekvenser å stå frem med fullt navn, det kan være politiske, religiøse eller sosiale grunner for det. Disse nettplagerne stilner disse viktige røstene, fordi i sin boble mener at de kan spy ut sine kommenterer på nett.  Ikke for saklig uenighet, men for kverulering. Dette er mennesker som benytter seg av medier som burde være en berikelse for oss alle, ikke et sted for mobbing og sjikane.  Desverre ser det ut som nettet er blitt et forstørrelsesglass av vårt samfunn på godt og vondt: et sted hvor deling, diskusjon og raushet florerer, men også et sted hvor de mindre sympatiske sider av mennesker kommer frem.

Og i rettferdighetens navn: ikke alltid er vi like bevisste hvor sterkt det skrevne ord er.  Ikke alltid er ting like sterkt ment som det blir oppfattet.  Mange latterliggjør smileys og lignende.  Men kommunikasjon er 70% kroppsspråk, 20% stemme og 10% ord. Ikke alle som skriver på nett mener det så skarpt som det kanskje kan bli oppfattet. Ord og vendinger som kan fungere i en samtale, fungerer kanskje ikke alltid på nett.

Hvordan lage infographic

De som beveger seg litt rundt på nettsider har nok sett flotte, informative infographics. Dette kan godt gjøres med elever og studenter.  På nettsiden til Educational Technology and Mobile Learning har jeg funnet denne gode oppskriften, som jeg deler her:

Sjekker inn på mobilhotell - og ut av fremtiden

Direktør for Senter for IKT i utdanningen sa på NRK nyheter for noen dager siden at det var stort strekk i laget i forhold til IKT i utdanningen. Ja, det var en betydelig "understatement" som de sier på engelsk. Når jeg gjør opp status for dagen i dag rommer den alt dette.  Den startet med en oppdatering på Twitter etter noen ganske heftige diskusjoner der i går om lekser i skolen. Videre fulgte jeg streaming fra Nokuts frokostseminar om Utdanning og undervisning i forskningsskyggen. Dette fordi det var fulltegnet når jeg bestemte meg for å gå.  Men streaming fungerte stort sett greit, og jeg fikk svart på og sendt eposter mens jeg fulgte med, og diskutert litt mer på Twitter. Jeg fikk epost om at Norgesuniversitetet hadde publisert informasjon om konferansen vi arrangerer i oktober, Quality Through Innovation, hvor vi ser på hvordan utnytte innovasjon og teknologiske muligheter for å gi bedre utdanning, og hvordan utdanning blir utfordret av teknologisk utvikling.  Jeg ble også gjort oppmerksom gjennom Twitter at Abelia hadde publisert en sak om et møte vi hadde på Stortinget om utdanningsteknologi. Ett av temaene der var blant annet hvordan mobiltelefon kan brukes for læring, og hvor mYoutime, som er utviklet i samarbeid med BI, var tema. Så fulgte et møte på NHO om ikt og høyere utdanning, før jeg var på Kavliprisens Kavli Prize Science Symposium.  Her var temaet: "Higher Education in the 21st Century - The Technological Revolution in Open Education: The Death of a Traditional System or the Next Wave of Democracy?".  Her var det representanter fra University of South-Africa, edX, Paris Sciences et Lettres (PSL Research University), The Open University-UK. De snakket alle om MOOC og digital learning technology og hvordan de bruker dette for læring, og hvilke muligheter som åpner seg.  Etter symposiet hadde vi gode samtaler om temaet. I dag ble også MOOC-utvalgets rapport: NOU 2014: 5 MOOC til Norge tilgjengelig på engelsk. Det er sjelden at en NOU i sin helhet oversettes til engelsk, men det viser hvor viktig og aktuelt dette temaet er.

Så kommer jeg hjem og ser følgende:

Dette er en videregående skole som har opprettet noe de kaller mobilhotell.  I stedet for å utnytte dette sterke mediet for læring, skal elevene logge av og sjekke ut og bevege seg tilbake til den analoge tidsalder i skolen.  En kan virkelig spørre som den nye lederen for Abelia nylig gjorde: 

og som han så treffende svarte på Twitter i dag:

Denne skolen fikk da også et veldig godt tilsvar fra en lærer ved en annen skole under tittelen: Digital ansvarsfraskrivelse sjekker inn på mobilhotell.

Ja, en kan bli schizofren av mindre.  Du verden hvor ulik verdensforståelse som er rundt dette temaet.  Det er ikke strekk i laget.  Folk befinner seg på ulike planeter, til tider kan de føles som ulike dimensjoner. Hva betyr dette for AS Norge?  Hvilken rett har lærer og skoler til å sjekke ut på denne måten? I forbindelse med det ovenfornevnte prosjektet Metodefag i fremtiden hadde vi et delprosjekt vi kalte studentstemmer. Jeg skal presentere dette på en konferanse i Krakow i oktober.  Det som ble avdekket her er at studentene kommer til høyere utdanning med skremmende manglende kunnskaper og holdninger til hvordan bruke digitale verktøy for læring.  Hvem sitt ansvar er det?  Hvem betaler prisen for disse som nekter å ta i bruk dagens teknologi for læring? Hvem er skolen til for? Digital kompetanse som grunnleggende ferdighet har vært vedtatt siden 2006 - i 8 år!

Bare en liten sluttkommentar.

Jeg forstår at mange lærere synes det er utfordrende med mobiltelefoner i klasserommene. Men if you can´t beat them, join them.  Hva med å finne en måte å leve med dem i undervisningen? Utnytte disse verktøyene? Vi har et norsk ordtak om at en skikkelig sjømann ber ikke om medvind, men lærer seg å seile.  Hva med å bruke pedagogisk kreativitet og utnytte at elevene er connected? Og ja, det vil være skjær i sjøen, men beveger vi oss bare i flau vind?

MOOC-rapporten

Den norske MOOC rapporten er nå oversatt i sin helhet til engelsk.  Du kan finne den engelske utgaven her:
The Norwegian MOOC report

Seeing is believing

Et kjent kinesisk ordtak er som følger:

Jeg hører og jeg glemmer. Jeg ser og jeg husker. Jeg gjør og jeg forstår. (Confucius)

Må vi alltid se og erfare for å kunne forstå ny informasjon og praksis?

Hvem leser bloggen min, og hvorfor blogger jeg?

Jeg underviser som nevnt i tidligere blogginnlegg blogging for masterstudenter. En av de tingene jeg er opptatt av er at når en skriver blogginnlegg skal en tenke på hvem som er leserne. Hvem blogger du for og hva vil du formidle på bloggen din?

Så er det dette med liv og lære - gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. For jeg skal innrømme at jeg har ingen bevisst strategi med bloggingen min. Jeg blogger når det passer meg (vil du ha mange lesere er det viktig å blogge regelmessig og ofte), om det som faller meg inn, derav navnet på bloggen: Tanker.

Men det er ikke til å unngå at en gjør seg noen tanker når en ser at selvom jeg blogger på norsk (et språk for spesielt interesserte) har jeg nesten like mange lesere fra USA og Rusland som fra Norge.  Er dette nordmenn i utlendighet, personer som kan norsk eller lesere som tyr til google translate og lignende verktøy?

For meg har bloggen vært mest indremedisin - en plass jeg tenker høyt og deler ting jeg er opptatt av. Etter at jeg begynet å dele mye på Twitter som junebre og på Facebook, blant annet i gruppen Disruptive Education, samt at jeg holder mange foredrag i inn- og utland, har bloggefrekvensen gått ned. Men jeg har jo merket at andre leser tankene mine, og at blogg kan være et sterkt verktøy.   Mange har sagt til meg at jeg burde begynne å blogge på engelsk for å nå flere lesere. Kanskje skulle jeg begynne med det? Jeg vet ikke. Men det er refleksjoner jeg gjør meg når jeg reiser og holder foredrag og deltar på møter og konferanser.  Jeg ser hvor stor nytte jeg har av andres deling og blogging, for noen viktige kilder de er for meg i mitt arbeid. Siden jeg jobber med disse tingene føler jeg også et ansvar for å dele kunnskap og informasjon jeg tilegner meg. Kunnskap har den fantastiske egenskap at det blir mer av den jo mer du deler.

Hmm, hvem er egentlig du, du som kommer innom bloggen min? Burde jeg skifte til engelsk?

...mens vi diskuterer for og imot ikt i skolen....

Mens skolen diskuterer for og i mot digitale verktøy i skolen, kanskje spesielt etter innslaget i Dagsrevyen on ipad i skolen, raser verden videre. Robotene inntar nå heimene våre.  Siste tilskudd er Jibo. En liten personlig assistent i heimen.

Lekser og karakterer

Å ta opp temaet lekser og karakterer er en brannfakkel av dimensjoner.  Når en ikke er for disse to tingene verdsetter en ikke læring og kunnskap, det blir bare rot og anarki i skolen og elevene lærer ikke disiplin.

Det er mye forskning som viser for eksempel at lekser har liten positiv læringseffekt, likevel har lekser sterke forkjempere. Alfie Kohn, forfatter av The Homework Myth skriver i Psychology Today:

no research has ever found a benefit to assigning homework (of any kind or in any amount) in elementary school. In fact, there isn’t even a positive correlation between, on the one hand, having younger children do some homework (vs. none), or more (vs. less), and, on the other hand, any measure of achievement. If we’re making 12-year-olds, much less five-year-olds, do homework, it’s either because we’re misinformed about what the evidence says or because we think kids ought to have to do homework despite what the evidence says.

Hvis forskning ikke kan vise til at lekser har en positiv effekt på læringsutbyttet hvorfor skal elever da ta skolen med hjem? Er argumentet om at det involverer foreldrene holdbart? Bør vi ikke kunne finne andre former for samhandling hjem-skole enn å gi barn og unge arbeidsbyrder etter endt skoledag?  Lekser er en oppfinnelse fra den tiden når vi hadde korte skoledager og når elevene kanskje ikke gikk på skolen hver dag en gang. Hører lekser hjemme i heldagsskolen?

Forskningsbasert kunnskap er alltid bra, og vi vet en del om hvordan barn og unge lærer og hvordan de utvikler kognitive ferdigheter. John Medina skriver i boken Brain Rules at det vi vet om hjernen er at den er konstruert for å lære mens vi er i bevegelse, utendørs i ulendt terreng, og så sier han så retorisk: og så lager vi klasserom. I følge Medina et læringsfiendtlig område.  Han vektlegger også at stress hemmer læring.  Medina er opptatt av hvilken betyding fysisk aktivitet har for læring.  I dag ser vi at barn og unge sliter med dårlig motorikk og overvekt. Dette er kanskje ikke så rart når vi fra de er 5-6 år setter dem ned på en skolepult, med tilhørende stillesittende hjemmearbeid, for mesteparten av dagen.  Dagens barn og unge blir utbrente i en alder av 15-16 år, og  1 av 10 sliter med angst og depresjoner.

Kanskje skal vi slakke litt på kravene og gjøre som Peter Gray anbefaler: sette barn og unge fri til å lære. Gi dem litt større slak og gi dem mer rom for ustrukturert aktivitet, som vi vet har positiv betydning for kognitive ferdigheter? Dette kan for eksempel gjøres ved å la dem få fri når skoledagen er slutt.  La dem få gå hjem uten å la leksebyrden og dårlig samvittighet henge over dem og foreldrene, men i stedet la dem føle på den gode følelsen av å ha gjort en god innsats på skolen.
På den måten kan lærene styre skoledagen, og foreldrene og barna styre over sin egen fritid.

Leser dyslektikere bedre på sine smarttelefoner?

Den evige debatten on nett vs papir går flittig, og mange skoler forbyr bruk av mobiltelefoner.  Hva om dette er å ta fra elever gode læringsverktøy? Matthew Schneps fra Harvard University har funnet ut at elever med dysleksi i mange tilfeller leser bedre på sine telefoner enn på papir og tablet.   Som i så mange andre tilfeller er det ikke sånn at one-size-fits-all, så løsningen er ikke å la all lesing foregå på mobiltelefoner for alle elever, men dette viser at den ene ytterligheten (forby mobiltelefoner) er like feil som at all lesing skal foregå på dem.

Blogging for læring og ledelse.

Vi lever i en digital tid. Vår moderne tilværelse er ikke mulig uten digital teknologi. Digital teknologi gjennomsyrer vår tilværelse på alle måter, og former måten vi lever på. Kommunikasjon og samhandling i en digital tid er ikke som kommunikasjon og samhandling i en analog tid. Dessverre er det alt for store deler av skoleverket som ikke har tatt denne endringen inn over seg. Alt for mange av dem som er ansvarlige i skoleverket, lærere og skoleledere har ikke adekvat digital kompetanse.  Det er ikke godt nok å ha tatt et LMS (learning management system) i bruk, eller å la elevene få adgang til nett i bestemte situasjoner. Skal en ta ledelse i skolen i en digital tid må en ha digital kompetanse. Digital kompetanse betyr erfaring med bruk og kommunikasjon i digitale medier.  Vi ville aldri sluppet en lærer inn i skolen som ikke hadde noen minimumskompetanser innen lesing, skriving, muntlige ferdigheter eller matematikk, men når det gjelder digitale ferdigheter har vi et mer avslappet forhold til kravene.  Vi slakker også på kravene med argumenter som at vedkommende har jo "bare" fem år igjen til pensjonsalder.  Vel, situasjonen er den er at en elev går bare èn gang i første klasse, én gang i femte klasse, etc, og har krav på fullverdig opplæring uavhengig av hvor i opplæringsløpet eleven er. Hvis du skulle bli operert ville du blitt operert av en kirurg som hadde holdt seg oppdatert på de siste teknikkene for din operasjon, eller en som hadde mentalt pensjonert seg fem år før pensjonsalder?



At lærere ikke har god nok digital kompetanse tenkes løst gjennom lærerutdanningen.  Men den strategien har to utfordringer:
a. dette vil kun omfatte en liten del av lærerstanden
b. hvilken digital kompetanse har lærerutdannerne?

Når det gjelder det siste kan det se ut som om det er et stykke igjen etter tilbakemeldingene jeg får fra dem som tar lærerutdanning, og som Senter for IKT i Utdanningen har pekt på.

Problemet er at vi forholder oss til digital kompetanse som noe som er en teoretisk øvelse. Å tilegne seg digital kompetanse gjennom å snakke om det er som å lære å kjøre bil uten kjøretimer. For å forstå hva digital kompetanse er må en være del av det digitale univers. Som leder i skolen innebærer det å kunne uttrykke seg gjennom blogg og å kunne bruke blogg for ulike formål.

Hvorfor blogg?

Fordi det å skrive som kommunikasjonsform er noe som forventes av en skoleleder.  En skoleleder forventes å kunne uttrykke seg skriftlig, til elever, til foreldre, til samfunnet. Lapper i sekken fungerer ikke lengre. Vi går på nett og leser.  Det å kjenne på hva det innebærer å måtte uttrykke seg i det offentlige rom er noe vi i 2014 bør forvente at en skoleleder. Skoleledere som leder skoler hvor mange elever allerede er erfarne bloggere, og hvor de fleste leser blogger, bør ha kompetanse i hvordan uttrykke seg gjennom dette mediet.  Når en er ute i cyberspace og blir "våt på beina" får en et helt annet forhold til begrepet digital kompetanse.

I forbindelse med høstens arbeidskonflikt så vi dessverre at det var en del lærere som hadde et stykke igjen i forhold til nettiquette, digital dømmekraft og nettvett.  Lærere og skoleledere er forbilder.  De bør beherske disse sterke mediene, de bør kjenne til fordeler, utfordinger og muligheter i hvordan nettet kan fungere for kommunikasjon, samhandling, deling og læring.

Jeg stor glede av andres blogging og deling, og dette er en viktig kilde til kunnskap og informasjon.  Selv underviser jeg i hvordan bruke blogging for læring for skoleledere og lærere som tar masterutdanning på BI. I oktober skal jeg presentere noen erfaringer fra dette arbeidet på en stor internasjonal konferanse i Krakow, Polen.  Studentene oppretter blogg og skriver blogginnlegg, ikke bare for å lære hva en blogg er, men også fordi blogging kan brukes som pedagogisk verktøy for læring. Denne formen for å dele, lære og synliggjøre sin kompetanse vil i økende grad bli en ferdighet som er forventet.

Blogging, med alt det innebærer, er selvsagt ikke den eneste digitale kompetanse som trengs i dag, men en av flere ferdigheter og holdninger en trenger i det digitale informasjonssamfunnet.

Anbefaler også denne blogposten:

From Tweet to Blog Post to Peer-Reviewed Article: How to be a Scholar Now