Thursday, July 31, 2014

Norge anno post-olje - slipp kunnskapen fri

Humankapitalen er vår viktigste ressurs - hvor ofte hører vi ikke disse ordene? Ministere og politikere
uansett politisk avskygning er rørende enige om dette faktum. Ord er viktige og at politikere på høyresiden bruker den økonomiske retorikk om mennesklige ferdigheter og kompetanse er kanskje ikke så rart, men at venstresiden gjør det burde kanskje forundre mer. Den logikken preger uansett vårt utdanningssystem: våre barn er humane råvarer som gjennom utdanningssystemet skal foredles til produksjonsmidler og omsettbare varer i markedet, offisielt: ha den kompetanse som næringslivet etterspør.


En gang i tiden, når verden var enklere og mer forutsigbar fungerte kanskje denne logikken. Den gangen det trengtes arbeidskraft, største delen av befolkningen ble satt til rutiniserte oppgaver som krevde et forhåndsdefinert sett av kunnskap og kompetanse for å håndtere, og denne kunnskapen var langtidsholdbar - for de fleste varte den hele det yrkesaktive livet, med små justeringer.  I et slikt system kunne kunnskap standardiseres: lær disse tingene og det vil gå deg godt og du får leve lenge i riket.  Fordi denne modellen tilsynelatende har fungert gjennom det 19. århundre tror vi at dersom vi perfeksjonerer denne modellen vil den fungere enda bedre i det 20.


Men tenk om det ikke er slik?  
Tenk om det er stikk motsatt?  
At denne modellen er destruktiv? 
Hva gjør vi da? 
Hva er konsekvensen?

Det heter så fint at dagens ungdom skal forberedes for et arbeidsmarked og fylle jobber som enda ikke finnes.  Det vil si to ting: 

a. vi vet ikke hva de trenger å kunne. 
b. utdanning er et trippel maraton, det er langt løp. 

Dagens arbeidsmarkedsbehov fylles av folk som startet sitt utdanningsløp for 20, 30 40 år siden. Den gang så verden helt annerledes ut, og og hva som var arbeidsmarkedets behov var noe annet enn i dag. Webredaktør, appdesigner, sosiale medier ekspert? Que? Ingen kunne forutsi at det ville være yrker å rette seg mot. På midten av 80-tallet mente de at det var for mange ingeniører i landet, så det var ikke noen farbar fremtid. Hvem kunne på 80 og 90 tallet forutse de behovene som næringslivet har i dag? Men det er de valgte da som i dag fyller stillingene, og eventuelt representerer hullene i dagens arbeidsmarked.
Mye av den offentlige retorikken er at ops, vi må fylle disse hullene, vi må ha flere ingeniører og andre yrker vi ser det er mangel på i dag, og kanskje de neste årene. Vi driver reperasjonsarbeid, i stedet for visjonsarbeid. 

Standardiseringstankegangen og kontrollbehovet fra det fordistiske industrisamfunnet slår for fullt ut innen utdanningssystemet: vi må standardisere, vi må kontrollere. Det bygges inn en grunnleggende mistillit i systemet: vi skal teste, kontrollere, evaluere og standardisere. Vi lager globale tester slik at alle barn i hele verden måles mot hverandre, og så ser vi hvem som er best. Alle barn er like, så derfor skal de ha samme progresjon. Det heter så fint mennesket i sentrum, men praksis minner mer om systemet i sentrum. De som av ulike grunner ikke passer inn i standardmodellen må fikses på og diagnistiseres, enten er de spesielt evnerike og må i egne klasser for de evnerike, eller så har de ADHD og må medisineres til passivitet, eller så har de en annen diagnose. En frisk person er en som ikke er undersøkt grundig nok.   Disse tiltakene har en felles samlebetegnelse under honørordet: 

KVALITETSSIKRING!

Vi sier at vi skal "dyrke" frem enere, excellence, dyktige mennesker med høy kompetanse som skal "redde oss" når oljen tar slutt.  Hva om det vi fremmer er "the perfect mediocracy"? Når vi definerer standarder definerer vi også begrensninger. Når alle skal kunne det samme og litt om alt, kan svært få bli riktig gode. Hvor god var Ibsen i matematikk? Eller Munch i norsk? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi alle har evner som ligger latent og som trenger rom for å vokse frem. Dersom en skal spre seg tynt ut over mange ting er det vanskelig å fordype seg. I vår frykt for ulikhet tror vi at det å behandle alle likt er rettferdighet, når det rettferdige er å behandle alle ulikt. 


I industrisamfunnet, hvor det var behov for mennesker med standardiserte kunnskaper som kunne arbeide i et maskinbasert næringsliv var det ikke behov for denne excellencen, men i vårt post-industrielle samfunn ser ting litt annerledes ut. 

Vi vet at de færreste av oss vil ha samme jobb eller arbeidsgiver gjennom vår yrkesaktive karriere.
Vi vet at kunnskap og kompetanse er i endring.
Vi vet at stadig flere arbeidsgivere ansetter etter potensiale mer enn etter formal kompetanse.
Vi vet at det er et globalt arbeidsmarked, og når det er flere mennesker i en gjennomsnittlig indisk landsby enn mennesker i Norge, sier det seg selv at andelen genier i India er høyere enn vårt totale folketall og i en verden med standardisert kunnskap ligger norske arbeidstakere dårlig an. 
Vi vet at stadig flere må skape sine egne jobber.
Vi vet at automatisering og roboter tar over stadig flere av de jobbene som finnes i dag.

Så istedet for å stramme inn på den eksisterende utdanningsmodellen: mer fokus på færre fag, også kjent som basisfag, hva med å tørre å tenke nytt? Hva med å ta retorikken på alvor og sette mennesket i sentrum?  La barna få utvikle seg på sine premisser? Det som alle de store entreprenører har til felles er at de gikk ut av boksen, og på den måten skapte noe større enn seg selv. Norge med alle sine ressurser, hva med å tørre å ta noen sjanser og gå nye veier?

I Frankrike har de nå laget en skole uten lærere, uten karakterer, uten bøker, uten pensum. Her skal kunnskap, læring, innovasjon og kreativitet få blomstre uten hindringer.  Hva om vi laget en skole med mer fokus på barnet enn systemet?  En skole hvor barn skulle vokse, bli glade i å lære, ha mestringsopplevelser, få være nysgjerringe, hvor det var barnets utvikling som definerte læremål og ikke eksterne standarder?  
Jeg grøsser når jeg ser lærere dele dette bildet:


Jeg kunne skrevet en hel bok om hva dette bildet representerer, men her og nå skal jeg bare nevne en ting: bildet viser hva som er i fokus på skolen, og det er verken lærer eller elev, eller foreldre for den saks skyld. Det er det papiret som holdes i hånden, det er systemet, og det virker som verken lærere eller elever kan lykkes i den modellen. Papiret synliggjør gullstandarden som alle, uansett forutsetninger, begavelser og ressurser måles opp mot.

For modellen ser slik ut:

Hvilket fikk Einstein til å konkludere: 

Denne tankegangen ligger og da også bak Sir Ken Robinson sin berømte TED-talk som er den mest sette av alle TED talks.  Hele talen kan du se her, jeg legger ved et utdrag:




Så skal vi klare å innovere oss forbi oljeladeren må vi ut av oljealderens tankegang. Vi vet hvordan dagens system fungerer, og ikke fungerer. Og som igjen salige Einstein sa: Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.  Hva med å gjøre noe annet og se om vi får andre resultater. Hva med å tørre å la folk få være ulike, dyrke sine styrker, bli glade i å lære, samarbeide i stedet for å konkurere, tørre å prøve og feile? Og la barn og unge leke mer, i ustrukturert lek?

Vel, noen rebelske tanker i feriemodus nå før skolestart.



Friday, July 4, 2014

Tankens kraft

Innen alternativmiljøet har det lenge vært fokus på kraften i våre intensjoner. Nå kan vi kanskje få se det manifestert i den fysiske verden. MindWave er en dings du kan feste på hodet og så måler det dine intensjoner eller ditt fokus.  Jo sterkere du konsentrerer deg, jo sterkere hjernebølger. Dette kan brukes på mange måter, som lek for å få racebiler til å kjøre fremover, eller når en jobber med oppgaver for å se om resultatene varierer etter hvor sterkt du fokuserer.





.

Thursday, July 3, 2014

AWT - ikke bare for humpete rumper

Stresshodepine, ømme skuldre, muskelspenninger! Den nye folkesykdommen. Et kjapt søk på Google gir nesten 60 000 treff på ømme skuldre og nakke (og det er kun norske treff).  På grunn av vår livsstil får stadig flere av oss problemer med rygg, nakke og skuldre.  Andre kan være utsatt for ulykker som kan gi slike skader. Selv hadde jeg et fall i nymurt trapp for noen år siden som gikk hardt ut over ryggmuskulaturen min. Ut over en kort sykemelding for å la muskulaturen lege seg var det lite det norske helsevesente kunne bistå med.  Denne skaden gjorde at jeg slet med rygg-og nakkesmerter, og spenningshodepine.  Det verste jeg gjorde var faktisk det som er min jobb, å sitte foran en dataskjerm og et tastatur.  Til tross for at jeg gjorde alle de "riktige" tingene: trening, tøying, gå en tur, gikk til fysioterapeut forsvant ikke årsaken til mine smerter.

En dag foreslo min venninne, Isabella, at jeg skulle komme på hennes klinikk, Elite Helse, og prøve en maskin de har der: AWT.  Jeg ante ikke hva dette var, men jeg takket ja til å se på dette. AWT er en maskin som de bruker for anti-cellulitt behandling, noe jeg aldri hadde hørt om før. Nå skulle jeg ikke behandle humpete lår eller rumpe, men en mørbanket rygg.  Når Isabella gikk over ryggen min var reaksjonen: oisann, her var det mange blokkeringer, ikke rart du har vondt.  Behandlingen Isabella ga meg var alt annet enn smertefri, det føltes som hun gikk over ryggen min med trykkluftsborr, og jeg ble helt svett. 

Men jeg kjente at maskinen tok i de stedene jeg hadde vondt og satt sirkulasjonen i gang, så jeg bestemte meg for å ta noen behandlinger med denne maskinen. Jeg konsulterte lege som  kom med det oppmuntrende svaret at å gjøre noe slikt var som å gå i badstu før en skulle løpe et maraton, behagelig, men virkningsløst, og anbefalte mer smertestillende, og å gå en tur.  Jepp, for det hadde funket før - not. 

Så jeg begynte å gå regelmessig til behandling hos Elisabeth Engzelius. Behandling for behandling skjedde det en endring i ryggen min.  Fra å være så øm at hun nesten ikke kunne være borti den, kunne hun legge mer og mer kraft i behandlingene. Jeg kjente det på hele kroppen og energinivået mitt. Det å gå med spenninger og smerter stjeler energi.  Det var så deilig å få ryggen sin tilbake.

Dette er ikke noen vitenskapelig undersøkelse, og jeg kan bare referere til meg, men basert på mine erfaringer tenker jeg at når så mange mennesker sliter med ømme muskler, og slike maskiner kan hjelpe, hvorfor er de ikke mer tilgjengelig?  Hvorfor brukes de ikke mer i det ordinære helsevesenet og er tilgjengelig for de fleste?  For meg var det en ren tilfeldighet, en tilfeldighet jeg er veldig glad for. De fleste som tar AWT tar det for å få glatte rumper og lår, jeg tok det for ømme muskler i rygg og nakke.  Kanskje burde flere gjøre som meg?