Hånd vs tastatur - hva er best?

Så er de her igjen, undersøkelser som slakter bruk av pc og viser håndskriftens fortreffelighet fremfor tastaturet.  Siste tilskudd er denne:



To Remember a Lecture Better, Take Notes by Hand. 
Students do worse on quizzes when they use keyboards in class.




I følge undersøkelsen og publisert forskning gjør elevene det bedre på quizzer når de tar notater med penn og papir enn når de tar notater på tastatur. Men hva er det egentlig slike undersøkelser måler? Hva er premissene? I hvilken kontekst blir de fremført og hva er verdien av det som skjer i klasserommet? Undersøkelse på undersøkelse viser at læringseffekten av en forelesning i utgangspunktet er minimal. Vi husker i beste fall 10% av det vi hører på en forelesning.

Det er et kinesisk ordtak som sier følgende:

Jeg hører det og glemmer det. 

 Jeg ser det og husker det. 

 Jeg gjør det og forstår det.

Så hvis vi måler husk/minne fra en i utgangspunktet lite effektiv læringsmetode hva blir da resultatet? Og er det dette elevene skal lære? Å memorere? Er memorering sammenfallende med kompetanse eller er det passiv læring? I Facebook-gruppen The Lecture is dead skriver de:

Non-interactive lecture style lessons are an outdated method of teaching. Engaging pedagogy produces better academic outcomes and a richer, more pleasant learning environment. To have genuine student engagement the teacher must care about both the students and the subject, building mutual respect.

For som kineserne påpekte å lære innebærer aktivitet fra den lærendes side.  Forelesning er en oppfinnelse fra den tiden når det var begrenset tilgang på skriftlig materiale og elevene måtte notere ned stoffet selv. I dag har vi tilgang på så uendelig mange andre læringsmuligheter og læringsmateriell, hvorfor fortsetter vi med denne gamle modellen som tilhører en svunnen tid?  Kan vi ikke bruke teknologien til å frigjøre oss fra forelesningens begrensninger?  Det vil si forelesning som formidler av faktainformasjon som skal memoreres.

Å høre på engasjerte foredragsholdere for inspirasjon og nye ideer vil det fortsatt være rom for.  Den lærer som kan formidle engasjement og kunnskap til sine elever og tilhørere vil vi aldri utvikle oss vekk fra.  Like lite som vi sluttet å gå i teater etter at vi fikk kino. Phil Beadle påpeker behovet for en lærer som vekker engasjement hos de lærende.

Vi trenger en verktøykasse med mange verktøy.  Like lite som en hammer eller spikermaskin overflødiggjør hverandre, like lite overflødiggjør tastatur og håndskrift hverandre.

Skal vi ta den diskusjonen kan vi like godt dra inn ærverdige Sokrates som synes skrift i seg selv var noe tull:



"For this invention will produce forgetfulness in the minds of those who learn to use it, because they will not practice their memory. Their trust in writing, produced by external characters which are no part of themselves, will discourage the use of their own memory within them. You have invented an elixir not of memory, but of reminding; and you offer your pupils the appearance of wisdom, not true wisdom, for they will read many things without instruction and will therefore seem to know many things, when they are for the most part ignorant and hard to get along with, since they are not wise, but only appear wise."


Og kanskje hadde Sokrates rett.  Hans studenter husket nok kanskje bedre enn Platons studenter som tok håndskrevne notater, eller dagens studenter med sine tastaturer.  Men er målet memorerbar kunnskap?  I så fall får vi begynne å hive ut både skrivebøker og tastatur, og gå tilbake til Sokrates sin undervisningsmetode. Eller skal vi utnytte det vell av muligheter vi har og tilpasse læringen til elevene og ikke omvendt? Som denne artikkelen foreslår:

Og bare til orientering: jeg har forbrukt mange trær i form av skrivebøker hvor jeg har tatt håndskriftsnotater som jeg aldri har lest igjen, nettopp fordi den formuleringsprosessen hjalp meg i min memorering for eksamen. Så dette er ikke for å erklære håndskriften død. Men jeg jobber ikke slik i dag.

Quality Through Innovation

Quality through innovation er det ambisiøse navnet vi har valgt på en konferanse som går av stabelen ved Handelshøyskolen BI 13. oktober.

Bakgrunnen for konferansen er delvis at den markerer slutten på et treåring prosjekt:  Metodefag i fremtiden, hvor vi har hatt delfinansiering fra Norgesuniversitetet.  Vi vil presentere resultater fra dette prosjektet på konferansen.  Men vi har gjort mye med ved BI.  Gjennom 2012 gjennomførte vi et prosjekt kalt BI2020 som en anerkjennelse av et utdanningslandskap i endring og hvor vi prøvde å se inn i krystallkulen. Vi gjorde intervjuer, dro på studieturer og undersøkte mye av hva som rører seg.  Vi kom frem til tre ulike fremtidsscenarier for utdanning som vi kalte henholdvis:

Connect and share.
Dette er det online læringsuniverset som MOOC er en del av. Men det omfatter også en nettverkstankegang rundt læring.  I dette universet, i en verden hvor det er overflod av informasjon, kan ingen kunne alt men alle kan noe, og under mottoet: You are what you share, blir nettverkene større enn summen av individene.

Just in time learning.
Dette er mye knyttet til næringslivets behov. I stedet for en stor standardbase av kunnskap og informasjon som du kanskje kan få bruk for en gang, er læring knyttet til mer umiddelbare behov.  Dette omtales ofte som mikrolæring, og app-universet er en del av dette scenariet.

Branded learning
Dette er det scenariet som er mest likt dagens utdanningsmarked, hvor alumnifaktoren er viktig.  Hvor du har gått og hvem du kjenner er vel så viktig som den kunnskapen du har tilegnet deg. Men selv i dette scanarie må institusjonene utnytte de digitale mulighetene.  Studentene godtar ikke en kjedelig forelesning når de kan finne mye bedre forelesninger på nett.

Som en konsekvens av hva vi kom frem til i dette arbeidet har BI startet et eget pilotprogram, hvor ledelsen har lyst ut 6 millioner kroner i to runder for at vår faglige stab skal prøve ut ny teknologi med pedagogisk fokus.  Dette har resultert i 49 piloter. Noen av disse vil presenteres på konferansen.

Men som tittelen indikerer, piloter er spennende, det er også de teknologiske mulighetene.  Men hva med kvaliteten på alt det vi produserer?  Handelshøyskolen BI er akkreditert med det som omtales som Tripple Crown. Det har vi fått fordi vi legger stor vekt på kvaliteten i det vi gjør. Så også vår utvikling. Vi lever i en verden som utvikler seg i en rasende fart, og gårsdagens løsninger holder ikke mål i morgendagens samfunn, ei heller innen utdanning. Så gjennom innovasjon kan vi holde oppe kvalitetsfokuset. Dette vil vi fokusere på på vår konferanse.  Vi har fått to interessante internasjonale foredragsholdere til konferansen: Dr. Christian Stracke, som jobber med kvalitet i digitale læringsressurser. Han ser at det skjer mye mer på dette området blant asiatiske utdanningsinstitusjoner enn europeiske, og Dr. Alan Bruce.  Han holder til i Dublin, hvor store tech selskaper som Google og Facebook øker sin tilstedeværelse, og utfordrer våre tradisjonelle forestillinger om høyere utdanning.  De rekrutterer ikke etter formelle kvalifiksjoner, men potensiale.

Så vi tar denne debatten på BI 13. oktober og du er hjertelig velkommen til å delta. For de utdanningsinstitusjoner som ikke er i utvikling er i avvikling.

MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?

Kunden har alltid........feil?

I mars i fjor deltok jeg på en debatt på Universitetet i Oslo i regi av velferdstinget om læremidler. Bekymringen blandt studenter og panel var stor for bokhandlenes fremtid. Selv skal jeg innrømme at jeg ikke delte denne bekymringen.  Jeg var allerede en trofast kunde hos Amazon i mangel på gode norske tilbud. Fra Amazon kjøpte jeg fysiske bøker, men i enda større grad digitale bøker.  Når jeg la dette frem fikk jeg et spydig tilsvar fra lederen av forleggerforeningen at e-bøker var et elitefenomen. Og på den måten støtte han i fra seg en viktig kundegruppe: leserne.  For hvem var det som først omfavnet e-bøker?  Ikke "eliten", men de som liker å lese - den viktigste kundegruppen til forlagene. Når kundene ikke oppfører seg slik som tilbyderne ønsker, hvem har da feil?  Kunde eller tilbyder?  Når kundene uteblir er det kunden som ikke har forstått eller er det produktet det er noe galt med?


Det er nå krise i forlagsbransjen på samme måte som det er krise i avisbransjen - kundene forsvinner til andre arenaer.  Og ingen kan si at dette ikke er en varslet krise. Men dem som har varslet dette har blitt feid til side av ulike argumenter, fra teknologioptimisme/-dystopi (stryk det som ikke passer) til at kunden vil ha kvaliteten de etablerte bransjer tilbyr.

Jeg lurer på hvor mange ganger historien må gjenta seg før vi lærer av den. Bokbransjen hevder med stor pondus at ja, men vi har da levert digitale bøker og læremidler lenge. Ja, hvorfor synes da ikke kundene om dem?  Kodak var en av de første til å ta i bruk digital teknologi for fotografering, og se hvor Kodak er nå. Norsk bokbransje rammes nå av gigantene Google og Amazon, og klager på politikerne som momsbelegger e-bøker. Men har de kanskje ikke selv hatt en finger med i spillet for at det ble slik, i håpet om å bevare den trykte boken?

Denne utviklingen er så forutsigbar at en kan lure på om en ikke ser skogen for bare trær. Utdanning er i den samme startgropen. Vi er som en frosk i en kjele som varmes sakte opp, vi kjenner ikke at det blir varmere, vi bare tenker det blir mer behagelig, før det en dag er blitt for hett. Spørsmålet er om vi rekker å komme oss opp i tide. Utdanning vil ikke forsvinne, like lite som bøker eller nyheter forsvinner - men måten vi tilbys dem og forbruker dem vil endres, spørsmålet er ikke om, men når og hvordan.

Gjør det vondt å lære?

Jeg er ofte i ulike situasjoner med lærere og skoleledere om hvordan gjøre læring mer student-/elevvenlig eller sentrert. Jeg viser hvordan ulike digitale verktøy og andre pedagogiske metoder kan tas i bruk for motivasjon, variasjon og engasjement.  Et svar som med jevne mellomrom dukker opp er at læring er ikke gøy, læring er hardt arbeid, elevene/studentene vil ikke lære, og vi driver ikke med edutainment. 

Problemet er at vi undervurderer lekens betydning for læring.  I vår institusjonaliserte hverdag er det stadig mindre tid til lek og vi vet at barn trenger lek for å utvikle seg.  Men ikke bare barn trenger lek, også voksne trenger lek. Lek setter i gang positive prosesser i hjernen vår som er nødvendig for kreativitet og læring.  Mangel på lek skader oss emosjonelt. Lek er ikke "meningsløs" aktivitet - det er helt fundamentalt for en sunn utvikling. Og da er det ikke snakk om "lek" etter nøye instruksjoner og overvåkning av voksne.  Nei, det er barns selvregulerte lek, helst på tvers av aldersgrupper.  Psykologen Peter Gray har skrevet boken "Free to Learn" hvor han tar for seg hvor skadelig denne gjennomstukturerte oppveksten vi gir våre barn er. Hvordan vi oppdrar passive og fantasiløse barn. Når vi i dag klager på manglende ansvarstaking fra dagens unge kan det da være at de er et svar på og et resultat av sin oppvekst?

Det snakkes mye om selfie-generasjonen og at barn i dag viser økende tendenser til narisisme. Atferdspsykologer som Gray hevder at dette skyldes deres manglende erfaringer med fri lek.

Det er gjort flere studier som viser lekens sentrale betyding for barns kognitive og emosjonelle utvikling. Det som er interessant er at studier viser at dette gjelder ikke bare barn, men også voksne.

National Literacy Trust lister 10 grunner for hvorfor lek er viktig for læring.  Det er

1. Lek legger grunnlaget for "literacy"
2. Lek er læring
3. Lek oppmuntrer voksne til kommunisere med barn i deres verden
4. Lek gir muligheten til å være spontan
5. Lek gir valg
6. Lek gir rom
7. Lek gir voksne muligheten til å lære å leke igjen.
8. Lek lærer voksne barnas kroppspråk
9. Lek lærer forståelse og tålmodighet
10. Lek er morsomt

Så kanskje er en bit edutainment ikke å forakte. Hvorfor skal det gjøre vondt å lære? Er lærdom fremkommet gjennom kjedsomhet og "smerte" mer verdt enn den som kommer "lett" gjennom lek?

No pain, no gain? Hva motiverer til skoleutvikling?

Jeg får ofte spørsmål om hva som skal til for endring.  Innen psykologien er det vel kjent at vi mennesker motiveres av to ting: (på godt norsk) pain or pleasure.  Enten motiveres vi av at vi vil vekk fra en vond situasjon eller at vi vil til/forbli i en positiv situasjon. Når det gjelder skoleutvikling vil jeg si at for å få til endring i skolen må det til "pain".  I alle de årene jeg har jobbet med endring og utvikling i skolen ser jeg at dette gjelder uten unntak. Positive motivasjonsfaktorer hjelper, men det holder ikke. Enten må der til en kriseforståelse hos den enkelte eller i organisasjonen, eller så må den enkelte være så misfornøyd med tingenes tilstand at de prøver noe nytt. Det første er en ytre motivasjon, den sistnevnte en indre motivasjon.  

Du får bare ikke mennesker som er fornøyde og fortrolige med den rådende situasjon til å gå inn i det ubehaget endring er.

Vi mennesker er programmert for stabilitet.  Bare ta en titt i ditt eget liv: hvilke rutiner har du, hva spiser du, hvor sitter du i lunsjen?  Slik kan en fortsette.  Rutiner, vaner eliminerer bruk av energi til å ta beslutninger. Derfor er vaner trygge.  Den eksisterende situasjon er kjent og trygg, selvom den ikke nødvendigvis er god eller optimal.

Derfor skal en få til endring i skolen må en

a. ha en kriseforståelse.  Slik situasjonen er nå er ikke optimal.

b. der finnes alternativer som kan møte en del av de utfordringene en kjenner på.

Når det gjelder det siste er vi ulike: noen trigges av utfordringen med å finne løsningen, andre synes det er tryggest å følge etter i oppgåtte spor.

Innen læring heter det at det finnes ikke gale svar, bare tilbakemeldinger.  Jeg skulle ønske at skolen også praktiserte dette mer. Når det gjelder hvor fremtiden for blant annet ikt i skolen er har vi ikke fasitsvarene, men dersom vi vi prøver, feiler, tar tilbakemeldingene og justerer kursen vil vi finne gode måter å utnytte mulighetene som digitale verktøy åpner opp i våre klasserom.

Men så lenge den rådende oppfatning er at systemet slik det fungerer nå er bra (vi vet hva vi har, men ikke hva vi får), at det blir kaos om en går inn i noe nytt, eller at det er forbundet med negative sanksjoner å teste ut nye ting vil endring i skolen ta tid.