Klasserommet - et læringsfiendtlig område?

Hvordan designer man de mest hjernefiendtlige læringsomgivelser?  Jo, en lager et klasserom.

Dette hevder hjerneforsker John Medina. Medina holdt åpningsinnlegget på den årlige ISTE-konferansen i USA i 2011.  Medina sier at det vi vet om hjernen er at:

den er designet for å løse problemer relatert til overlevelse i utendørs omgivelser under ustabile værforhold, og å gjøre dette i konstant bevegelse.  

Alså det stikk motsatte av våre klasserom.  Våre klasserom er designet for å gjøre det motsatte av hva hjernen vår er god til å gjøre.

Medina hevder også at det er umulig å lære i et klasserom på grunn av all multitaskingen som finner sted i klasserommet, og at vi av den grunn flytter læringen til mer stimulifattige omgivelser og kaller det lekser.  I et klasserom flyttes fokus hele tide.  Når læreren snakker, eller en sitter og løser oppgaver skjer det alltid noe rundt i klasserommet: noen som snakket, en kjekk gutt eller jente et annet sted i klasserommet, noen som sender lapper, noen som holder på med aktiviteter som trekker oppmerksomhet. Dette er, i følge Medina, læringsfiendtlig, fordi hjernen vår kan ikke multitaske med hensyn til oppmerksomhet, og våre klasserom fungerer ikke av den grunn. De stresser hjernen. Dette senker vår effektivitet, og er parallelt til det en finner om senket effektivitet og økt stressnivå i kontorlandskap.


Våre egne undersøkelser/piloter på BI bygger opp under Medinas forskning.  Når vi introduserte den såkalte "flipped" modellen for våre studenter sa de at en av fordelene med å ha forelesningene på video i stedet for den tradisjonelle campusbaserte forelesningen, var at de slapp å multitaske.  I en tradisjonell forelesning må studentene ta notater mens læreren snakker, da går de glipp av mye av det læreren sier. Når de har læreren på video kan de stoppe videoen mens de tar notater, og så fortsette forelesningen etterpå.  På den måten kan de konsentrere seg om en ting om gangen: lytte eller skrive.

Fremtidens læringsformer er morgendagens forretningsmuligheter

Overskriften her er tittelen på et seminar i regi av Digin, VRI-AGDER og Future Learning Lab.   Digin er en av Norges største IT-klynger, og består av 60 små og mellomstore bedrifter på sørlandet.  Future Learning Lab er en kompetansenehet med fokus på endring, teknologi og læring ved Universitetet i Agder. Professor Oddgeir Tveiten står i spissen for Future Learning Lab. Målsetningen med seminaret var et fokus på "Growing regional edupreneurship". Seminaret var lagt opp med en del presentasjoner før lunsj, hvor jeg blant annet hadde et innlegg om fremtidens læringsformer - nye vekstmuligheter, og en påfølgende workshop.

En av problemstillingen i workshopen var samarbeidet, eller kanskje mangelen på samarbeid, mellom privat og offentlig sektor for innovasjon og nyskapning.  Som en som kjenner begge områder godt har jeg gjort meg noen refleksjoner.

For det første er det ulik mentalitet og forventning i privat sektor, spesielt i små og mellomstore bedrifter, i forhold til i offentlig sektor. Å starte opp en bedrift innebærer risiko og usikkerhet. En må tørre å ta sjanser og tåle å mislykkes, lære av sine feil og gå på igjen. Dette er stort sett uhørt i offentlig sektor. En skal ikke gamble med "skattebetalernes penger". Derfor stilles det krav til dem som skal samarbeide med det offentlige som små og mellomstore bedrifter ikke kan møte.  Bare se hvilke krav som for eksempel stilles til dem som skal levere anbud til det offentlige. Ikke urimelige krav, men det ekskluderer en rekke nye aktører på markedet. Det offentlige er risikoavers, mens i det private er risiko en del av virkeligheten.

For det andre lever små og mellomstore bedrifter med rask tid, mens i det offentlige er det langsom tid.  Det offentlige har tid til utredninger og planlegging, i det private må det handles. De lever av bunninjen, og er ikke sikret finansiering over budsjetter. Det gir en del andre tilnærminger.  I det private holder det at ting funker, det trengs ikke samme mengde dokumentasjon og utredning som det offentlige krever.

Når det gjelder finansiering og oppstart av prosjekter har det offentlige en årshorisont.  I det offentlige lever en fra budsjettår til budsjettår. En kan ikke, med mindre midlene er prosjektbevilget, spare ett år for å sette av midler til et prosjekt neste år. En skal bruke de midlene en er bevilget det året. I det private må en tenke langsiktig på investeringene sine. Du må ha lengre horison enn ett år.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en generalisering og at det finnes drøssevis av unntak. Men jeg har selv erfaring fra begge sektorer og har kjent forskjellene på kroppen.  Det er dillemma, for reglene for det offentlige er gode og vel begrunnete - offentlige midler skal brukes med forstand.  Men hvordan få til et godt samarbeid mellom det offentlige og private og bygge gode rammer for entreprenørskap?

Når jeg snakker om ikt i skolen får jeg alltid spørsmålet: har du forskning som viser hva som virker? Problemet med det er at dersom det skal være noe å forske på må noen ta i bruk ny praksis og skaffe seg erfaring. Dessuten tar forskning tid.  Innen ikt-sektoren skjer den teknologiske utviklingen raskt, så hvis en venter på forskning før en tar teknologi i bruk havner en i en hønen eller egget-problemstilling: hva kommer først?  Og mens en venter på forskning ruller verden utenfor videre.

Sharing is the new way of learning

Under denne tittelen: sharing is the new way of learning, en tittel jeg absolutt kan si meg enig i finner en mange spennende blogginnlegg. Forfatterne av denne bloggen holder til i Volda, og på studiet Digital kompetanse i læring (DKL) og Media, IKT og Design (MID) har de bestemt seg for å teste ut G+ som læringsplattform.  De skriver om det i dette blogginnlegget forfattet av Marianne Hagelia.  Veldig spennende tiltak.  Blir spennende å høre erfaringene de gjør seg.

....men hva var spørsmålet?

NHO er for tiden opptatt av Læringslivet. Det startet med den store konferansen i Operaen i januar og temaet blir fulgt opp i regionale konferanser. Jeg har hatt innlegg på to av de regionale konferansene.  Først på NHO Vestfolds Næringskonferanse og så på NHO Oslo/Akerhus sin konferanse Læringslivet i går. Det er mye fokus på utdanning og at vi gjør det så dårlig på Pisa. Det som slår meg er at vi ofte gjør som i The Hichhiker's Guide to the Galaxy, vi fokuserer på svaret. I denne romanen er tallet 42 svaret på alt og det har tatt superdatamaskinen Deep Thought noen millioner år å finne ut. Men som maskinen selv påpeker, dette svaret er uten mening fordi ingen husker lengre hva spørsmålet var.   Slik føler jeg det ofte er med utdanning.  Vi er så svarfokusert at vi glemmer spørsmålet.  Vi vet resultatene fra Pisa-testene men hva er de svar på?  Vi vet svaret til eksamen, men hva er spørsmålet?  Det som kjennetegner all innovasjon og nytenkning er evnen til å stille spørsmål, ikke finne svar.  Evnen til å sette sammen kjente fenomener på en ny måte.

Isac Newton er kjent for å oppdaget tyngdekraften fordi han fikk et eple i hodet og stilte spørsmål om hvorfor det falt til bakken. Einstein oppdaget relativitetsteorien fordi han stilte spørsmåle om hva som ville skje om han reiste raskere enn lyset.  Det er de gode spørsmålene som skiller den jevne mann og kvinne fra geniene.  Dersom humankapitalen er vår viktigste ressurs er det ikke da viktigere at våre barn og unge lærer å stille spørsmål enn å kalkulere svar?  Bør de ikke læres opp til å blir kreative og nysgjerrige heller enn å bli tredjerangs datamaskiner?  Vi har datamaskinene til å gi oss alle de svar vi ønsker, bør vi ikke lære våre barn å kunne stille spørsmålene?