Skolebror ser deg - om personvern i skolen.

På godt newnorsk heter det at "there is no such thing as a free lunch", og sjelden er vel det mer treffende enn i tilfellet Facebook. I god markedsføringstankegang lever de etter mottoet at er du ikke kunden, så er du varen. På Facebook er du så definitivt varen, og Facebook behandler deg deretter. Folk er av den oppfatning at de kan styre sin informasjon på Facebook, men der tar de feil.  Jeg tror at når det gjelder Facebook faller de i samme kategori som Apple: jeg liker produktet, men ikke firmaet.

Facebook har utviklet en plattform med mye god funksjonalitet, men den har dimensjoner av ufrivillig "oversharing". Dette er en stor utfordring ettersom Facebook begynner å få en dominerende plass i medielandskapet. Stadig flere lærere oppdager for eksempel at Facebook er et glimrende verktøy til bruk i undervisningen og i kommunikasjon med elever og foreldre. Problemet med Facebook er at det er er komersielt selskap med en rå og kynisk innstilling til sine brukere. Alle tastetrykk du foretar registrerer de.   Dette er ikke noe problem om brukerne vet og forstår hva de begir seg ut på, men de færreste brukere vet dette, og Facebook endrer brukervilkårene slik det passer dem.  Facebook er (i likhet med mange andre sosiale nettsamfunn) som Hotel California: "you can check out any time you like, but you can never leave". Det dukker stadig opp nye "funksjonaliteter", slik som at Facebook vil vite hvorfor du ikke publiserte de oppdateringene du begynte på, eller at de kan ta opp lyd og bilde fra telefonen din uten at du er klar over det.

En annen funksjonalitet er at de deler dine opplysninger med andre nettsteder, uten at du har gitt tillatelse til dette.  For eksempel ser det slik ut på de flestes Facebook-konto:

Her vil Facebook dele brukernes opplysninger med diverse nettsteder selv om de aldri har besøkt eller gitt tillatelse til å ha tilgang til opplysninger. Med hvilken rett gir Facebook sine partnere tilgang til brukernes opplysninger? Dette står med standard innstilling: tillat. Brukerne må aktivt inn og deaktivere funksjonene, men foreløpig er denne funksjonen inaktiv i Norge.  Dette understreker problemet med Facebook - en må hele tiden passe på privacy-settingene.


Innen utdanning blir dette enda mer problematisk: ivaretar Facebook de personvernshensyn utdanning er forpliktet til å ivareta?  Innen utdanningssystemet er det strenge regler for lagring og formidling av persondata.  Når utdannere tar i bruk Facebook som en arena for læring og samhandling er det i tråd med de jurdiske forpliktelser til personvern som utdanningsinstitusjonene er underlagt? Er det forskjell på elever/studenter som er over/under myndig alder? Må skolene ha samtykke fra foreldre/verge for å kommunisere med elever på Facebook?

Hvor kommer det offentlige inn her? Har offentlige myndigheter/skoleeier noe ansvar/forpliktelse i forhold til disse arenaene? I en digital tidsalder hvordan forholder vi oss til de ulike plattformene? Hvor er jussen? Hva skal lagres, av hvem, for hvem? Hvem eier dataene, og hvem bestemmer bruk og evt sletting? I debatten om ikt i skolen bør ikke disse temaene være sentrale? Har lærere som ikke bruker ikt i undervisningen kompetanse til å forholde seg til disse spørsmålene? Oppdrar vi våre elever til å forholde seg til disse spørsmålene på en god og konstruktiv måte?  Er vi naiv i vår omgang med våre persondata? Jeg snakket om Apples nye iphone med en taxisjåfør fra Somalia.  Han likte ikke fingeravtrykk-id´en deres. I teorien en god idé, for det gir beskyttelse mot tyveri, men Apple samler samtidig fingeravtrykk fra hele verdens befolkning.  Er det greit? Hvem eier og bruker de dataene? Taxisjåføren ville ikke ha iphone, fordi han så det som et overvåkningsverktøy.

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og dette er et vanskelig farvann. Det gode kan bli sin egen verste fiende. Like lite som en kan skjerme elevene mot disse sosiale mediene, like viktig er det å være obs på utfordringene bruk av disse arenaene medfører. Like galt som det blir å forby dem for å beskytte våre elever og personopplysninger blir det å ukritisk la dem bli en del av undervisningstilbudet. Det ene er at de er en del av vår hverdag, det andre er at fullgode alternativer finnes ikke. Sosiale medier er kommet for å bli.  Å lære å forholde seg til dem og bruke dem på en god måte er en viktig kompetanse i dagens samfunn, men hvem bestemmer spillereglene?  Det enkelte selskap som leverer disse tilbudene eller fellesskapet? Er det slik at fordi de er grenseoverskridenede at de kan omgå det sivile lovverk som regulerer de andre sider ved vårt sosiale liv? Skal mydigheter holde dem i sjakk eller er det overlatt til hver enkelt av oss?

http://www.zdnet.com/blog/igeneration/facebook-not-so-secretly-records-your-stalking-habits/12297
http://www.pcr-online.biz/news/read/facebook-to-record-search-history/029223
http://www.slate.com/articles/technology/future_tense/2013/12/facebook_self_censorship_what_happens_to_the_posts_you_don_t_publish.html
http://www.stuartwilde.com/2013/01/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://www.abovetopsecret.com/forum/thread919249/pg1
http://crisisboom.com/2013/01/19/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://rt.com/usa/facebook-tracks-everything-written-posted-394/
http://www.washingtonpost.com/lifestyle/style/mark-zuckerbergs-theory-of-privacy/2014/02/03/2c1d780a-8cea-11e3-95dd-36ff657a4dae_story.html
http://zuckerbergfiles.org/

Kriminelt å gi bøker til små barn!

Å gi bøker til små barn gjør at de blir sittende inaktivt og passivt hver for seg på sine rom og lese bøker på papir.  Det barn har bruk for er sensoriske og motoriske erfaringer.  Å ta på kaldt, glatt papir gir ikke denne stimulansen. Hjernen mister sin plastisitet.  Barn bør heller bruke hånden sin på den gammeldagse måten, til lek og fysisk aktivitet. Å gi barn bøker er bare å inplante glemsomhet i deres sinn. De vil slutte å utvikle hukommelsen dersom de bare skal basere seg på det som står i bøkene.

Dette er ikke mine ord, men filosofen Sokrates, fritt oversatt, tolket og tilpasset moderne retorikk. Sokrates var ikke bekymret for datamaskiner eller google, men skrift/det skrevne ord, som han mente var ødeleggende for kunnskap og hukommelse.  Argumentasjonen er like håpløs eller valid som argumentasjonen om at å gi barn lesebrett er kriminelt og at Google gir oss Alzheimers.

Historien er full av eksempler på den etablerte generasjons frykt for ny teknologi og nye vaner. Jeg husker fra min egen lese- og skriveopplæring at vi skulle skrive med noen dårlige fyllepenner som kladdet og lakk fordi bruk av kulepenn ødela håndskriften. Kalkulatorer var bannlyst. I sin tid mente den voksne generasjon at de unges interesse og praktisering av danseformen vals var moralsk ødeleggende, for ikke å snakke om hva rock medførte av moralsk fordervelse.  The Beatles var suspekte på grunn av sitt "lange" hår. I min oppvekst var fjernsyn skadelig, kun  begrenset til 25 minutter pedagogisk NRK-godkjent Barne-TV (helst i svart-hvitt) 6 dager i uken.  Mandager var Barne-TV fri.

En kan mene og si mye om barn og unges oppvekst. Men å erklære lesebrett som skadelig er en direkte skivebom. Dersom barn og unge kun sitter foran en ipad uten annen aktivitet og stimulans er problemet helt andre steder enn hos ipaden/lesebrettet.  Like ille som det er om et barn bare sitter på rommet sitt og leser hele dagen, eller sitter i ro på en skolepult, er det om lesebrett er eneste aktivitet. Barn og unge trenger mange og ulike stimuleringer. Lesebrett og andre digitale medier er blitt en del av vår hverdag, på godt og vondt.  Heller enn å demonisere dem, bør en se på hva og hvordan disse kan utnyttes, på en god måte. Neil Postman skrev i   Vi morer oss til døde at takket være fjernsyns- og radiomediet flyktige kultur klarer ikke folk konsentrere seg lengre. På 1800-tallet kunne folk høre på 8 timers foredrag, i dag (på 80-tallet) knapt en halvtime. Han ga radio og fjernsyn skylden.

Det virker som hver tid har sine farer.  Vår tids farer heter noe med ikt eller digital.  Lurer på hva som våre barn vil bekymre seg for med hensyn til sine håpefulle?

Nettbasert læring i høyere utdanning.

Idag har jeg hold innlegg på konferansen Nätbaserat lärande i högare utbildning i Stockholm, Sverige.
Presentasjonen min er tilgjengelig på SlideShare her.

Personlige læringsnettverk - læring i det 21. århundre

Hva er læring og hvor finnes kunnskapen?

Er det vi definerer som god læring og god kunnskap en fast, uforanderlig størrelse, slik kjemiske formler og matematiske beregninger er, eller er dette mer komplekst?  Er det slik at kunnskap og kompetanse, og dermed læring er konstekstuelt? I klassikeren Oralty and Literacy tar Walter J. Ong for seg forskjellen i hvordan mennesker fra pre-litterære samfunn er forskjellig fra mennesker i litterære samfunn, og hvordan overgangen til skrift påvirker hjernene våre, kunnskapen vår.

Et ofte brukt bilde er sitatet fra Henry G. Ford om at hvis en hadde spurt folk om hva de ville ha hadde de ønsket seg en raskere hest, men han ga dem bil. Gjør tankeeksperimentet: hvordan forklarer du konseptet hest til en som aldri har sett noe annet enn biler? Er en hest en bil uten hjul som spiser gress i stedet for bensin, eller er hest noe kvalitativt annerledes?

Ong hevder at det er omtrent umulig å forklare pre-litterær kunnskap og tankegang til en som er del av det litterære regimet. Det preger oss så sterkt at vi klarer ikke tenke utenfor de rammene.

Gjennomlever vi tilsvarende endringer nå? Er læring i den digitale tidlsalder like fundamental som overgangen til skrift var?  Er det sånn at når vi måler læring i den digitale ramme, at våre modeller fra den Gutenberske tidsalder kommer til kort? Har vi strategier for å forholde oss dette læringsuniverset?  Når forskere viser til at elever husker lite av alt det de googler, er det fordi de googler, eller er det fordi de i dag leser så uendelig mye mer informasjon enn i det pre-digitale regimet? Det er mer informasjon i en utgave av New York Times enn det et menneske på 1800-tallet leste i et helt liv. Når internet "forstyrrer" "undervisningen" er det undervisningen eller internet det er noe galt med?

Det heter seg at dersom en kun har en hammer ser en spiker over alt.  Er det slik at de som tenker læring har for få verktøy i verktøykassen sin?  Kan en montere glassvegger med hammer og spiker?

Jeg bruker internet aktivt i min læring.  Jeg kan overhodet ikke basere meg kun på den kunnskap og kompetanse jeg har tilegnet meg i det formelle utdanningssystemet. Ja, den har sin verdi, men er ikke nok. Jeg må være en livslang lærende. Men jeg kan ikke tilbringe tiden med å gå tilbake til det formelle utdanningssystemet eller på etter- og videreutdanningskurs. Delvis skyldes det at den kompetansen jeg trenger ikke finnes i det institusjonaliserte systemet, delvis kostandene (for meg og eventuelt min arbeidsgiver), ikke har jeg tid til det, og delvis fordi jeg ikke lærer slik.

Min læring finner jeg i mitt personlige læringsnettverk: det er i det digitale rom, på møter og konferanser, i samtaler, i mine egne refleksjoner, bøker, prøving og feiling, samarbeid, deling, etc. I det hele tatt har jeg en rekke verktøy i min verktøykasse som jeg bruker for å ha topp kunnskap og innsikt i mine kompetanseområder. Hvordan kan dette måles?  Hvem skal måle dette?  Hva er kriteriene for "måloppnåelse".

Jeg vet at uten mitt personlige læringsnettverk som befinner seg i det digitale rom, på internet, som finnes på grunn av andres rause deling av deres og andre kunnskap hadde jeg aldri hatt den kunnskap og kompetanse jeg har. Jeg håper at jeg med min deling, av eget og andres arbeid, kan bidra på tilsvarende måte til andres læring.  Dette er en annen måte å lære på, en måte som vi alle vil måtte forholde oss til i det fremtidige læringssamfunnet.  Bør ikke våre elever lære det allerede i skolen, og benytte disse strategiene på en god måte?

Hva er alternativet?

Kan vi fortsette å la store deler av utdanningssystemet befinne seg i den pre-digitale tidsalder fordi noen opplever at det digitale utfordrer det analoge?  Har Norge råd til det? Tør vi det?  Skal vi holde den analoge fanen høyt mens vi går ned for fulle seil?

Ja, ikt er ingen universalmedisin. Det er ikke slik at ikt brukt ukritisk gir gode resultater. Vi må lære å variere våre metoder og verktøy, og det innebærer nok også å endre praksis. Det er ikke slik som de så for seg på bildet under, at informasjon og kunnskap kan gis intravenøst via maskiner til elevene.  De som trodde det vil bli skuffet.  Ja, det er like galt å ukritisk tro at ikt er løsningen på alt som å ikke utnytte det der det er hensiktsmessig. Vi må ha en rikt utstyrt verktøykasse, som også inneholder fysisk aktivitet, kunst, lek, diskusjon, ustrukturert tid, refleksjon.  Riktig bruk av ikt kan frigjøre tid og rom for slikt.

MOOC-utvalget på tur.

I februar ble European MOOC Stakeholder Summit 2014 (eMOOCs 2014) avholdt. MOOC-utvalget bestemte seg for å delta på denne konferansen for å lodde stemning og få input til den endelige rapporten som skal leveres i juni. Konferansen var delt i ulike fokusområder: business, forskning, politikk og erfaring. Både Coursera, edX, FutureLearn og p.a.u, som er henholdsvis to amerikanske, en engelsk og en spansk plattform for MOOC, var representert, og hadde mange innlegg.  p.a.u., sammen med EPFL, organiserte konferansen. Det er imidlertid verdt å merke seg at Coursera var en av sponsorene til konferansen. Google var en av hovedsponsorene.


Konferansen var interessant på mange måter. Xavier Prats-Monné, som er Deputy-General for Eductation and Culture, European Commission, Belgium sa at utdanning gjennomgår en ekstraordinær endring, og vil føle effekten av globalisering og den teknologiske utviklingen.  En utvikling hvor det ikke finnes noen nåde for tradisjoner. Utdanning må derfor mestre endring og ikke gjøre seg til ofre.  MOOC forteller noe om hva som skjer innen (høyere) utdanning.  Han viste til at folk hadde snakket om dette før, men denne gangen er det annerledes. MOOCene viser oss ikts betyding og påvirker hva vi tenker om utdanning. Universiteter vil fremdeles være der for å formidle kunnskap, men denne kunnskapen spres nå i komplekse nettverk, og universitetene mister sertifiseringsmonopolet.

Chair: Ian Cooke, IMD, Sveits, Johannes Heinlein, EdX, USA, Pierre-Antoine Ullmo, P.A.U Education, Spania, Simon Nelson, FutureLearn, UK. 

Andrew Ng, en av grunnleggerne av Coursera, fulgte opp med å si at dagens utdanningsmodell er utdatert. At vi tar 4 år med høyere utdanning og så er 40 år i jobb er gammeldags tenkning. MOOCene bringer folk tilbake til utdanning.  Disse tallene bekreftes av at mange av dem som tar en MOOC allerede har en grad. Ng fortalte at Courseras signature tracks begynner å bli etterspurt i arbeidsmarkedet, og arbeidsgivere anbefaler MOOC-kurs. Det kommer nå stadig flere historier om MOOC som har gitt karriereendring.

Utdanning i dag er drevet av tilbud, i fremtiden vil utdanning drives av etterspørsel. Det betyr ikke at utdanning dør, men foretningsmodellene endres.  En parallell er hva vi i disse dager ser skjer innen fjernsyn: Netflix gjør ikke at vi slutter å se tv, men vi får andre modeller. Blant innlederne på konferansen ble MOOC sett på som et verktøy for å endre undervisnings- (og lærings-) opplevelsen. Andrew NG fremhevet da også at Coursera ikke er noe utdanningsselskap, men et teknologiselskap.

Det er snakket mye om lav gjennomføring ved MOOCs, tallene varierer fra 1% til 35%.  Men ser en på dem som signerer opp for signature tracks/verifiserte sertifikater er fullføringen opp mot 90%.

MOOC har blitt kritisert for manglende "personlig touch".  Dette tar nå plattformene tak i ved at de etablerer study groups og co-located meet-ups rundt omkring i verden. I tilknytning til disse tar de i bruk video for synkron fremvisning, som gjør tilgang mulig for dem som ikke av ulike grunner kan være fysisk tilstede. De intergrerer også quizz i videoene. Dette utfordrer den tradisjonelle brick-and mortar tenkningen innen utdanning.

På konferansen ble spørsmålet om copyright tatt opp. EdX fremhevet at de eier ingenting, de bare har tillatelse til å formidle materialet.  De oppfordrer dem som legger innhold på plattformen deres til å merke innholdet med CC-lisens, men tilbyder bestemmer selv. Det ble sterkt fremhevet at copyright var knyttet til originalitet, noe som ikke er tilfellet for mye av materialet innen utdanning.

Selv om Norge hadde mange deltakere på konferansen var det dårlig med norske innledere.  Det nærmeste vi kom var Jan-Olov Höög, Dean of Higher Education, Karolinska Institutet og Ebba Ossiannilsson, Lund University.

June Breivik, MOOC Utvalget og Andrew Ng, Coursera.
Foto Ebba Ossiannilsson 

Gotta share - klarer DU slå av din mobiltelefon?

Når jeg holder foredrag for lærere, spør jeg dem ofte om hvor mange som har SLÅTT AV mobiltelefonen under foredraget, eller om de i det hele tatt slår dem av. Det er sjelden jeg får til svar at de slår av sine mobiler. Mitt retoriske spørsmål da er: nå de, som er vokst opp i en tid uten mobiltelefoner ikke klarer det, hvordan kan de da forvente at deres elever skal slå dem av? Er det ikke bedre at eleven lærer god mobil (og digital) bruk på skolen enn overlatt til tilfeldighetene i deres gutte- og jenteliv? De er på disse flatene enten vi liker det eller ikke, og jeg skal ikke i dette innlegget gå inn på alle de dramatiske og tragiske konsekvenser av mobil- og nettbruk som går ut over enkeltmennesker (mobbing, hets, utestengelse).  Times are a-changing synger Bob Dylan, og ja de er.  Vi kan like eller ikke like mobilbruken, men den er blitt en del av våre liv.  Kunsten er å bruke den på en god måte.  Kan vi i dag forvente at folk slår av mobiltelefonene? Er det slutt på spørsmålet om du er pålogget eller ikke, men at vi i stedet må spørre om du sover eller ikke, fordi vi alltid er på?