I 2006 ble digital kompetanse innført som den femte grunnleggende ferdighet. Jeg er så mye rundt og underviser, holder foredrag og er i dialog med skoler og lærere at jeg vet at det kravet, det læringsmålet, i veldig varierende grad oppfylles. Som en kollega av meg sa: det finnes to store frykter: det finnes mattefrykt og det finnes datafrykt. Jeg pleier å si når jeg holder foredrag/undervisning at vi ville aldri sluppet inn en lærer i et klasserom som ikke kan lese eller skrive, men vi har mange lærere uten adekvat digital kompetanse.
Dette gir seg mange rare utslag. I noen tilfeller oppfører lærere og skoler seg som strutsen - i stedet for å ta digital kompetanse på alvor, forbyr de det som utfordrer, som Facebook og mobiltelefoner (det siste er forøvrig ikke tillatt etter norsk lov). Jeg sier ikke at ikke dette kan være krevende, men en skikkelige sjøman ber ikke om medvind, men lærer seg å seile. Slik er det også med digital kompetanse. Hvis ikke elevene lærer det på skolen, men har teknofobe lærermiljøer, hvor skal de da lære digital kompetanse og digital dømmekraft? Det snakkes mye om nettmobbing og andre farer og utfordringer ved bruk av det digitale rom. Hvis ikke skolen og voksensamfunnet tar dette på alvor og innser at det er en del av elevenes hverdag og fremtidige læringsmiljø, hvor skal vår oppvoksende slekt da lære denne kompetansen? På gutte- og jenterommene?
Å lære digital kompetanse betyr å være tilstede og aktiv på digitale flater. For å forstå muligheter, begrensninger og farer ved å bruke internett som samhandlings og læringsarena er det viktig at en selv har erfaring med å bruke disse "verktøyene". På BI kjører vi for tiden mange piloter med bruk av ikt i ulike undervisnings- og læringssammenhenger. Vi skaffer oss gode erfaringer og får dokumentert den merverdi god bruk av digitale medier og arenaer gir for læring.
I forbindelse med masterprogrammene vi tilbyr ved BI har vi program for lærere. Som en del av programmet skal studentene blogge. Hver student har opprettet en egen blogg, og skriver om emner relatert til studiet.
Hvorfor skal lærere lære blogge?
Nettopp av den grunn som er nevt ovenfor. Det å kunne uttrykke seg i det offentlige rom, som blant annet en blogg er er en kompetanse som trengs i dagens samfunn. Elevene gjør det allerede, med varierende utslag og konsekvenser. Det å kjenne til denne arenaen som et læringsrom og som grunnlag for å ta valg i forhold til digital kompetanse er noe som forventes av en lærer i dag.
Så når det stilles krav om digital kompetanse som den femte grunnleggende ferdighet, hvor er kravet om digital kompetanse til dem som skal formidle denne kompetansen/ferdigheten til elevene?
Kan lærere i 2014 velge vekk den femte grunnleggende ferdighet?
Hva er den femte grunnleggende ferdighet egentlig?
Dette er mine personlige tanker, refleksjoner og undringer. Her tenker jeg høyt over det som faller meg inn, mest ikt og læring. Forfatter av "Læring i en digital tid"
Wednesday, January 22, 2014
Monday, January 20, 2014
Piloter gir resultater
Torsdag 16. januar samlet BI Stavanger foreleserne sine til fagseminar. Målet var å dele erfaringer og gi inspirasjon. Mange av foreleserne ved BI Stavanger har vært involvert i BI2020s pilotprogram. Njål Foldnes, Riana Steen, Bernt Rønningsbakk og Morten Abrahamsen delte sine erfaringer.
Njål Foldnes har tatt i bruk video som pedagogisk verktøy og erstattet forelesninger med video. I vårsemesteret 2013 erstattet Njål alle forelesningene med video i faget statistikk ved BI Stavanger. Når studentene var ferdige kunne ikke Njål se noen påfallende resultater med hensyn til eksamensresultatene. Høsten2013 delte han klassen i matematikk inn i to grupper, hvorav en fikk utelukkende videoforelesninger, mens den andre gruppen fikk tradisjonelle forelesninger. Njål testet studentene to ganger og begge gangene fikk den gruppen som hadde fått flipped undervisning best resultater. Forskjellen mellom de to gruppene er påfallende til flipped-gruppens fordel. De studentene som mottok flipped undervisning forrige semester etterspør nå flipped undervisning dette semesteret også.
Riana Steen fortalte om sine erfaringer med å bruke Facebook som en kommunikasjonsarena både blant studenter og mellom foreleser og studenter. Facebook viste seg å være en god arena, med en lav terskel for kommunikasjon og samhandling, samt for å dele informasjon og stille spørsmål. Riana kunne se igjen engasjementet til elevene på karakterene deres. Det er imidlertid arbeidskrevende å bruke Facebook, da det i prinsippet kan kreve uendelig med tid.
Bernt Rønningsbakk fortalte om samarbeid mellom forelesere og bruk av video i strategifaget. Her har nasjonalt fagansvarlig Erik Wilberg koordinert samarbeidet og undervisningen blant alle som foreleser innen strategifaget. Han har opprettet en egen Facebook-gruppe og et område på itslearning for foreleserne, hvor de har lagt ut en rekke forelesningsressurser. På denne måten har foreleserne en felles ressursportal for faget. Bernt ga uttrykk for at dette var en god måte å jobbe på, og at det kvalitetssikret tilbudet til studentene. Blant annet måtte han steppe inn som vikar midt i semesteret da en av foreleserne ble syk. Med dette opplegget var det ikke noe problem.
Morten Abrahamsen fortalte om sine erfaringer med bruk av Facebook som en god arena for å dele fagstoff som kan være av interesse og relevans for studentene. Han har en Facebook-gruppe hvor han poster lenker til interessante artikler og nyheter han kommer over. Synes dette er en god og enkel måte å nå studentene.
Felles for alle pilotene er at det synes som om bruk av digitale medier gjør avstanden mellom foreleser og student mindre. Det skapes en større nærhet digitalt enn det som tradisjonelt har vært mulig i forelesningssalen. Erfaringene fra Stavanger viser også at studentene både er mer fornøyde med nye undervisningsformer og at karakterene blir bedre. Dette er viktige resultater som vi følger tett med på.
Denne bloggposten er også publisert på LearningLabs blogg. Dersom du vil lese mer om hva vi gjør på BI kan du lese om det på bloggen vår BI LearningLab.
Saturday, January 18, 2014
Hvis jeg var kunnskapsminister........
Vi har fått et ny regjering og dermed ny kunnskapsminister. En minister som kommer fra et parti som skal satse på skolen, skal satse på kunnskap og som skal gjenreise respekten for læreren. En av de kunnskapene som skal tilegnes i skolen er digital kompetanse. Dette store, uforståelige og skumle begrepet. Hva er egentlig digital kompetanse i et samfunn som er gjennomsyret av digital teknologi? Det eneste stedet i samfunnet som er en teknologifri sone er skolen. Skolen sliter med å ta digital kompetanse inn som en integrert del av det daglige arbeidet.
At dette er vanskelig er ikke bare skolen sin feil. Jeg er jevnlig i kontakt med skoler og lærere som er fortvilet over situasjonen ved egen skole, med få, utdaterte datamaskiner, som har mangelfull nettilgang. Videre har vi elever, som i tillegg til skolesekker som er alt for tunge, skal dra på tunge laptopper som de skal bruke som skrivebøker. Sekkene er tunge av lærebøker av to grunner: delvis fordi det som står i lærebøkene ikke finnes i digitalt format, og delvis fordi det å lese på laptopper eller stasjonære pc'er, som ikke alle elever har tilgang til, er lite funksjonelt. Og vil jeg tilføye: til tross for et økende tilfang av digitale læremidler, "boken" som formidlingskanal, med den måten å strukturere informasjon på, enten det er fakta eller fiksjon, har fremdeles sin plass i skolen (og samfunnet forøvrig).
Men hvorfor må det være mellom to permer?
Når det nå finnes utmerkete lesebrett (og da snakker jeg om rene lesebrett - se blant annet min omtale i "Fra perm til skjerm") hvorfor skal da små og ikke så små rygger bøyes av tunge sekker (det klages på at elever ikke går til skolen, samtidig som de får belastningsskader av for tunge skolesekker) når det ikke er nødvendig? Dersom det ble vedtatt fra våre politikere at alle skolebøker skulle tilbys i digitalt format, og så fikk elevene i norsk skole utdelt hver sitt lesebrett, hvor pensum var tilgjengelig tenk hva det ville bety for norsk skole. Hvor mange små rygger ville bli spart. Ingen bok ville ligge igjen hjemme, på skolen eller hos far, mor eller hvor den nå var forlagt. Ikke bare det, elever kunne dele notater. De har alltid en ordbok tilgjengelig, skrift kan tilpasses den enkelte, bare for å nevne noen få eksempler. Et lesebrett veier ca 200 gram, mens bare en bok fort veier 600- 700 gram, eller enda mer.
Så, kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, her skal du få et råd av meg helt gratis: innfør krav om at lærebøker skal være tilgjengelig for lesebrett, og gi elevene lesebrett. Forlagene kan fortsatt produsere sine lærebøker, lærerne kan undervise med lærebøker som læremiddel, praksis i skolen kan i grove trekk fortsette som før, eller i den utvikling en ønsker, elever kan ta notater for hånd, eller skrive på pcer, eller laptopper, hva som måtte være ønskelig. Men bøkene blir mer tilgjengelig, logistikken blir enklere, mindre vekt i elevenes skolesekker er bare noen av fordelene med lesebrett i skolen. Dessuten vil elevene slippe utslitte lærebøker som faller fra hverandre fordi de har vært brukt av fem elever før dem. Dette vil gi større respekt for kunnskapen som finnes i bøkene. Signaleffekten i en bok som faller fra hverandre er ikke et kunnskapssamfunn verdig.
At dette er vanskelig er ikke bare skolen sin feil. Jeg er jevnlig i kontakt med skoler og lærere som er fortvilet over situasjonen ved egen skole, med få, utdaterte datamaskiner, som har mangelfull nettilgang. Videre har vi elever, som i tillegg til skolesekker som er alt for tunge, skal dra på tunge laptopper som de skal bruke som skrivebøker. Sekkene er tunge av lærebøker av to grunner: delvis fordi det som står i lærebøkene ikke finnes i digitalt format, og delvis fordi det å lese på laptopper eller stasjonære pc'er, som ikke alle elever har tilgang til, er lite funksjonelt. Og vil jeg tilføye: til tross for et økende tilfang av digitale læremidler, "boken" som formidlingskanal, med den måten å strukturere informasjon på, enten det er fakta eller fiksjon, har fremdeles sin plass i skolen (og samfunnet forøvrig).
Men hvorfor må det være mellom to permer?
Når det nå finnes utmerkete lesebrett (og da snakker jeg om rene lesebrett - se blant annet min omtale i "Fra perm til skjerm") hvorfor skal da små og ikke så små rygger bøyes av tunge sekker (det klages på at elever ikke går til skolen, samtidig som de får belastningsskader av for tunge skolesekker) når det ikke er nødvendig? Dersom det ble vedtatt fra våre politikere at alle skolebøker skulle tilbys i digitalt format, og så fikk elevene i norsk skole utdelt hver sitt lesebrett, hvor pensum var tilgjengelig tenk hva det ville bety for norsk skole. Hvor mange små rygger ville bli spart. Ingen bok ville ligge igjen hjemme, på skolen eller hos far, mor eller hvor den nå var forlagt. Ikke bare det, elever kunne dele notater. De har alltid en ordbok tilgjengelig, skrift kan tilpasses den enkelte, bare for å nevne noen få eksempler. Et lesebrett veier ca 200 gram, mens bare en bok fort veier 600- 700 gram, eller enda mer.
Så, kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, her skal du få et råd av meg helt gratis: innfør krav om at lærebøker skal være tilgjengelig for lesebrett, og gi elevene lesebrett. Forlagene kan fortsatt produsere sine lærebøker, lærerne kan undervise med lærebøker som læremiddel, praksis i skolen kan i grove trekk fortsette som før, eller i den utvikling en ønsker, elever kan ta notater for hånd, eller skrive på pcer, eller laptopper, hva som måtte være ønskelig. Men bøkene blir mer tilgjengelig, logistikken blir enklere, mindre vekt i elevenes skolesekker er bare noen av fordelene med lesebrett i skolen. Dessuten vil elevene slippe utslitte lærebøker som faller fra hverandre fordi de har vært brukt av fem elever før dem. Dette vil gi større respekt for kunnskapen som finnes i bøkene. Signaleffekten i en bok som faller fra hverandre er ikke et kunnskapssamfunn verdig.
Fra perm til skjerm
"Fra perm til skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn" var tittelen på min hovedoppgave i sosiologi en gang på 90-tallet. Jeg skrev om sammenhengen mellom teknologi, organisasjonsutvikling og samfunnsutvikling, og var blant annet inne på hvordan utdanning og kunnskap endres som følge av teknologisk utvikling. Noen år senere er det interessant å se hvordan dette faktisk materialiserer seg.
Når jeg for første gang for snart 7 år siden så et lesebrettet var det kjærlighet ved første blikk. Dette var svaret på mine "utfordringer". Jeg så med glede frem til muligheten til å ha min boksamling med meg hvor jeg gikk og tilgjengelig uansett. De fleste rundt meg delte ikke min entusiasme for bøkenes ipod, og snakket om lukt av bøker, å ta på bøker, etc. Jeg hadde ikke samme sentimentale behov, jeg ville ha tilgang til innholdet, format var mindre viktig.
Vel, når Amazon lanserte den første Kindle kjøpte jeg selvsagt den. Min velvilje var stor, men den svarte ikke til forventningene. Den var tungvindt og lite fleksibel i bruk. Jeg var derfor et lett "offer" når Apple lanserte sin iPad, som hadde mange av de funksjoner som Kindle manglet. Etter å ha kjøpt mange e-bøker, og brukt min iPad, oppdaget jeg at jeg vendte tilbake til trykte bøker. Jeg gikk "fra skjerm til perm" fordi skjerm ikke ga samme gode leseopplevelse som papirformatet. Dette var likevel ikke tilfredstillende, fordi jeg a. savnet de digitale tillegsfunksjonalitetene som er i ebøker, b. fordi bøker veier og tar plass og. c fordi jeg vil ha tilgang til mitt bibliotek uansett hvor jeg er.
Så for et par månder siden bestemte jeg meg for å se om det var noe som var bedre enn min velbrukte ipad. Etter å ha lest en del anbefalinger endre valget på Kindles Paperwhite. På grunn av dårlige erfaringer med den første Kindle satt det valget langt inne. Men dette er et kjøp jeg ikke angrer på, tvert i mot, jeg blir mer og mer glad i mitt nye lesebrett.
Riktignok har ikke Paperwhite alle de funksjonalitetene som en ipad, eller en ipad mini har, men det gjør ingenting. Den er lett, liten og endig, og fantastisk å lese på. Leseopplevelsen er som å lese på papir, men med de digitale funksjonaliteter som markeringer, notater, ordliste, deling, etc. For første gang føler jeg virkelig at overgangen fra perm til skjer er reell. Denne lille dingsen gir en super leseopplevelse. Skulle jeg trekke frem noen minuser er det at den er i svart-hvitt. I de fleste tilfeller betyr det lite, men er det bilder og fargeillustrasjoner i bøkene blir de ikke i farger, noe som begrenser bruken i de tilfeller.
Når jeg for første gang for snart 7 år siden så et lesebrettet var det kjærlighet ved første blikk. Dette var svaret på mine "utfordringer". Jeg så med glede frem til muligheten til å ha min boksamling med meg hvor jeg gikk og tilgjengelig uansett. De fleste rundt meg delte ikke min entusiasme for bøkenes ipod, og snakket om lukt av bøker, å ta på bøker, etc. Jeg hadde ikke samme sentimentale behov, jeg ville ha tilgang til innholdet, format var mindre viktig.
Vel, når Amazon lanserte den første Kindle kjøpte jeg selvsagt den. Min velvilje var stor, men den svarte ikke til forventningene. Den var tungvindt og lite fleksibel i bruk. Jeg var derfor et lett "offer" når Apple lanserte sin iPad, som hadde mange av de funksjoner som Kindle manglet. Etter å ha kjøpt mange e-bøker, og brukt min iPad, oppdaget jeg at jeg vendte tilbake til trykte bøker. Jeg gikk "fra skjerm til perm" fordi skjerm ikke ga samme gode leseopplevelse som papirformatet. Dette var likevel ikke tilfredstillende, fordi jeg a. savnet de digitale tillegsfunksjonalitetene som er i ebøker, b. fordi bøker veier og tar plass og. c fordi jeg vil ha tilgang til mitt bibliotek uansett hvor jeg er.
Så for et par månder siden bestemte jeg meg for å se om det var noe som var bedre enn min velbrukte ipad. Etter å ha lest en del anbefalinger endre valget på Kindles Paperwhite. På grunn av dårlige erfaringer med den første Kindle satt det valget langt inne. Men dette er et kjøp jeg ikke angrer på, tvert i mot, jeg blir mer og mer glad i mitt nye lesebrett.
Riktignok har ikke Paperwhite alle de funksjonalitetene som en ipad, eller en ipad mini har, men det gjør ingenting. Den er lett, liten og endig, og fantastisk å lese på. Leseopplevelsen er som å lese på papir, men med de digitale funksjonaliteter som markeringer, notater, ordliste, deling, etc. For første gang føler jeg virkelig at overgangen fra perm til skjer er reell. Denne lille dingsen gir en super leseopplevelse. Skulle jeg trekke frem noen minuser er det at den er i svart-hvitt. I de fleste tilfeller betyr det lite, men er det bilder og fargeillustrasjoner i bøkene blir de ikke i farger, noe som begrenser bruken i de tilfeller.
Wednesday, January 8, 2014
Læringslivet - hva nå?
Da er årets NHO-konferanse over, og det har blitt diskutert utdanning i hele dag.
Først av alt vil jeg gratulere NHO for en perfekt gjennomført konferanse med mange interessante og tankevekkende innlegg. NHO lot også mange ulike røster og synspunkter komme til ordet.
Konferansen var på ingen måte NHOs diktering av utdanning, men en invitasjon til dialog, nytenkning, utvikling. Jeg kjenner at det er mange potensielle blogginnlegg i kjølvannet av denne konferansen. Jeg gjør meg tanker om kunnskap, kreativitet og innovasjon, om læring, kontantstøtte og barnehage, om hva som er kunnskap og kompetanse i det 21. århundre og næringslivets behov, om hvor mye lettere det er å selge tilsynelatende quick fix løsninger enn mer komplekse realiteter, og makten som ligger i tall og kvantifisering, om vurdering av ulike typer kompetanse opp mot andre, om læringssyn, om makt, om defineringsmakt, om å bruke idrettsmetaforer og markedsliberalistiske prinsipper på lærende, om måling, om elevsyn, om hva en ser etter og fokuserer på, hva vi vet og hva vi ikke vet, om elever som læremaskiner, om at høy utdanning er det samme som lang utdanning, og vurdering av formell akademisk utdanning mot annen for for kompetansetilegning, om respekt kan vedtas politisk, om arenaer. Kort sagt en konferanse som ga rikelig med inspirasjon.
Jeg håper at den samtalen NHO startet på vil fortsette, også ut over dem som var deltakere på konferansen.
Først av alt vil jeg gratulere NHO for en perfekt gjennomført konferanse med mange interessante og tankevekkende innlegg. NHO lot også mange ulike røster og synspunkter komme til ordet.
Konferansen var på ingen måte NHOs diktering av utdanning, men en invitasjon til dialog, nytenkning, utvikling. Jeg kjenner at det er mange potensielle blogginnlegg i kjølvannet av denne konferansen. Jeg gjør meg tanker om kunnskap, kreativitet og innovasjon, om læring, kontantstøtte og barnehage, om hva som er kunnskap og kompetanse i det 21. århundre og næringslivets behov, om hvor mye lettere det er å selge tilsynelatende quick fix løsninger enn mer komplekse realiteter, og makten som ligger i tall og kvantifisering, om vurdering av ulike typer kompetanse opp mot andre, om læringssyn, om makt, om defineringsmakt, om å bruke idrettsmetaforer og markedsliberalistiske prinsipper på lærende, om måling, om elevsyn, om hva en ser etter og fokuserer på, hva vi vet og hva vi ikke vet, om elever som læremaskiner, om at høy utdanning er det samme som lang utdanning, og vurdering av formell akademisk utdanning mot annen for for kompetansetilegning, om respekt kan vedtas politisk, om arenaer. Kort sagt en konferanse som ga rikelig med inspirasjon.
Jeg håper at den samtalen NHO startet på vil fortsette, også ut over dem som var deltakere på konferansen.
NHO og Læringslivet
I dag skal jeg på NHO sin årlige konferanse. Tittelen for årets konferanse er Læringslivet. Jeg må gratulere NHO med en veldig god tittel. En kul tittel, og nokså treffende for det samfunnet vi lever i.
Livslang læring har vært et mantra i flere år allerede. NHO går høyt ut på banen i forhold til utdanning. NHO er opptatt av at utdanning skal møte næringslivets behov, og Kristin Skogen Lund vil at alle 5 åringer skal i barnehagen for å sikre grunnleggende ferdigheter. De mener også at det er en "vill vekst" i studietilbud i riket, og vil stanse den. NHO vil også at lærere skal få prestasjonslønn og flere karrieremuligheter.
Jeg vil først si at jeg synes det er bra at NHO prøver å koble to sektorer som i alt for stor grad lever i separate sfærer: utdanning og næringsliv. Jeg mener at alle hadde vært tjent med mindre tette skott mellom disse sektorer. Vi prøvde med konferansene Disruptiv Education å koble sammen utdanning og næringsliv. Når NHO tar tak i dette er det fordi utdanning og næringsliv er likeverdige parter eller skal Næringslivets Hovedorganisasjon definere utdanning? Hvilken horisont og krav skal vi ha når vi tenker utdanning? Hvilke krav og forventninger skal vi ha til utdanningssystemet?
Albert Einstein er kjent for å ha sagt at vi ikke kan bruke de samme strategier til å løse problemer som dem som skapte dem. Han sa også at tegnet på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.
Når det gjelder utdanning sitter jeg ofte med følelsen av at det er nettopp det vi gjør.
Jeg har jobbet med ikt og læring i mange år. Ofte får jeg (og alle som jobber med dette) spørsmålet om forskningsresultater på at ikt i utdanning virker. Forskning er bra og viktig!! Men utdanning er ikke som naturvitenskap og teknologi. Innen de sistnevnte vitenskaper gjør en eksperimenter, og så anvendes eksperimentresultatene i praksis. Slik fungerer det ikke innen utdanning. I utdanning kommer forskningen etter praksis. Vi opererer med praksisbasert forskning. Det vil si at for å ha noe å forske på må noen tørre å gå ut i det ukjente og prøve nye ting og etablere praksis. Når en går ut i det nye og ukjente betyr det at en ikke nødvendigvis finner den "perfekte" løsning på første forsøk. Derfor er det viktig at skoler er lærende organisasjoner. Innen utdanning er det ikke slik at "one size fits all".
Ta ikt og læring: i takt med erfaringslæring og teknologiutvikling ser ikt-praksis i skolen veldig annerledes ut i dag enn bare for få år siden. Men den er langt fra perfekt. Dette til tross for at vi har mye kunnskap om og forskning på ikt og læring. Vi har mye kunnskap og forskning om læring. Likevel opplever vi frustrerte elever i skolen. Elever som siteres på at de vil ha pc´er ut av klasserommene. Det jeg leser er ikke at de vil ha ut pc´ene, men at de opplever en mangelfull opplæring, en opplæring som ikke utnytter de digitale mediers potensiale for læring.
Når en ser bakover i forhold til læring i stedet for fremover mister en potensiale og muligheter. Ta Khan Academy. En kan ikke forske seg frem til denne formen for læring FØR den er tatt i bruk. Khan Academy oppstår fordi noen ser noen muligheter, etablerer tilbud og praksis.
MOOC er et annet slikt fenomen. MOOC ble ikke vedtatt av noen formelle organ, men oppstod fordi noen kreative sjeler så muligheter og fikk sjanse til å realisere dem. Nå er MOOC på "alles" lepper. Før vi så MOOC i praksis var det få som så det som en mulighet, og fremdeles er de skeptiske røster mange.
Så jeg ser frem til temaet Læringslivet - hva er utdanning i det post-industrielle informasjonssamfunn?
Livslang læring har vært et mantra i flere år allerede. NHO går høyt ut på banen i forhold til utdanning. NHO er opptatt av at utdanning skal møte næringslivets behov, og Kristin Skogen Lund vil at alle 5 åringer skal i barnehagen for å sikre grunnleggende ferdigheter. De mener også at det er en "vill vekst" i studietilbud i riket, og vil stanse den. NHO vil også at lærere skal få prestasjonslønn og flere karrieremuligheter.
Jeg vil først si at jeg synes det er bra at NHO prøver å koble to sektorer som i alt for stor grad lever i separate sfærer: utdanning og næringsliv. Jeg mener at alle hadde vært tjent med mindre tette skott mellom disse sektorer. Vi prøvde med konferansene Disruptiv Education å koble sammen utdanning og næringsliv. Når NHO tar tak i dette er det fordi utdanning og næringsliv er likeverdige parter eller skal Næringslivets Hovedorganisasjon definere utdanning? Hvilken horisont og krav skal vi ha når vi tenker utdanning? Hvilke krav og forventninger skal vi ha til utdanningssystemet?
Albert Einstein er kjent for å ha sagt at vi ikke kan bruke de samme strategier til å løse problemer som dem som skapte dem. Han sa også at tegnet på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.
Når det gjelder utdanning sitter jeg ofte med følelsen av at det er nettopp det vi gjør.
Jeg har jobbet med ikt og læring i mange år. Ofte får jeg (og alle som jobber med dette) spørsmålet om forskningsresultater på at ikt i utdanning virker. Forskning er bra og viktig!! Men utdanning er ikke som naturvitenskap og teknologi. Innen de sistnevnte vitenskaper gjør en eksperimenter, og så anvendes eksperimentresultatene i praksis. Slik fungerer det ikke innen utdanning. I utdanning kommer forskningen etter praksis. Vi opererer med praksisbasert forskning. Det vil si at for å ha noe å forske på må noen tørre å gå ut i det ukjente og prøve nye ting og etablere praksis. Når en går ut i det nye og ukjente betyr det at en ikke nødvendigvis finner den "perfekte" løsning på første forsøk. Derfor er det viktig at skoler er lærende organisasjoner. Innen utdanning er det ikke slik at "one size fits all".
Ta ikt og læring: i takt med erfaringslæring og teknologiutvikling ser ikt-praksis i skolen veldig annerledes ut i dag enn bare for få år siden. Men den er langt fra perfekt. Dette til tross for at vi har mye kunnskap om og forskning på ikt og læring. Vi har mye kunnskap og forskning om læring. Likevel opplever vi frustrerte elever i skolen. Elever som siteres på at de vil ha pc´er ut av klasserommene. Det jeg leser er ikke at de vil ha ut pc´ene, men at de opplever en mangelfull opplæring, en opplæring som ikke utnytter de digitale mediers potensiale for læring.
Når en ser bakover i forhold til læring i stedet for fremover mister en potensiale og muligheter. Ta Khan Academy. En kan ikke forske seg frem til denne formen for læring FØR den er tatt i bruk. Khan Academy oppstår fordi noen ser noen muligheter, etablerer tilbud og praksis.
MOOC er et annet slikt fenomen. MOOC ble ikke vedtatt av noen formelle organ, men oppstod fordi noen kreative sjeler så muligheter og fikk sjanse til å realisere dem. Nå er MOOC på "alles" lepper. Før vi så MOOC i praksis var det få som så det som en mulighet, og fremdeles er de skeptiske røster mange.
Så jeg ser frem til temaet Læringslivet - hva er utdanning i det post-industrielle informasjonssamfunn?
Subscribe to:
Posts (Atom)