800 medlemmer

I dag ble medlem nr. 800 lagt til i Facebook-gruppen Disruptive Education. Dette er en gruppe med medlemmer fra hele verden, og svært aktive medlemmer.  Her deles mye spennende informasjon om utdanning. Det er kjekt å se engasjementet som er rundt utdanning. Dette er en åpen gruppe så hvis du er interessert i temaet utdanning er det bare å melde seg inn :)

Technology Outlook for Norwegian Schools 2013-2018

New Media Consortium er et internasjonalt fellesskap av eksperter på utdanningsteknologi. Det er alt fra dem som driver daglig praksis til visjonære som skaper fremtidens utdanning i tenketanker, labs og forskningssentre. NMC står bak NMC Horizon Project som i flere år har utgitt NMC Horizon Reports, som prøver, via et ekspertpanel, å se inn i glasskulen og predikere hva som er kommende teknologier innen utdanning.

I høst har NMC sammen med Senter for IKT i utdanningen begått en norsk utgave av rapporten.  Et panel på rundt 35 personer med ulikt ståsted i forhold til utdanningstelnologi, inkludert undertegnete, har kommet med innspill og vurderinger i forhold til hvordan vi ser det neste året, de neste to-tre årene, og de neste fire-fem årene. Hvilke utdanningstrender og -teknologi vil gjøre seg gjeldende.

Selve rapporten ligger fritt nedlastbart her. En omtale av rapporten finner du her.  Hensikten med rapporten er å informere utdanningsledere om viktige endringer i teknologi innen grunnopplæringen.  Det som skolene først vil måtte forholde seg til er BOYD (bring your own device), flipped classroom, sosiale medier og skytjenester. For noen hverdagsbegreper, for andre helt ukjente fenomener.

Denne rapporten for Norge og norske forhold er bare en av flere Horizonrapporter som slippes i dag.

Et utdanningslandskap i endring - UNow

I skyggen av MOOCene dukker der opp nye spennende startups som prøver å utnytte digitale løsninger for bedre og mer fleksible løsninger for læring. Ett av de siste tilskuddene heter UniversityNow.

UniversityNow er et universitet hvor all undervisningen er online, og som gir studiepoeng og grader på linje med tradisjonelle universiteter. Initiativtaker bak dette universitetet er Gene Wade, og han ble i mars 2013 av Forbes kåret til en av de 12 mest disruptive navn innen business for dette tiltaket. FuN (v/ Ebba Køber) og undertegnete var i oktober på studietur til USA og snakket med Gene Wade. Genes filosofi er at der er et stort marked der ute av folk som ønsker å ta høyere utdanning men som ikke får tilgang, enten fordi det ikke er nok plasser, eller de har ikke råd til de meget høye skolepengene amerikanske universiteter tar. Og tallene taler vel for seg selv. I løpet av de siste 20 årene har veksten i studielån vokst amerikanske studenter over hodet, og denne lånegjelden betraktes som en tikkende gjeldsbombe, på linje med den som boligboblen var. I tillegg står det i dag mer enn 600 000 i kø for å komme inn ved de statssubsidierte community collegene bare i staten California. Dette til tross for at USA, som Wade påpeker, med sine 4800 universiteter, har halvparten av verdens universiteter. Dette er store tall og visjonen til Wade og UniversityNow er å gi, etter amerikanske forhold, rimelig utdanning som den enkelte har mulighet for å gjennomføre. Men UniversityNow ønsker ikke bare å gi rimeligere utdanning. UNow er organisert slik at det skal tilpasses studentenes ulike behov for fleksibilitet og progresjon. Wade påpeker at mer enn 60% av collegestudentene er over 35 år, har familie å forsørge og er i arbeid. Dette gjør at det å gjennomføre tradisjonelle collegestudier ikke bare er dyrt, men også vanskelig rent praktisk.

Gene Wade

UniversityNow er et rent nettbasert tilbud, og Gene Wade viste stolt frem den nye plattformen som de har utviklet. Plattformen lar studentene ta en test som viser hvor de står rent faglig og hvilken progresjon de har i faget. For å kunne ta endelig eksamen må studentene vise i denne progresjonsindeksen at de er klare for eksamen, ved at de har gjennomført og bestått de ulike elementer kurset består av. I motsetning til MOOCene, hvor studentene er overlatt til seg selv, har UniversityNow ansatt en rekke lærere som har ansvar for å følge opp den enkelte student. Wade forteller at hver lærer har ansvar for 300 studenter. Disse får personlig oppfølging. I tillegg genererer plattformen et fellesskap av studenter som følger kurset og bor i nærheten av hverandre. Slik møter UniversityNow noen av utfordringene MOOCene har. Sammenlignet med både MOOCs og tradisjonelle universiteter er UniversityNow mer fleksibelt. Hver mandag kan studentene starte på ett kurs ved UniversityNow. Det tar 30 minutter å bli student i motsetning til 30 dager ved et tradisjonelt universitet forteller Wade. Studentene kan går raskt gjennom kurset dersom de kan det meste av stoffet eller bruke lengre tid dersom de trenger det. Etter at UniversityNow kjøpte opp Pattern University og ble akkreditert i vår, startet første kull opp i juli og Wade kunne stolt fortelle at i november ville første kullet uteksamineres.

Til tross for at UniversityNow er en nykommer på utdanningsmarkedet vokser de med 20% i måneden og Wade håper på 20 000 studenter innen ett år, men anser 15 000 studenter som et realistisk tall. Wade har fått telefoner fra personer som gråtende forteller hvordan dette nye tilbudet har åpnet muligheter for dem. Wade påpeker at det det å lage gode blended læringsopplegg er vanskelig, det er ikke bare å legge forelesningene på nett. UNow opererer derfor med en tredelt modell. Det er egne folk som utarbeider det pedagogiske opplegget og pensum. I tillegg kan lærere og elever legge inn sine egne ressurser på plattformen. Slik får en både et kvalitetssikret innhold og utnytter delingsmulighetene på nett. Lærerne er ansvarlige for å følge opp studentenes faglige utvikling. Retting og karaktersetting foretas av egne folk og systemer, slik at lærerne retter ikke studentenes arbeid.

Siden all kommunikasjon foretas via digitale kanaler kan lærerne i prinsippet bo hvor som helst i verden. Wade påpeker at de fleste lærere innen høyere utdanning i USA jobber deltid. UniversityNow tilbyr ikke bare hele stillinger og sosiale velferdsordninger, men kan på grunn av sin modell også tilby høyere lønn til sine lærere. Wade ser derfor ingen problemer med å finne lærere til sitt raskt voksende universitet. UniversityNow er foreløpig et amerikansk tilbud men Wade har internasjonale ambisjoner, med vekst til både Afrika og Asia. Han ser for seg en fremtidig freemium modell, hvor de digitale ressursene legges gratis ut på nett, og studenter som har bevist at de klarer å gjennomføre kursene kan få en eksamen til en billigere pris. 

Når det gjelder eksamen, gjennomføres den digital på studentens eget utstyr. Dette gjøres ved at studentene følges via pcens webkamera. Wade fortalte leende om en av hans ansatte som hadde gjennomført eksamen sittende i ett av UniversityNows møterom, omgitt av glassvegger. Hun hadde til stadighet blitt forstyrret av at hun så på dem som gikk utenfor og hilste i det de gikk forbi. Dette hadde gjort at sensor hadde trodd at hun hadde fusket og strøket henne. Nå jobbet en av professorene også i de samme lokalene og han kunne bekrefte at hun hadde ikke kommunisert med noen, men blitt forstyrret av forbipasserende. Dette viser at systemet de har for gjennomføring av eksamen virker konkluderer Wade. UniversityNow er et spennende tilbud som det er verdt å følge med på. Hvordan vil denne modellen plassere seg i utdanningsmarkedet? Som Wade selv sier: dersom han hadde valget mellom å gå på Harvard sitt campusbaserte tilbud eller følge UniversityNow sin undervisning ville han nok foretrukket Harvard sitt fellesskap, men for de fleste er ikke dette et alternativ. Valget står mellom UniversityNow og ingen utdanning. Nå kan en jobbe på Starbucks og samtidig ha tid og råd til høyere utdanning.

Wade og UniversityNow ble 1.november omtalt i The New York Times.

Nettbasert læring i høyere utdanning

Den 18. og 19. februar 2014 avvikles konferansen Nättbasert lärande i högare utbildning i Stockholm, Sverige. Denne konferansen har fokus på MOOC og flipped classroom.  Selv skal jeg ha innlegg her og snakke litt om erfaringer og refleksjoner fra ulike prosjekter jeg har vært innvolvert i. Tittelen på foredraget er: "Hur nãttbaserad undervisning som mooc och andra digitala resurser utmanar och öpnar upp möjligheter inom hõgare utbildning".

Mer informasjon finnes her: Nätbaserat lärande i högre utbildning

MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

Remixkultur på sitt beste.

En av de mest spennende tingene med den nye digitale medieverdenen er remixkulturen.  Mens alle i fjor danset gangnam style lurer alle i år på hva reven sier.  En tv-underholdning som gikk viral og ble en global hit. Selv opplevde jeg at da jeg for et par uker siden skulle gå inn på et hotell i San Fransisco kom det en gruppe kinesere forbi, og jeg synes den ene sa: what does the fox say?  All tvil ble fjernet når resten av gruppen begynte: ding, ding, ding. En litt surrealistisk opplevelse.   Men det som er med den digitale remixkukturen er at disse memene blir omformet, og satt inn i nye kontekster. Som den fantastiske what does my girl say.  Eller enda bedre: den som kombinerer memet fra Der Untergang, hvor Hitler er i bunkeren med sine offiserer.  Det er drøssevis av remixer av den, men den beste tror jeg er denne hvor What does the fox say kombineres med Der Untergang.

Strømmetjeneste for bøker

Netflix og Spotify har blitt våre digitale bibliotek hvor vi henter ut filmer og musikk mot at vi betaler en abonementsavgift. Nå har ideen intatt bøkenens verden. På oyster kan du for $9.95 pr. måned få fri tilgang til et rikholdig bibliotek, så langt over 100 000 titler.  Det skulle vel da være noe for de fleste.

På samme måte som andre slike tjenester har oyster en sosial dimensjon som lar deg bygge nettverk av lesere og dele informsjon om bøkene.

oyster er foreløpig knyttet til Apples mobile enheter, men det vil nok endre seg.

Siste på mobbefronten: tekstbombing

Det er mye snakk om nettmobbing og nettroll for tiden. Hørt om tekstbombing? Vel, dersom du er foreldre til en tenåring er det godt mulig poden vet om det.  Tekstbombing er det "siste" på mobbefronten.  På nettstedet Practical Jokes and Pranks omtales det som den ultimate SMS Prank. Vel, for dem som utsettes for det er det neppe like morsom, spesielt dersom det kommer hatmeldinger. På nettstedet wikihow.com omtales det som en måte å ramme eksen din. Både for iPhone og Android finnes det apper som lar deg tekstbombe dine offer.  Selvfølgelig finnes det også apper som stopper disse sms´ene.

Fra nettstedet SpyParent.net har jeg sakset denne listen over apper som lar deg tekstbombe, og apper som stopper dem.


SMS BOMBER (Android)- App som lar deg sende en melding til brukeren når som helst.

SMS BARRAGE- Ble fjernet fra Google App Store på grunn av ondsinnet tekstbombing. Blir stadig oppdatert. Lar deg sende 100 sms på en gang til en bruker.

TEXT BOMB ELITE (Apple Android)- Sender 1000 meldinger på en gang til ditt offer.

På Google Play og iTunes finnes en rekke apper for å blokkere tekstbomber, dette er noen av dem.

TEXT BOMB DEFENDER (Android)-  Kjører i bakgrunnen på din mobiltelefon og blokkerer uønskete tekstmedlinger.  Denne forhindrer at du aksepteter tekstbomber, og dermed uønsket utgifter.

ANTI SMS BOMB (Android)- En app som blokkerer gjentatte meldinger fra samme nummer. Denne appen tar liten plass, og spiser således ikke av batterikapasiteten på din mob.

NUMBER COP (Iphone)- Blokkerer all spam og plagsomme meldinger på din mobil.

Men til syvende og sist er både mobbeapper og apper for å blokkere dem kun teknologi. At dette utvikles sier mye om våre holdninger og empatiske kapasitet. Til syvende og sist har vi alle (foreldre, lærere, media) et ansvar i forhold til disse tingene.  Lyndsi Frandsen spør i et innlegg på Huffington Post om "Are you teaching your daughter to be a mean girl?". Hun hevder at holdninger går i arv, og at barn og unges aksept for mobbing læres hjemme.  Kanskje gjør de det.

Hvordan er det greit å forholde seg til sine medmennesker, enten det er presse, arbeidsplass, familie eller venner?  Synliggjør og forsterker slike apper våre dårlige holdninger?