ISTE 2013

Årest ISTE-konferanse foregår i San Antonio, Texas. San Antonio er USAs 7. største by med omtrent 1,3 millioner innbyggere.  Byen er også stedet hvor det berømte Alamo ligger, og konferansen arrangeres et steinkast unna det som gjenstår av dette berømte fortet, eller "mission" som det fungerte som. For texanerne et Alamo av stor betydning, for det forteller dem om prisen for frihet, og de er stolte av republikken sin.



San Antonio er også kjent for sin vakre Riverwalk. En elv som renner gjennom byen, kringsatt med resturanter, grønn beplantning og gangveier.

Som det sies: everything is big in America, så er også tilfellet med denne konferansen.  Med mer enn 20 000 deltakere fra 70 land, og 700 foredrag, sesjoner, workshops, m.m. er dette svære greier.   Når det er sagt, føles det å delta på ISTE som å komme hjem.  Her møtes partners in crime, utdanningsteknologinerder fra hele verden. Mennesker som er genuint og lidenskapelig opptatt av hvordan teknologi kan utnyttes for å få en bedre skole . Å være her gir meg virkelig fremtidstro. Det er som å komme hjem.

ISTE er så mangt, og en treffer mange spennende mennesker her, men det møtet som kanskje har gjort størst inntrykk var den første personen jeg traff her i år.

Plaget av jetlag som jeg er stilte jeg til registrering første dag kl. 8 når de åpnet. Der ble jeg møtt av en smilende og blid mann som forklarte meg hva jeg skulle gjøre.  Etter å ha tastet navnet mitt på skjermen, fått posen min med diverse og registrert meg på dagens workshop, snakket han til meg igjen når jeg var på vei ut.  Etter de vanlig fraser om hvor en kommer fra og så videre fortalte han at han var 42 år og nummer 19 av en søskenflokk på 21. Det var samme mor, men de tre eldste hadde en annen  far. Han hadde nylig avsluttet MBA, som eneste i familien med høyere utdanning, og skrevet bok om livet sitt. Denne forelå det også planer om å filmatisere.


Nå ble jeg nysgjerrig.  Hvem var denne mannen? 21 barn?

Det viste seg at hans mor ikke var hvem som helst.  Hun hadde drevet et senter for hjemløse, Love and Charity, og fått mye medieoppmerksomhet rundt det. Hun var en markert person i den lokale kirken.   Men som Paul Lamar Hunter sier: alt var et spill.  For bak den fromme fasaden var virkeligheten en annen.  Der skjulte det seg en kald, fjern, manipulerende og undertrykkende personlighet. Paul vokste opp med en mor som var funksjonelt analfabet, og som ikke likte at barna fikk utdanning. Han forklarer også noe av bakgrunnen for hvorfor svarte i USA har et anstrengt forhold til utdanning. Dette har røtter tilbake til slavetiden hvor det var straffbart å utdanne slaver/svarte.

Det vanket korporal avstraffelse i hjemmet, og moren var mer opptatt av sin "mission for God", som Paul foraktelig kaller det, enn å ta seg av sine etterhvert 21 barn.  Når Paul er 8 forlater faren dem, en far Paul beskriver som varm, kjærlig og ansvarsfull, og blir drept i en bilulykke.

Pauls ferd gjennom livet beskrives i boken, om en oppvekst hvor han lærer å lyve og manipulere etter morens instruksjoner, om søsken som bukker under for alkohol og narkotika på grunn av morens behandling av dem. Men også om søsken som lykkes og har gode liv i dag.

Paul selv klarer seg rimelig bra, men så møter han en person som endrer livet hans.  Som gjør at han får tro på seg selv og bestemmer seg for å ta en utdannelse, og begynner på en toårig MBA. En han akkurat er ferdig med når vi møtes og som han helt tydelig er kjempestolt av.

Ingen av hans familie møtte opp når han fikk vitnemålet, ingen av dem har støttet han, men han har kjempet og kommet gjennom. Å få en utdanning skiller han fra mengden, slik Paul ser det.  Nå begynner et nytt liv for han. Det han ønsker er å dele historien sin og hjelpe andre som møter livets utfordringer.

En historie om savn, smerte, omsorgssvikt, men også om håp, tro, utholdenhet og optimisme, og ikke minst fremtidstro.

Et sterkt og uventet møte på en konferanse om læring. Dette møtet var et sterkt bevis på betydningen av utdanning.  Utdanning er empowerment.

Jeg gikk videre til min workshop om Epic Leadership. Beyond the hype of Gamification  med blant annet gamingguru Jane McGonigal. 

 Vil du lese mer om Paul kan du gå til nettsiden hans: No Love, No Charity.

Innholdsrik uke

I dag skriver vi fredag og det har virkelig vært en innholdsrik uke. Noe av det som uken har inneholdt er at jeg har vært på et veldig spennende fagseminar i Birmingham sammen med kollega Erik Willberg. Bakgrunnen er utfordringer og muligheter i strategi-faget. Dette vil jeg nok komme tilbake til ved en senere anledning.

Jeg har blitt oppnevnt i to ulike utvalg ved to ulike departementer. Mandag lyste Fornyingsdepartementet ut 5 millioner til styrking av digital kompetanse.  Målet er å redusere den andelen i befolkningen som ikke bruker internet. Jeg sitter i et ekspertpanel som skal vurdere søknadene som kommer inn.

I dag ble det satt ned ett utvalg under Kunnskapsdepartementet som skal se på høyere utdanning på nett, da med spesielt fokus på MOOC. Jeg er oppnevnt til det utvalget.

MOOCs er virkelig i vinden for tiden, og til høsten arrangeres konferansen MOOCs til Norge, hvor jeg skal ha et innlegg.

Bygdedyret - nå på sosiale medier

Det er lett å glorifisere bygdelivet, og tro at livet på bygden er som en melkesjokoladereklame. Og livet på bygden kan være godt - hvis du passer inn. Hvis du lever opp til ett sett av snevre normer definert av noen meget høylydte selvoppnevnte normdefinerere.  Disse som med den største selvfølge uttaler seg om hva som er riktig og gal oppførsel, de som uttaler seg om hva som er riktig og gal smak med hensyn til det ene og det andre, blant annet hvordan folk kler seg, de som mener noe om hvordan søndagene, og gjerne lørdagene bør tilbringes, alle disse har de "riktige" meningene, "riktige vennene" og "riktige" holdningene. Disse som er opptatt av at folk rundt dem skal ha de riktige fasadene, ikke støte deres oppfatning av rett og galt med sine valg, som er selverklærte anti-mobbere, men som har svært liten romslighet for annerledeshet.

Det er ikke uten grunn at mange forlater bygde-Norge, det ikke bare fordi jobb og utdanning er begrenset, men fordi det er for trangt i disse samfunnene.

Problemet er nå at denne mentaliteten begynner å spre seg i sosiale medier. Jeg hadde nylig en diskusjon med en slik selvoppnevnt rikssynser, en mye lest blogger, som med den største autoritet uttalte seg om en tenårings påkledning, mente rektor burde sendt henne hjem fra skolen når hun kom påkledd slik og la for sikkerhets skyld ut bilde til skrekk og advarsel. Når jeg konfronterte henne snakket hun om nabokjerringer og at noen måtte fortelle hva som var riktig og galt, og likte mildt sagt dårlig at jeg spurte henne om hvem som hadde gitt henne autoriteten til å definere det.

Dette er noe av problemet med sosiale medier, som i livet ellers.  Det er så lett å ta del i koret av berettiget harme, selv for bagateller, og ved å henge ut tredjepart kan vi bekrefte vår moralske overlegenhet ved å stønne over andres mangel på sådan. De som ikke er enige med oss latterliggjør vi, for de har ikke skjønt noe, de er uten moralsk og etisk kompass.

Men ser vi menneskene bak vår moralske overlegenhet? Sårbare sjeler som ikke kan ta til motmæle, mennesker som trenger medmennesker. Det er så lett å være mot mobbing, hvem er vel for det? Likevel, hvem er der for jenter som Amanda Todd? Disse sårbare blant oss som ikke følger moralnormen? Det er så lett å stille opp for dem som "alle" er enige om er urettferdig behandlet, som etter at hun er død. Men hva når de lever?  Hva når det koster deg noe å være et medmenneske? Hva koster det deg å la være å dømme?

Det er ikke alltid du trenger å gjøre så mye, bare holde dine ord og tanker for deg selv. Mottoet: "har du ikke noe hyggelig å si, kan du la være å si det" kunne flere med fordel ha lært seg. Akseptere at ikke alle følger dine kleskoder, eller din døgnrytme, eller tar dine valg med hensyn til livene sine. At av og til gjør vi dumme valg vi angrer på i ettertid.

Du/vi vet ingenting om livet til dine/våre medmennesker, du/vi har ikke rett til å dømme dem. Du/vi vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. Du/vi har ikke rett til å definere rett og galt for andre enn deg selv. Så lenge folk lever innenfor loven, ikke gjør fysisk eller psykisk skade på seg selv eller andre kan du/vi holde din/vår gift for deg/oss selv. Selv på sosiale medier.

Disruptive Education 2013 i Oslo

I går startet EDEN-konferansen med tittelen The Joy of Learning.  En konferanse med 376 deltakere fra 45 land. I morgen, fredag 14. juni, avvikles en konferanse i konferansen når Disruptive Education 2013 med Sir Ken Robinson og Sugata Mitra som hovedforedragsholdere går av staben. Jeg skal sammen med Steve Wheeler moderere denne senansen, hvor Sir Ken Robinson først holder foredrag via link fra USA, så vil det være en live samtale mellom han og Sugata Mitra, før Mitra avslutter med sin keynote.

Jeg skal selv holde en keynote i plenum som har tittelen Disruptive Education, samt en parallelløkt om et delvis Norgesuniversitetsprosjekt jeg leder som heter Metodefag i fremtiden. I denne parallelløkten vil Njål Foldnes fra BI Stavanger snakke om hvordan han har gjennomført ett kurs i statistikk hvor han ikke har holdt en eneste forelesning, men laget videoer av alt "forelesningsmaterialet" og gjort det tilgjengelig for studentene i et fullstendig asynkront opplegg. For å følge opp dette prosjektet har vi snakket med studentene i et delprosjekt kalt studentstemmer. Der har vi søkt å få frem ganske så ufiltrerte tilbakemeldinger om studentenes erfaringer og forventninger. Sammen med Øystein Johannessen vil jeg si litt om dette.

Å utvikle seg er å gå ut av sin komfortsone, og det gjorde jeg i dag når Steve Wheeler gjorde et intervju med meg som nå er lagt ut på YouTube. Å starte å blogge var for meg å gå ut av komfortsonen min, det føles ikke slik lengre.  Å opptre på video og YouTube føles nå som å gå ut av komfortsonen. Men her er intervjuet han gjorde:





 Lysarkene til selve foredraget er her:


 

Eden conference 14.06.2013 from June Breivik

Shift happens

For ett par år siden ble videoen Shift Happens publisert.  En interessant film om hvordan intet er konstant, og hvordan det som er situasjonen i dag, ikke trenger være det i morgen.

I dag er det vel få som er uenig i at vi lever i tider med store endringer, men mange sliter med hva som skjer og hvordan forholde seg til det.  Fremveksten av industrisamfunnet ga nasjonalstatene slik vi kjenner dem og den påfølgende internasjonale orden med ditto institusjoner. Fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunn trenger andre institusjoner. Institusjoner tilpasset denne endringen som er like revolusjonerende for oss som fremveksten av jordbruksteknologien var for jeger og sankersamfunnene.
Mange tror at vi kan holde denne tsunamien av endring under kontroll ved å vedta lover og regler basert på industrisamfunnnets logikk. Vel, historien har nok av eksempler på hvordan det går når en bruker gårsdagens svar på morgendagens utfordringer.

I denne TED Talken skisserer Paddy Ashdown på en veldig god måte noe av hva som ligger fremfor oss og hvordan vi bør møte disse utfordringene. Bruk 20 minutter på denne.


 

Innlegg på Arbeiderpartiets kunnskapskonferanse 2013

Den 31. mai hadde jeg innlegg om fremtidens utdanning på Arbeiderpartiets kunnskapskonferanse.  Da det er mange som har spurt etter innlegget mitt har jeg lagt det ut på SlideShare, du finner det her.
Jeg hold også dette innlegget senere samme dag på BI's inspirasjonsdag.

Kunnskaps konferansen from June Breivik