...men hva er svaret? Thomas Moen har blogget om et prosjekt han har startet for seg selv om å "rydde opp" i sin twitter-masse og starte på nytt. Han begrunner det med blant annet at han vil ha en tettere relasjon med dem han følger.
Jeg forstår frustrasjonen hans, at det kan bli masse twittring i feeden. At det er vanskelig å holde oversikten når strømmen blir for stor. For en som har twittret lenge, men aldri gått inn for å følge mange eller ha en stor hærskare av følgere, har jeg gått gjennom mange av de samme refleksjonene som Thomas. Her er hva jeg har kommet frem til:
I Twitters barndom var vi en "engere krets" som twittret. Vi connected på mange plattformer: blogg, Twitter, Facebook. Twittringen var veldig personlig og uformell. Ble twittret mye den gangen som ut av kontekst nok kan bli oppfattet veldig feil. Etterhvert ble det stadig flere på twitter, og en begynte å utvide kretsen av dem en fulgte. Det gjorde at twitter endret karakter. Mange av samtalene forstummet, selvom andre oppstod. Videre ble det slutt på å "catche up" på tweets siden sist en hadde vært pålogget. Twitter ble et øyeblikksfenomen. Systemer for å sortere tweets og twittere som blant annet TweetDeck gjorde det lettere å sortere og skille ut dem du ville følge nærmere, men informasjonsoverfloden er likevel overvelmende. Jeg var lenge tilbakeholden med å følge nye, og avfulgte en del, spesielt nyhetskanaler, med mange tweets. Holdt meg lenge under 800 som jeg fulgte. Likevel langt flere enn Thomas sine 150. Så begynte jeg å åpne opp for flere og følger i skrivende stund rundt 2000. Det er mange. Det satt langt inne å passere 1000. Kjenner at jeg synes det er mange nå når jeg passerer 2000. Men er det for mange? (Kan godt være at jeg rydder, men de som sannsynligvis går da er tause twittrere.)
Om det er for mange kommer an på hva du vil ha ut av Twitter og hvorfor du er der. Jeg twittrer mye. Finner jeg noe av interesse twittrer jeg det. Mest om utdanning, men også annet stoff jeg kommer over. Jeg merker at de som begynner å følge meg når jeg twittrer om "annet stoff" ofte detter av når utdanningstweetene mine kommer. Mye av grunnen til at jeg twittrer så mye som jeg gjør er at for meg er Twitter en av mine viktigste læringsarenaer. Jeg lærer ufattelig mye av andres deling. Ting jeg aldri hadde funnet ut på egenhånd. Jeg synes det er riktig å dele dette videre, og samtidig bidra til dette læringsfellesskapet med det jeg kommer over. De som er interessert leser.
Jeg ser på twitter som nyheter på radio - jeg får meg meg det som skjer når jeg er "på". Når jeg er "av" går jeg sikkert glipp av noe, men det plager meg ikke. Noen har jeg tettere kontakt med enn andre på Twitter. Det er helt greit, sånn er det ellers i livet også.
Men jeg ville aldri begrenset hvem jeg følger så mye som Thomas. Jeg liker mangfoldet, alle stemmene, aller perspektivene, alt jeg får når jeg er på twitter. Ja, jeg mister noen samtaler og noen tweets. Men jeg vinner også veldig mye med det store mangfoldet.
Det er et dilemma, - kvantitet vs kvalitet. Tror ikke det er noe fasitsvar, kommer an på hvorfor du er på Twitter og hva du vil ha ut av det. Jeg liker mangfoldet. Jeg lurer på hva andre tenker og hvilke erfaringer de har? Hvorfor er du på twitter? Hvor mange følger du og hvorfor følger du akkurat dem? Er det andre som har gjort tilsvarende refleksjoner?
Jeg følger @thomasmoen på Twitter, og vil du connecte med meg heter jeg @junebre.
Tuesday, April 30, 2013
Sunday, April 21, 2013
Er du en sau?
På itslearnings brukerkonferanse var Jef Staes hovedforedragsholder. Han utfordret mange sider ved dagens arbeidsliv og utdanning. Hovedpoenget hans er at vi går fra en verden i 2D til 3D og dette endrer måten vi arbeider og lærer på. Dagens utdanning og arbeidsliv gjør mennensker til lidenskapsløse sauer som bare gjør jobben sin og venter på pensjon. Noe av problemet ligger i vitnemål, stillingsbeskrivelser og pensjonssystemet. Denne måten å organisere arbeidsliv og utdanning begrenser læring og passion/lidenskap.
Her er et foredrag Staes holdt som gir god innsikt i noe av det han sa.
Her er et foredrag Staes holdt som gir god innsikt i noe av det han sa.
Disruptive Education 2013
Vi er stolte av å kunne presentere programmet for en ny runde med Disruptive Education. I november arrangerte vi Disruptive Education 2012 med professor Matthew Fraser fra The American University of Paris, forfatter av boken Throwing Sheep in the Boardroom, og professor Clayton Christensen fra Harvard University, forfatter av blant annet Disrupting Class, på programmet.
I år er det professor Sugata Mitra fra Newcastle University, kjent for hole-in-the-wall experiments, og Sir Ken Robinson, forfatter av The Elements, som er hovedforedragsholdere.
Konferansen foregår i Oslo 14. juni og vi håper mange benytter anledningen til å høre to spennende og utfordrende stemmer om utdanning.
Lenke til konferansen finner du her og PDF av programmet gjennom lenken under
http://www.nade-nff.no/files/Program_de2013.pdf
Vi har også en Facebook-gruppe som du er hjertelig velkommen til å bli med i:
https://www.facebook.com/#!/groups/454105991289115/
I år er det professor Sugata Mitra fra Newcastle University, kjent for hole-in-the-wall experiments, og Sir Ken Robinson, forfatter av The Elements, som er hovedforedragsholdere.
Konferansen foregår i Oslo 14. juni og vi håper mange benytter anledningen til å høre to spennende og utfordrende stemmer om utdanning.
Lenke til konferansen finner du her og PDF av programmet gjennom lenken under
http://www.nade-nff.no/files/Program_de2013.pdf
Vi har også en Facebook-gruppe som du er hjertelig velkommen til å bli med i:
https://www.facebook.com/#!/groups/454105991289115/
Finn din lidenskap eller finn ditt talent?
I forrige uke hadde itslearning sin årlige brukerkonferanse og hvor selv hadde jeg et foredrag om fremtiden for (høyere) utdanning. Det er ikke tvil om at vi er inne i spennende tider for utdanning hvor det åpner seg en rekke muligheter. På denne tiden av året skal ungdom ta valg om hvilken utdanning de skal begynne på til høsten - et stort og avgjørende valg. Hva er det som avgjør og motiverer valgene. Avisene strømmer over av råd om å velge fag som betaler i fremtiden, slik som realfag og ingeniørfag - slike fag som næringslivet trenger. Spør en studierådgivere anbefaler de å velge noe du liker, for du skal tross alt ha jobben hele livet.
Dette er vanskelige valg for ungdom å ta, for hva vet de om yrkeslivet og sine styrker, svakheter og lidenskaper (passion). Jef Staes som hold åpningsforedraget på brukerkonferansen sa at det nytter ikke å fokusere utelukkende på lidenskap eller passion hvis du ikke hadde talent for de tingene, og en kan vel si det motsatte, at selvom du har talent hjelper det lite hvis du ikke har lidenskap for det du holder på med.
Hjelper vårt utdanningssystem våre ungdommer å finne sitt talent og lidenskap og rekrutterer vi dem med talent og lidenskap inn i de riktige utdanninger? For eksempel: skal dårlige karakterer i matematikk i videregående skole forhindre en som vil bli advokat i å studere jus? Er gode karakterer i fysikk, norsk og matematikk de riktige variabler å rekruttere til legeyrket på? Når en av tre leger angrer på yrkesvalg rekrutterer vi da på de riktige premissene?
Stadig flere tar nå til orde for at det er noe fundamentalt galt og utdatert med den måten vi organiserer utdanning. Jef Staes sa på brukerkonferansen at vi må lære å kjenne våre talenter og utvikle vår lidenskap. Dagens skolesystem hvor du skal gjennom en masse fag som du ikke er god i dreper denne evnen til å finne ditt talent. Jeg tenker umiddelbart på Idol-auditioner hvor mange drømmer om å bli popstjerner, men helt opplagt mangler talent. Tilsvarende blir du oppfordret til å bli lege fordi du har gode teoretiske kunnskaper, men ikke noe spesiell lidenskap for legeyrket, et yrke mange velger på grunn av status og lønn. På spørsmålet om du skal følge din drøm eller følge pengene svarer 64% følge din drøm, 23% at du skal følge pengene. Men hva om du ikke vet hva din drøm er? Staes sier dette er sløsing med talent og evner.
Sir Ken Robinson er opptatt av hvorfor kreativitet er viktig i utdanningen. Han sier at vi har noen illusjoner om at livet er linjært og at noen fag er viktigere enn andre. Dette viser seg i vårt fokus på standardiserte tester. Når vi spør politikere om hvorfor det er slik svarer de: fordi næringslivet har behov for det. Ironien, sier Sir Ken, er at når du spør næringslivet hva de vil ha vil det ha folk som er kreative, innovative, som kan tenke annerledes, som kan arbeide i team og som kan kommunisere - ting som det ikke fokuserers på i skoler som må forholde seg til de standardiserte testene.
Det økonomiske imperativet for kreativitet er der. Samtidig lever vi i en verden som er global, i endring, hvor kulturer møtes. Det er viktig å lære seg å håndtere dette. Folk trenger å finne måter å leve liv som gir mening. Sir Ken Robinson sier at for å oppnå dette er ikke kreativitet et valg, men en nødvendighet.
Hvorfor har vi da et utdanningssystem som ikke gir rom for dette?
Har vi råd til alle disse feilvalgene?
Sir Ken Robinson kan du høre på Disruptive Education i Oslo 14. juni.
Dette er vanskelige valg for ungdom å ta, for hva vet de om yrkeslivet og sine styrker, svakheter og lidenskaper (passion). Jef Staes som hold åpningsforedraget på brukerkonferansen sa at det nytter ikke å fokusere utelukkende på lidenskap eller passion hvis du ikke hadde talent for de tingene, og en kan vel si det motsatte, at selvom du har talent hjelper det lite hvis du ikke har lidenskap for det du holder på med.
Hjelper vårt utdanningssystem våre ungdommer å finne sitt talent og lidenskap og rekrutterer vi dem med talent og lidenskap inn i de riktige utdanninger? For eksempel: skal dårlige karakterer i matematikk i videregående skole forhindre en som vil bli advokat i å studere jus? Er gode karakterer i fysikk, norsk og matematikk de riktige variabler å rekruttere til legeyrket på? Når en av tre leger angrer på yrkesvalg rekrutterer vi da på de riktige premissene?
Stadig flere tar nå til orde for at det er noe fundamentalt galt og utdatert med den måten vi organiserer utdanning. Jef Staes sa på brukerkonferansen at vi må lære å kjenne våre talenter og utvikle vår lidenskap. Dagens skolesystem hvor du skal gjennom en masse fag som du ikke er god i dreper denne evnen til å finne ditt talent. Jeg tenker umiddelbart på Idol-auditioner hvor mange drømmer om å bli popstjerner, men helt opplagt mangler talent. Tilsvarende blir du oppfordret til å bli lege fordi du har gode teoretiske kunnskaper, men ikke noe spesiell lidenskap for legeyrket, et yrke mange velger på grunn av status og lønn. På spørsmålet om du skal følge din drøm eller følge pengene svarer 64% følge din drøm, 23% at du skal følge pengene. Men hva om du ikke vet hva din drøm er? Staes sier dette er sløsing med talent og evner.
Sir Ken Robinson er opptatt av hvorfor kreativitet er viktig i utdanningen. Han sier at vi har noen illusjoner om at livet er linjært og at noen fag er viktigere enn andre. Dette viser seg i vårt fokus på standardiserte tester. Når vi spør politikere om hvorfor det er slik svarer de: fordi næringslivet har behov for det. Ironien, sier Sir Ken, er at når du spør næringslivet hva de vil ha vil det ha folk som er kreative, innovative, som kan tenke annerledes, som kan arbeide i team og som kan kommunisere - ting som det ikke fokuserers på i skoler som må forholde seg til de standardiserte testene.
Det økonomiske imperativet for kreativitet er der. Samtidig lever vi i en verden som er global, i endring, hvor kulturer møtes. Det er viktig å lære seg å håndtere dette. Folk trenger å finne måter å leve liv som gir mening. Sir Ken Robinson sier at for å oppnå dette er ikke kreativitet et valg, men en nødvendighet.
Hvorfor har vi da et utdanningssystem som ikke gir rom for dette?
Har vi råd til alle disse feilvalgene?
Sir Ken Robinson kan du høre på Disruptive Education i Oslo 14. juni.
Saturday, April 20, 2013
Om fem år er det over - et utdanningslandskap i endring.
The game is over in five years - dette var matematikkprofessor og guru Keith Devlins påstand på en workshop om utdanning på Agder Universitet. Keith Devlin, Martha Russell og Eilif Tronsen fra Stanford University delte på denne workshoppen erfaringer og visjoner fra deres ståsted midt i Silicon Valley. Keith Devlin, som selv har undervist flere MOOC-kurs sier at tidligere mente han at "The game is over in 5 years", men med den hastigheten ting skjer i gir han det nå to år. Heller ikke Stanford er immun mot denne utviklingen. På samme måte som musikkindustrien har blitt endret vil utdanning endres. Likevel er Devlin ikke bekymret for Stanford, fordi Stanford er god på endring. De institusjoner som er endringsvillige vil klare seg, det er større bekymring for dem som ikke føler presset og endringsbehovet. Det er Pan-Am omigjen. Pan-Am var for ikke lenge siden verdenes største flyselskap, hva er igjen av det i dag?
Den industrielle tilnærmingen til utdanning som vi har går ikke lengre understreket både Devlin og Russel. Russel fremhevet at vi nå begynner å se at personlig læring skalerer. Dette får i følge Russel betydning for hvordan vi ser på identitet. Vår digitale identitet varierer fra dag til dag og etter humøret, noe som har betydning for vår læring og interaksjon. Kunsten er å gjøre noe sammen som ingen av oss kan gjøre hver for seg. For selv om internet er globalt skjer endringene lokalt. Vi står fremfor en revolusjon innen kunnskapsarbeid. Derfor må vi være opptatt av hva som skjer innen nettverk, for på samme måte som sykdom kan spres, tyder forskning på at glede spres i netteverk.
Selvom nettverk og digitale løsninger brer om seg framhevet Russel at noe læres best ansikt til ansikt og både Russel og Devlin understreket at i vårt digitale univers skal vi ikke undervurdere betydningen av det fysiske møtet. Det er viktig å skille hva som kan gjøres digitalt og hva som egner seg best i møtet mellom mennesker. Likevel mente Devlin at MOOCene og den digitale storskalaundervisningen ga en mer personlig læring og relasjon mellom lærer og elev. Når du har 60 000 studenter er du tilbake til en-til-en, noe som fører alle nærmere professoren som han sa. Dette bringer utdanningen tilbake til den originale ideen - lærlingen. Kunsten er å skalere opp lærlingelæring, tilbake til lærling og mester-modellen (noe jeg selv har skrevet om i innlegget Den digitale skolen en retur til skolen i Athen?)
Den industrielle tilnærmingen til utdanning som vi har går ikke lengre understreket både Devlin og Russel. Russel fremhevet at vi nå begynner å se at personlig læring skalerer. Dette får i følge Russel betydning for hvordan vi ser på identitet. Vår digitale identitet varierer fra dag til dag og etter humøret, noe som har betydning for vår læring og interaksjon. Kunsten er å gjøre noe sammen som ingen av oss kan gjøre hver for seg. For selv om internet er globalt skjer endringene lokalt. Vi står fremfor en revolusjon innen kunnskapsarbeid. Derfor må vi være opptatt av hva som skjer innen nettverk, for på samme måte som sykdom kan spres, tyder forskning på at glede spres i netteverk.
Selvom nettverk og digitale løsninger brer om seg framhevet Russel at noe læres best ansikt til ansikt og både Russel og Devlin understreket at i vårt digitale univers skal vi ikke undervurdere betydningen av det fysiske møtet. Det er viktig å skille hva som kan gjøres digitalt og hva som egner seg best i møtet mellom mennesker. Likevel mente Devlin at MOOCene og den digitale storskalaundervisningen ga en mer personlig læring og relasjon mellom lærer og elev. Når du har 60 000 studenter er du tilbake til en-til-en, noe som fører alle nærmere professoren som han sa. Dette bringer utdanningen tilbake til den originale ideen - lærlingen. Kunsten er å skalere opp lærlingelæring, tilbake til lærling og mester-modellen (noe jeg selv har skrevet om i innlegget Den digitale skolen en retur til skolen i Athen?)
Sunday, April 14, 2013
Hva skal en elev kunne?
Hva trenger en elev på si for eksempel 10 år å kunne for å klare seg i samfunnet og på arbeidsmarkedet de neste 50 - 60 årene? Frem til vedkommende er 60- 70 år? Hva trengte dagens 60-70 åringer lære på skolen når de var 10 år? Hvordan ser arbeidsmarkedet ut om 5 år? 10 år? 15 år? NHO med Kristin Skogen Lund i spissen sier at ungdom må tvinges til å velge realfag generelt og ingeniørfag spesielt fordi det i dag, og kanskje en liten stund fremover er en skrikende mangel på ingeniører. Arbeidsmarkedet trenger dem. Men er det så sikkert at arbeidsmarkedet vil trenge dem når de er ferdig med sin ingeniøreksamen om 15 år?
Når jeg var ferdig med videregående og skulle velge høyere utdanning sa de at det ikke ville være arbeidsmarked for alle ingeniørene, oljealderen ville snart ta slutt og da stod de der. Dette var på slutten av 80-tallet. De som ikke hørte på "ekspertene" og likevel ble ingeniører tok et klokt valg.
I dag er vi i den situasjonen at mye høyt utdannet arbeidskraft ikke får jobb, samtidig som arbeidsmarkedet skriker etter spisskompetanse. Mye av den kompetansen de etterspør finnes ikke i utdanningsinstitusjonene. Så hvordan kan vi da planlegge for fremtiden? Hvordan vet vi hvilken kompetanse vi trenger fremover?
Svaret er at vi vet ikke!
Det er ikke mulig å vite. Men det vi vet er at vi trenger barn og unge med sunn mental og fysisk helse, som er glad i å lære, som kan tenke kritiske tanker, som kan argumentere og reflektere, som kan strukturere hverdagen sin for læring, som vet hvor de kan finne kunnskap, som kan fungere i selvstendig arbeid og som kan samarbeide med andre, uansett kjønn, etnisitet, religion, etc. Personer som kan lære, avlære og relære. Vi trenger personer som kan sette kunnskapen inn i en større kontekst. Det er ikke nok å kunne at det er mulig å utvinne olje hvor som helst, en bør også kunne forholde seg til konsekvensen av den kunnskapen og aktiviteten, spør i Nigeria, Canada og Lofoten. At det er mulig å fiske og oppdrette fisk, men hva betyr de handlingene i et videre økologisk perspektiv? Det er mulig med aksjespekulasjon og annen økonomisk akrobatikk, men hva betyr det i en større samfunnssammenheng, spør for eksempel på Island og Kypros.
Barn og unge bør komme ut av et skolesystem hvor de har selvrespekt, selvverdt, selvtillit. Dessverre gjør ikke vårt skolesystem at ungdommen går ut med den opplevelsen. Et veldig synlig tegn på dette er det store frafallet. Et annet peker Sir Ken Robinson på når han hevder at skolen dreper kreativiteten og skaper en epidemi av ADHD.
I begynnelsen av den industrielle revolusjon oppfant Ford samlebåndet, for å ta den mennesklige faktor ut av produksjonen. Det virker som om vi nå i det post-industrielle samfunn skal gjøre det samme innen utdanning. Ta den mennesklige faktor ut av utdanning og gjøre elevene til læremaskiner.
Den gangen skolen var en meget begrenset del av barn og unges hverdag var det viktig og riktig å være fokusert de få timene de var på skolen. Nå er de 5 år når de begynner på heldagsskole (noen vil at de begynner allerede i barnehagen), de skal være i dette systemet frem til de er hvertfall 18, veldig mange enda lengre. Det er klart vi ikke kan tenke om skole slik vi gjorde på 50-tallet. Elever er ikke maskiner, de har noen elementære fysiske og psykiske behov som må imøtekommes om de skal ha en tilfredsstillende fysisk, psykisk og kognitiv utvikling. Dette MÅ utdanningssystemet ta høyde for. Ellers risikerer vi å ødelegge generasjoner. Når 15- 16 åringer, ungdom i sin beste alder, blir utbrent er det noe fundamentalt galt ett sted.
Hvorfor gir ikke flere timer i skolen bedre resultater? Kanskje fordi læring ikke fungerer slik? Når aktører som har begrenset kunnskap om og innsikt i læring uttaler seg skråsikkert om læring og tror at en kan ignorere primærbehov, pøse på med mer undervisning og teste seg frem til gode resultater bør det ringe noen bjeller. Mens arbeidsmarkedet går vekk fra de fordistiske modeller skal den innføres i skolen. Til lærernes fortvilelse: denne læreren slutter som lærer fordi profesjonen hans ikke finnes lengre nå som utdanning domineres av standardiserte tester. I Sverige har det gått nedover siden 1990 nettopp fordi de også har hengt seg på denne bølgen, og så får da svensk skolepolitikk gjennomgå i dette innlegget. Også i Norge raser lærere, nå mot anonym retting. Igjen et testregime, ikke et læringsregime. Venstre vil satse på skolen, og Venstreleder Grande sier at læreren er den viktigste i klasserommet.
Jeg sier ikke at læreren er uviktig, men jeg undres på om ikke den viktigste i klasserommet er den som faktisk skal lære, eleven, studenten.
Dersom eleven ikke er fysisk og psykisk klar for læring kommer selv verdens beste lærer til kort. Dette vet alle som har satt sine bein i et klasserom. Jeg er derfor enig i denne kommentaren som kom på twitter i dag:
RT @pasi_sahlberg: School readiness is schools designed to be ready for children, not children made ready for school. - Finnish Lessons
Så i stedet for å fokusere på næringslivets behov i skolen, hva med å fokusere på elevenes behov i skolen. Hva trenger de for å vokse, lære, utvikle seg? Gjør vi det vil nok næringslivets behov dekkes av seg selv. Maslows behovspyramide er gammel kunnskap, det er også læringspyramiden under.
Når jeg var ferdig med videregående og skulle velge høyere utdanning sa de at det ikke ville være arbeidsmarked for alle ingeniørene, oljealderen ville snart ta slutt og da stod de der. Dette var på slutten av 80-tallet. De som ikke hørte på "ekspertene" og likevel ble ingeniører tok et klokt valg.
I dag er vi i den situasjonen at mye høyt utdannet arbeidskraft ikke får jobb, samtidig som arbeidsmarkedet skriker etter spisskompetanse. Mye av den kompetansen de etterspør finnes ikke i utdanningsinstitusjonene. Så hvordan kan vi da planlegge for fremtiden? Hvordan vet vi hvilken kompetanse vi trenger fremover?
Svaret er at vi vet ikke!
Det er ikke mulig å vite. Men det vi vet er at vi trenger barn og unge med sunn mental og fysisk helse, som er glad i å lære, som kan tenke kritiske tanker, som kan argumentere og reflektere, som kan strukturere hverdagen sin for læring, som vet hvor de kan finne kunnskap, som kan fungere i selvstendig arbeid og som kan samarbeide med andre, uansett kjønn, etnisitet, religion, etc. Personer som kan lære, avlære og relære. Vi trenger personer som kan sette kunnskapen inn i en større kontekst. Det er ikke nok å kunne at det er mulig å utvinne olje hvor som helst, en bør også kunne forholde seg til konsekvensen av den kunnskapen og aktiviteten, spør i Nigeria, Canada og Lofoten. At det er mulig å fiske og oppdrette fisk, men hva betyr de handlingene i et videre økologisk perspektiv? Det er mulig med aksjespekulasjon og annen økonomisk akrobatikk, men hva betyr det i en større samfunnssammenheng, spør for eksempel på Island og Kypros.
Barn og unge bør komme ut av et skolesystem hvor de har selvrespekt, selvverdt, selvtillit. Dessverre gjør ikke vårt skolesystem at ungdommen går ut med den opplevelsen. Et veldig synlig tegn på dette er det store frafallet. Et annet peker Sir Ken Robinson på når han hevder at skolen dreper kreativiteten og skaper en epidemi av ADHD.
I begynnelsen av den industrielle revolusjon oppfant Ford samlebåndet, for å ta den mennesklige faktor ut av produksjonen. Det virker som om vi nå i det post-industrielle samfunn skal gjøre det samme innen utdanning. Ta den mennesklige faktor ut av utdanning og gjøre elevene til læremaskiner.
Den gangen skolen var en meget begrenset del av barn og unges hverdag var det viktig og riktig å være fokusert de få timene de var på skolen. Nå er de 5 år når de begynner på heldagsskole (noen vil at de begynner allerede i barnehagen), de skal være i dette systemet frem til de er hvertfall 18, veldig mange enda lengre. Det er klart vi ikke kan tenke om skole slik vi gjorde på 50-tallet. Elever er ikke maskiner, de har noen elementære fysiske og psykiske behov som må imøtekommes om de skal ha en tilfredsstillende fysisk, psykisk og kognitiv utvikling. Dette MÅ utdanningssystemet ta høyde for. Ellers risikerer vi å ødelegge generasjoner. Når 15- 16 åringer, ungdom i sin beste alder, blir utbrent er det noe fundamentalt galt ett sted.
Hvorfor gir ikke flere timer i skolen bedre resultater? Kanskje fordi læring ikke fungerer slik? Når aktører som har begrenset kunnskap om og innsikt i læring uttaler seg skråsikkert om læring og tror at en kan ignorere primærbehov, pøse på med mer undervisning og teste seg frem til gode resultater bør det ringe noen bjeller. Mens arbeidsmarkedet går vekk fra de fordistiske modeller skal den innføres i skolen. Til lærernes fortvilelse: denne læreren slutter som lærer fordi profesjonen hans ikke finnes lengre nå som utdanning domineres av standardiserte tester. I Sverige har det gått nedover siden 1990 nettopp fordi de også har hengt seg på denne bølgen, og så får da svensk skolepolitikk gjennomgå i dette innlegget. Også i Norge raser lærere, nå mot anonym retting. Igjen et testregime, ikke et læringsregime. Venstre vil satse på skolen, og Venstreleder Grande sier at læreren er den viktigste i klasserommet.
Jeg sier ikke at læreren er uviktig, men jeg undres på om ikke den viktigste i klasserommet er den som faktisk skal lære, eleven, studenten.
Dersom eleven ikke er fysisk og psykisk klar for læring kommer selv verdens beste lærer til kort. Dette vet alle som har satt sine bein i et klasserom. Jeg er derfor enig i denne kommentaren som kom på twitter i dag:
RT @pasi_sahlberg: School readiness is schools designed to be ready for children, not children made ready for school. - Finnish Lessons
Så i stedet for å fokusere på næringslivets behov i skolen, hva med å fokusere på elevenes behov i skolen. Hva trenger de for å vokse, lære, utvikle seg? Gjør vi det vil nok næringslivets behov dekkes av seg selv. Maslows behovspyramide er gammel kunnskap, det er også læringspyramiden under.
Thursday, April 11, 2013
Hva gjør de riktig i Finland? - Pisa og utdanning
Det nærmer seg valg og i Norge, hvor det er typisk norsk å være god, vil vi diskutere vårt "begredelige" utdanningssystem. Venstresiden med SV og helseminister Støre i spissen skal latterliggjøres av presse og høyreside for fokus på frukt og skolemat, som på sin side vil drive testregime, alt fra anonym retting til karakterer i barneskolen, og utstrakt privatisering.
Så oppsummert kan vi si at i Norge er "løsningen" på vår "skolekrise":
Så kan vi se hva det landet som nå i flere år har scoret på topp på Pisa gjør:
Denne artikkelen fra The Atlantic forteller det ganske så tydelig, vel verdt å lese.
Her kommer kortversjonen:
Dette er helt andre toner enn vår hjemlige utdanningsdebatt. Hvis vi vil komme i samme liga som Finland bør vi ikke da ta med disse faktorerne når vi diskuterer hva vi skal gjøre, i stedet for å tro at det er noe galt med foreldre, elever, lærere og disiplin? I Finland er elevene hele mennesker og ikke læremaskiner. Hva skal vi gjøre?
Så oppsummert kan vi si at i Norge er "løsningen" på vår "skolekrise":
- mer teoretiske fag, på bekostning av praktisk-estetiske fag
- lenge leve matpakken, varm mat i skolen er for pyser
- testing, testing og atter testing, både anonymt og karakterer fra 5. klasse
- konkuranse, både mellom lærere og mellom skoler, og mellom elever
- skille gode og dårlige elever
- lekser, mye lekser
- offentliggjøring av testresultater
- private skoler
Så kan vi se hva det landet som nå i flere år har scoret på topp på Pisa gjør:
Denne artikkelen fra The Atlantic forteller det ganske så tydelig, vel verdt å lese.
Her kommer kortversjonen:
- mindre lekser
- engasjerer elevene mer i kreativ lek
- ingen private skoler (ei heller universiteter)
- ingen standardiserte tester (før etter videregående, og denne er frivillig)
- det er ingen ord for "accountabillity" - "Accountability is something that is left when responsibility has been subtracted"
- finner liker ikke konkuranse: real winners do not compete
- det er ingen lister over gode og dårlige skoler i Finland. Det som driver utdanningspolitikken er ikke konkuranse mellom skoler og mellom lærere, men samarbeid.
- I Finland er de opptatt av at skolen skal være trygge, sunne omgivelser for barn derfor har de:
- - gratis skolemat!
- -god tilgang til helsetjenenster
- - psykologisk helsetjenenste
- - individuell studieveiledning
- I Finland sier de også at problemet innen utdanningssystemet er ikke etnisk diversitet, men økonomisk ulikhet, og det er denne problemstillingen utdanningsreformen prøver å møte.
Dette er helt andre toner enn vår hjemlige utdanningsdebatt. Hvis vi vil komme i samme liga som Finland bør vi ikke da ta med disse faktorerne når vi diskuterer hva vi skal gjøre, i stedet for å tro at det er noe galt med foreldre, elever, lærere og disiplin? I Finland er elevene hele mennesker og ikke læremaskiner. Hva skal vi gjøre?
Ops, Facebook har gjort det igjen.....
Siste påfunn fra Facebook er såkalte emoticons. Smileys sier vi gjerne på godt norsk. Små ikoner som sier noe om statusoppdateringene dine. Dette er vi vant til å bruke, og ungdom er storforbrukere av dem. De brukes i meldinger til hverandre, og på bildedelingstjenensten Instagram er de mye brukt. Derfor kan det virke tilforlatelig når Facebook lanserer en ny tjenenste hvor du kan bruke slike ikoner i statusoppdateringene dine.
Men som alltid, og med Facebook spesielt, ting er ikke alltid slik de gir inntrykk av, og her er det "more than meets the eye".
Disse søte ikonene er nemlig der for en grunn. Det vil gjøre det lettere for Facebook å kategorisere statusoppdateringene dine. De kan nå sortere hva du skriver basert på disse ikonene, og bruke oversettelsesprogrammer for å få frem innhold. Dette kan de bruke til mange ting, blant annet selge annonser. Hvis det er greit for deg, er det bare å benytte seg av dem, hvis ikke tenk deg om to eller tre ganger.
Men husk:
Facebook vil vite mest mulig om deg, og på bakgrunn av den informasjonen de samler om deg og dine venner vet de mer om deg enn du gjør selv.
Facebook vil ikke bare kategorisere hva du skriver, men også koble deg opp mot sider. Dersom du for eksempel snakker om en vin eller et bilmerke vil Facebook automatisk koble deg opp mot disse sidene. Du blir maskinelt kategorisert.
Nå sier Facebook at disse datane ikke blir foret i søkemotorer, men right, det kommer jo aldri til å skje. Vi vet jo etterhvert hvordan Facebook fungerer. Eller som Mark Zuckerberg selv har sagt:
Det vil kreve enda mer av deg å passe på privacy settings i hver eneste statusoppdatering. For Facebook er IKKE PRIVAT. Den som tror det kan jo se denne fra TheEllenShow.
Screenshots er lånt fra:
http://www.slate.com/blogs/future_tense/2013/04/10/facebook_emoji_status_update_emoticons_are_bad_for_privacy_good_for_advertisers.html
Men som alltid, og med Facebook spesielt, ting er ikke alltid slik de gir inntrykk av, og her er det "more than meets the eye".
Disse søte ikonene er nemlig der for en grunn. Det vil gjøre det lettere for Facebook å kategorisere statusoppdateringene dine. De kan nå sortere hva du skriver basert på disse ikonene, og bruke oversettelsesprogrammer for å få frem innhold. Dette kan de bruke til mange ting, blant annet selge annonser. Hvis det er greit for deg, er det bare å benytte seg av dem, hvis ikke tenk deg om to eller tre ganger.
Men husk:
Facebook vil vite mest mulig om deg, og på bakgrunn av den informasjonen de samler om deg og dine venner vet de mer om deg enn du gjør selv.
Facebook vil ikke bare kategorisere hva du skriver, men også koble deg opp mot sider. Dersom du for eksempel snakker om en vin eller et bilmerke vil Facebook automatisk koble deg opp mot disse sidene. Du blir maskinelt kategorisert.
Nå sier Facebook at disse datane ikke blir foret i søkemotorer, men right, det kommer jo aldri til å skje. Vi vet jo etterhvert hvordan Facebook fungerer. Eller som Mark Zuckerberg selv har sagt:
Mr Zuckerberg defended the changes made by Facebook to its privacy settings, saying it was in line with the new social norms. “A lot of companies would be trapped by the conventions and their legacies of what they've built," he said. "Doing a privacy change for 350 million users is not the kind of thing that a lot of companies would do. "But we viewed that as a really important thing, to always keep a beginner's mind and what would we do if we were starting the company now and we decided that these would be the social norms now and we just went for it," he explained.
Det vil kreve enda mer av deg å passe på privacy settings i hver eneste statusoppdatering. For Facebook er IKKE PRIVAT. Den som tror det kan jo se denne fra TheEllenShow.
Screenshots er lånt fra:
http://www.slate.com/blogs/future_tense/2013/04/10/facebook_emoji_status_update_emoticons_are_bad_for_privacy_good_for_advertisers.html
Wednesday, April 10, 2013
Hvem eier deg?
Samfunnet er i endring, teknologisk utvikling og økt kunnskap utvider grensen for hva i vet og hva vi kan gjøre. Dette utfordrer de modeller vi opererer med innen økonomi og lovgivning, og nå er det på tide å våkne. Det første prøverørsbarnet medførte at vi kunne skape mennesker i petriskåler, sauen Dolly at vi kunne reprodusere/klone patterdyr. Etterhvert som DNA- forskningen går sin gang kan grensene mellom biologi og teknologi viskes ut. Dersom vi fortsetter med tankegang fra industrisamfunnet kan dette få katatrofale konsekvenser. Etter Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten kom ideen om opphavsrett, copyright og patenter. Kunnkap ble noe som noen eide og skulle beskytte. Kunnskap gikk fra å være et kollektivt fenomen frembrakt gjennom samarbeid, deling og akumulasjon av kunnskapsutvikling til å bli en vare, havne i privatsfæren og betraktes som en eiendom.
Ettersom teknologi og kunnskapsutvikling i samarbeid gir oss stadig ny innsikt, mener noen at de har rett til eie denne kunnskapen. Bioteknologifirmaer og legemiddelfirmaer samler inn genprøver fra deg og meg, og gjennom den kunnskapen skaffer det seg kunnskap om vårt genmateriale, som de tar på patent på! Patent på mennesklige gener? I tillegg bruker de den kunnskapen de tilegner seg til å modifisere maten vår, som mais. Nå må bønder betale de som eier patenten på genmodifisert mais for å få lov å dyrke den. Bøndene må bevise at de ike dyrker denne genmodifiserte maisen, men i praksis blir de tvunget til å dyrke den. Vår hverdagsmat, frembrakt gjennom Moder Naturs utvikling skal plutselig patenters av noen multinasjonale aktører som dermed får kontroll over verdens mat. Dette oppropet sier vel sitt:
Et annet problem er de store nettaktørene som Google og ikke minst Fcebook. De skaffer seg en uendelig rekke med informasjon om deg og meg som de gjør om til en vare som de tjener gode penger på. Selv om du bruker deres tjenester, betyr det at de har rett til å samle inn all den informasjonen? Informasjon du ikke en gang vet de samler om deg. At de har rett til å selge den videre? Facebook, som er den absolutt råeste aktøren i markedet, lar deg ikke en gang selv bestemme hva som skal deles av informasjon om deg. Selv om du vokter på deres stadig endrete privacy-innstillinger, er det ikke mulig å fullt ut styre hva som deles hvor. Dessuten hva skjer med all den informasjonen de har lagret om deg? Facebook er virkelig Hotel California på sitt verste: you can check out any time you like but you can never leave.
Nå er det på tide at hvermansen og politikere tar denne utviklingen på alvor, og i stedet for å løpe de internasjonale plate- og filmselskapenens ærend og jakte på ungdom som leter etter film og musikk på nett og gjøre dem til kriminelle, er oppmerksom på en utvikling som er mye mer problematisk.
Hvem eier deg? Dersom Facebook eier informasjonen om deg (sjekk hva du har godtatt når du ble medlem) og bioteknologiselskapene eier genene og maten din, hva står da igjen? Hvilken rett har Mark Zuckerberg til å si at "privacy is history" og definere hvilken informasjon om deg som skal deles og komersialiseres, og til hvem? Som det står i denne artikkelen: "Facebook 'erodes any idea of privacy' ".
Teknologisk utvikling er bra, sosiale medier er bra, men ikke at noen få aktører får drive selvtekt og beslaglegge det som tilhører deg og meg, og oss alle, våre barn og vår fremtid, kalle det privat eiendomsrett og ha lover som patentregime og copyright, som gjør deg og meg til en kriminell bare for å leve et normalt liv. Skal de få lov til å styre hva vi spiser eller ta kontroll over informasjonen om vårt privatliv bare fordi vi bruker deres tjenester?
Ettersom teknologi og kunnskapsutvikling i samarbeid gir oss stadig ny innsikt, mener noen at de har rett til eie denne kunnskapen. Bioteknologifirmaer og legemiddelfirmaer samler inn genprøver fra deg og meg, og gjennom den kunnskapen skaffer det seg kunnskap om vårt genmateriale, som de tar på patent på! Patent på mennesklige gener? I tillegg bruker de den kunnskapen de tilegner seg til å modifisere maten vår, som mais. Nå må bønder betale de som eier patenten på genmodifisert mais for å få lov å dyrke den. Bøndene må bevise at de ike dyrker denne genmodifiserte maisen, men i praksis blir de tvunget til å dyrke den. Vår hverdagsmat, frembrakt gjennom Moder Naturs utvikling skal plutselig patenters av noen multinasjonale aktører som dermed får kontroll over verdens mat. Dette oppropet sier vel sitt:
It’s unbelievable, but Monsanto and Co. are at it again. These profit-hungry biotech companies have found a way to exclusively ‘own’ something that freely belongs to us all -- our food! They’re trying to patent away our everyday vegetables and fruits like cucumber, broccoli and melons, forcing growers to pay them and risk being sued if they don’t. But we can stop them from buying up Mother Earth. Companies like Monsanto have found loopholes in European law to get away with this, so we just need to close them shut before they set a dangerous global precedent. And to do that, we need key countries like Germany, France and the Netherlands -- where opposition is already growing -- to call for a vote to stop Monsanto’s plans.
Et annet problem er de store nettaktørene som Google og ikke minst Fcebook. De skaffer seg en uendelig rekke med informasjon om deg og meg som de gjør om til en vare som de tjener gode penger på. Selv om du bruker deres tjenester, betyr det at de har rett til å samle inn all den informasjonen? Informasjon du ikke en gang vet de samler om deg. At de har rett til å selge den videre? Facebook, som er den absolutt råeste aktøren i markedet, lar deg ikke en gang selv bestemme hva som skal deles av informasjon om deg. Selv om du vokter på deres stadig endrete privacy-innstillinger, er det ikke mulig å fullt ut styre hva som deles hvor. Dessuten hva skjer med all den informasjonen de har lagret om deg? Facebook er virkelig Hotel California på sitt verste: you can check out any time you like but you can never leave.
Nå er det på tide at hvermansen og politikere tar denne utviklingen på alvor, og i stedet for å løpe de internasjonale plate- og filmselskapenens ærend og jakte på ungdom som leter etter film og musikk på nett og gjøre dem til kriminelle, er oppmerksom på en utvikling som er mye mer problematisk.
Hvem eier deg? Dersom Facebook eier informasjonen om deg (sjekk hva du har godtatt når du ble medlem) og bioteknologiselskapene eier genene og maten din, hva står da igjen? Hvilken rett har Mark Zuckerberg til å si at "privacy is history" og definere hvilken informasjon om deg som skal deles og komersialiseres, og til hvem? Som det står i denne artikkelen: "Facebook 'erodes any idea of privacy' ".
Teknologisk utvikling er bra, sosiale medier er bra, men ikke at noen få aktører får drive selvtekt og beslaglegge det som tilhører deg og meg, og oss alle, våre barn og vår fremtid, kalle det privat eiendomsrett og ha lover som patentregime og copyright, som gjør deg og meg til en kriminell bare for å leve et normalt liv. Skal de få lov til å styre hva vi spiser eller ta kontroll over informasjonen om vårt privatliv bare fordi vi bruker deres tjenester?
Tuesday, April 9, 2013
Monday, April 8, 2013
Hvorfor liker jeg Facebook mindre og mindre?
Jeg har brukt Facebook i mange år etterhvert. Til å begynne med foretrakk jeg Twitter fremfor Facebook, men etterhvert som Facebook fikk mer og mer faglig informasjon og ikke bare statusoppdateringer om hverdagshendelser ble det et viktig verktøy for meg i min hverdag. Jeg har hatt mye glede av grupper jeg er medlem av og sider jeg følger, samt venners deling av interessant materiale.
Samtidig har jeg irritert meg over hvordan Facebook stadig tråkker nærmere og nærmere inn i min sfære og vil styre hva, hvordan og til hvem min informasjon deles. Dette vil jeg bestemme SELV, takk. Selv om jeg bruker Facebook gir det ikke dem rett til å skalte og valte med min informasjon. Dessuten: hvilken informasjon har de rett på? De spør om de forunderligste ting: min sivilstatus, mitt livssyn, mitt telefonnummer, hvor jeg bor. DÈT har de INGENTING med. Det siste nye oppdaget jeg i dag: De spør nå om du kjenner nye venner utenfor Facebook eller bare via Facebook. Er ikke det frekt så vet ikke jeg! Det har da Facebook INGENTING med!!!
De prøver seg etterhvert å ta betalt for tjenestene sine. Det siste er at de vil ta betalt for å sende meldinger til kjendiser (ikke at jeg har behov for det, men prinsippet liker jeg ikke) eller til dem som ikke er i din vennesirkel, opp til £11 eller 110 kroner for en melding - særlig at jeg gidder det. Ikke vil jeg at Facebook skal ta seg betalt for at noen utenfor min vennesirkel skal betale for å sende melding til meg. Facebook tjener nok penger på meg slik som det er. Dersom de skal ta seg betalt, skal jeg ha betalt for at de bruker all informasjon de samler om meg og mine venner og tjener drøssevis av penger på det. I tillegg skal jeg være spart for all spammen og reklamen de belemrer meg med. Da kan jeg vurdere å betale for Facebooks tjenester. Skjønner ikke Facebook dette er det nok av andre nettsamfunn å ha kontakt på. Jeg liker vennelisten min på Facebook, jeg liker gruppene mine og sidene jeg følger, men jeg MÅ IKKE være der. Dèt er en grense for hva jeg finner meg i fra den kanten - den grensen er farlig nær, og ungdommen er på vei bort allerede.
Samtidig har jeg irritert meg over hvordan Facebook stadig tråkker nærmere og nærmere inn i min sfære og vil styre hva, hvordan og til hvem min informasjon deles. Dette vil jeg bestemme SELV, takk. Selv om jeg bruker Facebook gir det ikke dem rett til å skalte og valte med min informasjon. Dessuten: hvilken informasjon har de rett på? De spør om de forunderligste ting: min sivilstatus, mitt livssyn, mitt telefonnummer, hvor jeg bor. DÈT har de INGENTING med. Det siste nye oppdaget jeg i dag: De spør nå om du kjenner nye venner utenfor Facebook eller bare via Facebook. Er ikke det frekt så vet ikke jeg! Det har da Facebook INGENTING med!!!
De prøver seg etterhvert å ta betalt for tjenestene sine. Det siste er at de vil ta betalt for å sende meldinger til kjendiser (ikke at jeg har behov for det, men prinsippet liker jeg ikke) eller til dem som ikke er i din vennesirkel, opp til £11 eller 110 kroner for en melding - særlig at jeg gidder det. Ikke vil jeg at Facebook skal ta seg betalt for at noen utenfor min vennesirkel skal betale for å sende melding til meg. Facebook tjener nok penger på meg slik som det er. Dersom de skal ta seg betalt, skal jeg ha betalt for at de bruker all informasjon de samler om meg og mine venner og tjener drøssevis av penger på det. I tillegg skal jeg være spart for all spammen og reklamen de belemrer meg med. Da kan jeg vurdere å betale for Facebooks tjenester. Skjønner ikke Facebook dette er det nok av andre nettsamfunn å ha kontakt på. Jeg liker vennelisten min på Facebook, jeg liker gruppene mine og sidene jeg følger, men jeg MÅ IKKE være der. Dèt er en grense for hva jeg finner meg i fra den kanten - den grensen er farlig nær, og ungdommen er på vei bort allerede.
Kan ta med denne lenken om Faceboos siste påfunn: Home. Den skal jeg IKKE ha.
Facebook Home Means You'll Never Check Facebook Again (It'll Check You)
Friday, April 5, 2013
Hva er blended learning?
Blended learning er et buzz-ord som mange sliter med å gi mening til. Konseptet blended learning handler om å integrere "tradisjonell" analog undervisning med å utnytte de muligheter teknologi gir. Men det er ikke nok å "bare" gi dem pc'er. Denne videoen gir en god gjennomgang.
Formskrift - unødvendig å kunne?
I denne artikkelen kan en lese at Cursive handwriting disappearing from public schools. Begrunnelsen er at barn ikke lengre trenger det, nå som det meste skrives via tastatur, og det er det viktigere å beherske. Som det står i artikkelen: snart vil den form for skrift være like fremmed for barn og unge som egyptiske herioglyfer. Formskrift/skjønnskrift er en ferdighet som er blitt erstattet av teknologi.
En diskusjon å ta. Vi har skriving (og lesing) som basisferdighet.Hva er det å beherske skriving i det 21. århundre. Trenger vi å bruke av elevenes tid på å lære dem skjønnskrift/formskrift? Bør vi heller bruke tiden på å lære dem å skrive på tastatur?
http://www.washingtonpost.com/local/education/cursive-handwriting-disappearing-from-public-schools/2013/04/04/215862e0-7d23-11e2-a044-676856536b40_story.html?
En diskusjon å ta. Vi har skriving (og lesing) som basisferdighet.Hva er det å beherske skriving i det 21. århundre. Trenger vi å bruke av elevenes tid på å lære dem skjønnskrift/formskrift? Bør vi heller bruke tiden på å lære dem å skrive på tastatur?
http://www.washingtonpost.com/local/education/cursive-handwriting-disappearing-from-public-schools/2013/04/04/215862e0-7d23-11e2-a044-676856536b40_story.html?
Thursday, April 4, 2013
Filmbransjen (og bokbransjen?) sin egen verste fiende?
I dag kan vi lese i Aftenposten at Erlend Loe skriver at piratene er blitt så flinke at det vil bety slutten på filmbransjen slik vi kjenner den. Kulturbransjen minner meg sørgelig om en annen bransje, skal ikke nevne navn, som nekter å ta inn over seg at verden, og teknologien endrer seg, og det må også business gjøre. I stedet for å se muligheter i den teknologien som utvikles ønsker de at skal det vedtas statlige lover og reguleringer for å konservere eksisterende modeller. Vil ikke kundene tilpasse seg frivillig skal de jammen reguleres til å opptre slik bransjen ønsker - for den har ingen intensjon om å endre seg. Den er perfekt slik den er, selvom ikke kundene skjønner det. Holder det ikke med reguleringer tar vi lovverk og straffevesen til nytte - skyter spurv med kanoner, for å sette eksempler.
Ekstreme eksempler på dette ser vi når en 9-åring får politiet på døren med ransakingsordre fordi hun har søkt etter noe musikk. Eller når virkemidlene som brukes er så sterke at de får personer til å begå selvmord, som var tilfellet for Aaron Swartz. Dette fordi en bransje nekter å ta inn over seg en ny tid.
Når kulturindustrien ikke utvikler modeller som markedet vil ha, lager markedet sine egne løsninger.
Ta musikk. Når jeg var ung var musikk ferskvare. Det var fysiske plater som kun var tilgjengelig i et begrenset opplag i en begrenset periode. Når platene var solgt var musikken vekke, hvis du ikke hadde kjøpt platen. Plater var relativt dyre, så det var begrenset hvor mange en kunne kjøpe. En kunne også høre musikken i noen av musikkprogrammene som var på radio og i fjernsyn, men dette var stort sett de som lå på topp. Fordi artistene måtte hele tiden produsere nye plater, og ha nye hits som lå på bestselgerlistene for å bli spilt, ellers døde de hen som artister. Dette var det predigitale musikkunivers.
Så kom den digitale tidsalder. Folk ønsket tilgang til musikk, men plateselskapene nektet å endre modell. Først kom Napster. Den lot folk få tilgang til den musikken de ønsket. Kom Napster fordi folk ville laste ned ulovlig eller kom Napster fordi det ikke var alternativer?
Vel, Steve Jobs ga svaret på det med sin iPod og iTunes. Det måtte en utenfra bransjen til for å gi folket det folket ville ha. Nå trengte ikke lengre folk å gå til ulovlige fildelingstjenester, fordi det var legale løsninger. Det neste steget i utviklingen fikk vi når Spotify kom. Ved å tegne abonement fikk man tilgang til den musikken en ønsket, hvorfor drive med ulovlig nedlasting da?
Døde musikken av dette? Nei, tvert i mot. Aldri har vi konsumert så mye musikk, gamle artister og sanger blir som nye. Mange av mine avgåtte ungdoms helter har fått en ny vår ved at nye generasjoner får tilgang til deres musikk, og vi andre får gjenhør med dem. Noe de aldri ville fått om musikkselskapene hadde fått holde på sin rigide modell. (stadig nye Greatest hits og Hits of...)
Musikkbransjen bør være glad for piratene som har tenkt ut nye og kreative modeller for dem.
Neste bransje er filmbransjen. Den er sperret av noen kunstige grenser. Dvd'er kjøpt i USA kan ikke spilles av på europeiske videospillere, hvor logisk er det? Videre er det slik at mange filmer som finnes tilgjengelig digitalt i USA (eller Norge for den saks skyld) kan ikke ses fra ip-adresser utenfor landets grenser (heldigvis finnes det unntak). Hvor logisk er det?
Ta Game of Thrones. Hva er forskjellen på om jeg ser episodene på NRK (la oss si hos en venn, ikke en gang på en tv som jeg betaler lisens på), i videopptak fra NRK (lånt fra en som har lisens, ikke eget opptak), på streamingtjeneste eller låner DVD fra en venn? I praksis veldig liten. Fordi Game of Thrones, og andre slike serier ikke har vært lett tilgjengelig via legale streamingtjenester har andre kreative løsninger dukket opp. Når det kommer gode modeller foretrekker de aller fleste å benytte dem fremfor piratvarianter. (noen vil alltid utfordre, som dem som lar det gå sport i å ha en ikke-registrert tv-antenne).
Hvorfor velger jeg å trekke frem Game of Thrones? Delvis fordi regissøren selv sier at denne piratvirksomhenten ikke skader serien, tvert i mot så skaper den buzz, noe som er viktig (nå måtte han moderere denne uttalelsen senere), delvis fordi Game of Thrones er den serien som blir mest utsatt for denne piratdelingen. HBO selv mener at dette ikke skader salget av serien, men at det tvert i mot er et kompliment. HBO: Game of Thrones Piracy is a Compliment, Doesn’t Hurt Sales.
Av de 6,7 millionene som så første episode av sesong 3 var ca 1 million piracy.
Så hvorfor lastes dette ulovlig ned? På TorrentFreak kommer de med forklaringer:
Så i stedet for å skulle oppdra, regulere og straffe kunder og fans, bør kulturindustrien gå i seg selv, og se at folk ønsker deres kreative produkter. Folk vil ha musikk, film, serier, men de vil ha dem levert på nye, mer tilgjengelige måter. Folk vil i utgangspunktet ikke være "pirater" men tvinges til det i mangel på tilbud. I stedet for denne kampen mot publikum, fans og "pirater" lag nye, tidsriktige løsninger og modeller så faller bunnen av denne "bransjen" bort av seg selv. Utnytt piratenes kreativitet. De har tenkt ut modeller dere ikke klarte selv. Endring er ikke nødvendigvis negativt. Filmbransjen slik vi kjenner den kan ha godt av endring. Hadde vi hatt iTunes og Spotify uten piratene?
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Flinke-pirater-7163696.html
http://www.aftenposten.no/digital/9-aring-fikk-Ole-Brumm-PC-beslaglagt-7055823.html
http://www.aaronsw.com/
http://www.forbes.com/sites/davidthier/2013/02/26/this-game-of-thrones-director-isnt-bothered-by-piracy/
http://en.wikipedia.org/wiki/Aaron_Swartz
http://torrentfreak.com/piracy-doesnt-hurt-game-of-thrones-director-says-130227/
http://torrentfreak.com/game-of-thrones-pirates-break-bittorrent-swarm-record-130401/
http://insidetv.ew.com/2013/04/01/game-of-thrones-premiere-ratings-3/
Ekstreme eksempler på dette ser vi når en 9-åring får politiet på døren med ransakingsordre fordi hun har søkt etter noe musikk. Eller når virkemidlene som brukes er så sterke at de får personer til å begå selvmord, som var tilfellet for Aaron Swartz. Dette fordi en bransje nekter å ta inn over seg en ny tid.
Når kulturindustrien ikke utvikler modeller som markedet vil ha, lager markedet sine egne løsninger.
Ta musikk. Når jeg var ung var musikk ferskvare. Det var fysiske plater som kun var tilgjengelig i et begrenset opplag i en begrenset periode. Når platene var solgt var musikken vekke, hvis du ikke hadde kjøpt platen. Plater var relativt dyre, så det var begrenset hvor mange en kunne kjøpe. En kunne også høre musikken i noen av musikkprogrammene som var på radio og i fjernsyn, men dette var stort sett de som lå på topp. Fordi artistene måtte hele tiden produsere nye plater, og ha nye hits som lå på bestselgerlistene for å bli spilt, ellers døde de hen som artister. Dette var det predigitale musikkunivers.
Så kom den digitale tidsalder. Folk ønsket tilgang til musikk, men plateselskapene nektet å endre modell. Først kom Napster. Den lot folk få tilgang til den musikken de ønsket. Kom Napster fordi folk ville laste ned ulovlig eller kom Napster fordi det ikke var alternativer?
Vel, Steve Jobs ga svaret på det med sin iPod og iTunes. Det måtte en utenfra bransjen til for å gi folket det folket ville ha. Nå trengte ikke lengre folk å gå til ulovlige fildelingstjenester, fordi det var legale løsninger. Det neste steget i utviklingen fikk vi når Spotify kom. Ved å tegne abonement fikk man tilgang til den musikken en ønsket, hvorfor drive med ulovlig nedlasting da?
Døde musikken av dette? Nei, tvert i mot. Aldri har vi konsumert så mye musikk, gamle artister og sanger blir som nye. Mange av mine avgåtte ungdoms helter har fått en ny vår ved at nye generasjoner får tilgang til deres musikk, og vi andre får gjenhør med dem. Noe de aldri ville fått om musikkselskapene hadde fått holde på sin rigide modell. (stadig nye Greatest hits og Hits of...)
Musikkbransjen bør være glad for piratene som har tenkt ut nye og kreative modeller for dem.
Neste bransje er filmbransjen. Den er sperret av noen kunstige grenser. Dvd'er kjøpt i USA kan ikke spilles av på europeiske videospillere, hvor logisk er det? Videre er det slik at mange filmer som finnes tilgjengelig digitalt i USA (eller Norge for den saks skyld) kan ikke ses fra ip-adresser utenfor landets grenser (heldigvis finnes det unntak). Hvor logisk er det?
Ta Game of Thrones. Hva er forskjellen på om jeg ser episodene på NRK (la oss si hos en venn, ikke en gang på en tv som jeg betaler lisens på), i videopptak fra NRK (lånt fra en som har lisens, ikke eget opptak), på streamingtjeneste eller låner DVD fra en venn? I praksis veldig liten. Fordi Game of Thrones, og andre slike serier ikke har vært lett tilgjengelig via legale streamingtjenester har andre kreative løsninger dukket opp. Når det kommer gode modeller foretrekker de aller fleste å benytte dem fremfor piratvarianter. (noen vil alltid utfordre, som dem som lar det gå sport i å ha en ikke-registrert tv-antenne).
Hvorfor velger jeg å trekke frem Game of Thrones? Delvis fordi regissøren selv sier at denne piratvirksomhenten ikke skader serien, tvert i mot så skaper den buzz, noe som er viktig (nå måtte han moderere denne uttalelsen senere), delvis fordi Game of Thrones er den serien som blir mest utsatt for denne piratdelingen. HBO selv mener at dette ikke skader salget av serien, men at det tvert i mot er et kompliment. HBO: Game of Thrones Piracy is a Compliment, Doesn’t Hurt Sales.
Av de 6,7 millionene som så første episode av sesong 3 var ca 1 million piracy.
Så hvorfor lastes dette ulovlig ned? På TorrentFreak kommer de med forklaringer:
One of the reasons cited for the popularity among pirates is the international delay in airing. Outside the U.S. fans of the show sometimes have to wait a while before they can see the latest episode. HBO is trying to close these release gaps as best it can, but for some fans a few hours is already too much.
Delays are just part of the problem though. The fact that the show is only available to those who pay for an HBO subscription doesn’t help either. This explains why many people from the U.S. prefer to use BitTorrent.Norge, med sine strenge regler og begrensninger, ligger da også på 10 på topp listen over land som laster ned.
Så i stedet for å skulle oppdra, regulere og straffe kunder og fans, bør kulturindustrien gå i seg selv, og se at folk ønsker deres kreative produkter. Folk vil ha musikk, film, serier, men de vil ha dem levert på nye, mer tilgjengelige måter. Folk vil i utgangspunktet ikke være "pirater" men tvinges til det i mangel på tilbud. I stedet for denne kampen mot publikum, fans og "pirater" lag nye, tidsriktige løsninger og modeller så faller bunnen av denne "bransjen" bort av seg selv. Utnytt piratenes kreativitet. De har tenkt ut modeller dere ikke klarte selv. Endring er ikke nødvendigvis negativt. Filmbransjen slik vi kjenner den kan ha godt av endring. Hadde vi hatt iTunes og Spotify uten piratene?
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Flinke-pirater-7163696.html
http://www.aftenposten.no/digital/9-aring-fikk-Ole-Brumm-PC-beslaglagt-7055823.html
http://www.aaronsw.com/
http://www.forbes.com/sites/davidthier/2013/02/26/this-game-of-thrones-director-isnt-bothered-by-piracy/
http://en.wikipedia.org/wiki/Aaron_Swartz
http://torrentfreak.com/piracy-doesnt-hurt-game-of-thrones-director-says-130227/
http://torrentfreak.com/game-of-thrones-pirates-break-bittorrent-swarm-record-130401/
http://insidetv.ew.com/2013/04/01/game-of-thrones-premiere-ratings-3/
Wednesday, April 3, 2013
Hvorfor er digitale bøker dyrere en trykte bøker?
I dag opplevde jeg det igjen. Jeg skulle kjøpe en bok på Amazon, og som vanlig ønsker jeg Kindle varianten. Delvis fordi jeg er utålmodig: da får jeg boken med en gang, delvis på grunn av fleksiblitet og tilleggsfunksjoner den digitale boken har. Men jeg har enda ikke kjøpt den boken - hvorfor?
Vel se på dette:
Den trykte boken, i hardcover til og med, er betydelig billigere enn den digitale versjonen. Du kan til og med få boken billigere som lydbok enn i digital utgave. Hva i all verden er meningen med det? Den eneste grunnen jeg kan finne er at folk foretrekker digital utgave fremfor trykt.
For å gjøre saken enda "bedre" (les: absurd) får jeg dette tilbudet når jeg ønsker å kjøpe Salman Khans bok: One World Schoolhouse:
Vel se på dette:
Den trykte boken, i hardcover til og med, er betydelig billigere enn den digitale versjonen. Du kan til og med få boken billigere som lydbok enn i digital utgave. Hva i all verden er meningen med det? Den eneste grunnen jeg kan finne er at folk foretrekker digital utgave fremfor trykt.
For å gjøre saken enda "bedre" (les: absurd) får jeg dette tilbudet når jeg ønsker å kjøpe Salman Khans bok: One World Schoolhouse:
En bok som handler om å lære i det digitale univers er KUN å få på papir!!!
Kan noen forklare meg dette?
Tuesday, April 2, 2013
Årgang: ubrukelig
Jeg leser i dag at DNB skal si opp 1500 ansatte og gir seniorer tre årslønner for å slutte. Nå er det selvsagt bedre at folk slutter frivillig enn at de sies opp, og når folk har kort tid igjen til pensjonsalder er det kanskje greit, sånn sett fra den enkelte, å gå av litt før. Når det er sagt, innehar de som det ligger an til forlater banken meget høy kompetanse. Dette er mennesker som har lang livs- og yrkeserfaring, og når en snakker om at humankapitalen er vår viktigste kapital, som langt overstiger oljeformuen, er dette et stort kapitaltap for DNB.
Det heter seg at i tider med langsomme endringer går en til de eldre for visdom, men i tider med rask endring går en til de unge.
Etter å ha jobbet med endrings- og utviklingsprosesser i mange år vet jeg ikke om jeg umiddelbart deler den tankegangen. Min erfaring er at i mange tilfeller er det stikk motsatt. Mange unge er rigide og konservative, og veldig opptatt av det bestående. Denne pamfletten fra leder av Unge Høyre i Bærum bekrefter det. Hennes løsning på lite læringstrykk i den norske skole er å kritisere elevene, hive ut mobiltelefoner, låse døren til klasserommet og la læreren fortsette med sin tavleundervisning. Hun har overhodet ikke tatt inn over seg at den verden som venter utenfor skolen er i endring og forventer noe annet enn det 50-tallsskolen ga. Ikke mye innovasjon og nytenkning der i gården.
Vi snakker om at alt skal bli så mye bedre i skolen bare vi får inn unge folk med ny kunnskap, men dersom kunnskapen de får i skolen (og lærerutdanningen) er den samme som har vært hele tiden, og de mangler alternativ erfaring, hvor skal innovasjonen da komme fra?
Min erfaring, fra barneskole, ungdomsskole, kombinert barne- og ungdomsskole, videregående opplæring og nå universitets- og høyskolesystemet, er at mange av de mest kreative og nytenkende personene er godt voksne mennesker. Det er folk som har levd i noen år, som har vært yrkesaktiv noen år, som har skaffet seg erfaringer og trygghet som gir dem mot og forutsetninger for å sette praksis inn i kontekst, og se nye løsninger. Dette blir da også støttet i denne artikkelen fra The New York Times: Why Innovators Get Better With Age:
I følge forskning har 55 og 65- åringer mye mer innovativt potensiale enn en 25-åring.
Dette er intet forsvar for seniorer eller mot unge. Jeg tenker at generaliseringer er feil, enten de går den ene eller den andre veien. Dette viser at innovasjon, kreativitet, endring er delvis "a state of mind", og delvis en miljøfaktor. Noen miljøer fremme kreativitet og innovasjon, noen hemmer det. Når det varsles en eldrebølge som vil knekke ryggen på velferdsstaten, en varslet mangel på arbeidskraft, er det da riktig bruk av ressurser å sile høykompetent arbeidskraft ut av "produksjon" bare på grunn av årgangsstempel? Dessuten: har bedrifter rett til å flytte sine kostnader over på fellesskapet bare for å redde sin egen bunnlinje, til å tenke "tradisjonelt" i stedet for selv å være kreative og innovative? Jeg lurer. Er en sliten og/eller syk og ikke klarer jobbe, skal en slippe, uansett alder? Er en sprek og oppegående skal en få lov til å stå i arbeid og bidra til fellesskapet, uansett alder? Det er ikke alderen som avgjør hvor produktiv du er.
http://www.aftenposten.no/kronikker/Utrolig-lite-laringsutbytte-i-norsk-skole-7160174.html
http://e24.no/naeringsliv/dnb-gir-tre-aarsloenner-i-sluttpakke/20352833
http://www.nytimes.com/2013/03/31/jobs/why-innovators-get-better-with-age.html
http://www.kellogg.northwestern.edu/faculty/jones-ben/htm/AgeAndGreatInvention.pdf
Det heter seg at i tider med langsomme endringer går en til de eldre for visdom, men i tider med rask endring går en til de unge.
Etter å ha jobbet med endrings- og utviklingsprosesser i mange år vet jeg ikke om jeg umiddelbart deler den tankegangen. Min erfaring er at i mange tilfeller er det stikk motsatt. Mange unge er rigide og konservative, og veldig opptatt av det bestående. Denne pamfletten fra leder av Unge Høyre i Bærum bekrefter det. Hennes løsning på lite læringstrykk i den norske skole er å kritisere elevene, hive ut mobiltelefoner, låse døren til klasserommet og la læreren fortsette med sin tavleundervisning. Hun har overhodet ikke tatt inn over seg at den verden som venter utenfor skolen er i endring og forventer noe annet enn det 50-tallsskolen ga. Ikke mye innovasjon og nytenkning der i gården.
Vi snakker om at alt skal bli så mye bedre i skolen bare vi får inn unge folk med ny kunnskap, men dersom kunnskapen de får i skolen (og lærerutdanningen) er den samme som har vært hele tiden, og de mangler alternativ erfaring, hvor skal innovasjonen da komme fra?
Min erfaring, fra barneskole, ungdomsskole, kombinert barne- og ungdomsskole, videregående opplæring og nå universitets- og høyskolesystemet, er at mange av de mest kreative og nytenkende personene er godt voksne mennesker. Det er folk som har levd i noen år, som har vært yrkesaktiv noen år, som har skaffet seg erfaringer og trygghet som gir dem mot og forutsetninger for å sette praksis inn i kontekst, og se nye løsninger. Dette blir da også støttet i denne artikkelen fra The New York Times: Why Innovators Get Better With Age:
There is a surprising downside, however, to encouraging older workers to leave or, at some companies, pushing them out: Less gray hair sharply reduces an organization’s innovation potential, which over the long term can greatly outweigh short-term gains.
I følge forskning har 55 og 65- åringer mye mer innovativt potensiale enn en 25-åring.
Dette er intet forsvar for seniorer eller mot unge. Jeg tenker at generaliseringer er feil, enten de går den ene eller den andre veien. Dette viser at innovasjon, kreativitet, endring er delvis "a state of mind", og delvis en miljøfaktor. Noen miljøer fremme kreativitet og innovasjon, noen hemmer det. Når det varsles en eldrebølge som vil knekke ryggen på velferdsstaten, en varslet mangel på arbeidskraft, er det da riktig bruk av ressurser å sile høykompetent arbeidskraft ut av "produksjon" bare på grunn av årgangsstempel? Dessuten: har bedrifter rett til å flytte sine kostnader over på fellesskapet bare for å redde sin egen bunnlinje, til å tenke "tradisjonelt" i stedet for selv å være kreative og innovative? Jeg lurer. Er en sliten og/eller syk og ikke klarer jobbe, skal en slippe, uansett alder? Er en sprek og oppegående skal en få lov til å stå i arbeid og bidra til fellesskapet, uansett alder? Det er ikke alderen som avgjør hvor produktiv du er.
http://www.aftenposten.no/kronikker/Utrolig-lite-laringsutbytte-i-norsk-skole-7160174.html
http://e24.no/naeringsliv/dnb-gir-tre-aarsloenner-i-sluttpakke/20352833
http://www.nytimes.com/2013/03/31/jobs/why-innovators-get-better-with-age.html
http://www.kellogg.northwestern.edu/faculty/jones-ben/htm/AgeAndGreatInvention.pdf
Monday, April 1, 2013
Disruption beyond the MOOCs? Hva kommer etter MOOCene?
For tiden er det mye snakk om MOOCs. Stadig flere universiteter henger seg på bølgen, nå sist Australia, hvor utdanningsministeren den 21. mars åpnet den australske versjonen Open2Study. I Tyskland utlyses det stipend på 250 000 euro for dem som kommer med gode ideer til MOOC. Jeg har etterlyst norsk initiativ, det samme har Bent Kure ved UiO.
Så positiv som jeg enn er til MOOC, har jeg likevel noen refleksjoner. Hvem er det som kommer til å benytte seg av disse tilbudene? Vil MOOC bli slik at mye får mer? De jeg kjenner som har hengt seg på og tatt en MOOC er folk som allerede har mye utdannelse. Det er allerede skolerte akademikere som synes dette er kjempegøy. Jeg vet ikke, men jeg lurer. Hvem er det som tar disse kursene? Er det unge mennesker som tar det i stedet for å følge "vanlig høyere utdanning", unge som ellers ikke ville tatt høyere utdanning, fungerer de som tillegg til eksisterende utdanning eller blir de etter- og videreutdanning?
I en verden som trenger kunnskap og kompetanse mer enn noen gang sliter vi med at ungdom med utdannelse ikke får jobb, samtidig som arbeidsgivere sliter med å få fylt stillinger fordi de ikke får fatt i kvalifisert arbeidskraft. Mange ungdommer får ikke tatt utdanning fordi kostnaden ved å skaffe seg høyere utdanning er for stor, og dem som gjør starter yrkeskarrieren med stor og tung studiegjeld.
Frafall i videregående forklarer mange med at ikke alle egner seg for teoretisk kunnskap, vi må få dem i praktisk arbeid. Dette til tross for at det knapt finnes yrker hvor ikke teoretisk kunnskap er viktig, det være seg om du skal være tømrer, elektriker, hjelpepleier eller andre "praktiske" yrker.
Hva om vi designet et system bygget for suksess? Et system som tilpasset seg den lærende og som var designet for at du skulle lykkes, i ditt eget tempo? En som prøver nettopp det er Eugene Wade. Han står bak UniversityNow. Dette er en utdanningsstartup basert i San Francisco (som det meste annet). Han mener at alle kan lære, og vi trenger at alle lærer. Det er ny semesterstart hver mandag, også i feriene, og du følger progresjonen i ditt eget tempo.
http://blogs.hbr.org/anthony/2013/01/disruptive_trends_to_watch_in.html
http://www.forbes.com/special-report/2013/disruptors/index.html
http://www.insidehighered.com/quicktakes/2013/03/21/australian-mooc-platform
https://www.open2study.com/
Så positiv som jeg enn er til MOOC, har jeg likevel noen refleksjoner. Hvem er det som kommer til å benytte seg av disse tilbudene? Vil MOOC bli slik at mye får mer? De jeg kjenner som har hengt seg på og tatt en MOOC er folk som allerede har mye utdannelse. Det er allerede skolerte akademikere som synes dette er kjempegøy. Jeg vet ikke, men jeg lurer. Hvem er det som tar disse kursene? Er det unge mennesker som tar det i stedet for å følge "vanlig høyere utdanning", unge som ellers ikke ville tatt høyere utdanning, fungerer de som tillegg til eksisterende utdanning eller blir de etter- og videreutdanning?
I en verden som trenger kunnskap og kompetanse mer enn noen gang sliter vi med at ungdom med utdannelse ikke får jobb, samtidig som arbeidsgivere sliter med å få fylt stillinger fordi de ikke får fatt i kvalifisert arbeidskraft. Mange ungdommer får ikke tatt utdanning fordi kostnaden ved å skaffe seg høyere utdanning er for stor, og dem som gjør starter yrkeskarrieren med stor og tung studiegjeld.
Frafall i videregående forklarer mange med at ikke alle egner seg for teoretisk kunnskap, vi må få dem i praktisk arbeid. Dette til tross for at det knapt finnes yrker hvor ikke teoretisk kunnskap er viktig, det være seg om du skal være tømrer, elektriker, hjelpepleier eller andre "praktiske" yrker.
Hva om vi designet et system bygget for suksess? Et system som tilpasset seg den lærende og som var designet for at du skulle lykkes, i ditt eget tempo? En som prøver nettopp det er Eugene Wade. Han står bak UniversityNow. Dette er en utdanningsstartup basert i San Francisco (som det meste annet). Han mener at alle kan lære, og vi trenger at alle lærer. Det er ny semesterstart hver mandag, også i feriene, og du følger progresjonen i ditt eget tempo.
Målet er at alle som starter skal fullføre studiet sitt. Utdanning skal være tilgjengelig for alle, både praktisk ved at det er online, og økonomisk ved at det ikke koster all verden og når du ikke dine fagmål betaler du ingenting.
Nå er ikke den online-tanken det mest disruptive, men det faktum at Wade prøver å skape en plattform bygget for suksess. Han utfordrer noen idèer vi har om læring, og viser til sin egen bakgrunn, som førstegenerasjon i blandete klasser i USA. På samme måte som det ble hevdet ved innføringen av obligatorisk grunnskole at ikke alle kan lære å lese og skrive, på samme måte hevder vi i dag at ikke alle egner seg for høyere utdanning. Walde er ikke enig. Dersom han lykkes med sin plan med UniversityNow vil det virkelig være disruptivt, det vil endre mye innen utdanning. Så har da også dette tiltaket gjort at Forbes har utnevnt UniversityNow til en av de mest disruptive businesses i 2013 og Eugene Wade til en av de 12 mest disruptive personer i 2013, foran navn som Salman Khan og Daphne Koller. Michael Horn, en av forfatterne av Disrupting Class sier da også:
"We'll see UniversityNow and others rise up and get more attention as their ultra-affordable degrees (no government dollars or loans needed) that are aligned to real work-force needs gain increasing traction in today's market. Some will take the best from MOOCs and mash them up with teachers, tutors, coaches and more to give students a complete learning experience."
Under følger en TEDx Talk han har holdt og en video om UniversityNow. Se og døm selv.
http://blogs.hbr.org/anthony/2013/01/disruptive_trends_to_watch_in.html
http://www.forbes.com/special-report/2013/disruptors/index.html
http://www.insidehighered.com/quicktakes/2013/03/21/australian-mooc-platform
https://www.open2study.com/
Subscribe to:
Posts (Atom)