Fortid, nåtid og fremtidens utdanning.

På bloggen Teachthought fant jeg denne meget interessante oversikten over utdanningens historie. En veldig grei oppstilling over hvordan hver tid, med sin teknologi og ideologi har sin variant av utdanning.  Den har også noen tanker om fremtiden. 

Er vi i ferd med å skape et digitalt klassesamfunn?

Norge var blant de første land til å innføre digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet. Gjør manglende digital forståelse og kompetanse at vi er i ferd med å sakke akterut og lage nye sosiale skiller?

Norge innførte i forbindelse med Kunnskapsløftet i 2006 digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig.  I tillegg skulle digital kompetanse være en integrert del av alle fag, inklusiv fag som kroppsøving. Nå viste det seg at dette med digital kompetanse ikke var så lett.  Ikke hadde de som skulle gi denne kompetansen til elevene adekvat digital kompetanse selv, og ikke var det tydelig om hva denne digitale kompetansen bestod i.  Verken myndigheter eller skoleeiere hadde noen klar formening om eller strategi for hvordan håndtere dette, og resultatet ble et broket landskap slik en rekke undersøkelser viser.

ITU definerte digital kompetanse som:

"ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet."
(Digital skole hver dag, ITU 2005).  

Regjeringen skriver:

"IKT har blitt en viktig del av skolens virksomhet ved at grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy er integrert i alle fag. Skolen må møte to sentrale utfordringer for at IKT skal bidra til en styrking av skolens relevans. For det første må skolen møte elevene og deres fortrolighet med digitale medier på en slik måte at den bygger bro til barnas liv, der de første digitale ferdigheter tilegnes i stadig lavere alder. For det andre må skolen forholde seg til barn og unges nettbruk og utviklingen av identitet og sosial kompetanse gjennom nettsamfunn og lignende. " St. meld. nr. 44 (2008-2009) Utdanningslinja.

Nå 7 år inn i Kunnskapsløftet er fremdeles dette med digital kompetanse et ullent begrep. Forskning viser at 4 av 10 skoleelever ikke får opplæring i digital dømmekraft og hevder dette gir digitale skiller. Jeg vil hevde at tallet på dem som ikke får adekvat opplæring er enda høyere.  Nylig holdt jeg innlegg på Utdanningskonferansen, en konferanse om ikt og læring hvor jeg tok opp problematikken med filterbobler. En omtrent ukjent problemstilling for forsamlingen, en forsamling som er over gjennomsnittet interessert og engasjert i ikt og læring.  Jeg mener at med den store og vide definisjonen vi gir digital kompetanse mister begrepet innhold og kraft, samtidig som vi kaster barnet ut med badevannet. Mye av det vi definerer som digital kompetanse er ikke noe annet enn det samme vi vil definere som kompetanse i det analoge rom: kildekritikk er kildekritikk enten det er av analoge eller digitale medier. Folkeskikk er folkeskikk enten det skjer på nett eller i en samtale. 

Problemet er at alt for mange er digitale analfabeter. Vi kan ikke det digitale språket og derfor forstår vi ikke logikken i de digitale medier. Hvorfor forsvinner ikke bildene på SnapChat, hvorfor lever filer jeg har slettet videre i cyberspace, hvordan samler Google og Facebook informasjon om meg, hva er en filterboble er bare noen problemstillinger. Jeg kan nevne mange flere.

Alle barn og unge i Norge burde lære seg datamaskinenes språk, på linje med å lære å skrive og lese og regne, burde de lære å kode. De å kunne kode, og alle muligheter det gir, burde være en grunnleggende kompetanse alle skulle kunne, slik at de ikke blir digitale analfabeter.  Selv om brukergrensesnittet på digitale løsninger blir lavere og lavere, ser vi etterhvert store skiller mellom dem som forstår og behersker datamaskinenes språk og logikk og dem som ikke gjør det.  I en verden som blir stadig mer og mer digital blir det å kunne håndtere og forså denne logikken en integrert del av alle samfunnets sider, det være seg fra å sette opp huskelister og handlelister i heimen til avansert lovgivning.  Fordi vi ikke forstår og behersker dette digitale univers ser vi mange rare utslag, fra fornekting, til å se på dette som “bare verktøy”, til å sette digitale eller e- som prefix i ulike sammenhenger.

Den digitale revolusjonen er her.  Det digitale er en naturlig og viktig del av vår hverdag. Alle bransjer, enten en er sykepleier, lege, tømrer, ingeniør, lærer eller journalist må ha et minimum av digital kompetanse og innsikt.  Dersom vi skal fortsette å være en ledende nasjon med høykompetanse i informasjonssamfunnet må digital kompetanse, og ikke digital analfabetisme prege befolkningen. All innovasjon og nyskapning vil ha et innslag av koding i en eller annen form, om ikke annet så at en forstår språket, muligheter og begrensninger. Norge må satse mye tyngre på digital kompetanse. Digital praksis må være en naturlig del av alle fag, og digital kompetanse i form av koding ett eget fag tidlig i utdanningen, senere en integrert del av andre fag, slik skriving og lesing er. Så langt er det kun Estland som har tatt dette på alvor.  De digitale skiller fremover vil være mellom dem som kan kode og dem som ikke kan.

Guess who’s winning the brains race, with 100% of first graders learning to code?

Why Estonia Has Started Teaching Its First-Graders To Code

Estonia’s plan to get 6 year olds coding is a stroke of genius

 

Hvordan utnytte nåtiden for fremtiden?

Norge er et land som svømmer over av melk og honning. Vi lever i en velstandsboble som få andre land tilsynelatende kan sammenligne seg med. Likevel mangler det ikke på dystre spådommer. Det ene er pensjonsbelastninger i fremtiden, dette vil nærmere bestemt tre inn i 2020, når babyboomerne blir pensjonister. Sentralbanksjefen og finansministeren mener vi må jobbe mer. Det andre er sykelønnsordningen vår, som det er sterke krefter som vil kutte i.  Det hevdes at når pensjonsordningen ble innført stod det 4-5 yrkesaktive bak hver pensjonist, nå er vi 2. Det vises til et Europa som sliter.

Hvorvidt det er krise og mørke skyer kommer an på hvilket perspektiv en legger til grunn. Enhver som har studert statistikk og metode kjenner begrepet: how to lie with statistics. For statistikk kan brukes på så mange måter. Når en tar i betraktning at det var 5 yrkesaktive bak hver pensjonist på 50-tallet, bør en vel også ta i betraktning hvor mye disse yrkesaktive produserte. Hvor mange var for eksempel engasjert innen landbruket? Hvor mange årsverk måtte til for å produsere samme mengde mat som langt færre årsverk produserer i dag. Tilsvarende innnen industrien. Hver industriarbeider produserer langt mer og større verdier i dag enn på 50-tallet. Hva brukes denne produktivitetsveksten til?  Hvem får verdiskapningen? Vi har aldri hatt så stor velstand som nå. Tall viser at de 100 rikeste menneskene i verden kan utrydde fattigdommen i verden fire - 4- !!! ganger. Tall viser også at de rikeste blir rikere, mens det blir stadig mindre til resten. I USA har inntektene til de 1% rikeste fordoblet seg på 25 år. De mottar nå 25% av alle årlige inntekter i USA, mot 12% for 25 år siden i følge Al Gores siste bok. I en slik verden, hvor det ikke mangler ressurser, ser vi at i land som Spania går en hel generasjon til grunne fordi de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Hvor mye av dette er ideologi og politiske valg?

Hva er det som skjer? Hvorfor skjer dette? Hva er de potensielle konsekvensene av dette? Problemet vi står overfor er todelt: det ene er som Professor Clayton Christensen har påpekt: vi bruker teknologisk utvikling til å effektivisere bort arbeidsplasser, uten at vi bruker teknologien til å skape nye. Derfor kan stadig færre mennesker produsere stadig mer. Og så lenge vi befinner oss i et industrisamfunnsmentalitet klarer vi ikke å håndtere dette. Vi har en vekstideologi som går på at vi må ha stadig flere hender for å gjøre jobbene, for eksempel innen helsevesen, mens vi ikke ser på om ting kan gjøres på en annen måte. Vi forholder oss også til en knapphetsideologi. Dersom du får mer får jeg mindre.  Men noen ting, slik som kunnskap og informasjon fungerer ikke slik.  Det fungerer etter prinsippet om at det blir mer av det jo mer du deler. Dette tar ikke dagens ideologier inn over seg, og derfor får vi åndsverkslover som skal begrense denne utviklingen. Et annet spørsmål er patentlovgivning: er det riktig at det skal være mulig å ta patent på gener? Hva betyr det ene eller det andre valget?

Utviklingen innen robotteknologi og kunstig intelligens, i kombinasjon med kommunikasjonsteknologi gjør at stadig nye yrker og sektorer robosources.  Det vil si at roboter/teknologi tar over stadig flere yrker. Aksjemeglernes skjebne begynner etterhvert å bli kjent, på godt og vondt. At journalistyrket trues av det samme er det vel færre som vet. Narrative Science produserer artikler for aviser og magasiner basert på algoritmer som analyserer statistiske data fra sportsbegivenheter, finansielle rapporter og offentlige dokumenter.  I Norge vil Statoilsjefen erstatte det som kan erstattes på norsk sokkel med datamaskiner og roboter. Ingen yrker ser ut til å gå fri, som denne artikkelen antyder: Get ready to loose your job.

Læreryrket skal ikke tro de er skjermet for denne utviklingen. I fjor fikk vi ett nytt ord i språket vårt: MOOC. Massive Open Online Courses.  Coursera som er den største av dem kommer til å passere 3 millioner coursereans før det er ett år gammelt. Mange sier at disse tilbudene ikke kan erstatte campusopplevelsen. Mon det? Vi må ikke tro i vår vestlige boble at dette ikke vil få betydning.  For å sitere Sebastian Thrun: "for at du skal gå på et universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig". I en verden med mer enn 7 milliarder mennesker, hvor halvparten er under 30 er det intet alternativ å gå på et campusbasert tilbud. For å få tilgang til det skal du befinne deg på riktig geografisk plassering, i riktig sosialt lag, kunne de riktige språkene, ha gått på de riktige skolene og ha mulighet til å sette av flere år til studier.  De fleste har ikke det.  Da er disse MOOCene pennies from heaven.  Alle med en nettoppkobling kan delta. Jeg tror personlig ikke at MOOCene er den endelige formen, men det har åpnet en pandoras eske. Utdanning vil aldri bli det samme igjen, det vil aldri ha samme eksklusivitet som vi er vant til, og campus er for alltid utfordret. Det betyr ikke at ikke campusbasert utdanning ikke vil fortsette i en eller annen form, men noe er endret. Hvilken revolusjon innen læring som potensielt ligger innen gamebased learning kan vi bare ane.

Så hva betyr dette? Den digitale revolusjonen endrer samfunnet vårt.  Vi må tenke nytt. Det er ingen selvfølge at dette gir en velstandsøkning for samfunnet vårt.  Store, transnasjonale selskaper som Google, Amazon og Facebook bidrar ikke til fellesskapet ved at de betaler skatt. Det er noen få som genererer enorme formuer, som disse artikkelene viser: Digital capitalism produce few winners,
Facebook paid no income taxes in 2012, Tax-DodginG It's a $20 trillion dollar global industry and it starts here.. Når vi har et samfunn som baserer seg på fellesskap og skattemoral har vi da en utfordring. Hvordan håndtere dette? Er dette greit? Hva betyr dette når dette er fremtidens næringsliv? Når stadig flere "varer" og tjenester flyttes over i skyen? Hvordan fungerer nasjonalstatene i et slikt regime?

Jeg har ikke svaret på hvordan håndtere disse utfordringene, men jeg ønsker dem løftet til det offentlige ordskiftet.  Jeg vil at det er dette journalister skriver om, jeg vil at våre beslutningstakere, politikerne, tar tak i dette, og ikke snakker som om vi lever på 50-tallet enda og har en næringstruktur deretter. Jeg vil at næringsliv skal stimuleres til disruptiv, nyskapende næringsvirksomhet og ikke bare effektivisere den vi allerede har utviklet. Jeg vil at skolen utnytter rått disse nye teknologiske mulighetene, og ikke lar seg skremme av "dette nye", av endring og utfordringer, og dyrker myten om at skolen på 50-tallet var den optimale.  Jeg vil at i stedet for å fokusere på å ramme de svakeste i samfunnet vårt, dem som er syk, enten det er en dag eller ett år, at vi fokuserer på å skape et samfunn hvor vi har råd og plass til alle. Hvor en kan bidra til vekst og yrkesaktivitet som ikke er belastning på helse, hvor det ikke skjer utstøting fra arbeidsmarkedet fordi du har passert en magisk aldersgrense. Hvor det er rom for ulikhet også mht yrkesevne. Muligheten er der. Norge er enormt priviligert med alle våre ressurser. La oss utnytte dem. Når den industrielle revolusjon fant sted skjedde det store samfunnsmessige endringer, både politisk og sosialt. Trenger vi noen tilsvarende endringer for det post-industrielle samfunn? Et globalt informasjonssamfunn. Endringen kommer enten vi vil eller ikke, men er vi beredt?

Studier på nett - en utfordring eller mulighet for universitetene?

Så har det skjedd, den digitale revolusjonen har tatt ett skritt videre.  Coursera har nå anonsert at de er i havn med arbeidet med å tilby studiepoeng. Nå kan du få studiepoeng i føgende fag ved følgende universiteter:

Pre-calculus from the University of California, Irvine.

Introduction to Genetics and Evolution from Duke University.

Bioelectricity: A Quantitative Approach from Duke University.

Calculus: Single Variable from the University of Pennsylvania.

Algebra from the University of California, Irvine (but only as a vocational credit).

Coursera har inngått en avtale med American Council of Education (ACE).  Mer enn 2000 universiteter og høyskoler tilbyr i dag ACE-godkjente studier.  

De kritiske røstene mot MOOC mangler ikke, og mange hevder at MOOCér ikke kan erstatte campusopplevelsen. Men MOOC er som disruptive inovasjoner, det går først inn i "areas of non-consumption".  Det er ikke dem som i dag har tilgang til campusbaserte studier som vil omfavne moocéne.  Det er de millioner av mennesker som aldri, av ulike grunner, vil ha anledning til å studere ved disse institusjonene som nå tilbyr open online courses.  For som Sebastian Thrun sier: for at du skal studere ved et slik universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig: du må ha gått på de riktige skoler, har riktig økonomisk og sosial bakgrunn og befinne deg på riktig greografisk sted. Dette er ikke tilfellet med MOOC. 

Nå ta hvertfall dette tilbudet ett skritt videre, nå gir de kvalifiserte grader - what´s next? 

Top 5%

I dag fikk jeg en merkelig epost.  LinkedIn forteller meg at de har passert 200 millioner medlemmer og at min profil er blant de 5% mest sette profiler på LinkedIn.



Nå skal jeg innrømme at til tross for alle forstå-seg-påeres anbefalinger er min LinkedIn-konto veldig stemoderlig behandlet. Jeg har bare, i skrivende stund, 377 kontakter. Jeg har flere venner på FB og flere følgere på Twitter, to nettsamfunn hvor jeg er mye mer aktiv. Ikke har jeg noen "god" profil på LinkedIn heller. Burde nok ha hatt en mye mer utfyllende beskrivelse.  Kjenner presset for det nå.

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt har "tatt" dette med LinkedIn. Jeg får til stadighet meldinger om at jeg bør oppgradere kontoen min for å få tilgang til det ene og det andre jeg ikke føler jeg trenger.  Det er så mange nettsamfunn, og hvordan velge hvor en skal være og knekke kodene på de enkelte.  Jeg diskuterte dette i julen med min sønn, som har mange flere følgere og får mange flere likes på Instagram enn det jeg gjør. Du gjør det helt feil, mamma, var den klare melding fra mine håpefulle.  Greit nok, det er ikke noe mål å få flest mulig likes, og kanskje er det der jeg trår feil. Pinterest har jeg heller ikke klart å mobilisere den helt store entusiasmen for. SnapChat skjønner jeg bare ikke.  Jeg får med jevne mellomrom melding om nye følgere på Quora og Foursqare - der er jeg lite.  G+ har jeg et veldig halvhjertet  forhold til.

Jeg diskuterte dette med en kollega og fant ut at vi er blitt "gamle" på sosiale medier.  Vi holder oss til dem vi "begynte" på: blogg, Facebook og Twitter. De fyller våre behov, så alle disse "nye" har en høyere terskel.  Det var en som skrev på Twitter: er blogg den nye boken og Twitter den nye bloggen - og slik føler faktisk jeg at det er blitt.  Er vi som anser oss som åpne og progressive stivnet i et SoMe-univers? Er dette med sosiale medier blitt et så rikt landskap at vi mer deler oss på hvor vi er? Noen aldersgrupper og yrkesgrupper, evt. sosiale lag er mer på noen enn andre?  Jeg vet ikke. Men det er interessant å se. Uansett: jeg får glede meg over å være blant de top 5%, så lenge det varer. Kanskje bør jeg vie LinkedIn mer oppmerksomhet, - kanskje ikke. I så fall - hvorfor skal jeg det? Det er hvertfall spesielt å få en slik melding fra et nettsamfunn som er så stort og som jeg har viet så lite oppmerksomhet. Hvem ser på min profil og hvorfor?

Digital kompetanse - hva er nå det?

Ord kan opplyse, de kan tildekke og de kan forvirre. Digital kompetanse er et sånt begrep. Vi er midt i en revolusjon hvor vi går fra ett paradigme, det analoge, til et annet, det digitale. I denne overgangsfasen kan det være vanskelig å forstå hva dette nye samfunnet er. Noen ting har vi fått med oss. Det er at det digitale spiller en rolle. Det digitale må være viktig og digital kompetanse må vi ha. Der slutter det meste. For hva er nå dette "digital kompetanse"?  Jo, elevene må kunne det, så vi kan sende dem på datarom, hvor de kan lære "dette nye", mens vi fortsetter som før i vår glimrende undervisning. Så kan vi ha noen som befatter seg med "dette digitale" som er frelste ressurspersoner. Men la nå dem holde på med sitt, og plag for guds skyld ikke meg med det der. Dessuten føler mange behov for å være en "motvekt" til disse teknologioptimistene som bare tror at data fikser alt, men vi sluttet ikke å gå på kino selv om vi fikk tv. Elever må lære å skrive for hånd før de kan få et tastatur, fordi håndskrift er viktig å kunne.

Videre har vi den "behaglige ansvarsfraskrivelsen" ved å kalle alt som skjer via elektronisk kommunikasjon for digital eller e-ett eller annet, og gjøre det spesielt, og vanskelig. Derfor er det legitimt å melde seg ut.  Det blir ikke bedre av at Senter for IKT i utdanningen reiser rundt og skal "knekke myten om de digitalt innfødte". (jeg vil i denne sammenheng understreke at dette IKKE er en kritikk mot Senter for IKT i Utdanningen, de gjør mye bra og vi vil nok det samme.  Dette er en diskusjon jeg har hatt med dem før)  Marianne Hagelia har på bloggen IKT for vgs et veldig godt og reflektert innlegg under tittelen Det er for mye fokus på IKT. Her gir hun uttrykk for refleksjoner og tanker, samt kommenterer hun en del av det jeg har skrevet om emnet. Blant annet skriver hun at vi trenger begrepet digital kompetanse for å "tvinge" dem som vegrer seg til å flytte på seg. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det siste der. Samtidig er jeg redd det har vært et feilspor.  Jeg skal begrunne hvorfor:

I dag morges hørte vi på NRK nyheter at kun 6 av 10 lærer digital dømmekraft på skolen. Med fare for å være surmaget og negativ - jeg tviler sterkt på at tallet er så høyt. Den erfaring og kontakt jeg har med skoleverket tilsier at tallet er langt lavere. Delvis skyldes det tilgang til digitale medier i skolen, delvis skyldes det kompetansen til dem som underviser og som er skoleledere og skolebyråkrater. Det var også et innslag om en forsker som mener at elever må lære touch-metoden på skolen.  De bruker alt for mye tid på lett, finn og trykk. Ikke vanskelig å si seg enig i dette. Når vi snakker om skrivekompetanse, hvorfor legges det da kun vekt på håndskrift og ikke å lære seg å skrive med det verktøy som mesteparten av dagens skriftproduksjon skjer gjennom: tastaturet?  Jeg mener det er fordi vi gjør dette "digitale" til noe sært og farlig, og for spesielt interesserte.

Jeg vil hevde at den digitale kompetansen er skremmende dårlig, og dette er en fare for demokrati, økonomi, kunnskap, lovgivning og sosialt liv. Når vi snakker om digital dømmekraft i skolen lærer vi ungene herlig, herlig, men farlig, farlig, så ta det varlig. Skivebom. Hvorfor det?

Fordi i vår jakt på å stenge ute forstyrrelser som Facebook og SnapChat, og å holde fokus i klasserommet lærer de ingenting om Digital kompetanse. Jeg vil påstå at det å gjøre gode søk på Google er ikke digital kompetanse. Det som kalles digital dømmekraft er ikke annet enn dømmekraft.  Digital literacy (literacy er mer komplekst enn bare å kunne lese) er literacy.

Likevel vil jeg ikke fjerne begrepet Digital kompetanse fra de fem basisferdigheter.  Til det er dette for viktig. Så hva er digital kompetanse? Digital kompetanse er å forstå hva og hvordan dette digitale fungerer.  IKKE å lære seg word og excell. Det er heller ikke å lære seg å google eller at du ikke skal legge ut nakenbilder på SnapChat.

Digital kompetanse er  at barn bør lære seg å programmere.  Det å kunne programmere, forstå logikken og konteksten i digitale verktøy, datamaskinens språk, bør være en selvfølgelig kompetanse i dagens digitale verden.  Da vil de også forstå hvorfor det som legges ut på SnapChat eller andre digitale medier ikke forsvinner, men lever sitt eget liv. De må forstå og kunne at internett er ikke det samme som world wide web. Hvilken logikk og mekanismer er det som muliggjør og styrer den kommunikasjonen som skjer i cyberspace. Hvorfor er den så manipulerbar? Da vi de skjønne at de lever i filterbobler og hvordan filterbobler fungere. At firmaer som Google og Facebook sanker inn og lagrer informasjon om deg, din nettaktivitet og dine venner og bekjentes nettaktivitet og "skreddersyr" treff for deg basert på algoritmer de har definert. At i noen land legger myndighetene inn slike filtere for å holde uønsker informasjon ute. Da vil de forstå hvorfor lover som SOPA er så farlige og hvorfor aktivister som Aaron Swartz sloss så sterkt mot dem. De vil de forstå hvorfor datalagringsdirektiver er meningsløse. Da vil de forstå hvorfor vi har dagens copyrightregime og hvorfor det ikke passer i dagens digitale univers. Da vil de forstå hvilke digitale spor de legger etter seg.

DETTE er digital kompetanse barn og unge bør lære i skolen!  Dette vil selvsagt gi overslag i matematikk, norsk, samfunnsfag og alle de andre fagene elevene har på skolen.  Men i læreplanene står det jo at det digitale skal være en integrert og naturlig del av faget. Så det er en forpliktelse alle lærere og skoler allerede har.

De digitale skiller i fremtiden vil gå mellom dem som forstår dette og dem som ikke gjør. Lovgivere vil risikere, i det godes tjeneste, å vedta lover som virker kontraproduktivt i mangel på innsikt og kompetanse i konsekvensen av det de vedtar. Hvordan lager en lover for en verden uten grenser?

Så digital kompetanse er kjempeviktig! Vi må bare ikke forkle det som andre kompetanser utført via digitale medier.

Er Digital Literacy et dødt begrep?

På bloggen dangerously ! irrelevant under overskriften You aren´t literate anymore skriver Scott McLeod følgende: 

At what point do we stop talking about digital literacy and recognize that people who cannot apply their literacy in digital situations aren’t really literate any more?

Dette har jeg selv skrevet om på bloggen her før, og når jeg holder foredrag for skoleledere og kommende skoleledere tar jeg opp denne problemstillingen. Vi har en tendens til å gjøre det som skjer på nett til noe sært og spesielt, og mange detter av i det øyeblikket vi setter ordet digitalt foran eller prefixet e-. Vi må slutte med det. Kildekritikk er kildekritikk enten det skjer på nett eller analogt. Når noen holder foredrag eller når en lærer snakker skal det være gjenstand for samme kildekritikk og vurdering som om det stod på wikipedia eller andre nettsteder.  Bare fordi noen/en lærer/foreleser er satt i en posisjon til å formidle noe muntlig betyr det ikke at ikke det som formidles ikke skal vurderes. Tilsvarende for det kanoniserte læremiddel: læreboken.  Fordi om det står mellom to permer og er satt på pensum betyr det ikke at det ikke skal vurderes kritisk som kilde. Vi har i alt for liten grad lært opp våre barn og unge til å være kildekritiske: hør på læreren, ha respekt for læreren og skolen, de er øvrighet og har rett, de er kvalitessikret. Dessverre er ikke verden så enkel.  Sånn sett bør vi være utrolig takknemlig for den digitale inntreden i klasserommene, for nå må elevene lære seg kildekritikk og å tenke selv, ikke absorbere andres svar og løsninger ukritisk.

Tilsvarende vil jeg peke på sjangerforståelse, som ofte faller inn under digital literacy. Hva er det som er så digitalt med det? Innen norskfaget har vi alltid jobbet med ulike sjangere, forskjellen nå er at mange av dem er på nett. Utfordringen ligger selvsagt i mulitmodale "tekster".  Men det er en utvidelse av sjangerbegrepet.

Digital dannelse og dømmekraft: ok, er vanlig dannelse og folkeskikk noe som slås av når en kommer på nett? For enkelte kan det tyde på det.  At det er lærere i denne gruppen er skremmende og trist.  Lærere er rollemodeller og veivisere.  Når da Henning Lund kan fortelle om lærere uten sperrer når de får være anonyme på nett gir det grunn til bekymring. Fordi det skjer på nett slutter ikke vanlige regler for samhandling og kommunikasjon å fungere.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg vil legge den "digitale" ballen ned og gjøre digital kommunikasjon og handling til en naturlig og integrert del av (skole)hverdagen.  Jeg blir møtt med argumenter om at vi ikke er moden for det enda, men når blir vi det?  Som en kollega sier: "vi har to store frykter: det en er matte-frykt og det andre er digital-frykt".  La oss da gjøre noe med den siste ved å slutte å gjøre ting anderledes og spesielt fordi det skjer via et tastatur eller skjerm.  La oss innse at dette er nå en del av vår hverdag og behersker du det ikke er du illiterate. Da må du lære!  På samme måte som vi aldri ville sendt en lærer som ikke behersker de fire andre basiskompetanser: regning, skriving, lesing og muntlig kommunikasjon inn i et klasserom, på samme måte må vi stille krav til kompetanse i den femte basisferdighet: digital kompetanse.  Det er alt for slapt å si: bare vi får inn nye, unge lærere vil dette ordne seg.  De elevene som går på skolen har krav på fullverdig opplæring uavhengig av hvor i yrkesløpet deres lærer er.  Selvom vedkommende bare har ett år igjen til pensjonsalder SKAL vedkommende gi fullverdig opplæring. En elev går bare 1. klasse, 5. klasse. 10. klasse 1- én gang!! De skal ikke straffes for lærere og skoleledere som ikke tar dette på alvor.  Digitale klasseskiller får vi når skolen ikke oppfyller sitt mandat.

Connecting the dots - om nyttige og unyttige fag

Connect the dots - dette er et av hovedbudskapene til en av det 20 århundres mest disruptive hoder, Steve Jobs, i en av verdens mest sette taler: talen han holdt til avgangssstudentene ved Stanford University.  Denne talen ble holdt av en college-dropout. Steve Jobs, en lynende skarp ung mann som ikke  fant seg til rette innenfor utdanningssystemets A4-modell. Han tok ikke matematikk, fysikk og andre "nyttige" fag. Han brukte tiden sin på unyttige ting som kaligrafi, meditasjon og buddhisme. Denne "unyttige" kunnskapen ga grobunn for noen av verdens mest suksessrike og innovative selskaper: Apple og Pixar.   Nå kan en spørre seg: hvis Steve Jobs hadde gjort "det riktige", vært en mønsterstudent, gjort det som var forventet av han og blitt ingeniør, noe som ikke ville være unaturlig oppvokst i Sillicon Valley som han var, ville verden da ha sett Mac, iPod, iPhone og ToyStory?  Det vil vi aldri få svar på, men den kunnskapen Jobs fikk fra å bruke tid på å bli kjent med unyttig kunnskap ga han mulighet til å sette sammen idéer på nye måter og skape produkter vi ikke kan klare oss uten.

Jeg mener at det er feil å definere noen fag som nyttige og andre som nyttige. Ja, visst er det et problem at vi mangler ingeniører, eller at for mange tar mediefag. Men å se seg blind på noen fags produktivitet og andres manglende produktivitet mener jeg er et farlig feilspor. Vi må sørge for et mylder av idéer og kunnskap, vi må gi de lærende mulighet for å ha "dots" å "connecte". De må bli glad i å lære og være nysgjerrige, og så må vi lære oss å verdsette flere kompetanser enn bare det de "harde" fagene tilbyr. At du er en god ingeniør gjør deg ikke til god leder, ei heller at du er god økonom. Begge deler er viktige fag, men det er ikke universalfag. Kunst, kultur, semantikk, psykologi, sosiologi, økologi, etikk, retorikk, dette er viktige fag og kompetanser i et komplekst, gobalt, multikulturelt samfunn som skal innovere og utvikle seg. I stedet for å ha fagbåser bør vi nok mer dyrke mangfold - eksperter i team. Ingeniører er viktig, men å definere de andre fag som uviktig blir feil. Hva næringslivet trenger er vanskelig å forutse. En utdanning tas for de neste 30-40 årene, og ikke kortsiktige behov. Dersom du for 20 år siden utdannet de som typograf var du sikret god lønn i et yrke som i dag er utdødd. Mange av de kompetansene næringslivet trenger er det ikke utdanninger for, fordi verden endrer seg så fort. Mer enn å si at vi ikke skal tilby utdanninger næringslivet ikke trenger bør vi ta en titt på utdanningssystemet vårt.  Er det bærekraftig? Skal ungdom være i utdanning til de nærmer seg 30? Skal noen bli fortalt at de er vinnere mens andre blir definert som tapere?  Tjener utdanning på å være underlagt et kost-nytte paradigme fra en annen sektor? Skal de drilles til å svare riktig på standardiserte tester eller skal de utforske ny kunnskap og utfordre? Må vi se på hvordan vi definerer kompetanse i et digital kompetansesamfunn? Er det på tide å koble sammen noen nye "dots"?