Utdanning anno 2014

På tampen av et innholdsrikt 2013 gjør jeg meg noen tanker.

Etter å ha jobbet med ikt og læring siden 1980-tallet opplevde jeg at det skjedde virkelig noe i 2013. Fra å være noe for spesielt interesserte gikk "digital læring" inn i hverdagsspråket.  Når jeg snakker med folk (ikke-utdannere) bruker de fleste internet for læring, men de ser ikke overføringen til skolen. Når jeg forteller om online-tilbud fra universiteter og høyskoler, ofte omtalt som MOOC blir det uten unntak mottatt positivt. Som da vi i høst var i San Fransicso, MOOCenes hjemby. Vi var i en salong og fikk manikyr, damen i 20-årene som stelte neglene våre spurte hva vi gjorde der, vi fortalte at vi blant annet skulle møte Coursera, og hva Coursera var.  Hun ble i fyr og flamme over å få vite at dette tilbudet eksisterte og skrev ned nettadressen, dette skulle hun sjekke ut. Eller en annen dame jeg traff, en dame i slutten av 40-årene fra Australia, som jeg viste disse kursene til, hvor en helt ny verden åpnet seg. Hun fortale om hvordan hun allerede brukte internet for læring, men dette var en revolusjon, noe hun også skulle dele med sine barn i begynnelsen av 20-årene. Eller en far jeg traff som entusiastisk forteller om hvordan sønnen på ti bruker YouTube for å lære seg å spille gitar og sette seg inn i bestemte musikkgenere og deres utvikling.

Jeg kjenner jeg blir så trøtt av alle dem som skal dømme MOOCene nor og ned, og kategorisere dem som mindreverdig til de tradisjonelle tilbudene. Hva er det som er så fantastisk med de tradisjonelle utdanningsmodellene? Dersom de er så bra, hvorfor skal de da reformeres hele tiden? (Når det er sagt: jeg sier ikke at MOOCene er det endelige svaret, eller at de i sin nåværende form er perfekte heller. )

Auditorier verden rundt tømmes for studenter, studenter som ikke møter til forelesninger fordi de nå finner de samme emnene tilgjengelig på nett.  Studenter sliter etter endte studier med høy gjeld og vansker med å skaffe seg jobb. OG høyere utdanning er kun for de få (fremdeles).

I vår utdanningsmodell "one size fits all" reproduserer vi ett sett av begrenset kunnskap og kompetanse på bekostning av nyutvikling og variasjon?

Dersom vi gjør denne tankeøvelsen:

glem alt du vet om utdanning og utdanningsmodeller og se for deg verden anno 2014.  Du har fått i jobb å lage et utdanningssystem for det globale informasjonssamfunn. Et utdanningssystem som skal være effektivt, tilpasset den enkelte elev, forholde seg til en global verden i endring og utvikling, møte praktiske og sosiale behov i samfunnet, sørge for at alle når sitt potensiale, at alle har de nødvendige grunnleggende ferdigheter, at elevene blir livslange lærende.  Et system som utnytter alle de praktiske og teknologiske muligheter som finnes i verden i dag.


Hvordan ville ett slikt system sett ut i 2014 - helt uavhengig av det systemet vi har i 2013?




Det er en vanskelig øvelse - og jo mer fast du sitter innen det eksisterende systemet jo vanskeligere er det. Det er som med sykling, har du først lært det kan du ikke avlære sykling. Eller som å forsøke å forklare hva en hest er til en som aldri har sett en hest: en hest er en bil uten hjul, men med fire bein, og med snorer i stedet for ratt.

Det er vanskelig å snakke digital utdanning. Ta MOOC. På mange måter er MOOC et forsøk fra de etablerte institusjonene å klemme det eksisterende paradigmet inn i et nytt, digitalt paradigme. Det snakkes som akredditering, studiepoeng, tilpassning, studiekvalifikasjoner, inntak, eksamen, etc. Elementer fra et analogt, fysisk utdanningssystem. Verdier som ikke nødvendigvis har relevans i et digital læringsunivers. Derav alle disse merkelige konstruksjonene som sMOOC, xMOOC og hva de heter alle.

Vi er så fanget i det eksisterende paradigmet at vi ikke klarer å fange dette nye.

Informasjonsrevolusjonen startet ikke med Tim Berners-Lee og internet.  Den startet ca. i 1450 når en herremann ved navn Gutenberg omgjorde en vinpresse til en boktrykningsmaskin.  Før denne oppfinnelsen, denne disruptive innovasjonen, tok det tre år å produsere en Bibel. Det var dyrt og eksklusivt, så Bibler og bøker var noe forbeholdt de få.  Gutenberg trykket 180 kopier av Bibelen. Hans produksjon av Bibler var 2000 ganger raskere enn den metoden som hadde eksistert frem til da. 20 millioner Bibler trykkes på 5 år.

Forstod hans samtidige hva dette betydde?

Dersom en gikk på gaten på 1400-tallet og spurte folk:

På en skala fra 1-10 hvor sannsynlig tror du det er at Mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

- underminere den katolske kirkes autoritet
- starte reformasjonen
- endre vitenskapen

bare for å ta noen eksempler.  Hva ville folk svart?

Den prosessen Gutenberg satte i gang eskalerte når verdensveven ble lansert, og som en konsekvens av den måtte utdanning også endres.

Den informasjonen som tidligere var låst inne i hoder, auditorier og biblioteker er kun ett tastertykk unna.  En trenger ikke lengre flytte seg fysisk for å få tilgang til den.  Det er en illusjon å tro at en har større utbytte av å sitte passivt i et auditorie å lytte til stoff formidlet fremfor i egen stue via en dataskjerm. Læring er ikke det samme som å gå på jobb, eller å gå på teater.  Dessuten hvorfor skal informasjon memoreres? Jeg trenger ikke lengre huske i form av memorering og reproduksjon, fordi alt er et tasterykk unna.  Når informasjonen var i en bok, eller i lærerens hode, måtte jeg huske, fordi å gå gjennom bøker tok for lang tid, og læreren kunne ikke stå klar som et orakel og gi meg de svarene jeg nå raskt kan finne på internet. Huske er ikke det samme som å lære, eller kunnskap. Men huske er en konsekvens av læring, slik kunnskap er det. Kompetanse er noen praktiske og kognitive ferdigheter.

Trenger vi utdanningsinstitusjoner?

Det kommer an på hva som skjer der.

Mennesker trenger mennesker - det fysiske møtet er fremdeles viktig. Men hva skal skje i det fysiske møtet? Det flippete klasserommet er populært. Men det er det samme kunnskapssynet som ligger til grunn.

Kanskje må utdanning i fremtiden fokusere mer på samhandling, kommunikasjon, handlinger, og mindre på den reproduktive kunnskapen som en kan tilegne seg digitalt. På kreative prosesser, problemløsning, utforskning. På evne til å finne og bearbeide informasjon, vurdere kilder, bruke kilder. På effektiv å sortere i store informasjonsmengder. På informasjonskompetanse.

For tiden er det så mye fokus på teknologi og hvordan teknologi kan effektivisere læring.

I 2014 ønsker jeg meg en ny diskusjon:

HVA skal vi lære

HVA er kunnskap

HVA er kompetanse

HVORDAN skal vi strukturere oss for å oppnå disse målene

Jeg kunne ønske meg at vi kom sammen og så på disse spørsmålene, og utnyttet de fantastiske muligheter vi i dag har.

Tidligere utdanningsminister Trond Giske var i januar på utdanningsmessen BETT i London, og var etter besøket ikke særlig imponert. Han synes lite hadde skjedd på ikt-fronten med hensyn til læring. Dersom ikke noen grep tas tror jeg ikke verken han eller så mange andre vil være imponert etter 2014 heller.

Vi kan ikke fortsette å la ikt i skolen være keiserens nye klær. Eller som det mer uformelt sies: same sh**, new wrapping. Vi må tørre å ta mer fundamentalt i denne problemstillingen.  Den angår oss alle!

 

Spotify for læring

Mens "alles" fokus for tiden er på MOOCs og the Ivy League skjer det mye "under radaren". Siste tilvekst er Gibbon.  Beste beskrivelse av denne nederlandske start-upen er som en Spotify for læring.  Den er like genial som den er enkel.  Du definerer hva du vil lære, hvor mye tid du vil bruke på det hver uke og så får du en spilleliste med relevant informasjon/materiale.

Hvordan blir du oppfattet av sosiale nettverk?

De fleste av oss er i dag medlem av ett eller annet sosialt nettverk.  Mange er på Facebook, noen på Twitter og stadig flere på LinkedIn. De aller fleste har en epost gjennom Google, Hotmail eller andre nettverk. Denne grafen her er en interessant fremstilling av hvordan din informasjon kategoriseres av de ulike nettverkene. Du trykker på de fargete rutene for info, og på den svarte for å komme tilbake.

MOOC-utvalgets delrapport er klar.

I sommer nedsatte daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorden et utvalg for å se på høyere utdanning levert over internett. Åtte medlemmer ble oppnevnt til dette utvalget, jeg er en av dem. Utvalget skulle være et hurtigarbeidene utvalg som skulle levere en delrapport til jul, og endelig rapport til sommeren 2014.  I dag ble delrapporten publisert. Du kan lese den HER.

800 medlemmer

I dag ble medlem nr. 800 lagt til i Facebook-gruppen Disruptive Education. Dette er en gruppe med medlemmer fra hele verden, og svært aktive medlemmer.  Her deles mye spennende informasjon om utdanning. Det er kjekt å se engasjementet som er rundt utdanning. Dette er en åpen gruppe så hvis du er interessert i temaet utdanning er det bare å melde seg inn :)

Technology Outlook for Norwegian Schools 2013-2018

New Media Consortium er et internasjonalt fellesskap av eksperter på utdanningsteknologi. Det er alt fra dem som driver daglig praksis til visjonære som skaper fremtidens utdanning i tenketanker, labs og forskningssentre. NMC står bak NMC Horizon Project som i flere år har utgitt NMC Horizon Reports, som prøver, via et ekspertpanel, å se inn i glasskulen og predikere hva som er kommende teknologier innen utdanning.

I høst har NMC sammen med Senter for IKT i utdanningen begått en norsk utgave av rapporten.  Et panel på rundt 35 personer med ulikt ståsted i forhold til utdanningstelnologi, inkludert undertegnete, har kommet med innspill og vurderinger i forhold til hvordan vi ser det neste året, de neste to-tre årene, og de neste fire-fem årene. Hvilke utdanningstrender og -teknologi vil gjøre seg gjeldende.

Selve rapporten ligger fritt nedlastbart her. En omtale av rapporten finner du her.  Hensikten med rapporten er å informere utdanningsledere om viktige endringer i teknologi innen grunnopplæringen.  Det som skolene først vil måtte forholde seg til er BOYD (bring your own device), flipped classroom, sosiale medier og skytjenester. For noen hverdagsbegreper, for andre helt ukjente fenomener.

Denne rapporten for Norge og norske forhold er bare en av flere Horizonrapporter som slippes i dag.

Et utdanningslandskap i endring - UNow

I skyggen av MOOCene dukker der opp nye spennende startups som prøver å utnytte digitale løsninger for bedre og mer fleksible løsninger for læring. Ett av de siste tilskuddene heter UniversityNow.

UniversityNow er et universitet hvor all undervisningen er online, og som gir studiepoeng og grader på linje med tradisjonelle universiteter. Initiativtaker bak dette universitetet er Gene Wade, og han ble i mars 2013 av Forbes kåret til en av de 12 mest disruptive navn innen business for dette tiltaket. FuN (v/ Ebba Køber) og undertegnete var i oktober på studietur til USA og snakket med Gene Wade. Genes filosofi er at der er et stort marked der ute av folk som ønsker å ta høyere utdanning men som ikke får tilgang, enten fordi det ikke er nok plasser, eller de har ikke råd til de meget høye skolepengene amerikanske universiteter tar. Og tallene taler vel for seg selv. I løpet av de siste 20 årene har veksten i studielån vokst amerikanske studenter over hodet, og denne lånegjelden betraktes som en tikkende gjeldsbombe, på linje med den som boligboblen var. I tillegg står det i dag mer enn 600 000 i kø for å komme inn ved de statssubsidierte community collegene bare i staten California. Dette til tross for at USA, som Wade påpeker, med sine 4800 universiteter, har halvparten av verdens universiteter. Dette er store tall og visjonen til Wade og UniversityNow er å gi, etter amerikanske forhold, rimelig utdanning som den enkelte har mulighet for å gjennomføre. Men UniversityNow ønsker ikke bare å gi rimeligere utdanning. UNow er organisert slik at det skal tilpasses studentenes ulike behov for fleksibilitet og progresjon. Wade påpeker at mer enn 60% av collegestudentene er over 35 år, har familie å forsørge og er i arbeid. Dette gjør at det å gjennomføre tradisjonelle collegestudier ikke bare er dyrt, men også vanskelig rent praktisk.

Gene Wade

UniversityNow er et rent nettbasert tilbud, og Gene Wade viste stolt frem den nye plattformen som de har utviklet. Plattformen lar studentene ta en test som viser hvor de står rent faglig og hvilken progresjon de har i faget. For å kunne ta endelig eksamen må studentene vise i denne progresjonsindeksen at de er klare for eksamen, ved at de har gjennomført og bestått de ulike elementer kurset består av. I motsetning til MOOCene, hvor studentene er overlatt til seg selv, har UniversityNow ansatt en rekke lærere som har ansvar for å følge opp den enkelte student. Wade forteller at hver lærer har ansvar for 300 studenter. Disse får personlig oppfølging. I tillegg genererer plattformen et fellesskap av studenter som følger kurset og bor i nærheten av hverandre. Slik møter UniversityNow noen av utfordringene MOOCene har. Sammenlignet med både MOOCs og tradisjonelle universiteter er UniversityNow mer fleksibelt. Hver mandag kan studentene starte på ett kurs ved UniversityNow. Det tar 30 minutter å bli student i motsetning til 30 dager ved et tradisjonelt universitet forteller Wade. Studentene kan går raskt gjennom kurset dersom de kan det meste av stoffet eller bruke lengre tid dersom de trenger det. Etter at UniversityNow kjøpte opp Pattern University og ble akkreditert i vår, startet første kull opp i juli og Wade kunne stolt fortelle at i november ville første kullet uteksamineres.

Til tross for at UniversityNow er en nykommer på utdanningsmarkedet vokser de med 20% i måneden og Wade håper på 20 000 studenter innen ett år, men anser 15 000 studenter som et realistisk tall. Wade har fått telefoner fra personer som gråtende forteller hvordan dette nye tilbudet har åpnet muligheter for dem. Wade påpeker at det det å lage gode blended læringsopplegg er vanskelig, det er ikke bare å legge forelesningene på nett. UNow opererer derfor med en tredelt modell. Det er egne folk som utarbeider det pedagogiske opplegget og pensum. I tillegg kan lærere og elever legge inn sine egne ressurser på plattformen. Slik får en både et kvalitetssikret innhold og utnytter delingsmulighetene på nett. Lærerne er ansvarlige for å følge opp studentenes faglige utvikling. Retting og karaktersetting foretas av egne folk og systemer, slik at lærerne retter ikke studentenes arbeid.

Siden all kommunikasjon foretas via digitale kanaler kan lærerne i prinsippet bo hvor som helst i verden. Wade påpeker at de fleste lærere innen høyere utdanning i USA jobber deltid. UniversityNow tilbyr ikke bare hele stillinger og sosiale velferdsordninger, men kan på grunn av sin modell også tilby høyere lønn til sine lærere. Wade ser derfor ingen problemer med å finne lærere til sitt raskt voksende universitet. UniversityNow er foreløpig et amerikansk tilbud men Wade har internasjonale ambisjoner, med vekst til både Afrika og Asia. Han ser for seg en fremtidig freemium modell, hvor de digitale ressursene legges gratis ut på nett, og studenter som har bevist at de klarer å gjennomføre kursene kan få en eksamen til en billigere pris. 

Når det gjelder eksamen, gjennomføres den digital på studentens eget utstyr. Dette gjøres ved at studentene følges via pcens webkamera. Wade fortalte leende om en av hans ansatte som hadde gjennomført eksamen sittende i ett av UniversityNows møterom, omgitt av glassvegger. Hun hadde til stadighet blitt forstyrret av at hun så på dem som gikk utenfor og hilste i det de gikk forbi. Dette hadde gjort at sensor hadde trodd at hun hadde fusket og strøket henne. Nå jobbet en av professorene også i de samme lokalene og han kunne bekrefte at hun hadde ikke kommunisert med noen, men blitt forstyrret av forbipasserende. Dette viser at systemet de har for gjennomføring av eksamen virker konkluderer Wade. UniversityNow er et spennende tilbud som det er verdt å følge med på. Hvordan vil denne modellen plassere seg i utdanningsmarkedet? Som Wade selv sier: dersom han hadde valget mellom å gå på Harvard sitt campusbaserte tilbud eller følge UniversityNow sin undervisning ville han nok foretrukket Harvard sitt fellesskap, men for de fleste er ikke dette et alternativ. Valget står mellom UniversityNow og ingen utdanning. Nå kan en jobbe på Starbucks og samtidig ha tid og råd til høyere utdanning.

Wade og UniversityNow ble 1.november omtalt i The New York Times.

Nettbasert læring i høyere utdanning

Den 18. og 19. februar 2014 avvikles konferansen Nättbasert lärande i högare utbildning i Stockholm, Sverige. Denne konferansen har fokus på MOOC og flipped classroom.  Selv skal jeg ha innlegg her og snakke litt om erfaringer og refleksjoner fra ulike prosjekter jeg har vært innvolvert i. Tittelen på foredraget er: "Hur nãttbaserad undervisning som mooc och andra digitala resurser utmanar och öpnar upp möjligheter inom hõgare utbildning".

Mer informasjon finnes her: Nätbaserat lärande i högre utbildning

MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

Remixkultur på sitt beste.

En av de mest spennende tingene med den nye digitale medieverdenen er remixkulturen.  Mens alle i fjor danset gangnam style lurer alle i år på hva reven sier.  En tv-underholdning som gikk viral og ble en global hit. Selv opplevde jeg at da jeg for et par uker siden skulle gå inn på et hotell i San Fransisco kom det en gruppe kinesere forbi, og jeg synes den ene sa: what does the fox say?  All tvil ble fjernet når resten av gruppen begynte: ding, ding, ding. En litt surrealistisk opplevelse.   Men det som er med den digitale remixkukturen er at disse memene blir omformet, og satt inn i nye kontekster. Som den fantastiske what does my girl say.  Eller enda bedre: den som kombinerer memet fra Der Untergang, hvor Hitler er i bunkeren med sine offiserer.  Det er drøssevis av remixer av den, men den beste tror jeg er denne hvor What does the fox say kombineres med Der Untergang.

Strømmetjeneste for bøker

Netflix og Spotify har blitt våre digitale bibliotek hvor vi henter ut filmer og musikk mot at vi betaler en abonementsavgift. Nå har ideen intatt bøkenens verden. På oyster kan du for $9.95 pr. måned få fri tilgang til et rikholdig bibliotek, så langt over 100 000 titler.  Det skulle vel da være noe for de fleste.

På samme måte som andre slike tjenester har oyster en sosial dimensjon som lar deg bygge nettverk av lesere og dele informsjon om bøkene.

oyster er foreløpig knyttet til Apples mobile enheter, men det vil nok endre seg.

Siste på mobbefronten: tekstbombing

Det er mye snakk om nettmobbing og nettroll for tiden. Hørt om tekstbombing? Vel, dersom du er foreldre til en tenåring er det godt mulig poden vet om det.  Tekstbombing er det "siste" på mobbefronten.  På nettstedet Practical Jokes and Pranks omtales det som den ultimate SMS Prank. Vel, for dem som utsettes for det er det neppe like morsom, spesielt dersom det kommer hatmeldinger. På nettstedet wikihow.com omtales det som en måte å ramme eksen din. Både for iPhone og Android finnes det apper som lar deg tekstbombe dine offer.  Selvfølgelig finnes det også apper som stopper disse sms´ene.

Fra nettstedet SpyParent.net har jeg sakset denne listen over apper som lar deg tekstbombe, og apper som stopper dem.


SMS BOMBER (Android)- App som lar deg sende en melding til brukeren når som helst.

SMS BARRAGE- Ble fjernet fra Google App Store på grunn av ondsinnet tekstbombing. Blir stadig oppdatert. Lar deg sende 100 sms på en gang til en bruker.

TEXT BOMB ELITE (Apple Android)- Sender 1000 meldinger på en gang til ditt offer.

På Google Play og iTunes finnes en rekke apper for å blokkere tekstbomber, dette er noen av dem.

TEXT BOMB DEFENDER (Android)-  Kjører i bakgrunnen på din mobiltelefon og blokkerer uønskete tekstmedlinger.  Denne forhindrer at du aksepteter tekstbomber, og dermed uønsket utgifter.

ANTI SMS BOMB (Android)- En app som blokkerer gjentatte meldinger fra samme nummer. Denne appen tar liten plass, og spiser således ikke av batterikapasiteten på din mob.

NUMBER COP (Iphone)- Blokkerer all spam og plagsomme meldinger på din mobil.

Men til syvende og sist er både mobbeapper og apper for å blokkere dem kun teknologi. At dette utvikles sier mye om våre holdninger og empatiske kapasitet. Til syvende og sist har vi alle (foreldre, lærere, media) et ansvar i forhold til disse tingene.  Lyndsi Frandsen spør i et innlegg på Huffington Post om "Are you teaching your daughter to be a mean girl?". Hun hevder at holdninger går i arv, og at barn og unges aksept for mobbing læres hjemme.  Kanskje gjør de det.

Hvordan er det greit å forholde seg til sine medmennesker, enten det er presse, arbeidsplass, familie eller venner?  Synliggjør og forsterker slike apper våre dårlige holdninger?

Teknologistyrt utdanning?

Jeg treffer ofte på argumentasjonen at vi ikke må ha teknologistyrt utdanning. Til det pleier jeg å svare at (ny) teknologi er den som er kommet etter vi ble født. Her er en grei oversikt over hvordan utdanning har blitt formet av teknologi.

Find more education infographics on e-Learning Infographics

MOOC i Europa

På denne infographicen jeg fant på elearning inphographis ser en en oversikt over europeiske MOOCs. Kriserammete Spania er allerede godt i gang med gratis høyere utdanning levert over internett. Tyskland følger godt etter, med nystartete Iversity i front.


Find more education infographics on e-Learning Infographics

Dette er ganske interessant sammenlignet med denne som viser hvem som er MOOC studenter. 


Find more education infographics on e-Learning Infographics

Hva er utdanningens gullstandard?

Courseras hovedkontor

I forrige uke var jeg på studietur til San Fransisco og Palo Alto sammen med FuN, Fleksibel utdanning Norge, for å se på hva som rører seg innen høyere utdanning "over there". Vi var blant annet både i Mountain View og besøkte hovedkontoret til Coursera, et interessant og tankevekkende møte,og hos  UniversityNow i San Fransisco og snakket med Gene Wade, kåret av Forbes til ett av de 12 mest disruptive navn innen business. Eilif Trondsen,  Silicon Vikings, hadde trommet sammen til en spennende workshop hvor aktører fra ulike sektorer diskuterte utdanning.

Gene Wade

Det som virkelig slo meg mens jeg var i USA, og som forøvrig er en forlengelse av debattene som er rundt ikt i utdanning: læring eller ikke-læring, MOOCs, lærerens betydning, campus, flipped classroom og så videre, er at vi ser ikke skogen for bare trær. Vi forholder oss til teknologi og nye muligheter som om den eksisterende modellen er gullstandarden for utdanning. Alle forsøk, alle nye løsninger, all teknologi måles og vurderes opp mot den eksisterende modellen, uten at den problematiseres. Vi har et skolesystem som "alle" mener ikke holder mål, derav reform på reform.  Men når nye løsninger kommer relateres de alltid til den eksisterende modellen, uten at vi reflektere over at den er et produkt av sin tid og teknologi.

Hva om vi gjør følgende tankeøvelse:



Dersom vi glemmer alle modeller vi har om utdanning, og sier:  vi har dette samfunnet, med dets behov og utfordringer, vi har denne teknologien tilgjengelig: hva trenger vi å lære og hvordan kan vi lære det? Hvordan må vi organisere oss?



Hva ville da svaret blitt?


Sugata Mitra prøver å tenke nytt og alternativt i sitt hole-in-the-wall expertiment og grandma-in-the-cloud. Men det måles fortsatt mot det eksisterende.? Kan vi fortsette med dette systemet med one-size fits all, og så tre et "tilpasset opplæring" ned over det.  Tilpasset til hva og hvem?



Einstein sa en gang at tegnet på galskap er å fortsette å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Gjelder dette for utdanning? Er ikt i utdanning keiserens nye klær? Gjør vi i praksis mer av det samme, og vil vi i såfall reprodusere de samme resultatene? Er det det vi ønsker? Dersom vi ikke endrer noe av det fundamentale vil da det være bedre å fortsette som før?  Uten digitale verktøy i undervisningen, slik jeg forleden dag hørte en videregående skole i Oslo nå gjør - de har "hevet ut" alle pc'ene.

Gull av gråstein - recycled orchestra

I vårt overflodsamfunn, med vår bruk og kast mentalitet, er det imponerende å se hva pågangsmot og kreativitet kan få til av vårt avfall. Dette er bare å glede seg over og nyte, og til ettertanke.

Er fremtiden digital?

Jeg jobber mye med MOOCs for tiden. Hva betyr egentlig denne utviklingen for oss? Nylig skrev jeg på Learninglabs blog om MOOCs og hvor går akademia. Det som slår meg i de fleste sammenhenger er hvor rask etablissementet er til å avvise MOOCs som et mindreverdig tilbud, og at vi alltid vil trenge/ønske de forskningsbaserte campustilbudene.  Jeg lurer på hva er det som skiller utdanning fra andre bransjer.  Denne revolusjonen vi gjennomgår er så stor og fundamental og vi forstår ikke fullt ut hva som skjer.

Når MOOC evalueres og dømmes snakker vi som om MOOC er et etablert fenomen. Husk det er to år siden Sebastian Thrun hold på med klassen sin i kunstig intelligens. De store dominerende MOOC-tilbyderne er ca. 1,5 år gamle. Coursera ble lansert i april 2013 og har i skrivende stund passert 5 millioner studenter. De har fått ledende universiteter med på laget, og rundt omkring i verden ser universiteter, høyskoler og myndigheter på hvordan de skal forholde seg til dette fenomenet. Det går fort.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten på denne tiden i fjor og omtalte MOOCs var det noe de færreste kjente til.

Når Salman Kahn begynte å lage sine enkle videoer i 2006 var det nok ikke mange utdannere som anså det som noen trussel eller mulighet.  Enkle videoer hadde ikke læringspotensiale.  Det er det langt færre som vil hevde i dag.  Salman Kahn var inspirasjonen Sebastian Thrun trengte for sine forsøk.

Nylig snakket jeg med en gruppe på 50 2-års ingeniørstudenter om deres studievaner. Det viste seg at omtrent samtlige gikk på nett og fant videoforelesninger om temaer relatert til studiene sine. Flere benyttet Kahn academy og var veldig fornøyd med tilbudet. I den gruppen hadde også tre studenter tatt kurs ved Coursera.  Det var kurs som var relevant til deres studie, og de hadde alle tre tatt samme kurs og samarbeidet om kursgjennomføring. De var strålende fornøyd med Coursera.

I en amerikansk spørreundersøkelse fra oktober 2012 svarer 75% av respondentene i aldersgruppen 18-30 år ja på spørsmålet

Would you enroll in an all online university if the quality of education was comparable to 
traditional, in-classroom college program and the cost was half as much?

Dette er interessante tall. 75% er mange.  Nå vet vi at utdanning i USA er dyrt, spesielt sammenlignet med Norge. Men vi ser endring, en generasjonsendring. Dette er ungdom som er vokst opp med internett som en naturlig del av deres hverdag.  De er vant til et liv online. Folk flest kjenner enda ikke til MOOCs og lignende tilbud. Hva vil skje når dette virkelig blir en del av majoriteten av befolkningens bevissthet? I samme undersøkelse tror 68% av aldersgruppen 18-30 år at innen de neste fem til syv årene vil en on-line-grad være like anerkjent blant arbeidsgivere som en tradisjonell grad.

Stemningsrapport fra MOOC-konferansen på UiO 2013

Friprogsenteret har leget denne stemningsrapporten fra Norgens første MOOC-konferanse, som samlet over 300 deltakere.

Mer fra konferansen finner du her. 


 
Stemningsrapport Mooc konferanse på UiO 2013 from Friprogsenteret on Vimeo.

MOOC til Norge

I dag ble konferansen MOOC til Norge avviklet. Det var stor interesse for arrangementet, som raskt ble fulltegnet.  Det ble flyttet til større lokaler, og igjen fulltegnet. Programmet var rikholdig, og arrangørene stod for en prikkfri gjennomføring. Selv hadde jeg ett innlegg på konferansen.  Omtale av foredraget kan du finne på Norgesuniversitetets hjemmeside.

Presentasjonen min er tilgjengelig på Slideshare.



 

MOOC på norsk - tilbakemeldinger ønskes.

Regjeringen oppnevte i juni et utvalg som skal se på høyere utdanning levert over internett. I august ble det nedsatt et utvalg som skal se på finansiering av høyere utdanning.

Disse to utvalgenes arbeid henger sammen. Internasjonalt, og spesielt i USA, er det i ferd med å skje en revolusjon innen høyere utdanning.  En revolusjon vi bare kan ane konsekvensen av. Det monopolet brick-and-mortar universitetene har hatt på utdanning er brutt ved at det som før var eksklusiv tilgang nå er tilgjengelig for hvem som helst via internett. Du må ikke lengre betale dyre skolepenger og gå gjennom tunge kvalifiseringsprosesser for å få tilgang til verdens beste forelesere og all informasjonen som tidligere var låst inne i universitetsbibliotekene.

Coursera, som åpnet i april i fjor, går i skrivende stund mot 4,6 millioner studenter.

I USA hvor høyere utdanning er dyrt og hvor det er dårlige studiefinansieringsordninger er disse tilbudene på internett kjærkomment for studentene og en virkelig utfordring for institusjonene. I land med dårlig utbygde tilbud av høyere utdanning er kanskje disse internettstudiene eneste muligheten for å få tilgang til høyere utdanning. For disse er det klart at moocs og lignende tilbud vil gjøre en forskjell.

Hva med norske studenter og norske forhold?

Det er to ting som slår meg.

Det ene er at disse massive åpne online studier legger opp til en "normal" studiehverdag og progresjon.  MOOCene har et omfang, arbeidsbyrde og struktur som gjør at de skal tilsvare et vanlig campusbasert studie. Det gjør at å følge en mooc ikke er å betrakte som et deltidsstudie, no en gjør på si.  En må være dedikert og sette av tid. Dette tror jeg er mye av grunnen til det store frafallet disse tilbudene opplever - folk undervurderer hvor krevende dette studiet faktisk er.

Norsk ungdom er i en annen situasjon enn amerikansk, indisk eller afrikansk ungdom ved at vi har gratis tilgang til mange og gode universiteter og høyskoler, med relativt gode studiefinansieringsordninger. Dette gjør at behovet og motivasjonen for gratis tilbud levert over internett ikke er like påtrengende. Norske studenter vil ikke strømme over til disse tilbudene i samme grad som studenter i andre land. Motivasjonen til våre studenter for å ta en mooc vil være at kvaliteten på det som tilbys over moocs er bedre eller mer fleksibelt enn det som tilbys ved de campusbaserte tilbudene eller at moocsene tilbyr fag og studier som ikke norske universiteter og høyskoler tilbyr.

Men det andre som slår meg er at selv om norske studenter velger norske tilbud skjer det en internasjonalisering av utdanning. Gradsystemer og fag tilpasses slik at studier tatt i utlandet passer til norske forhold og gradssystemer - og omvendt. Samtidig er vår ungdom i stadig økende grad del av et internasjonalt arbeidsmarked, hvor kompetansen og kvalifikasjoner vurderes i relasjon til internasjonale forhold.   Hva om det skjer en utvikling internasjonalt hvor det som tilbys over moocs blir en "standard", slik at i stedet for at vi beholder mange nasjonale utdanninger får en internasjonal "norm" som arbeidsgivere forholder seg til, fordi de vet hva dette tilbudet innebærer. Fordi det  omfatter mange studenter, og fordi dette blir det "kjente".  Hva vil det bety for norsk utdanning?  Vil norske studenter strømme til moocsene fordi de er mer kvalifiserende enn våre hjemlige utdanninger?

Dersom dette skjer, vil vi da få den utviklingen som enkelte hevder at vi om 50 år bare vil ha en 10 globale tilbydere av høyere utdanning? Fordi når høyere utdanning leveres over internasjonale portaler, og disse fungerer som standardsettere, og arbeidsgivere foretrekker disse kandidatene blir det vanskelig for de mindre, nasjonale tilbydere å overleve.

Hvordan vil norske studenter og studiesituasjon påvirkes av denne utviklingen? Dersom våre gunstige studiefinansieringsordninger er knyttet til den tradisjonelle utdanningsmodellen og ikke åpner for at vår ungdom kan være heltidsstudenter ved en mooc - vil mooc da bli et valg for norsk ungdom?  Bør vi sidestille fulltidsstudier ved mooc med fulltidsstudier ved campusbasert utdanning?

Til slutt: er det utdanningssystemet vi har bærekraftig? I en verden med endret demografi, med en økende gjennomsnittsalder i befolkningen, og hvor vi lever mye lengre, og av den grunn vil ha et økende behov for helsetjenester har vi råd til den samfunnsmodellen vi har i dag?  Hvor flertallet av landets ungdom er under utdanning og ute av yrkesaktivitet mens de er i sin beste alder. De utdanner seg til de er 25-30, for så å gå ut i ulike permisjoner, fra foreldrepermisjon (som noen mener de skal være ute i i mange år, med økonomisk kompensasjon), sykepermisjoner, etter- og videreutdanningspermisjoner, passe syke pårørende - bare for å nevne noe - og deretter gå av med pensjon når de er 62-65 og spille golf i 30 år.  Tar en et livsløp på 90 år, og baker inn alle disse legitime behovene er det ikke mange år en er i yrkesaktivitet. Er det bærekraftig?  Kan moocene løse dette ved at ungdom kommer seg raskere ut i arbeid og tar moocs i kombinasjon med yrkesaktivitet, og at moocs blir innbakt i yrkeslivet slik at i stedet for å gå ut av yrkeslivet for etter- og videreutdanning kan yrkesaktivitet kombineres med moocs? At moocs gjør det mulig å stå lengre i arbeid?

Dette er elementer som utfordrer den tradisjonelle tenkningen og praksis rundt utdanning.  Hva gjør vi? Hvordan forholder vi oss til dette?


Innspill og synspunkter mottas med takk.


Kilde:
http://www.wired.com/wiredscience/2012/03/ff_aiclass/all/

Uten mat og drikke.....

I disse valgtider kappes partiene om å være mest offensive på skolepolitikken. Foran valget 2005 lanserte SV varm mat i skolen som en kampsak, og lyktes med å få gratis frukt og grønt i skolen. De kritiske røstene har ikke uteblitt. Høyre har stått i spissen for en harsellering med denne satsningen og satt lærere opp mot epler, som om dette er to sammenlignbare størrelser. Men skolepartiet Venstre og KrF er ikke mindre nådig.  I Aftenposten i går , og i Dagsavisen 5. januar slår de fast at de vil fjerne denne ordningen. Det er viktigere med gode lærere enn epler.

Det er rart hvordan forskning ignoreres når det passer, og hvordan det til stadighet vises til Finland, uten å se på hva finnene faktisk gjør.  For det første innførte finnene i 1948 gratis varm mat i skolen og bruker 8% av skolebudsjettet på dette under mottoet Investering i læring. I 2009 ble det publisert en studie som viser en klar sammenheng mellom sunn skolemat og læringsutbytte.  Selv Verdensbanken har publisert en studie som viser at skolemat fremmer læring.

Nå kan Høyre og andre som mener at (varm) skolemat er bortkastete penger godt snakke varmt for matpakkens fortreffelighet, og at dette er foreldrenes ansvar.  Men når skolen tar en stadig større andel av barn og unges våkne tilværelse, med dertilhørende behov for mat, og begge foreldre stort sett er yrkesaktive, kan en spørre seg: hva hjelper det med ideologiske kjepphester om resultatene uteblir? Barn kan ikke få med seg varme matpakker, og det å sette seg ned med et skikkelig varmt måtid er noe annet enn å spise en matpakke i full fart. En matpakke som er del av barnas feilernæring i følge overlege og ernæringsekspert Berit Nordstrand. Dersom elevene ikke får tilfredsstilt primærbehov kommer selv verdens beste lærer til kort. Skal vi virkelig få det læringsutbyttet som alle partiene ønsker må vi huske at våre barn og unge ikke er læringsmaskiner. De er hele mennesker med ulike fysiske og psykiske behov. Desuten er varm mat i løpet av en lang skoledag noe elevene selv faktisk etterspør. FUG har vedtatt ett prinsippnotat om skolemat under mottoet at skolemat er viktig for trivsel og læring.

Mottoet om at vi skal bygge verdens beste skole er det ikke vanskelig å slutte seg til. Da må enkeltmennesket settes i sentrum, fremfor systemet.  Enkeltmenneskets (i dette tilfellet elevens) ulike behov må møtes. Vi kan ikke ignorere de grunnleggene trinnene i behovspyramiden, og måle (og kritisere) når resultatene uteblir.  Er norske elever annerledes enn finske?

Kilder:

Finland first with free school meals
http://www.foodfromfinland.com/index.phtml?147_m=1712&s=67

Healthy school meals and educational outcome.
 http://www.wine-economics.org/workingpapers/AAWE_WP53.pdf

Healthy school lunch impacts children´s learning ability http://www.examiner.com/article/healthy-school-lunch-impacts-children-s-learning-ability

School meals around the world http://www.theguardian.com/education/2005/mar/30/schoolmeals.schools1

Prospects for promoting health and
performance by school meals in
Nordic countries http://www.nordforsk.org/files/presentations-education-kick-off-2013/agneta-hornell-presentation

School meals boost education, new report

http://www.afrol.com/articles/34794

Hvor blir det av den varme skolematen, Kristin? http://www.dagbladet.no/2011/09/07/nyheter/valg11/politikk/innenriks/sv/18002955/

Høyre-harsellars med Støres skolemat http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2573846.ece

Den norske matpakka er oppskrytt http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8095882

Schoolmeals in Finland. Investment in learning http://www.oph.fi/download/47657_school_meals_in_finland.pdf

Maslows behovspyramide http://no.wikipedia.org/wiki/Maslows_behovspyramide

Setter skolemat på valgkampmenyen http://www.dagsavisen.no/samfunn/setter-skolemat-pa-valg-kampmenyen/

Skolemat viktig for trivsel og læring http://www.fug.no/skolemat-viktig-for-trivsel-og-laering.5281115-152787.html

FUGs prinsippnotat om skolemat og -helse. http://www.fug.no/fugs-prinsippnotat-om-skolemat-og-helse.5246334-144826.html

Gi oss varm skolemat http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Gi-oss-varm-skolemat-6995925.html

ISTE 2013

Årest ISTE-konferanse foregår i San Antonio, Texas. San Antonio er USAs 7. største by med omtrent 1,3 millioner innbyggere.  Byen er også stedet hvor det berømte Alamo ligger, og konferansen arrangeres et steinkast unna det som gjenstår av dette berømte fortet, eller "mission" som det fungerte som. For texanerne et Alamo av stor betydning, for det forteller dem om prisen for frihet, og de er stolte av republikken sin.



San Antonio er også kjent for sin vakre Riverwalk. En elv som renner gjennom byen, kringsatt med resturanter, grønn beplantning og gangveier.

Som det sies: everything is big in America, så er også tilfellet med denne konferansen.  Med mer enn 20 000 deltakere fra 70 land, og 700 foredrag, sesjoner, workshops, m.m. er dette svære greier.   Når det er sagt, føles det å delta på ISTE som å komme hjem.  Her møtes partners in crime, utdanningsteknologinerder fra hele verden. Mennesker som er genuint og lidenskapelig opptatt av hvordan teknologi kan utnyttes for å få en bedre skole . Å være her gir meg virkelig fremtidstro. Det er som å komme hjem.

ISTE er så mangt, og en treffer mange spennende mennesker her, men det møtet som kanskje har gjort størst inntrykk var den første personen jeg traff her i år.

Plaget av jetlag som jeg er stilte jeg til registrering første dag kl. 8 når de åpnet. Der ble jeg møtt av en smilende og blid mann som forklarte meg hva jeg skulle gjøre.  Etter å ha tastet navnet mitt på skjermen, fått posen min med diverse og registrert meg på dagens workshop, snakket han til meg igjen når jeg var på vei ut.  Etter de vanlig fraser om hvor en kommer fra og så videre fortalte han at han var 42 år og nummer 19 av en søskenflokk på 21. Det var samme mor, men de tre eldste hadde en annen  far. Han hadde nylig avsluttet MBA, som eneste i familien med høyere utdanning, og skrevet bok om livet sitt. Denne forelå det også planer om å filmatisere.


Nå ble jeg nysgjerrig.  Hvem var denne mannen? 21 barn?

Det viste seg at hans mor ikke var hvem som helst.  Hun hadde drevet et senter for hjemløse, Love and Charity, og fått mye medieoppmerksomhet rundt det. Hun var en markert person i den lokale kirken.   Men som Paul Lamar Hunter sier: alt var et spill.  For bak den fromme fasaden var virkeligheten en annen.  Der skjulte det seg en kald, fjern, manipulerende og undertrykkende personlighet. Paul vokste opp med en mor som var funksjonelt analfabet, og som ikke likte at barna fikk utdanning. Han forklarer også noe av bakgrunnen for hvorfor svarte i USA har et anstrengt forhold til utdanning. Dette har røtter tilbake til slavetiden hvor det var straffbart å utdanne slaver/svarte.

Det vanket korporal avstraffelse i hjemmet, og moren var mer opptatt av sin "mission for God", som Paul foraktelig kaller det, enn å ta seg av sine etterhvert 21 barn.  Når Paul er 8 forlater faren dem, en far Paul beskriver som varm, kjærlig og ansvarsfull, og blir drept i en bilulykke.

Pauls ferd gjennom livet beskrives i boken, om en oppvekst hvor han lærer å lyve og manipulere etter morens instruksjoner, om søsken som bukker under for alkohol og narkotika på grunn av morens behandling av dem. Men også om søsken som lykkes og har gode liv i dag.

Paul selv klarer seg rimelig bra, men så møter han en person som endrer livet hans.  Som gjør at han får tro på seg selv og bestemmer seg for å ta en utdannelse, og begynner på en toårig MBA. En han akkurat er ferdig med når vi møtes og som han helt tydelig er kjempestolt av.

Ingen av hans familie møtte opp når han fikk vitnemålet, ingen av dem har støttet han, men han har kjempet og kommet gjennom. Å få en utdanning skiller han fra mengden, slik Paul ser det.  Nå begynner et nytt liv for han. Det han ønsker er å dele historien sin og hjelpe andre som møter livets utfordringer.

En historie om savn, smerte, omsorgssvikt, men også om håp, tro, utholdenhet og optimisme, og ikke minst fremtidstro.

Et sterkt og uventet møte på en konferanse om læring. Dette møtet var et sterkt bevis på betydningen av utdanning.  Utdanning er empowerment.

Jeg gikk videre til min workshop om Epic Leadership. Beyond the hype of Gamification  med blant annet gamingguru Jane McGonigal. 

 Vil du lese mer om Paul kan du gå til nettsiden hans: No Love, No Charity.

Innholdsrik uke

I dag skriver vi fredag og det har virkelig vært en innholdsrik uke. Noe av det som uken har inneholdt er at jeg har vært på et veldig spennende fagseminar i Birmingham sammen med kollega Erik Willberg. Bakgrunnen er utfordringer og muligheter i strategi-faget. Dette vil jeg nok komme tilbake til ved en senere anledning.

Jeg har blitt oppnevnt i to ulike utvalg ved to ulike departementer. Mandag lyste Fornyingsdepartementet ut 5 millioner til styrking av digital kompetanse.  Målet er å redusere den andelen i befolkningen som ikke bruker internet. Jeg sitter i et ekspertpanel som skal vurdere søknadene som kommer inn.

I dag ble det satt ned ett utvalg under Kunnskapsdepartementet som skal se på høyere utdanning på nett, da med spesielt fokus på MOOC. Jeg er oppnevnt til det utvalget.

MOOCs er virkelig i vinden for tiden, og til høsten arrangeres konferansen MOOCs til Norge, hvor jeg skal ha et innlegg.

Bygdedyret - nå på sosiale medier

Det er lett å glorifisere bygdelivet, og tro at livet på bygden er som en melkesjokoladereklame. Og livet på bygden kan være godt - hvis du passer inn. Hvis du lever opp til ett sett av snevre normer definert av noen meget høylydte selvoppnevnte normdefinerere.  Disse som med den største selvfølge uttaler seg om hva som er riktig og gal oppførsel, de som uttaler seg om hva som er riktig og gal smak med hensyn til det ene og det andre, blant annet hvordan folk kler seg, de som mener noe om hvordan søndagene, og gjerne lørdagene bør tilbringes, alle disse har de "riktige" meningene, "riktige vennene" og "riktige" holdningene. Disse som er opptatt av at folk rundt dem skal ha de riktige fasadene, ikke støte deres oppfatning av rett og galt med sine valg, som er selverklærte anti-mobbere, men som har svært liten romslighet for annerledeshet.

Det er ikke uten grunn at mange forlater bygde-Norge, det ikke bare fordi jobb og utdanning er begrenset, men fordi det er for trangt i disse samfunnene.

Problemet er nå at denne mentaliteten begynner å spre seg i sosiale medier. Jeg hadde nylig en diskusjon med en slik selvoppnevnt rikssynser, en mye lest blogger, som med den største autoritet uttalte seg om en tenårings påkledning, mente rektor burde sendt henne hjem fra skolen når hun kom påkledd slik og la for sikkerhets skyld ut bilde til skrekk og advarsel. Når jeg konfronterte henne snakket hun om nabokjerringer og at noen måtte fortelle hva som var riktig og galt, og likte mildt sagt dårlig at jeg spurte henne om hvem som hadde gitt henne autoriteten til å definere det.

Dette er noe av problemet med sosiale medier, som i livet ellers.  Det er så lett å ta del i koret av berettiget harme, selv for bagateller, og ved å henge ut tredjepart kan vi bekrefte vår moralske overlegenhet ved å stønne over andres mangel på sådan. De som ikke er enige med oss latterliggjør vi, for de har ikke skjønt noe, de er uten moralsk og etisk kompass.

Men ser vi menneskene bak vår moralske overlegenhet? Sårbare sjeler som ikke kan ta til motmæle, mennesker som trenger medmennesker. Det er så lett å være mot mobbing, hvem er vel for det? Likevel, hvem er der for jenter som Amanda Todd? Disse sårbare blant oss som ikke følger moralnormen? Det er så lett å stille opp for dem som "alle" er enige om er urettferdig behandlet, som etter at hun er død. Men hva når de lever?  Hva når det koster deg noe å være et medmenneske? Hva koster det deg å la være å dømme?

Det er ikke alltid du trenger å gjøre så mye, bare holde dine ord og tanker for deg selv. Mottoet: "har du ikke noe hyggelig å si, kan du la være å si det" kunne flere med fordel ha lært seg. Akseptere at ikke alle følger dine kleskoder, eller din døgnrytme, eller tar dine valg med hensyn til livene sine. At av og til gjør vi dumme valg vi angrer på i ettertid.

Du/vi vet ingenting om livet til dine/våre medmennesker, du/vi har ikke rett til å dømme dem. Du/vi vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. Du/vi har ikke rett til å definere rett og galt for andre enn deg selv. Så lenge folk lever innenfor loven, ikke gjør fysisk eller psykisk skade på seg selv eller andre kan du/vi holde din/vår gift for deg/oss selv. Selv på sosiale medier.

Disruptive Education 2013 i Oslo

I går startet EDEN-konferansen med tittelen The Joy of Learning.  En konferanse med 376 deltakere fra 45 land. I morgen, fredag 14. juni, avvikles en konferanse i konferansen når Disruptive Education 2013 med Sir Ken Robinson og Sugata Mitra som hovedforedragsholdere går av staben. Jeg skal sammen med Steve Wheeler moderere denne senansen, hvor Sir Ken Robinson først holder foredrag via link fra USA, så vil det være en live samtale mellom han og Sugata Mitra, før Mitra avslutter med sin keynote.

Jeg skal selv holde en keynote i plenum som har tittelen Disruptive Education, samt en parallelløkt om et delvis Norgesuniversitetsprosjekt jeg leder som heter Metodefag i fremtiden. I denne parallelløkten vil Njål Foldnes fra BI Stavanger snakke om hvordan han har gjennomført ett kurs i statistikk hvor han ikke har holdt en eneste forelesning, men laget videoer av alt "forelesningsmaterialet" og gjort det tilgjengelig for studentene i et fullstendig asynkront opplegg. For å følge opp dette prosjektet har vi snakket med studentene i et delprosjekt kalt studentstemmer. Der har vi søkt å få frem ganske så ufiltrerte tilbakemeldinger om studentenes erfaringer og forventninger. Sammen med Øystein Johannessen vil jeg si litt om dette.

Å utvikle seg er å gå ut av sin komfortsone, og det gjorde jeg i dag når Steve Wheeler gjorde et intervju med meg som nå er lagt ut på YouTube. Å starte å blogge var for meg å gå ut av komfortsonen min, det føles ikke slik lengre.  Å opptre på video og YouTube føles nå som å gå ut av komfortsonen. Men her er intervjuet han gjorde:





 Lysarkene til selve foredraget er her:


 

Eden conference 14.06.2013 from June Breivik

Shift happens

For ett par år siden ble videoen Shift Happens publisert.  En interessant film om hvordan intet er konstant, og hvordan det som er situasjonen i dag, ikke trenger være det i morgen.

I dag er det vel få som er uenig i at vi lever i tider med store endringer, men mange sliter med hva som skjer og hvordan forholde seg til det.  Fremveksten av industrisamfunnet ga nasjonalstatene slik vi kjenner dem og den påfølgende internasjonale orden med ditto institusjoner. Fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunn trenger andre institusjoner. Institusjoner tilpasset denne endringen som er like revolusjonerende for oss som fremveksten av jordbruksteknologien var for jeger og sankersamfunnene.
Mange tror at vi kan holde denne tsunamien av endring under kontroll ved å vedta lover og regler basert på industrisamfunnnets logikk. Vel, historien har nok av eksempler på hvordan det går når en bruker gårsdagens svar på morgendagens utfordringer.

I denne TED Talken skisserer Paddy Ashdown på en veldig god måte noe av hva som ligger fremfor oss og hvordan vi bør møte disse utfordringene. Bruk 20 minutter på denne.


 

Innlegg på Arbeiderpartiets kunnskapskonferanse 2013

Den 31. mai hadde jeg innlegg om fremtidens utdanning på Arbeiderpartiets kunnskapskonferanse.  Da det er mange som har spurt etter innlegget mitt har jeg lagt det ut på SlideShare, du finner det her.
Jeg hold også dette innlegget senere samme dag på BI's inspirasjonsdag.

Kunnskaps konferansen from June Breivik