MOOC - buzz of the year.

I løpet av det siste året har det dukket opp nye aktører på det globale utdanningsmarkedet, MOOC. MOOC er noe annet en den tradisjonelle on-line læringen. MOOC står for Massive Open Online Courses, og noe som mange av dem har felles er at det er store, tunge utdanningsaktører som nå legger kurs, studier og undervisning ut på nett.  De fleste av disse er gratis, noen er betalløsninger. De kritiske røster mangler ikke, og fremdeles vet vi ikke hvordan dette markedet vil se ut fremover.  Det som imidlertid er helt sikkert er at "markedet" er overmodent for slike løsninger. Den mest spennende aktøren på markedet er kanskje Coursera.

Coursera er grunnlagt av informatikkprofessorene Andrew Ng og Daphne Koller fra Stanford University i Januar 2012, og samarbeider med en rekke universiteter som gjør noen av sine kurs tilgjengelig på nettet.  Foreløpig har 33 forskjellige universiteter, høgskoler og skoler fra 8 forskjellige nasjoner on-line kurs gjennom Coursera. Det som er utrolig er at dette tilbudet, som ikke enda er ett år gammelt, har pr. november 2012 nesten 2 000 000 studenter fra 196 land og 207 kurs. Det vil si at Coursera opplever en større vekst enn Facebook. Dersom en går inn på Courseras sider og følger med veksten av nye studenter ser en at de får nesten en ny student i sekundet.

Andre sentrale aktører på dette markedet er edX, Udacity, Udemy, Khan Academy (som alene har mer enn 3600 videoer som tilsammen har mer enn 210 millioner visninger pr. november 2012).

Den digitale skole en retur til skolen i Athen?

Mange som tar til orde mot ikt i utdanningen gjør det med den begrunnelse at det dehumaniserer. Teknologien fremmedgjør og vi må ikke glemme den menneskelige interaksjonen. Jeg vil hevde at det stikk motsatte er tilfellet. Teknologien bringer mennesket og samhandlingen tilbake til utdanningen.

Mennesker trenger mennesker, og vi er sosiale "dyr". Det verste overgrep en kan gjøre mot et menneske er å overse og ignorere det. Vi lever på mange måter etter prinsippet all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og barn som føler seg oversett kan ofte ty til destruktiv atferd bare for å bli sett. Vi har vel alle sett og hørt Pink Floyds "An Other Brick in the Wall" om hvordan elever blir en gruppe og ikke individer i et standardisert utdanningssystem. Lærere som klager på at de ikke får tid nok til hver enkelt elev, hvor mye de enn forsøker og ønsker.  Det hevdes at vi lever i "se meg-tidsalderen" og dette viser hvor viktig den sosiale anerkjennelsen er. Mange lærere har undret seg over at elever som tilsynelatende finner skolen fullstendig uinteressant og saboterer det pedagogiske, og ofte sosiale, opplegget likevel stiller trofast på skolen hver dag, og ofte kommer tilbake til skolen etter at de har sluttet. Dette handler om se meg-faktoren. Vi søker det sosiale fellesskapet og vi ønsker å bli sett, oppleve mestring og bli anerkjent.

Det hevdes at (ny) teknologi er den teknologien som er oppfunnet etter at du ble født, eller etter at du ble 30 (alt ettersom). Teknologi som er eldre enn dette er såkalt "usynlig". Du forholder deg til den som en naturlig del av din hverdag og reflekterer ikke over den eksistens, med mindre den av ulike grunner skulle forsvinne. Slik sett er det vel de færreste av oss som tenker over elektrisitetens vidunderlige verden før vi får strømbrudd. To andre teknologier vi ikke reflekterer over er boktrykkerkunsten og skrift. Men verken bøker eller skrift er fra evighet til evighet, begge deler er "ny" teknologi, som har hatt vidtrekkende samfunnsendrende konsekvenser, og som ikke ble mottatt med udelt glede når de ble innført.

Den gamle mester og filosof Sokrates, som levde i et pre-litterært samfunn, var lite begeistret for denne nye teknologien og den fremmedgjøring av kunnskap, kompetanse og kognitive ferdigheter. Når informasjonen ble løsrevet fra mennesket og nedskrevet uten kontekst ville kunnskapen forvitre og degenereres, kvalitetssikringen forsvant når møtet mellom mennesker uteble. Mange av Sokrates argumenter er som et ekko av dagens motstand mot de mange digitale løsningene, det være seg videoer, MOOC, læremidler på nett, wikipedia. I dag argumenterer en at ikt virker fremmedgjørende, kunnskapen blir dårligere og mer fragmentert, en kan ikke stole på nettet, mennesket reduseres til en maskin, det er asosialt.

For det første: hva er mer sosialt med å lese en bok på papir enn å lese noe digitalt? Kan noen forklare meg det? Å lese på papir (med unntak av høytlesning for andre) er en solitær opplevelse. Av grunner jeg ikke skal utdype for mye i dette innlegget kan det å lese på nett betraktes som en tilsvarende solitær opplevelse, men det kan også i høyeste grad være en sosial opplevelse. Der kommer deling, sosial web, nettverk og annet inn. På den måten kan lesing bli en sosial opplevelse gjennom digitale medier. Mennesker kobles sammen til en felles leseopplevelse, med alt det medfører.

For det andre: hva er sosialt med å høre på en (lærer)monolog, for å løse oppgaver alene på papir, uten kommunikasjon og samhandling med andre elever i et klasserom hvor en sitter pent på rekker eller alene hjemme på leksepulten sin? Hva er mer sosialt med det enn å samskrive på nett, diskutere i digitale foraer, se andres oppgaver, løse oppgaver i spill og quests? Jeg har virkelig problemer med å se hvordan den tradisjonelle modellen er mer sosiale enn alle disse nye måtene for samhandling på nett er. Tidligere skrev vi brev til hverandre. Hva er mer sosialt med ett brev, som det tar ukevis å få svar på enn den skriftlige kommunikasjonen som finner sted i sosiale medier. Forskjellen er at en i dag kan samhandle med mange flere enn en kunne via trykte medier.

For det tredje: kunnskapsforvitring. Tidligere kunne lærere ha monopol på kunnskap. Lærere kunne refere til boken, som vi alle vet ikke alltid var/er oppdatert, og hevde at dette var "sannheten". Elevene måtte godta lærerens versjon, og bokens, akseptere det som riktig, og reprodusere svarene. I dag kan ikke læreren forvente en slik uinnskrenket autoritet siden elevene når som helst kan google det læreren sier. Det vil si at a. læreren må virkelig vite hva vedkommende snakker om og ha god kompetanse, b. elevene blir kildekritiske, både til bok, lærer og det de finner på nett. c. elevene har tilgang til flere kilder og det siste av kunnskap. Dette kan da ikke anses som et tilbakeskritt?

For det fjerde: Det er ikke slik at når det kommer noe nytt skal alt det gamle ukritisk kastes ut. Det er vel heller slik at en får flere verktøy i verktøykassen. En tømrer bruker fremdeles hammer selv om vedkommende nå også har spikermaskin. Det vil si at å ha foredrag/forelesning eller annen form for tradisjonell undervisning er ikke "forbudt", ut eller på annen måte i konflikt med det digitale. En kan faktisk skrive om de digitale løsninger, muligheter og utfordringer i en bok, eller holde et tradisjonelt foredrag om dette uten å være i konflikt med det en "prediker". I skolen kan en fremdeles samle elever/studenter til undervisning/foredrag og ha utbytte av det. Det som har skjedd er at vi har fått flere muligheter, og tid og ressurser som ble brukt til "manuelle" oppgaver blir nå "frigitt" av digitale løsninger og vi kan bruke tiden vår på en annen, og kanskje mer fruktbar måte. På samme måte som en håndverker velger verktøy ut fra hvilke oppgaver som skal løses, må vi innen utdanning velge blant alle de verktøy og muligheter vi rår over.

Det som er interessant er at i denne digitale tidsalder hentes mye av antikkens tenkning og ferdigheter frem igjen. Sokrates og Platon får ny betydning. Vi begynner å bli opptatt av retorikk og storytelling, ethos, logos og pathos.  Samtale, dialog, refleksjon, argumentasjon, kritikk blir dimensjoner i formidling. Vi ser til kunst og kultur, teater og musikk for å formidle ulik kunnskap og informasjon, billedmediet er sterkere enn noen gang. På en måte er vi gjennom den digitale inntreden gått i ring tilbake til det pre-litterære Athen. For vi er nå sosiale i mange kanaler: det digitale åpner nye dører og muligheter, men det betyr ikke at det fysiske møtet mister sin verdi. Tvert i mot, vi verdsetter det nok mer enn noen gang. Gjennom digitale medier har vi flere måter å samhandle på, se hverandre, bidra, oppleve mestring. Det frigir også tid til det fysiske møtet, hvis vi vil, noe mange lærere opplever gjennom flipped classroom-modellen. Kanskje kan en si at den digitale skole er mer menneskelig og mer sosial enn den pre-digitale? Kanskje vil møtet mellom utdannere og de lærende i fremtiden være mer likt Sokrates Athen-skole enn industrisamfunnets klasserom?

 

The Year of Disruption

For tiden sirkulerer et veldig godt blogginnlegg av Clay Shirky på sosiale medier.  Innlegget heter: Napster, Udacity, and the Academy. Shirky sammenligner de endringene som skjedde innen musikkbransjen med de utfordringer MOOC påfører akademia.  Stadig flere stiller spørsmål ved fremtiden til de tradisjonelle universitetene etter fremveksten av on-linelæring. Som vi alle vet etterhvert har bransje etter bransje vært gjennom dette: musikk, aviser, foto, film.  Når jeg tar dette opp i de ulike fora jeg er  i kommer protestene, vi kan ikke sammenligne utdanning med musikk. Det andre er at folk sluttet ikke å gå på kino selvom vi fikk video. Nei, folk sluttet heller ikke å spise når vi gikk over fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. På samme måte som vi i dag, som følge av ny teknologi komsumerer mer musikk enn noen gang før i historien, aldri har enkeltmenneskets tilgang til kulturtilbud vært så omfattende, tilsvarende ga overgangen til industrisamfunnet menneskene tilgang på mer mat enn generasjonene før hadde hatt mulighet til.  Slik vil disrupsjonen innen utdanning også bli - vi vil ikke slutte å utdanne oss, tvert i mot, vi vil konsumere mer utdanning og informasjon enn noen generasjon har gjort før oss.

MEN - one size fits all - modellen står for fall. Det vil si at på samme måte som jeg i dag slipper å fremkalle alle bildene som er på min 24-bilders filmrull, og slipper å måtte vente på å få utskift av bildene mine i en fotobutikk, fordi jeg skriver dem ut selv,  eller jeg må vente til en artist gir ut et album hvor jeg må kjøpe alle låtene, kun tilgjengelig i en begrenset periode fordi jeg i dag kjøper enkeltsanger når jeg måtte ønske, på samme måte vil jeg i fremtiden kjøpe mine utvalgte utdanningsmoduler når det passer meg hvor det passer meg.   Jeg vil ikke forholde meg til de begrensningen som ligger i at en institusjon skal definere en pakke og en ramme til meg med elementer jeg ikke ønsker, men må ta fordi "noen" har bestemt det.

I dette bildet er det viktig å gjøre oppmerksom på en ting: På samme måte som vi til tross for video, film, mp3, ipod, tv og alt som finnes av distribusjonskanaler fremdeles går på konsert og teater vil ikke kunnskap og informasjon formidlet fra menneske til menneske, ofte omtalt som forelesning dø. Vi vil fremdeles ha utbytte av en god forelesning. Selvom en snakker om en digital fremtid står ikke det i motsetning til et foredrag og samlinger. Men et foredrag er eksklusivt, slik en konsert er det.  Det kan bare oppleves der og da, selvom en kan ta det opp eller streame det blir ikke det det samme som å høre det "live".

Når konsumet av utdanning øker vil det ikke være mulig eller ønskelig å bygge nok bygninger for utdanningsformål eller utdanne nok lærerkrefter. Vi vil derfor få et mangfold av tilbydere og kanaler for læring.  På samme måte som det å få tilgang til konsertopplevelser er et supplement til tv, radio, YouTube, ipod, vil det å få tilgang til en forelesning/foredrag være en del av et variert tilbud. På samme måte som vi har amatørmusikere og profesjonelle musikere vil vi få et slikt marked innen utdanning. Dette markedet er der allerede, utdanningsinstitusjonene har bare ikke tatt det inn over seg.

Det som er interessant med MOOC er at de fleste store tilbydere er knapt ett år gamle, og likevel har de millioner av studenter. Dette viser hvor overmodent dette markedet er. Coursera har en større vekst enn Facebook. Så kaller da også edXs president Anant Agarwal 2012 for "the year of disruption".

TheSoMe-style?

Da Obama ble president for fire år siden ble øynene åpnet for nye grupper til hvilken betyding, makt og innflytelse som ligger i sosiale medier. Norske partier og politikere fikk det travelt med å henge seg på SoMe-bølgen, med varierende suksess. Fremdeles er det ingen som har lykkes bedre enn Obama. I årets presidentvalgkamp prøvde republikanerne å bruke sosiale medier for å vinne velgere.

Men sosiale medier er ingen sesam sesam løsning til suksess. Sosiale medier "generasjonen" har en del andre holdninger og verdier enn de som ikke er del av dette universet. Dette er holdninger og verdier som er mer i tråd med det som Obama står for enn den politikken Mitt Romney ville bli valgt på.  For Mitt Romney ble da også soiale medier et tveegget sverd. Mye av det som sirkulerte på sosiale medier var enten uheldige uttalelser fra den republikanske siden eller parodier på deres politikk.

Sosiale medier gir ofte svært overraskende resultater. "Eksperter" enten det er journalister, politikere eller andre kvalifiserte forståsegpåere evner ikke alltid å forstå hva som rører seg.  Sosiale medier og nettets globale karakter gir seg uventede utslag. En middelmådig self-published roman av halvpornografisk karakter blir en verdenshit (50 Shades of Grey) til ekspertisens forundring og hån. En for oss i vesten ukjent koreansk artist blir stor hit på YouTube med en sang om Seouls nyrike sin ekstravagante livsstil. Dermed sluttes også ringen, for denne hiten fra østen blir en kjempeparodi på republikanernes politikk og Mitt Romneys presidentvalgkamp.  Sosiale medier og internett er virkelig en ny verden.  Den er vanskelig for mange å forstå. Nå går vi inn i den norske valgkampen.  Det vil bli interessant å se hvilke memer som vil svirre etter den.  I mellomtiden kan vi kose oss med originalen fra Sør-Korea og Mitt Romney-style.

Radi-Aid

Det snakkes mye om Googles (og andre sosiale mediers) filterbobler, men en kan også si mye om de tradisjonelle mediers bobler. Hvilke nyheter som når mainstream media og får offentlighetens søkelys er også temmelig filtrert. Dette vil en gruppe studenter gjøre noe med og lanserte en omvendt Band-Aid video.  Norge som er verdensmester i u-hjelp skulle selv få bistand fra den delen av verden vi stort sett kun ser elendighetsbeskrevet i mediene. De lanserte Radi-Aid, Africa for Norway, om behovet for varme fra Afrika til kalde Norge.  Dette er blitt en YouTube-hit, publisert 16. november er den allerede sett av nesten 140 000, og i dag også omtalt i The Guardian. Nok et eksempel på kraften i YouTube og andre sosiale medier.

Social Media 2013

Sosiale medier har "innvadert" hverdagen vår på en slik måte at en ikke kan overse dens betydning. Disse tallene som kommer frem i denne lille snutten fra YouTube vil nok være tankevekkende for noen og enhver.

Overser vi de sorte svanene? Hva skal en lære i skolen?

Hva er nyttig og relevant kunnskap og kompetanse? Hva er kunnskap og kompetanse? Hvem er i posisjon til å definere det? Næringslivet? Politikere? Lærere? Nyttig- for hvem? Det klages over en realfagskrise i hele den vestlige verden - barn og unge velger vekk matematikk spesielt og realfag generelt. Dette bekymrer fordi en ser på matematikkferdigheter som grunnleggende for vår vekst og velstand. På konferansen Disruptive Education 2012 hevdet professor Nils Christie at betydningen av matematikk i skolen var overdrevet. Professor Clayton Christensen var bekymret for at så mye av den nyskapning som finner sted i den vestlige verden er såkalte sustaining innovasjoner, som er effektiviseringer av eksisterende modeller, og ikke disruptive innovasjoner, som er nytenkende og verdiskapende. 

Kanskje er det en sammenheng her. Innovasjon og kreativitet oppstår i møtet mellom to uavhengige tanker og idéer og det skapes noe nytt av det.  Det betyr at det er vanskelig å se hvor denne arenaen er. Det beste eksempelet er vel en av vår tids mest innovative personer, Steve Jobs. Lynende skarp var Steve Jobs ikke noen mønsterelev. På grunn av ulike faktorer fikk Steve Jobs utvikle sin kreativitet og ble ikke presset inn i et skolesystems standardmodeller. Dette gjorde at Steve Jobs etter kort tids studier droppet ut av det "normale" løpet.  På grunn av liberale holdninger ved universitetet fikk han imidlertid bli værende og studerte noe han hadde lyst til, noe så "lite nyttig" som kalligrafi. Denne "unyttige" kunnskapen ga Jobs senere inspirasjonen til fonter i Apples programvare, noe vi tar som en selvfølge i dag. Hadde Jobs kommet på denne idéen uten sin unyttige kunnskap? Videre reiste Jobs i India og ble opptatt av buddhisme og meditasjon. Dette fokuset på zen, renhet og fokus hadde stor betydning for Apples designfilosofi, og som er noe av grunnen til Apples suksess. 

Nå er ikke alle som Steve Jobs kan du si. Nei, det sørger vi jo effektiv for når vi skal strømlinjeforme.  Ingen kunne forutse Jobs og Apples suksess, og hvor mange Stever tar vi motet fra underveis i utdanningsløpet? Når vi begrenser hvilke erfaringer og kunnskaper barn og unge lærer seg ved å fokusere på et begrenset antall basisfag hva gjør vi da med kreativitet, nysgjerrighet, horisont, visjoner. Jobs snakket i sin berømte Stanford-tale om "connecting the dots". Hvilke dots har våre barn og unge å "connecte"?

Mange av de store innovatører og entreprenører har det til felles at de ikke er skolevinnere, eller at de er drop-outs. I denne artikkelen som heter "Want to succeed in STEM? Listen to experts!" får utdanningssystemet gjennomgå.  Både Einstein, Edison og Feyman hadde ublide møter med det formelle utdanningssystemet. Michio Kaku hevder at vi knuser nysgjerrigheten til den neste generasjon gjennom memorering av fakta.  Conrad Wolfram hevder at vi gjør våre barn og unge til tredjerangs datamaskiner ved vårt fokus på calculus, noe som er fullstendig bortkastet tid og energi. 

Vi gjør noe med våre barn og unge.  Det viktigste for et menneskes vekst og utvikling er mestring, det å oppleve å lykkes. Vi søker alle situasjoner hvor vi opplever mestring og unngår situasjoner hvor vi ikke mestrer. I skolen blir barn og unge låst inne i et system som kontinuerlig gir noen tilbakemelding om at de ikke mestrer, og andre blir belønnet for konformitet. Dersom en gjennomfører en undersøkelse blant dagens lærerstand vil jeg ikke bli overrasket om det er mange der som i sin tid var skolevinnere, som opplevde mestring på skolen. Og vi (jeg får ta meg selv med) reproduserer et system vi selv behersket og var vinnere i.  Men de færreste elevene er lik oss, derfor faller mange av dem ut av utdanningssystemet, til stor belastning både for dem selv og vårt fellesskap. I stedet for å se på systemet legger vi da skylden på alle andre: ungene, foreldrene, lærerne. Vi tar ikke inn over oss at vi har en systemfeil. 

Vi tar i alt for liten grad inn over oss den nye kunnskapen vi har om læring.  John Medina viser i sin bok Brain Rules til 100 år gammel og nyere forskning som viser at vi glemmer 90% av det vi har lært innen ganske kort tid. Dette vet enhver lærer som underviser matematikk at det elevene kunne før sommerferien er glemt når høsten kommer. Det bør være tankevekkende for utdanningssystemet vårt at en gutt som har gått to år på nomadeskole i Etiopia kan etter ett og et halvt år på norsk skole gå ut med 5,2 i snitt. Det bør også være tankevekkende at en femåring kan løse alle oppgavene i mattespillet Dragonbox mens en 15-åring som har dette som fag på skolen ikke klarer å løse oppgavene. Når vi snakker om tidlig innsats og tigerforeldre, kanskje bør vi se etter andre ting?

Jeg har nevnt mestring som viktig for læring og utvikling. Mange er opptatt av spill sitt potensiale for læring. Det som gjør spill til en suksess er mestring. Gode spill er bygget opp slik at den som spiller har både korte og lange mål. Den spillende får oppgaver som er akkurat passe utfordrende avhengig av nivå, og kommer videre gjennom prøving og feiling. Det lange målet er der fremme, det ligger høyt og får den lærende til å fortsette å spille, fordi de små mestringsopplevelser underveis gir håp om å nå målet langt borte. Oppgavene er meningsfylte, det er ikke bare drill for drillens skyld, men deloppgaver i en større helhet. For å løse oppgavene i en del av de virkelig gode onlinespillene trengs det en rekke kunnskaper. 

Sånn er det i den virkelige verden også. Verden er full av sorte svaner. Teorien om sorte svaner er at i den vestlige verden var alle svaner hvite, så all vitenskapelig, evidensbasert forskning viste at alle svaner var hvite. Det var ikke før en kom til Australia og så sorte svaner at den teorien måtte forkastes. Finanskrisen anses å være en slik sort svane, og historien er full av dem. Når barn på steppene i Etiopia eller i landsbyene i India lærer seg å lese og skrive og annen kunnskap kun gjennom tilgang til internett, uten hjelp og veiledning av en lærer, er dette da en sort svane?   Tør vi overse de sorte svanene?  Har vi råd til å overse de sorte svanene?

Så for å avslutte: i stedet for å strømlinjeforme vårt utdanningssystem, ha tidlig fokus på basisfag, bør vi ikke heller utsette våre barn og unge for så mange tanker, idéer og inntrykk som mulig i tidlig alder, slik at de når de blir eldre har et rikt grunnlag til å være innovative, kreative, skapende og produktive på? La dem møte et mylder av fag og inntrykk, og så når de har lært å bli glad i kunnskap, har fått barnets uro ut av kroppen, la dem da spesialisere seg innen ulike fagområder. Slik at de kan matematikk, men også ser innovative muligheter innen teknologi for eldreomsorg, slik at de kan kombinere fildeling og streaming med musikkavspilling og kjøp av musikk på nett, slik iPod og iTunes ble til. 

Clayton Christensen snakket i sitt foredrag om at vi ikke måtte fokusere på kunden, men på hvilken jobb som skulle gjøres.  For den lærende/eleven/studenten er jobben å lykkes, å vise mestring overfor seg selv og andre.  For politikere og næringsliv er bestillingen til skolen en annen: produsere kvalifisert arbeidskraft. Det er helt nødvendig at vi tar tak i dette misforholdet. Disruptive innovasjoner vil komme og utfordre på dette.  Spill er en mulighet, at skolesystemet blir irrelevant er en annen, nye utdanningsformer er en tredje. Imens går barn og unge fra utdanning til trygd, næringslivet fortviler fordi de ikke får den kompetansen de etterspør. På tide å se noen av de sorte svanene? 

Dreper skolen kreativitet?

Dette TED-foredraget fra Sir Ken Robinson har nok de fleste allerede sett, men dersom det er ukjent for noen deler jeg det herved her.  Vel verdt de ti min det tar. Denne versjonen med tegninger er en del av et lengre foredrag på 20 min, du kan se hele her.

Hva er god utdanningspolitikk anno 2012?

En morgen våknet jeg til nyheten om at Utdanningsforbundet vil ha sertifisering av lærere, og dette skulle debatteres på landsmøtet. Denne problemstillingen husker jeg fra min tid som tillitsvalgt og landsmøtedelegat i Utdanningsforbundet. Det er den evige debatten om hvordan heve læreres anseelse og respekt, og selvsagt lønn.  Samtidig leser jeg dette innlegget av tidligere tillitsvalgtkollega Jon Severud fra Hordaland om gårsdagens skole og barnehage. Kjente toner fra den kanten, han har tidligere skrevet Ubehaget i skolen. Det blåser en lærervind over skolen - mer fokus på fag og kunnskap skal løse alt. Men som tidligere lærer, undervisningsinspektør og rektor vet jeg at det er ikke så enkelt.

Når skal vi sette hovedpersonen i fokus?  Eleven? Vi sier vi gjør det, men jeg vet ikke om jeg synes det er tilfellet.  Vi ser alt for ofte på elevene som "læremaskiner". Vi ser ikke alltid på dem som "hele" mennesker. Våre barn begynner på skolen når de er 5-6 år. De tilbringer brorparten av den våkne tiden på vei til og fra skole, på skole eller gjør lekser.  I vårt vellykkete sosialdemokrati opptrer vi som om barn og unge lever rolige, harmoniske liv med sunne måltider, en hjemmetilværelse tilpasset 50-tallets idealsamfunn med varmt måltid sammen med en harmonisk familien når de kommer fra skolen, så fokusert leksetid med opplagte, kompetente og hjelpsomme foreldre som støttende trer til i hjemmearbeidet, som har god tid. Så fylles resten av dagen med oppbyggende fysisk aktivitet før poden legger seg til en god natt søvn, står opp får en solid og god frokost, med ditto matpakke, klar for en ny dag. Hvor mange lever slik? Noen gjør, men på langt nær alle norske barn.

Barn er en del av samfunnet vårt på godt og vondt, og veldig sårbare for det. Vi kjenner alle til Maslows behovshierarki, og noen behov må møtes før andre kan oppfylles.  Skolegang er ikke det som ligger i bunn. Problemet i norsk skole er ikke at ikke lærerne er kompetente eller sertifiserte.  Problemet er at når skoledagen tar en stadig større del av livet til barn og unge er det ikke nok å være lærer. Skolen skal løse stadig større deler av sosialiseringsfunksjonen i samfunnet. Jeg har endelig hatt nok av kolleger som har sukket: jeg utdannet meg til å bli lærer, men jeg jobber som hobbypsykolog. Elever som burde vært sykemeldt (hadde de vært voksne hadde de blitt erklært arbeidsufør og sykemeldt) blir tvunget inn i et overfylt klasserom, forventet å lære og oppføre seg, og det er lærers ansvar å følge opp. Dette kan være elever med alvorlige psykiske diagnoser. Er de heldige får de gå til samtale med BUP eller PPT en gang i uken, men det er lærers rolle å tilrettelegge i hverdagen. I klassen vil det også befinne seg elever med ulike lærevansker, elever som blir mobbet, elever som opplever vold og overgrep, elever som kommer til kort på andre måter. Det er ikke tall på alle de timer som blir brukt i møter om disse elevene. Det er ikke det at ikke skolen bryr seg om dem, men de passer ikke inn i systemet. Om læreren har dokorgrad i matematikk hjelper det ikke disse elevene. Faglig dyktige lærere er viktig, men skolen må ikke overse behovet for annen fagkompetanse heller.  Hvorfor skal bare lærere jobbe i skolen?  Hvorfor skal ikke psykologer, leger, kunstnere og andre som jobber med andre sider av mennesket også inn i skolen? Disse utfordringene løses ikke av å sertifisere allerede kompetente lærere. Hva med en større bredde av kompetanse inn i skolen? Hva med en større bemyndiggjøring og tillit til dem som jobber som lærer i skolen? Hva med disse søte, små - våre håpefulle, de fortjener en god hverdag, en god skole som ivaretar hele dem. Frafall har mange årsaker.

Learning by Sharing

Da er omsider konferansen Disruptive Education 2012 over. Vi prøvde å ta debatten om kunnskap og kompetanse i det post-industrielle samfunn. Perspektivene var mange, men noe som gikk igjen var undervurderingen av arbeidsrelatert læring i forhold til den som gis ved de forskningsbaserte institusjonene. Både LO, ved Kristian Tangen, og Virke, ved Vibeke Madsen, snakket om at vi har noen holdninger hvor sistnevnte har høyere status enn førstnevnte, og at vi må endre på dette.  Vi må i større grad anerkjenne den arbeidslivsbaserte læringen som likeverdig med den forskningsbaserte.

Clayton Christensen holdt et langt og interessant foredrag om disrupsjon innen utdanning. Han påpekte veksten innen onlinelæring, og hvordan denne organiseringen av opplæringstilbudet virker disruptivt.  Dette var interessant nok, men det som jeg synes var mye mer spennende er et annet aspekt han var inne på, som jeg vil kalle Learning by Sharing. For Christensen mente at vi kunne la elevene lære hverandre.  Han fortalte en historie om en som ville bli regnskapsfører, men slet med å få til studiene sine. Til tross for iherdig jobbing fikk vedkommende bare middelmådige resultater. Etter endt utdanning ville noen tilfeldigheter at han ble satt til å undervise de fagene han hadde slitt med, og plutselig "gikk der opp et lys" for vedkommende. For nå måtte han selv sette ord på og forklare begrepene, han måtte gjøre det til sitt, og først da forstod han hva han hadde studert.   Clayton Christensen mente at vi i større grad måtte bruke dette virkemiddelet i skolen.

Å la elevene/studentene lære hverandre har i utgangspunktet ingenting med digitale medier å gjøre, men digitale medier gir nye rammer og muligheter til denne prosessen. For ved å dele egne tanker, refleksjoner, undringer, fortolkninger, erfaringer må de bearbeides for formidling.  Denne formidlingen kan innta mange former: "foredrag", video, film, tweets, kommentarer på Facebook, blogginnlegg, kommentarer på andres blogginnlegg, animasjoner, bilder - det er i grunnen bare fantasien som stopper. Det at en skal formidle informasjon til andre, som ikke er læreren, gjør noe med ens egen bearbeiding av stoff. En vil også få tilbakemeldinger på om andre forstod hva en prøvde å formidle, noe som gir ytterligere refleksjon.

I sosiale nettverk er det ofte slik at 10% bidrar/deler og 90% følger. I skolen er vi vant til at samarbeid er fusk, og gratispassasjerer liker en ikke.  Men hvem er det som til syvende og sist kommer best ut? Den som deler, den som bidrar, den som må bearbeide sine tanker og input og dele dem på for eksempel sosiale medier? Gir gratispassasjerer ris til egen bak? Er det på tide at vi ser med litt nye øyne på å la elevene styre mer av denne prosessen? Det heter seg i sosiale medier at "You are what you share". Bør vi få et utdanningssyn som heter "Learning by sharing"?  I et slikt univers er sosiale medier en naturlig del av undervisningen/læringsarbeidet. Den som deler er den som lærer?

Frafall - skoletapere - lekser Hvorfor gir vi feil medisin

I dag kunne vi høre på NRK og lese i blant annet Aftenposten at barn og unge er fanget i tidsklemmen. De har for lite fritid.  Undersøkelsen forteller også at barn og unge gjør mer lekser nå enn for ti år siden.  Dette kan med første øyekast synes som et paradoks. Hvis vi har skoledebatten i bakhodet med fokus på disiplin, basisfag, lærerkompetanse, nasjonale prøver, kvalitessikring på den ene siden og frafall og gutter som skoletapere på den andre bør det ringe noen bjeller.  Disse tingene henger nøye sammen. Nå skal jeg begrunne hvorfor:

Hjernen vår er fremdeles et stort mysterium.  Det er lite vi vet om hjernen, men hjerneforskningen er i rivende utvikling og kunnskapen utvides stadig. Ett av områdene vi har lite kunnskap om er læring. I følge hjerneforsker John Medina er det eneste vi vet er at

hjernen ser ut til å være designet for å løse problemer knyttet til det å overleve i ustabile utendørs omgivelser, og å gjøre slikt i konstant bevegelse. 

Hvis vi skal designe de mest hjernefiendtlige læringsomgivelsene vi kan tenke oss skal vi lage klasserom: stimulifattige, stressende omgivelser hvor en ikke skal bevege seg. Dette slår spesielt ille ut for gutter som har dobbelt så stort behov for bevegelse som jenter. Dette er vår biologiske arv fra tiden på savannnen i følge antropolog Richard Wrangham.

Videre kan en ta debatten om multitasking. I følge Medina er det omtrent umulig for hjernen vår å multitaske når det kommer til oppmerksomhet. Dette ser vi på at produktivitet i kontorlandskap er mindre enn i mer rolige omgivelser. Hjernen vår blir stresset og en stresset hjerne er mindre produktiv. Ser vi på skolene våre er dette slike stressfylte omgivelser, de fleste barn og unge jobber i stressfylte landskap, også kalt klasserom. Som Medina sier: skolene våre er designet slik at mesteparten av den virkelige læringen må skje hjemme. Men Medina er av den grunn ingen tilhenger av lekser, tvert i mot. Når vi snakker om multitasking har vi en tendens til å se oss blind på digital teknologi, men i et analogt klasserom foregår det også mye multitasking - mange ting en skal ha oppmerksomhet på samtidig.

Når vi tenker læring er det rart vi fortsetter med modeller vi vet ikke virker. Hvor vanskelig det er å bli kvitt synet på barn og unge som læringsmaskiner det bare er å stappe kunnskap inn i. Sitt ned og lytt så lærer du. Vi vet dette IKKE virker for de aller fleste av oss. Kanskje med unntak av de av oss som har valgt å bli lærere/utdannere da. Nylig viste en undersøkelse at bare 10% av det som ble undervist i en forelesning ble husket. Men dette er ikke ny kunnskap. Hermann Ebbinghaus påpekte allerede på 1800-tallet at folk glemmer 90% av hva de lærer i klassen innen 90 dager, for de fleste faller glemselens slør innen timer etter endt klasse.

Så når stadig mer av barn og unges hverdag går med til 
a. å tilbringe tiden i omgivelser som hjernemessig ikke er bra for læring
og 
b. den utvidete skoletiden medfører mer lekser, ikke mindre er vi da på riktig vei?  

Er det slik oppvekst vi vil gi våre barn?

Rystende eller konserverende? Teknologi i utdanning.

Om litt under to uker arrangerer vi konferansen Disruptive Education 2012. Hovedtaler på konferansen er Clayton Christensen. Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. Det Christensen har hevdet lenge er at den eneste sektor som ikke har blitt vesentlig endret som følge av teknologisk utvikling er utdanning.  Den måten utdanningssystemet har tatt i bruk ny teknologi har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Vi har tatt i bruk teknologien som såkalte sustaining innovations, det vil si til å underbygge eksisterende systemer og prosesser. I stedet for å utnytte teknologiens potensiale til å gå inn i det som Christensen kaller areas of non-consumption, det vil si de deler av utdanning som ikke allerede er dekket av de eksisterende ordninger, setter vi strøm på eksisterende praksis.

Christensen hevder i sin bok Disrupting Class fra 2008 at vi vil se en boom i onlinelæring, og at dette vil bikke en kritisk masse i 2014. Det som er tilfellet med disruptive innovasjoner er at det først er såkalte "mindreverdige tilbud".  Det er løsninger som ikke kan måle seg med de etablerte i kvalitet, men fordi de etablerte er blir for gode og komplekse, dekker disse nyskapningene nisjer i markedet som ikke de etablerte bransjer dekker. Etter hvert vil disse nye løsningene bli bedre og bedre, før de "undergraver" fundamentet til de etablerte og ta over markedet.

Dette har vi sett i bransje etter bransje, telefonmarkedet og avismarkedet er to bransjer det er fristende å nevne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de etablerte bransjer kan være oppmerksomme på denne nye teknologien, men evner ikke å utnytte den for innovasjon og nyskapning. Noen av de første til å ta i bruk elektrisitet var gasslampebransjen.  I stedet for å lage elektrisk belysning ble elektrisiteten brukt til å tenne gasslampene. Effektivt, en fikk tent lampene raskere men ikke innovativt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å se på digital teknologi innen fotografering, men likefull førte den digitale teknologien til Kodaks fall.

Nå har vi to store sammenvende bransjer som  utfordres av disrupsjon. Dette er mektige bransjer, med lange tradisjoner og som er underlagt veldig mange markedsregulerende mekanismer: utdanning og bokbransjen. Disse to er så tett vevd sammen at det er vanskelig å se den ene uten å samtidig se den andre. Bokbransjen danner grunnlaget for det kunnskapsfundament skolen står på ved å produsere læremidler, og utdannere produserer læremidler.  Utdannere er stort sett mennesker med stor interesse og engasjement for bøker, og utdanningsmarkedet er en økonomisk gullgruve for forlagene.  Begge sektorer er sterke, og områder som politikerne er opptatt av, som de gjerne vil mene noe om.

Videre er det mange som har en egeninteresse i at utdanning i sin nåværende form består.  Utdanning siler: den skiller de "smarte" fra de "ikke-smarte", og vi som har brukt tid og penger på å skaffe oss formelle kvalifikasjoner, kvalitetssikret ved anerkjente institusjoner, ser med skepsis på halv- eller ustuderte røvere. Det eneste som kan kompensere er om de har mye penger eller berømmelse.

Dette er en modell som i vårt informasjonsrike, kunnskapsintensive, globale tidsalder ikke er levedyktig.  Kunnskap og informasjon er i motsetning til råvarer ikke en begrenset ressurs.  Tvert i mot.  Det er en ressurs det blir mer av jo mer vi deler. I en verden med 7-8- 9 milliarder mennesker trenger vi all den kompetanse, innovasjon og kunnskap vi kan få.  Vi trenger å dele på kunnskap og informasjon, vi trenger å utnytte ressursene til det ytterste.  Derfor kan vi ikke ha en modell hvor tilgang til kunnskap og kompetanse er forbehold de hvis "foreldre har gjort alle de riktige valgene" (for å sitere Sebastian Thrun på Disrupt SF 2012).

I en verden med rask ending, med eksponensiell vekst i informasjon/ny kunnskap og et næringsliv i endring trenger vi dynamiske utdanningsinstitusjoner.  Men vi trenger ikke bare det.  Vi trenger mennesker med faktisk kunnskap, med glød, engasjement og interesse for kunnskap, det de holder på med.  Mennsker som lærer, men også som avlærer og relærer.

Tidligere kunne en som lærer gå inn i et klasserom og ha begrenset kunnskap om det en skulle undervise i. (Tre års lærerskole ga undervisningskompetanse, men ikke doktorgrad i faget, med mindre du har nødvendige poeng i ped.)  En kunne ha sin lærebok, ha sitt monopol på kunnskap og være orakelet i klasserommet, som definerte for de lærende.  Denne tiden er forbi. Nå kan de lærende google alt du sier, og ofte har de mer informasjon enn det du har. Videre hjelper det deg lite om du har gjort det bra på en eksamen, om du ikke evner å anvende det du har lært. Når behovet for kunnskap, kompetanse og innovasjon kobles sammen med nye teknologiske løsninger og en modell (utdanning) som ikke makter å levere (for få får tilgang, frafall, produserer ikke den kompetansen næringslivet etterspør) er tiden moden for disrupsjon.

Dette skjer da også nå i stor stil. Denne artikkelen skriver om at Udacity får $ 15 M for å fortsette sitt angrep på høyere utdanning. Denne artikkelen skriver om en ny bilett til Harvard og MIT: en internet-tilgang. Men kanskje er det ikke her disrupsjonen vil finne sted. George Lucas solgte sitt selskap til Disney for $ 4 Millarder, og vil bruke av dette på utdanning. Hvordan vil en som har jobbet med sci-fi tilnærme seg utdanning?  Eller er de disruptive krefter i de mange små start-ups vi ser rundt omkring? Når barn i Etiopia lærer seg å lese via tablets og hacker Android etter 5 måneder, vil vi da se nye modeller fra disse landene? Når Peter Thiel betaler studenter for å kutte ut college hva er dette et symptom på? Er det på tide å føre noen andre samtaler? Vil der dukke opp en Steve Jobs innen utdanning som ryster like mye i utdanning som Apple har gjort innen telefon og musikk? Apple var ikke innen telebransjen eller musikkbransjen, men kom utenfra som en disruptiv kraft.  Dette vil vi prøve den 12. og 13. november.  Håper mange blir med på den samtalen, både på Fornebu og etterpå.