Why Creativity is the New Economy

Jeg snakker mye om kreativitet og innovasjon på denne bloggen, og er opptatt av å ha et utdanningssystem som fremmer dette, ikke hemmer det.  Jeg er enig med Sir Ken Robinson som hevder at vi har utviklet et skolessystem som dreper kreativitet.  Dette foredraget av Dr. Richard Florida, på nesten en halv time er verd å se, om hvordan kreativitet er den nye økonomien. Den eneste kilden til velstand er å utvikle vår egen kreativitet for å utvikle nye måter å leve på, ny teknologi, nytt næringsliv.

I følge Florida lever vi nå gjennom den største endringen innen økonomien som har funnet sted i menneskets historie.  Det er vanlig å si at vi lever i den post-industrielle innformasjons- eller kunnskapsøkonomien.  Men i følge Florida er endringen mye dypere og mer fundamental.  Marx mente det som gjorde proletariatet til en universell og revolusjonær kraft var det faktum at de delte et felles bånd - en felles fysisk arbeidskraft som bygget broer, bygninger, biler, tog og så videre.  Men kreativitet gir et enda dypere bånd i følge Florida. Det er synlig i hvert eneste barn.  Det er som skiller mennesker fra dyr er vår felles kreativitet. Kreativitet er den kraften som skaper nye jobber og som endrer alt, hvordan vi lever, hvordan vi arbeider, og som gir helt nye sektorer og arbeidsplasser.

Mange interessante poenger.

Hvordan unngå skyttergraver?

Jeg holder en del foredrag om skole og utdannings fremtid. Til tross for at jeg snakker om noe som interesserer meg og som jeg jobber med synes jeg det er vanskelige foredrag å holde.  Det ene er at det er vanskelig å treffe sitt publikum, det er like lett å overvurdere og snakke over hodet på tilhørerne som å undervurdere dem.  Dette fordi strekket i laget er så stort.  Det andre er at dette tydeligvis er et veldig emosjonelt følsomt tema, folk er på ingen måte likegyldig til hva jeg sier. Noen treffer jeg og får overstrømmende tilbakemeldinger og det er selvsagt hyggelig, men av og til blir folk rasende på meg. Jeg er teknologioptimist og kommer der som mer eller mindre en dommedagsprofet.

Nå er det faktisk ikke slik at det er jeg som har funnet på den digitale utviklingen, eller jeg som styrer eller bestemmer at den finner sted, jeg bare påpeker hva som skjer og hva som er utfordringer og muligheter. Jeg mener at det er viktig at vi er våkne, oppmerksomme og bevisste slik at vi ikke blir "ofre" for utviklingen, men at vi har et bevisst forhold til den. Jeg mener det ikke er grunn til å pakke ting inn i bomull eller "underdrive" betydningen av de kreftene som er i sving. Jeg prøver bevisst å unngå å kritisere eller dømme, men likevel virker det som om mange tar mitt "budskap" veldig personlig, som om jeg river vekk grunnen under dem.

Jeg synes det er helt greit at folk kan synes mine foredrag er dårlige, eller at de er uenige med min argumentasjon, men jeg slutter aldri å forundres over hvor personlig folk tar dette og hvor emosjonelt mange reagerer.

Nå skal det sier at jeg stort sett møter høflige, hyggelige og konstruktive folk, men jeg ser likevel den emosjonelle reaksjonen dette gir hos enkelte, og ikke minst får jeg indirekte tilbakemeldinger om hvordan folk reagerer. En kollega av meg sier at det er to store frykter hos folk, det er mattefrykt og det er datafrykt.

Jeg er ikke redd for å provosere og folk må gjerne bli provosert, det er ikke det. Men mitt mål er ikke å støte, det er ikke jeg som har funnet opp internet.  Men internet utfordrer oss, det endrer kunnskap og kompetanse, det endrer så mye i livene våre. Utviklingen skjer så fort, den skjer selvom vi ikke liker det. Vi kan ikke fornekte den og si at vi liker bedre den gamle måten. Det vi kan er å ha et bevisst forhold til hva som skjer og ta grep i forhold til det.  Da må vi snakke om hva som skjer, da må vi forholde oss til det. Vi kan ikke som ved en tsunami løpe ut og sanke fisker når vannet trekker seg litt tilbake, da vil vi bli tatt av bølgen når den kommer. Hvordan ta denne samtalen uten å havne i en av to grøfter: teknologioptimister vs teknologipessimister?  Hvordan snakke om hva som skjer, hvilke utfordringer vi står overfor uten å støte fra oss dem som ikke liker utviklingen eller som finner den for krevende å forholde seg til? Jeg vet ikke.  Det jeg vet er at dette skjer enten jeg sier det eller ikke, men jeg tror bevisstgjøring er viktig. Er vi på offensiven er mulighetene så uendelige. Hvordan føre samtalen vet jeg ikke - gode råd mottas med takk.

Hva er egentlig rollen til en lærer?

I Norge er vi enige om at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring og vi må ha flere og bedre lærere. Nå kan man diskutere hvor riktig det er, for er mothypotesen prøvd? Vi har strukturert skolesystemet vårt rundt læreren så jeg vil si at alle funn som viser noe annet ville vært mildt sagt oppsiktsvekkende. Så langt har det mest kjente mothypoteseeksperimentet vær Sugata Mitras Hole-in-the-wall-experiment, men nå dukker det opp et nytt og kanskje mer interessant prosjekt fra Etiopia.  One Laptop Per Child organization har delt ut tableter (Motorola Xoom med solcellebatteri) til barn i to avsidesliggende landsbyer i Etiopia. Barna ble ikke gitt noen instruksjoner likevel tok det bare fire minutter før det første barnet hadde åpnet esken og slått på sin tablet.  Innen fem dager brukte hvert barn i snitt 47 apper - hver dag. Innen to uker sang de ABC-sanger i landsbyen og innen fem måneder hadde hacket Android. 

Til tross for at de som hadde levert tableten hadde låst dem slik at ungene ikke skulle kunne endre skrivebordet klarte disse førstekassingene å finne en måte rundt det og designet sine egne skrivebord. 

Nicholas Negoponte, som er involvert i dette håper at barn i Etiopia kan lære oss noe grunnleggende om læring. Dette er enda et ungt eksperiment, og vi vet enda lite om hvilke lesevaner dette gir barna, men som Negoponte sier: har barna lært å lese, så har de lært å lese. Og hva vil dette ikke bety for de 100 millioner barn i verden som ikke går på skole når vi kan gi dem verktøy for å lære å lese og lære, uten å måtte bygge skoler, utdanne lærere og ha skolebøker?

Det er også en tanke som slår meg i forhold til hvordan vi lar våre egne barn vokse opp.  Vi er opptatt av voksenstyrt tid og "kvalitetskontroll". Men denne studien av kreativitet viser at barn som har ikke-kontrollerende, ikkedømmende omgivelser er mer kreative senere i livet enn dem som vokser opp i mer styrte og dømmende omgivelser. Kanskje er dette verdt å tenke på når stadig større del av våre barn oppvekst institusjonaliseres? Jo mer vi styrer, setter karakterer, begrenser og evaluerer, jo mer hemmer vi kreativitet - en viktig egenskap i det postindustrielle samfunn. Kanskje skal vi gi ungene en tablet før skolen tar dem? ;)

Alt som kan automatiseres vil automatiseres

Den tiden hvor lærerne sitter med store rettebunker kan kanskje snart være historie. Psykologiprofessor J. Swope ved Montgomery College i Maryland, USA har nå utviklet et webbasert verktøy som autograderer essays. I følge forskning gjort på dette verktøyet sammenfaller autograderingen med manuell gradering 93%-98% av tiden. Siden dette foreløpig er ung teknologi må en si at det er ganske så imponerende, og et meget godt alternativ til multiple choice tester. SAGrader er allerede i bruk ved University of Missouri, San Jose State University og University of Central Florida.  Når kommer noe slikt til et universitet nær deg?

Frafall - bare et spørsmål om teori?

Hva er læring og hva er god læring?  Hva er den ideelle læringssituasjon? Derom strides de lærde.  Det heter seg at læring ikke skal være morsomt og at en må jobbe hardt for læring - litt sånn "no pain, no gain". Læring er hardt arbeid. Læring skjer i strukturerte omgivelser, under kyndig veiledning av den gode pedagog, derfor må vi ha flere og bedre lærere, flere timer fag i skolen, og elevene må gjøre sine lekser. Vi må vekk med koseskolen.

Til tross for all vår satsing på skolen, til tross for heving av lærerkompetanse uteblir likevel resultatene. Vi har realfagskrise, frafall, elever som ikke oppnår tilfredsstillende resultater og "alle" sloss om å satse på skolen.  Hva om vi ser på feile variabler.  Hva om vi ser til nye arenaer for læring?

Mange er opptatt av spillbasert læring, GBL, men det har ikke helt tatt av enda. Mistroen til at en kan leke seg til læring er sterk. Men i denne artikkelen pekes det på mange grunner til at dette ikke er noe en skal føyse vekk. Hvorfor virker spillbasert læring.

La oss ta aspektet ved motivasjon: I dag sliter skolen med å motivere elevene for læring. Spesielt gjelder dette gutter. Jeg har hørt mange lærere hevde at enkelte elever vil ikke lære. Jeg synes det er en noe drøy påstand, men det jeg kan si meg enig i er at mange elever vil ikke lære innenfor de rammer skoleverket tilbyr. Når en ser på hvordan hjernen vår er konstruert for læring er det kanskje ikke så rart at spesielt gutter sliter.

John Medina viser til forskning som viser at daglig fysisk aktivitet gir bedre læring fordi hjernen våre er designet for å løse problemer knyttet til overlevelse i ustabile utendørs omgivelser, og gjøre dette i nesten konstant bevegelse. Så i følge Medina om vi skulle konstruere læringsomgivelser som var stikk motsatt av det hjernen vår er konstruert for skal vi lage klasserom. Dette er noe å tenke på med alle disse guttene som taper i skolen etter hvert som skoledagen blir lengre og lengre, og fysiske aktiviteter færre og færre. Gutter har behov for dobbelt så mye bevegelse som jenter, og alle som har vært inne i et klasserom på en barneskole kan bekrefte dette. Sånn sett er dette er forsvar for alle de skolene som holder på med uteskole. Det er helt i tråd med hvordan hjernen vår lærer. Medina sammenligner det å kutte ut fysisk aktivitet for å fremme kognitiv ytelse som å sulte seg for å øke vekten. En ganske dramatisk sammenligning.

Hva med relevant praksis. Elevene må øve, øve og atter øve for å bli gode.  Vi kjenner alle til de 10 000 timene det tar for å bli virkelig god til noe. Men det er ikke nok å øve, en må være bevisst hva en gjør i øvingssituasjonen. Hvordan få dette til?  Praksis må være relevant for det en skal lære ellers finner lite læring sted. Det trekkes ofte paralleller til kjøreopplæring, uten timer bak rattet lærer en ikke å kjøre bil. Når teorien kritiseres i skolen er det ofte fordi den er løsrevet fra kontekst, og elevene spør hvorfor skal jeg lære dette? Simuleringer innen spill kan motivere til denne øvingen, og simulere omgivelser som gir relevante øvingssituasjoner.

Betydningen av tilbakemeldinger fremheves stadig. Men hvilke. Hvilke tilbakemeldinger er det mulig for en lærer å gi. Dersom en elev lærer lese- og skriveopplæring av en maskin som umiddelbart gir tilbakemelding går læringsfrekvensen opp i forhold til å få tilbakemelding fra lærer en uke senere, lenge etter at teksten er forsvunnet fra den lærendes hode. Og når det nå kommer verktøy som autmatisk graderer lengre tekster, ikke bare multiple choice, vil jo det får betyding for læreres rettebunker, og tidshorisonten for tilbakemeldinger.

Evnen til å hente frem og anvende hva vi har lært når vi trenger det er det vi kaller kompetanse. Dette er avhengig av hvor mye relevant praksis og hvilke tilbakemeldinger vi fikk i innlæringsprosessen. Mange kjenner vel til Øystein Sundes "an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen" om tyskopplæring. Til tross for gode eksamensresultater er mye god kunnskap gått tapt. Det at en kan reprodusere noe for en test er ikke nødvendigvis det samme som at en evner å sette dett ut i handling. Dersom de lærende hadde gode språksimuleringsspill, hvor en praktiserte både tekst og tale, og fikk tilbakemeldinger på språkpraksisen sin ville nok flere motiveres til å lære fremmedspråk. Det måtte da være et spill som var "intelligent" nok til å tilpasse språket til den lærendes verbale og kognitive nivå.

I følge John Medina har vi designet skolene våre slik at mesteparten av den virkelige læringen må finne sted hjemme. Dette fordi hjernen vår fungerer dårlig i stressbaserte omgivelser, og skoleomgivelsene er for stressende for læring. Dette er interessant med tanke på den lekse- og lengre skoledagdiskusjonen som pågår. I den sammenheng er det også interessant hva en skal fylle skoledagen med.

Et av de siste poengene jeg vil komme inn på i denne sammenheng er relasjoner. Mennesker trenger å være trygge for å lære. Hvis den lærende ikke føler tilhørighet og trygghet i læringssituasjonen vil de ha vansker med å yte og lære.  Ser en på de elevene som faller ut av skoleløpet er dette ofte elever som ikke opplever mestring, fellesskap og tilhørighet til skolen og det læringsuniverset som er der.  Vi sier de trenger praktiske fag, ikke teori.  Men hva er teori? Praktiske fag kan gjøres teoretisk og teoretiske fag kan gjøres praktisk. Kanskje vi i skoleverket skulle funnet en modell som ga større rom for ulikhet. Det heter seg at alle er genier, men måler du en fisk ut fra dens evne til å klatre i trær kommer den dårlig ut.  Datamaskiner kan gjøre mye, men møtet mellom mennesker vil fortsatt være viktig. Kanskje skal læreren være mindre av en fagperson og mer et "medmenneske" for de lærende? I så fall vil de innebære en fullstendig omdefinering av lærerrollen.

Kanskje skal vi ta en del av disse aspektene inn i diskusjonen rundt fremtidens skole?

Fri meg fra politikk

I følge Mark Zucherberg er det av større interesse for deg at et ekorn dør på plenen din enn at barn sulter i hjel i Afrika. Dette er da også grunnen til at det ikke er tilfeldig hvilke oppdateringer du får på Facebook. Tilsvarende er det for Google.  Basert på dine tasterykk på nett er du inne i en filterboble. (Se også denne fra NDLA). Dette har konsekvenser for hva du finner når du søker på nett.  Jeg vil ikke få opp de samme treff som deg, og geografisk tilhørighet og andre vuderinger som gjøres av leverandørene påvirker mine søk. Om jeg først trykker på "søte" og "morsomme" lenker vil det påvirke "tyngden" i mine senere søk.  Neil Postman skrev at "Vi morer oss til døde" som et anklageskrift på den moderne medieverdens underholdningsfokus. I en verden som blir mer og mer kompleks, hvor små beslutninger kan få store konsekvenser hva er vi opptatt av?  Hva sirkulerer på de sosiale medier?  Hva vil vi ha i nyhetsstrømmen vår?

Vi vet at de såkalte rosabloggerne topper lesestatistikken, og mange beskylder Twitter og Facebook for å være en endeløs rekke av trening, kost, mote, baby og kattebilder. Nå er det jo slik at en selv til en viss grad selv kan sile hva som kommer opp i ens egen strøm. Men for dem av oss som foretrekker den rosa filterboblen skal dette nå bli enda enklere. Det kommer nå stadig flere muligheter for å blokkere venners politiske ytringer, og 1/5 av brukere av sosiale medier blokkerer allerede venner som er for politiske. Er det slik at vi i større og større grad bare ønsker å omgi oss med ytringer som bekrefter våre egne tanker og holdninger? Ved filterbobler og andre verktøy kan vi fjerne meninger vi ikke liker.  Hva betyr dette for den politiske debatt videre? Siste tilskudd er hvertfall unpolitic.me i følge TechCrunch. Her kan en få erstattet politiske ytringer med kattebilder. Jeg prøvde å sjekke ut siden, for å se om dette var tull, men den er ikke aktiv enda.

Twitters betydning for læring

De siste par dager har denne undersøkelsen som antyder at Twitter har positiv effekt på studentengasjement og karakterer spredt seg på sosiale medier. Jeg har i den sammenhengen lyst til å vise til en undersøkelse fra 2010 som viser at studenter som brukte Twitter hadde i snitt bedre karakter og større engasjement  enn kontrollgruppen.  Denne undersøkelsen er interessant fordi det er en komparativ analyse.  De ville undersøke sosiale mediers betydning for læring, og valgte Twitter fordi så få studenter brukte dette nettsamfunnet på den tiden.  Det var frivillig for studentene å benytte Twitter. Det var 125 studenter i kurset, hvorav 70 var i eksperimentgruppen og 55 i kontrollgruppen. Ikke bare fant de at de som var i eksperimentgruppen gjorde det bedre, men de fant også ut at Twitter var bra for integrasjonen av studenter.  Gjennom bruk av sosiale medier (Twitter) løste de vante klikkene seg opp og studentene samhandlet med flere og andre studenter enn de ellers ville gjort. En studie verdt å lese.

Utdanning for industrisamfunnet eller....?

I helgen har flere partier hatt utdanningspolitikk på dagsordenen.  AUF har vedtatt en leksefri skole, Venstre har vedtatt å satse på læreren, SV vil ha lengre skoledag, leksehjelp og fysisk aktivitet i skolen, Høyre vil ha bedre lærere. Sånn sett er det et markert politisk skille hvor de borgerlige partiene setter læreren i fokus, mens de to sosialistiske partiene tar mer elevrettet tilnærming. Disse to tilnærmingene trenger ikke stå i motsetning til hverandre, de kan godt utfylle hverandre, og mange veier fører som kjent til Rom.

Spørsmålet er om det fortsatt er til Rom vi skal.  Seth Godin har skrevet Stop Stealing Dreams.  Han føyer seg inn i en lang rekke tenkere som stiller spørsmål ved de modeller vi opererer i. Sir Ken Robinson, Yong Zhao, Don Tapscott, Clay Shirky, Daniel Pink, Clayton Christensen, John Medina, jeg kunne gjort listen mye lengre. Felles for dem alle er er at de påpeker at vi opererer med en modell for å utdanne mennesker til å akseptere industrisamfunnets rytme og disiplin, og til standardisert arbeid ved maskinene. I den digitale tidsalder trengs det andre kvalifikasjoner, og i stedet for ensretting må vi dyrke mangfold og variasjon, kreativitet og innovasjon. Dette gjøres ikke ved å standardisere skolen.  Dette gjøres ved å variere skolen.  Arne Krokan påpeker at norske studenter, til tross for dårlige tall på Pisa, utmerker seg ved utenlandske universiteter. Dette er elever som har gått i "den dårlige norske koseskolen" uten disiplin, uten fokus på fag. Likevel klarer de seg veldig godt når de møter andre lands studenter.  Det er de flinkeste som reiser ut? Vel, de møter da de flinkeste fra andre lands utdanninger, så sånn sett står de likt.

Satse på læreren?  Seth Godin påpeker i denne talen på TEDxYouth at hva skal du med en lærer når du kan få den samme instruksjonen online. For tiden føler jeg at jeg lever i to parallelle univers.  Innen skolevesenet og innen akademia er det en sterk mistro til denne onlinerevolusjonen, mens aktører jeg snakker med utenfor utdanningssystemet ser denne fremtiden komme. Seth Godin spår mer eller mindre akademias død. Ikke bare middelmådige "colleges", men de beste. Kelly Whitmeyer sier at fremtidens college education is distance learning. Dr. Sinom Griffin sier at OER (open educational recourses) vil befri oss fra klasserommets tyrani. Coettzee skriver om hvordan folk nå bruker crowdlearning og e-learning for å endre utdanning. Don Tapscott sier at Discovery learning is the new higher learning.

I 2020 slår eldrebølgen inn for fullt. Vi vil ha behov for alle de kompetente hender vi kan mobilisere.  Likevel tillater vi et utdanningssystem med 30% frafall. Det er ikke slik at vi ikke vet hva som trengs.  Verden er full av skarpe hoder som forteller oss skriften på veggen. Jeg snakket i en dag med en næringslivsleder og spurte hva vil vi si i 2020 når vi ser tilbake?  Vedkommende svarte: at vi ikke skjønte dette før. Vi lever i en oljeboble i dette landet. Vi kan tillate å bevilge oss ut av utfordringene.  Når skal vi begynne å innovere? Tenke nytt og alternativt? Når vi sitter med en kjempeutfordring med synkende oljeproduksjon og en eldrebølge å ta oss av, eller nå når muligheten ligger fremfor oss?  Hvorfor ser vi hele tiden på læreren? Ikke noe galt med lærere, men hva med alle de andre muligheter som ligger der?  Jeg har ikke nevnt mulighetene som ligger i spill. Vi må ha et rikholdig innhold i vår verktøykasse, og så må vi spørre oss: hva skal du lære i det digitale samfunnet.  Hvilken kompetanse er det viktig at du har. Michael Horn mener at siden de etablerte utdanningsinstitusjonene ikke makter å ta inn over seg personalized learning and competency based learning vil det vokse frem nye utdanningsmodeller. Vel, fremtiden vil dømme. I mellomtiden går det an å kose seg med disse ordene fra Seth Godin:

Hva skjer i Sverige?

Som nordmann er jeg vant til å tenke på Sverige som et trygt, vennlig og hyggelig demokrati. Et land temmelig likt Norge. Jeg har med undring sett på Julian Assanges frykt for å bli utlevert til Sverige, som jeg anser som en rettsstat, fordi han fryktet videre utlevering til USA.  En frykt som er så sterk hos Assange at han til slutt søkte og fikk innvilget asyl i Ecuador. Assange frykter straffen han vil få for de mange avsløringer Wikileaks har stått for, selvom det ikke er grunnen til at svenske myndigheter vil ha tak i han.  Assange frykter tydeligvis svensk rettsvesen mer enn det britiske, hvor han lenge satt fengslet.  Stor var undringen min da jeg så at grunnleggeren av Pirate Bay var blitt pågrepet i Kambodsja og deportert til Sverige, hvor han holdes i isolasjon. Hva er det som skjer i vårt naboland?  De svenske overvåkingslovene er så omfattende at det skaper bekymringer i det norske Storting.  Den svenske FRA-loven muliggjør omfattende overvåkning av all data og teletrafikk til norske borgere i Norge fordi denne går via Sverige. Denne overvåkningen er så omfattende at Frp vil bringe dette inn for EU domstolen. Hva er det som gjør at svenskene er så opptatt av å kontrollere og overvåke internet, og slår så hardt ned på dem som utfordrer? Hvorfor godtar vi å bli overvåket av en annen statsmakt i vårt eget land?

Digitale verktøy er bare det: verktøy - en livsfarlig tilnærming.

Som ny Kunnskapsminister holdt Kristin Halvorsen innlegg på Skolelederkonferansen på Lillestrøm.  Jeg ble rimelig sjokkert når hun med stor pondus proklamerte at "digitale verktøy er KUN det - VERKTØY". Som vår fremste representant for vår fremtid, den oppvoksende slekts kompetanse, var jeg himmelfallen til hvordan hun kunne stå der og demonstrere slik kunnskapsløshet.  Hvor var embetsverket som skriver talene hennes? De som har vært med på å utvikle læreplaner hvor digital kompetanse er sentral.

Digitale verktøy er IKKE det - kun verktøy, og nå må vi slutte å gjøre teknologifobi til en høyere ordens øvelse, og si at vi som er opptatt av teknologiens betydning for samfunnet ikke er opptatt av mellommennesklig kontakt, fysisk aktivitet, "analoge verdier".  Vi MÅ slutte å la det være tillatt å gjemme seg bak at teknologi er fremmedgjørende, farlig, og isolerer mennesker. En slik tilnærming er "fali`det". Nå må vi våkne i dette landet. Vi må slutte å se oss blind på teknologi og bits and bytes og hevde at dette er "bare verktøy".

Det heter at først former vi teknologien og så former teknologien oss.  Vi MÅ forstå hva teknologien gjør med oss, med samfunnet vårt, med livene våre.

På 90-tallet skrev jeg min hovedfagsoppgave i sosiologi. Den het "Fra Perm til Skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Det som var tema i min oppgave er hvordan teknologi endrer organisasjoner, samfunn og kunnskap.  Dette er elementær barnelærdom: oppfinnelsen av jordbruk endret samfunn fra jeger og fiskesamfunn til bystater.  Jordbruksteknologien gjorde at ikke bare mattilgang endret seg, men kommunikasjon, samhandling og samfunnsorganisering endret seg. Vi fikk mange variasjoner over temaet jordbrukssamfunn, men felles for dem alle var at de markert skiller seg fra jeger og sankersamfunn. Det er ikke mulig i et samfunn basert på tilfeldig tilgang av naturressurser å bygge opp de samfunn som man kan med kontroll over naturressursene.

Den neste store revolusjonen var den industrielle revolusjon. Igjen gikk samfunnet gjennom store endringer, endringer som igjen påvirket kommunikasjon, samhandling, samfunnsstrukturer, hva som var adekvat og nødvendig kunnskap og kompetanse. På grunn av teknologisk nyvinning var "gamle ferdigheter og kunnskap" ikke lengre relevant. Dét betydde ikke at en ikke fremdeles trengte mat og landbruk, men landbruket endret seg, blant annet var det ikke lengre like arbeidsintensivt som det hadde vært. Det fikk konsekvenser langt ut over hesteholdet at det ikke lengre trengtes 20 hester for å pløye det en traktor kunne pløye, ringvirkningene var store. Vi fikk endringer i de sosiale strukturer ved at det vokste frem arbeiderklasser, med påfølgende politiske og sosiale omveltninger. Behovet for mennesker som kunne lese og skrive og etterhvert ha kunnskaper som industrisamfunnet etterspurte økte.  Dette ble en nødvendighet for vekst, velstand og harmoni.

Så langt er dette jeg skriver elementær barnelærdom. Det er ingen som er uenig med meg i dette.  Så i 1976 skriver Daniel Bell "The Coming of Post Industrial Society". Dette var boken som inspirerte meg til mitt hovedfagstema.  Det Bell hevdet var at industrisamfunnet var på hell og vi var på vei inn i et kvalitativt nytt samfunn.  Et samfunn hvor andre sosiale grupper ville tre frem, hvor andre mekanismer enn industrisamfunnets ville drive samfunnsutviklingen, hvor kunnskap og kompetanse ville få en helt annen og mer sentral og drivende rolle. Når jeg skrev hadde digital teknologi gjort sitt inntog, og derfor fikk min oppgave den tittelen den fikk, selvom den betegnelsen som var mest vanlig den gangen var Informasjonssamfunnet.

Det manglet ikke på kritiske røster: kunnskap og informasjon har alltid vært viktig, vi vil fortsatt trenge produkter og industri, industrien vil ikke forsvinne, tertiærnæringene kan ikke ta over, vi kan ikke leve av å klippe hverandre. Den digitale teknologien endrer ikke samfunnet. Vi har alltid hatt en global økonomi (trekanthandel: slaver fra Afrika til Amerika, sukker fra koloniene til Europa, og industrivarer fra Europa til Afrika).

Men det er her den farlige logiske bristen er: for et samfunn som frakter varer på seilskip rundt jorden er et helt annet samfunn enn et hvor en kommer seg omtrent fra pol til pol på under ett døgn, hvor mennesker i Kina, India, Dubai, Sør-Afrika, Nepal, Brasil, Norge og England kan snakke med hverandre - samtidig!  Hvor all verdens informasjon og desinformasjon er et tastetrykk unna, og ikke gjemt vekk i Akademias elfenbenstårn.  Hvor et strømbrudd skaper kollaps i samfunnet vårt.  Hvor det å rane banker er passé fordi nå gjøres dette via elektroniske transaksjoner, hvor barn får overgripere "inn på" barnerommene sine.  DÈT er et ànnet samfunn!  Digitale verktøy er ikke KUN verktøy.  De endrer livene våre, samfunnet vårt, strukturene våre, kunnskapen vår, kompetansen vår, politikken vår, maktbalansen.

Konfliktteoretikerne var opptatt av hvem som eide produksjonsmidlene, og at dette ga makt. Det var viktig for arbeiderne å eie produksjonsmidlene for å være fri. Når en så for seg informasjonssamfunnet hvor kunnskap og kompetanse ble produksjonsmidlene, og dette var noe arbeiderne eide, ikke arbeidsgiver, ville arbeiderne bli fri. Slik var hvertfal tanken til mange ved inngangen til Informasjonssamfunnet.  Nå ser vi imidlertid en kaftig vekst i forsøket på å forhindre fri flyt av kunnskap og informasjon, copyright, opphavsrett, stenging av nett, hvem eier åndsverk. Det skjer mye på denne fronten, fordi det er her kapitalen/verdien er. Ikke i "hardware", industrisamfunnets produkter.  Mer og mer flyttes fra det fysiske og inn i skyen og blir virtuelt. Vi er fullstendig prisgitt det digitale univers, enten vi vil eller ikke. Vi kan ha så mye teknologifobi vi bare vil - livene våre er styrt av den digitale revolusjonen.  Vi befinner oss IKKE lengre i industrisamfunnet. Produksjonsmidlene er ikke lengre fysiske. En kan spørre seg hvem er det som eier dem? ER maktstrukturene slik de alltid har vært, bare med nye produkter og nye aktører? Er det som funksjonalistene hevder at dette er bra for oss og samfunnet eller er dette nye maktkamper slik konfliktteoretikere vil hevde? Uansett skjer dette.  Uansett påvirker det våre liv. Facebook og Google er så synlige.  Hvilke andre mekanismer styrer og påvirker? Hva er de langsiktige konsekvensene?

Derfor er det så farlig å fornekte dette, stenge det ute, la være å sette seg inn i dette feltet.  HVA betyr dette for kommunikasjon og samhandling? Hva betyr dette for kunnskap og kompetanse? Hva må vi kunne i et post-industrielt globalt digitalt informasjonssamfunn.  Hva betyr dette for makt? Politikk? Økonomi? Skole? Utdanning?  Jeg blir redd når en i 2012 med stort engasjement diskuterer utdanning som om vi fremdeles var på 50-tallet: disiplin, lærerrespekt, basisfag, gjensitting, penal eller ikke penal i første klasse.  Det som skjedde 22. juli i fjor viser med all tydelighet hvor sårbare vi er om vi ikke har adekvat kunnskap, kompetanse og forståelse for IKTs betydning for samfunnet vårt. De fleste ikt-prosjekter, både innen privat og offentlig sprekker på tid og kost, og dessuten skaper de mye tull og krøll i organisasjonene ved implementering. Dét er ikke bare å sette strøm på praksis.  Det er noe helt annet å skifte epostsystem enn å gå fra manuell postombæring til å innføre epost.  Epost fungerer annerledes enn manuell post. Slik er det med disse "verktøyene", de skaper nye vaner, prosesser, handlingsmåter.

Nå mener jeg det er å tide å slutte med å si at teknologi erstatter det menneskelige, at en maskin ikke kan erstatte det mellommenneskelige møtet.  Det er ikke det dette handler om.  Vi må forstå hvilket samfunn vi lever i, og organisere oss deretter, utvikle politikk deretter, treffe valg og prioriteringer deretter, lage lovverk deretter, ha en økonomi som er forberedt på dette, ha beslutningstakere som forstår konsekvensen av beslutningene sine og ikke minst: ha et utdanningssystem som er up to date. Det må ikke lengre være lov å late som om IKT ikke finnes lengre i skolen.  Vi må få slippe å høre elever som sier: "vi frykter vi må gå tilbake til bøkene når vi begynner på universitet og høyskole, men vi kan tilpasse oss", slik vi opplevde elever fra Nordahl Grieg vgs sa på BI2020 på tirsdag. Eller skolefolk og skolebyråkrater som sier de venter på forskningsresultater som viser at ikt gir bedre læring.  Bedre læring i forhold til HVA?

Jeg ønsker meg en Kunnskapsminister som er nettopp det: en KUNNSKAPSminister, hvor ikt er på planen, ikke som verktøy, men som noe som endrer samfunnet vårt, og som vi må ha et aktivt forhold til. En som har vyer og visjoner for fremtiden, forholder seg til nåtiden og ser på fortid som fortid.

Konferansen BI2020

I prosjektet BI2020 ser vi på utdanningens fremtid, hvordan lærer vi i 2020, og hvem er studentene i 2020.  Spørsmål mange er opptatt av og ingen har svaret på. Det er som kjent vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. I den sammenheng arrangerte vi 16. oktober konferansen BI2020 i BI´s lokaler i Nydalen.

Konferansen ble innledet av Professor Matthew Fraser fra The American University of Paris. Hans bok "Throwing Sheep in the BoardRoom" var den første til å identifisere sosiale mediers betydning for ulike bransjer.  Fraser påpekte at de endringer vi har sett innen andre sektorer vil også skje innen utdanning, og han trakk paralleller til den retorikken som var innen pressekretser før internet disruptet aviser. Fraser påpekte at skoleverket kan være så motstandsdyktig mot endring på grunn av sterke offentlige reguleringer og føringer, men at endringer vil skje. Selv bruker han ikke bøker i sin undervisning, men blogg og andre sosiale medier.  Han ber for eksempel sine studenter om å være delaktige i undervisningen ved å google problemstillinger under forelesningene og så tar de diskusjon ut fra dette. Sånn sett gjør Fraser det prorektor ved BI, Dag Morten Dalen oppfordret til i sitt innlegg. Dalen sa at alle disse digitale on-line tilbudene som vokser frem, sosiale medier, Kahn Academy, Udacity, med flere, utgjør ingen trussel, men en mulighet.  I stedet for å stenge dette ute bør vi ta det inn i undervisningen og la det bli en berikelse i det pedagogiske arbeidet.

Det som nok gjorde størst inntrykk på forsamlingen var elever fra Nordahl Grieg videregående skole i Hordaland fylkeskommune. Nordahl Grieg videregående skole er Hordaland fylkeskommunes siste tilskudd og skolen er på sitt tredje år nå. Skolen har tatt konseptet Digital skole på alvor, og prøver seg frem. Elevene skulle fortelle om hvordan de arbeider og hva de forventer når de starter høyere utdanning.  Og det kan en trygt si de gjorde: Stine Marie Torsvik og Erlend Gjerdevik Sørtveit stilte selvsikkert og uredd. Begge fortalte om initiell skepsis til den utstrakte bruken av pc og digitale læremidler ved Nordahl Grieg, fordi de kom begge fra et analogt univers i grunnskole og det tok tid å venne seg til de digitale arbeidsmåter. Men etter en tilvenningstid så begge elevene fordelen ved de digitale verktøyene, og som Stine sa: vi frykter vi må gå tilbake til bøkene når vi begynner på høyere utdanning, men vi kan tilpasse oss. De ga også eksempler på hvordan digitale verktøy, spesielt i matematikk ga bedre orden og struktur, var mer tidseffektivt og ga bedre forståelse. Erlend viste hvordan han jobbet og spurte forsamlingen retorisk: om dere skjønner hva det går i... Begge ønsket muligheten til å være heldigitale i sitt utdanningsløp. Når de ble spurt om hva de foretrakk, bøker eller digitalt svarte de at de behersket begge. Dette er fremtidens elever.  Mitt inntrykk var at dette var litt av en vekker for forsamlingen.

Neste post på programmet var prosjektet Metodefag i fremtiden. Dette er et prosjekt med støtte fra Norgesuniversitetet med fokus på matematikk. Prosjektet er et samarbeid mellom BI, Høyskolen Sør-Trøndelag, itslearning, NDLA og Cerpus. Idéen er å se på hvordan kan en tilnærme seg metodefag på en annen måte enn den tradisjonelle forelesningen, blant annet gjennom bruk av video. Njål Foldnes, fra BI Stavanger, reflekterte rundt hvordan vi har fokus på foreleseren og ikke den som faktisk skal lære, studenten.  Han reflekterte også rundt hvordan det er mulig å få topp score som foreleser av studentene uten at det viser igjen på studentenes faglige resultater. Njål fremhevet hvor alene studentene er og hvor lite de snakker fag og på den måten får lite faglig forståelse.  Han ønsker å flippe denne modellen, ved blant annet å lage videosnutter av det han elles ville forelest.  Anette Wrålsen, fra Høyskolen Sør-Trøndelag, viste eksempler på videoer hun har laget og om prinsipper en kan bruke for produksjon, hvor lett dette kan gjøres.

Vi avsluttet konferansedelen med en debatt/samtale om hvor utfordringene og mulighetene ligger. Fra studentrepresentant Marte Brøndbo ble det fremhevet at hun ønsket forelesere som ville være i forelesningssalen og ikke en som fokuserte på betaling, og i forsamlingen ble det fremhevet at undervisning har altfor liten status innen Akademia.

Det var tydelig at tema og innledere lyktes å engasjere, inspirere og vekke for det var god stemning og gode spørsmålsrunder etter hvert foredrag (se blant annet Tor Haugnes sine tanker etter konferansen) .  Debatten hadde mange engasjerte innlegg og kommentarer. Konferansen BI2020 var ikke noe endestop, denne debatten/samtalen vil vi føre videre.

Mobbing

"Alle" er enige om at mobbing ikke er bra, og vi liker ikke mobbere.  Derfor lanserer regjeringen Manifest mot mobbing, det finnes et drøss av (anti)mobbe-programmer og det forventes at skolen skal kunne forhindre mobbing. Det er også de som snakker om å straffe mobberne for eksempel ved at de skal bytte skole. Men mobbing skjer aldri i et vakum. Mobbing er et resultat av våre holdninger, ord og handlinger i smått og stort, og barn reflekterer alt for ofte det voksne univers. Mobbing er en måte å stemple annerledeshet og bekrefte egen fortreffelighet.  Slikt kan ikke vedtas utryddet.  Slik kan kun skje om hver og en går i seg selv og ser på egne ord og handlinger og samtidig gir uttrykk for at andres ord og handlinger ikke er greit. Altfor ofte og altfor lett tas ordet mobbing i bruk, slik at det kan bli et ord uten mening. For vi må tåle kritikk, vi må tåle uenighet, men vi skal ikke tåle mobbing.

Hva er det så jeg vil til livs? I forbindelse med årets fredsprisutdeling hengte igjen mange seg opp i Jaglands engelsk og brukte den for latterliggjøre han.  Jagland er en sterk maktperson, Jagland lever godt med at hans engelsk er gjenstand for humor. Men hvilke signaler sender det videre? Til elever som holder på å lære seg et nytt språk, til barn og unge som frimodig skal gi uttrykk for ord og tanker på et språk de ikke behersker?  Kan ikke dette føre til at det bringer folk til taushet, samt at de med "riktig" uttale har rett til å latterliggjøre og diskreditere dem som ikke snakker riktig? Hvilke holdninger er dette til våre medmenesker? Er det et slikt samfunn vi vil ha? (bare så det er sagt: dette er ikke et angrep på parodi og satire)

Det andre er dette leserinnlegget jeg leste i dag om "Hvem skal oppdra far og mor". Problemstillinger alle som har vært innom skoleverket kjenner så altfor godt, enten det er som foreldre eller som ansatt.  Foreldre som ser seg blind på sin håpefulle og ønsker alt godt for dem, men i sitt tunellsyn og velvilje faktisk opptrer på en måte som ikke gir poden gode holdninger og verdier.  Ved at den unge blir sentrum av oppmerksomhet, det kortsiktige behov (og kanskje den foresattes ønsker) kommer i forsete, lærer den unge at det er greit å velge vekk, greit å ekskludere, greit å sile. Jeg sier ikke at det gjør dem til mobbere, men hva er mobbing? Vi er sosiale individer, vi trenger andre mennesker, vi trenger bekreftelser.  Det å bli avvist, stengt ute, isolert er det verste en kan gjøre mot et menneske. Det å ikke føle empati nok til å se andre mennesker er også noe.  Fordi empati er ikke en medfødt egenskap, den må læres og praktiseres. Det ligger i hva du sier og gjør i hverdagen. Det er lett å bli sint, kvalm og opprørt når en leser om personer som foretar dramatiske valg som følge av mobbing. Men hvordan kunne mobbingen skje hvis ikke vi hadde toleranse for å holde folk nede og ute?  At det var greit å påpeke og kritisere dem som gjør noe dumt eller på andre måter skiller seg ut? At vi har lite rom for hva vi aksepterer av annerledeshet? Oss og de andre?

En kan ikke vedta slutt på mobbing, men hver og en av oss kan jobbe med våre ord og handlinger. Som voksne er vi rollemodeller, det må vi aldri glemme.  Arnulf Øverland sier så vakkert at "du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Dette gjelder i smått og stort. Når uttalelser som at mitt barn kan ikke ha alle i klassen i bursdagsbesøk dukker opp, bør andre foreldre vise mot og si at da er det bedre at ingen kommer?, bør dette da problematiseres og at en ser på ulike løsninger slik at ikke enkeltelever føler at de detter ut av alle sirkler? Når Jagland holder tale på et radbrukket engelsk bør vi lytte til innholdet og ikke aksenten? Når noen foretar det "vi" anser som dumme handlinger bør vi ikke da se på det som handlinger og ikke la det definere personen, og holde latterliggjøringen vår for oss selv?  Den unge jenten som opplevde ubehageligheter etter en dum handling på nett burde det vært slått ring rundt, i stedet ble belastningen fra omgivelsene så stor at hun valgte å ta sitt eget liv. Slikt skjærer.  Men det gjør også de mange skjebner der ute som kvir seg til hver dag på grunn av ulike grader av mobbing og utestegning. Det er styrke i fellesskap, de som opplever seg mobbet er som oftest utestengt fra fellesskapet. Bør vi ikke gjøre porten vid og døren høy for inngang til dette fellesskapet? Det er så lett å peke på andre og denne "noen" som må gjøre noe, men til syvende og sist er det vel kun egne ord og handlinger en kan gjøre noe med, og gjennom dem være forbilde og kanskje endre?

En liten tanke/undring til slutt: hva med å fokusere mer på hvilken atferd vi ønsker, og mindre på det vi ikke liker? Vise barn og unge god fremferd?

Gammel vin på nye flasker?

Baard Meidel Johannesen tar i dag opp på NHO-bloggen det store frafallet som er blant lærer- ingeniør- og helsestudenter. Johannesen skriver at det er noe galt med måten vi driver høyere utdanning på.  Så langt kan vi være enige.  Der enigheten slutter er når han foreskriver medisinen: mer pisk og gulrot. For Johannesen tar forutsetningen at det er studentene det er noe galt med og ikke utdanningssystemet. Studenter skal siles, belønnes og straffes med økonomiske midler, i stedet for at en setter utdanning under lupen.  Har vi et utdanningssystem for det 21. århundre?  Når studentene velger vekk disse studiene kan feilen ligge i selve systemet?  Hva med å ta en gjennomgang av måten vi organiserer høyere utdanning og hva vi faktisk lærer studentene.  På BI tar vi dette på alvor.  Den 16. oktober arrangerer vi konferansen BI 2020 hvor vi stiller disse spørsmålene: hvordan organisere høyere utdanning for fremtiden.  Dette følges opp på konferansen Disruptive Education 2012. Hva om Johannesen og andre som mener mye om dette stiller opp og tar debatten? Hva skal vi lære? Hvordan lærer vi?  Hvem er studentene? I stedet for å ty til gamle, velprøvde metoder som ikke virker. En lokker ikke studenter til studier de føler er irrelevante.

Rolleforståelse

Min forrige bloggpost: "Uten humor" har fått ulike tilbakemeldinger, det samme har jeg fått i diskusjon om emnet på Facebook. Dette har satt i gang noen refleksjoner hos meg som jeg vil dele her.

Det handler om rolleforståelse og forholdet til å gi og ta kritikk. Vi som jobber som undervisere og undervisningsledere på ulike nivåer er vant til å være vinnere i et system.  De aller fleste av oss har trivdes i skolesystemet, vi har stort sett fått gode tilbakemeldinger, om ikke annet så i form av gode karakterer, og vært relativt veltilpasset innenfor skolesamfunnets rammer. Vi går så inn i en rolle (lærer, underviser) som tradisjonelt har vært forbundet med stor autoritet og respekt (man bukket for lærer, lensmann og prest). Denne respekten fikk lærere fordi de hadde et relativt monopol på et verdifullt gode: informasjon. Det var knapphet på mennesker med denne kunnskapen og lærer ble av den grunn en viktig person som nøt stor respekt.

Så endrer samfunnet seg, stadig større deler av befolkningen får tilgang til denne informasjonen, stadig større deler av befolkningen har like mye eller mer kunnskap og informasjon enn læreren, og siden det relative monopolet på informasjon svinner svinner også opphøydheten og respekten for læreren. Derfor kan en ikke politisk vedta at en skal "gjenreise" respekten for læreryrket. Det er ikke slik samfunnet fungerer. Når lærere ikke lengre har respekt i form av sitt informasjonsmonopol må de benytte andre kilder for respekt.

Å ta og gi kritikk er vanskelig.  Det er ikke lett å ta kritikk, men det er også et stort ansvar i å gi kritikk (les: tilbakemeldinger). For målet med tilbakemeldinger er ikke å kritisere, men å gi en tilbakemelding/veiledning som vedkommende som tar i mot kan bruke som utgangspunkt for egen utvikling. Skolesystemet har dårlige tradisjoner for dette, paradoksalt nok. Vi er gode på karaktergivning, vurdering for læring er relativt nytt, og noe det satses tungt på for tiden.  Bra er det. Men vurdering for læring er ikke bare en ensidig prosess, det vil si at lærer skal vurdere elevene, det er faktisk også viktig at denne går den andre veien. Lærere trenger å være i konstant læring og utvikling i forhold til sin undervisning. Når vi var på UC Berkely i forrige måned hadde de satt dette i system.  De som underviste ble konstant evaluert, av sine kolleger, av sine studenter.  Det de sa var at studentenes evalueringer var stort sett veldig pålitelige, for de så underviser gjennom et helt semester, og ikke enkeltforelesninger slik en observatør gjør. Det var ingen hvilepute på UC Berkely at en underviser hadde fått gode tilbakemeldinger tidligere, for det var ingen garanti for at vedkommende forble en god underviser, så alle uansett ansiennitet og posisjon var underlagt denne evalueringsprosessen. Det som var viktig med systemet på UC Berkeley var at den enkelte underviser ikke var overlatt til seg selv, men hadde ett apparat rundt seg, som veiledet og ivaretok.

Det er nemlig ikke slik at elever oppretter minlærer.no for å henge ut lærerne sine.  Jeg vil påstå at dette er ikke noe motiv i det hele tatt.  Elever og studenter vil ha gode lærere, de er opptatt av læreren sin og de er opptatt av sin egen læring. Det er veldig viktig for dem. Men hva som skjer i klasserommet er et sort hull, og en kan bare forholde seg til ryktebørs. Døren lukkes til klasserommet, og få utenfor klasserommet vet hva som skjer.  Dette er ikke bra for noen av partene.  Læreren er alene i sin lærergjerning, får lite tilbakemeldinger og veiledning på sin undervisning, og gis lite rom for faglig-pedagogisk utvikling. Elever har få eller ingen mulighet til å påvirke sin undervisningssituasjon.  Alle som har vært "utsatt for" en håpløs lærer vet hvor fortvilende dette er og hvor vanskelig det er å få gjort noe med det. Så når minlærer.no og lignende nettsteder dukker opp er dette et svar på et behov.  Et behov for å se på undervisning. Skolen har vært vant til å definere den gode undervisnings- og læringssituasjon, nå vil elever og foreldre ha et ord med i laget.  Dette finner skole- og lærerstand problematisk, dette vil mange ha seg frabedt, de er fagfolk og liker dårlig at amatører skal mene noe om deres (utmerkete) undervisning. Kanskje må lærere ta en realitetsorientering her? Den tid hvor lærerstanden hadde monopol på definering av undervisning er forbi.

Sånn sett må vi som jobber med utdanning, som underviser, akseptere en ny rolle.  En mer tjenesteorientert rolle.  Vi er ikke lengre den opphøyde, allvitende guru som de lærende må tilpasse seg, og ikke ha meningsberettigelse om. Vi må akseptere at de mener noe om vår undervisning, at de har forventninger til oss. Det er nemlig ingenting galt med noen elever.  Vi har de elevene vi har, i alle regnbuens avskygninger, på godt og vondt. Idealeleven blir det færre og færre av.  Det må skole og utdanningsinstitusjoner ta inn over seg og tilpasse seg til.  Skolen er ikke der for at vi skal ha interessante og meningsfylte jobber, men for å oppfylle et samfunnsmandat, vi har en bestilling. Vi må levere. Gjør vi det ikke vil andre komme til og gjøre den jobben.  Ønsker lærerstanden å gjenvinne respekten må den gi god opplæring til alle, elever og studenter må føle seg lyttet til, respektert og ivaretatt i skolen.  Den gode lærer har alltid, og vil alltid bli respektert.

Så for å avslutte: det er ikke feil på noen av elevene våre, de er de som de er. Vi må akseptere det.  Jeg vil aldri godta eller akseptere at de omtales som drittunger, ikke en gang for humor. En skal ikke undervurdere betydningen av ord og elevene merker det.  De synes ikke om å bli omtalt som drittunger, ikke en gang ironisk.  De vil, som læreren, bli sett, respektert og ivaretatt. Så får heller noen (mange?) mene at jeg overreagerer.

Med hensyn til minlærer.no, nei, ingen liker å bli hengt ut offentlig, det er jeg helt enig i.  For å unngå dette må skoleverket selv ha mekanismer som lar de lærende komme til ordet, i former som oppleves som gode og trygge for alle parter. Angrep er ikke alltid beste forsvar, og når slike nettsteder kommer bør vi ta det inn over oss. Hva kan vi gjøre for å få den gode dialog slik at ingen, verken lærere eller elever henges ut på nett.