I forbindelse med at det er lansert en nettside hvor elever kan rate lærere dukket denne tweeten opp:
Vurderer å lansere en nettside der lærere kan navngi obsternasige drittunger og deres kranglevorne foreldre.
Jeg ble oppmerksom på den når den ble sitert på Facebook. Jeg kjente den vakte sterke reaksjoner hos meg, dette likte jeg ikke! Jeg synes faktisk ikke at lærere kan omtale elever som drittunger. Vel kan elever (og foreldre) være krevende og utfordrende å forholde seg til (noen kan oppleves som umulige og urimelige), men det er etter min mening et overtramp å omtale dem som drittunger. Dette er barn og unge som er overlatt i lærernes varetekt, og det er ingen tvang å være lærer. Vil lærere ha respekt må de opptre på en måte som gir respekt, og i mitt hode gjør ikke den ordbruken det. Uten elevene (og deres foreldre) har ikke lærere noen jobb.
Jeg kan forstå at mange lærere ikke liker slike ratingnettsider, og at de ønsker å komme med ulike motutspill, også noen med humor og snert. Det må de selvsagt gjøre. Debatten om slike sider må en gjerne ta, men jeg mener at slik ordbruk om elever er upassende. Dette handler om etikk, om å være rollemodeller og profesjonalitet. Er jeg helt på jordet her? Er jeg en sur grinebiter uten humoristisk sans når jeg reagerer slik? Er dette grei retorikk i det offentlige rom? Jeg lurer. Vil gjerne ha tilbakemeldinger.
Sunday, September 30, 2012
Rating av lærere
Det var bare et spørsmål om tid før dette kom til Norge også. Jeg har tidligere skrevet om RateMyTeacher.com, og gjennom Jill Walker Rettberg ble jeg oppmerksom på Minlærer.no. Et nytt nettsted for å vurdere lærere. Dette nettstedet er litt ulikt fra den amerikanske varianten, og preget av norsk kultur. Jill gjør en god og interessant sammenligning av disse to nettsamfunnene. At dette kommer er ingen overraskelse, det som overrasker er at det har tatt så lang tid.
Saturday, September 29, 2012
Hva skal du lære?
Nå er flere av årets klasser i Rektorskolen i gang, og jeg må si det er en flott gjeng skoleledere som har satt seg på skolebenken for å utvikle sin kompetanse som skoleleder for det 21. århundre. Mitt bidrag er å snakke om ikt i skolen, og her vil jeg komme inn på noen av de utfordringene som er knyttet til dette fagfeltet.
Ikt i skolen ble innført som en grunnleggende kompetanse i alle fag i K06 - Kunnskapsløftet. Vi vil aldri finne på å sende inn lærere i en klasse som ikke har adekvate muntlige eller skriftlige kunnskaper, de matematiske kunnskaper er det for tiden stort fokus på. Men vi tillater, altfor ofte uten problemer, at det er lærere i klasserommene uten adekvat digital kompetanse. Vi bruker argumentet at alt blir så mye bedre når de unge lærerne kommer til, og at vi må la den og den lærer være i fred fordi vedkommende har "bare" 5 år igjen til pensjonsalder. Men er dette godt nok? Kan vi, 6 år inn i Kunnskapsløftet, godta en slik tilnærming? En elev som går i 3 klasse får bare 3 klasse en gang, en elev som går i 9 klasse får bare 9 klasse en gang. Skal denne/disse elevene få et mindreverdig opplæringstilbud fordi deres lærer nærmer seg pensjonistenes rekker og nekter å holde seg faglig oppdatert? Kan en som sitter i skranken i banken si: jeg velger å stemple bankbøker fordi jeg ikke vil lære meg ikt de årene jeg har igjen av min yrkeskarriere?
Mange roper på forskningsdata og bruker manglende forskningsdata som begrunnelse for å ikke foreta seg de store grep. Vel, det er noen utfordringer her. Skolen er et system med lange tradisjoner og dype paradigmeforståelser, men vi er nå ved et paradigmeskifte med hensyn til kunnskap og kompetanse. Ikt i skolen er et fag i innovasjonsfasen, og et bevegelig mål. Fag i innovasjon har begrenset med erfaringsbasert forskning. Dette sier seg selv. For å ha noe å forske på må noen foreta endringer av praksis slik at forskerne får praksisdata, videre tar det tid å innhente og bearbeide forskningsdata og det kan ta 5-8 år å få forskningsdata publisert. Dersom vi ser på dette fagfeltet: ikt i skolen, hvilken relevans har 5-10 år gammel forskning for dagens praksis og utfordringer? For 3 år siden var det ingenting som het iPad, nå flommer skolene over av disse enhetene. Skolene kan ikke forvente at departement og direktorat skal fortelle dem hvordan ta i bruk ikt i skolen. De må stole på egen kompetanse og selv prøve seg frem. De må konstant vurdere og evaluere og hente egen erfaring med hva som virker og hva som ikke virker. Å ikke gjøre noe er intet alternativ. Skolene må være innovatører, de må tørre å feile, og de må konstant vurdere egen praksis. Det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle forsøk på å ta ikt i bruk i skolen vil være like vellykkete. Men er det en god nok unnskyldning for ikke å prøve?
Videre kan vi ikke bare sette strøm på eksisterende praksis og bli overrasket over at ikt ikke er noen sesam, sesam løsning. Det er ikke slik at "alt" blir så mye bedre om det blir digitalisert, og at dette digitale er umiddelbart intuitivt. Sosiale medier i utdanningen er bra, men det er ingen stor overraskelse at det krever sitt å ta dette i bruk på en god måte.
Til slutt i dette blogginnlegget: hva skal elevene lære i det 21. århundre? I en global verden med eksponentiell vekst i informasjon, kan vi drive å snevre inn hva de skal lære? Sette fokus på et sett av standardiserte basiskunnskaper som "alle" skal kunne og som vi kan måle på standardiserte tester? Alle som jobber med gruppedynamikk vet at de kjedeligste og minst innovative grupper er dem hvor alle kan det samme og har samme bakgrunn. Grupper med ulik kompetanse og bakgrunn, hvor en klarer å la gruppen være mer enn summen av individene er mye mer produktiv og spennende. Hvis vi driller vår elevmasse i en begrenset del av all den kunnskap og kompetanse som finnes "der ute", gjør dem veldig like og homogene, og prøver å bli lik "alle andre", hvilken sjanse vil våre elever ha på det globale arbeidmarked? Når det er flere genier i "en landsby i India" enn det er mennesker i Norge, er da dette en farbar vei? Hva med i stedet dyrke mangfoldet, la elevene utvikle kunnskap og kompetanse som er mer unik for den enkelte elev, fokusere på deres styrker, prøve å skille seg ut, være annerledes og unik? Vil ikke det være en mer levedyktig løsning for Kunnskapsnasjonen Norge i det lange løp?
Ikt i skolen ble innført som en grunnleggende kompetanse i alle fag i K06 - Kunnskapsløftet. Vi vil aldri finne på å sende inn lærere i en klasse som ikke har adekvate muntlige eller skriftlige kunnskaper, de matematiske kunnskaper er det for tiden stort fokus på. Men vi tillater, altfor ofte uten problemer, at det er lærere i klasserommene uten adekvat digital kompetanse. Vi bruker argumentet at alt blir så mye bedre når de unge lærerne kommer til, og at vi må la den og den lærer være i fred fordi vedkommende har "bare" 5 år igjen til pensjonsalder. Men er dette godt nok? Kan vi, 6 år inn i Kunnskapsløftet, godta en slik tilnærming? En elev som går i 3 klasse får bare 3 klasse en gang, en elev som går i 9 klasse får bare 9 klasse en gang. Skal denne/disse elevene få et mindreverdig opplæringstilbud fordi deres lærer nærmer seg pensjonistenes rekker og nekter å holde seg faglig oppdatert? Kan en som sitter i skranken i banken si: jeg velger å stemple bankbøker fordi jeg ikke vil lære meg ikt de årene jeg har igjen av min yrkeskarriere?
Mange roper på forskningsdata og bruker manglende forskningsdata som begrunnelse for å ikke foreta seg de store grep. Vel, det er noen utfordringer her. Skolen er et system med lange tradisjoner og dype paradigmeforståelser, men vi er nå ved et paradigmeskifte med hensyn til kunnskap og kompetanse. Ikt i skolen er et fag i innovasjonsfasen, og et bevegelig mål. Fag i innovasjon har begrenset med erfaringsbasert forskning. Dette sier seg selv. For å ha noe å forske på må noen foreta endringer av praksis slik at forskerne får praksisdata, videre tar det tid å innhente og bearbeide forskningsdata og det kan ta 5-8 år å få forskningsdata publisert. Dersom vi ser på dette fagfeltet: ikt i skolen, hvilken relevans har 5-10 år gammel forskning for dagens praksis og utfordringer? For 3 år siden var det ingenting som het iPad, nå flommer skolene over av disse enhetene. Skolene kan ikke forvente at departement og direktorat skal fortelle dem hvordan ta i bruk ikt i skolen. De må stole på egen kompetanse og selv prøve seg frem. De må konstant vurdere og evaluere og hente egen erfaring med hva som virker og hva som ikke virker. Å ikke gjøre noe er intet alternativ. Skolene må være innovatører, de må tørre å feile, og de må konstant vurdere egen praksis. Det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle forsøk på å ta ikt i bruk i skolen vil være like vellykkete. Men er det en god nok unnskyldning for ikke å prøve?
Videre kan vi ikke bare sette strøm på eksisterende praksis og bli overrasket over at ikt ikke er noen sesam, sesam løsning. Det er ikke slik at "alt" blir så mye bedre om det blir digitalisert, og at dette digitale er umiddelbart intuitivt. Sosiale medier i utdanningen er bra, men det er ingen stor overraskelse at det krever sitt å ta dette i bruk på en god måte.
Til slutt i dette blogginnlegget: hva skal elevene lære i det 21. århundre? I en global verden med eksponentiell vekst i informasjon, kan vi drive å snevre inn hva de skal lære? Sette fokus på et sett av standardiserte basiskunnskaper som "alle" skal kunne og som vi kan måle på standardiserte tester? Alle som jobber med gruppedynamikk vet at de kjedeligste og minst innovative grupper er dem hvor alle kan det samme og har samme bakgrunn. Grupper med ulik kompetanse og bakgrunn, hvor en klarer å la gruppen være mer enn summen av individene er mye mer produktiv og spennende. Hvis vi driller vår elevmasse i en begrenset del av all den kunnskap og kompetanse som finnes "der ute", gjør dem veldig like og homogene, og prøver å bli lik "alle andre", hvilken sjanse vil våre elever ha på det globale arbeidmarked? Når det er flere genier i "en landsby i India" enn det er mennesker i Norge, er da dette en farbar vei? Hva med i stedet dyrke mangfoldet, la elevene utvikle kunnskap og kompetanse som er mer unik for den enkelte elev, fokusere på deres styrker, prøve å skille seg ut, være annerledes og unik? Vil ikke det være en mer levedyktig løsning for Kunnskapsnasjonen Norge i det lange løp?
Monday, September 24, 2012
Utdanning i fremtiden - om trender og utvikling.
Den 17. september holdt jeg åpningsforedraget på Norgesuniversitetets høstkonferanse i Tromsø. Detter er lysarkene jeg brukte:
Norgesuniversitetet kommer etterhvert også til å legge ut selve foredraget på video.
Norgesuniversitetet kommer etterhvert også til å legge ut selve foredraget på video.
Del Rett
Det kan mange ganger være vanskelig å vite hvordan en skal forholde seg til bruk av alle de ressurser som er tilgjengelig i det digitale univers. Copyright, piratbruk, fusk, plagiering er bare noen av de mange utfordringer en møter når en skal benytte seg av disse kildene. Nå er nettstedet delrett.no lansert, en grei og oversiktlig side med mye nyttig informasjon om bruk og deling av digitale ressurser.
Sunday, September 23, 2012
Ytringsfrihet, internet, globalisering og demokrati.
Dette skal handle om den vonde ytringsfriheten. Ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og demokrati er unntak i menneskets historie. Det er ikke noe naturgitt i disse verdiene, og det er verdier som må kjempes for hver dag. Demokratisk sinnelag er ikke medfødte egenskaper som vokser frem bare en blir kvitt undertrykkere. Vi trenger ikke peke på den arabiske våren for å finne eksempler på dette, vi kan bare se til vår store nabo i øst. Hans Wilhelm Steinfeldt hadde nylig en reportasje på NRK om det manglende demokratiet i Russland. Når kommunistpartiet falt overtok nye maktkrefter i et land uten demokratiske tradisjoner, og mange har betalt den ultimate pris for å sette søkelyset på dette eller utfordre det, blant annet flere journalister. Vi forundres når mennesker i muslimske land etter å ha kvittet seg med undertrykkende ledere velger ekstreme religiøse ledere i stedet for det som etter vestlig målestokk er demokratiske alternativer. I Iran valgte de et prestestyre som har sittet siden sjaens fall, i Tunisia og Egypt går de også for religiøse ledere. Sett fra et norsk ståsted kan det også virke forunderlig mye av den retorikken som kommer fra den religiøse, konservative siden i den amerikanske presidentvalgkampen, og at deler av den amerikanske befolkning gir sin tilslutning til dette - i et land som ble bygget på sekulære prinsipper.
Men demokrati er så mangt. Det handler ikke bare om hvilke ledere vi velger. Det handler om hva vi har lov til å gjøre i vår hverdag: si meg hvem du ikke kan kritisere, og jeg skal si deg hvem som bestemmer over deg. Når Norge velger å gi fredsprisen til en kinesisk dissident, og norsk nærings- og kulturliv betaler prisen i form av tapte handelsavtaler og innreisenekt er dette også et angrep på demokrati og ytringsfrihet.
Vi har lett for å se oss blinde på muslimers opplevde krenkelse i forbindelse med at vestlig ytringsfrihet møter islamske tradisjoner i en verden som ikke lengre kjenner grenser. Men vi er mer 7 milliarder mennesker på jorden, og alle har i prinsippet tilgang til internet. Dette er en uvant demokratisk kraft. Det gjør at i utgangspunktet har alle disse mer enn 7 milliarder mennesker lik tilgang til å ytre seg, fullstendig uten siling og sensur. Det vil helt klart være ytringer her som vi ikke liker eller som gjør vondt, enten de kommer fra religiøse fanatikere, politiske ekstremister, opposisjonelle eller forstyrrete mennesker, er kloke eller ukloke. Ytringsfrihet er sånn i sin natur at det er først når ytringer gjør vondt eller er ubehagelige at den settes på prøve. I et relativt homogent samfunn, med felles verdi- og normsett er ytringsfrihet relativt enkelt: "alle" er enige om hva vi ytrer. Men når kulturer og verdier kolliderer hvem har da rett til å definere grensene for ytringsfriheten? I USA gjorde McCarthy det og alle som ble definert som kommunister gjennom sine ytringer gikk en tøff tid i møte. I et land som lovpriste ytringsfrihet. Vi voktet også på folk med avvikende politiske synspunkter her på berget. Life of Brian klarte vi å forby på grunn av religiøs krenkelse. Vi slet også med Agnar Mykle.
Ytringsfrihet, demokrati og likeverd er en kamp som må kjempes hver dag. I en verden som er global takket være internet må vår toleransegrense for ytringer vi ikke liker økes heller enn å svekkes. Vi må trenes til å betrakte ytringer som det det er: ytringer, og liker vi dem ikke besvares de på samme måte, med motytringer. Det er dessverre ingen annen farbar vei. Alternativet er livsfarlig. Av flere grunner.
For det første: hvem skal definere hva som er godkjente ytringer og hva som ikke er det? Hvordan skal vi nekte folk å ytre seg? Skal folk straffes for sine ytringer? Hvilken straff/konsekvens skal en ytring få? Er det ikke dette vi beskylder totalitære regimer for - meningskontroll/sensur? At folk settes i fengsel for sine meninger/ytringer?
For det andre: i en global verden, hvis en skal unngå å tråkke noen på tærne, hvor går da grensen? Hvor mange restriksjoner skal vi legge på oss: ikke skal vi tråkke på religiøse følelser (det blir ikke lett med alle de ulike religioner som finnes, må da være likebehandling her), ikke skal vi tråkke på totalitære og autoritære regimers manglende demokrati, ikke skal vi ha ekstreme politiske uttalelser, og slik kan listen utvides i det uendelige. Blir ikke mye ytringer igjen da gitt.
Så var det: hvordan skal vi passe på å holde dette nettet fritt for upassende ytringer? For vi må jo passe på å ikke krenke opphavsretten i samme slengen. Skal nettet underlegges forhåndssensur, slik at Facebook, Google, eller andre mer eller mindre legitime autoriteter passer på oss. For vi vil heller ikke ha bilder av menneskelige kroppsdeler uten klær på eller referanser til dem, selv om det dreier seg om noe så uskyldig som amming. Vi vet jo at en hel generasjon i USA er traumeskadet fordi de uforvarende fikk se et kvinnebryst på tv, i beste sendetid.
Det siste er eksplosjonsfaren i meningskontroll. En kan prøve å undertrykke meninger en ikke liker med å rope på ytringsansvar, men det er ikke slik det fungerer. Selv om en legger opp til sensur i form av formelle begrensninger, eller uformelle som sosial kontroll og latterliggjøring av dem som sier noe vi ikke liker, betyr det ikke at ikke meningene finnes, og undertrykkelse har en tendens til før eller siden å blåse opp i fjeset på undertrykkerne. Kvinner ble lei av å ikke ha stemme og kjempet seg til stemmerett, en selvfølge i dag i våre vestlige demokratier, men ikke for alle verdens kvinner. En kamp som kostet dyrt for de modige kvinner som kjempet den. En trodde aldri på kommunismens fall, men når folks frustrasjon ble stor nok falt også dette imperiet. Vi hyller den arabiske våren, undertrykte stemmer som kommer til ordet, men er ikke sikker på om vi liker svaret de gir oss. Vi ser at antidemokratiske stemmer kan også føle seg undertrykt, og kjempe for sitt ståsted i det stille, under radaren.
Hva med alle de multinasjonale selskaper som driver miljøødeleggelser og miljøkriminalitet, som det er vanskelig å kritisere på grunn av deres enorme økonomiske makt? Hvor kommer de inn i dette bildet?
Det heter så fint at jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil forsvare din rett til å si det? Mener vi egentlig det? I en verden med kulturelt og religiøst mangfold må vi kjempe for ytringsfrihet med nebb og klør. Vi må stå mot alle forsøk på å legge begrensninger på den, hvor edle og tolerante enn motivene er. Vi som lever i en del av verden hvor vi nyter godt av denne sjeldne gaven må ikke kaste den vekk og la den forvitres bit for bit. Det vil være å håne alle dem som har kjempet og dødd for vår rett til å tenke, tro og mene hva vi vil, og til fritt å kunne ytre dette uten frykt for represalier eller forfølgelse.
Men demokrati er så mangt. Det handler ikke bare om hvilke ledere vi velger. Det handler om hva vi har lov til å gjøre i vår hverdag: si meg hvem du ikke kan kritisere, og jeg skal si deg hvem som bestemmer over deg. Når Norge velger å gi fredsprisen til en kinesisk dissident, og norsk nærings- og kulturliv betaler prisen i form av tapte handelsavtaler og innreisenekt er dette også et angrep på demokrati og ytringsfrihet.
Vi har lett for å se oss blinde på muslimers opplevde krenkelse i forbindelse med at vestlig ytringsfrihet møter islamske tradisjoner i en verden som ikke lengre kjenner grenser. Men vi er mer 7 milliarder mennesker på jorden, og alle har i prinsippet tilgang til internet. Dette er en uvant demokratisk kraft. Det gjør at i utgangspunktet har alle disse mer enn 7 milliarder mennesker lik tilgang til å ytre seg, fullstendig uten siling og sensur. Det vil helt klart være ytringer her som vi ikke liker eller som gjør vondt, enten de kommer fra religiøse fanatikere, politiske ekstremister, opposisjonelle eller forstyrrete mennesker, er kloke eller ukloke. Ytringsfrihet er sånn i sin natur at det er først når ytringer gjør vondt eller er ubehagelige at den settes på prøve. I et relativt homogent samfunn, med felles verdi- og normsett er ytringsfrihet relativt enkelt: "alle" er enige om hva vi ytrer. Men når kulturer og verdier kolliderer hvem har da rett til å definere grensene for ytringsfriheten? I USA gjorde McCarthy det og alle som ble definert som kommunister gjennom sine ytringer gikk en tøff tid i møte. I et land som lovpriste ytringsfrihet. Vi voktet også på folk med avvikende politiske synspunkter her på berget. Life of Brian klarte vi å forby på grunn av religiøs krenkelse. Vi slet også med Agnar Mykle.
Ytringsfrihet, demokrati og likeverd er en kamp som må kjempes hver dag. I en verden som er global takket være internet må vår toleransegrense for ytringer vi ikke liker økes heller enn å svekkes. Vi må trenes til å betrakte ytringer som det det er: ytringer, og liker vi dem ikke besvares de på samme måte, med motytringer. Det er dessverre ingen annen farbar vei. Alternativet er livsfarlig. Av flere grunner.
For det første: hvem skal definere hva som er godkjente ytringer og hva som ikke er det? Hvordan skal vi nekte folk å ytre seg? Skal folk straffes for sine ytringer? Hvilken straff/konsekvens skal en ytring få? Er det ikke dette vi beskylder totalitære regimer for - meningskontroll/sensur? At folk settes i fengsel for sine meninger/ytringer?
For det andre: i en global verden, hvis en skal unngå å tråkke noen på tærne, hvor går da grensen? Hvor mange restriksjoner skal vi legge på oss: ikke skal vi tråkke på religiøse følelser (det blir ikke lett med alle de ulike religioner som finnes, må da være likebehandling her), ikke skal vi tråkke på totalitære og autoritære regimers manglende demokrati, ikke skal vi ha ekstreme politiske uttalelser, og slik kan listen utvides i det uendelige. Blir ikke mye ytringer igjen da gitt.
Så var det: hvordan skal vi passe på å holde dette nettet fritt for upassende ytringer? For vi må jo passe på å ikke krenke opphavsretten i samme slengen. Skal nettet underlegges forhåndssensur, slik at Facebook, Google, eller andre mer eller mindre legitime autoriteter passer på oss. For vi vil heller ikke ha bilder av menneskelige kroppsdeler uten klær på eller referanser til dem, selv om det dreier seg om noe så uskyldig som amming. Vi vet jo at en hel generasjon i USA er traumeskadet fordi de uforvarende fikk se et kvinnebryst på tv, i beste sendetid.
Det siste er eksplosjonsfaren i meningskontroll. En kan prøve å undertrykke meninger en ikke liker med å rope på ytringsansvar, men det er ikke slik det fungerer. Selv om en legger opp til sensur i form av formelle begrensninger, eller uformelle som sosial kontroll og latterliggjøring av dem som sier noe vi ikke liker, betyr det ikke at ikke meningene finnes, og undertrykkelse har en tendens til før eller siden å blåse opp i fjeset på undertrykkerne. Kvinner ble lei av å ikke ha stemme og kjempet seg til stemmerett, en selvfølge i dag i våre vestlige demokratier, men ikke for alle verdens kvinner. En kamp som kostet dyrt for de modige kvinner som kjempet den. En trodde aldri på kommunismens fall, men når folks frustrasjon ble stor nok falt også dette imperiet. Vi hyller den arabiske våren, undertrykte stemmer som kommer til ordet, men er ikke sikker på om vi liker svaret de gir oss. Vi ser at antidemokratiske stemmer kan også føle seg undertrykt, og kjempe for sitt ståsted i det stille, under radaren.
Hva med alle de multinasjonale selskaper som driver miljøødeleggelser og miljøkriminalitet, som det er vanskelig å kritisere på grunn av deres enorme økonomiske makt? Hvor kommer de inn i dette bildet?
Det heter så fint at jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil forsvare din rett til å si det? Mener vi egentlig det? I en verden med kulturelt og religiøst mangfold må vi kjempe for ytringsfrihet med nebb og klør. Vi må stå mot alle forsøk på å legge begrensninger på den, hvor edle og tolerante enn motivene er. Vi som lever i en del av verden hvor vi nyter godt av denne sjeldne gaven må ikke kaste den vekk og la den forvitres bit for bit. Det vil være å håne alle dem som har kjempet og dødd for vår rett til å tenke, tro og mene hva vi vil, og til fritt å kunne ytre dette uten frykt for represalier eller forfølgelse.
Wednesday, September 19, 2012
Poeng for å blogge?
Jeg får spørsmålet fra skoleledere jeg prøver å få til å blogge om hvorfor skal de blogge. Jeg mener at dette er en kompetanse og en naturlig del av skolelederjobben. Det handler om å kommunisere ut til omverden, elever, foreldre, nærmiljø, og jeg mener arbeidsgiver burde oppfordre sine skoleledere til å være aktive og utadvendte på sosiale medier. Politimester i Vest-Finnmark Torbjørn Aas er aktiv på sosiale medier, og sier her noe om hvorfor han mener det er viktig for han som leder. Fremdeles er det mye skepsis til sosiale medier, men ting endrer seg. I denne artikkelen fra BT kan en lese om hvordan bedrifter gir poeng til sine ansatte for å være aktive på sosiale medier.
Rektorskolen
Så er vi gang med årets klasser i Master i skoleledelse. Jeg synes det er utrolig kjekt med disse klassene. Det er en positiv og utviklingsorientert gruppe som gjør mye bra. Noe annet som er kjekt med disse klassene er at gir meg en liten finger på pulsen på hva som skjer i Skole-Norge. Stemingen rundt ikt og læring har så til de grader endret seg de siste årene. Det å være i disse klassen står i sterk kontrast til den offentlige skoledebatten, for skoleutvikling kan ikke vedtas, den skapes - av lærere og skoleledere, hver dag. I stedet for å fokusere på en sterkere målstyring av skolen bør heller våre utdannere utfordres på og ansvarliggjøres på: hva skal barn og unge lære på deres skole, hva trenger barn og unge å kunne når de forlater skolen? Hvilken kompetanse trenger en lærer som skal stå i et klasserom og lære opp elever for 2012, 2015, 2020? Hvilken kompetanse trenger en skoleleder som skal utvikle og lede en av våre viktigste kunnskapsbedrifter? Hva er digital kompetanse for en skoleleder?
Hva om vi i stedet for å gjøre skolene likere lot skolene utvikle sin egenart? En gruppe av mennesker med like kunnskaper og lik kompetanse er temmelig homogen og uniteressant. Det er når alle har ulike ting å tilføre et fellesskap at innovasjon og nytenkning finner sted. Hva med å stille skolene friere, men samtidig i større grad ansvarliggjøre dem? Hvilket mangfold ville dette gi? Et større mangfold enn debatten om private vs offentlige skoler? Hvorfor skal mangfoldet komme fra private skoler? Hvorfor kan ikke den offentlige skolen bidra til dette? Og elevene, hvorfor kan de ikke i yngre alder få fokusere mer på hva de liker og er gode på, oppleve mestring? Kan dette gi mindre frafall og bortvalg i skolen?
De som blir lærere gjør det fordi de liker dette yrket, men mange blir frustrerte på alle begrensningene som legges på dem gjennom ulike målstyringsverktøy. Hva med å legge mer til rette for reéll innovasjon og nyskapning i skolen? Og med frihet følger ansvar, skolene må i større grad stå ansvarlig for resultatene. De må i større grad tilpasse opplæringen for å få med seg alle.
Bare noen sene kveldstanker og undringer fra meg.
Hva om vi i stedet for å gjøre skolene likere lot skolene utvikle sin egenart? En gruppe av mennesker med like kunnskaper og lik kompetanse er temmelig homogen og uniteressant. Det er når alle har ulike ting å tilføre et fellesskap at innovasjon og nytenkning finner sted. Hva med å stille skolene friere, men samtidig i større grad ansvarliggjøre dem? Hvilket mangfold ville dette gi? Et større mangfold enn debatten om private vs offentlige skoler? Hvorfor skal mangfoldet komme fra private skoler? Hvorfor kan ikke den offentlige skolen bidra til dette? Og elevene, hvorfor kan de ikke i yngre alder få fokusere mer på hva de liker og er gode på, oppleve mestring? Kan dette gi mindre frafall og bortvalg i skolen?
De som blir lærere gjør det fordi de liker dette yrket, men mange blir frustrerte på alle begrensningene som legges på dem gjennom ulike målstyringsverktøy. Hva med å legge mer til rette for reéll innovasjon og nyskapning i skolen? Og med frihet følger ansvar, skolene må i større grad stå ansvarlig for resultatene. De må i større grad tilpasse opplæringen for å få med seg alle.
Bare noen sene kveldstanker og undringer fra meg.
The Holy Grail Of Learning. Hvor er den?
På mandag holdt jeg åpningsforedraget på Norgesuniversitetets høstkonferanse. Tittelen på foredraget var: "Utdanning i fremtiden - om trender og utvikling". Det er som sagt vanskelig å spå spesielt om fremtiden, men det er likevel noen ting vi vet om fremtidens læring. Det vi vet med sikkerhet er at fremtiden er digital. Digital teknologi og internet vil spille en sentral rolle i fremtidens læringsmodeller. Stadig nye områder vil bevege seg fra det fysiske univers og inn i "skyen", og bli virtuell.
Samhandling, eller "The Wisdom of Crowds", vil ligge som et ekstra lag på de fleste aplikasjoner. Dette kan en sammenligne med hva som skjer når du kjøper en bok på Amazon.com. Da vil du få anbefalinger om andre bøker som kan interessere deg basert på hva andre som kjøpte samme bok som deg har kjøpt. Brukergenererte data vil bli brukt for å finne relevant stoff til deg. Tilsvarende når du har kjøpt en ebok ser du i dag hva andre har markert som viktig i boken. Slik blir andres notater en idé for deg hva som kan være sentralt i denne boken.
Læring vil være kontinuerlig. Det vil si at stadig nye læringsarenaer vil åpne seg; mens du sitter på bussen ser du en forelesningsvideo, mens du ligger på stranden samhandler du i nettverk. Da er vi inne på neste punkt: nettverk, PLN, personlige læringsnettverk. For det å ha et nettverk du deler i, som du bruker for å skaffe deg kompetanse blir viktig i fremtidens læring. Læring vil i stadig større grad bli personlig tilpasset. Learning Analytics og andre former for tilpassning av din læringsopplevelse og læringsløp vil bidra til dette. Sånn sett vil den og bli mer fleksibel og asynkron. Kunstig intelligens vil påvirke utdanning, kunnskap og kompetanse. Når kunstig intelligens blir allestedsnærværende blir det viktig å kunne håndtere denne muligheten. Roboter kommer til å gjøre mange av dagens høykompetente, godt betalte jobber, noe som gjør at vi må revidere kunnskap og kompetansebegreper. Vi kan ikke utdanne folk til kompetanser som kan erstattes av maskiner. At verden er blitt global vil prege utdanning, blant annet at tilgang til MOOC og annen on-line utdanning vil gi nye muligheter for dem som skal ta utdanning og utfordring for dem som tilbyr utdanning.
Det som er interessant med dette jeg skriver om her er at dette er teknologi som allerede er her. Dette er fullt mulig i dag, vi har bare ikke funnet gode modeller for dette enda. Teknologien finnes utenfor utdanningssystemet, og delvis innen utdanningssystemet. Hvordan vil dette endre utdanningssystemet? Kanskje kommer det noen fra en helt annen sektor og forteller oss dette? Kanskje er vi for "husblinde" på egen praksis?
Samhandling, eller "The Wisdom of Crowds", vil ligge som et ekstra lag på de fleste aplikasjoner. Dette kan en sammenligne med hva som skjer når du kjøper en bok på Amazon.com. Da vil du få anbefalinger om andre bøker som kan interessere deg basert på hva andre som kjøpte samme bok som deg har kjøpt. Brukergenererte data vil bli brukt for å finne relevant stoff til deg. Tilsvarende når du har kjøpt en ebok ser du i dag hva andre har markert som viktig i boken. Slik blir andres notater en idé for deg hva som kan være sentralt i denne boken.
Læring vil være kontinuerlig. Det vil si at stadig nye læringsarenaer vil åpne seg; mens du sitter på bussen ser du en forelesningsvideo, mens du ligger på stranden samhandler du i nettverk. Da er vi inne på neste punkt: nettverk, PLN, personlige læringsnettverk. For det å ha et nettverk du deler i, som du bruker for å skaffe deg kompetanse blir viktig i fremtidens læring. Læring vil i stadig større grad bli personlig tilpasset. Learning Analytics og andre former for tilpassning av din læringsopplevelse og læringsløp vil bidra til dette. Sånn sett vil den og bli mer fleksibel og asynkron. Kunstig intelligens vil påvirke utdanning, kunnskap og kompetanse. Når kunstig intelligens blir allestedsnærværende blir det viktig å kunne håndtere denne muligheten. Roboter kommer til å gjøre mange av dagens høykompetente, godt betalte jobber, noe som gjør at vi må revidere kunnskap og kompetansebegreper. Vi kan ikke utdanne folk til kompetanser som kan erstattes av maskiner. At verden er blitt global vil prege utdanning, blant annet at tilgang til MOOC og annen on-line utdanning vil gi nye muligheter for dem som skal ta utdanning og utfordring for dem som tilbyr utdanning.
Det som er interessant med dette jeg skriver om her er at dette er teknologi som allerede er her. Dette er fullt mulig i dag, vi har bare ikke funnet gode modeller for dette enda. Teknologien finnes utenfor utdanningssystemet, og delvis innen utdanningssystemet. Hvordan vil dette endre utdanningssystemet? Kanskje kommer det noen fra en helt annen sektor og forteller oss dette? Kanskje er vi for "husblinde" på egen praksis?
Saturday, September 15, 2012
The power of the people is greater than the people in power.
Cory Brooker er borgermester i Newark, New Jersey. En av hans kjepphester er bruk av sosiale medier for å nå ut til sin befolkning og sine velgere, for som han sier: the power of the people is greater than the people in power. Brooker understreket i sitt innlegg på Disrupt SF 2012 at om vi lykkes i å finne måter å heve folkets røst vil vi se mye raskere endringer i USA. Med den video literate generasjonen vi har nå et scenen satt for en ny type endring. Sosiale medier ligger som et lag opp på ulike plattformer og dermed gir en rikere opplevelse.
Utfordringen er imidlertid hva som skjer med alt det innholdet som lastes opp. Brooker hevder at innholdet "gets stuck", det blir sittende fast. Vi trenger å tilføre kontekst til alt dette innholdet. Noe av utfordringen er at stemmene til "vanlige mennesker" ikke havner i denne konstante innholdsstrømmen. Brooker er derfor innvolvert i et prosjekt som heter Waywire. Hensikten med Waywire er å gjøre det enkelt å dele innhold og gi mening til dette innholdet. For Brooker et The First Amendment viktig og Brooker fremhever at ingen har monopol på sannheten, han snakker om en farlig pragmatisme.
Brooker er opptatt av sin egen tilstedeværelse på sosiale medier. Som han sier: det er flere som følger hans tweets enn som leser hva han sier i den trykte pressen. Det er viktig å se på teknologi som en mangefasettetet del av din fremtoning. Kunsten å håndtere sosiale medier er viktig for en som ønsker å oppnå noe. Brooker sier retorisk tenk om Martin Luther King hadde Facebook eller Twitter. Han pekte på trusselen teknologi kan utgjøre for demokratiet, for hvis vi ikke finner en base for å fremme folks stemmer og gjøre verden et bedre sted er det nok av dem som vil disrupt vårt demokrati. Disse vil ikke sitte stille og klage. De vil hacke inn i vårt demokrati og velte.
For Brooker har hans bruk av sosiale medier gjort han til en mer effektiv offentlig tjenestemann. Han vet når det er et lekk vannrør før renovasjonsetaten. Han var innom hvordan en skal fremstå i sosiale medier. Autensitet er viktig, fortell sannheten og vis hvem du er, vis at du er en hel person og fortell dumme vitser eller kom med tanker og refleksjoner du gjør deg.
Utfordringen er imidlertid hva som skjer med alt det innholdet som lastes opp. Brooker hevder at innholdet "gets stuck", det blir sittende fast. Vi trenger å tilføre kontekst til alt dette innholdet. Noe av utfordringen er at stemmene til "vanlige mennesker" ikke havner i denne konstante innholdsstrømmen. Brooker er derfor innvolvert i et prosjekt som heter Waywire. Hensikten med Waywire er å gjøre det enkelt å dele innhold og gi mening til dette innholdet. For Brooker et The First Amendment viktig og Brooker fremhever at ingen har monopol på sannheten, han snakker om en farlig pragmatisme.
Brooker er opptatt av sin egen tilstedeværelse på sosiale medier. Som han sier: det er flere som følger hans tweets enn som leser hva han sier i den trykte pressen. Det er viktig å se på teknologi som en mangefasettetet del av din fremtoning. Kunsten å håndtere sosiale medier er viktig for en som ønsker å oppnå noe. Brooker sier retorisk tenk om Martin Luther King hadde Facebook eller Twitter. Han pekte på trusselen teknologi kan utgjøre for demokratiet, for hvis vi ikke finner en base for å fremme folks stemmer og gjøre verden et bedre sted er det nok av dem som vil disrupt vårt demokrati. Disse vil ikke sitte stille og klage. De vil hacke inn i vårt demokrati og velte.
For Brooker har hans bruk av sosiale medier gjort han til en mer effektiv offentlig tjenestemann. Han vet når det er et lekk vannrør før renovasjonsetaten. Han var innom hvordan en skal fremstå i sosiale medier. Autensitet er viktig, fortell sannheten og vis hvem du er, vis at du er en hel person og fortell dumme vitser eller kom med tanker og refleksjoner du gjør deg.
Tør du være digitalt inkompetent?
Debatten om digital kompetanse ruller stadig. Hva er digital kompetanse? For mange som leser bloggen min kan nok jeg virke som jeg er teknologioptimist og temmelig ukritisk i min tro på teknologi og teknologisk utvikling. Det er forsåvidt en del av bildet, men teknologi er et tveegget sverd. Et mektig sverd, og min største bekymring er at den generelle digitale kompetansen er så mangelfull at vi ikke forstår hva vi holder på med og dermed fatter valg og beslutninger med potensielt katastrofale konsekvenser. Kunnskap er makt, og hva som er Kunnskap er i endring.
Teknologi former vår hverdag, enten vi liker det eller ikke. Det er ikke mulig å leve på vår planet i dag uten å på en eller annen måte være påvirket av den digitale informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. En kan enten ta en teknologifobi-tilnærming, som strutsen, og tro at den går vekk om en fornekter den, eller en kan prøve å sette seg inn i en meget kompleks, men viktig verden.
De siste dagers hendelser viser med all tydelighet hvor kraftfullt det digitale mediet er. En film laget av en enkeltperson i USA har satt en hel region i brann. Men det viser også noe annet. Det viser hvor sterk kommunikasjon bilder har. Bilder er språkuavhengige, men ikke kontekstuavhengige. Dette bildet har nok mange sett før:
Hva ser du? Psykologer har funnet ut at både personlighet, erfaringer og alder spiller inn når dette bildet avkodes. Noen mennesker ser lett både den gamle og den unge damen, noen ser når de får den forklart og noen har store problemer med å se begge. Når en først har sett begge kan en ikke "u-se" dem. Da må en se at det er to bilder. Dette er noe av problemet i vår digitale kommunikasjonstidsalder. For bilder laget i og av en nordmann vil bli sett og tolket ulikt av en annen nordmann. Likevel har de fleste i Norge en rimelig lik referanseramme, slik at de store konflikter vil ikke oppstå. Men en trenger ikke reise langt før bildet endrer seg. Som nordmann føler jeg en viss stolthet over vår vikingarv og liker dårlig når den blir misbrukt politisk, eller når jeg reiser utenlands og opplever vikingene fremstilt som blodtørstige barbarer. Jeg vil at det mer nyanserte bildet skal komme frem. Ja, de plyndret og herjet, men ikke mer enn andre erobrende folkeferd opp igjennom historien. Men de fleste var fredelige handelsfolk, bønder og fiskere.
Hva har dette så med digital kompetanse å gjøre? Poenget mitt er at i en verden med instant kommunikasjon er bildemediet så uendelig mye sterkere enn ord. Lange innlegg som dette som jeg skriver her har på langt nær samme effekt som et bilde eller en film. Men de som ser dem befinner seg i helt andre kulturelle kontekster og avkoder dem derfor helt ulikt. Derfor vil filmer som er laget av den egyptiske kopteren virke annerledes i en arabisk kontekst enn i en europeisk, deres brenning av flagg virker annerledes på oss enn på dem. Vi lever i en verden hvor en persons bildebruk kan sette en hel verden i brann. Ikke fordi den personen i seg selv er så mektig, men bildet blir en representasjon for noe mer.
Som mennesker er vi relativt enkle skapninger i den forstand at vi fysiologisk ikke har holdt tritt med den teknologiske utviklingen. Vi er på mange måter fremdeles steinaldermennesker i en meget kompleks teknologisk virkelighet. Vi vet fremdeles lite om hvordan hjernen vår virker, men det vi vet er at bilder påvirker oss. Vi er flokkdyr og lar oss lett lede av autoriteter, enten de heter Obama, Romney, Bin Laden eller Mao. Vi har lett for å tro den informasjon som blir oss servert, og er påvirkelig for manipulasjon. Vi liker å tro at det er annerledes, og liker å anse oss selv som selvstendig kritisk tenkende mennesker, men de fleste av oss søker informasjon som bekrefter vårt verdensbilde og liker mennesker som er enige med oss. Det å stå alene med tanker og meninger krever mot, og vi tilpasser våre meninger til dem rundt oss.
Mange søker å påvirke meningene og holdningene våre. Mange driver hver eneste dag med mind controll. Vi er den bare ikke bevisst. Av de sterkeste verktøy for denne kontrollen er internett. Når Google fjerner nettsteder fra søkemotoren, når Facebook bombaderer deg med adds og siler hva du får se er dette sensur og meningskontroll. Hvilken rett har Facebook til å fjerne bilder med referanse til kvinnelige kroppsdeler som for eksempel angår amming? Hva sier dette om kvinnesyn? Hvem har gitt Facebook denne fullmakten? Eller når Google fjerner det de anser som piratnettsteder fra søkemotoren? Hvem har bedt dem om det? Hvorfor gjør de det. Hva betyr det for nettets demokrati og åpenhet? Hva gir svenske myndigheter rett til å kontrollere all nettaktivtet jeg gjør bare fordi min trafikk tilfeldigvis går gjennom en svensk server? Når musikkindustrien krever lover som kan stenge nettsteder og personer ute fra nettet fordi de taper såkalte fantasillioner på ulovlig nedlasting og deling hvem definerer da virkeligheten? Når vi vedtar lover som gjør oss alle til kriminelle og må overvåkes, mens de som virkelig er farlige har andre metoder, hva sier dette om vår digitale kompetanse og forståelse?
Det digitale univers gjør noe med oss. Dette som jeg har skrevet om så langt er bare toppen av et isfjell. Det finnes så avansert teknologi for overvåkning og påvirkning som vi ikke vet om eller forstår. Vi ser på den arabiske våren og har tro på nettets frigjørende kraft, men ser ikke hvordan ulike aktører bevisst bruker nettet for å påvirke våre meninger og holdninger. Hvordan kommunikasjonskontroll tar over for sensur. Det er ikke sikker at de reelle maktaktørene er de formelle maktaktører. Hvilken makt har ikke personer som Mark Zuckerberg når han kontrollerer Facebook. Hva med andre mer usynlige personer og grupperinger?
I Californina ligger Star Cave. En lab for virtuell teknologi. Langt fremme i dag, men med teknologi som vil komme. Hva gjør denne virtuelle teknologien med oss, hva gjør menneskeligende roboter med oss?
Jeg underviser på Master i skoleledelse og en av de tingene jeg gjør er å få skoleledere til å blogge. Noen synes dette er unødvendig aktivitet og lurer på hvorfor skal de lære det. Det kan de saktens spørre om. Jeg stiller spørsmålet tilbake: hvorfor skal de ikke kunne det? Jeg er sosiolog, jeg er ingen teknolog. Jeg mener teknologi er viktig, en må lære å behandle de ulike verktøyene som styrer hverdagen vår. Men dette er den enkle biten. Teknologien begynner etterhvert å bli så intuitiv at hvem som helst kan bruke dem. Det jeg er mye mer opptatt av er at vi må sette oss inn i hva teknologien gjør med oss, hvilke konsekvenser har den, hvordan påvirkes vi, hvilke ringvirkninger har våre handlinger på nett. Som utdannere må vi være på nett, diskutere, dele, utfordre. Jeg får min kompetanse gjennom å være på nett, dele og trekke veksler på andres rause deling. Den digitale almenningen finnes i bloggosfæren, derfor må skoleledere være der. For de skal gi kompetanse til den oppvoksende slekt. Tør vi virkelig overlate elevene til tilfeldighetene, alene på sine gutte- og jenterom, med kun jevnaldrende som veiledere? Bør ikke dette være et felles ansvar gjennom utdanningssystemet? Bør vi ikke løfte blikket litt fra iPadene og laptoppene våre og se litt bak nettet? Hva betyr dette for samfunnet vårt? Hvilken makt og muligheter ligger i den virkelige digitale kompetansen? Evnen til manipulasjon, kontroll, overvåkning, påvirkning, meningsdanning, personvern. Bør ikke våre barn og unge gjøres oppmerksomme på dette, utfordres på dette? Er det dette som virkelig er digital kompetanse?
Teknologi former vår hverdag, enten vi liker det eller ikke. Det er ikke mulig å leve på vår planet i dag uten å på en eller annen måte være påvirket av den digitale informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. En kan enten ta en teknologifobi-tilnærming, som strutsen, og tro at den går vekk om en fornekter den, eller en kan prøve å sette seg inn i en meget kompleks, men viktig verden.
De siste dagers hendelser viser med all tydelighet hvor kraftfullt det digitale mediet er. En film laget av en enkeltperson i USA har satt en hel region i brann. Men det viser også noe annet. Det viser hvor sterk kommunikasjon bilder har. Bilder er språkuavhengige, men ikke kontekstuavhengige. Dette bildet har nok mange sett før:
Hva ser du? Psykologer har funnet ut at både personlighet, erfaringer og alder spiller inn når dette bildet avkodes. Noen mennesker ser lett både den gamle og den unge damen, noen ser når de får den forklart og noen har store problemer med å se begge. Når en først har sett begge kan en ikke "u-se" dem. Da må en se at det er to bilder. Dette er noe av problemet i vår digitale kommunikasjonstidsalder. For bilder laget i og av en nordmann vil bli sett og tolket ulikt av en annen nordmann. Likevel har de fleste i Norge en rimelig lik referanseramme, slik at de store konflikter vil ikke oppstå. Men en trenger ikke reise langt før bildet endrer seg. Som nordmann føler jeg en viss stolthet over vår vikingarv og liker dårlig når den blir misbrukt politisk, eller når jeg reiser utenlands og opplever vikingene fremstilt som blodtørstige barbarer. Jeg vil at det mer nyanserte bildet skal komme frem. Ja, de plyndret og herjet, men ikke mer enn andre erobrende folkeferd opp igjennom historien. Men de fleste var fredelige handelsfolk, bønder og fiskere.
Hva har dette så med digital kompetanse å gjøre? Poenget mitt er at i en verden med instant kommunikasjon er bildemediet så uendelig mye sterkere enn ord. Lange innlegg som dette som jeg skriver her har på langt nær samme effekt som et bilde eller en film. Men de som ser dem befinner seg i helt andre kulturelle kontekster og avkoder dem derfor helt ulikt. Derfor vil filmer som er laget av den egyptiske kopteren virke annerledes i en arabisk kontekst enn i en europeisk, deres brenning av flagg virker annerledes på oss enn på dem. Vi lever i en verden hvor en persons bildebruk kan sette en hel verden i brann. Ikke fordi den personen i seg selv er så mektig, men bildet blir en representasjon for noe mer.
Som mennesker er vi relativt enkle skapninger i den forstand at vi fysiologisk ikke har holdt tritt med den teknologiske utviklingen. Vi er på mange måter fremdeles steinaldermennesker i en meget kompleks teknologisk virkelighet. Vi vet fremdeles lite om hvordan hjernen vår virker, men det vi vet er at bilder påvirker oss. Vi er flokkdyr og lar oss lett lede av autoriteter, enten de heter Obama, Romney, Bin Laden eller Mao. Vi har lett for å tro den informasjon som blir oss servert, og er påvirkelig for manipulasjon. Vi liker å tro at det er annerledes, og liker å anse oss selv som selvstendig kritisk tenkende mennesker, men de fleste av oss søker informasjon som bekrefter vårt verdensbilde og liker mennesker som er enige med oss. Det å stå alene med tanker og meninger krever mot, og vi tilpasser våre meninger til dem rundt oss.
Mange søker å påvirke meningene og holdningene våre. Mange driver hver eneste dag med mind controll. Vi er den bare ikke bevisst. Av de sterkeste verktøy for denne kontrollen er internett. Når Google fjerner nettsteder fra søkemotoren, når Facebook bombaderer deg med adds og siler hva du får se er dette sensur og meningskontroll. Hvilken rett har Facebook til å fjerne bilder med referanse til kvinnelige kroppsdeler som for eksempel angår amming? Hva sier dette om kvinnesyn? Hvem har gitt Facebook denne fullmakten? Eller når Google fjerner det de anser som piratnettsteder fra søkemotoren? Hvem har bedt dem om det? Hvorfor gjør de det. Hva betyr det for nettets demokrati og åpenhet? Hva gir svenske myndigheter rett til å kontrollere all nettaktivtet jeg gjør bare fordi min trafikk tilfeldigvis går gjennom en svensk server? Når musikkindustrien krever lover som kan stenge nettsteder og personer ute fra nettet fordi de taper såkalte fantasillioner på ulovlig nedlasting og deling hvem definerer da virkeligheten? Når vi vedtar lover som gjør oss alle til kriminelle og må overvåkes, mens de som virkelig er farlige har andre metoder, hva sier dette om vår digitale kompetanse og forståelse?
Det digitale univers gjør noe med oss. Dette som jeg har skrevet om så langt er bare toppen av et isfjell. Det finnes så avansert teknologi for overvåkning og påvirkning som vi ikke vet om eller forstår. Vi ser på den arabiske våren og har tro på nettets frigjørende kraft, men ser ikke hvordan ulike aktører bevisst bruker nettet for å påvirke våre meninger og holdninger. Hvordan kommunikasjonskontroll tar over for sensur. Det er ikke sikker at de reelle maktaktørene er de formelle maktaktører. Hvilken makt har ikke personer som Mark Zuckerberg når han kontrollerer Facebook. Hva med andre mer usynlige personer og grupperinger?
I Californina ligger Star Cave. En lab for virtuell teknologi. Langt fremme i dag, men med teknologi som vil komme. Hva gjør denne virtuelle teknologien med oss, hva gjør menneskeligende roboter med oss?
Jeg underviser på Master i skoleledelse og en av de tingene jeg gjør er å få skoleledere til å blogge. Noen synes dette er unødvendig aktivitet og lurer på hvorfor skal de lære det. Det kan de saktens spørre om. Jeg stiller spørsmålet tilbake: hvorfor skal de ikke kunne det? Jeg er sosiolog, jeg er ingen teknolog. Jeg mener teknologi er viktig, en må lære å behandle de ulike verktøyene som styrer hverdagen vår. Men dette er den enkle biten. Teknologien begynner etterhvert å bli så intuitiv at hvem som helst kan bruke dem. Det jeg er mye mer opptatt av er at vi må sette oss inn i hva teknologien gjør med oss, hvilke konsekvenser har den, hvordan påvirkes vi, hvilke ringvirkninger har våre handlinger på nett. Som utdannere må vi være på nett, diskutere, dele, utfordre. Jeg får min kompetanse gjennom å være på nett, dele og trekke veksler på andres rause deling. Den digitale almenningen finnes i bloggosfæren, derfor må skoleledere være der. For de skal gi kompetanse til den oppvoksende slekt. Tør vi virkelig overlate elevene til tilfeldighetene, alene på sine gutte- og jenterom, med kun jevnaldrende som veiledere? Bør ikke dette være et felles ansvar gjennom utdanningssystemet? Bør vi ikke løfte blikket litt fra iPadene og laptoppene våre og se litt bak nettet? Hva betyr dette for samfunnet vårt? Hvilken makt og muligheter ligger i den virkelige digitale kompetansen? Evnen til manipulasjon, kontroll, overvåkning, påvirkning, meningsdanning, personvern. Bør ikke våre barn og unge gjøres oppmerksomme på dette, utfordres på dette? Er det dette som virkelig er digital kompetanse?
Friday, September 14, 2012
Disruption or revolution?
Disruption er det store buzzordet for tiden, og selv sitter jeg i programkomitéen for Disrupting Education 2012, og har tatt disrupt i bruk som en del av min dagligtale. Mange spør meg: men når kommer revolusjonen, June, og det var faktisk tittelen på ett av foredragene på Disrupt SF 2012: But where is the revolution?
Da blir spørsmålet: hva er disruptivt og hva er revolusjonært? Jack Dorsey, mannen bak Twitter tok opp denne problemstillingen. Han hevdet at disrupsjon er som ett jordskjelv, det ødelegger, har ingen hensikt/mål, ingen verdier, intet lederskap. Det vi trenger er å endre verden. Vi trenger ikke noe jordskjelv, men en revolusjon. Revolusjon skjer for en grunn, den har mening, den har ledere, og den kan være like kraftfull i sin stillhet. Derfor trengs det å ta en entreprenørs tilnærming, vi trenger en retning. En trenger ikke starte fra bunnen av for å gjøre noe, det er nok å ha en god idé. Dorsey viste til Twitter som ble født ut av et mislykket selskap. Dorseys oppfordring var: velg en revolusjon og bli med på den, så stiller du spørsmål ved alt og blir en entreprenør.
Vel, jeg har vel valgt min revolusjon: utdanning, kunnskap, kompetanse. Jeg kan trygt si at jeg stiller spørsmål ved det meste, så var det denne entreprenørbiten da. Satser på stille revolusjon. Jeg holder hvertfall en del foredrag for tiden, og synes det er veldig kjekt, sammen med alle prosjektene jeg er innvolvert i. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe får være mottoet som gjelder, og håpe på at det gjør en forskjell.
Noen som virkelig har gjort en forskjell er Salman Kahn og Sebastian Thrun. En forskjell de nok ikke var helt forberedt på når de startet. Spørsmålet som innledet den sesjonen var hvorfor blir ikke utdanning disrupted/endret like fort som andre sektorer, og hvorfor blir ikke utdanning disrupted på systemnivå? Svaret var at utdanning drives for en annen hensikt, det er et politisk drevet system, barriærene er veldig høye. Der er ingen interne incitamenter for endring/disrupsjon og hvis folk vil sitte stille kan de sitte stille. Tanken som slo meg da var at kanskje burde politikerne, uansett politisk farge og avskygning, holde seg unna utdanning. Kanskje er det ikke bra for utdanning at det er tema i valgkampen, fordi "alle" vil markere seg på området og dette stenger for nyskapning og innovasjon. Jo mer politikk, jo mindre endring. Ansvaret tas da fra dem som har ansvaret: lærere og skoleledere. De kan lene seg tilbake på politiske føringer og begrensninger, i stedet for at det stilles krav til dem, som de må levere på, så er det opp til skolene å finne ut hvordan. I et prosjekt jeg var innvolvert i som Prosjektleder for Digital skole kommenterte en "utenforstående" som var leid inn, at det som forundret han mest med skolen, var at alle har ansvar, men ingen har Ansvaret. Kanskje burde skolen fått dette Ansvaret, réelt. Og tatt konsekvensen om de ikke fant gode løsninger?
Fra min tid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, som blant annet falt sammen med Kristin Clemmets tid som Utdanningsminister, var det mye snakk om NPM, New Public Management. Det var innen fagbevegelsen et fy-ord. Men jeg lurer på om det er mulig å vedta innovasjon og nyskapning. Om en kan styre seg til kreativitet. Eller kan en kun legge forholdene til rette? En kan som sagt bare leie hesten til vannet, en kan ikke få den til å drikke. Innovasjon og entreprenørskap er en mentalitet, noe som preger din innstilling til hva du gjør, og som det ble sagt i debatten: Nothing comes easy in K12.
Det ble fremhevet i denne debatten at det markedet vil ha er "assessmentdata and analytics", og det er ikke mulig å flytte en hel klasse samtidig fordi vi beveger oss i ulikt tempo. Dette vil nå opplæringen, men det tar tid fordi vi har en modell som er 200 år gammel og den har kun gjennomgått minimale justeringer. Blant annet har vi en 1000 årig (om ikke eldre) modell av læring som baserer seg på lærerens stemme. Men vi lærer ved å gjøre så vi må gjenoppfinne pedagogikken. I denne sammenhengen vil teknologi gjøre en forskjell. Målet må være at teknologien kan "empower" de lærende. Ulike plattformer kan "empower" lærere og gjøre de lærende i stand til å arbeide i nettverk. Hvis elever og studenter opplever at "great stuff is comming to them" da vil vi se at endring finner sted, og de vil bli mer engasjert i læringen.
Salman Kahn hevdet at vi misforstår hva som motiverer lærere, for det er ikke penger som motiverer. Lærere ønsker ting som "empowers" dem. Han pekte på at Kahn Academy er veldig "grasrot", der er ingen politikere involvert, men lærere, foreldre og elever. På Miramonte High School spurte vi dem om Kahn Academy og de strålte opp og sa det var helt fantastisk, de brukte det mye.
Kahn pekte på at alltid når vi tenkte på det virtuelle sammenlignet vi med det fysiske, men det trenger ikke være tilfellet (selv synes jeg blant annet at digitale læremidler alt for ofte er bok med strøm på). Lærerne må frigjøres fra å forelese, og elevene/studentene må flyttes høyere opp i verdikjeden.
Sebastian Thrun tok opp problemstillingen med vitnemål. Han spurte retorisk: hvem vil du ansette. I følge Thrun ansettes folk nå i mye større grad på bakgrunn av talent enn grad/vitnemål. Vektlegging av sosiale ferdigheter er stor. Betydingen av samarbeidsevner og vilje kan ikke overvurderes. (Dette fikk jeg også høre i Palo Alto. Der samarbeider og deler entreprenører idéer og erfaringer, mens det i Norge er det en mye større tendens til å hegne om sitt.) Thrun sa da også at innen akademia er ordet for samarbeid "fusk".
Thrun tok opp problemet med læring og undervisning innen akademia og sa at de beste forskerne var ikke nødvendigvis de beste underviserne/lærerne. Det de hadde oppdaget med Udacity var at det fantes brilliante fok der ute som ikke hadde kommet gjennom nåløyet. For å komme gjennom det akademiske nåløyet, som er veldig trangt, må foreldrene dine ha gjort alt riktig, som han sa. Derfor trengs det en disruption av høyere utdanning, slik at talenter kommer frem.
Salman Kahn pekte på at vi i alt for stor grad har strukturelle feil. Vi driver på med "seat-time assessment", og at det er mye vi kan gjøre for å bryte opp disse forestillingene. Hans erfaringer fra skoleprosjekter han var involvert i var at barn som falt ut/were failing, faktisk ikke gjorde det. Ja, de passerte ikke i det formelle systemet, men de kunne likevel utrolig mye, mye ikke målbart. Derfor trenger vi en ny pedagogikk, fra sal til sal, som Thrun sa. Vi bruker tiden vår mye bedre i nettverk enn i forelesningssaler.
Disruption eller revolusjon? Tja. "Changing the rules of the game, that´s what disruption does". For noen kan vel det føles som et jordskjelv og føles like ødeleggende. For andre er det en revolusjon, som også er ganske så endrende. Uansett trenger vyer og visjoner. Hva vil vi med samfunnet vårt? Hvilket samfunn vil vi ha? Og hvor er utdanningssystemets plass i dette? Revolusjon forutsetter at vi/noen tar ansvar og lederskap og styrer med mål og visjoner, ellers blir vi ristet i og det disruptive jordskjelvet kommer. Hvilken effekt vil det i så fall ha? Verden utvikler seg, det må også utdanning gjøre.
Da blir spørsmålet: hva er disruptivt og hva er revolusjonært? Jack Dorsey, mannen bak Twitter tok opp denne problemstillingen. Han hevdet at disrupsjon er som ett jordskjelv, det ødelegger, har ingen hensikt/mål, ingen verdier, intet lederskap. Det vi trenger er å endre verden. Vi trenger ikke noe jordskjelv, men en revolusjon. Revolusjon skjer for en grunn, den har mening, den har ledere, og den kan være like kraftfull i sin stillhet. Derfor trengs det å ta en entreprenørs tilnærming, vi trenger en retning. En trenger ikke starte fra bunnen av for å gjøre noe, det er nok å ha en god idé. Dorsey viste til Twitter som ble født ut av et mislykket selskap. Dorseys oppfordring var: velg en revolusjon og bli med på den, så stiller du spørsmål ved alt og blir en entreprenør.
Vel, jeg har vel valgt min revolusjon: utdanning, kunnskap, kompetanse. Jeg kan trygt si at jeg stiller spørsmål ved det meste, så var det denne entreprenørbiten da. Satser på stille revolusjon. Jeg holder hvertfall en del foredrag for tiden, og synes det er veldig kjekt, sammen med alle prosjektene jeg er innvolvert i. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe får være mottoet som gjelder, og håpe på at det gjør en forskjell.
Noen som virkelig har gjort en forskjell er Salman Kahn og Sebastian Thrun. En forskjell de nok ikke var helt forberedt på når de startet. Spørsmålet som innledet den sesjonen var hvorfor blir ikke utdanning disrupted/endret like fort som andre sektorer, og hvorfor blir ikke utdanning disrupted på systemnivå? Svaret var at utdanning drives for en annen hensikt, det er et politisk drevet system, barriærene er veldig høye. Der er ingen interne incitamenter for endring/disrupsjon og hvis folk vil sitte stille kan de sitte stille. Tanken som slo meg da var at kanskje burde politikerne, uansett politisk farge og avskygning, holde seg unna utdanning. Kanskje er det ikke bra for utdanning at det er tema i valgkampen, fordi "alle" vil markere seg på området og dette stenger for nyskapning og innovasjon. Jo mer politikk, jo mindre endring. Ansvaret tas da fra dem som har ansvaret: lærere og skoleledere. De kan lene seg tilbake på politiske føringer og begrensninger, i stedet for at det stilles krav til dem, som de må levere på, så er det opp til skolene å finne ut hvordan. I et prosjekt jeg var innvolvert i som Prosjektleder for Digital skole kommenterte en "utenforstående" som var leid inn, at det som forundret han mest med skolen, var at alle har ansvar, men ingen har Ansvaret. Kanskje burde skolen fått dette Ansvaret, réelt. Og tatt konsekvensen om de ikke fant gode løsninger?
Fra min tid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, som blant annet falt sammen med Kristin Clemmets tid som Utdanningsminister, var det mye snakk om NPM, New Public Management. Det var innen fagbevegelsen et fy-ord. Men jeg lurer på om det er mulig å vedta innovasjon og nyskapning. Om en kan styre seg til kreativitet. Eller kan en kun legge forholdene til rette? En kan som sagt bare leie hesten til vannet, en kan ikke få den til å drikke. Innovasjon og entreprenørskap er en mentalitet, noe som preger din innstilling til hva du gjør, og som det ble sagt i debatten: Nothing comes easy in K12.
Det ble fremhevet i denne debatten at det markedet vil ha er "assessmentdata and analytics", og det er ikke mulig å flytte en hel klasse samtidig fordi vi beveger oss i ulikt tempo. Dette vil nå opplæringen, men det tar tid fordi vi har en modell som er 200 år gammel og den har kun gjennomgått minimale justeringer. Blant annet har vi en 1000 årig (om ikke eldre) modell av læring som baserer seg på lærerens stemme. Men vi lærer ved å gjøre så vi må gjenoppfinne pedagogikken. I denne sammenhengen vil teknologi gjøre en forskjell. Målet må være at teknologien kan "empower" de lærende. Ulike plattformer kan "empower" lærere og gjøre de lærende i stand til å arbeide i nettverk. Hvis elever og studenter opplever at "great stuff is comming to them" da vil vi se at endring finner sted, og de vil bli mer engasjert i læringen.
Salman Kahn hevdet at vi misforstår hva som motiverer lærere, for det er ikke penger som motiverer. Lærere ønsker ting som "empowers" dem. Han pekte på at Kahn Academy er veldig "grasrot", der er ingen politikere involvert, men lærere, foreldre og elever. På Miramonte High School spurte vi dem om Kahn Academy og de strålte opp og sa det var helt fantastisk, de brukte det mye.
Kahn pekte på at alltid når vi tenkte på det virtuelle sammenlignet vi med det fysiske, men det trenger ikke være tilfellet (selv synes jeg blant annet at digitale læremidler alt for ofte er bok med strøm på). Lærerne må frigjøres fra å forelese, og elevene/studentene må flyttes høyere opp i verdikjeden.
Sebastian Thrun tok opp problemstillingen med vitnemål. Han spurte retorisk: hvem vil du ansette. I følge Thrun ansettes folk nå i mye større grad på bakgrunn av talent enn grad/vitnemål. Vektlegging av sosiale ferdigheter er stor. Betydingen av samarbeidsevner og vilje kan ikke overvurderes. (Dette fikk jeg også høre i Palo Alto. Der samarbeider og deler entreprenører idéer og erfaringer, mens det i Norge er det en mye større tendens til å hegne om sitt.) Thrun sa da også at innen akademia er ordet for samarbeid "fusk".
Thrun tok opp problemet med læring og undervisning innen akademia og sa at de beste forskerne var ikke nødvendigvis de beste underviserne/lærerne. Det de hadde oppdaget med Udacity var at det fantes brilliante fok der ute som ikke hadde kommet gjennom nåløyet. For å komme gjennom det akademiske nåløyet, som er veldig trangt, må foreldrene dine ha gjort alt riktig, som han sa. Derfor trengs det en disruption av høyere utdanning, slik at talenter kommer frem.
Salman Kahn pekte på at vi i alt for stor grad har strukturelle feil. Vi driver på med "seat-time assessment", og at det er mye vi kan gjøre for å bryte opp disse forestillingene. Hans erfaringer fra skoleprosjekter han var involvert i var at barn som falt ut/were failing, faktisk ikke gjorde det. Ja, de passerte ikke i det formelle systemet, men de kunne likevel utrolig mye, mye ikke målbart. Derfor trenger vi en ny pedagogikk, fra sal til sal, som Thrun sa. Vi bruker tiden vår mye bedre i nettverk enn i forelesningssaler.
Disruption eller revolusjon? Tja. "Changing the rules of the game, that´s what disruption does". For noen kan vel det føles som et jordskjelv og føles like ødeleggende. For andre er det en revolusjon, som også er ganske så endrende. Uansett trenger vyer og visjoner. Hva vil vi med samfunnet vårt? Hvilket samfunn vil vi ha? Og hvor er utdanningssystemets plass i dette? Revolusjon forutsetter at vi/noen tar ansvar og lederskap og styrer med mål og visjoner, ellers blir vi ristet i og det disruptive jordskjelvet kommer. Hvilken effekt vil det i så fall ha? Verden utvikler seg, det må også utdanning gjøre.
Post-TechCrunch Disrupt SF 2012
Vel hjemme i Norge igjen prøver jeg å fordøye mine inntrykk fra oppholdet i San Francisco, som inneholdt mange møter på UC Berkeley, skolebesøk på Miramonte High School, konferansen Disrupt SF 2012 og besøk hos REN og Innovasjon Norge i Palo Alto. Jeg kommer til å skrive flere blogginnlegg fra turen, men nå bare noen umiddelbare tanker og inntrykk.
Det første som slår meg er mentaliteten. Det er en åpenhet, nysgjerrighet og fravær av mange fordommer som jeg så alt for ofte hører her på berget. I stedet for å fokusere på begrensninger, farer og alt det gode ved det bestående er det en åpenhet og nysgjerrighet på nye tanker og idéer og muligheter. Det er en interesse for folk som tenker nytt og annerledes, og som utfordrer. Det betyr ikke at det ikke kommer kritikk og innvendinger, tvert i mot. De kan være tøffe og krevende, men de er velmente og veiledende. Det er for å sjekke ut om tankene og idéene er velfunderte og hva som kreves for å ta dem videre. Som en investor sa på konferansen: han så ikke etter Pinterest for katter, men genuint nye tanker og idéer, og folk som var villige til å bygge en bedrift rundt denne tanken. Fokuset på å tenke ut av boksen var sterkt.
Det andre er mobile løsninger. Flere av foredragsholderne understreket det, Dave Morin sa det så sterkt at pcer var en fiasko, mens den mobile plattformen var den mest suksessrike i historien. Det handler ikke om du er on-line eller off-line, men om du er våken eller sover, for med mobile løsninger er du alltid på nett. Dette er noe å tenke på for blant annet utdanningssystemet, noe jeg vil komme inn på i et senere blogginnlegg.
Det neste er hvordan "alt" blir virtuelt. Stadig større deler av våre liv flyttes fra "hardware og RL (Real Life)" og over på virtuelle løsninger. Dette ble understreket i foredragene og var gjennomgangstema i StartUp Alley, hvor nye selskaper presenterte idéene sine. Et selskap hadde en virtuell prøvedukke som du kunne prøve klærne på før du kjøpte dem på nett, der kunne du og se ulike varianter av plagget og få det tilpasset slik du liker det. Jeg synes idéen er god, (dog ikke ny, slike finnes allerede), men umoden. Den virtuelle modellen er enda standardmodell, men jeg tror dette er fremtiden. I en travel hverdag er det slitsomt å løpe rundt i butikker og prøve klær som ikke passer. Men når virtuell teknologi blir litt mer moden, og du kan få en avatar som er en tro kopi av deg selv, med de vektsvingninger som måtte forekomme, og du kan prøve klærne på denne og få dem sydd og tilpasset din kropp, så levert hjem, tror jeg ikke det vil være mange som foretrekker å bli varm og svett i et prøverom. Så klesbutikker vil vi nok se mindre av i fremtiden, hvilket kanskje kan være bra for boligkrisen, for da frigjøres arealer til boligmasse og mindre utslipp av alle som kjører til shoppingsentre?
Det ble på konferansen fremhevet hvordan de unge er "video literate", og hvilken betydning dette får for nye løsninger og kommunikasjon og samhandling. Samt hvordan sosial blir en del av alle løsninger. Det å ha delings- og samhandlingsfunksjoner som et ekstra lag på alle plattformene var normen for dette gir en rikere opplevelse. Samarbeid var en rød tråd i alle innleggene, men som Sebastian Thrun understreket:
Som sagt opplevde jeg at fremtiden ble omfavnet i San Francisco på en helt annen måte enn jeg er vant til her hjemme. Så jeg vil avslutte dette innlegget med å gjøre Jack Dorseys ord til mine:
Det første som slår meg er mentaliteten. Det er en åpenhet, nysgjerrighet og fravær av mange fordommer som jeg så alt for ofte hører her på berget. I stedet for å fokusere på begrensninger, farer og alt det gode ved det bestående er det en åpenhet og nysgjerrighet på nye tanker og idéer og muligheter. Det er en interesse for folk som tenker nytt og annerledes, og som utfordrer. Det betyr ikke at det ikke kommer kritikk og innvendinger, tvert i mot. De kan være tøffe og krevende, men de er velmente og veiledende. Det er for å sjekke ut om tankene og idéene er velfunderte og hva som kreves for å ta dem videre. Som en investor sa på konferansen: han så ikke etter Pinterest for katter, men genuint nye tanker og idéer, og folk som var villige til å bygge en bedrift rundt denne tanken. Fokuset på å tenke ut av boksen var sterkt.
Det andre er mobile løsninger. Flere av foredragsholderne understreket det, Dave Morin sa det så sterkt at pcer var en fiasko, mens den mobile plattformen var den mest suksessrike i historien. Det handler ikke om du er on-line eller off-line, men om du er våken eller sover, for med mobile løsninger er du alltid på nett. Dette er noe å tenke på for blant annet utdanningssystemet, noe jeg vil komme inn på i et senere blogginnlegg.
Det neste er hvordan "alt" blir virtuelt. Stadig større deler av våre liv flyttes fra "hardware og RL (Real Life)" og over på virtuelle løsninger. Dette ble understreket i foredragene og var gjennomgangstema i StartUp Alley, hvor nye selskaper presenterte idéene sine. Et selskap hadde en virtuell prøvedukke som du kunne prøve klærne på før du kjøpte dem på nett, der kunne du og se ulike varianter av plagget og få det tilpasset slik du liker det. Jeg synes idéen er god, (dog ikke ny, slike finnes allerede), men umoden. Den virtuelle modellen er enda standardmodell, men jeg tror dette er fremtiden. I en travel hverdag er det slitsomt å løpe rundt i butikker og prøve klær som ikke passer. Men når virtuell teknologi blir litt mer moden, og du kan få en avatar som er en tro kopi av deg selv, med de vektsvingninger som måtte forekomme, og du kan prøve klærne på denne og få dem sydd og tilpasset din kropp, så levert hjem, tror jeg ikke det vil være mange som foretrekker å bli varm og svett i et prøverom. Så klesbutikker vil vi nok se mindre av i fremtiden, hvilket kanskje kan være bra for boligkrisen, for da frigjøres arealer til boligmasse og mindre utslipp av alle som kjører til shoppingsentre?
Det ble på konferansen fremhevet hvordan de unge er "video literate", og hvilken betydning dette får for nye løsninger og kommunikasjon og samhandling. Samt hvordan sosial blir en del av alle løsninger. Det å ha delings- og samhandlingsfunksjoner som et ekstra lag på alle plattformene var normen for dette gir en rikere opplevelse. Samarbeid var en rød tråd i alle innleggene, men som Sebastian Thrun understreket:
"In the academic world we have a word for collaboration and that is cheating".
Som sagt opplevde jeg at fremtiden ble omfavnet i San Francisco på en helt annen måte enn jeg er vant til her hjemme. Så jeg vil avslutte dette innlegget med å gjøre Jack Dorseys ord til mine:
"The future is already arrived, it is not just evenly distributed yet. The role is to make sure it spreads around the world as fast as possible".
Tuesday, September 11, 2012
Dinosaurs were not in favor of being eaten by birds.
Så er Disrupt SF 2012 i gang. Konferansen startet med en samtale mellom Ben Horowitz og Bill Cambell (moderator). Cambell spurte om softwareindustrien spiser hardwareindustrien og i så fall hvorfor. Horowitz svarte at dette skjer innen bransje etter bransje, hvordan tjenester og funksjoner flyttet fra hardware og inn i skyen, han nevnte flere eksempler hvor Apples iTtunes konsumering av musikkindustrien bare er ett. Det skjer og vil skje innen alle bransjer, også utdanning, men selvsagt ikke uten motstand. For dinosaurene synes ikke noe om å bli spist av fuglene, som han sa.
Horowitz var opptatt av at selskaper må ansette folk etter styrke/potensiale og ikke legge vekt på svakheter/mangler. Det er viktig å bygge konsensus rundt team, slik at det er en samforståelse blant dem som jobber sammen.
Horowitz avsluttet med at mange teknologiselskaper tror de er i mange ulike bransjer, mens alle i realiteten er i innovasjonsbransjen. Å være i innovasjonsbransjen innebærer at en ofte må kaste ut mye av det en har bygget, noe den vanlige businessperson vil være motstander av. For å lykkes må en innovere, og dette innebærer å kaste ut gamle modeller og forestillinger.
Saturday, September 8, 2012
Disrupt SF 2012
Skolebesøk
I går var vi på besøk på Miramonte High School utenfor Berkeley. Miramonte er en såkalt high performing school.
Vi valgte å besøke denne skolen fordi de i år har et forsøk hvor flere klasser får iPad. For en som kommer fra Norge med en-til-en dekning i videregående skole var det litt uvant å se datalabber. Men selvom skolen ikke hadde full dekning betydde dette ikke at ikke den digitale teknologien ikke hadde inntatt skolen. Den var relativt velutstyrt, og det ene (datalabber) utelukker ikke det andre (mobile enheter). Det som likevel sitter igjen som inntrykk etter besøket er atmosfæren på skolen. Dette var en skole med en fantastisk relasjon mellom menneskene der. Lærere og elever hadde en gjensidig respekt og god tone. Elevene var vant til å ta ordet og lett å få i tale. I klassene var ikke lærerne redde for å gjøre nye ting og søke råd hos elevene. En av lærerne vi så skulle begynne å bruke DropBox for deling av dokumenter og samling av relevant fagstoff. Hun snakket til klassen om hvorfor de skulle det og hadde en åpen diskusjon på hva hun kunne og ikke kunne, og søkte råd og erfaringer hos elevene. Andre lærere brukte elevenes smarttelefoner i undervisningen. Som en lærer sa: det er nok at 40% har, for da samler de andre seg rundt dem som har og det går å bruke til læringsformål. Skolen fremstod som et hyggelig fellesskap, hvor det var kjekt å være, noe skolens ledelse la stor vekt på.
Den hyggelige atmosfæren la ingen demper på forventningene, verken til elever eller lærere. Dette var en skole hvor alle parter jobbet hardt og resultatene ble deretter. Når vi påpekte den gode relasjonen lærer-elev svarte de med å vise til at forskning viser at elever lærer bedre i ett likeverdig læringsmiljø, enn i et mer autoritært og hierarkisk.
Når det gjald iPad-prosjektet er det i sin spede start, så det er ikke så mye å rapporterere om enda. Men etter å ha sett det gode læringsmiljøet som var på den skolen fremstår den hjemlige skoledebatt noe absurd. Da er det godt å se at skolefolk tar til orde mot dette fokuset på gamle modeller. Som Leif G. Wikene sier: norsk skole har nok disiplin og regler. Hva med å fokusere på innholdet i skolen i stedet for denne disiplinen. I Estland skal nå alle førsteklassinger lære å programmere. Alle elever fra 7 til 19 skal lære dette. Dette som en erkjennelse av at datamaskiner er kommet for å bli og det er kanskje greit å kunne logikken bak. Estland er et lite land som virkelig har tatt den digitale revolusjonen inn over seg. Da blir kontrasten stor til Høyres skolesatsning fremfor valget, med fokus på følgende:
1. Alle kommuner må ta initiativ til å ha oppdaterte kompetanseutviklingsplaner for lærere.
2. Mer penger til etter- og videreutdanning og en modell der
De sier ingenting om innholdet i skolen. Hva skal elevene kunne, hva skal de lære, hvilken etter- og videreutdanning trenger lærerne? I Estland sier de:
Mens vi ser på gamle løsninger ser Estland fremover, og fordi de tør kommer vi nok til å høre mer til dem fremover.
Vi valgte å besøke denne skolen fordi de i år har et forsøk hvor flere klasser får iPad. For en som kommer fra Norge med en-til-en dekning i videregående skole var det litt uvant å se datalabber. Men selvom skolen ikke hadde full dekning betydde dette ikke at ikke den digitale teknologien ikke hadde inntatt skolen. Den var relativt velutstyrt, og det ene (datalabber) utelukker ikke det andre (mobile enheter). Det som likevel sitter igjen som inntrykk etter besøket er atmosfæren på skolen. Dette var en skole med en fantastisk relasjon mellom menneskene der. Lærere og elever hadde en gjensidig respekt og god tone. Elevene var vant til å ta ordet og lett å få i tale. I klassene var ikke lærerne redde for å gjøre nye ting og søke råd hos elevene. En av lærerne vi så skulle begynne å bruke DropBox for deling av dokumenter og samling av relevant fagstoff. Hun snakket til klassen om hvorfor de skulle det og hadde en åpen diskusjon på hva hun kunne og ikke kunne, og søkte råd og erfaringer hos elevene. Andre lærere brukte elevenes smarttelefoner i undervisningen. Som en lærer sa: det er nok at 40% har, for da samler de andre seg rundt dem som har og det går å bruke til læringsformål. Skolen fremstod som et hyggelig fellesskap, hvor det var kjekt å være, noe skolens ledelse la stor vekt på.
Den hyggelige atmosfæren la ingen demper på forventningene, verken til elever eller lærere. Dette var en skole hvor alle parter jobbet hardt og resultatene ble deretter. Når vi påpekte den gode relasjonen lærer-elev svarte de med å vise til at forskning viser at elever lærer bedre i ett likeverdig læringsmiljø, enn i et mer autoritært og hierarkisk.
Når det gjald iPad-prosjektet er det i sin spede start, så det er ikke så mye å rapporterere om enda. Men etter å ha sett det gode læringsmiljøet som var på den skolen fremstår den hjemlige skoledebatt noe absurd. Da er det godt å se at skolefolk tar til orde mot dette fokuset på gamle modeller. Som Leif G. Wikene sier: norsk skole har nok disiplin og regler. Hva med å fokusere på innholdet i skolen i stedet for denne disiplinen. I Estland skal nå alle førsteklassinger lære å programmere. Alle elever fra 7 til 19 skal lære dette. Dette som en erkjennelse av at datamaskiner er kommet for å bli og det er kanskje greit å kunne logikken bak. Estland er et lite land som virkelig har tatt den digitale revolusjonen inn over seg. Da blir kontrasten stor til Høyres skolesatsning fremfor valget, med fokus på følgende:
1. Alle kommuner må ta initiativ til å ha oppdaterte kompetanseutviklingsplaner for lærere.
2. Mer penger til etter- og videreutdanning og en modell der
staten tar en større andel av kostnadene.
3. Alle elever skal få nødvendig hjelp til å mestre skolen.
4. Foreldre, lærere og media må få tilgang til resultater fra skolenes nasjonale prøver. Kunnskap om skolen gir bedre skole.
5. Større sammenhengen mellom teori og praksis i fagene. Flere fagfolk inn som lærere og mer praksisrettet opplæring for elevene.
3. Alle elever skal få nødvendig hjelp til å mestre skolen.
4. Foreldre, lærere og media må få tilgang til resultater fra skolenes nasjonale prøver. Kunnskap om skolen gir bedre skole.
5. Større sammenhengen mellom teori og praksis i fagene. Flere fagfolk inn som lærere og mer praksisrettet opplæring for elevene.
De sier ingenting om innholdet i skolen. Hva skal elevene kunne, hva skal de lære, hvilken etter- og videreutdanning trenger lærerne? I Estland sier de:
“We dare, but we don’t know what’s going to happen.”
Mens vi ser på gamle løsninger ser Estland fremover, og fordi de tør kommer vi nok til å høre mer til dem fremover.
Friday, September 7, 2012
Program Disruptive Education 2012
Da er endelig programmet for konferansen Disruptive Education 2012 offentlig. Det har vært mye arbeid og mange møter i programkommitéen, men vi er umåtelig fornøyd og stolt over resultatet. Fullt program finner du her. Vi har foruten Clayton Christensen, navn som Matthew Fraser, Riel Miller, Torry Pedersen, Roger Säljö, Vibeke Madsen, Kristian Tangen, Arne Krokan og Paul Chaffey. Et variert program og vi gleder oss til konferansen. Sett av 12. og 13. november for diskusjon og utfordringer rundt utdanning, kompetanse, skole og næringsliv.
Informasjon om konferansen finner du her.
Informasjon om konferansen finner du her.
Fra undervisning til læring
I den digitale tidsalder hvor veldig mye læringsressurser befinner seg på nett hvorfor skal studenten komme til undervisningen på campus? Dette er et godt spørsmål. På UC Berkeley nytter det ikke å si at studentene tar feil om de har en dårlig læringsopplevelse. Selvom det understrekes at studentene må ta ansvar for egen læring, holder det ikke at foreleser synes vedkommende har gitt glimrende undervisning om ikke studentene deler den oppfatningen. Fokuset er likevel ikke på hvordan en skal undervise, men hvordan skal studentene skal lære. Professor Christina Maslach, chair of the Academic Senate, former Vice Provost for Teaching and Learning, er en prisbelønnet underviser/foreleser/lærer.
Hun understreker at en må fokusere på hva elevene/studentene skal kunne når de går ut av klassen. Hva skal de forstå, og hvordan skal de forklare dette for andre. De må også kunne demonstrere at de kan dette. Maslach sier at den største endringen er at rammeverket har skiftet fra hvordan du underviser til hvordan folk lærer. Det er et større fokus på "the outcomme". Hva skal studenten ha med seg. Et økt fokus på læringsspørsmål og resultatspørsmål må endre måten vi underviser på. Hvordan kan vi undervise på en måte som hjelper studenter til å lære. Maslach peker på at vi må må stille oss spørsmålet: hvordan vet du at studentene lærer. Det er viktig å tilføre verdi til det som skjer i klasserommet. Hvis elevene/studentene ikke kommer til undervisningen din, er det et tegn på at der trengs noen justeringer. I sin karrere var Maslach gjennom en periode hvor hun hver uke måtte endre måten hun underviste på. Det var kjempetøft, men utrolig lærerikt! For det er viktig som lærer å ha et reportoar å spille på. Hun peker på betydingen av støtte og innspill fra kolleger. Alt for ofte er undervisere alene om sin lærergjerning. Hun sier det er viktig at lærere/underfisere/forelesere diskuterer "what are we about", ikke bare mellom kolleger, men også mellom institutter.
Hun understreker at en må fokusere på hva elevene/studentene skal kunne når de går ut av klassen. Hva skal de forstå, og hvordan skal de forklare dette for andre. De må også kunne demonstrere at de kan dette. Maslach sier at den største endringen er at rammeverket har skiftet fra hvordan du underviser til hvordan folk lærer. Det er et større fokus på "the outcomme". Hva skal studenten ha med seg. Et økt fokus på læringsspørsmål og resultatspørsmål må endre måten vi underviser på. Hvordan kan vi undervise på en måte som hjelper studenter til å lære. Maslach peker på at vi må må stille oss spørsmålet: hvordan vet du at studentene lærer. Det er viktig å tilføre verdi til det som skjer i klasserommet. Hvis elevene/studentene ikke kommer til undervisningen din, er det et tegn på at der trengs noen justeringer. I sin karrere var Maslach gjennom en periode hvor hun hver uke måtte endre måten hun underviste på. Det var kjempetøft, men utrolig lærerikt! For det er viktig som lærer å ha et reportoar å spille på. Hun peker på betydingen av støtte og innspill fra kolleger. Alt for ofte er undervisere alene om sin lærergjerning. Hun sier det er viktig at lærere/underfisere/forelesere diskuterer "what are we about", ikke bare mellom kolleger, men også mellom institutter.
Teaching Excellence @UC Berkeley
Som nevnt er jeg på studietur til USA i forbindelse med projektet BI2020. Mitt reisefølge er, fra venstre: Lars Holand, Nina Ronæs og Anne Swanberg. Spørsmålene som drar oss over Atlanteren er: hvilke utfordringer er det innen høyere utdanning, hvilke strategier tas, og hvilke løsninger velges. Gårsdagen bestod av en maratondag med møter på UC Berkeley.
Det som sitter sterkest igjen etter møtene våre er hvor sterk vekt UC Berkeley legger på å kvalitesikre undervisningen. I alle møtene vi hadde var det en rød tråd som gikk igjen. Ikke bare var de opptatt av kvaliteten på undervisningen, men de har satt dette i system. Adam Berman, Director of Emerging Initiatives, Haas School of Business, fortalte litt om satsingen på å kvalitessikre undervisningen.
Alle nyansatte undervisere ved UC Berkeley har et to dagers introduksjonskurs i å undervise. Dette inneholder en rekke elementer, blant annet hvordan undervise Millennials. Alle får tildelt en coach, og det foretas to observasjoner av den nyansatte med oppfølgingssamtaler. Det som er obligatoriske fag legges det ekstra sterk vekt på, og der er folk tilsted og observerer i den første timen/forelesningen for alle som underviser i disse fagene. Som de sier: den første timen setter standarden, den er kjempeviktig.
Det legges de stor vekt på studentevalueringer, inntrykket er at studentene stort sett har rett i sine tilbakemeldinger. De setter av undervisningstid til tilbakemeldingene og har en svarprosent på 80%. De opererer med en skala fra til 7 og foreleserne bør være over 6.
På UC Berkeley har de virkelig gått inn i hva som gir god undervisning, men understreker at det ikke er kun en form for undervisning som er god. Men likevel har all god undervisning noen fellestrekk: som engasjement og "passion", at foreleser er forberedt, organisering av undervisningen, kort sagt et fokus på detaljer.
I veiledningen av læreren/underviseren starter de som veileder med å spørre vedkommende om hva som gikk bra. De prøver å ha et positivt fokus. På UC Berkeley legger de så sterk vekt på å gi god undervisning at hvis noen, til tross for god oppfølging ikke når målene om bedre score på en skala til 7, blir vedkommende bedt om å slutte. Ikke alle egner seg i undervisningssituasjon. Det er ingen rett å få stå i et klasserom.
Det som er interessant er at denne oppfølgingen av forelesere/lærere ikke bare gjelder nye lærere, men og erfarne. Selv om du en god lærer for tre år siden trenger du ikke være det i dag, så dette er en kontinuerlig prosess. De ansatte blir belønnet for god undervisning og det deles ut priser til gode undervisere. Virkelig spennende å se hva de gjør på UC Berkeley.
Det som sitter sterkest igjen etter møtene våre er hvor sterk vekt UC Berkeley legger på å kvalitesikre undervisningen. I alle møtene vi hadde var det en rød tråd som gikk igjen. Ikke bare var de opptatt av kvaliteten på undervisningen, men de har satt dette i system. Adam Berman, Director of Emerging Initiatives, Haas School of Business, fortalte litt om satsingen på å kvalitessikre undervisningen.
Alle nyansatte undervisere ved UC Berkeley har et to dagers introduksjonskurs i å undervise. Dette inneholder en rekke elementer, blant annet hvordan undervise Millennials. Alle får tildelt en coach, og det foretas to observasjoner av den nyansatte med oppfølgingssamtaler. Det som er obligatoriske fag legges det ekstra sterk vekt på, og der er folk tilsted og observerer i den første timen/forelesningen for alle som underviser i disse fagene. Som de sier: den første timen setter standarden, den er kjempeviktig.
Det legges de stor vekt på studentevalueringer, inntrykket er at studentene stort sett har rett i sine tilbakemeldinger. De setter av undervisningstid til tilbakemeldingene og har en svarprosent på 80%. De opererer med en skala fra til 7 og foreleserne bør være over 6.
På UC Berkeley har de virkelig gått inn i hva som gir god undervisning, men understreker at det ikke er kun en form for undervisning som er god. Men likevel har all god undervisning noen fellestrekk: som engasjement og "passion", at foreleser er forberedt, organisering av undervisningen, kort sagt et fokus på detaljer.
I veiledningen av læreren/underviseren starter de som veileder med å spørre vedkommende om hva som gikk bra. De prøver å ha et positivt fokus. På UC Berkeley legger de så sterk vekt på å gi god undervisning at hvis noen, til tross for god oppfølging ikke når målene om bedre score på en skala til 7, blir vedkommende bedt om å slutte. Ikke alle egner seg i undervisningssituasjon. Det er ingen rett å få stå i et klasserom.
Det som er interessant er at denne oppfølgingen av forelesere/lærere ikke bare gjelder nye lærere, men og erfarne. Selv om du en god lærer for tre år siden trenger du ikke være det i dag, så dette er en kontinuerlig prosess. De ansatte blir belønnet for god undervisning og det deles ut priser til gode undervisere. Virkelig spennende å se hva de gjør på UC Berkeley.
Thursday, September 6, 2012
Ut på tur, aldri sur.
I skrivende stund befinner en meget jetlagget meg seg i Berkeley, California. Her er jeg sammen med tre kolleger fra BI på studietur for å se på hva som rører seg innen utdanning. Vi skal ha møter på Berkeley University med ulike representanter fra utdanning og høre hva de holder på med og hva de tenker om nåtid, fremtid, muligheter og utfordringer. Videre skal vi besøke en videregårende skole hvor alle elevene bruker iPad. Dette er en high performing High school og en som er kommet langt i implementering av IKT i læringsarbeidet. Det gleder vi oss til. Studieturen avsluttes med deltakelse på konferansen Disrupt SF 2012. Programmet gir grunn stil store forventninger. Ett av temaene er: "But Where´s the Revolution?" med Salman Kahn, mannen bak Kahn Accademy og Sebastian Thrun, mannen bak Udacity. Et godt spørsmål, jeg gleder meg til svarene.
Jeg vil prøve å komme tilbake med mer underveis.
Jeg vil prøve å komme tilbake med mer underveis.
Sunday, September 2, 2012
Hvordan lærer vi?
Jeg har fått en del tilbakemeldinger på mitt forrige blogginnlegg, og egentlig sitter jeg her og skal forberede åpningsforedraget jeg skal holde på Norgesuniversitetets høstkonferanse. Men tankene vandrer og nye blogginnlegg fødes. Det jeg skal snakke om i foredraget mitt er Utdanning i fremtiden, om trender og utvikling.
Vi har en tendens til å se etter løsninger på utfordringer innen eksisterende modeller. Som det ofte blir sagt: mens alle funderte på hvordan en kunne få hestene til å løpe raskere oppfant Ford bilen. Jeg jobber intenst med IKT og læring for tiden, som utviklingssjef e-læring er ikke det unaturlig. Blant annet er jeg innvolvert i et prosjekt med fokus på matematikkundervisning. Vedkommende som driver en av pilotene, en dyktig, kreativ og innovativ ung dame forteller at hun har oppdaget at hennes studenter (som ikke er så mange år yngre enn henne selv) lærer matematikk på en annen måte enn hun gjorde selv. Dagens studenter bruker video aktivt i sin matematikkinnlæring. Dette har en del lærere oppdaget og Flipped Classroom er det nye buzz-ordet innen utdanning. Men flipper vi og lager noe nytt, eller blir det keiserens nye klær? Vil vi oppdage at det til syvende og sist endrer intet? Ved Elvebakken videregående skole jobber en lærer som har utviklet en app for å lære algerbra. En kollega, matematiker, fikk lastet ned denne til sine to håpefulle. Hans fem år gamle sønn løste med letthet alle oppgavene, og andregradsligningene. Hans ti år eldre sønn gjorde ikke det, selvom vedkommende hadde dette på skolen. Hva sier dette om hvordan vi tenker om læring og kompetanse? Fremmedgjør vi våre unge fra kunnskap og kompetanse. Vil disruptive innovasjoner velte alt vi tenker og mener om læring? Som for eksempel at det kun er hardt arbeid som gir god læring, at læring ikke kan være lek og moro? At læring består av trinn, du må ha visse ferdigheter før du kan gå videre? Argumentet mot femåringens løsning vil være at han ikke forstod hva han gjorde, men gjorde 15åringen det? Hvem ville fått "best karakter" på en prøve? Hva er læring, hvordan skjer læring? Er våre modeller av læring moden for fall? Som Riel Miller sier: at i 2025 vil gjennomsnittsalderen for avgangsstudenter ved Universitetene være 19 år på grunn av hvordan teknologien endrer hvordan, når og hva vi lærer.
Kanskje er det som Shannon Schulyer sier
Vi har en tendens til å se etter løsninger på utfordringer innen eksisterende modeller. Som det ofte blir sagt: mens alle funderte på hvordan en kunne få hestene til å løpe raskere oppfant Ford bilen. Jeg jobber intenst med IKT og læring for tiden, som utviklingssjef e-læring er ikke det unaturlig. Blant annet er jeg innvolvert i et prosjekt med fokus på matematikkundervisning. Vedkommende som driver en av pilotene, en dyktig, kreativ og innovativ ung dame forteller at hun har oppdaget at hennes studenter (som ikke er så mange år yngre enn henne selv) lærer matematikk på en annen måte enn hun gjorde selv. Dagens studenter bruker video aktivt i sin matematikkinnlæring. Dette har en del lærere oppdaget og Flipped Classroom er det nye buzz-ordet innen utdanning. Men flipper vi og lager noe nytt, eller blir det keiserens nye klær? Vil vi oppdage at det til syvende og sist endrer intet? Ved Elvebakken videregående skole jobber en lærer som har utviklet en app for å lære algerbra. En kollega, matematiker, fikk lastet ned denne til sine to håpefulle. Hans fem år gamle sønn løste med letthet alle oppgavene, og andregradsligningene. Hans ti år eldre sønn gjorde ikke det, selvom vedkommende hadde dette på skolen. Hva sier dette om hvordan vi tenker om læring og kompetanse? Fremmedgjør vi våre unge fra kunnskap og kompetanse. Vil disruptive innovasjoner velte alt vi tenker og mener om læring? Som for eksempel at det kun er hardt arbeid som gir god læring, at læring ikke kan være lek og moro? At læring består av trinn, du må ha visse ferdigheter før du kan gå videre? Argumentet mot femåringens løsning vil være at han ikke forstod hva han gjorde, men gjorde 15åringen det? Hvem ville fått "best karakter" på en prøve? Hva er læring, hvordan skjer læring? Er våre modeller av læring moden for fall? Som Riel Miller sier: at i 2025 vil gjennomsnittsalderen for avgangsstudenter ved Universitetene være 19 år på grunn av hvordan teknologien endrer hvordan, når og hva vi lærer.
Kanskje er det som Shannon Schulyer sier
To Make Your Social Initiative Work, You Have To Disrupt Something
If you’re going to make change, you also have to make waves.
Saturday, September 1, 2012
Hvordan fiksjon påvirker samfunnet.
Noen hevder: fortell meg hva du leser og jeg skal si deg hvem du er. DN har fast spalte som spør hvilken bok ulike personer har på nattbordet sitt. Filmindustriens påvirkning på samfunnet er det vel få som er uenig i. Denne interessante TED Talk på under 5 min er vel verdt å se, nettopp med tanke på dette: hvordan fiksjon påvirker og ender samfunnet vårt. Mye mer enn andre former for påvirkning.
Norway - the country of lost opportunities?
Norge er et meget spesielt land globalt sett. Vi bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, samtidig så svømmer dette landet over av melk og honning i form av fisk og olje. Vår landsmoder har innprentet oss med at det er typisk norsk å være god, og vi har som årets viktigste aktivitet å telle gullmedaljer på ski og tror at resten av verden er i nesegrus beundring over vår skidominans. Derfor skader det vårt nasjonale selvbilde når vi ikke er på topp på internasjonale rankinger som PISA og TIMSS. Middelmådige resultater?? Oss!! Vi som har verdens beste skolesystem? Vi som bruker mest i verden på skole? Vi som bor i verdens beste land å bo i? Vi som har funnet svaret på det meste? (Ja, bortsett fra dårlige veier, da. Kollektivtrafikk er et honørord vi bruker for å gi folk dårlig samvittighet for å benytte seg av bil, men som vi ikke trenger å prioritere slik at det blir et reelt alternativ til bil. ) Det må være feil her noen steder. Så da leter vi for å finne løsninger i fortiden - på 50-tallet var alt så bra. Da var det disiplin i skolen. Ordnung muss sein, og så straffer vi de stakkars 5-6 åringene for å være barn. Klarer de ikke sitte stille og te seg skal de jammen få ta konsekvensen. For ytterligere å disiplinere de søte små tenker vi at fokus på kjernefag og karakterer i barneskolen må da virke motiverende på de håpefulle. Hjelper ikke dette må det være noe galt med foreldrene og vi etablerer kinesiske tigermødre som rollemodeller, helst bør en begynne opplæringen mens barna befinner seg i livmoren. Hjelper ingenting av dette, vel så løser vi "problemet" med å gi elevene skylden, de har bare ingenting i skolen å gjøre.
Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ. Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.
Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"
Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.
En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene. En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter. Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.
Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt.. Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.
Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn. Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon. Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo. Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi. Dette er bransjer som er fremtiden vår. Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden. Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.
Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer? Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?
Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?
Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus. Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.
Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn: kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.
I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet. Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen. Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.
Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ. Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.
Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"
Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.
En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene. En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter. Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.
Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt.. Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.
Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn. Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon. Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo. Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi. Dette er bransjer som er fremtiden vår. Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden. Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.
Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer? Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?
Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?
Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus. Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.
Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn: kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.
I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet. Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen. Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.
Subscribe to:
Posts (Atom)