Wednesday, July 25, 2012
Internets påvirkning på høyere utdanning
Hos EDTech Magazine fant jeg denne infographic som viser hvordan on-line løsninger i stadig økende grad preger høyere utdanning. Interessante tall.
Tuesday, July 24, 2012
Where is the disruption?
BI har satt ned prosjektet BI2020. I dette prosjektet stiller vi oss spørsmålene: hvordan lærer vi i 2020, hvem er studentene våre i 2020? 2020 kan se ut som ganske nær fremtid, men ting skjer fort. Se bare tilbake hva lansering av iPad har betydd for laptopper, pcer og bøker, bare for å nevne noe. Fra å være ikke-eksisterende har den blitt allemannseie på et par år. Et annet tiltak som er nytt, men som sprer seg raskt er on-linetilbud innen høyere utdanning som Coursea og edX, som nå stadig flere av de store, tunge universitetene henger seg på. Hva vil dette bety for høyere utdanning?
Jeg jobber tungt med disse problemstillingene om dagen og synes det er et vanskelig, men spennende felt å jobbe med. Jeg føler det er mye gruppetenkning rundt emnet, det er mye siloer, hvor de samme menneskene sirkulerer, men lite kommunikasjon på tvers. Jeg synes det er mye av de samme stemmene (og det er gode stemmer, ikke noe galt med dem) som gjør seg gjeldende. Men jeg føler vi går i ring. Når Utdanningsforbundet i 2012 snakker om fremmøteplikt på skolen for å få karakterer lurer jeg virkelig på hvor langt vi egentlig er kommet. Ja, møtet mellom mennesker er viktig, men hvilket møte?
Hvilken verdi har egentlig (høyere) utdanning. Hva skjer innen næringslivet med hensyn til utdanning? Ikke bare innen de store organisasjonene, men innen disse små, innovative selskapene som utnytter muligheten som ligger der. Ingen kunne vedta Facebook, men Facebook har hatt en eventyrlig vekst og påvirkning på samfunnet. Ingen ga idéen om Wikipedia mye sjanse, men når Wikipedia stengte ned for å markere hva SOPA-loven ville innebære fikk vi se hva dette nettbaserte leksikonet betyr.
I november arrangeres konferansen Disruptive Education 2012. Her vil vi prøve å ta tak i disse utfordringene og belyse og diskutere dem. Dette er imidlertid en veldig viktig samtale og diskusjon som bør diskutereres av andre og flere enn dem som deltar på denne konferansen. Jeg har opprettet en gruppe på LinkedIn som heter Disruptive Education, samt en på Facebook som heter Disruptive Education. Dette er åpne grupper som alle som er interessert i emnet kan melde seg inn i. Jeg håper vi kan ta debatten. Jeg er og veldig interessert i å komme i kontakt med personer og miljøer som jobber med og er interessert i disse problemstillingene. Ta gjerne kontakt eller kom med tips, enten her på blogg, på epost: june.m.breivik@bi.no eller på Facebook eller LinkedIn gruppene. Selvom jeg skriver på norsk her på bloggen, vet jeg at jeg har mange lesere som ikke er norske eller bor i Norge. Håper dere og henger dere på. Utdanning er et gode som ikke blir mindre når en deler, men tvert i mot større.
Ta del i denne debatten, den er for viktig til at vi kan være taus.
Jeg jobber tungt med disse problemstillingene om dagen og synes det er et vanskelig, men spennende felt å jobbe med. Jeg føler det er mye gruppetenkning rundt emnet, det er mye siloer, hvor de samme menneskene sirkulerer, men lite kommunikasjon på tvers. Jeg synes det er mye av de samme stemmene (og det er gode stemmer, ikke noe galt med dem) som gjør seg gjeldende. Men jeg føler vi går i ring. Når Utdanningsforbundet i 2012 snakker om fremmøteplikt på skolen for å få karakterer lurer jeg virkelig på hvor langt vi egentlig er kommet. Ja, møtet mellom mennesker er viktig, men hvilket møte?
Hvilken verdi har egentlig (høyere) utdanning. Hva skjer innen næringslivet med hensyn til utdanning? Ikke bare innen de store organisasjonene, men innen disse små, innovative selskapene som utnytter muligheten som ligger der. Ingen kunne vedta Facebook, men Facebook har hatt en eventyrlig vekst og påvirkning på samfunnet. Ingen ga idéen om Wikipedia mye sjanse, men når Wikipedia stengte ned for å markere hva SOPA-loven ville innebære fikk vi se hva dette nettbaserte leksikonet betyr.
I november arrangeres konferansen Disruptive Education 2012. Her vil vi prøve å ta tak i disse utfordringene og belyse og diskutere dem. Dette er imidlertid en veldig viktig samtale og diskusjon som bør diskutereres av andre og flere enn dem som deltar på denne konferansen. Jeg har opprettet en gruppe på LinkedIn som heter Disruptive Education, samt en på Facebook som heter Disruptive Education. Dette er åpne grupper som alle som er interessert i emnet kan melde seg inn i. Jeg håper vi kan ta debatten. Jeg er og veldig interessert i å komme i kontakt med personer og miljøer som jobber med og er interessert i disse problemstillingene. Ta gjerne kontakt eller kom med tips, enten her på blogg, på epost: june.m.breivik@bi.no eller på Facebook eller LinkedIn gruppene. Selvom jeg skriver på norsk her på bloggen, vet jeg at jeg har mange lesere som ikke er norske eller bor i Norge. Håper dere og henger dere på. Utdanning er et gode som ikke blir mindre når en deler, men tvert i mot større.
Ta del i denne debatten, den er for viktig til at vi kan være taus.
Tuesday, July 17, 2012
Disruptive Education - what´s next?
Utdanning er viktig, kunnskap og kompetanse er viktig. Verdens befolkning er i kraftig vekst, og antallet som søker og skaffer seg kunnskap og kompetanse øker. Kunnskap er av de ressursene det ikke blir mindre av jo mer du deler. Tvert i mot, når kunnskapen deles blir det mer av den. Men når det blir mer blir spørsmålet: hvilken kunnskap er det viktig å ha? Hvilken kompetanse vil bli etterspurt? Hva er det viktig å kunne - i et globalt informasjons- og kommunikasjonssamfunn? En gang i tiden var det å beherske latin en viktig kompetanse og dannelsesfaktor. I dag er det hyggelig å kunne latin, men ikke en kompetanse en forventer at alle skal kunne. Intergralregning er det viktig å kunne i dag? Og i så fall for hvem?
Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet. Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning. Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt. Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet. Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud. Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det? Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag. Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.
Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor. For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.
Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav. (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt. Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning. Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet. Dette er det ene. Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.
Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet. Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet. Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line. Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover. Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte. Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv. Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.
Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet. Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning. Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt. Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet. Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud. Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det? Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag. Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.
Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor. For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.
Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav. (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt. Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning. Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet. Dette er det ene. Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.
Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet. Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet. Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line. Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover. Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte. Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv. Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.
Sunday, July 8, 2012
Multiplayer Math Gaming
Det er mye snakk om spill og læring for tiden. På årets ISTE-konferanse var jeg på noen sesjoner som tok opp dette, spesielt med fokus på matematikk. Alle som jobber med matematikk vet at drilling er viktig, men ufattelig kjedelig, og elevene mister fort interessen. All forskning viser likevel at automatisering av enkelte ferdigheter øker suksessen til matematikkelevene. Så hvordan få dem til å øve jevnt og trutt for å oppnå denne kompetansen? Her kan kanskje spill være løsningen. På nettstedet Academics ligger der flere spill som trener drillferdigheter. En kan enten spille mot seg selv eller sammen med andre. En kan lage konkurranser eller lag. Det som er fint er at elevene ser bare sine egne resultater, ikke hva de andre får, bortsett selvsagt fra hvem som kommer først i mål. Læreren derimot kan se resultatene og progresjonen til alle elevene, og dermed vite hvordan klassen ligger an. En kan lage grupper, for eksempel for sin klasse, som kan spille mot hverandre, eller en kan finne spillere hvor som helst iverden og bli med på et spill som andre har initiert, eller initiere selv. Dersom en ønsker kan en gi elevene i oppgave, evt. i lekse å "spille" 10 min hver dag. Tipper det vil gi utslag på automatiserte ferdigheter, og motivere elever som ellers synes drill er kjedelig. Tenker at dette prinsippet er overførtbart til alle fag med drill. Feks sterke og svake verb i nynorsk, eller endelser på tysk.
Ikke alt som teller kan telles
Det snakkes mye om at humankapitalen er vår viktigste ressurs, mye viktigere enn oljen, og at vi må ha et godt skolesystem fom foredler denne slik at vi har noe å leve av når oljealderen tar slutt. Det snakkes og om at entreprenørskap og innovasjon skal skape verdiene våre. NHO er opptatt av dette, Høyre er opptatt av dette, Arbeiderpartiet er opptatt av dette. Tigermødre er et mantra som brer om seg. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og i vår foredling av humankapitalen kanskje gjør vi det stikk motsatte. Ødelegger det som skal bli vår fremtidige verdi.
En kan ikke se til fortidens løsninger for å løse fremtidens utfordringer. Dette er kjent stoff, men er det ikke nettopp det vi gjør i skolen? Det snakkes mye om 21 century skills, og hvor viktig det er i dagens globale informasjonssamfunn. For å kvalitetssikre barn og unges kompetanse pøser vi på med flere timer i skolen, med fokus på basisfag, standardiserer og tester for å måle resultatene av undervisningen, og ser på dette som en internasjonal konkurranse på linje med idrett. Det er ille å komme langt ned på rankingen, for det er jo "typisk norsk å være god". Når resultatene uteblir ser vi til de landene som ligger på topp, og vil etterligne dem, tar vekk "unyttige" fag, og tester og standardiserer mer. Men er dette riktig vei. Kan vi med denne strategien ødelegge det som er bra med det norske skolesystemet? Data skal brukes med nensomhet, og det er lett å få tunellsyn. Som man roper i skogen får man svar, og ikke alt som teller kan telles.
Dr. Yong Zhao har forsket på sammenhengen mellom resultatene på de internasjonale testene PISA og TIMSS og entreprenørskap og innovasjon. Hans resultater er interessante og oppsiktsvekkende og burde vekke alle som mener noe om skole, utdanning og humankapital. Han har funnet at resultatene på disse testene er omvendt proposjonalt med graden av entreprenørskap og innovasjon. Zhao viser til hvordan Kina og Sør-Korea som skårer høyt på testene har dårlig entreprenørskapsånd, men USA som ikke kommer godt ut har høy entreprenørskapsånd. Mens USA ser til Kina og standardiserer undervisningen, ser Kina til USA for de ønsker kinesiske Steve Jobs. Zhao mener at fokuset på testing og standardisering dreper evner, kreativitet og mangfold blant elevene, og på sikt vil gi mindre innovasjon og entreprenørskap.
Zhaos tall minner meg om et foredrag jeg hørte som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet for noen år siden. Dette var en svensk forsker, som jeg ikke husker navnet på, som ble slått av ulikhetene i resultatene fra det amerikanske og kinesiske utdanningssystemet. I Kina var det klasser på 50 elever, med tradisjonell "pedagogikk". En begynte på første mann og gikk en bakover i rekkene med gjentakelser. Resultatet på testene var strålende. Men det som skjedde i klasserommet hadde liten eller ingen relevans utenfor klasserommet, og det preget elevenes forhold til den kunnskapen de tilegnet seg. I USA derimot ble elevene utfordret til entreprenørskap, innovasjon, kreativitet og å by på seg selv i hva de gjorde i skolen. Dette ga ikke de samme reproduserbare resultatene, men læringen utviklet viktige ferdigheter hos elevene. Forskeren var ikke i tvil om hva som var den beste læringen, og det var ikke det kinesiske.
I Norge har vi hatt et skolesystem som har lagt vekt på å utvikle hele mennesker. Vi har hatt en tro på at ikke bare de harde kjernefagene er viktig. Dette har vakt interesse ut over landets grenser. Når jeg var i San Diego på ISTE 2012 traff jeg en rektor som var på utkikk etter noen fra Norge. Grunnen var at hun hadde hørt at vi drev med uteskole. Jeg kunne bekrefte dette, og at på en av skolene jeg har vært skoleleder på hadde vi fast en utedag i uken på trinnene 1-4, samt utedag og på 5-7. Hun synes dette hørtes spennende ut og ville gjerne ha kontakt. Jeg tok kontakt med en lærer jeg visste var god på dette, og veldig engasjert. Svaret jeg fikk var mildt sagt nedslående. Det var nå slutt på uteskole. De fikk ikke lov lengre, fokuset skulle være på basisfag. Ser en en slik beslutning i relasjon til blant annet Zhaos funn er dette nedslående, ikke bare for de barna det gjelder, men og nasjonen. Vi kaster barnet ut med badevannet. I jakten på målbare resultater hemmer vi barnas erfaringsbredde og dermed læringsresultater (dersom noen leser dette som holder på med uteskole, og er interessert i samarbeid med en amerikansk skole, ta kontakt så skal jeg formidle) og entreprenørskaps- og innovasjonsånd. Hvordan harmonerer dette med 21 century skills? Jeg håper vi kan ta en debatt på dette. Jeg ønsker vi skal ta en diskusjon om skolen i det 21 århundre, om den skal være en kopi av en modell utviklet i og for et annet samfunn, eller om vi våger å ta nåtid og fremtid inn over oss.
En kan ikke se til fortidens løsninger for å løse fremtidens utfordringer. Dette er kjent stoff, men er det ikke nettopp det vi gjør i skolen? Det snakkes mye om 21 century skills, og hvor viktig det er i dagens globale informasjonssamfunn. For å kvalitetssikre barn og unges kompetanse pøser vi på med flere timer i skolen, med fokus på basisfag, standardiserer og tester for å måle resultatene av undervisningen, og ser på dette som en internasjonal konkurranse på linje med idrett. Det er ille å komme langt ned på rankingen, for det er jo "typisk norsk å være god". Når resultatene uteblir ser vi til de landene som ligger på topp, og vil etterligne dem, tar vekk "unyttige" fag, og tester og standardiserer mer. Men er dette riktig vei. Kan vi med denne strategien ødelegge det som er bra med det norske skolesystemet? Data skal brukes med nensomhet, og det er lett å få tunellsyn. Som man roper i skogen får man svar, og ikke alt som teller kan telles.
Dr. Yong Zhao har forsket på sammenhengen mellom resultatene på de internasjonale testene PISA og TIMSS og entreprenørskap og innovasjon. Hans resultater er interessante og oppsiktsvekkende og burde vekke alle som mener noe om skole, utdanning og humankapital. Han har funnet at resultatene på disse testene er omvendt proposjonalt med graden av entreprenørskap og innovasjon. Zhao viser til hvordan Kina og Sør-Korea som skårer høyt på testene har dårlig entreprenørskapsånd, men USA som ikke kommer godt ut har høy entreprenørskapsånd. Mens USA ser til Kina og standardiserer undervisningen, ser Kina til USA for de ønsker kinesiske Steve Jobs. Zhao mener at fokuset på testing og standardisering dreper evner, kreativitet og mangfold blant elevene, og på sikt vil gi mindre innovasjon og entreprenørskap.
Zhaos tall minner meg om et foredrag jeg hørte som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet for noen år siden. Dette var en svensk forsker, som jeg ikke husker navnet på, som ble slått av ulikhetene i resultatene fra det amerikanske og kinesiske utdanningssystemet. I Kina var det klasser på 50 elever, med tradisjonell "pedagogikk". En begynte på første mann og gikk en bakover i rekkene med gjentakelser. Resultatet på testene var strålende. Men det som skjedde i klasserommet hadde liten eller ingen relevans utenfor klasserommet, og det preget elevenes forhold til den kunnskapen de tilegnet seg. I USA derimot ble elevene utfordret til entreprenørskap, innovasjon, kreativitet og å by på seg selv i hva de gjorde i skolen. Dette ga ikke de samme reproduserbare resultatene, men læringen utviklet viktige ferdigheter hos elevene. Forskeren var ikke i tvil om hva som var den beste læringen, og det var ikke det kinesiske.
I Norge har vi hatt et skolesystem som har lagt vekt på å utvikle hele mennesker. Vi har hatt en tro på at ikke bare de harde kjernefagene er viktig. Dette har vakt interesse ut over landets grenser. Når jeg var i San Diego på ISTE 2012 traff jeg en rektor som var på utkikk etter noen fra Norge. Grunnen var at hun hadde hørt at vi drev med uteskole. Jeg kunne bekrefte dette, og at på en av skolene jeg har vært skoleleder på hadde vi fast en utedag i uken på trinnene 1-4, samt utedag og på 5-7. Hun synes dette hørtes spennende ut og ville gjerne ha kontakt. Jeg tok kontakt med en lærer jeg visste var god på dette, og veldig engasjert. Svaret jeg fikk var mildt sagt nedslående. Det var nå slutt på uteskole. De fikk ikke lov lengre, fokuset skulle være på basisfag. Ser en en slik beslutning i relasjon til blant annet Zhaos funn er dette nedslående, ikke bare for de barna det gjelder, men og nasjonen. Vi kaster barnet ut med badevannet. I jakten på målbare resultater hemmer vi barnas erfaringsbredde og dermed læringsresultater (dersom noen leser dette som holder på med uteskole, og er interessert i samarbeid med en amerikansk skole, ta kontakt så skal jeg formidle) og entreprenørskaps- og innovasjonsånd. Hvordan harmonerer dette med 21 century skills? Jeg håper vi kan ta en debatt på dette. Jeg ønsker vi skal ta en diskusjon om skolen i det 21 århundre, om den skal være en kopi av en modell utviklet i og for et annet samfunn, eller om vi våger å ta nåtid og fremtid inn over oss.
Wednesday, July 4, 2012
TypingClub
Nettet åpner for mange kreative sjeler. I San Diego kom jeg i snakk med en som på utrolig kort tid hadde laget et program for å lære seg touch. Programmet TypingClub er veldig lett å bruke, og gratis. På gratisversjonen kan enkeltpersoner forbedre sin touchskriving. På betalversjonen kan lærere følge med på elevene sin skriftprogresjon. Du finner TypingClub her.
Subscribe to:
Posts (Atom)