Flip Our Lesson

De fleste kjenner til TED Talks.  TED har tatt skrittet videre med TED-ed. Men TED-ed nøyer seg ikke med filmer, nå gjøres TED om til interaktive læringsressurser for lærere og studenter.  Ta en titt på videoen. Nyttig for mange

Høyere utdanning - og så?

I påsken har debatten om pcer i skolen gått frisk, siste innlegg er Henning Lund som sammenligner hjemlige forhold med satsingen i Sør-Korea.  Sør-Korea har gjennom blant annet å satse på utdanning gått fra å være et u-land til et post-industrielt informasjonssamfunn. Som det første land i verden satser de på heldigitale løsninger i utdanningssystemet fra 2015. Innvendingen er kommet på twitter, blant annet fra Jørn Pettersen (joepett) er ikke dette bare å sette strøm på gammel praksis da. Kanskje, kanskje ikke.  Ut fra de mål og visjoner og begrunnelser Sør-Koreanerne gir tror jeg ikke det. I den så mye omtalte kronikken fra By sier han en del om hva som venter studentene i høyere utdanning. Vel, jeg vil si at den som tror at fremtiden ligger i å memorere bør tenke om igjen.

Høyere utdanning er i endring. Verden kommer ikke til å se slik ut som den gjør nå om fem år. Tegnene er der for dem som vil se. I følge Kevin Carey er det monopolet vi har hatt innen høyere utdanning i ferd med å forvitre fremfor øynene våre. Kahn Accademy begynner vel å bli ganske kjent etter hvert.  Straighterline, Udacity, and MITx er tilbud som nå vokser frem utenfor det etablerte gradssystemet.  Dette er reelt disruptive inovasjoner innen høyere utdanning. Hvordan møter den foretningsmodellen vi har bygd høyere utdanning opp rundt disse utfordringene?  I dette intervjuet blir en av forfatterne av boka Disrupting Class, Michael Horn, intervjuet om høyere utdannings fremtid. En av tingene han påpeker er det fokuset vi har på "seat-time rules".  Hvordan vi definerer og finansierer utdanning ikke ut fra oppnådde kompetansemål, men tilstedeværelse og tidsenheter. 


We have a calendar that determines pacing for a class of students … getting rid of seat based instruction and moving toward competency based learning is No. 1.

Papirbokens død?

Da jeg så et lesebrett for første gang for flere år siden var det kjærlighet fra første blikk. For en som elsker bøker, og alltid får for tung bagasje fordi hun skal dra med seg for mange bøker på reise, var utsikten til alltid å ha biblioteket sitt med seg, anytime, anywhere, forlokkende. Enhver bok bare et tastetrykk unna. Jeg møtte mange skeptiske røster: følelsen av å ta og holde på en bok, lukten av papir, det visuelle inntrykket, og så videre. Jeg kom med mine motargumenter om at hvem bruker vel LP-plater i dag? At ungdom vil ikke ha samme sentimentale forhold til papirbok som mange litt eldre har, og at boken vil gå samme vei som musikk. I dag tilbyr faktisk Ordflyt streaming av lydbøker på samme måte som Spotify tilbyr streaming av musikk. Det viktige er ikke å eie musikken, men å ha tilgang når du ønsker, slik blir det og med bøker. Et annet, men kanskje ikke så viktig poeng, er at bøker tar plass. Og med stadig mindre leiligheter er det nok ikke plass til store bokhyller.

Men hvertfall, på The Business Insider stilles nå spørsmålet om papirbokens død.  Det er kun når en skal lese for barn og låne vekk bøker at papirboken foretrekkes fremfor den digitale.  Og etterhvert som de digitale bøkene og lesemediene blir stadig mer brukervennlige vil nok ikke denne utviklingen reverseres. Vurderingene som kommer frem i undersøkelsen under sier vel sitt.  Hvor er norsk bokbransje i dette landskapet?  Vel, selv kjøper jeg det meste av mine e-bøker fra Amazon. Det er lett å finne titler, lett å kjøpe, og jeg kan lese på alle dingsene mine - telefon, lesebrett, ipod, laptop, pc, Mac og selvsagt Amazons eget lesebrett Kindle.

Her er rapporten fra Pew Internet Libraries

Creative Commons explained

Opphavsrett og piracy er et stadig hetere tema i det digitale univers.  Men det er fullt mulig å "dele lovlig".  Creative Commons er en en slik mulighet.  Imidlertid er der ulike varianter av CC.  Denne videoen gir en enkel innføring.  Du kan lese mer på denne nettsiden.

Papegøyeskolen?

Igjen dukker der opp innlegg som tar til orde for mindre og ikke mer data i skolen. Nå sist er det en “ekspert på memorering” som uttaler seg. Intensjonen til forfatteren er god: elevene/studentene trenger gode karakterer for å lykkes i livet etter den formelle utdanningen 

Innlegget kan en si mye om, jeg reagerer mest på kunnskapssynet som kommer frem.  For det første legger det vekt på evne til å memorere.  Memorere hva og hvorfor? Memorere pensum til ære for sensor.  Forfatteren har et eget syn på universitet og høyskole når han sier at det er forelesninger og pensumbøker som gjelder. Sensor gir i følge forfatteren blaffen i hva du har googlet.  Kanskje det, men ikke i hva du har forstått.  Universiteter og høyskoler er ikke ute etter å uteksaminere papegøyer som gjentar pensum og forelesninger ureflektert.  Og om så dette er det som kommer ut, gir det ikke videre uttelling i arbeidslivet for det er ikke læring, noe kronikkforfatteren ser ut til å mene.

Men det andre jeg reagerer på er den totale mangelen på forståelse for det digitale univers, på godt og vondt. Pcer er så mye mer enn avanserte skrivemaskiner med distraksjonsmomenter.  I stedet for å gjøre studentene til tredjegrads datamaskiner bør studenter og elever lære å bruke dette kraftfulle verktøyet slik det er ment: til kunnskapsdannende og støttende arbeid. Dersom dette ikke skjer i norske klasserom er det IKKE PC’en eller elevenes feil. Da må vi henge bjellen på katten og si rett ut at det er noen som ikke har fulgt med i timen og gjort jobben sin. Det er de som hevdes å være den viktigste enkeltfaktor for læring. Da må det massiv innsats til, fra den enkelte lærer, fra skoleledelsen og fra skoleeier. De som er ansvarlige for læringsaktiviteten i klasserommet må vite hva dette dreier seg om. De må selv skaffe seg erfaringer og praksis.  Selv ber jeg skoleledere jeg kurser om å komme seg på blogg og twitter.  Som en pilot i skolemaster skal nå våre skoleledere bruke blogg. Hvorfor det?  Jo, for å kunne ta kvalifiserte valg som leder av en kunnskapsbedrift må du ha under-huden-kjennskap til hva dette universet er. Dette er IKKE et memoreringsunivers. Jeg har sagt før: vi må ta en titt på kunnskapssynet vårt i skolen.  Vi utdanner ikke for industrisamfunnet lengre, vi utdanner for det post-industrielle informasjons- og kunnskapssamfunnet. Skal utdanningssystemet overleve må det ta denne endringen inn over seg.  Stadig flere røster stiller spørsmål ved verdien av den formalkompetansen de unge tilegner seg. Hva hjelper det deg i dag om du har toppkarakterer som typograf fra 1995? Typografer finnes ikke lengre.  Har du ikke oppdatert kompetansen din ligger du tynt an.

Elevene skal ikke lære å memorere.  De skal lære å manøvrere i et enormt kunnskapsunivers. Det krever helt andre ferdigheter enn det å kunne huske skrevet eller uttalt tekst. Når elevene tar utdanning er det for å kvalifisere seg på et krevende arbeidsmarked. I denne artikkelen stilles det spørsmål ved verdien av en BA nettopp fordi for mye av kompetansen studentene kommer ut med er av feil karakter:

The biggest complaint: The undergraduate degrees focus too much on the nuts and bolts of finance and accounting and don't develop enough critical thinking and problem-solving skills through long essays, in-class debates and other hallmarks of liberal-arts courses.

Critical thinking, problem-solving skills. Slike ferdigheter er ikke memorerbare. Næringslivet er ikke ute etter memorerbar kunnskap. Næringslivet ser etter helt andre kompetanser:

Firms are looking for talent. They're not looking for content knowledge, per se," says Scott Rostan, founder of Training the Street Inc., which provides financial training courses for new hires at a number of investment banks. "They're not hiring someone just because they took an M&A class."

Vi skylder våre barn å unge å gi dem en utdanning for fremtiden, og ikke for fortiden. Jeg husker lite av alt jeg har memorert opp i gjennom min utdannelse. Det jeg har trengt har vært evnen til å finne, behandle og bearbeide informasjon, argumentere, samhandle, reflektere, være kritisk, analytisk, kreativ, ulike lesestrategier.  Så i stedet for å hive ut datamaskinene, så må lærer- og skolelederkorpset kjenne sin besøkelsestid.  Dette bør diskuteres på personalmøter, teammøter, på personalrom, kom dere ut i bloggosfæren, les diskuter, lær. Dette handler ikke bare om de unges fremtid, men og deres.

…men tanken er fri, enn så lenge….

Internet har vært det perfekte anarki.  På nettet har hvem som ønsket det hatt tilgang, og det har blitt utviklet programmer, medier, samhandlingarenaer fullstendig utenfor de etablerte lover, regler, markedsmekanismer, markedsreguleringer, sensur, lovverk – you name it. Dette har gitt en enorm kreativitet, ikke bare på godt, men mest på godt.  Tenk deg tilbake til en pre-internet verden. Hvem vil dit? Dette har gitt oss det internet vi har i dag.

Internet er etterhvert blitt mektig. Internet genrerer enorme summer til dem som lykkes på nett, øver stor makt og innflytelse, og utfordrer etablerte businessmodeller og bransjer. Mange finner dette skremmende, delvis på grunn av kunnskapsmangel, delvis på grunn av frykt for det ukjente og veldig mye fordi deres gyldne gren blir saget over. Mange prøver å begrense aktiviteten på nett gjennom å vedta lover og reguleringer fra industrisamfunnets logikk på det post-industrielle informasjonssamfunnet. Blant de bransjer som er mest aggressive er underholdningsindustrien. I stedet for å tilpasse seg den nye tid går markedsaktørene ut mot all mulig tenkelig aktivitet på nett og kaller det krenkelse av opphavsrett, og mener dette gir dem rett til mottiltak som er hinsides enhver fronuft, med potensielt katastrofale konsekvenser. Det legges opp til sensur, stenge- og strafferegimer som vil stenge all videre kreativitet og nytenkning på nett, og det som er trist er at det vil ikke stenge for nettpirater og annen kriminell aktivitet, men lovlydige og kreative borgere som kunne bidratt til å ta nettet ett skritt videre. Det som er trist er at det er kunstnere som fronter mye av dette.  Kunstnere som står frem og føler seg krenket for at de blir funnet verdige til å bli sitert, brukt, remixet på nett.  At folk liker og bruker kunsten deres. Folk må våkne. Disse lovene som man prøver å fremme, i Norge, i EU, I USA, gir oss ikke bedre sikkerhet.  Det dreper internet slik vi kjenner det, med dets potensiale og gjør mulig George Orwells 1984. Skal de multinasjonale selskapene få styre internet?