Dette foredraget med Clay Shirky er vel verdt å se. Tankevekkende.
Wednesday, March 28, 2012
Innovating educ@tion
Først former vi teknologien, så former teknologien oss. De mye siterte ordene til Marshall McLuhan er vel verdt å filosofere over. For teknologi endrer våre livsmønstre, våre tankemønstre, våre samhandlingsmønstre. Ta bilen for eksempel. I London diskuterte de på slutten av 1800-tallet hva de skulle gjøre med all den hestemøkken som kom til å ligge i gatene når antallet hestedrosjer gikk opp 50 år senere. 50 år senere var det ikke mange hestedrosjer i gatene, men annen transport. På en bygd på vestlandet ble det bestemt at det var greit at biler fraktet turistene fra båtene og opp til breene, bare bilene ble dratt av hester. I en av Bergens travle bydeler, som ved begynnelsen av 1900-tallet var en egen kommune vedtok kommunestyret at denne kommunen trengte ikke veier, fordi all ferdsel gikk sjøveien. Slik kan en fortsette.
Den digitale teknologien er i spede barndom, spesielt innen utdanning. Vi har ikke helt enda forstått hvordan den endrer livene våre, samhandlingsmønstrene våre, utdanning og læring. Vi bekymrer oss for "hestedrosjer" (lærermangel, dette er skrevet med all respekt for lærere og den jobben de gjør, ikke på noen måte noen forkleinelse, til tross for en noe uerbødig analogi), vi setter hester foran bilene (digitale læremidler og å presse IKT inn i det eksisterende skoleregimet) og vi nekter å bygge veier fordi vi ikke trenger det (foretar ikke nødvendige investeringer i digital infrastruktur som nett og utstyr). Videre er det på samme måte som at en ikke lærer å kjøre bil ved kun å ta teoriprøven, lærer og forstår en ikke det digitale univers uten å praktisere det, og på samme måte som det går smidigere med kjøreregler, hjelper det med kjøreregler på nett. Men det må være kjøreregler som gjør at trafikken glir smidig, og ikke stopper opp og lager kork.
Når vi snakker om IKT i skolen snakker vi som om IKT skal fungere som hestekrefter under panseret på en hesteløs vogn har gitt økt transporthastighet. Vi tror at bare vi innfører IKT skal det gi økt tilpasset opplæring og økt læringsutbytte. Når det ikke gjør det, gir vi teknologien skylden, og ikke praksis. Det kan da umulig være praksis det er noe galt med. Nei, vi får hive ut denne ubrukelige og forstyrrende teknologien. Vi ser ikke på prosessene. Vi er så fastlåst i etablerte tankemønstre at vi ikke ser skogen for bare trær. Dersom et digitalt læremiddel er en bok med strøm på (dette til tross for fine bilder, filmer og animasjoner), hvorfor i all verden skal jeg da ha den digitalt? Frem til nå har en bok vært bedre på papir, og selvom lesebrett gjør fremgang, har den trykte boken fremdeles sine fordeler. En av dem er det visuelle overblikket (derfor ønsker mange studenter og lærere dobbelt bokføring, både trykt og digital utgave av bøkene). Når vi lager digitale læremidler følger vi bokens analogi. Vi deler opp i emner og kapitler. En hierarkisk oppbygd struktur. Noe som passer i et læremiddel mellom to permer. På nett blir det feil. Der passer det bedre med semantisk logikk. Hyperkoblinger er mye mer spennende enn en rigid emneoversikt. Vil ikke det å la de digitale læremidlene være noe anderledes enn en bok gi de digitale læremidlene merverdi og økt incitamentet til å ta dem i bruk i skolen? Hvorfor skal jeg som lærer endre praksis når det digitale læremidlet er tilnærmet lik min fantastiske lærebok? Hva gir det digitale læremiddelet som ikke de tradisjonelle læremidlene gir?
Videre vurdering? Vi begår det geniale mesterstykket å vedta eksamen uten samhandling og kommunikasjon på et verktøy bygget for samhandling og kommunikasjon, og finner på Stasi-lignende metoder for å forhindre denne kommunikasjonen. Fusk er noe av det skumleste en kan tenke seg. Ikke grenser for hva som legitimeres for å forhindre det. I "gamle dager" var kompetanse at en som hadde kunnskap formidlet den til dem som ikke hadde, enten gjennom et foredrag/forelesning eller gjennom trykte medier. Den lærende, som ikke kunne bære med seg foreleser/lærer eller biblioteket sitt, måtte laste denne kunnskapen ned på sitt internminne, interne haddisk: hjernen, og bevise at dette var lastet ned gjennom en skriftlig prøve, alene og uten kommunikasjon. Ved skriftlig laste opp det som var lastet ned beviste man sin kompetanse. Dette kompetanseparadigmet lever vi i fremdeles, til tross for at "alle" vet at denne informasjonen i dag bare er et tastetrykk unna. Det er ikke fysisk mulig å laste ned all relevant kunnskap, og hvorfor skal energien brukes på det når det som er viktig i dag er evnen til å finne kunnskap, reflektere over den og anvende denne kunnskapen/informasjonen?
Hva om eksamen ble gjennomført som et spill, du kan godt sammenligne med World of Warcraft? Du har tilgang til det du ønsker og makter å skaffe deg tilgang til, og eksamen består av en rekke quests som du må løse, og avhengig av hvordan du løser kommer du på ulike levels med leveltilpassete oppgaver. Når spillet er slutt viser hvilket level du er på hvilken kompetanse du har. Dét er disruptivt det! Det er å tenke ut av boksen. Det gir mening til digital eksamen. Vi trenger ikke gjøre våre elever om til tredjeklasses datamaskiner, men førsteklasses problemløsere, innovatører, entreprenører, samfunnsaktører, etc.
Jeg tror vi kommer til å stange med IKT i skolen, slik Monitor 2011 Skolens digitale tilstand demonstrerer frem til vi våger å tenke virkelig nytt. I mellomtiden har kanskje Kahn Academy og Udemy og andre onlineløsninger gjort det for oss?
Den digitale teknologien er i spede barndom, spesielt innen utdanning. Vi har ikke helt enda forstått hvordan den endrer livene våre, samhandlingsmønstrene våre, utdanning og læring. Vi bekymrer oss for "hestedrosjer" (lærermangel, dette er skrevet med all respekt for lærere og den jobben de gjør, ikke på noen måte noen forkleinelse, til tross for en noe uerbødig analogi), vi setter hester foran bilene (digitale læremidler og å presse IKT inn i det eksisterende skoleregimet) og vi nekter å bygge veier fordi vi ikke trenger det (foretar ikke nødvendige investeringer i digital infrastruktur som nett og utstyr). Videre er det på samme måte som at en ikke lærer å kjøre bil ved kun å ta teoriprøven, lærer og forstår en ikke det digitale univers uten å praktisere det, og på samme måte som det går smidigere med kjøreregler, hjelper det med kjøreregler på nett. Men det må være kjøreregler som gjør at trafikken glir smidig, og ikke stopper opp og lager kork.
Når vi snakker om IKT i skolen snakker vi som om IKT skal fungere som hestekrefter under panseret på en hesteløs vogn har gitt økt transporthastighet. Vi tror at bare vi innfører IKT skal det gi økt tilpasset opplæring og økt læringsutbytte. Når det ikke gjør det, gir vi teknologien skylden, og ikke praksis. Det kan da umulig være praksis det er noe galt med. Nei, vi får hive ut denne ubrukelige og forstyrrende teknologien. Vi ser ikke på prosessene. Vi er så fastlåst i etablerte tankemønstre at vi ikke ser skogen for bare trær. Dersom et digitalt læremiddel er en bok med strøm på (dette til tross for fine bilder, filmer og animasjoner), hvorfor i all verden skal jeg da ha den digitalt? Frem til nå har en bok vært bedre på papir, og selvom lesebrett gjør fremgang, har den trykte boken fremdeles sine fordeler. En av dem er det visuelle overblikket (derfor ønsker mange studenter og lærere dobbelt bokføring, både trykt og digital utgave av bøkene). Når vi lager digitale læremidler følger vi bokens analogi. Vi deler opp i emner og kapitler. En hierarkisk oppbygd struktur. Noe som passer i et læremiddel mellom to permer. På nett blir det feil. Der passer det bedre med semantisk logikk. Hyperkoblinger er mye mer spennende enn en rigid emneoversikt. Vil ikke det å la de digitale læremidlene være noe anderledes enn en bok gi de digitale læremidlene merverdi og økt incitamentet til å ta dem i bruk i skolen? Hvorfor skal jeg som lærer endre praksis når det digitale læremidlet er tilnærmet lik min fantastiske lærebok? Hva gir det digitale læremiddelet som ikke de tradisjonelle læremidlene gir?
Videre vurdering? Vi begår det geniale mesterstykket å vedta eksamen uten samhandling og kommunikasjon på et verktøy bygget for samhandling og kommunikasjon, og finner på Stasi-lignende metoder for å forhindre denne kommunikasjonen. Fusk er noe av det skumleste en kan tenke seg. Ikke grenser for hva som legitimeres for å forhindre det. I "gamle dager" var kompetanse at en som hadde kunnskap formidlet den til dem som ikke hadde, enten gjennom et foredrag/forelesning eller gjennom trykte medier. Den lærende, som ikke kunne bære med seg foreleser/lærer eller biblioteket sitt, måtte laste denne kunnskapen ned på sitt internminne, interne haddisk: hjernen, og bevise at dette var lastet ned gjennom en skriftlig prøve, alene og uten kommunikasjon. Ved skriftlig laste opp det som var lastet ned beviste man sin kompetanse. Dette kompetanseparadigmet lever vi i fremdeles, til tross for at "alle" vet at denne informasjonen i dag bare er et tastetrykk unna. Det er ikke fysisk mulig å laste ned all relevant kunnskap, og hvorfor skal energien brukes på det når det som er viktig i dag er evnen til å finne kunnskap, reflektere over den og anvende denne kunnskapen/informasjonen?
Hva om eksamen ble gjennomført som et spill, du kan godt sammenligne med World of Warcraft? Du har tilgang til det du ønsker og makter å skaffe deg tilgang til, og eksamen består av en rekke quests som du må løse, og avhengig av hvordan du løser kommer du på ulike levels med leveltilpassete oppgaver. Når spillet er slutt viser hvilket level du er på hvilken kompetanse du har. Dét er disruptivt det! Det er å tenke ut av boksen. Det gir mening til digital eksamen. Vi trenger ikke gjøre våre elever om til tredjeklasses datamaskiner, men førsteklasses problemløsere, innovatører, entreprenører, samfunnsaktører, etc.
Jeg tror vi kommer til å stange med IKT i skolen, slik Monitor 2011 Skolens digitale tilstand demonstrerer frem til vi våger å tenke virkelig nytt. I mellomtiden har kanskje Kahn Academy og Udemy og andre onlineløsninger gjort det for oss?
Tuesday, March 27, 2012
Siste nytt fra Ludittistan
Av og til føles kampen mot vindmøller uoverstigelig. Jeg kan ikke fatte og begripe at en synser med repekt for seg selv og våre barn i 2012 kan uttale seg som Bjørgulv Braanen gjør i Klassekampen. Jeg vil gi han rett i en ting: den teknologiske utfordringen går fort. Utstyr for digitalt arbeid utvikler seg raskt. Men å bruke det som unnskyldning for ikke å kjøpe det er en retorikk som jeg ikke forstår. Det er som å si at bøker blir raskt ødelagte i barnas sekker, så vi bør ha en skole uten bøker. Behovet for bøker i skolen pushes av forlagsbransjen. På samme måte som forlagsbransjen har hatt stor "glede" av satsingen på læremidler mellom to permer har databransjen "glede" av satsingen på digitale læremidler og digital kompetanse.
Til slutt, hvor enkel verden hadde vært om digital kompetanse kom flytende på en fjøl intuitivt. Da hadde vi ikke hatt slike diskusjoner som dette. Kompetansen til å se verdien av digitale verktøy i skolen ville kommet av seg selv.
Til slutt, hvor enkel verden hadde vært om digital kompetanse kom flytende på en fjøl intuitivt. Da hadde vi ikke hatt slike diskusjoner som dette. Kompetansen til å se verdien av digitale verktøy i skolen ville kommet av seg selv.
Friday, March 9, 2012
The Holy Grail of Learning
Disruption!
Et begrep som så mange har måttet forholde seg til i vår tid med store endringer. Disruption betyr at vi har en markedsdominerende innovasjon (teknologi, businessmodell) som dominerer (og dikterer) markedet. Denne innovasjonen påberoper seg kvalitet og trygghet, og har liten vilje til fundamentale endinger i sitt konsept og forventer at andre skal tilpasse seg den. Alle som kommer og påpeker svakheter blir avvist, og kundene må tilpasse seg "systemet/teknologien" og ikke omvendt. De som utfordrer blir karakterisert som urealistiske og døgnfluer. Likevel er det slik at selvom den etablerte innovasjonen/organisasjonen/teknologien leverer god kvalitet, er der såkalte "areas of non-konsumption". Behov i markedet som innovasjonen ikke møter. Innovasjonen kan i en del tilfeller søke å utvikle seg, men den grunnleggende businessmodellen består. Det er lite vilje til å endre på dette som har vært så vellykket så lenge, dessuten vet vi jo ikke hva dette nye er. MEN ut av "det ukjente" dukker det en utfordrer opp "disruptive innovasjoner" og velter hele etablissementet. Dette har skjedd i bransje etter bransje, jeg skal ikke liste dem opp. De som vil lese mer kan Google det eller lese Clayton Christensens bøker.
Christensen skrev for et par år tilbake Disrupting Class, og kom i fjor med The Innovative University. Christensen sier at en av de få bransjer som ikke har opplevd en teknologisk disruption er utdanningssystemet. Riktignok prøver vi å "henge med i tiden" ved å innføre "ny teknologi" som radio, overhead, prosjektorer og pc'er. Men som Christensen sier: den måten vi har innført ny teknologi i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk - og fullstendig feil! Som jeg har sagt før: vi setter strøm på etablert praksis og læremidler, og så gir vi teknologien skylden når det går galt. Å sette strøm på boken ga ikke samme effektivitetstøkning som det gjorde å putte hestekrefter under "panseret" på vognen. Dessuten kan ikke en maskin erstatte læreren. Læreren er jo den viktigste enkeltfaktor for læring. Så når pc'er og nett i klassen ikke gir mer "effektiv" læring (hva nå det er) er det maskinenes feil, og "vi kan like godt hive dem ut".
Problemet med ny teknologi er at de endrer arbeidsprosessene våre. Arne Krokan trekker i sine foredrag frem hvordan innføring av slåmaskinen endret arbeidsprosessene på kjøkkenet. Når det kun var en eller to slåttekarer å lage mat til og ikke 30 trengtes ikke samme arbeidskraft på kjøkkenet. Husdyrholdet endret seg også. Det var ikke behov for trekkdyr, men lager for drivstoff. Dette glemmer vi lett når vi vil industrialisere den tredje verden. Vi gir dem u-hjelp i form av dyr maskinpark, som de av mange ulike grunner ikke har forutsetninger for å bruke, og så står de der og ruster.
Hjemme ser vi det at store IKT-investeringer sprekker ved ca. 40% på kost og 80% på tid. Ofte lager IKT-investeringe krøll i organisasjonen fordi en ikke tar hensyn til at IKT endrer arbeidsprosessene. Det er en helt annen sak å skifte epost-system, enn å gå fra manuell til elektronisk posttjeneste. Det som er den største utfordringen er at en på forhånd ikke vet hvilke prosesser og muligheter, og berensninger, som ligger i den nye teknologien. Derfor må en tåle en periode med kaos og prøving og feiling.
Jeff Staes skriver i My Organization is a Jungle om at i alle større organisasjoner finner det sted innovasjon, det dukker opp røde aper, men at organisasjonene har en tendens til å drepe dem. Derfor kollapser mange organisasjoner i stedet for å være innovative, selvom alle ønsker å være innovative.
Den bransjen som nå søker å være innovativ er utdanning. Ikke alltid til aktørenes (lærernes) store begeistring. Mange lærere kan fremdeles være temmelig analoge i sin undervisning, og synes at det fungerer utmerket.
Sikkert som banken er et munnhell vi ofte tyr til. Vel, det munnhellet var utviklet i og for en annen tid, hvor nok bankene var temmelig sikre. Men tiden endrer seg og sannheter og institusjoner står for fall. Utdanningsmyndigheter og lærerorganisasjoner har lenge varslet en lærerkrise, samtidig som nåløyet for å bli lærer blir snevrere og trangere. Ved siden av å heve karakterkrav, spesielt i matematikk, skjerpes fagkravene for å komme inn på PPU.
Forrige uke arrangerte Universitets- og høyskolerådet, International Council for Open and Distance Education og Norgesuniversitetet et seminar om High Quality Higher Education - Challenges for Leadership, Strategies and Organizations coming from an increasingly more Open and Online World. Det er ganske fasinerende å høre ledelsen fra Universiteter som har flere studenter alene enn vi har studenter totalt i Norge snakke om sine strategier, vyer og utfordringer, samt selvsagt løsninger. The Open University of China har over 3 millioner studenter.
Clayton Christensen snakker om at utdanning vil endres som følge av fremveksten av ulike online løsninger. Det er en ganske stor optimisme knyttet til fremtiden. Men motkreftene undervurderes. Vi sitter for sterkt i gamle foretningsmodeller og har for snevre perspektiver. Frits Pannekoek, President ved Athabasca University, Canada, snakker om hvordan land og universiteter/høyskoler motarbeider prosessen ved å utnytte de muligheten som ligger i on-line learning ved å stenge for andre lands og universiteters kurs gjennom lover, forskrifter, kvalifiseringskrav og annet. Dette er noe vi ser i økende grad. Universiteter og høyskoler (og land) er redd for og beskytter sine egne foretningsmodeller, og når markedet begynner å foreta seg ting som kan virke truende på det eksisterende skal disse utspillene tvinges i kne gjennom lover og andre mottiltak, i stedet for å utnytte de nye mulighetene. Høres dette kjent ut?
Problemet er at like lite som musikkindistrien kunne stoppe den ulovlige fildelingen før Steve Jobs ga markedet det markedet ville ha gjennom iTunes, like lite kan de etablerte utdanningsinstitusjonene stoppe dette som skjer nå.
Pannekoek viste til at dersom en tidligere skulle la navnet sitt leve videre donerte en gjerne til en kirke eller Universitet, men i mange land er kirker i tilbakegang, og han spurte en smule retorisk: er det sikkert at vi har universiteter om fem år? Vel er universitetet som institusjon 3000 år, men det er ingen garanti for at det forblir slik. Hvem sier at skolesystemet, fra grunnskole til universitet er fredet?
So, whats next? Dersom en tar Christensens teori om disruption på alvor, vil det gå troll i Pannekoeks ord. Vi ser allerede skriften på veggen.
Det snakkes i hele verden om en utdanningskrise, spesielt realfagskrise. Det vil si at de eksisterende utdanningsinstitusjonene ikke makter å levere det markedet trenger: relevant kvalifisert arbeidskraft. Videre står ikke kostnadene ved å ta høyere utdanning i forhold til hva en får tilbake i form av lønn. Siden 70-tallet har kostnadene ved å ta høyere utdanning langt oversteget lønns- og prisvekst ellers. Med en påfølgende finanskrise og usikkert arbeidsmarked er ikke verken betalingsvilje eller -evne den samme i markedet. I en verden hvor stadig nye yrker kommer til, og gamle dør, er det i økende grad vanskelig å utdanne seg til et yrke, og selvom en gjør det kan en ikke forvente å ha det hele yrkeskarrieren hvilken verdi har et eksamensbevis? En må være forberedt på å skifte yrke og kompetanse flere ganger gjennom yrkeskarrieren. Det som så fint heter livslang læring. For selvom om en har gode karakterer fra 1990 er ikke den kunnskapen og utdannelsen nødevendigvis riktig og relevant i 2010, 2015, 2020..... Hva hjelper det deg i dag om du var utdannet typograf i 1990? Eller hadde doktorgrad på emnet?
Nei, det er nok så tenker gjerne utdanningsinstitusjonen, men de trenger strukturert læring, de trenger lærere, de trenger vitnemål! Karakterer og eksamen er bevis på kompetanse! Utdanningsinstitusjonen gir kvalitesstempel.
Er det slik?
Hva viser en eksamen? Hva forteller et vitnemål? Den sier noe om hvordan du fungerer i en spesifikk situasjon. Men det er ikke sikkert at dette er hva markedet kommer til å etterspørre i en verden i endring. Dessuten i et globalt arbeidsmarked hva betyr en utdannelse fra Norge vs en fra Afrika, Asia, Sør-Amerika? Kan vi fortsette å diskreditere den kunnskapen mennesker med utdannelse fra disse kontinentene har?
Grunnleggeren av Pay-Pal, og en av hovedinvestorene i Facebook betaler studenter for å slutte på college. I An open Letter to educators har avsender sluttet på college ford det grep forstyrrende inn i hans utdannelse (uten sammeligning forøvrig var det teksten jeg hadde på mitt russekort: jeg har aldri latt skolen gripe forstyrrende inn i min utdannelse). Stephen T. Gordon skriver at In the future everything will be a coffeshop, og reflekterer over samfunnsendringer, kostnadene ved college utdanning og endringer i utdanningssystemet og hvordan on-line tilbud påvirker de etablerte utdanningsinstitusjonene.
Han reflekterer over hvilke løsninger som er mest fremtidsrettet i arbeidsmarkedet, den tradisjonelle campusbaserte eller den on-linebaserte:
Men Gordon ser på on-line løsninger tilbud at de etablerte institusjonene. Det er ikke sikkert at fremtiden ligger der. Det kommer stadig nye og flere lavterskeltilbud. iTunes U, TeachersTube, YouTube Education, Kahn Accademy. Andre mindre kjente kan være delingstjenester som UDemy hvor hvem som helst kan lage sitt eget kurs og selge det, som dette: Becomme a web developer from Scratch for $79. Dette er disruptive innovasjoner som jeg ville holdt et øye med. Argumentet er at dette gir ingen papirer, hvordan kan en arbeidsgiver vite hva du er god for?
Mitt svar vil da bli: din digitale identitet.
I dag Googles de fleste når de søker jobb. Det er mange eksempler på folk som får jobb gjennom sosiale medier. I fremtiden vil det å legge frem din digitale CV få stadig større betydning enn dine såkalte formelle kvalifikasjoner. Hvor du har skaffet deg dem betyr mindre enn hva du kan vise til. Dessuten står de gamle ideer om utdanning for fall. Studentene vil ha fleksibillitet. Noen raser gjennom kursene, andre trenger lengre tid. Noen vil gå i gruppe med foreleser/lærer, mens andre vil ligge på en strand på Bali, noen vil jobbe, mens andre kombinerer med å ha små barn. Fleksibillitet, tilpassning og læringsvilje blir viktige faktorer. Det å hele tiden være i en læreprosess. Det gamle munnhellet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig får en ny og forsterket betydning, fordi du må være forberedt på fullstendig "omskolering" via digitale tilbud. Dessuten finnes det ikke utdanningstilbud i mange av de yrker som etterspørres i en verden i rask endring. Appdesigner - hvem kom på å utdanne seg til det?
Så beware the disruptors, they are coming to an industry near you - ingen institusjoner er fredet, ei heller akademia. Er vi forberedt på det?
Så hva er læring nå? Hva er kunnskap og kompetanse nå? Jeg vil avslutte med dette intervjuet med Peter Senge, som jeg har fått tips om av Ann Michalsen på hennes blogg. Samt denne fra 60 minutes om Kahn Accademy og The Future of Education.
Et begrep som så mange har måttet forholde seg til i vår tid med store endringer. Disruption betyr at vi har en markedsdominerende innovasjon (teknologi, businessmodell) som dominerer (og dikterer) markedet. Denne innovasjonen påberoper seg kvalitet og trygghet, og har liten vilje til fundamentale endinger i sitt konsept og forventer at andre skal tilpasse seg den. Alle som kommer og påpeker svakheter blir avvist, og kundene må tilpasse seg "systemet/teknologien" og ikke omvendt. De som utfordrer blir karakterisert som urealistiske og døgnfluer. Likevel er det slik at selvom den etablerte innovasjonen/organisasjonen/teknologien leverer god kvalitet, er der såkalte "areas of non-konsumption". Behov i markedet som innovasjonen ikke møter. Innovasjonen kan i en del tilfeller søke å utvikle seg, men den grunnleggende businessmodellen består. Det er lite vilje til å endre på dette som har vært så vellykket så lenge, dessuten vet vi jo ikke hva dette nye er. MEN ut av "det ukjente" dukker det en utfordrer opp "disruptive innovasjoner" og velter hele etablissementet. Dette har skjedd i bransje etter bransje, jeg skal ikke liste dem opp. De som vil lese mer kan Google det eller lese Clayton Christensens bøker.
Christensen skrev for et par år tilbake Disrupting Class, og kom i fjor med The Innovative University. Christensen sier at en av de få bransjer som ikke har opplevd en teknologisk disruption er utdanningssystemet. Riktignok prøver vi å "henge med i tiden" ved å innføre "ny teknologi" som radio, overhead, prosjektorer og pc'er. Men som Christensen sier: den måten vi har innført ny teknologi i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk - og fullstendig feil! Som jeg har sagt før: vi setter strøm på etablert praksis og læremidler, og så gir vi teknologien skylden når det går galt. Å sette strøm på boken ga ikke samme effektivitetstøkning som det gjorde å putte hestekrefter under "panseret" på vognen. Dessuten kan ikke en maskin erstatte læreren. Læreren er jo den viktigste enkeltfaktor for læring. Så når pc'er og nett i klassen ikke gir mer "effektiv" læring (hva nå det er) er det maskinenes feil, og "vi kan like godt hive dem ut".
Problemet med ny teknologi er at de endrer arbeidsprosessene våre. Arne Krokan trekker i sine foredrag frem hvordan innføring av slåmaskinen endret arbeidsprosessene på kjøkkenet. Når det kun var en eller to slåttekarer å lage mat til og ikke 30 trengtes ikke samme arbeidskraft på kjøkkenet. Husdyrholdet endret seg også. Det var ikke behov for trekkdyr, men lager for drivstoff. Dette glemmer vi lett når vi vil industrialisere den tredje verden. Vi gir dem u-hjelp i form av dyr maskinpark, som de av mange ulike grunner ikke har forutsetninger for å bruke, og så står de der og ruster.
Hjemme ser vi det at store IKT-investeringer sprekker ved ca. 40% på kost og 80% på tid. Ofte lager IKT-investeringe krøll i organisasjonen fordi en ikke tar hensyn til at IKT endrer arbeidsprosessene. Det er en helt annen sak å skifte epost-system, enn å gå fra manuell til elektronisk posttjeneste. Det som er den største utfordringen er at en på forhånd ikke vet hvilke prosesser og muligheter, og berensninger, som ligger i den nye teknologien. Derfor må en tåle en periode med kaos og prøving og feiling.
Jeff Staes skriver i My Organization is a Jungle om at i alle større organisasjoner finner det sted innovasjon, det dukker opp røde aper, men at organisasjonene har en tendens til å drepe dem. Derfor kollapser mange organisasjoner i stedet for å være innovative, selvom alle ønsker å være innovative.
Den bransjen som nå søker å være innovativ er utdanning. Ikke alltid til aktørenes (lærernes) store begeistring. Mange lærere kan fremdeles være temmelig analoge i sin undervisning, og synes at det fungerer utmerket.
Sikkert som banken er et munnhell vi ofte tyr til. Vel, det munnhellet var utviklet i og for en annen tid, hvor nok bankene var temmelig sikre. Men tiden endrer seg og sannheter og institusjoner står for fall. Utdanningsmyndigheter og lærerorganisasjoner har lenge varslet en lærerkrise, samtidig som nåløyet for å bli lærer blir snevrere og trangere. Ved siden av å heve karakterkrav, spesielt i matematikk, skjerpes fagkravene for å komme inn på PPU.
Forrige uke arrangerte Universitets- og høyskolerådet, International Council for Open and Distance Education og Norgesuniversitetet et seminar om High Quality Higher Education - Challenges for Leadership, Strategies and Organizations coming from an increasingly more Open and Online World. Det er ganske fasinerende å høre ledelsen fra Universiteter som har flere studenter alene enn vi har studenter totalt i Norge snakke om sine strategier, vyer og utfordringer, samt selvsagt løsninger. The Open University of China har over 3 millioner studenter.
Clayton Christensen snakker om at utdanning vil endres som følge av fremveksten av ulike online løsninger. Det er en ganske stor optimisme knyttet til fremtiden. Men motkreftene undervurderes. Vi sitter for sterkt i gamle foretningsmodeller og har for snevre perspektiver. Frits Pannekoek, President ved Athabasca University, Canada, snakker om hvordan land og universiteter/høyskoler motarbeider prosessen ved å utnytte de muligheten som ligger i on-line learning ved å stenge for andre lands og universiteters kurs gjennom lover, forskrifter, kvalifiseringskrav og annet. Dette er noe vi ser i økende grad. Universiteter og høyskoler (og land) er redd for og beskytter sine egne foretningsmodeller, og når markedet begynner å foreta seg ting som kan virke truende på det eksisterende skal disse utspillene tvinges i kne gjennom lover og andre mottiltak, i stedet for å utnytte de nye mulighetene. Høres dette kjent ut?
Problemet er at like lite som musikkindistrien kunne stoppe den ulovlige fildelingen før Steve Jobs ga markedet det markedet ville ha gjennom iTunes, like lite kan de etablerte utdanningsinstitusjonene stoppe dette som skjer nå.
Pannekoek viste til at dersom en tidligere skulle la navnet sitt leve videre donerte en gjerne til en kirke eller Universitet, men i mange land er kirker i tilbakegang, og han spurte en smule retorisk: er det sikkert at vi har universiteter om fem år? Vel er universitetet som institusjon 3000 år, men det er ingen garanti for at det forblir slik. Hvem sier at skolesystemet, fra grunnskole til universitet er fredet?
So, whats next? Dersom en tar Christensens teori om disruption på alvor, vil det gå troll i Pannekoeks ord. Vi ser allerede skriften på veggen.
Det snakkes i hele verden om en utdanningskrise, spesielt realfagskrise. Det vil si at de eksisterende utdanningsinstitusjonene ikke makter å levere det markedet trenger: relevant kvalifisert arbeidskraft. Videre står ikke kostnadene ved å ta høyere utdanning i forhold til hva en får tilbake i form av lønn. Siden 70-tallet har kostnadene ved å ta høyere utdanning langt oversteget lønns- og prisvekst ellers. Med en påfølgende finanskrise og usikkert arbeidsmarked er ikke verken betalingsvilje eller -evne den samme i markedet. I en verden hvor stadig nye yrker kommer til, og gamle dør, er det i økende grad vanskelig å utdanne seg til et yrke, og selvom en gjør det kan en ikke forvente å ha det hele yrkeskarrieren hvilken verdi har et eksamensbevis? En må være forberedt på å skifte yrke og kompetanse flere ganger gjennom yrkeskarrieren. Det som så fint heter livslang læring. For selvom om en har gode karakterer fra 1990 er ikke den kunnskapen og utdannelsen nødevendigvis riktig og relevant i 2010, 2015, 2020..... Hva hjelper det deg i dag om du var utdannet typograf i 1990? Eller hadde doktorgrad på emnet?
Nei, det er nok så tenker gjerne utdanningsinstitusjonen, men de trenger strukturert læring, de trenger lærere, de trenger vitnemål! Karakterer og eksamen er bevis på kompetanse! Utdanningsinstitusjonen gir kvalitesstempel.
Er det slik?
Hva viser en eksamen? Hva forteller et vitnemål? Den sier noe om hvordan du fungerer i en spesifikk situasjon. Men det er ikke sikkert at dette er hva markedet kommer til å etterspørre i en verden i endring. Dessuten i et globalt arbeidsmarked hva betyr en utdannelse fra Norge vs en fra Afrika, Asia, Sør-Amerika? Kan vi fortsette å diskreditere den kunnskapen mennesker med utdannelse fra disse kontinentene har?
Grunnleggeren av Pay-Pal, og en av hovedinvestorene i Facebook betaler studenter for å slutte på college. I An open Letter to educators har avsender sluttet på college ford det grep forstyrrende inn i hans utdannelse (uten sammeligning forøvrig var det teksten jeg hadde på mitt russekort: jeg har aldri latt skolen gripe forstyrrende inn i min utdannelse). Stephen T. Gordon skriver at In the future everything will be a coffeshop, og reflekterer over samfunnsendringer, kostnadene ved college utdanning og endringer i utdanningssystemet og hvordan on-line tilbud påvirker de etablerte utdanningsinstitusjonene.
Han reflekterer over hvilke løsninger som er mest fremtidsrettet i arbeidsmarkedet, den tradisjonelle campusbaserte eller den on-linebaserte:
Given the caliber of professor at MIT, the online student may have learned just as much. The candidate who went to college probably enjoyed his experience more, but the potential employer is unlikely to care about that. Finally, there’s the financial reality: To some extent, the student debt of the job candidate dictates his salary requirements. If the MITx candidate has the knowledge required and far less student debt, he probably can be hired more cheaply. Ultimately, the cheaper option will win.
Men Gordon ser på on-line løsninger tilbud at de etablerte institusjonene. Det er ikke sikkert at fremtiden ligger der. Det kommer stadig nye og flere lavterskeltilbud. iTunes U, TeachersTube, YouTube Education, Kahn Accademy. Andre mindre kjente kan være delingstjenester som UDemy hvor hvem som helst kan lage sitt eget kurs og selge det, som dette: Becomme a web developer from Scratch for $79. Dette er disruptive innovasjoner som jeg ville holdt et øye med. Argumentet er at dette gir ingen papirer, hvordan kan en arbeidsgiver vite hva du er god for?
Mitt svar vil da bli: din digitale identitet.
I dag Googles de fleste når de søker jobb. Det er mange eksempler på folk som får jobb gjennom sosiale medier. I fremtiden vil det å legge frem din digitale CV få stadig større betydning enn dine såkalte formelle kvalifikasjoner. Hvor du har skaffet deg dem betyr mindre enn hva du kan vise til. Dessuten står de gamle ideer om utdanning for fall. Studentene vil ha fleksibillitet. Noen raser gjennom kursene, andre trenger lengre tid. Noen vil gå i gruppe med foreleser/lærer, mens andre vil ligge på en strand på Bali, noen vil jobbe, mens andre kombinerer med å ha små barn. Fleksibillitet, tilpassning og læringsvilje blir viktige faktorer. Det å hele tiden være i en læreprosess. Det gamle munnhellet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig får en ny og forsterket betydning, fordi du må være forberedt på fullstendig "omskolering" via digitale tilbud. Dessuten finnes det ikke utdanningstilbud i mange av de yrker som etterspørres i en verden i rask endring. Appdesigner - hvem kom på å utdanne seg til det?
Så beware the disruptors, they are coming to an industry near you - ingen institusjoner er fredet, ei heller akademia. Er vi forberedt på det?
Så hva er læring nå? Hva er kunnskap og kompetanse nå? Jeg vil avslutte med dette intervjuet med Peter Senge, som jeg har fått tips om av Ann Michalsen på hennes blogg. Samt denne fra 60 minutes om Kahn Accademy og The Future of Education.
Sunday, March 4, 2012
Schooling is mistaken for education
Dagens samfunn er "over-schooled" og "under-educated". Dagens utdanning er for "text-book oriented", og "schooling" her helt feil tatt for utdanning. Alt i følge Professor Arun Karpur, NIIT University i India. Dette universitetet vil innta en ny tilnærming til høyere utdanning. I følge Rajendra Pawar, som er leder ved NIIT University, og grunnlegger av universitetet, møter utdanning slik vi tidligere har gjort det ikke noens behov. Utdanning bør gjøre folk i stand til å leve fulle liv. Utdanning handler ikke om å lære ferdigheter, men å kultivere tenkning, og å bruke det du lærer i klasserommet i "det virkelige liv". Det trengs omgivelser som driver dannelse, modning og refleksjon. Viswanathan Anand følger opp med å fremheve behovet for å kultivere sinnet, gjennom omgivelser, følelser, risiko og "connections". De er og opptatt av hvordan vi kan fremme en forsknings-orientert utdanning. Forskningskultur er å stille spørsmål ved det vi blir fortalt/lært. Å tenke ut-av-boksen.
Det problematiseres vårt fokus på karakterer, og at i stedet for å velge studenter etter hvilke karakterer de har, bør de velges ut fra hvem de er. Harpal Singh sier at det viktigste aspektet ved utdanning er å bringe utdanning og klokskap/"wisdom" sammen og la dem bli ett.
Det problematiseres vårt fokus på karakterer, og at i stedet for å velge studenter etter hvilke karakterer de har, bør de velges ut fra hvem de er. Harpal Singh sier at det viktigste aspektet ved utdanning er å bringe utdanning og klokskap/"wisdom" sammen og la dem bli ett.
"You must be wise as well as educated, and that is a lifelong project".
Subscribe to:
Posts (Atom)