Stopp verden, jeg vil av

Når en ser en del av reaksjonene i den norske lærerstanden i forholdt til innføring av den 5. basisferdighet kan en lure på hvilken virkelighet de befinner seg i. Elevene surfer på nettet, derfor må de "beskyttes mot seg selv"(??) ved at læreren tar kontroll over nettet og stenger det ned, når det passer læreren.  Og det løser hva?  Hva lærer elevene av det? Ingen stenger nettet når de skal gjøre lekser. Noe annet er signalet det sender til både elever og lærere.  For lærer trenger å gjøre lite med egen praksis nå vedkommende kan slå av denne plagsomme nettaktiviteten. Og elevene oppdras til at nettet er noe de skal beskyttes mot, ikke lære seg å håndtere. Klart de fristes inn i Facebook-skolen. 


Tør vi overlate våre barn og unges digitale ferdigheter, deriblant digital dømmekraft og vurderingsevne til når det er hensiktsmessig å være på nett og når det ikke er, til tilfeldighetene.  Til deres aktiviteter på gutte- og jenterommet?  Vi "løser" problemet i skoletiden ved å stenge ned nettet.  Hvertfall for læreren.  Men skaper vi da nye problemer?  Digitale skiller?  Er det ikke bedre å sette lys på dette problemet i skoletiden, ta det opp med elevene, se på egen praksis og gi elevene ferdigheter og strategier til å håndtere dette sterke mediet? Hvordan forholder vi oss til den tsunamien av digitale løsninger som finner sted i det globale utdanningsmarkedet. Er vi beredt til å håndtere dette? Eller trives vi i vår boble, hvor vi skal bruke IKT, som verktøy, et supplemet til de andre aktivitetene, når det passer? Eller har vi strategier for å utnytte det hybride klasserom?


Jeg sier ikke at det ikke er utfordringer knyttet til nettbruk og misbruk i klasserom rundt omkring i det ganske land. Å si noe annet ville være å være både naivt, dumt og blindt. Jeg har jobbet i flere år med disse problemstillingene. Men å stenge nettet løser ingenting.  Internett er kommet for å bli! Gu, bedre, for en floskel, men likevel, det er faktisk det.  Jeg tror det er på tide å løfte blikket litt, og da mener jeg løfte.  NDLA har møtt mye motstand i enkelte kretser, og Akershus fylkeskommune har hoppet av NDLA-toget.  Da er det jo betryggende å vite at i Sør-Korea skal alle elever fra 2015 kun ha digital pensum. Look to non-digital Finland. Hva med look to all-digital South-Korea?  Et land som ligger foran oss på Pisa-rankingen. Hva gjør det ikke bare med elevene å gå i en slik skole, men hva gjør det med hele samfunnet.  Hvordan vil disse elevene klare seg på det globale arbeidsmarkedet i sammenligning med elever som har hatt lite eller ingen digital erfaring? Spesielt siden det viser seg at barn som bruker iPad har bedre lese- og skriveferdigheter enn dem som ikke har brukt lesebrett. 

According to the literacy test results classes using the iPads outperformed the non-iPad students in every literacy measure they were test on.

Bare for å gjøre bildet enda lysere for dem som opplever digital flukt i klasserommet: Georgia gjør nå, som fjerde stat i USA on-line klasser obligatoriske for videregående skole. Elevene får ikke ta eksamen om de ikke har gjennomført noen fag som on-line kurs. Lett å stenge nettet da?  I British Columbia har de et program "to personalize learning". Hvor står Norge og deler av den norske lærerstanden i dette? Trygt bak stengeknappen sin? For læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring, og vi venter på den varslete lærerkrisen/mangelen. Trygt finansiert over offentlige budsjetter kan de fortsette den gode undervisningen med fokus på ferdigheter for industrisamfunnet. Men hvor lenge vil dette ha legitimitet? Hvordan vil løsninger som Florida Virtual school påvirke utdanningsmarkedet? Virtuelle skoler? Ikke her. Har vi ikke hørt den før, i andre bransjer? 


Bevare the disruptors, they are coming to an industry near you!

Skolelederblogger

For et par dager siden spurte jeg om hvilke krav vi skal stille til skolelederes digitale kompetanse. Min bakgrunn for spørsmålet er det store strekket i laget som jeg opplever.  Fra dyktige innovatører til dem som ikke ser dette som relevant for seg.   Jeg vil derfor benytte anledningen til å nevne noen skolelederblogger jeg har funnet. Dersom noen mener at der er andre som burde vært nevnt er jeg takknemlig for tips.

Hildes skoleblogg
IKT for skoleledere
Rektors røst (lagt ned, men innleggene kan leses)
Skoleledelse
140 tegn er ikke alltid nok
Ann Olines blogg
RektorsIKTblogg
IKT og skoleutvikling

Jeg tar og med Ann Michalsens blogg, selvom hun blogger om engelskundervisning.
Dette er bare et bitte lite utvalg, men interessant lesning :)

Matematikk er ikke manuelle utregninger

I januar var jeg som jeg tidligere har vært inne på så heldig å få delta på Learning Without Frontiers. Dette er en konferanse som ulike aktører, men alle med et fokus på læring, og hvordan får exellent læring i en verden i endring og utvikling. Et smertens barn innen verdens utdanning er matematikk. Conrad Wolfram er i så måte en entreprenør. Han står bak Wolfram Alpha, som nok mange kjenner til. I London holdt han et engasjerende innlegg som alle som jobber med og er engasjert i matematikk burde se.  Han sier det er to typer matematikk: den ute i verden og den i skolen. Ute i verden er matematikk spennende, kreativt og nytenkende.  I skolen/utdanning kjedelig, uinspirerende og fremmedgjørende. Wolfram stiller så spørsmålet: hva er forskjellen?  Jo, datamaskiner. I "verden" har datamaskiner endret matematikken, men ikke i skolen.

Conrad Wolfram sier at det er fire elementer ved matematikk:
1. Stille det riktige spørsmålet
2. Den virkelige verden -> matematikkformuleringer
3. Utregninger
4. Matematikkformuleringer -> den virkelige verden, verifisering

Vi bruker alt for mye tid på den minst viktige biten: utregninger.  Vi bruker 80% av tiden på den ene biten som en datamaskin kan gjøre så mye raskere og bedre enn oss. Så i stedet for å gjøre våre elever til tredjerangs datamaskiner, burde vi overlate dette til pcér, og fokusere på de andre områdene. Vi fokuserer så mye på utregninger fordi opp i gjennom historien har det ikke vært andre måter å komme frem til resultatene enn å foreta manuelle utregninger, men dette er nå endret.  I følge Wolfram er det ingen fag som har gjennomgått mer fundamentale endringer enn matematikk, på grunn av datamaskinenens inntog. Utregning er matematikkens maskiner. Wolfram har regnet ut at hvert år brukes det 21 000 livsverk for studenter for å lære håndutregning.  Han påpeker at dette er mye bruk av mennesklige ressurser, så vi bør være helt sikker på at det vi gjør er riktig og forsvarlig.

Wolfram er tydelig på at datamaskinbasert matematikk er IKKE datamaskinassistert matematikk. Mange gjør denne feilkoblingen og tror at dette kan fikse matematikkrisen.  Det vil det ikke, fordi vi underviser de feile emnene.  Undervis i de riktige emnene, gjør det bra, og vi vil løse denne krisen.

Wolfram utfordrer ideen om at elevene må lære det grunnleggende først.  Han spør retorisk det grunnleggende i hva?  Tidligere trengte en å lære seg håndutregninger, men det gjelder ikke lengre. Nå trenger en å lære seg å stille gode spørsmål. Deretter kan en bruke datamaskiner til å få svar på disse spørsmålene og se hva konsekvensene blir.

Han utfordrer og myten om at datamaskiner gjør "matematikken dum". Han ber folk se hvordan verden er utviklet seg.  Dette hadde ikke vært mulig uten datamaskinbaserte utregninger. Ved hjelp av datamaskiner kan en få mye bredere erfaring med ulike utregningskonsekvenser.  VI gjør matematikken dum fordi vi foretar disse utregningene for hånd, og dermed forenkler matematikken.

Vi har nå muligheten til å gjøre matematikken mer praktisk og mer akademisk/konseptuell samtidig.

Til slutt: noe som er så viktig: vi må gjøre noe med evalueringen/eksamen! Den må være digital og open ended.

Wolfram spør hvilke land vil ta tak i dette først og gå fra de andre? Og for riktig å demonstrere hvor fort utviklingen går avsluttet han med å bruke Apples Siri-teknologi og spurte telefonen sin om svaret på et lang gangestykke og innen få sekunder ga telefonen svaret. Bare på kort tid er dette blitt allment tilgjengelig.

Du kan og gå inn på nettsiden hans computerbasedmath.org.  Der skriver han

math does not equal calculating (it´s a much bigger subject)

Stop teaching calculating.  

Start learning maths.

Bloggingens 10 bud

På http://infographiclist.files.wordpress.com/2012/02/motherlodelaketullocharearealestateblog_4f2433e248d12.png som jeg snappet opp via @briankotts på Twitter fant jeg denne om bloggingens 10 bud. Her står mye klokt.

Digital kompetanse - igjen, og igjen, og igjen....

Det heter seg at en ikke ser elefanten i rommet, på fagspråket kalles dette "Attention blindness". Det betyr på godt norsk at når en konsentrerer seg sterk om en oppgave har en tendens til å overse alt annet.  Dette er et trekk ved vår hjerne, og en helt nødvendig strategi for å overleve, fungere og mestre i en verden med mange inntrykk.  Vi må sile. Noen av oss er dyktigere til dette enn andre. Men for et normaltfungerende menneske er attention blindness det fundamentale strukturelle prinsipp i hjernen. Vår persepsjon av verden er selektiv, selvom vi tror vi ser alt, gjør vi det ikke. Vi har blindsoner. Dette tar Cathy N. Davidson opp i boken Now You See It.  How the Brain Science of Attention Will Transform the Way we Live, Work, and Learn.
Et kjent eksperiment er den såkalte gorillaen på basketbanen eller selective attention test. Seerne blir bedt om å følge de hvite t-skjortene og dermed overser de gorillaen på banen.




Fra vi er små lærer vi oppmerksomhet.  Læring er en konstant omveltning av gamle mønstre, et gjennombrudd som erstatter noe eksisterende med noe nytt. Denne prosessen gjentas og gjentas. Dette gjør at vi læres opp til å se noen ting, og blir blind for andre ting.

En av disse blindsonene heter utdanning. På grunn av denne blindsonen er den rådende praksis innen utdanning og arbeidsliv, med dertilhørende spenninger rundt barn i den digitale tidsalder og vår oppmerksomhet på arbeidsplassen,  en mismatch mellom den tid vi lever i og de institusjoner vi har bygget de siste 100 år.

Vi er lært opp til monotasking, veien til suksess er å fullføre en oppgave før vi begynner på en ny. Å sette klare mål var nøkkelen. Men ved å sette disse målene overser vi elefantene eller gorillaene. Multitasking er i følge hjerneforsker Cathy N. Davidson det ideelle i det 21 århundre, ikke på grunn av information overload, men fordi vår digitale alder ikke er strukturert rundt en sentral node.  På webben er alt forbundet med alt.

Ofte ser en ikke skogen for bare trær. Vi lever i en tid med store endringer, og mange av oss er ikke bevisst hvor fundamentalt strukturelt våre liv har endret seg på grunn av Internet.

Robert Darton sier at det kun har vært fire ganger i mennesklig kommunikasjon og interaksjon at skiftet har vært så fundamentalt at det ikke er mulig å gå tilbake. Han sier videre at vår digitale omveltning er den største. I følge Danton er den første i Mesopotamia, rundt 4000 B.C. når skrivekunsten ble oppfunnet, den neste var boktrykkerkunsten, først i Kina,  500 år senere i Europa. Den tredje var massetrykking og maskinprodusert papir, når bøker, aviser, m.m. nådde ut til massene i det 18 århundre, i Opplysningstiden. Og nå informasjonalderen, den raskeste og mest globale av alle epoker i mennesklig kommunikasjon.

Til tross for dette har skolene endret seg lite. Clay Shirky sier at "institusjoner vil prøve å bevare de problemer til hvis de er løsningen".  Da kan vi se på majoriteten av skolene våre er at de har endret seg lite i grunnstrukturen. Clayton Christensen sier at den måten vi har innført IKT i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk, - og fullstendig feil. I praksis har vi bare satt strøm på eksisterende undervisningsmetoder og kunnskapssyn, og forventer at disse nye helstekreftene skal gi økt effektivitet i læringen.  Når så denne effektiviteten uteblir gir vi utstyret skylden, ser ikke på egen praksis.  Har vi en praksis som utnytter den merverdien disse kraftige verktøyene gir oss. I følge Cathy N. Davidson gir vi våre barn i en tid med massive endringer tester og lekseplaner som er designet for deres tipoldeforeldre.  I følge henne har hele samfunnet attention blindness. Vi ser ikke elefanten/gorillaen i rommet.  Vi ser ikke betydningen av informasjonsalderen, og at vi står midt i den. Det er ikke at vi ikke har observert endringen.  Vi er besatt med den, men vi har ikke retenkt hvordan vi organiserer våre institusjoner, våre skoler, våre arbeidsplasser, for å maksimere mulighetene i vår digitale tidsalder.  Vi er så opptatt med å bekymre oss for multitasking, information overload, privacy, våre barns sikkerhet på nett, eller kun lære nye programmer, eller finne ut om vi kan leve uten Twitter eller Facebook, at vi ikke har redefinert de institusjonene som skal forberede oss for utfordringene der fremme.

Futurist Alvin Toffler sier at fordi change/endring er vår generasjons buzzord trenger vi å tilføre nye ferdigheter til de tre "gamle": lese, skrive, regne.  Han er tydelig på at nøkkelferdighetene i det 21 århundre er evnen til å lære, avlære og relære.

Avlæring er viktig når verden eller dine omstendigheter i verden har endret seg så mye at dine gamle vaner nå holder deg tilbake. Du kan ikke bare endre. Du trenger å bryte et mønster, frigjøre deg fra de gamle måtene før du kan tilegne deg en ny. Det betyr å anerkjenne elefanten i rommet, selvom du er den eneste som ser den.

Dette er ikke lett for mange voksne.  Det er et kjent fenomen at det tar 10 000 timer å bli god i nesten hva som helst, enten det er språk, sykling, golf eller digital kompetanse.  Når våre barn tilbringer timevis på nett sier det seg selv at de tilegner seg ferdigheter mange voksne, som ikke har denne tidsbruken bak seg, ikke har. Det å skulle tilpasse seg, utvikle og lede noe en har begrenset erfaring med, er selvsagt ikke lett. Men den digitale tidsalder er her. Vi trenger å avlære og relære for det 21. århundre.  Vi er 12 år inne i det alt. Over 10%.

En skoleleders digitale kompetanse

Det er nå 6 år siden Kunnskapsløftet (K06) ble innført som læreplan i den norske skolen.  En læreplan med lovpålagte krav om lese, skrive og regneferdigheter, om muntlig kompetanse - og digital kompetanse. Digital kompetanse! En kompetanse som er sidestilt med de andre grunnleggende ferdighetene, og som er integrert i alle fag.  En lovpålagt kompetanse.

Det er stor oppmerksomhet om ferdighetene elevene har i de andre basiskompetansene, spesielt de skriftlige, og det stilles krav til lærerstudenter om deres ferdigheter, med karakterkrav i matematikk, i den formening at dette gir bedre resultater hos de håpefulle.

Videre er det fokus på skoleledelse, i den formening at en skolelederutdanning gir en bedre skole. Kravet til pedagogisk kompetanse hos rektor har vært tema mange ganger.  Kristin Clemet fjernet dette kravet, men det er likevel kompetansekrav til rektor. På den bakgrunn foregår det i disse dager utstrakt skolering av skoleledere i det å lede skoler. Et meget prisverdig tiltak. MEN hva skal en skoleleder kunne? Hva skal en forvente og stille krav til av en skoleleder i år 2012! 6 år inn i Kunnskapsløftet? Langt inn i det digitale læringssamfunnet? Til en leder som skal lede arbeidet med å gi våre barn, som skal stå i arbeidsmarkedet til 2050, adekvate ferdigheter og kompetanse? Hva kan vi kreve og forvente av dem?

Hadde vi godtatt en skoleleder som ikke kunne skrive, eller en som ikke kunne lese, eller en som ikke kan regne, eller uttrykke seg muntlig for den saks skyld?  Selvsagt ikke, vedkommende har bruk for alle ferdigheter i sitt daglige arbeid. Vi forventer at våre skoleledere har gode ferdigheter på disse områdene, og at de praktiseres daglig.

Hva så med digital kompetanse? Hvilken digital kompetanse forventer vi av våre skoleledere? At de kan lese, motta og sende e-post? At de kan lese regnskapstall og attestere regninger i saksbehandlingssystemet? At de kan produsere et skriv som går ut i papirform til skolene? Jeg spør, for jeg vet ikke svaret. Hva er digital kompetanse for en leder som skal ta strategiske valg om våre barns fremtidige digitale kompetanse?

Er det for mye forlangt at disse lederne selv innehar et visst minimum av innsikt og kompetanse i disse digitale ferdighetene de er satt til å lede kvalitessikringen av? At de selv innehar kompetanse og evne til å formulere, håndtere og evaluere disse kompetansene?  Bør en leder i dag kunne håndtere sosiale medier? Bør en skoleleder kunne kommunisere gjennom en blogg? Bør en skoleleder vite hvordan nettsamfunn som Facebook og Twitter fungerer?  Bør en skoleleder kunne lage, bruke og utnytte et personlig læringsnettverk (PLN)? Er du kompetent som skoleleder om du ikke behersker den femte basisferdighet? Hva er den femte basisferdighet? Hva vil det si å beherske den femte basisferdighet som skoleleder? Er det greit at våre barn går i en skole med skoleledere (og lærere) som ikke kan det de er satt til å lære barna våre? Er digital kompetanse et honørord uten innhold?

Privacy vs Controll. Om internett, stenging, demokrati og borgerskap.

Arne Krokan skrev for noen dager siden en bloggpost som het: De fleste har lav digital kompetanse, og reflekterte rundt sine erfaringer med å holde workshops i bruk av sosiale medier. Jeg kan bare gi full støtte til disse erfaringene og refleksjonene, og har selv skrevet litt om dette før. Jeg slutter ikke å få "rude awakenings" i forhold til hvor lite mange faktisk kan.

Digital kompetanse er et stort begrep.  Det er vanskelig å definere og operasjonalisere delvis fordi det er et bevegelig mål, men og delvis fordi det er så omfattende. ITU har definert digital kompetanse som :

Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.
(Digital skole hver dag, ITU 2005)

Men de kommer og med en utdypning av dette her. Dette er viktige poenger, men digital kompetanse er så mye mer. Vi har en veldig teknisk forståelse av digital kompetanse, og legger vekt på en del fundamentale tekniske ferdigheter.  Som når vår nåværende Kunnskapsminister står på talerstolen på Skolen i digital utvikling og sier at IKT/pc'er er KUN verktøy. Her står vår fremste beslutningstaker innen IKT og utdanning og kan komme med, unnskyld meg, en slik påstand. Da er det grunn til stor bekymring. Riktignok ligger denne uttalelsen et par år tilbake i tid, men det er lite som tyder på at "verden" har gått så mye fremover siden den gang.
 
Dette, etter min mening, farlige synet på IKT har vidtrekkende konsekvenser. Dersom en ser på IKT som KUN verktøy, fordi en mangler en større innsikt, kompetanse og erfaring med dette kraftige mediet, kan en foreta slike meningsløse vedtak som nå fattes i Oslo kommune. Både elever og lærere irriterer seg over internettbruk i timene og derfor vil Oslo kommune nå innføre verktøy som gjør det mulig å stenge for internettbruk i timene. Jeg kunne nå skrevet et langt innlegg om IKT i skolen, og argumentere for hvorfor jeg er mot dette vedtaket, men jeg har skrevet mye slikt før, og andre vil sikkert si noe klokt om emnet. Jeg vil heller løfte blikket litt og se på HVA er egentlig IKT, internett, stenging, digital kompetanse. Hvorfor er denne veien som Oslo kommune med flere går på må så farlig?
 
Veldig mange som synser om IKT og læring, internett, sosiale medier, og lignene er personer med begrenset egenerfaring med mediet. Stort sett er det oss "frelste" mot "de andre". "De andre" er raske til å tegne skremmebilder av vold, porno, nettavhengighet, id-tyveri, mobbing, u name it av farlige aktiviteter og konsekvenser av nettbruk. JA, dette er en del av nettets verden. Internett er laget av og for mennesker, og alle skyggesider som finnes i den "virkelige" verden finnes og i den virtuelle.  På samme måte som elever blir mobbet i skolegården blir de det på nett.  Nettet er ingen frisone hvor alle er bare snille og greie med hverandre.  Men på samme måte som vi ikke nekter våre barn og unge å gå ut kan vi ikke nekte dem å gå på nett fordi det er forbundet med farer og fristelser.  Vi må lære opp de unge til å håndtere og bruke de muligheter og fristelser som livet byr på. Så og de digitale.  Å stenge for dette for elever som kan være myndige (som mange er på vgs) er et overgrep og umyndiggjøring av voksne mennesker som hører andre samfunn til.
 
Demokrati, frihet, toleranse, åpenhet, privatliv er verdier ved vårt samfunn vi setter stor pris på, og som vi ønsker å bevare. Men ser vi på historien har ikke dette vært gjennomgående trekk ved samfunn. Tvert i mot, det hører mer til historiske unntak. Mange samfunn som har kjempet for frihet, likhet, brorskap har blitt erstattet av nye former for undertrykkende regimer.  Den franske revolusjon var en slik, den russiske en annen, den arabiske våren vet vi ikke enda, men hva vi ser fra Egypt ser ikke lovende ut. Dette til tross for at mange hevder at den arabiske våren viser kraften i internett.
 
Ja, det er kraftig potensiale i internet, på godt og vondt, og derfor ønsker mange å ta kontroll over nettet. Demokrati er ingen selvfølge, demokrati er ikke en medfødt kompetanse, demokrati er ingen naturgitt mentalitet og innstilling. Demokrati må læres og erfares. Demokratiet må vi kjempe for hver dag.  I sommer sa vår statsminister at vi møter vold med mer demokrati, like etter reises utfordringen om ytringsansvar.  Ytringsansvar for hvem?  Mot hvem?  Til støtte for hva?   Hva er demokrati?  Hva er frihet? Hvem er det som får sin stemme hørt i det digitale rom?

Hos forskning.no kan en lese denne artikkelen: Dobbeltmoralske internettregler. Her nevnes en del av de grep vestlige politikere tar for å kontrollere internettbruken.  Lover og reguleringer jeg var tenkt å omtale i denne artikkelen. Det kan høres så besnærende ut ved første øyekast, klart vi må beskytte opphavsrett og forhindre internettpirater, klart vi må beskytte våre unge mot overgrep på nett. Men her tas det i bruk regler og virkelmidler som langt overstiger intensjonen. Dersom nettet blir underlagt slike restriksjoner drepes i praksis kreativitet, ytringsfrihet, demokrati.

De som i dag sitter på makten er opptatt av å bevare den.  Det er ikke tilfeldig at Hollywood er blant dem som ivrer for SOPA. Ved sin kontroll av ulike lover og distribusjonskaneler sitter de i dag på et stort globalt hegemoni, den makten underholdningsbransjen utøver er ikke liten.  Likeledes er ikke forlagsbransjen i Norge blant de fremste talspersoner for deling på nett.

Internet, det digitale univers, er så omfattende og komplekst at en er nødt til selv å være en digital borger for å forstå omfang og rekkevidde. En er nødt til å høste egner erfaringer, på godt og vondt, en er nødt til å eksperimentere og reflektere over nettets vidunderlige verden.

Hva gir for eksempel noen amerikanske ungdommer rett til å definere hva du finner når du søker på internett? Hva gir dem rett til å bruke algoritmer basert på dine internettklikk for å finne "relevant" informasjon til deg? Er ikke dette en form for sensur? Bør ikke våre ungdommer og beslutningstakere reflektere over dette? Mark Zucherberg sier at det at det dør et ekorn i din hage er viktigere for deg enn at folk sulter i hjel i Afrika.  Hvem er han til å definere det?  Hva betyr det for en global verden med alle de utfordringene vi står overfor nå vår digitale verden skal bli så navlebeskuende? I hvilken grad blir vi i stand til å ta kvalifiserte beslutninger og valg basert på så begrenset informasjon? Skal vår informasjonshverdag begrenses til algoritmiske filterbobler?

Dersom jeg foretar et søk på den arabiske våren får jeg helt andre treff enn det en egypter vil få, vedkommende vil kanskje ikke få et eneste treff på emner som omhandler opprør. Hva betyr det for vårt og deres verdensbilde? Virker et slikt internett forenende eller segregerende?

Tilsvarende: hvem har gitt Facebook rett til all min informasjon og å komersialisere den? Har jeg gitt opp retten til meg bare fordi jeg ble medlem av et nettsamfunn? Ikke bare meg, men hele mitt nettverk og alle mine klikk?  Hvor demokratisk er det.  Det er det samme som det å ta patent på gener. Hvem har rett til å eie  våre gener?

Når samfunnet vårt formes av mennesker med makt og denne makten utøves gjennom digitale kanaler bør ikke våre unge oppdras til å aktivt forholde seg til denne, stille spørsmål og krav til denne, og ikke blind akseptere "autoritetene"? Akseptere at de "må beskyttes mot seg selv" ved at nettet stenges? At læreren har denne definisjonsmakten? At selvom din medelev velger å kaste vekk tiden på Facebook er du selv ansvarlig for din tidsbruk? At du er selv ansvarlig for din deltakelse og engasjement i et læringsfellesskap?

George Orwell malte et dystert 1984-bilde.  George Orwell var en glimrende observatør, for akkurat de tingene skjer i dag, men vi vet det ikke. Det foregår en helt bevisst kamp om tankene og meningene våre, av sterke interesseorganisasjoner, av myndigheter (what internet censorship looks like around the world).  Totalitære regimer trenger ikke bruke sensur, selvom Kina og India vil sensurere internett.  De bare benytter seg av algoritmer, og dermed dukker den informasjonen opp som de ønsker når du søker på nett. Dette gjøres det utstrakt bruk av i dag. Jeg har tidligere skrevet om Tankens makt i informasjonssamfunnet.  Mikko Hypponen snakker om tre typer angrep online: kriminelle og aktivister kjenner vi godt til, men han viser og skremmende eksempler på angrep fra myndighetene, selv i våre velfungerende demokratier er det sensur.  Jeg vil for egen regning føye til komersielle aktører og andre maktgrupperinger. Alle er de på utkikk etter å styre våre holdninger, valg og handlinger.

Noam Chomsky snakker om to ulike formål med utdanning: det ene er å opplysningstidens idealer, hvor de lærende skal læres opp til å tenke og lære selv.  Dette er jo vår såkalte uttalte teori. Det offisielle målet med utdanningen.  Men han snakker og om indoktrineringens formål, som spesielt har gjort seg gjeldende etter de opprørske 60-årene.  Ungdommen må lære seg å innordne seg, kjenne sin plass. Dagens generasjon i skolesystemet kalles ofte for den alvorlige generasjonen. Det er så trist, de drives av et karakter- og prøvejag jeg ikke kan huske vi har hatt før, de er forventet å prestere på alle livets samfunnsoråder, de skal være broilere som har kunnskap, kompetanse og erfaring som en 50-åring når de er 20, uten at de gis rom for refleksjon. Feilvalg er uhørt. Du har vær så god å vite når du er 14 hva du vil gjøre når du er 40. Og de må lære seg å akseptere autoriteter og stenging. Nettet forstyrrer, derfor tar vi det vekk. Dette synet er den opprørske 68-generasjonen en sterk eksponent for..... I denne sammenhengen anbefaler jeg denne artikkelen: who determines what is taught. Hvordan forbereder vi dem for fremtiden om de ikke blir gode digitale borgere? Når fremtidens utdanning formes av samarbeid, teknologi og blended learning, går vi da på fremtidens vei i vår skole, eller dras vi baklengs inn i fuglekassen? Oppdras våre barn og unge til å lære like fort som verden endres om de er underlagt streng internetkontroll?

Jeg må si jeg blir skuffet. Under andre verdenskrig stod lærerne opp mot nazismen og nektet å indoktrinere elevene.  I mange land gjør lærer en fantastisk kamp for frihet og demokrati.  Hvorfor er da noen av dem nå så opptatt av å få vekk dette skumle internet? (Heldigvis er det en stadig større gruppe som ser mulighetene og endrer sin praksis for å utnytte nettet.)  Dette som forstyrrer MIN undervisning. Det het seg at det ikke finnes den reform som ikke kan tilpasses MIN undervisning.  Men nå ser det ut som noe er kommet: internet.  Hvem skal ut?  Tradisjonell undervisning eller internet?

Internet er sterkt, mektig, farlig og med enorme muligheter.  I stedet for å fjerne det bør det i enda større grad inn som en del av skolen. De unge MÅ lære seg digital intelligens.  Når, hvordan, hva, hvorfor. Internet passer ikke alltid, men de unge må erfare når det ikke passer.  Hvordan kan de det når det stenges? Hvordan skal de blir fortrolige med alle de gode mulighetene som finnes der ute? Lærere bør diskutere disse emnene på personalmøter, lunsj og over en kopp kaffe.

Claude Bernard sa: "It is what we know already that often prevents us from learning.” Er det dette som er grunnen til at bruken av nye medier og læremetoder tar så lang tid innen skoleverket?

Jeg har mener vi må ta en stor og omfattende debatt på dette temaet, det er for viktig til at det styres av internetskeptikerne. Jeg er bare en liten blogger, min stemme er ikke mye i denne sammenhengen, ikke har jeg algoritmene på min side. Men det går ikke å tie i dette emnet.  Det er for viktig. Jeg håper flere lar sin røst høres. Stenger vi internet åpner vi en pandoras eske, som de er vanskelig å reversere.

Kunnskap er makt, og ved å stenge for den kraftigste kilde til kunnskap vi har går skolene feil vei!

The Wisdom of Crowds.

Sammen er vi sterke er en parole som har gått sin seiersgang gjennom historien. Selv den mektigste tyrann må gi tapt når folket forenes og står sammen, det viser den franske revolusjon, Murens fall og den arabiske våren. Når det gjelder kunnskap og kunnskapsproduksjon har vi ikke helt de samme tradisjoner.  Vi har en tendens til å individualisere kunnskap og oppfinnelser til enkelte geniale hoder. James Surowiecki har skrevet boken The Wisdom of Crowds: Why the Many Are Smarter Than the Few and How Collective Wisdom Shapes Business, Economies, Societies and Nations, og viser til ulike eksempler på dette. Boken ble skrevet i 2004 så den er noen år gammel og kommunikasjons- og samhandlingsverktøy og tradisjoner har utviklet seg siden den gang.

Videre er det mange som viser til gamingindustrien og hvordan denne kan bidra til løsning av oppgaver og tilegnelse av kunnskap og kompetanse.  En del av disse spillene kalles epistemic games, og kan gi innsikt ved å vise hvordan ulike beslutninger påvirker kompliserte systemer på en måte mer tradisjonelle metoder ikke kan.  Mange viser og til hvordan de mer stigmatiserte on-line rollespill som World of Warcraft og Counter Strike kan gi verdifulle ferdigheter.

Da er det jo veldig spennende når forskere, teknologikraft, spillindustri og "the wise crowd"/vanlige folk går sammen for å løse kompliserte samfunnsutfordringer. Ved å tenke nytt ble en 15 år gammel AIDS-gåte løst ved hjelp av dataspill. I stedet for å bruke tradisjonelle forskningsmetoder løste dataspillere denne gåten på under tre uker. Nå prøver forskerne seg igjen ved å utfordre spillverdenen. Ved hjelp av spillet Phylo håper forskerne å løse gåter som Alzheimers, kreft og diabetes. Fortsettelsen blir spennende.  Når kompliserte forskningsspørsmål løses ved at ingen vet alt, men alle vet litt, hvilke konsekvenser bør dette få for hvordan vil legger opp utdannelsen til vår fremtidige "crowd"?