Det ene kan betegnes som håndverkertradisjonen - learning by doing. En lærling arbeidet side om side med en mester, lærte sitt fag gjennom prøving og feiling, under råd og veiledning fra en eldre mer erfaren arbeider. Gjennom å praktisere ble en dyktig i sitt fag, enten en var bonde eller murer.
Det andre er den akademiske tradisjonen, som fokuserer på mer abstrakte kunnskaper, refleksjoner og innsikt. Den baserer seg på helt andre overleverelsesmåter. I antikken var det en lærd som hadde sine studenter som vedkommende (stort sett en han) var i dialoger med og hadde forelesninger for. Sokrates er jo et kjent navn i denne sammenhengen. Han baserte seg på muntlige overleveringer og likte dårlig at studentene skulle lære å lese og skrive. I Platons Faidros sier Sokrates:
"skrift" vil gi glemsel i lærlingenes sjel, for nå vil minnet neglisjeres. Av tillit skriften vil de sette sin lit til hukommelsen i de ytre, fremmede tegn, ikke til seg selv. Så ikke et hukommelsens, men et påminnenelsens middel er "skriften" . Og du gir ikke lærlingene visdommens sannhet, men dens skinn. De vil nå få vite mye uten undervisning, og vil tro de kan mene en hel masse. Og de vil bli ubehagelige å omgås, da de ikke er blitt vise, men skinnvise.
For mer om Sokrates sin skriftkritikk kan du se her.
Er dette kjente ord ved vår overgang fra analog, bokbasert kultur og kunnskapssyn til en digital? Argumentene er ikke av ny dato. Kanskje et meme som har overlevd?
Hverfall: uten at kunnskap ble løsrevet fra den som bar på den, ved at den ble skrevet ned, gjort fritt tilgjengelig uavhengig av tid og rom, hadde ikke vi i dag kunne tilegne oss Sokrates visdom. Den ville heller ikke vært spredt ut over hele kloden slik den er i dag. Det neste skrittet ble jo boktrykkerkunsten, som kunne massetilgjengeliggjøre denne kunnskapen for en billig penge.
Men om vi snakker Sokrates eller Gutenberg: informasjon er fortsatt et knapphetsgode. Da en ikke kan snakke med Sokrates eller bære sitt bibliotek med seg, må denne informasjonen lastes ned på vårt internminne, hukommelsen. Vi laster det ned enten via en forelesning (Sokrates) eller en bok (Gutenberg) og viser gjennom en test (skriftlig, alene) at det er på harddisken og kaller det kompetanse. Denne formen for læring og evaluering sier intet om evne til å anvende kunnskapen, forståelse, refleksjon, samt en hel masse andre ferdigheter som er nødvendig. Ordet praksissjokk sier vel sitt.
Denne formen for lagring av informasjon var helt nødvendig i et samfunn hvor informasjon var mellom to permer eller i hodene til folk. Det var ikke et alternativ å bære med seg 300 bøker, søke seg gjennom et bibliotek eller å løpe og spørre vise personer til råds ved enhver anledning. En måtte ta en viss del av det mennesklige RAM i bruk.
Takket være den preserveringen som fantes i nedskrevet tekst økte kunnskapstilfanget. Nye generasjoner kunne stå på skuldene til giganter og strekke seg lengre, selvom de bare var dverger. Mengden informasjon økte, kunnskap og kompetanse ble mer komplekst. Vi fikk en akademisk arbeidsdeling og fagblokkene har bare økt i tilfang og omfang. Spesialisering ble måten å overleve, men det ble og et tveegget sverd, for jo mer en kunne om sitt eget felt, jo mindre kunne en ofte om andre fagfelt, og sammenhenger og kompleksitet kunne lett gå tapt. Renessansemennesket ble ikke det rådende kunnskapssyn.
Organisasjoner har og en tendens til å reprodusere seg selv. Evolusjonslogikken gjør sitt inntog her og. Survival of the most adaptive.
Det snakkes ofte om ulike intelligenser og ulike læringsstiler. Vi har en tendens til å koble det opp mot intelligens. I dette utdanningssystemet som baserte seg på nedlasting av informasjon via lytteevnen (forelesninger) og leseevnen (bøker) og reprodusere det på en test, ble de som var gode på dette vinnere, og de andre tapere. De førstnevnte egnet seg for utdanning, de sistenevnte ikke. Slik silte og selekterte systemet, og de som passet inn fikk sin overlegenhet bekreftet og gikk i sin tur inn i systemet og reproduserte og institusjonaliserte det systemet de behersket, det systemet de var vinnere i, og fikk dermed sitt selvbilde og verdenbilde bekreftet.
Men verden går videre, og ettersom samfunnet utvikler seg, og behovet for kunnskap og kompetanse øker kommer disse som tidligere ble silt ut av utdanningssystemet dypere og dypere inn i det. I stedet for at utdanning på stadig høyere nivå var et elitefenomen for "spesielt interesserte", blir det nå et massefenomen, og de tidligere priviligerte, de med definisjonsmakt føler nå sitt hegemoni truet. Deres bastion for makt, autoritet, penger, respekt forvitrer ettersom stadig større del av befolkningen tilegner seg det de før hadde eksklusivitet til. Noen som har hørt at en må gjenreise respekten for læreren? Dette er noe en mener en kan vedta, blant annet gjennom å gjøre nåløyet for å bli lærer mindre (karakterkrav) (økt eksklusivitet) og økt belønning (mer lønn)(økonomisk makt - si meg hva du tjener og jeg skal si deg hvem du er).
Problemet er at verden fortsetter å gå videre. Den digitale informasjons- og kommunikasjonsutviklingen bidrar igjen til at samfunnet endres. Hadde jeg levd opp til hvordan samfunnet har endret seg hadde jeg ikke skrevet dette lange blogginnlegget. Dette viser bare at jeg er sterkt sosialisert, opplært og fortrolig med et gammelt paradigme. Det jeg hadde gjort var å laget en video, med tale, animasjoner, og enda bedre interaktivitet. Da ville jeg nådd mange flere med det jeg vil si. De fleste som leser blogger er falt av for lenge siden.
For skrift, slik vi kjenner det, kommer ikke til å være det dominerende medium for formidling av informasjon. På Learning Without Frontiers påpekte Lord Puttnam at stemmegjenkjenning og ulike former for bevegelsesteknologi vil ta over. Dette er bare i sin spede begynnelse. Men det kommer og det kommer fort. Det er mange grunner for dette. Det ene er selvsagt den teknologiske utviklingen. Ray Kurzweil snakket i sitt foredrag om den eksponesielle veksten i informasjonteknologi, og ved å estimere eksponesiell vekst kunne en forutsi når markedet vil flippe. Det går tregt til å begynne med, men etterhvert går det fort, og vi ser alle det når vi tenker 5 år tilbake hvordan verden så ut da, for ikke å snakke om 10- 15 år. Men det andre, og kanskje enda viktigere etter min mening, og som jeg ikke har hørt noen fremheve er den globaliseringen som finner sted. Avstand blir uten betydning i et globalt arbeidsmarked. på konferansen Fremtiden næringsliv på BI Nydalen i forrige uke ble denne globaliseringen fremhevet av mange av innlederne, som alle er topper innen norsk og internasjonalt næringsliv. Behover for vilje til å flytte på seg ble understreket, og norske arbeidstakere er for lite villig til å reise utenlands. Tilsvarende har vi i vår lyntogdebatt fått argumentene om at lyntog er feil, folk må flytte på seg. Sentralisering.
Dette representerer et tilsvarende gammeldags syn på mennesker som vi sliter med innen utdanning. Dette er synet fra industrialismen: menneskene må komme til jobbene og utdanningsinstitusjonene, og ikke omvendt. Men mennesker er hele individer, vi er mer enn jobb og utdanning, vi har sosiale og geografiske røtter, vi har interesser, følelser og relasjoner. Så lenge det ikke handler om liv eller død, skal det sterke incitamenter til for å flytte på seg, enten det er for å ta utdanning eller å jobbe.
I et globalt arbeids- og utdanningsmarked vil ikke det være like nødvendig, men dine medstudenter og kolleger og samarbeidspartnere vil ikke nødvendigvis snakke samme språk som deg, de vil ikke nødvendigvis bruke samme skrifttegn som deg. Da blir det viktig å finne måter å kommunisere og samhandle på som krysser språk, kultur, geografi og tidsgrenser. Skrift vil ikke lengre være en slik.
Tilsvarende vil ikke lengre vår innebygde harddisk være tilstrekkelig for å lagre, bearbeide og formidle den nødvendige informasjon. Vår evne til å finne, laste ned, prossessere og lagre informasjon er ikke i nærheten av hva en maskin kan. Houdinis kapasitet går utenpå de beste sjakkspilleres. Videre har Watson dunket verdens beste spillere i Jeopardy. Dette omtales som kunstig intelligens, og den vil bare øke etter hvert som årene går. En maskin vil kunne scanne alle verdens databaser, prossesere informasjonen og finne "svaret" mye raskere enn noe menneske kan.
Så hvorfor behandler vi mennesklig intelligens og kapasitet som maskiner?
Dersom en er redd for at mennesket skal bli erstattet av maskiner skal en bare fortsette med denne praksis. Condrad Wolfram tok opp problemet med fokus på calculus, regneferdigher, i sitt innlegg på Learning Without Frontiers. Han mente at det ble kastet vekk altfor mange timer med drilling av regneferdigheter når det bare var en av flere nødvendige kompetanser innen matematikk, og en maskin kunne gjøre det så mye raskere for oss uansett. Hvorfor bruker vi tid på det en maskin kan gjøre for oss, og som den gjør mye bedre? Jeg husker fra når jeg tok sosiologi hovedfag på 90-tallet. I vårt metodeseminar fikk vi gjennom et par tastetrykk frem beregninger som tidligere ville vært en hel hovedoppgave i seg selv. Wolfram påpekte at refleksjon, eksperimentering, analyser er mye viktigere enn disse regneferdighetene. Ikke ga det dypere innsikt heller. Dette foredraget kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.
Men memer dør ikke frivillig, spesielt om noen finner dem hensiktsmessige. Så vi fortsetter business as usually. Når vi innfører rett til videregående opplæring for alle, og ser et stort frafall, ser vi ikke på systemet. Er det systemet som det er noe i veien med? Nei, det er studentene (som om det kan være noe galt med dem). Ikke alle passer til høyere utdanning, ikke alle er like intelligente. Det er viktig å sortere, og det er viktig å fortelle taperne at de er tapere. Dette gjør karaktersystemet så godt for oss. Det er så effektiv at vi bør innføre det i barneskolen, ellers kan de jo i forvillelsen og misforstått snillisme fra læreren sin side komme til å tro noe annet. Myten om at karakterer er motiverende og sier hvem som er kompetent og hvem som ikke er dyrker vi. Klart den er motiverende; for dem som får gode karakterer. Deres overlegenhet kommer jo svart på hvitt (skal ikke ta hele debatten om reproduksjon av ulikhet her, men kan og påpeke at dette handler vel så mye om reproduksjon av makt og sosiale skiller). Måten å løse frafall på er å gjøre noe med de lærende, ikke systemet, annet enn kanskje å manifestere det enda sterkere. "Ikke alle passer jo inn."
Tilsvarende for høyere utdanning. Nå viser tall at kun 10% får med seg det som formidles gjennom en forelesning. Forsåvidt lite nytt i det, med høyere utdanning er strukturert rundt denne modellen. Av mange grunner, blant annet fordi det er disse 10% som fortsetter i utdanningssystemet, og reproduserer det. De andre har egentlig ikke noe der å gjøre.
Mine avsluttende kommentarer på et altfor langt blogginnlegg, som jeg egentlig kunne tenkt meg å fortsatt, er at dette kunnskapssynet, denne kunnskapsmodellen, dette synet på mennesklig verdi er utgått på dato og selvdestruktivt. Vi er nødt til å dyrke mangfold og spisskompetanse, vi er nødt til å innse vår gjensidige avhengighet. Alle har en kunnskap og innsikt som er verdifull for helheten. Ingen skal eller kan kunne alt, men alle kan noe. Sammen kan vi alt, og sammen er vi mer enn summen av enkeltindividene. Derfor må vi vekk fra de snevre standarder som råder innen utdanningssystemet, vi må løfte vårt snevre nasjonale blikk og se vi er en del av en global kunnskapspool. Når all verdens informasjon bare er noen klikk unna trengs ikke informasjonen lastes ned på interminnet, det kan outsources til Google, Wikipedia eller hva det måtte være. Vi må være kritiske, reflekterende, samarbeidende og kommuniserende lærende. Ikke kaste vekk tiden vår på å memorere forgjengelig informasjon fordi noen har bestemt det, fordi det står på pensum, Vi lærer det som engasjerer, det vi trenger huske. Minnet blir ofte en bieffekt av annen aktivitet. Vi må se på hva vi fremmer og hva vi hemmer i denne prosessen. På Learning Without Frontiers ble det presentert en vidunderlig analogi. Fotball er en engelsk og skotsk oppfinnelse, og den representerer det engelske klassesystemet med en på topp, og en rad med arbeidere i forsvar. Spillet gikk frem og tilbake, og når der kom inn hackere gikk spillet på langs. Så på 70-80 tallet kom det disruption inn i fotballen fra Nederland, alle kunne spille ballen, ikke bare spissene. Laget bestod av 11 spiller som deltok aktivt. Slik bør og vårt skolesystem være. Alle deltar i læreprosessen og kunnskapsproduksjonen. Et klasserom bør være som Barcelona.
Som en avslutning legger jeg ved Jeff Jarvis sine glimrende refleksjoner forelesningens fremtid.
We have to move the student up the education chain. We are no longer in the industrial age. We are in the Google age.
Schools must shift from being a factory, but an incubator.
