Universitetene beskyldes ofte for å være lite endringsvillige og trege. Her kommer et herlig unntak fra denne regelen, et fantastisk kreativt og morsomt innslag for å ta opp problematikken rundt plagiering til eksamen. Filmen er vel verdt å se for andre enn universitetsstudenter, om ikke av annen grunn så for underhodningsverdien. Analysemessig er den nesten verdt en egen masteroppgave ;)
Som jeg tidligere har skrevet skrev jeg hovedfag om The comming of post-industrial society på 90-tallet. Den gang var det et noget omstridt begrep, og vanskelig å definere: hva dette post-industrielle samfunnet egentlig? Der ble lagt frem mange scenarier og utviklingtrekk, men informasjonssamfunnet var en hyppig brukt beregnelse på endringen. Digital teknologi ville kjennetegne dette samfunnet, men det manglet fremdeles mange mentale kart. Mobiltelefonen var da for eksempel på størrelse med en stresskoffert og fryktelig dyr i bruk.
En av trekkene ved de store fundamentale samfunnsendringer er at de kommer hyppigere og hyppigere. Steinalderen varte lenge, så og jordbrukssamfunnet, industrisamfunnet har vart noen hundre år og hvor lenge varer informasjonssamfunnet før vi får ett nytt paradigmeskift? Alle samfunnendringer har vært generert av teknologi i en eller annen form: tilgang til teknologi for å kultivere jorden ga jordbrukssamfunn, den industrielle revolusjon ga industrisamfunnet og digital teknologi informasjonssamfunnet. Samfunnendringer drives av teknologisk utvikling: først skaper vi teknologien så skaper teknologien oss.
Frem til nå har ikke disse digitale nyvinningene fått de store disruptive konsekvenser på livene våre. Fremdeles lever vi i industrisamfunnets skygge og mentalitet, til tross for de mange endringer i livene våre. Det kan nå være i ferd med å endre seg. Den økonomiske krisen i mange EU-land er ikke bare resultat av økonomisk vannstyre, det er og symptom større strukturelle endringer. En dypere analyse av de utfordringene disse landene sliter med viser økonomier som ikke er konkurransedyktige globalt på mange variabler. Selvom Europa klarer seg godt fremdeles sliter vi med industrisamfunnets paradigme i en global postindustriell økonomi. Hierarkier, copyright, patentlovgivning, rigide regler på arbeidsmarkedet (tilpasset et arbeidsmarked hvor kapitalistene eide produksjonsmidlene- maskinene, til et arbeidsmarked hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene- kunnskap og kompetanse), kunnskap- og kompetansesyn bygd på formalier fremfor reel kompetanse (mye av den kompetansen som trengs i dag finnes ikke i det formelle utdanningssystemet, da det tar tid å utvikle formell struktur for å gi denne kompetansen, og ting går fort unna nå). Vi begynner og å se konsekvensene av tiår med økologisk vannstyre, matjord forsvinner, økologisk mangfold forsvinner, stadig nye arter dør ut, naturkatastofer blir et vanligere og vanligere fenomen.
Hva betyr så alt dette? Jo, det betyr at dersom ikke Europa evner å ta grep som virkelig tar konsekvensen av en endret verden kommer Europa til å bli et dystert sted å leve fremover. Vekst, innovasjon, velstand vil finne sted i land og regioner som ikke holder på disse gamle modellene, og Europa vil tynges av en aldrende, endringsvegrende befolkning, gjeldstynget, lite naturressurser, og kanskje ikke lengre blir så attraktivt for innvandring fra “den tredje verden”. Et sitat som sier “In times of rapid change, experience is your worst enemy”. Industrisamfunnet slik vi kjenner det ble utviklet i, av og for Europa (og USA) . Det postindustrielle samfunn er av en helt annen karakter. Når en kan se på The Daily Show at kineserne ikke lenger vil ha de low skilled arbeisplassene USA har eksportert, og at USA faktisk opplever en brain drain til Asia, ser vi at noe er i ferd med å skje.
Men som denne videoen understreker, bildet trenger på ingen måte være dystert. I hver overgang ligger der mange muligheter, det gjelder å gripe dem.
Og for ytterligere understreke ett av poengene i filmen om at mediene smelter sammen, legger jeg ved denne om det nye GoogleTV-konseptet.
Kirsti Slettevoll gjorde meg oppmerksom på denne videoen om tekstforståelse, som hun hadde snappet opp via Arne Olav på Twitter. Det er en utrolig bra video som tar tekstforståelse ett skritt videre.
Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.
Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.
Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.
Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.
Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.
Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.
I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.
Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.
Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.
Facebook har nå flere medlemmer enn det er innbyggere i USA. Sosial web har eksplodert bare det siste året. Denne videoen er nok en kommentar til dette raskt voksende fenomenet som påvirker våre sosiale mønstre, samhandlingsmønstre og kunnskap og informasjonsstrømmer.
