Dette er mine personlige tanker, refleksjoner og undringer. Her tenker jeg høyt over det som faller meg inn, mest ikt og læring.
Forfatter av "Læring i en digital tid"
Det er mye snakk PLN – personlige læringsnettverk for tiden. Selv kunne jeg ikke klart meg uten. Via Twitter, facebook, blogger, slideshare, etc får jeg tilgang til personer, kunnskap og informasjon jeg bare hadde kunnet drømme om ellers. Gjennom mitt nettverk får jeg både venner og kunnskap. Det er helt uvurderlig. Mange er vi etterhvert som har gleden av dette. Det som imidlertid bekymrer meg litt er i hvor liten grad dette benyttes for elevene. Burde ikke PLN være en obligatorisk del av opplæringen for dagens ungdom? Det heter så fint “You are what you share”, bør det ikke være en selvfølge at i en opplæringssituasjon lærer den oppvoksende slekt å utnytte dette?
Vi er så opptatt av farer ved å slippe de unge ut på nett, men de er jo der likevel. Noen vil alltid bidra mer enn andre, men alle bør lære seg den informasjonssøkingen som ligger i andres deling. Denne PP er en grei innføring i hvordan skaffe seg et PLN for dem som måtte trenge litt hjelp. Til dem som synes terskelen er litt høy vil jeg bare si: kast deg utpå. Min erfaring er at nettet er fylt med velvillige, åpne, hjelpsomme mennesker som mer en gjerne deler og stiller opp om du ber om hjelp.
For et par uker siden var jeg på en samling om digitale læremidler i regi av Utdanningsforbundet og Forleggerforeningen. I ettertid har Egil Børre Johnsen gitt ut en pamflett mot det han kaller misbruk av digitale læremidler. På Go Open i forrige uke gikk og forlagsrepresentanten hardt ut mot NDLA og sa at betalingsordning for læremidler sikret kvalitet, og at der var stor betalingsvilje for digitale læremidler. At forlagene taler sin sak er en ærlig sak. De kjemper for sin foretningsidè og sitt marked, og det er klart at et prosjekt som NDLA truer dette. Det ble og sagt at vi visste lite om hva som skjedde i klasserommet og at vi drev et gigantisk eksperiment med digitale læremidler i skolen.
Ja, vi gjør kanskje det, men kan vi la være? Når resten av samfunnet digitaliseres, når alle andre sider av livene våre går online, tør vi da la være i skolen? Er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Ser vi muligheter eller begrensninger? Denne videoen er kanskje en tankevekker i så måte:
Det føles som om jeg har bursdag i dag. Etter at jeg annonserte her at jeg skifter beitemarker har jeg fått mange hyggelige gratulasjoner, både på blogg, Twitter og andre kanaler. En del kommentarer jeg har fått går på det faktum at jeg forlater et fagfelt som jeg har markert meg på og gitt en stemme. Et fagfelt hvor jeg har fått en plass og posisjon. Jo, jeg har tenkt mye på det. Jeg har gjennom min utdannelse, erfaring og interesse opparbeidet meg en viss kompetanse på området. Engasjementet mitt for dette fagfeltet går lang tilbake. Hovedfagsoppgaven min het ironisk nok: ”Fra perm til skjerm. Om fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunnet.” Oppgaven handlet om sammenhengen mellom teknologisk utvikling, kunnskapsutvikling og organisasjons-/samfunnsutvikling. Et svært emne, og en omfattende oppgave.
Så hvorfor tar jeg da dette valget? Der er mange grunner, men en grunn er ganske så ideologisk forankret, og bunner i det fagfeltet jeg jobber med. Norsk skole er fylt med slike som meg: skoleflinke jenter som er vinnere innen det systemet, glir greit gjennom mange års utdannelse og rett tilbake til skolen, hvor vi reproduserer det univers vi selv behersker. Vi har liten erfaring (sommerjobb og jobb ved siden av studier teller ikke) fra andre deler av yrkeslivet. Vi er heller ikke representative for elevmassen. Selvom de fleste av oss gjør en god og samvittighetsfull jobb, med de beste intensjoner, har vi en begrenset erfaring og innsikt. Stort sett lever vi relativt A4-liv, og mange av utfordringene elevene våre står overfor er akademiske øvelser for oss. Det er ingenting galt i noe av dette, og disse jentene gjør en god og verdifull jobb i norsk skole. Men miljøet blir for homogent. Alle har tilnærmet lik bakgrunn og gjennom kompetansekravene for tilsetting i skolen siles vi enda mer.
Jeg har alltid ment at vi i skolen burde åpne opp for flere yrkesgrupper og flere kompetanser. Ved en skole jeg jobbet ved hadde vi en barne- og undomsarbeiderlærling som hadde vært en temmelig umulius selv på skolen. Han hadde en fantastisk evne til å ta seg av disse elevene som vi andre ikke nådde frem til. Etter endt læretid traff jeg han igjen mens han var på perm fra militærtjeneste, og han fortalte at drømmen hans var å komme tilbake til vår skole som lærer. Desverre gjorde han ikke det, noe som er et tap for skolen. Han ville virkelig hatt noe å tilføre.
Jeg tror at i brytninger mellom “briller”, erfaringer og kulturer skjer nyskapning og utvikling. Når vi blir utfordret på vårt verdensbilde skapes nye tanker. Ved å befinne seg i det samme miljøet hele tiden, med folk med relativt lik bakgrunn som deg selv og like meninger får du bare bekreftet deg selv. Derfor mener jeg det er sunt å ha noen års erfaring fra andre arenaer enn skolen, og tar vel nå konsekvensen av det synet.
Et annet er Digital skole. Gjennom prosjektet har jeg kontakt i mange retninger. Til tider kan jeg føle at vi står litt i stampe. Jeg har en frykt for at vi repoduserer det analoge univers, holdninger og verdier i det digitale. At vi ikke helt evner å se det nye og ta nye grep. OECD-rapporten som nettopp kom bekrefter vel det: bruk av digitale medier i skolen forsterker de skillene som allerede finnes der, til tross for våre intensjoner om det motsatte.
Mange av dem som skriver gode bøker på emnet kommer fra andre fagfelt enn utdanning. Jeg ser og at det skjer veldig mye spennende innen læring i næringslivet. Fremdeles er der for liten kontakt og gjensidig læring mellom skolen og næringslivet. I en verden i så rask endring tror jeg vi må få til en endring her. Ved selv å bli del av en annen sektor tror jeg at jeg kan lære noe nytt, få nye impulser og kanskje tilføre noe. Læring, teknologi og utvikling er fremdeles min hjertesak, det er det jeg brenner for, og har ingen intensjoner om å slippe feltet.
Om jeg vet hva jeg gjør? Nei, jeg gjør ikke det, men slik er det med utfordringer. Det er å tørre det ukjente.
Livet består av endring, noen endringer er naturlige og selvfølgelige, andre sitter lengre inne. Av og til kommer en til faser i livet hvor det kanskje er naturlig med noen endringer. Det betyr ikke at en ikke har det bra der en er, men at en søker nye utfordringer. Selv står jeg overfor en slik skillevei. Prosjektet Den digitale skole som jeg leder avsluttes til sommeren, og vil da gå over i drift. Fra Opplæringsavdelingens side var jeg tiltenkt en fortsatt sentral rolle her. I midlertid har det dukket opp en ny utfordring for meg, og jeg havnet i et dilemma. Ta denne nye utfordringen eller fortsette i en jobb som jeg stortrives i? Ikke noe enkelt valg, et valg som jeg har grunnet lenge og grundig på.
Jeg en person som elsker utfordringer, jeg har store vansker med å si nei til en utfordring. Et annet moment er at hele min yrkesaktive karriære har vært knyttet til skole og utdanning. Jeg tar derfor et skritt inn i et nytt felt og har takket ja til en stilling som seniorrådgiver hos Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). Der vil jeg jobbe med et verktøy de har utviklet for prosjektstyring, Prosjektveiviseren.
Det er ikke med lett hjerte jeg forlater Digital skole, utdanning og Opplæringsavdelingen. Jeg har stortrivdes med arbeidsoppgaver, arbeidsfelt, kolleger og ledelse. Men mye arbeid er gjort med å få prosjektet opp og gå. Der er etablert mange gode strukturer og prosesser i fylket, og skolene er på god vei. Det vil skje mye spennende i Hordaland fremover på dette området, og jeg føler at området er i trygge hender. Så det kan kanskje være greit at noen andre tar over i driftsfasen.
Det er enda noen måneder igjen før jeg tar fatt hos Difi, men jeg vil benytte anledningen til å takke for en kjempespennende tid i fylkeskommunen. Jeg har vært heldig og priviligert som har fått jobbe med dette feltet, jeg har truffet, blitt kjent med og fått samarbeide med utrolig mange flotte mennesker, jeg har lært masse. Tusen takk til alle dere jeg har blitt kjent med, enten i RL eller virtuelt. Det har vært berikende, og jeg håper at selvom jeg skifter arena at mange av dere likevel vil være en del av mitt nettverk, enten virtuelt eller RL.
Foretningsmodeller er barn av sin tid, utviklet av og for bestemte regimer. Copyrighttankegangen er et produkt av industrisamfunnet syn på tanker, idèer, kunsteriske uttrykk, etc. Fylkeskommunenes satsing på NDLA utfordrer dette konseptet, noe som mobiliserer både forlag og lærerorganisasjoner, fordi deres foretningsidè er truet av dette nye, åpne delingsregimet. Forlag, kunstnerorganisasjoner, m.m prøver å gå på politikerne for at de skal lage lover som stenger for deling og som krimminaliserer det. Men barnet blir kanskje kastet ut med badevannet? For i sin iver etter å ta vare på sine monopoler stenger de for kreativitet og nytenkning. Heldigvis ser ikke alle det på denne måten. Liam Gallagher, fra Oasis, går hardt ut mot dem som klager på pirater. Et artig argument i denne debatten er videoen under: Copyright killed the Video Star.
Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet. To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.
Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag. Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller. Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring. Er det faktisk tilfellet? Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære? Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.
Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap. Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig. Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.
Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen. Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment. Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen. Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.
I skolen er vi vant til noen roller. Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det. Hva om vi begår en fryktelig feil? Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre. Sluppet læringen fri? Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk. Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.
Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker? Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.
Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:
vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest? Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker. Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.
Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer. Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer. Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape. Tør vi det?
Da er omsider årets utgave av Døma avviklet. 445 mennesker har over to dager begått over 50 foredrag. Stemingen har vært god, og de tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at deltakerne har hatt stort utbytte av disse to dagene. Konferansen har vært flittig kommentert på Twitter #dgd10. Referat fra mange foredrag finner du her.
Roald Stenseide, leder for helse- og opplæringsutvalget i Hordaland fylkeskommune åpnet konferansen.
Før opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld tok ordet.
Første gjest på listen over foredragsholdere var fremtidsforsker Ole Petter Nyhaug, som blant annet utfordret skolen på å ta i bruk spill som læringsarena.
Professor Stepen Heppell fra England var konferansens tilflydde guru, og han leverte. Han hadde noen visjonære, spennende, utfordrende og engasjerte innlegg. Margreta har blogget litt om hennes tanker etter å ha hørt på han. Heppell mente at Norge var i en unik posisjon til å ta ledelsen innen utvilking av god læring for det 21. århundre. Han utfordret oss på å etablere en utdanningens svar på Nobelprisen. Det ville ha samme effekt for utdanning, som de ulike Nobelprisene har hatt på sine fagfelt.
Her er de som var i ilden under formiddagens økt samlet på første rad.
Trond Tornes og Allan Bjørnstad fra Tandberg startet plenumsøkten dag 2 med å snakke om bruk av videokonferanse og nye arbeidsformer i næringslivet.
På fredag var det nok et oppslag om hvordan Facebook “ødela” skolen. NRK hadde et oppslag fra Troms fylkeskommune om hvordan lærere hadde blitt mer negative til bruk av pc’er i skolen de siste fire årene fordi undervisningen ble ødelagt av Facebook og MSN. Jeg tenker at en lærer som klager på at vedkommende ikke er mer interessant enn Facebook bør gå litt i seg selv. Konstant og umiddelbar tilgang er nå en del av samfunnet, like it or not. Dette gjelder (desverre?) og skolen. Å tro at en kan stenge seg tilbake til fortiden er et fåfengt ønske. Lærere MÅ ta inn over seg den nye medievirkeligheten og endre praksis. Tøft, ja, for noen er endring tøft. Men der er nok av bransjer som har oversett at verden er der ute og dem har det gått ille.
Heldigvis er skolen fylt med lærere som viser stor endringsvilje og utnytter de nye mediene i læringsarbeidet. Jeg har fått tilbakemeldinger fra mange som med stor entusiasme forteller om hvor engasjerte elevene ble når de f.eks fikk velge arbeidsform selv. Mange velger da sosial web som Facebook og MSN, med gode resultater. Andre blogger om sine erfaringer. Liv Marie Schou er en slik lærer. For dem som kanskje selv synes det er vanskelig å finne vinklinger inn i bruk av sosiale medier i skolen er det flott at de kan hente tips av dem som har gjort seg erfaringer selv. På bloggen til Liv Marie kan du og lese om andre lærere som tar Facebook i bruk i undervisningen.
Men Facebook kan brukes til så mye mer. Det er en arena å nå elevene på, som de allerede befinner seg på. Kirkenes vgs har sin egen Facebook-side, som elever, foresatte og ellers alle andre som vil kan få informasjon fra, tilsvarende har Nordahl Grieg vgs, som åpner høsten 2010.
Sosial web er ikke tilpasset tradisjonell formidlingspedagogikk. PC’er er en utfordring i et infomasjonsfattig miljø som et klasserom. Fremtiden er her, lær av alle de gode Døma som finnes der ute og prøv selv.
I morgen “starter” Dei gode døma 2010. Det vil si de konkrete forberedelsene starter. Folk fra IT-avdelinga i Hordaland fylkeskommune, Tandberg og Umoe IKT vil være på plass på hotellet for å rigge til utstyr for videokonferanseoverføring, utstyr for streaming av foredrag, ekstra nettkapasitet, ekstra strøm, oppsett av SMARTBoards, o.l. I tillegg vil en del foredragsholdere komme tilreisende.
Det er meldt på 445 deltakere på årets Dømer, i hovedsak fra de videregående skolene i Hordaland fylkeskommune, men og noen eksterne deltakere. Vi har 3x9 parallelle foredrag og 2x10 parallelle foredrag, tilsammen 47 parallelle foredrag, samt 5 plenumsforedrag og debatt. Et stort og komplekst arrangement. De to foregående årene har arrangementet blitt knirkefritt avviklet og tilbakemeldingene fra deltakerne har være svært gode. Det er ikke til å nekte for at det gir et visst prestasjonspress, for helst vil en jo helst være bedre enn forrige konferanse, ikke “bare” like god. Det er en god og positiv stemning blant alle dem som er innvolvert i avviklingen av årets Dømer og vi gleder oss til å komme i gang.
Mange av deltakere og foredragsholdere er ivrige twittrere og bloggere, og jeg regner med at de neppe er tause under årets Dømer. Så mange vil nok få med seg hva som skjer selvom de ikke er tilstede.
Streaming av fellesforedrag vil og være en mulighet for å få med seg deler av arrangementet. Desverre har vi ikke anledning til å streame alle de parallelle foredragene, men noen vil bli lagt ut. Der er kommet ønsker om hvilke vi skal streame, og noen av ønskene er jeg glad for å si at vi kan imøtekomme, andre desverre ikke.
Jeg vil bare benytte anledningen til å ønske alle som skal holde innlegg under disse to dagene Lykke til og til dem som skal være deltakere Velkommen til konferanse. Håper at vi sammen kan bidra til at dette blir to kjekke og lærerike dager.
