Valget i Iran og dødsfallet til Michael Jacson har gitt sosiale medier stor oppmerksomhet. Det blir hevdet at valget i Iran vil bety det samme for Twitter som Gulfkrigen betydde for CNN.
Clay Shirky holder her et foredrag om hvordan sosiale medier endrer samfunnet vårt.
I dagens BT er det et angrep på Hordaland fylkeskommunes satsing på digitale læremidler. Igjen har BT en negativ vinkling på den satsingen, som våre fylkespolitikere har gjort for å gjøre våre elever i den videregående skole forberedt på å møte det digitale univers, som tross alt befinner seg i verden utenfor skolen. At det å ta digitale læremidler i bruk i undervisningen ikke er umiddelbart intuitivt og at det er utfordrende, er det ingen tvil om. At alle læremidler krever noe av brukeren er det heller ingen tvil om. I så måte skiller ikke digitale læremidler seg ut på noen måte. Blant dem er der gode og dårlige læremidler, og vel så ofte avhenger bruken om de betraktes som gode eller dårlige.
Hvilken kompetanse skal elevene tilegne seg? Hva er det viktig at de kan? I den sammenheng er det spennende med denne undersøkelsen fra Forbes Insights, som er gjort i samarbeid med Google. Den har tatt for seg et ledersegment som omtales som C-suite, det vil si ledere med betegnelsen chief i tittelen. Undersøkelsen heter: The Rise og the Digital C-Suite. How exeutives locate and filter business information.
Undersøkelsen deler ledersegmentet inn i tre grupper:
generation Wang: de over 50. Ikke oppdratt i pc-alderen, fortrolig med PC-bruk, mens de tenker på sitt innføde analoge spåk.
generation PC: er næringslivets digitale nybyggere. Var den første gruppen til å sende epost, lage web-sider, bruke søkemotorer og se næringer flytte over på nett. Disse er i dag mellom 40 og 50.
generation Netscape: denne generasjonens karriere begynte med fremveksten av Internett. Dette er den mest teknologifortrolige gruppen, og mest villig til å ta i bruk Web-baserte verktøy og eksperimeneter med nye teknologier.
Det er interessant med funnene til Forbes at disse lederne, som leder sukksessrike firmaer, først og fremst går online for å skaffe seg informasjon. De benytter seg av søkemotorer, blogger, web 2.0 verktøy og sosiale nettverk, og i økende grad bruker de online video fremfor tekst. En ser et skille mellom de ulike gruppene, mer teknologi jo yngre lederne er.
They’re willing to access information in different ways:
Under-50s are more likely to seek out online video, use
a Web-enabled mobile device, or ask for insights from an
online forum.
I følge Forbes er generation PC den første generasjon “digitale tenkere”.
De spør og om “tradisjonelle “trykte” medier” og om tidsfordeling mellom trykk og digital lesning av disse, og det viser seg at 70% leses digitalt.
Noe som og interessant med denne undersøkelsen er, som det står: Text is king, but online video is entering the C-suite’s ranks”. Det vil si at tekstmediet er i ferd med å miste sitt hegemoni som informasjonskilde.
“Video is definitely going to become a
critical means of sharing information.”
Sarah Alter, vice president for e-commerce and new markets, Discover Financial Services
Dette er YouTube-generasjonen som entrer ledersjiktet, og deres medievaner vil påvirke oss. Hvordan forholder skolen seg til dette endrete informasjonsbildet? Gjør vi våre elever i stand til å utnytte dette store tilfanget av informasjon som kilde til kunnskap? Er den trykte boken fremdeles det optimale redskap for kunnskapstilegnelse?
Fred Wilson holder her et interessant foredrag om internetts disruptive karakter. Slides’ene han bruker kan du finne her. For en som jobber med skole er det som han sier om utdanning spesielt interessant.
I Norge er kanskje Facebook det folk først tenker på når de tenker på sosiale nettsamfunn. En ganske så stor andel av den voksne, norske befolkning har etterhvert en konto her. Men slik er det ikke nødvendigvis i andre land. Dette viser verdenskartet for sosiale nettsamfunn pr. 2. juni 2009.
Det har vært skrevet og Twittret mye om ebøker i det siste. Både Amazoons nye versjon av Kindle og Nasjonalbibliotekets Bokhylla-prosjekt har vært kommentert. Igjen er det spennende å se hvordan initiativer fra idealister og enkeltpersoner tar styringen i cyberspace. Der kommer stadig nye wikibaserte løsninger, så og for bøker. Project Gutenberg er et frivillig, ikke-komersielt prosjekt for å digitalisere bøker. Bøkene kan lett lastes ned på din iPod Touch/Phone og leses derfra.
Prosjektet har over 28 000 bøker på mange språk, og norsk. Ikke så mange enda, men flere kommer nok.
Det nye honørordet innen offentlig forvaltning er transparency. Hva er så denne gjennomsiktigheten? Er det at Venstre 
har opprettet nettside for kommunikasjon,
statsministeren på Twitter 
eller
Fornyingsdepartementet lager debattsider? 
Får vi mer demokrati, deltakelse og åpenhet i samfunnet av det, eller vedlikeholdes og reproduseres maktstrukturer likevel? Ev. at der kommer noen nye aktører på banen, men vi har fremdeles “rom for beslutninger”. Hva ønsker vi av denne åpenheten? Er målet mer effektivitet (raskere beslutninger, kommunikasjon og mer og korrekt informasjon) eller er det deltakelse? Og er vi som samfunn i så fall beredt for denne deltakelsen? På Delte Meninger gikk der en debatt om sosiale medier i skolen. Jeg var desverre ikke inne og kommenterte på den, men det som har slått meg i ettertid er argumentasjonen.
Petter Bae Brandtzæg argumenterer her:
Teknologi vil bare være en av en rekke alternative og noenlunde ekvivalente kilder til læring og utvikling.
Etter min mening er digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer. Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn. Det har også vært for lite fokus både på hvilke typer mediebruksmønstre eller medier som faktisk fremmer digital kompetanse, og hvilke typer eller grader av digital kompetanse man bør forvente på ulike alderstrinn. Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen.
Men handler bruk av sosiale medier om digital kompetanse? Eller handler det om noe helt annet: sosial kompetanse, deltakelse, samhandling, demokrati, etc. Kan bruk av sosiale medier komme i samme kategori som bruk av regneark, tekstbehandlingsprogam, epostklienter, etc? Eller er dette noe kvalitativt anderledes?
I USA er deltakelse og transparency ved hjelp av sosiale medier et “hot tema”. Dette foredraget av Clay Johnson på Web2.0 Expo er et interessant innlegg om sosiale medier for å oppnå transparency innen forvaltningen i USA. Dette handler ikke mye om “digital kompetanse”, men hvordan orientere seg i et samfunn med mange nye verktøy og kanaler for samhandling, kommunikasjon og deltakelse. Kan vi stenge dette ute fra skolen?
