Dette er mine personlige tanker, refleksjoner og undringer. Her tenker jeg høyt over det som faller meg inn, mest ikt og læring.
Forfatter av "Læring i en digital tid"
Til høsten er det valg og de politiske partiene er i gang med sine valgkampstrategier. Høyre kjemper for politisk reklame på TV og de små partiene kjemper om å få være med i valgdebatter. Når jeg så på en debatt på TV for et par dager siden hvor Trond Giske forsvarte forbudet mot politisk fjernsynsreklame og Vidar Kleppe kjempet for å komme på TV, slo det meg hvor tradisjonelt de tenkte. Nå kan det skyldes temaet i debatten, men politikerne har nå helt nye arenaer til disposisjon.
I boken “Throwing the Sheep in the Boardroom” snakker Fraser og Dutta om hvordan sosiale nettverkssamfunn åpner for mobilisering og feedback fra velgere som er mer direkte og effektive enn tradisjonelle medier. Både McCain og Obama forstod at der foregår et maktskifte vekk fra politiske organisasjoner og over til folket. For politikerne innebærer dette at de må ha “friends in low places” for å vinne valget.
I boken “Civic Life Online” viser de hvordan ungdom velger vekk tradisjonelle arenaer for deltakelse i politisk liv til fordel for nye arenaer som blant annet nettsamfunn, virtuelle verdener og blogger. Dette kombinert med at der har skjedd en endring i sosiale og politiske identitesprosesser som en konsekvens av de siste tiårs globale og økonomiske endringer gjør at en del av de etablerte kanaler for velgermobilisering ikke er like effektive lengre.
Utenfor våre grenser tar politiske partier disse arenaene systematisk i bruk. Det blir spennende å se hva våre politiske partier gjør og hvordan det gir seg utslag på valgdagen.
The World Wide Web er nå 20 år. Tim Berners-Lee er mannen som utviklet denne muligheten for å dele dokumenter, bilder, videoer og annen informasjon på nettet. Nå ønsker han å ta dette konseptet et skritt videre, deling av data på nettet. Tanken er et system for deling og kobling av tall på nettet. Systemet kaller han Linked Data.
Ang. strategier for web 2.o i klasserommet anbefales denne, om hva forskning sier om sosiale nettverk, web 2.0 og læring. Her finner du og denne tankevekkende videoen fra TED Talks med Hans Rosling.
Fra sentrale myndigheter og skoleeier satses det tungt på at skolene skal bli “digitale”. Digital kompetanse er basisferdighet i alle fag, elevene har laptop, læremidlene er i varierende grad digitale, det forventes at NDLA benyttes som læremiddel, Web 2.0 og sosial web er noe vi ønsker at både lærere og elever tar i bruk. Dersom skolene og lærerne gjør jobben sin, og det forventer vi jo at de gjør, får vi ganske kjapt en rekke arbeidstakere og borgere som er fortrolig med dette universet både fra sin fritid og fra sitt “profesjonelle” liv som elev. Hvilket samfunn kommer disse elevene ut i? Er vi klar til å ta mot dem?
Etter at Obama inntok kontorene i Det hvite hus har dette temaet virkelig skutt fart i USA. Jeg har tidligere nevnt nettsamfunnet Govloop, som består av byråkrater som diskuterer hvordan offentlig forvaltning kan møte de endringene vi står overfor. I ett av innleggene der er temaet/spørsmålet om borgernettverk (citizen networks) er “the next big thing”.
Argumentasjonen i debatten (som ble startet av Kim Patric Kobza) går i korte trekk ut på at vi har en gamme og en ny verden.
Old world technology models are built on assumptions that: > Transparency is created through the act of publication. > Centralization of information in portals is the best means of disseminating information to citizens. > Dialogue between government and citizen is two way - government to citizen and citizen to government.
I den nye verden derimot
> Transparency is created by government publication coupled with network transparency created by citizens talking with citizens - citizen exchange. > Citizens organize in decentralized networks based on common problems and experience. > Dialogue between government and citizen is continuous and includes other citizens and citizen exchange.
På bloggen Hack’s Haven er government 2.0 tema. Der kan en finne denne videoen om Web 2.0 og forvaltningen.
Er forvaltningen i Norge klar til å ta i mot disse nye, (forhåpentligvis) digitalt kompetente medborgerne? Hvis ikke, har vi strategier for å bli det?
Jeg har vært en tur i Sør-Amerika, så blogging har ikke akkurat min hovedbeskjeftigelse når det er over 30 grader ute, stranden er rett utenfor og jeg har en del andre ting å gjøre. Men takket være teknologien kunne jeg likevel være oppdatert på det som skjedde hjemme, jeg har vært innom både Twitterog Facebook med jevne mellomrom. Bloggosfæren lot jeg derimot ligge. Blir mye å ta igjen.
Hva har disse tingene felles? Utvikling og manglende kompetanse. Verden har alltid utviklet seg, mer eller mindre frivillig (vi er jo tross alt ikke lengre i steinalderen). Noen perioder er preget av raskere omveltninger enn andre, og noen utviklingstrekk har bedre konsekvenser enn andre. Dette er vanskelig å forutse. Utvikling er litt som en Pandoras eske, hvor du ikke kan putte inn igjen all den “styggedommen” som kom ut når du åpnet opp.
Det er sagt at 2008 var det året “alle” kom på nett. Men hvordan kom de på nett? Facebook er et voksende fenomen hos “voksne” (nettsinkene?), men er det å være på nett, er det å bruke sosiale medier? I følge Kyle Lacy Do The Generation Y Disconnect on Social Media. Hvilket innebærer en svært begrenset innsikt i bruk, strategier og ikke minst utfordringer knyttet til sosial web. En utfordring som absolutt må tas på alvor er denne:
Vi mennesker liker å se bakover, alt var så mye bedre før. Sommerne var lengre og varmere, menneskene snillere og bollene var større og billigere. Verden uten internett var mye tryggere.
I skolen ønsker vi at elever og lærere skal ta i bruk sosial web i undervisningen fordi det er blitt en viktig arena for samhandling i samfunnet vårt. Jeg er på ingen måte av dem som av frykt for alle farer på nettet ønsker å holde barn og unge vekke, snarere tvert i mot. Nettopp på grunn av alle utfordringene knyttet til sosial web er det svært viktig at elevene møter dette i skolen og får opplæring i hvordan forholde seg til disse mediene. Problemet er imidlertid den manglende kompetansen hos lærerne. Altfor mange lærere bruker ikke sosial web, og mange av dem som bruker det er selv på utforskingsstadiet og har ikke den nødvendige kompetanse og innsikt som trengs for å være en god veileder for elevenes nettbruk.
Et annet problem er at “vi voksne” avkoder nettet og nettets sosiale spilleregler ut fra vårt erfaringsunivers. En slik konsekvens kan en se her, hvor “tankeløs” spredning av informasjon kan få utilsiktede konsekvenser. Men som en historie jeg hørte: en far sa til sin datter at hun måtte passe på at hun ikke la ut festebilder på nett for da kunne potensielle arbeidsgivere se dem, hvor han fikk til svar at det var ikke noe problem for det kom til å ligge tilsvarende bilder av dem ute på nettet.
Et annet forhold som bekymrer meg litt: fører disse nye mediene til noen reell endring i skolen eller sementeres gamle modeller i nye medier? Når lærerne “tar styringen over den sosiale webben”, blir den da “låst inne” i det skoleuniverset som vi kjenner og de utfordringene dagens skole har reprodusert? Når det er et uttalt politisk mål og en sosial nødvendighet at ungdommen fullfører videregående skole, hvorfor tenkes det ikke mer alternativt når 30% (!!!!) ikke fullfører. Argumentet om at de ikke passer i skolen holder ikke, for store deler av denne elevmassen vil få store sosiale og økonomiske vansker som følge av sin manglende skolegang. Hvor stor er andelen av elever om ikke får utnyttet sitt læringspotensiale i skolen? Jeg gjentar meg til det kjedsommelige: skolen har en systemfeil! Det er vanskelig for den enkelte lærer å bryte ut av dette systemet, de fleste lærere prøver så godt de kan å møte alle sine elever, men rammene er en utfordring.
Sosial web er en naturlig del av skolesamfunnet, men like lite som vi skal stenge for disse arenaene, like lite skal vi ukritisk ta dem i bruk. Nå når det jobbes med ny lærerutdanning, bør sosial web være obligatorisk pensum for alle som skal jobbe i skolen, uavhengig av alderstrinn.
I preindustrielle samfunn hadde innbyggerne stort sett inngående kunnskap om de områdene de arbeidet med, det var viktig å forstå helheten og en arbeidet seg ned mot detaljene. Med industrialismen ble kunnskapstilfanget økende, kompleksiteten større og arbeidsoppgavene delt opp i enheter. En trengte ikke lengre ha “helhetskunnskap” for å utføre jobben sin på en god måte. Dette preget og kunnskapssynet i skolen, hvor fag og emner ble skilt, og kunnskapen ble et byggeklossystem hvor en gikk fra det enkle til det komplekse, en analytisk tilnærming til kunnskap og kompetanse. Tanken var at ved å ha kunnskap om bitene kunne man etter hvert tilegne seg kunnskap om helheten. For mange elever i skolen er dette en utfordring, da de har en holistisk tilnærming til læring, de må se helheten/meningen før de kan jobbe seg nedover mot bitene. Når skolen ikke møter dem på disse preferansene detter de ut. Et fag som spesielt merker dette er matematikk. En matematiker sa en gang til meg at det er først på hovedfagsnivå at matematikken blir interessant, for da ser du alt du kan anvende den til Det er jo forferdelig trist om en først må studere et fag i så mange år før en ser meningen med det, i så fall er det ikke det minste rart vi har realfagskrise i dette landet. Dette gjelder ikke bare matematikk, på nettstedet physorg.com kan en lese en artikkel om hvordan memorering av historiske fakta fører til kollektiv stupiditet/cluelessness. Det er viktigere å forstå hvilke mekanismer som fører til historiske hendelser enn når de skjedde. Dette argumentet kan nok overføres til andre fag.
Det som er så fantastisk og vi som lever i dag er så priviligert å ha tilgang til, er all den teknologien som muliggjør wwww, internett og alle dertilliggende herligheter. Jeg håper virkelig ikke at de krefter som jobber for å begrense de mulighetene denne teknologien gir oss vinner frem. Det ville være et tap for vårt kollektive minne og vår kunnskapsutvikling. Takket være moderne teknologi kan en for eksempel få tilgang til en fantastisk film Disney laget i 1959, som heter “Donald in mathmagic land”. For lærere som har problemer med å få elever til å forstå at matematikk er viktig og relevent for de fleste av livets mysterier og utfordringer, er denne filmen en gavepakke. Her vises matematikkens betyding for kunst, kultur, mote, sport, spill, musikk, biologi, kort sagt, en hver elev skulle finne noe som interesserer dem. Filmen kan du finne på YouTube, den er i 3 deler og lenkene finner du under.
Verden utvikler seg og det gjør teknologien og, og når først noe er blitt en del av hverdagen vår forventer vi at det fungerer knirkefritt, slik at vi slipper å tenke på at det faktisk er der. Vi stiller store krav til omgivelsene våre og er rask til å si fra når det ikke fungerer. Dette litt spissformulerte, men tankevekkende, intervjuet , som jeg fant på bloggen til Daniel Pink, viser hvor selvfølgelig teknologien er blitt for oss.
