Dei gode døma 2009- forskning møter praksis, praksis møter forskning

Vi har nå fått klar en nettside for Dei gode døma 2009. Hele programmet ligger ikke der enda, men denne siden vil bli fortløpende oppdatert.

Black Swan

Før europeerne ”oppdaget” Australia var de sikker på at alle svaner var hvite. Alle observasjoner bekreftet dette. Det betydde ikke at der ikke eksisterte svarte svaner, for det gjorde det, i Australia. Når så de første europeerne kom til Australia, og så disse svanene, betød det en total endring av ”verdensbildet”: "alle svaner er hvite". (betegner vår begrensete evne til å lære fra erfaring og observasjon, og hvor skjør vår kunnskap er)

Senere har begrepet ”black swan” blitt bruk for å betegne disruptive fenomener, som blant annet Google og nå sist, finanskrisen. Det at vi ikke ser et fenomen betyr ikke at det ikke er der. Det betyr heller ikke at det ikke får betydning for oss. Jeg leste ett sted at hjernen vår er formet slik at alle observasjoner vi gjør puttes inn i eksisterende ”bokser” i vår mentale ”kommode”. Det fikk den konsekvensen at indianerne, som levde på østkysten av Amerika, ikke så spanjolenes skip i horisonten når de kom seilende fra Spania. Den enkle grunnen var at de aldri hadde sett noen skip, og ikke hadde mentale kart for å avkode det de så. En av medisinmennene så imidlertid at sjøen oppførte seg rart under skipene, og etter lengre tids observasjon ”oppdaget han skipene i horisonten”. Når da medisinmannen forklarte sine stammemedlemmer hva de skulle se etter, ”så” de plutselig og disse fremmede skipene. Hvor sann denne historien er, skal ikke jeg si så mye om, men det den illustrerer er vår tendens til å tolke nye fenomener inn i vårt eksisterende fortolkningsapparat. Når det gjelder de spørsmålene vi stiller, og svarene vi kommer frem til, i forhold til en skole for det 21. århundre; er det fullt av ”svarte svaner”?

Digitale ordbøker

Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Hordaland fylkeskommune jobber med en anbudsrunde på digitale ordbøker, og i den forbindelse må vi utarbeide en kravspesifikasjon. Noen formuleringer er standardformuleringer, og noen er spesifikke for den aktuelle anbudsrunden. Det som slår en når en jobber med dette er hvor fort utviklingen går, hvordan nye muligheter oppstår, men og nye krav og forventninger skapes. For det første: det å få anbudet levert på CD-rom, som var veldig hending for et år siden, er nå helt uaktuelt. CD er ”gammeldags teknologi”, og det er færre og færre maskiner som faktisk har en cd-stasjon. For det andre: en digital ordbok må dekke det en tradisjonell analog ordbok dekker, - og mye mer. Som litt erfarne brukere av digitale medier har vi den del krav og ønsker til en ordbok. Noen av disse kravene møter dagens ordbøker, andre krav er ønsker fra vår side. Hvor skal vi legge listen. Et annet dilemma er: stiller vi de riktige kravene i forhold til utviklingen, behovene og mulighetene? Hvor lenge vil det være aktuelt med digitale ordbøker? Etter hvert blir teksthåndteringsprogrammene mer og mer avanserte og inneholder mange av de funksjonene vi tradisjonelt forbinder med ordbøker, og det kommer stadig flere gode løsninger på nett. Vil det erstatte behovet for ordbøker? I den digitale tidsalder er det ikke bare å flytte problemstillingene over på nett. Vi må stille nye spørsmål, se etter ”the black swan”.

Bloggingens død

Som jeg tidligere har nevnt har Svend Andreas Horgen spurt på bloggen sin, gjemmesiden, om Facebook kan brukes i undervisningen. Ett av svarene han har fått er: når skolen "adopterer" ungdomskulturer dør de, og peker på visebølgen på 60-tallet. På bloggen sin viser vedkommende til Wired, som skriver at blogging er dødt (det vil si så 2004). "Blogging er det bare noe noen gamlinger som gjør, ja også en drøss med damer da, som ikke kan holde munn på nettet heller." (Ok, hint, hint hold kjeft, slutt å blogg). Ingunn Kjøl Wiig referer til denne utfordingen når hun skriver om sine erfaringer med å få elevene til å blogge. Det er neppe tilfeldig at det er gutter som ikke umiddelbart omfavner denne formen for kommunikasjon. Å uttrykke seg på en blogg for hele verden er ganske utleverende, og litt skummelt. Det ligger der, alle kan lese det og tolke inn det de vil i det du skriver, du blottstiller deg for andres dom. Er ikke bare enkelt, spesielt i en sårbar undomstid.
Det jeg synes er flott, er at vi diskuterer dette, problematiserer det, ser på fordeler og ulemper med de ulike uttrykksformene, og ikke ukritisk omfavner eller avviser, og til slutt; har metodevariasjon, alt er ikke for alle. Ei heller blogging.
Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, ikke alle liker å kommunisere med ord, verken muntlig eller skriftlig. Guttekulturen er en kultur mer preget av handling enn ord, som kanskje mer er en jentegreie. I vår begeistring over disse nye mediene må vi passe på å ikke kaste barnet ut med badevannet. Dette viser med all tydelighet skolens dilemma og utfordring; one size doesn't fit all. Blogging er kanskje "oversharing"?
Håper denne debatten fortsetter.

Oversharing?

Daniel Pink viser på bloggen sin til at Webster’s New World Dictionary for tiden har en avstemming om årets nye ord. De fem finalistene er :

cyberchondriac
leisure sickness
overshare
selective ignorance
youthanasia

Liker spesielt ordet overshare......og vi som prøver å utvikle en delingskultur i skolen.......

Web 2.0 i skolen.

Jeg tenkte jeg skulle lage en liste over ulike web 2.0 verktøy, men som den gode googleist jeg er, ser jeg først om noen andre har tenkt tanken før meg. Ikke overraskende har flere gjort det. Copy and paste er en viktig kompetanse i det digitale nettsamfunnet, og jeg benytter med av denne utskjelte (og i skolen ulovlige) teknikken og deler herved noen av lenkene jeg fant:

Kathy Schrok's guide for educators
Web 2.0 in schools
School 2.0
Best Web 2.0 Applications for Elementary School
Building a Web 2.0 school Web site

Social networking til nye høyder?

De fleste av oss bruker mange ulike kanaler for å kommunisere med omverdenen online; e-post, nettsamfunn, bokmerkedeling, bildedeling, m.fl. Nå er det kommet en plattform som skanner alle disse ulike arenaene og samler dem på ett sted, samt lagrer en del ekstra informasjon, f.eks hvordan du kjenner kontaktene på de ulike listene dine, og hvor mange ulike kanaler dere har kontakt på(epost, Facebook, Twitter, LinkedIn, etc), hvor du reiser på Doppler, ønskeliste på Amazoon og din delte kalender. Rene overvåkningsverktøyet eller et verdifullt hjelpemiddel til å holde orden i en komplisert hverdag? Anonymitet er hvertfall en saga blott.

Du kan se en video om verktøyet på YouTube

Å lære fra sine feil.

På bloggen HR & Social media fant jeg et innlegg om hvordan lære fra sine feil. Der var det blant annet link til en interessant artikkel om hvordan Google ble en suksess gjennom å feile. På Harvard Buisness Publishing står dette sitatet av Edison:

"I make more mistakes than anyone I know. And eventually I patent them."

Bra for oss at han gjorde feil. Leste en gang at han gjorde 1000 forsøk før han klarte å "finne opp" glødelampen. Da han ble spurt om de 999 mislykkete forsøkene svarte han: at han hadde funnet 999 måter det ikke gikk ann å lage glødelampe på. Dette husker jeg og fra min studietid; at ikke-funn i altfor liten grad ble publisert. Stort sett publiserte folk funnene sine, mens ikke-funn var av liten interesse, var jo i grunnen fiaskoer. I artikelen heter det:

"It's only a failure if we fail to get the learning",

Og læringen fikk Edison så definitivt.

Hos Buisness week, som og er link til på bloggen, heter det:

"Everyone fears failure. But breakthroughs depend on it. The best companies embrace their mistakes and learn from them "

Har denne filosofien noen relevans for skolen og læringssituasjonen?

Alexander Sokol skiller mellom disse tre tilnærmingen til læring. Hvilken av disse identifiserer du deg med?

1.
There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.

2.
Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.

3.
Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

To blog or not to blog,...that's the question...

For tiden pågår det svært interessante debatter om innholdet i skolen; bøker vs digitale læremidler, NDLA/frie læremidler vs. lisensbaserte læremidler fra forlagene¨, LMS vs web 2.0 verktøy. Skal skolene ta i bruk de nye web 2.0 verktøyene i skolearbeidet? Frontene kan til tider bli ganske harde, hvor de ulike synspunktene harselerer med den andre partens synspunkter. På gjemmesiden spør Svend Andreas Horgen om Facebook kan brukes pedagogisk. På ett av innleggene på siden svarer tomerik at han har lest undersøkelser som viser at elevene ikke ønsker å blande skole og fritid. Dette står i kontrast til undersøkelser som viser at NetGen gjerne lar disse arenaene flyte over i hverandre. Det som ofte slår meg i arbeidet som prosjektleder for Den digitale skole, er hvor konservative elevene er. Veldig mange elever avviser PC'er og digitale verktøy i skolen, fordi de ikke har gode erfaringer fra læringssituasjonene i skolen. Dersom elevene må dra på tunge bøker, ved siden av en tung PC, som ikke blir brukt, er det klart at de ikke gidder å ta PC'en med. Dersom elevenes erfaringer med bruk av PC i undervisningen begrenser seg til avanserte skrivemaskiner, som de i tillegg kan bruke til å surfe på nettsamfunn, forstår jeg godt at de ikke ser nytten.
Her kommer den ansvarlige pedagogen inn. En kan ikke forvente at elevene skal være eksperter på pedagogisk bruk av IKT, det er lærerens jobb. Men en lærer kan ikke bare uten videre ta disse mediene i bruk. "Web 2.0 is a state of mind." Med et tradisjonelt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elevrolle, vil jeg påstå at PC'er (og dermed web 2.0) er fremmedelementer. Lærere må i større grad selv bevege seg ut i cyberspace, ikke bare basere seg på digitale læremidler. I morgendagens skole nytter det ikke bare å sette strøm på gamle læremidler og metoder.

Langt innlegg om skole

Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har en sjef, Opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, som virkelig lever opp til mottoet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig. Og han er, til tross for at han er en voksen mann, ikke ferdig. Han er våken og i konstant læring og utvikling, noe han sist beviste i foredraget han holdt på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm. Det å være i utvikling er en viktig egenskap i vår verden i stadig endring, og for oss som jobber med skole, og skal, forhåpentligvis, forberede elevene på morgendagens utfordringer, er det viktigere enn noen sinne å være i utvikling.
Jeg var i uken på et møte i Lærende nettverk, hvor temaet var bruk av digitale medier i undervisningen. Der ble det vist gode eksempler på bruk av digitale medier i undervisningen, av lærere i ”alle aldre”. Det kom og frem, ikke overraskende, at der er stort strekk i laget på de representerte skolene. Det ble en diskusjon om hvordan håndtere dette, og fra en av deltakerne kom følgende hjertesukk: hvordan kan vi akseptere at høyt utdannete lærere har problemer med å lære? Vedkommende tenkte selvfølgelig på alle disse lærere som av ulike grunner ikke kan/vil ta disse nye mediene i bruk i klassen. I fortsettelsen ble det og stilt spørsmålstegn ved læringsverdien til disse nye verktøyene/mediene. I den sammenhengen vil jeg komme med noen betraktninger:
- det kanskje viktigste argumentet: digital kompetanse er pålagt i alle fag i læreplanen. Lurer på hvordan vi ville forholdt oss til en lærer som ikke brukte skrift i timene sine (noe som og var en teknologisk nyvinning en gang i tiden)? Er en lærer i posisjon til selv å velge vekk deler av læreplanen (basiskompetanser)? Skolen fungerer ut fra et samfunnsmandat, og våre folkevalgte politikere har bestemt at dette er en viktig del av læringsarbeidet i skolen. Skal en motarbeide digital kompetanse i skolen, må det skje gjennom politiske kanaler.
- Digital kompetanse er en kompetanse i seg selv, som en trenger i vårt gjennomdigitaliserte samfunn. Har en ikke de nødvendige ferdigheter til å manøvere, tolke og beherske disse mediene, vil en i praksis være en funksjonell analfabet. Noen hevder at dette lærer de unge likevel, kanskje bedre enn de voksne, da de er digitalt innfødte. Men vi vet at de unge lærer ikke alt de trenger på egenhånd, de trenger og den kompetansen de voksne besitter for å øke sin kompetanse. Vi har sosiale skiller, selv om de kanskje følger litt andre enn de tradisjonelle skillelinjene når vi snakker om nettsamfunnet. Men skolen har et viktig mandat i å forberede alle til et aktivt voksenliv, som arbeidstaker og medborger. Da er det viktig at skolen gir den nødvendige digitale kompetanse til alle elever, uavhengig av bakgrunn. Vi kan ikke fortsette å reprodusere ulikhet.
- Hva er kunnskap og kompetanse? Kan vi fortsette å bruke det tradisjonelle rammeverket for kunnskap og kompetanse i vår digitale tidsalder? Vi har et syn på kunnskap og kompetanse, som innbærer at den enkelte er som en tom bøtte som fylles med kunnskap, og som senere øser av denne kunnskapen, blant annet til eksamen. Derav paradokset: digital eksamen. Vi gjennomfører eksamen på verktøy som er bygget for kommunikasjon, men stenger for kommunikasjon. Noe som lager kjempeutfordringer for dem som skal se til at eksamen blir gjennomført på en forskriftsmessig måte. Vi er så redde for at elevene skal fuske, at vi setter i gang de mest kreative løsninger for å forhindre det, i stedet for å se på det grunnleggende: kunnskap og kompetanse; hva er det? Hva trenger vi?
- Læringsutbytte? Kunnskapsdepartementet snakker om at de vil innføre nasjonale prøver i digital kompetanse og vi får stadig høre om at der finnes forskningsrapporter som viser at læringsutbyttet går ned når elevene jobber digitalt. Lærer elever som jobber digitalt det samme som de som jobber analogt? En lærerutdanner sa til meg at en lærer med 40 elever kunne ha bedre læringsutbytte hos sine elever enn hos elever ved baseskoler. Men lærer disse elevene det samme? Der var en svensk forsker som så på dette. Han hadde hørt at elever i Kina, med en lærer og 50 elever og veldig tradisjonell pedagogikk (formidling, og høring hvor en begynte på førstemann og jobbet seg rundt i klassen (tradisjonell høring)), hadde den svakeste eleven bedre skoleresultater enn de flinkeste elevene i USA. Dette måtte selvsagt vedkommende se nærmere på. Det viste seg at de kinesiske elevene lærte fragmentert kunnskap som ikke hadde noen relevans utenfor klasserommet, men elevene i USA i mye større grad var deltakere og medskapere i sin egen læring. Hvem av disse to har størst forutsetninger for å ta med seg kunnskapen fra skolen over i ”real life”?. Når vi måler læringsutbytte måler vi da det elevene faktisk har lært? Dersom vi alltid har lært eleven å løpe, men så begynner å lære dem å svømme, men fortsetter å måle løpeferdighetene deres, hvilke resultater får vi da? Dersom løperesultatene går ned, har da svømmetreningen vært mislykket?
- Forskning på læringsutbytte: mange aviser digitale medier/verktøy i undervisningen fordi det ikke er nok forskning på området. Hvordan kan vi få forskning på området uten å ha erfaring og kompetanse på området (les: bruk i klasserommet)? Hva kommer først: hønen eller egget? Kunnskapsdepartementet sier blant annet at mange lærere avviser digitale medier i undervisningen fordi de ikke har de nødvendige kunnskapene om bruk av digitale medier i klasserommet. Når så forskere går inn og måler effekten av denne mangelfulle praksisen, hva finner de da? Godt læringsutbytte? Hvem sin feil er det? Utstyret eller pedagogen?
- Til slutt (langt innlegg dette): I skolen er vi veldig opptatt av hva vi vet(les: tror vi vet) virker. Men virker det vi gjør så bra? Se på Pisa tallene og frafallet i videregående skole. Er de tegn på at det vi gjør virker så bra? Dersom vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort på, samme måte som vi alltid har gjort det, vil vi få de samme resultatene som vi alltid har fått. (Norsk) skole er kontrollfriker og systematiske feilsøkere. Vi sender elever til BUP og PPT, når de ikke passer inn, for at PPT og BUP skal fikse dem, eller så gir vi dem spesialundervisning (mer av det de ikke får til, slik at vi virkelig gnir inn følelsen av ikke å mestre (litt spissformulert)). Vi spør for ofte: hva skal vi gjør med lille Per for at han skal få til matten, i stedet for å spørre: hva skal vi gjøre med matten for at lille Per skal få den til? Hva om vi fokuserte mer på mestring? Gav elevene selvtillit ved å sette dem i situasjoner hvor de opplevde å lykkes? Jeg vet at lærerne gjør den feilsøkingen de gjør i beste mening, de er ansvarsfulle mennesker som vil det beste for elevene. Men vil elevene lære mindre av at vi ikke er så opptatte av hva de ikke kan? Departementet er litt inne på det når det nå kommer krav om fremovermelding, hva eleven skal gjøre for å oppnå ulike mål, så de på rett vei, men vi er fremdeles for opptatt av feilsøking.
- Kontrollbehov/system: i skolen er vi altfor redd for å feile/mislykkes. Det vi gjør skal være kjent og forutsigbart, innenfor aksepterte rammer. Hva om vi i større grad åpnet opp for ”å tørre å feile”? Arne Krokan sier: "Dersom du ikke har noen prosjekter som går på trynet av og til, har du ikke prøvd hardt nok". Skolen burde i større grad hive seg ut i ukjent terreng, gå litt på trynet, reise seg opp igjen og gå videre. Bare slik kan vi få utvikling, mot en bedre skole for fremtiden. Men som kanskje ikke er like lett å måle??

Dei gode døma

Da er programmet for Dei gode døma i havn, venter bare på en foredragsholder. Denne gangen blir det mange parallelle sesjoner, lurer på om det kan bli for mange? Trodde det skulle bli vanskelig å finne gode eksempler, men sliter vel heller med det motsatte problemet - der finnes så mange gode eksempler der ute. Mange flinke lærere som gjør en kjempejobb. Utfordringen er selvsagt å sy programmet sammen slik at det passer for mange, uten at vi "forskrever oss".
Jeg lurer på hvor lenge det vil være behov for slike samlinger? Det som er en kjempeutfordring er strekken i laget. Så mange lærere har full kontroll på dette, og turnerer bruken av digitale medier i undervisningen med største eleganse, og andre lukker øynene og tror at da går det vekk.
Og så har vi dem som stiller spørsmålet ved læringsutbyttet ved disse verktøyene, som om en ting i seg selv gir læring. Hvorfor problematiserer de ikke bøker på samme måte? Gi eleven en bok og så - simsalabim- lærer de alt som står i boken.

Det som er nytt av året er at vi har et samarbeid med Universitetet i Bergen om innhold. De vil stille med internasjonale forskere som vil holde foredrag om praksisbasert forskning. Vi vurderer derfor å endre tittelen litt til: Dei gode døma- forskning møter praksis, praksis møter forskning.

Government 2.0

Barak Obama var den første presidentkandidaten som for alvor forstod, og tok i bruk de nye mediene, og dermed nådde ut til de yngre generasjonene, og fikk dem til å delta i valget. Obama gikk imidlertid ikke i den fellen at han skjøv fra seg den ikke-så nettfortrolige generasjonen. I følge Tapscott (igjen- er han guru eller er han guru ;-)) skyldtes Obamas suksess at han ikke bare nådde den yngre generasjonen (noe Hillary Clinton ikke gjorde), men og at han ikke skapte vanntette generasjonskiller. Suksess i dagens økonomier er avhengig av at de unge får være kreative i samarbeid med de eldres erfaring og kompetanse. Bare unge, eller bare eldre, er like feil.

På hjemmesiden til Wikinomics fant jeg denne linken:

50 suggestions for how President-elect Obama can use the Internet to govern

Artig lesning. Inkluderer 10 spørsmål Twittere vil ha svar på.

Dei gode døma 2009

Sitter og jobber med programmet for konferansen Dei gode døma 2009, og lurer på hvorfor er jeg så dum å gang på gang ta på meg slike store prosjekter? Hver gang jeg tenker at nå har jeg programmet i boks, skjer det noe som gjør at jeg må endre det. Ville hatt det ut i god tid, skolene trenger jo tid. Vi har hvertfall fått oss nettside, noe vi ikke hadde i fjor. Det ligger ikke noe der enda, men det kommer.
Litt skummelt er det jo og, for tilbakemeldingene i år var så bra, og vil jo være like bra eller (helst) bedre til neste år.
Gjør en del endringer fra i år, men håper det blir bra.

Mer NetGen

Her er et litt lengre intervju med Tapscott, litt mer informativt.

Don Tapscott - Grown Up Digital

Ved et par anledninger har jeg nevnt Don Tapscott og Grown Up Digital. Her kommer Tapscott in person.

Digital dannelse

Etter en ganske så meningsløs og spissformulert, men morsom og ironisk runde med twittring, fant jeg tilfeldigvis dette innlegget om atferd på nett:

Selfishly Selfless; Selflessly Selfish or My Responsibility to a Network

Interessante betraktninger om hvorfor vi uttrykker oss på nett og hvem vi ønsker å "høre på" og hvorfor. Poenget er at det gjelder en del andre regler på nett enn i den analoge verden. Les selv og døm, er det slik du oppter på nett?

Tilbake til Twitter: her er en av kommentarene på innlegget:

“The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes “Awww!”
These are the types of people I want to see in my Twitter feed!

Lykke til på Twitter :-)

Eplefremtid

Til alle dere eplefans der ute - det er bare å åpne lommeboken

Her kan du og se MacTablet

Did you know 3.0

Som en oppfølging til videoen om The Conseptual Age, kan siste versjon av Shift Happens/Did You Know være relevant

Conseptual Age

Dette er en veldig god video jeg fant på TeachersTube, om samfunnet etter informasjonssamfunnet, The Conseptual Age (tidligere omtalt). Her er en del konkrete eksempler på hvordan skolen fra industrisamfunnet må endre seg. Nyttig for mange.

Personvernkommisjonen

På konferansen Skolen i digital utvikling på Lillestøm 14. november 2008 var Personvern tema. Et kjempeviktig tema som vi er altfor lite bevisste på i skolen (og samfunnet ellers). Foredragsholder var Kjersti Fjørtoft fra Personvernkommisjonen. (Jeg har tidligere vært inne på dette temaet på bloggen min fra en litt annen synsvinkel, blant annet Petter Branzegg sitt innlegg på ITU Sosial web og læring, 16.10.2008)

Fjørtoft startet med spørsmålet: Hvorfor personvern?
Den teknologiske utviklingen gjør det stadig vanskeligere å opptre anonymt, vi etterlater oss drøssevis av elektroniske spor, informasjon om oss er lagret i ulike personregistre, og kameraovervåking blir mer og mer vanlig.

I Norge er vi opptatt av personvern, men lite bekymret for overvåking. Vi har stor tillit til myndighetene, og tror at overvåking er rettet mot de andre, ikke mot oss.

Det er mange som ønsker av ulike, gode, grunner å lagre informasjon om enkeltpersoner, men gode hensikter må veies opp mot personvern.

Barn og unge er spesielt nevnt i mandatet til personvernkommisjonen.
Lett å bare fokusere på barn og unges uforsiktige bruk, man må og fokusere på de voksnes digitale dømmekraft (foreldre og skole) Har en gode nok rutiner for lagring og sletting av personopplysninger, og lagres de så godt at de ikke kommer uvedkommende i hende

Personvern er særnorsk ord omfatter forhold som:
Vern av personlig integritet
Vern av personopplysninger
Vern av privatlivets fred

Personvern og privatliv : En forutsetning for selvrealisering og identitetsdannelse, for å opptre i ulike roller, for å opprettholde sosiale relasjoner upåvirket av informasjon som ikke er relevant for relasjonen


Personlig integritet:
Respekt for individets mulighet og evne til å ta valg på bakgrunn av selvstendige oppfatninger og vurderinger.

Identitetskategorier:
Geografisk
Kroppslig (spredning av bilder med seksuell karakter via internett og mobil)
Psykisk (Individets følelser, tanker og oppfatninger)
Kommunikasjon (respekterer retten til uforstyrret kommunikasjon med andre, er det å lese barnes epost, sms, m.m manglende respekt for barnets integritet, hva med lærere som vil overvåke elevenes pc-bruk)
Informasjon/personoppl.
Kontekstuell (rase, etnisk bakgr, livssyn, helse, politisk, rulleblad, fagforening, etc)

Personopplysningsloven setter strenge grenser for hva og hvem som kan lagre personopplysninger. Skolen og skoleverket må ha gode rutiner for oppbevaring av personopplysninger. Skolen trenger opplysninger, og må utveksle opplysninger med andre f. eks. barnevern. Den opplysningene omhandler må stole på at informasjonen ikke blir misbrukt eller brukt i andre sammenhenger enn de var tiltenkt.

Faren er at vi får et korrupt regime som får tilgang til alle disse personopplysningene som er lagret.

Bruk og lagring av personopplysninger krever informert samtykke fra barn og/ eller foresatt.
Barn/unge må ha et bevisst forhold til hva som er personvern. For eksempel må en ha samtykke fra den det gjelder før en legger ut info/bilde før en legger ut bilder, m.m. på Facebook, YouTube, etc.

Skille når en får ino i ulike sammenhenger (bank, lege, lærer får info) krenkelse dersom en blir avkrevd info som ikke er relasjonen vedkommende.
Innfor som lagres må være i samsvar med et formålet som de lagres til.

Fjørtoft viste til hva FNs barnekonvensjon artikkel 16 og 13 sa om emnet.
Viktig:
Det å bruke personvernet betyr ikke at barna skal slutte å bruke nettet - det har de rett til etter barnevernskonvensjonen. Nettet en viktig arena for å lære seg å si sin mening, få venner, utvikle personlighet.

Personvernutfordringer for barn og unge:
*Når det gjelder innsyn i barn og unges skolehverdag og LMS finnes få retningslinjer, stort sett opp til pc-ansvarlig ved skolen å ta valg.
*Pc- overvåking – etisk dilemma, se under
*Kameraovervåking i skolegården - datatilsynet har uttrykt seg klart, barn og unge har rett på privatliv på sin arbeidsplass på linje med voksne – person innebærer å respektere individets integritet, og derfor må skolen være bevisst i forhold til bruk av overvåkningsteknologi – det skal foreligge særlige hensyn før slike ting er tillatt.
*Barn og unges holdninger og digitale dømmekraft – stor tillit, ikke så bevisste spredning av info om seg selv på nettet, noe som igjen truer personvernet – barn og unge mangler erfaringer til å vurdere konsekvensene av den info de legger ut.
*Digital mobbing
*Bruk og misbruk av bilder og personopplysninger. (foreldre må være forsiktig med å legge ut bilder av barna på nett- kan manipuleres)
Skolen skal sørge for at den digitale kompetansen blir likt fordelt, men de må og sørge for at personvernet blir likt fordelt

Skolen i digital utvikling, Lillestrøm 13.-14.11.2008

Selvom andre (Guttorm Hveem, Ingunn Kjøl Wiig og Øystein Johannessen) har vært kjappere ute enn meg å legge ut referat fra Skolelederkonferansen på Lillestrøm, legger jeg likevel ut mine notater og ev. kommentarer her, stykkevis og delt.

Konferansen ble åpnet av Kunnskapsdepartementet v/Lisbeth Rugtvedt. Hun snakket om Kvalitetsutfordringer i utdanningen, hvilken rolle spiller IKT.

Hun startet med satsingsområder som veilederkorps, rektorskole, obligatorisk kartlegging og obligatorisk kvalitetsrepport. Lokale politikere må interessere seg om innhold og kvalitet i skolen i større grad, og mindre om de ytre faktorer.

Når det gjaldt IKT var spørsmålet: hva er riktes tilstand?
I dag er IKT integrert i alle deler av skolen – både administrativt og pedagogisk. Det er nå viktig å få IKT mer integrert i læreprosessene. Fortsatt er det behov for å vinne mer kunnskap om nye praksisformer ved hjelp av IKT. Vi må ta nye arenaer i bruk og skaffe oss kunnskap om dem (spill, blogg etc).
Selv om vi må skaffe oss forskningsbasert kunnskap om bruk av IKT; hva som virker er det og viktig at noen går foran og er pionerer.

60% av norske lærere mener at IKT er et viktig verktøy for å tilpasse opplæringen. Rugtvedt filosoferte litt over om dette tallet var lavt eller høyt, men konkluderte med at hun synes det var lavt, og det er jeg helt enig med henne i. Hun mente vi måtte ”vekke” flere, og vi er mange som jobber med det.

Kjønnsforskjeller i kommunikasjon på IKT er utjevnet, selv om guttene fortsatt spiller litt mer enn jentene.
Så kom hun inn på det som kanskje er kjernen i bruk av IKT i elevenes læringsarbeid:
Praksisunderskudd – lærerne kjenner ikke godt nok til mulighetene for å bruke IKT for å variere/tilpasse undervisningen. (Det er jo dette som er hovedutfordringene våre.) Mange lærere avviser IKT/digitale verktøy fordi de ikke kjenner godt nok til verktøyene og de pedagogiske mulighetene.
Hun sa videre at det ikke må være en diskusjon for/mot IKT, men hvordan (jeg trodde den diskusjonen OM var over – kan noen virkelig mene at vi skal fjerne IKT fra skolen??)
Det avgjørende lærernes faglige og pedagogiske kompetanse.

Vi har en læreplan hvor læremidlene betyr mye, gode læremidler viktig for å realisere målene i K06 – hvor kravene til digital kompetanse har en viktig plass. Rugtvedt så frem til det var slutt på ranselpost – og skole-hjem samarbeid kunne skje via nett

Kvalitetsmeldingen: sier mye om systemene - riktig teknologisk bruk og kompetanse viktig for kvaliteten i skolen.

Rugtvedt oppsummerte Program for digital kompetanse slik:
Et nyopprettet Senter for IKT i utdanningen i 2009 skal bli en sterk og viktig aktør i og for norsk skole
IKT i underveis- og sluttvurderingen
- vurdere nasjonale prøver i digitale ferdigheter på ungdomstrinnet – faglig og teknisk vanskelig, på linje med de andre basisferdigheter, trykk på at kompetansemålene i læreplanen nås
- Kvalitetskriterier for digitale læringsressurser
- IKT integreres i fagspesifikke EVU.

Lærerkompetansen er nøkkelfaktoren – ingenting som betyr mer for kvaliteten i skolen

Til slutt siterte Rugtvedt inderen Sugata Mitra, kjent for Hole-in-the-wall experiment. (Han kommer for øvrig på Utdanningskonferansen i Bergen i februar 2009, hvor jeg sitter i programkomiteen)

”Den læren som kan erstattes av en datamaskinen bør bli det” (Sugata Mitra)


Så var det sjefen min, Svein-Erik Fjeld, som snakket om ” – et avgjørende øyeblikk i utdanningens historie”

Utgangspunktet er at vi lever i en endringstid som snur opp ned på det meste – eks. valget i USA. Dette påvirker alle deler av samfunnslivet og våre personlige liv – gjennomgripende endringer.
Han siterte Einstein som sa at fantasi er viktigere enn kunnskap
11/9 – 1989 var uttrykk for en kreativ fantasi (Berlinmurens fall)
Mens 9/11- 2001 var destruktiv bruk av fantasi, muliggjort av teknologi (Twin Towers)

(På dette emnet anbefaler jeg, som jeg har gjort tidligere Daniel Pinks bok A Whole New Mind, som sier at vi ikke lengre lever i informasjonssamfunnet, men The Conseptual Age, hvor fantasi og kreativitet er de viktigste egenskaper, og drivende krefter i økonomien.(Når har det ikke vært det???))


Svein Erik Fjeld viste til Thomas Friedmans’ bok ”The world is flat”, som jeg absolutt kan anbefale på det varmeste. (Friedman har nylig kommet ut med en ny bok ”Hot, flat and crowded” og de globale økologiske utfordringene, har ikke lest den enda, men den står på leselisten min)

Teknologimotstand har alltid vært. T. Edison i 1922 at radioteknologien ville dø ut av seg selv. S.E.F viste til ulike presseoppslag, blant annet i B.T og Utdanning. Blant annet skrev Utdanning
”Når elevene sitter med pc-ene sine i klasserommet, opplever lærere at de mister noe av kontrollen i undervisninga.” Utdanning 16-08

Fjeld mente at dette var tragiske tegn på lærere som hadde abdisert. Læreren måtte være sjefen i klasserommet, den gode klasseleder. Vi kan ikke stenge for nettsamfunn, dette er uttrykk for en autoritær pedagogikk. Vi kan ikke gjennomføre en kulturrevolusjon med disiplinære virkemidler. Skolen og lærerne må og i større grad ta elevperspektivet- se verden fra elevenes ståsted.

S.E.F viste til Don Tapscotts fire generasjoner
1946-64: ”Baby boom generation” (23 %)
1965-76: Generasjon X (15 %)
1977-97: Nettgenerasjonen (27 %)
1998- : Neste generasjon (13 %)
(Don Tappscott: Grown up digital (2009))

Han hører selv til den første, men ser seg selv og som en del av den siste.
Vi må endre vårt pedagogiske ståsted fra pedagogisk instrumentalisme til dialog, deling og samarbeid

I følge Fjeld er LMS en web 1.0 løsning. De pedagogiske løsningene finnes på sosial web (web 2.0). Uformelle lærings- og underholdningsarenaer øker i omfang og for første gang kan snakke om en global ungdomsgenerasjon. Dette får konsekvenser for utdanningssystemet.

"Our students have changed radically. Today’s students are no longer the people our educational system was designed to teach’" (Marc Prensky, 2001)


Dersom vi ikke tar dette på alvor er faren at vi får et kulturkrasj mellom elevenes livsverden og skolens livsverden. Et slik krasj vil i så fall være skolens problem. I denne sammenhengen pekte Fjeld på betydningen av god ledelse. Man kan ikke administrere endring, men man kan lede endring – tydelig ledelse gjør en forskjell! I dag går hovedmotsetningene mellom de som kan takle en kompleksitet og de om ikke kan. Ledelse er veldig viktig i et hyperkomplekst samfunn, da det reduserer kompleksitet.

Målet med utdanningen er å gi elevene livsmestringskompetanse. Derfor er det viktig å holde fatt i de overordnete målene for skolen; den generelle delen av læreplanen er fortsatt den viktigste delen av læreplanen. Samtidig er det i for liten grad diskutert hva er kunnskap i den norske skolen. Vi må kna dette med den digitale kunnskapen inn sammen med noen av de beste tradisjonen i den norske skolen. Vi skal ikke bare mestre maskin- og programvaren, vi må og ta de sosiale, organisatoriske, pedagogiske konsekvenser av teknologien. Skolesamfunnet må ha visjoner, strategiske planer, skolekultur og en holistisk tilnærming, samt en velfungerende infrastruktur for ikt. IKT i seg selv skaper ikke nye forme for praksis, det gjør bruken av digitale verktøy i spesifikke situasjoner. Opplæringen må forankres tettere til det som skjer på egen arbeidsplass, aksjonslæring er mer aktuelt enn noen sinne. Det som skjer i klasserommet og på verkstedet som avgjør om skolen endrer seg. Fjeld snakket varmt for aktivitetspedagogikk: bed kompetanseutvikling hvor eleven var subjekt i sin egen læring, produksjon mer enn reproduksjon. Profesjonelt prosjektarbeid må komme til anvendelse i dette nye paradigmet. En må bruke den digitale skolen som øvings- og læringsarena.

S.E.F savnet pedagogene/didaktikerne på feltet ikt/læringsteknologi. Det mangler fortsatt mye forskning/kunnskap om praktisk didaktikk. Selv har han stilt krav il sine rektorer at de skal begynne å lese stortingsmeldinger og må lese forskningsrapporter. Norske lærere er svært lite forskningspreget i sitt arbeid. Dette er en dårlig måte å utvikle en profesjon på.


Dette er i følge Fjeld retningslinjene for ledere i Den digitale skole:

Rekrutter medarbeidere som også har aktivisert og oppdatert kompetanse på ikt-feltet
Lær av nettgenerasjonen om deres arbeidskultur og atferd
Vær – fremdeles ! – en god leder, men vær av og til også student hos nettgenerasjonen
Sett i gang kontinuerlige, samarbeidsbaserte kompetanseutviklingstiltak i tilknyting til det daglige arbeidet
Utnytt kompetanse til nettgenerasjonen når du setter i gang prosesser, samarbeidstiltak osv.
Ikke skygg unna for Facebook eller andre nettsamfunn (Wikis, blogs, sosiale nettverk osv.)

Fjeld avsluttet med å vise til 68-opprøret’s mantra: det er umulig og vi gir oss ikke, til å snu på det og si

”Det er ikke umulig og vi gir oss ikke”

World Beside

På skolelederkonferansen på Lillestrøm 13. november 2008 ble on-linespillet World Beside presentert. Et foredrag jeg hadde sett frem til, for jeg synes tanken med bruk av spillteknologi i skolen er spennende. De hadde kalt foredraget ”World Beside– et læringslaboratorium for fremtidens skole” og Morten Dæhlen og Erlend Arge presenterte det.

World Beside er en virtuell verden/onlinespill. Det er knyttet opp til kompetansemål i naturfag på vg1 med fokus på energi, hvor energi kommer fra og energiomsetning. Der skal og være klare læringsmål for spillet. Det er lagt opp til to ulike læringsopplegg.

Spillet kan fungere som et laboratorium, hvor en blant annet kan utføre forsøk som er umulige/dyre/farlige/ulovlige, men og selvsagt mer ”vanlige eksperimenter”. Spillet er og et strategispill, et multiplayerspill, hvor en kan kommunisere via chat eller headset.

WB bruker kartdata fra kartverket, og er testet på Hartvig-Nissen vgs ,Ullern vgs og Lambertseter vgs. Blant de områdene som er sett på er: Hvordan fungerer WB som spill i klasserommet og hvordan fungerer WB som læremiddel/i forhold til læring? Spillet er sannsynligvis klart til å tas i bruk til våren i Oslo kommune.

Jeg hadde store forventninger til WB, men må si at jeg ble skuffet. Skuffelsen gjaldt ikke så mye spillet, men rammene. Oslo kommune har brukt offentlige midler på å utvikle et spill, som resten av landet må kjøpe på vanlige kommersielle premisser, i konkurranse til NDLA’s utvikling av læremidler i naturfag. Siden spillet bare vil være fritt tilgjengelig i Oslo, vil det være begrenset interesse i resten av landet til å prøve ut dette spillet, fordi det ganske enkelt blir for dyrt. Dette spillet burde vært fritt tilgjengelig på plattformen til NDLA, på de samme premissene som resten av læremidlene på NDLA. Tanken og ideene er god.

Beginners guide to blogs

På bloggen spotlight fant jeg en link til en side med multi-media tutorials med mange artige how-to videoer, blant annet en som het "Beginners guide to blogs". Er interessant både for nybegynnere og mer erfarne bloggere, samt mange artige videoer som sikkert kan brukes i undervisningen.

Grown up digital

Holder på med den siste boken til Don Tapscott: "Grown up digital", og tenkte jeg skulle kommentere den her. Men så viste jeg den til sjefen min, (han er like mye bokorm som jeg, og han skal holde innlegg på skolelederkonferansen på Lillestøm på torsdag), så han stakk av med den før jeg var ferdig. Er en veldig god bok, absolutt å anbefale. Rene sci-fi å lese den, for det står at det er 2009 utgave.

I følge Tapscott er de under 30 Net Gen, men vi som er født etter 1965 er en slags mellomgenerasjon. Vi har mange av trekkene som Net Gen har, men hjernen vår er likevel ulik. Tapscott vier et helt kapittel til NetGens hjerne og det som gjør at den skiller seg ut, er blant annet i stor grad eksponeringen for onlinespill.

Det er forholdsvis kjent at hjernen er en muskel på linje med andre muskler, og at den må trenes for å holde seg i form. Det er og kjent at noen stadier i livet er viktigere for hjernens utvikling enn andre (tidlig barndom og ungdomstiden). Mange foreldre og lærere er bekymret for hva som skjer med barna deres når de sitter timevis fremfor datamaskinen og spiller såkalte meningsløse, narkotiserende spill. Det ser ut som de har liten grunn til bekymring, snarere tvert i mot.

Der var gjort en undersøkelse som skulle finne ut om døve hadde raskere reflekser enn hørende. Kortversjonen: de som spilte spill regelmessig hadde raskere reflekser enn dem som ikke spilte spill (100% mot 50% treff), og ved å spille spill trener du ikke bare opp refleksene dine, men du øver og opp bearbeiding av visuell informasjon og oppmerksomhetsområdet. Oppfattelsen av rom/3D øker. Konklusjonen var at spill er bra for blant annet kirurger, arkitekter og ingeniører. Ikke bare er de i stand til å ta inn informasjon fra flere kilder samtidig, men de er og smartere. Hjernen endrer seg på grunn av den stimuleringen eksponeringen for digitale medier gir.

Tapscot viser til en undersøkelse av Green og Bavalier som viser at personer som spiller mye videospill kan
spore flere objekter på samme tid enn dem som ikke spiller
kan bedre observere en sammensatt verden
de kan lettere behandle en rask strøm av visuell informasjon
hånd-øye koordinasjonen er bedre

Dette er bare noen av funnene. Et viktig poeng er og at det lærer de unge å arbeide i team.
Kort sagt er det å spille spill bra for hjernen din; det tvinger deg til å fatte beslutninger, velge, prioritere. For å bli god i spill må du lære ferdigheter som er nødvendig for en hver læringsøkt: forstå design prinsipper, ta valg, øve, utforske.
Men i motsetning til tradisjonell læring som en tilegner seg gjennom bøker, forelesninger, og klasseromsinstrukjsoner, er det som finner sted i et massivt multilayer on-line spill tilfeldig læring. Det er å lære å være, et naturlig bi-produkt av å tilpasse seg til en ny kultur, i motsetning til å lære om. Hvor tradisjonell læring handler om gradvis økning av utfordringer, handler tilfeldig læring om prøving og feiling. Virtuelle omgivelser er trygge plattformer for prøving og feiling.

Marshall McLuhans berømte ord ”The medium is the message” viser seg å holde stikk. Informasjon formidlet muntlig, skriftlig, via bilder eller via digitale medier oppfattes ulikt av hjernen (utrolig hva de kan finne ut). En undersøkelse viset at Net Geners fikk mer med seg når de fikk interaktive versjoner, hvor de kunne klikke for å høre nyhetene og få med seg mer detaljer, enn gjennom en tradisjonell nyhetssending på radio.

Mens vi er opplært i en linjær tradisjon, fra begynnelse til slutt, utvikler Net Gen hypertekst hjerner. De hopper rundt, som om deres kognitive strukturer er parallelle og ikke linjære. Og som alle som er i kontakt med dem vet: de utforsker først og spør etterpå. Dette får og konsekvenser for hvordan de tilnærmer seg tekst på en skjerm. Vi begynner øverst til venstre, fra venstre mot høyre, fra topp til bunn. Vi er lært opp til å lese slik. De flytter blikket på en helt annen måte og sorterer ut teksten ut fra viktighet, interesse og relevans.

Til slutt: når det gjelder intelligens har det vært en jevn økning i ungdoms intelligens siden krigen, og denne linjen fortsetter inn i det digitale nettsamfunnet.

Republikanerne lager ny blogstrategi

Og nå tar republikanerne inn over seg at de må ta de nye mediene på alvor, og lager seg en ny blogstrategi. De må slutte å kritisere og bli mer konstruktive. Som det står i bloggen :

"Open source vs closed is not just a strategic decision, it's a way of thinking, and activism is harder than criticism"

Kommentaren som er utgangspunktet ser du her.

Til slutt en tanke fra et skolemenneske: hvorfor er ikke lærere mer bevisste dette universet? Hva må til for at dette kommer inn i skolen? Hvordan skal skolen forholde seg til det? Kan vi overse det? Når en grunnskole på over 500 elever skryter av at de får 3 eks. av regionalavisen på skolen hver dag, og har ett datarom som læreren må bestille på forhånd, samt en tralle med 20 bærbare pc'er, hva betyr det? Er det greit i 2008?

Sosial web

Sosial web blir ikke fort utdebatert. Selv merker jeg at TV blir mindre og mindre interessant, kjekkere å være on-line. I dag hadde de en debatt på "verden på lørdag" (radio er fortsatt interessant) hvor diskuterte de valget i USA og hvordan nye arenaer ble tatt i bruk, både for å skaffe seg informasjon om valget og for å få frem budskapet sitt. Obama var jo her i en særklasse!



En viktig kilde var den informasjon bloggerne ga. Blant annet var det en blogger som fanget opp at Pailin skulle bli lansert som visepresidentkandidat. Avisene blir mindre og mindre interessante som informasjonskilde av flere grunner. Den viktigste grunnen er at de har et begrenset antall komentatorer (og i følge NRK i dag).



Når det gjelder markedsføring får nettsamfunnene en ny betydning. På bloggen til Wikinomics er der en artikkel om de ulike firmaenes fansider, og hvor viktig de er for merkevarebygging og markedsføring. Nettsamfunnet Facebook har mange flere medlemmer av slike fansider enn MySpace. Jeg lurer på hvor mange av de jeg kjenner på blogosfæren som er eller kunne vært fan av Apple/Mac.

Midtøsten pr. Facebook

ITU hadde nettopp en konferanse om sosial web, og at dette måtte inn i skolen. Hva betyr egentlig sosial web for samfunnet vårt? Selv er jeg litt misunnelig på undommene som på en enkel måte klarer å holde kontakten med venner de får underveis. Jeg har selv mistet kontakten med mange gode venner gjennom tiden fordi våre veier av ulike grunner skiltes, og terskelen for å holde kontakten har vært for høy.

I dag har jeg kontakt med mange pr. nettsamfunn som jeg ikke ville hatt kontakt med om jeg ikke kunne benyttet disse kommunikasjonsmediene.

Poenget mitt er imidlertid at disse nettsamfunnene kan få en del uante konsekvenser, for de brukes ikke bare til å vedlikeholde vennenettverk. Barak Obama tok disse nye areanene aktivt i bruk i valgkampen. På nettstede Global voices on-line er det en spennede artikkel om The Middle East's GenerationFacebook , hvordan vil Midtøsten se ut om 25 år. Vel verdt å lese :-).
En annen artikkel tar for seg hvordan nettsamfunn som Facebook brukes for å kjempe mot fengsling uten lov og dom.

Blogosfæren

Som fersk blogger oppdager jeg at det å uttrykke seg for verden gjennom en blog er spennende, litt skremmende og kanskje litt forpliktende. Spennende fordi en lurer jo på om noen vil ta seg bryet med å lese det en skriver, dumt hvis ingen er interessert. Skummelt fordi det er utleverende. Forpliktende fordi en bør jo helst følge opp en blog.

Hvem er det så som blogger og hvordan ser en verden av blogger ut. Technorati har siden 2004 analysert trender og temaer innen blogging. Rapporten for 2008 kan du finne her. Interessant lesning for en (fersk) blogger.

Disrupting book?

For et par dager siden var jeg på skolebibliotekarkonferanse på Solstrand fjordhotell. Jeg skulle holde et innlegg om Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune. Der var og Arne Bergby, fra Its learning. Han snakket om DigLib, og bakgrunnen for dette. Hvor vanskelig det hadde vært for Its learning å få forlagene med på å legge materialet sitt ut digitalt og den manglende viljen til å modulere innholdet. Til slutt hadde forlagene innsett at det var i deres interesse å inngå dette samarbeidet, og vi fikk DigLib.

Parallelt har vi fylkene som arbeider med å lage gratis digitale læremidler på nett, NDLA. Mot dette tiltaket står Utdanningsforbundet last og brast med forlagene. At forlagene er mot dette disruptive tiltaket er jo klart, de drar inn over 1 milliard kroner fra skolene og det offentlige hvert år på salg av skolebøker. At lærernes fagforening i denne saken spiller på lag med de kommersielle interessene er ikke umiddelbart logisk. Lærerorganisasjonene har medlemmer som er lærebokforfattere og de er opptatt av deres interesser/honorarer, men er forlagene opptatt av lærerne - eller sine egne overskudd?
Det er veldig skuffende at ikke Utdanningsforbundet er mer fremsynt, og mindre orientert mot et markedliberalistisk syn på lærebøker. Ellers pleier de jo å være svært skeptisk til dette og new public management. Hensikten her er imidlertid ikke noe angrep på Utdanningsforbundet, men å kommentere bokens fremtid.
Mange når de snakker om bøker skiller ikke mellom skjønnlitteratur og faglitteratur. Bruksområdet for disse to er svært forskjellig, og fremtiden deres vil nok være veldig ulik.

Men hvordan er boken fremtid? Seth Godin, guru, blir her intervjuet om dette temaet. Han sier at det er hundrevis av måter å selge ideene som forfattere har, men at forlagsbransjen bare bryr seg om en eller to av dem (to må jo være trykte bøker og lydbøker).
Forfatterne derimot bryr seg ikke om tall enheter solgt, men å få spredd ideene sine (veldig idealistisk!!). Men selvsagt vil jo mange av disse forfatterne ønske å tjene penger. Hvordan tjener de penger? Fra andre kilder enn bøkene. Godin lister opp ulike eksempler, og det mest kjente er hvordan Barak Obama skaffet mye penger på ideer (en annen måte er gjennom fordragshonorarer).
Poenget til Seth Godin er at bøker/betaling for ideer ikke nødvendigvis er så fremtidsrettet. Da er mitt spørsmål: hvorfor er da hans utmerkete bok, Tribes, ikke fritt tilgjengelig på nett? Hvorfor må jeg betale for å få en tradisjonell bok for å få lest ideene hans? Hvorfor ligger ikke den ute under CC merkelappen? Liv og lære?? Frykt for å hoppe??

Mye spennende er likevel fritt tilgjengelig på nett og mer kommer. Fylkene jobber for gode læremidler fritt tilgjengelig i alle fag, både gjennom en delingskultur og innkjøp av ideer fra forfattere. Uansett hvor hardt forlagene prøver å holde på de gamle foretningsmodellene står de nok for fall. Det blir spennende å se hva som vokser frem som erstatning. Her spiller nok den tekniske utviklingen inn, for de lesemediene vi har i dag er fremdeles lite funksjonelle.

Hamlet pr. Facebook

Denne linken er til en "roman"utgave av Hamlet pr. Facebook news feed. Riktig artig. Sjekk og ut denne linken, der er facebookversjonen

Digitale innfødte - igjen

Nå har jeg fått Don Tapscotts bok Grown up digital, og har så vidt fått begynt på den. Vi er flere som lurer på dette begrepte digital natives vs digital immigrants. Alle som har vært innom skolen vet at selv om de unge tilbringer mye tid på nettet, er det mye de ikke kan, og som lærerne er mye bedre enn dem på. Alså; er de så innfødte som noen vil ha det til? I følge Tapsott er ikke poenget

"just about how they use technology. They seem to behave, and even to be, differernt. As a manger, you notice that the new recruits collaborate very different than you do".

Dette fikk meg til å tenke på et møte jeg hadde i forrige uke. Som jeg har vært inne på tidligere, er ikke nyutdannete lærere nødvendigvis så veldig digital kompetente når det kommer til deres undervisningspraksis. I et møte med en skoleleder diskuterte vi hvordan gripe an endring av praksis, bruk av digitale medier i undervisningen, etc. Når ikke unge lærere har den ønskete digitale kompetanse ser dette ikke så lyst ut. Da sa denne skolelederen noe som gjør meg veldig optimistisk. På deres skole har de i år fått veldig mange nyutdannete lærere i staben. Disse kalte vedkommende skolens A-lag. Ikke fordi de var så digitalt kompetente, men fordi samarbeid, deling, tilbakemelding (alt dette vi kaller delingskultur og lærende organisasjon) var helt naturlig for dem, i motsetning til hos en del eldre lærere. Bruk av digitale medier i undervisningen kunne lett fanges opp hos denne gruppen, fordi de hadde noen holdninger og kompetanser som er mye vanskeligere å lære. Skolederen mente at dette skyldtes endrete undervisningmetoder når disse lærerne gikk i grunn- og videregående skole, men etter å ha begynt på Tapscotts bok, er jeg ikke så sikker på at dette skyldes nasjonale forhold (alene).

Til slutt kan jeg ikke dy meg, det norske skolesystemet får mye kritikk, sikkert med rette. Men for et par dager fikk jeg en e-post (i en helt annen sammenheng) fra en professor på Berkley

"I have a bunch of Norwegian students at Berkeley -- great students! Either you have a superior education system, or Berkeley gets the best of your students"

Arne Krokan, som og har undervist ved Berkeley, har sagt det samme; at norske studenter utmerker seg i utlandet, så noe riktig må vi da gjøre.

Virtuelle verdener i utdanning.

Samme magasin har og en god artikkel på virtuelle verdener i utdannig. Her kommer de inn på både SL og WoW.

Literære sjangere - analog vs. digital

Jeg har tidligere vært inne på om sjangerforståelse endrer seg som følge av web 2.0. Ecucase Rewiew har i november/desember utgaven en lengre artikkel som tar for seg problemstillingen. Den heter Web 2.0 Storytelling:Emergence of a New Genre? Dette er en omfattende og god artikkel. Hvorfor problematiseres ikke dette blant lærere i større grad? Er det fordi de ikke bruker disse verktøyene? Hva med elevene? Må de kunne de gamle sjangerne for å kunne ta stilling til de nye? Kan en lære (og analysere) de nye sjangerne uten å være fortrolig med de gamle/tradisjonelle analoge? Er det digital kompetanse å forstå disse nye kommunikasjonsteknikkene?