Sjangerforståelse

Mens vi er inne på temaet. Wesley Fryer tar for seg temaet eBøker på bloggen sin. Vi er nok mange som venter med lengsel på bøkenes svar på iPod, men ennå glimrer den med sitt fravær. I denne sammenheng fant jeg et sitat på denne bloggen som jeg synes var så bra at jeg kopierer det over her, selvom det står på bloggen hans.

…more teachers in our schools need to be specifically teaching students how to write effectively with hyperlinks, because hyperlinked writing is the most powerful form of writing that has ever existed. The ability to connect your ideas with words, thoughts, images, sounds or videos created by others is unbelievably powerful. This is the real power of blogging, in my opinion. I always try to link ideas in my blog posts to other sources or to related posts I’ve written or others have authored, because my goal in writing goes far beyond merely transmitting my own words and ideas: I want to connect others to ideas and in doing so, empower their own personal learning journeys. Since digital technologies have advanced so quickly and come so far in our own lifetimes, we are naturally more awed by the technology than we should be or than later generations will be. David’s exhortation is excellent, challenging us to avoid the temptation to be entranced by technological bells and whistles, and instead focus on CONTENT, IDEAS, and OPENING DOORS.

Når en diskuterer digital kompetanse i alle fag, har en da dette synet på digital kompetanse? Er dette viktig i skolen i dag - kompetansemål.......

Gode nettsteder til skolebruk

Og men vi er i gang, på denne lenken kan du finne en grei oversikt over Digital Curriculum Sources. Kan kanskje være en nyttig lenke, selvom den er amerikansk pensum orientert?

Klasserom 2.0

Ingunn Kjøl Wiig filosoferer på bloggen sin om klasserom 2.0, og at der er grenser for hvor mange verktøy en kan forholde seg til i hverdagen. Dette er en utfordring for oss alle slik jeg ser det. Pc'en kan fort bli en tidstyv, man mister litt begrep om tid og rom når en er online. En annen utfordring er at nettet er så fullt av spennende nettsteder, verktøy, m.m. og det å holde seg oppdatert og ajour er en fulltidsjobb. Da er det godt når noen prøver å gi en felles platform for dette. Social Media Class Room er et forsøk på dette. Dette er et gratis, open source, online undervisningsverktøy, et læringsmiljø for "social media" Dette kan være et godt supplement til LMS'ene for å administere alle disse web 2.0 "dippeduttene" en bruker. Mannen som står bak denne siden, Howard Rheingold, skrev allerede i 1993 om viruelle samfunn. Tanken er at lærere skal bidra for å gjøre denne plattformen funksjonell.
Her kan du se en video om hvordan denne plattformen skal fungere, et interessant poeng som Rheingold har er at dersom du skal holde deg oppdatert, ikke prøv å holde deg oppdatert på teknologien og alle verktøyene, men hold deg oppdatert på "the literacy" disse verktøyene muliggjør. Lærer vi dette på skolen?
Min datter går i 10. klasse, og for et par dager satt jeg og øvde med henne til en prøve i sjangeranalyse. Stoffet til prøven kom fra en forholdsvis god, ny norsklærebok (etter K06), men alle sjangerene hun var innom kom fra det analoge boksamfunnet: skjønnliterær vs. saktekst, osv. Ikke en eneste gang var sjangrer en finner på de digitale mediene nevnt. Kan de tradisjonelle sjangerbegrepene dekke de ulike sjangerne en finner online?

Kan finanskrisen løses i World of Warcraft?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel i Illustrert Vitenskap om hvordan forskerne ved en tilfeldighet fikk et eksempel på hvordan en pandemi kunne spre seg i real life. Saken var at de som utvikler WoW hadde laget en fiende som var smittsom, og som spillerne mistet ”liv” når de var i nærkontakt med. Tanken var at bare de sterkeste spillerne skulle kunne slåss mot denne kjempen, men svakere spillere ville dø av svekkelse når de ble smittet av denne fienden. ”Problemet” var det at spillerne reagerte slik de ville ha reagert i samfunnet ellers. De teleporterte/”reiste” vekk fra denne fienden før kampen var slutt og de var døde, eller hadde vunnet. De ville jo redde avataren sin. De reiste ”hjem” til tryggere omgivelser. Det de ikke tenkte på, var at de var smittsomme, selv om de ikke døde, og dermed smittet de svakere avatarer. Dette utviklet seg til en utilsiktet pandemi i WoW. Forskerne fikk et helt overraskende innblikk i hvordan mennesker opptrer i ”kriser”, og hvordan pandemier sprer seg.

Kan vi hente erfaringer fra andre sider av livet i slike virtuelle univers? Der finnes jo spill som simulerer ”real life” situasjoner. Vi lever i dag i en verden som er svært kompleks og hvor knapt noen kan si å forstå de mekanismer som styrer de ulike prosessene. Dersom vi har ”kontrollerte” omgivelser hvor folk kan følge hverdagslogikk, vil dette da kunne gi oss større innsikt i globalitetens logikk?

Seminar for partnerskolene i ’Partnerskap for profesjonsutvikling’, Øystese 21. oktober 2008

Jeg har vært to dager med lærerutdanningen ved UiB og de praksisskolene de har samarbeid med. Var invitert med som ”ekspert” på dette med IKT i utdanningen. Vet ikke hvor mye ekspert jeg er, men jeg jobber jo med det, så forhåpentligvis hadde jeg noe å bidra med. Det som er med sånne ting, heldigvis, er at utbyttet går ikke bare en vei. Jeg har hatt stort utbytte av denne første dagen hvor det har vært to gode foredrag. Jeg vil si litt om dem her. Når det gjelder det første vil det bli en blanding av norsk og engelsk. Mine tanker og kommentarer på foredraget er på norsk, men utdrag fra foredraget er på engelsk, som var det språket som ble bruk.

Dr. Alexander Sokol fra Latvia hadde et veldig interessant foredrag som het Teaching Thinking Strategies. Reflections on our teaching philosophy and the place of thinking skills in the classroom.

Et generelt pedagogisk foredrag, hvor IKT ikke ble nevnt en eneste gang, men problemstillingene er relevant for Den digitale skole. Den digitale skole handler jo ikke om dippedutter, men om hvilke konsekvenser får disse nye verktøyene for læring, kunnskap og kompetanse? (Samt hvilke pedagogiske muligheter får en når en har disse verktøyene tilgjengelig)

Sokol var opptatt av tenkning, og når foregikk der tenkning. Han kom med følgende sitater:

Educators don’t argue that education is about accumulating large repertories of facts and routines. But this is overwhelmingly what happens in classrooms, as in others settings; actions speak louder than words (D. Perkins 1995:35)

Thinking
Education is always about thinking. It is impossible to teach without developing thinking. (Common educational wisdom)
Vs.
Remember that a person’s head doesn’t produce any thinking. Thinking goes through our head and occasionally gets richer. Thinking as such belongs not to a person, but society as whole and it might only be taken by separate people (Leontev, in Schedrovitsky 1989)

Andreas Lund var inne på disse tankene på ITU-foredraget i forrige uke, dette er litt av filosofien i The Wisdom of Crowds og er definitivt noe Daniel Pink peker på i A Whole New Mind.

Teaching thinking movement
Key messages:
Thinking must be taught explicitly!
Encouraging students to think does NOT mean helping them to become better thinkers.

Current situation in Education:
Theoretical (researcher) perspective:
It is necessary to ‘teach thinking’ in school curricula
Practical (teacher) perspective:
We have always developed learners’ thinking

I følge Sokol står forskningens syn på tenkning i motsetning til skolens egenoppfatning. Han stiller følgende, gode spørsmål til oss:

What is our current teaching philosophy?
What is the purpose of education?
How do people learn?
What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

I forhold til innføring av digitale læremidler i skolen er dette absolutt relevante spørsmål. Dette er problemstillinger alle som jobber med læring burde reflektere over med jevne mellomrom.
Han sier videre at We are preparing for the future, but we have no idea what this future is. Det kom da en kommentar fra salen på at dette er ikke det eneste målet med utdanningen:
Education is not only for the future, but also for the presence, to be able to handle the presence.

Han baserte resten av foredraget på følgende klassifiseringer:

In the box-philosophy – what most of us do or are taught to do

On the box philosophy- what a modern teacher is expected to do

Out of the box philosophy –what a teacher is thinking about the current tendencies in education

På denne bakgrunn ble læring delt inn i:

Linear –
kunnskap sett på som et tau
- forberedt til timen, nøye forberedt struktur –tradisjonelle lærebøker fragmentert kunnskap

Cyclic –
læring sett på som mange løst bundne tau –
moderne kursbøker om systematisk kunnskap



non-linear –
kunnskap som et nett (contextual factors) læreren kan undervise hva som helst i hvilken som helst time ingen bøker (oppgaver)
systematisk kunnskap

I denne sammenhengen får en dikotomien mellom læreren som er her for å ”transmit”, det vil si fortelle, forklare, kontrollere og organisere læringen. I motsetning til den som skal fungere som et ”scaffold” – mentoren som skal komme med problemer, vise, gi verktøy og hjelpe til selv-evaluering.

Så stilte han et utfordrende spørsmål:

Are you ready when it comes to the subject matter to have a lesson/whole semester to not explain??
For i følge han var The efficiency of explaining usually not very high.

Sokol mener at den lærende er i skolen for å
Soak up - sponge; listen. drill, memorizing
‘Discover’ – maze; define, describe, search
Invent – lego; questioning, construct, test

Hvor går vi i skolen, hva gir vi videre til elevene våre? Han kom med flere sitater på bakhodemodeller.

I’m the boss and I’m responsible for everything. I know both subject and how it can be learnt much better than any learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give away anything. I do things – it’s my job and I get paid for it.

Noen som kjenner seg (eller en kollega) igjen???

Hvor går vi i forhold til skolen/utdanning. Her begynner det å bli interessant i forhold til Den digitale skole:

Absolute teacher-reliance –dictatorship
– learners makes no decisions (teacher =boss)

Independent ‘right’ choice – republic in a union
– learners make non-threatening decisions

True autonomy
– Sovereignty
- learners makes all possible decisions


Pc’enes disruptive (se tidligere blogginnlegg) karakter kjører skolesituasjonen mot høyre (true autonomy). Dette frustrerer lærerne, som prøver å dra det tilbake mot venstre (absolute teacher-reliance). Det utvikles kontrollmekanismer og programmer som i stedet for at de digitale verktøyene blir disruptive, blir de konserverende. Denne spenningen lever lærere og elever i, og vi har enda ikke funnet en vei i denne materien. Har skolepolitikere og byråkrater lagt inn en logikk i systemet som styrer mot venstre (tester, kontroll), samtidig som de vil bevege seg mot høyre (Kunnskapsløftet?), men høyre er usikkert. Dilemma!!

Content of learning
Factual (non-problematic) – in the box thinking (automatic application of tools
- low or no learning potential




Problembased
on-the box thinking
-tools for getting knowledge from the outside
– zone of proximal development (ZPD) (learning strategies)


Problem centered
out of the box
-tools for creating new knowledge
– beyond ZPD (we are moving in this direction) (thinking skills) (we don’t have readymade answers)

Disse dilemmaene er de fundamentale utfordringene vi har i den digitale skole, teknologien har et disruptive potensiale. Sokols foredrag var at vi må fremme tenkning i skolen, og i det samfunnet med informasjonsoverflod er definitivt viktig å lære elevene å tenke. Gjør vi det i dagens skole?

There can be no fair wind if you don’t know where you’re going.
Not all roads leads to Thinking.


Kari Smith snakket om en undersøkelse hun har gjort blant lærerstudenter ved UiB og veiledere i skolen. Foredraget het Assessing the Practicum in Teacher Education
Do mentors and students agree?

Praksis er den viktigste delen av lærerutdanningen; alle undersøkelser viser det.
Vurderingen av studentens prestasjoner i praksisen er problematisk. Hvordan skal en vurdere work-based learning? Hva er hensikten med praksisundervisningen. Hva er hensikten med vurderingen av denne undervisningen.
I følge Kari Smith skal veileder hjelpe studenten til å bli bedre lærer, komme videre, være gatekeeper – passe på at de som kommer inn i profesjonen skal bevare navn og rykte og heve profesjonen, men svært få studenter kommer ikke gjennom praksis.

Hun snakket en del om vurdering, men så kom hun til det som jeg synes er veldig viktig for de spørsmål som jeg jobber med. I følge Smith var det stor uenighet mellom veileder og student om hva som er god undervisning. Dette er viktig for det gjennomsyrer hele utdanningen, og er nok noe av grunnen til at vi har de debattene vi har om pc’er i klasserommet. HVA ER GOD UNDERVISNING? I forhold til det kan en jo bare vise til ovenfornevnte foredrag som viser veldig ulike tilnærminger til denne problemstillingen.

Denne manglende avklaringen gjelder og vurdering. Smith mente at vi må få en felles forståelse av hva vurdering er. Hvilke vurderingsverktøy skal vi bruke? Hva er bestått og hva er ikke bestått. Hvem har ansvar for hva?? (universitet, mentor/skole/veileder, student?) Hvordan komme til enighet. Kommentar fra salen var at vi mangler et felles språk for vurdering – når Kunnskapsløftet kom skulle en lage kriterier for vurdering, dette er umulig uten et felles språk. Skoleeier må sterkere inn i bildet.
En annen kommentar fra salen var at om vi blir for strenge i vurderingen av lærerstudenter er der en fare for at vi bare slipper gjennom de som ”er lik oss selv”, det som er bra med skolen er de store forskjellene, det er mange som passer inn.

Som sagt, to gode foredrag, som jeg hadde stort utbytte av.

grown up digital

Jeg har akkurat bestilt en ny bok på Amazoon: Grown up digital av Don Tapscott. Vi hører hele tiden at de unge er digital natives, mens vi voksne er digital immigrants, samtidig som flere av oss opplever oss mer digitalt kompetente enn mange av elevene. Hvor dekkende er egentlig disse begrepene? I det lille jeg kan lese av boken på Amazoon er Tapscott inne på hva som er forskjellen på oss og dem. Får meg til å tenke på en diskusjon jeg hadde for mange år siden med en innvandrer om hvem av oss som snakket best norsk. Han mente at han snakket bedre norsk enn meg for han snakket korrekt/perfekt norsk, mens jeg fusket i faget (hadde bla. gramatiske feil - en jente). Dessuten hadde han et hovedfag i norsk og kunne mye om det norske språket, men jeg hadde mye mindre kompetanse i mitt eget språk, da jeg bare gikk på gymnaset. Han kunne alså være min lærer i norsk (hvilket han ikke var). Hvem som helst som hørte oss, kunne lett plukke denne "perfekte norsken" som ikke innfødt (selvom han snakket tilnærmet perfekt norsk), så det var ikke tvil om hvem av oss som var native og hvem som var immigrant.

Dette er noe av Tapscotts poeng, så langt jeg kan se det: selvom vi voksne er aldri så digitalt kompetente tilnærmer vi oss denne teknologien på en annen måte enn de unge. De eksperimenterer, stiller ikke spørsmål, utfordrer konvensjoner, leker etc. på en måte som ikke vi voksne gjør. De vet ikke om en verden uten Internett, iPod, mobiltelefon, instant access, m.m. De er vant til utstemming, personlig informasjon på nett, deling, ubegrenset informasjon, multikulturelt samfunn.

Tapscott sier at de unge er forskjellige fra oss voksne på en fundamental måte. Etter å ha lest det lille som stod på Amazoon tenker jeg at dette handler ikke om hvor god du er til å bruke digitale verktøy eller ikke, det sitter i hodet vårt. Det er dette udefinerbare som kalles kultur; javel så gjør vi bedre søk på Internett, kan utnytte regneark, kan lage multimediale presentasjoner og skjønner at Power Point er mer enn bokstaver på et lysbilde. Disse siste tingene er tillærte ferdigheter, når man er native handler det om en grunnleggende innstilling til livet (vel filosofisk??)

Jeg gleder meg til boken kommer. Den forrige boken hans Growing up digital var veldig bra.

Virtuelle verdener

Virtuelle verdener er en spennende greie. Mange forbinder det med spillene World of Warcraft, Grand Theft Auto og Age og Conan. Felles for disse er at vi ser for oss gutter som "låser" seg inne på gutterommet of glemmer å gå ut, mister all sosial kontakt, blir voldelige og forfaller fysisk (for ikke å snakke om skoleprestasjonene). Noe fære greier som vi voksne må begrense, for ungdommene klarer ikke dette selv. I fjor var jeg på et arrangement i regi av Høyskolen Stord/Haugesund, Lange netter, hvor de blant annet snakket om spill. Der kom rådmannen i en lokal kommune og snakket om hva de så etter når de rekruterte. De ville ha "arbeidere som sov om natten" (underforstått ikke de som spilte spill i virtuelle verdener om natten). Jeg ble mildt sagt provosert. For det første: hvem sier at de som ikke spiller spill, stiller sprek og opplagt på jobb om morgenen, det kan være mange andre grunner enn spill som gjør at folk ikke sover. For det andre: hvem sier at de som spiller ikke kommer seg opp om morgenen, og er gode arbeidstakere? Hvordan kunne han stå på en konferanse om spill og si noe sånt?

Så har jeg jo tenkt litt siden da; på 50-tallet kunne de bare filme Elvis fra midjen og opp for hoftebevegelsene var ødeleggende for ungdommen, rock var fordervende, på 60-tallet var det nok å ha langt hår for å gjøre opprør, på 70-tallet gikk ungdommen litt lengre. Mange har sagt at det er vanskelig for dagens ungdommer å gjøre opprør for dagens foreldre er så "kule". Men med de digitale verktøyene har vi en verden de voksne ikke forstår. En verden de unge er herrer i selv. Dette slo meg i sommer når jeg skulle utforske virtuelle verdener. Jeg skaffet meg et alterego i Second Life og var klar. Etter å ha fomlet litt rundt på den første øyen, ville jeg dele dette med min datter på 15. Det første hun sier til meg er: "jammen du kan jo ikke se slik ut." Så begynner hun å endre på min "kule" avatar (et begrep oppr. fra hindu). Så tok hun over alteregoet mitt med den største selvfølgelighet, og manøvrerte rundt. Men SL var ikke en verden hun synes noe om. Gikk fort lei. Hun hadde tidligere vært innom Sims og Habbo, som er for de små. Så hadde hun avansert til IMVU. Da måtte jeg jo sjekke ut denne og fikk meg alterego her. Her var det lettere å komme i gang. Du teleporterte til et rom hvor der var plass til deg, og så pratet du med dem som var det. Du hadde og ditt eget rom som du kunne fikse opp. Det som var interessant var hvordan ungdommen som var inne her opptrådde. For det var tydelig at dette var for ungdommer. Vi satt i et "klasserom" og pratet. Så kom der inn en jente. Hun spurte ganske kjapt om noen ville være med til hennes "rom" . De andre som var der ble rasende, og begynte å skjelle henne ut som en "pedo" som ga seg ut for å være en annen og mobbet henne virkelig. De sa og at dersom hun skulle drive sjekking på den måten burde hun skaffet seg en penere avatar. Det som var interessant var hvor våkne disse ungdommene var, og hvor sterk de sanksjonerte uønsket atferd.

Du kunne og bestille "chat". Da havnet du sammen med en annen som du ville prate med noen. Under samtalen skulle du rate den du snakket med. Hun første jeg snakket med var tydelig bare ute etter god rating, for med en gang hun hadde fått den forsvant hun. God rating ga poeng som du kunne handle for i den virtuelle verdenen.

En veldig spennende verden å utforske, jeg skal ikke si mer om den nå.

Jeg skaffet meg og en Weblin, en liten avatar som følger med deg når du surfer på nettet, og når den er aktiv ser du hvilke andre som er inne på de samme nettsidene som du er. Du kan da prate med dem, og garantert treffe noen som er interessert i det samme som du. Mange av dem jeg traff her var indere.

Det som ble helt tydelig for meg ettersom jeg begynet å utforske de virtuelle verdenene er at der er egne sosiale koder, og der er egne ferdigheter du trenger for å manøvrere rundt.

Og da vil jeg tilbake til det spillet som jeg begynte med - World of Warcraft. Er det bare negativt å spille dette rollespillet?

Spillet består av en rekke ulike typer figurer/raser, disse har ulike typer personlighet. Dette kan sammenlignes med våre nasjonaliteter og religioner. For å manøvrere (og lede) må en forstå de ulike rasene. Dette krever stor sosial kompetanse. Videre skal de kjempe kamper og har ledere for disse kampene. Den måten en blir leder på er at de andre godtar deg som leder, og for det må du bevise din egnethet. Overførbart til dagens arbeidsmarked???
Lagene kan oppstå på mange måter, enten ved faste lag som spiller sammen regelmessig, eller ved at en gruppe møtes og den beste blir leder, de spiller en kamp og så løses laget opp.

Det som er interessant, er at en god spiller kan få betaling fra en annen spiller for å spille den andre opp. Betalingen er da gull i WoW.

Noe jeg fant veldig fasinerende er at etter kampen har spillerne debrifing. Laget går gjennom hele kampen sammen for å se hva de gjorde bra og ikke så bra. Dette får ungdommene inn helt intuitivt, mens vi sender de tilsatte på dyre kurs for å lære å bli lærende organisasjoner. Hvilken ressurs vil ikke disse være på en arbeidsplass om en klarer å utnytte denne kompetansen?

De har og ligaer, som i fotball, med rating av spillerne, gode og dårlige ligaer. Der foregår kjøp og salg av kontoer. Når jeg spurte om det var et problem, fikk jeg til svar at nei, sånn var det bare. Markedet fungerer og. Når Age of Conan kom sank prisen på kontoene til det halve, men etter som interessen for Age og Conan dabbet av, steg prisen igjen.

Spillerne kan identifisere hvor gamle sine medspillere er på atferden til avatarene, de plukker kjapt om motspillerern er 16 eller 30.

Jeg kunne holdt på lenge om refleksjoner rundt dette. Kommer kanskje tilbake til det. Men konklusjonen min er at dette er ikke cwof (complete waste of time). Tilegner ungdommene seg kompetanser de trenger og i den analoge verdenen? Selvfølgelig blir de og fortrolige med den digitale verdenen. Vi bekymrer oss for at de sitter på rommet sitt, men om de hadde øvd på et instrument hadde de fått skryt for at de var så flinke til å øve.

Hva får ungdommer som ikke kan konsentrerer seg i 5 min på skolen til å sitte i timesvis forran en pc, søke på nettet etter koder, sette seg inn i avanserte regler, etc?

Tilegner de seg kompetanser som er viktige her? Reflekterer denne verdenen noe av fremtidens arbeidsmarked og næringsliv? Skal vi bare avfeie det se om en gutteting, som er forbigående? (jeg går ikke inn i diskusjonen om de som lar dette spillet ta overhånd, for det er helt klart en utfordring for noen, men min begrensete erfaring er at de som er gode i dette spillet har et rik sosialt "first life" og)

Jeg er fasinert av virtuelle verdener, men jeg tror ikke ungdommen har den samme bruken som oss voksne. Vi går inn i SL på andre premisser enn ungdommen.

Av andre artige viruelle verdener kan jeg nevne SitePal, en snakkende avatar på din hjemmeside (koster litt pr. mnd), FaceYourMagna, et konkret eksempel kan du se her, hvor prsidentkandidatene i USA har fått sitt alter ego. Og til slutt handler du på nett kan du lage en avatar med dine mål som du kan prøve klærene på før du kjøper dem. Greit hva? Ikke svette i trange prøverom lengre.

Sosial web og læring, ITU 16. oktober 2008

Sosial web og Læring

Torsdag 16. oktober var det en konferanse på Blindern i regi av ITU om sosial web og læring. Jeg sto opp midt på natten (halv fem) for å nå et tidlig fly slik at jeg skulle nå åpningen. Men akk, transportmidlene var ikke på min side. Flyet var 1 time forsinket og t-banen i Oslo hadde forsinkelser. Så jeg kom , desverre, et kvarter inn i kunnskapsministerens tale. Det jeg hørte var forøvrig uventet bra. Han viste til Sandvika vgs og et bloggprosjekt de har der, samt siterte Ingunn Kjøl Viig, om at vi ikke kan forvente at elevene skal bruke nettsamfunn om vi ikke bruker dem selv. Jeg er helt enig.

Når det gjelder bruk av nettsamfunn: Som sagt, kom jeg heseblesende inn på konferansen, brukte litt tid på å komme meg på nett. Hva var det første jeg gjorde når jeg endelig var online - logget på Facebook og Twitter. Facebook, fordi jeg måtte "snakke" med min sønn som studerer på Bali, og Twitter, fordi det er som å diskutere konferansen med sidemannen, uten at en forstyrrer dem rundt seg. I tillegg når en jo langt flere enn sidemannen å diskutere med :-) Så på en konferanse om sosial web ble definitivt sosial web brukt.

Morten Søby - sosial web og læring
Etter ministeren var det Morten Søby fra ITU, som snakket om at Internetts gener er delingskultur, og de må tas vare på. Han stilte spørsmå om nåværende generasjon av beslutningstakere tok høyde for en flat verden ( Thomas Friedmans bok "The World is Flat" er å anbefale). I skolen er det to ytterpunkter: de som utnytter læringspotensialet i sosial web og de som stenger sosial web ute og vil lage murer. I følge Sørby (og jeg er helt enig) er den siste ikke noen farbar vei. Elevene forventer en kontinuitet i sin IKT bruk, og den må være i tråd med kompetansemålene i læreplanen. Det må bygges en bro fra verden utenfor til de enkelte fag. Og ikke minst - elevene forventer programmer med læringseffekt.

Det som er veldig bekymringsfullt er at ITU har avdekket at lærerutdanningen utdanner lærere som ikke er kjent med Kunnskapsløftet og IKT slik det er nedfelt i læreplanen. "Alle" sier at dette med digitale verktøy i skolen skal bli så mye bedre bare vi får inn yngre lærere, men når de som kommer ut ikke har erfaring, trygghet eller kompetanse, blir det jo ikke mye endring.

Sørby konkluderte med at vi må ha en skole som ikke oppmuntrer til passiv bruk av Internett, og at vi må ha åpne, ikke lukkete systemer. (Lurer på hvordan læringsplatformer passer inn i dette bildet)

Danah Boyd: Taken out of context: American Teen Society in the Networked Publics
Den nestemann/kvinne ut var et fyrverkeri fra USA, Danah Boyd. Hun snakket om hva som skjer med de unge som er så fortrolige med nettsamfunn. Boyd snakket litt om nettsamfunnenes utvikling, veldig interessant. Hvordan ulike grupper bruker nettsamfunn. Hun var inne på dette med kontroll og overvåkning og understreket at TILLIT er det som er viktig.

Et annet punkt som jeg synes er viktig, og som ikke bare gjelder for USA, men og for Norge, er det alderssegregerte samfunnet vi lever i. I tidligere samfunn så de yngre på de eldre og lærte sosiale koder og atferd gjennom å observere hva de andre gjorde. Når de unge stort sett omgås jevnaldrene får vi liten læringsoverføring generasjonene i mellom. Dette kan vi jo se i norske skolegårder - de lekene vi lærte gjennom å leke med eldre lever, må jo lærere lære elever i dag, og da fenger det liksom ikke like mye.
Den sosiale webben fungerer som en slik sosialiseringsarena for mange unge, men det er sosialisering som er forskjellig fra den de voksne overleverer, og utenfor deres kontroll.

Vikekke Løvstad og Magnus Horntvedt snakket om nye nettfenomener.
96% av alle 16-19 åringer bruker Internett daglig, og 99% av 16-19 åringer har tilgang til Internett. 8 av 10 ungdommer bruker Facebook daglig, 8 av 10 i løpet av en uke.
De unge er innovatører og bruker disse mediene på nye og uventete måter. De lurte på om denne nettbruken hadde et læringspotensial eller om det ga "overload".




Petter Branzegg lurte på hvilken nettbruker er du?
Han fortalte at 20% av den norske befolkning mellom 15 og 75 er inne på Facebook hver dag. 53% i samme aldersgruppe er medlem av nettsamfunn. Branzegg understreket at vi ikke måtte være anonyme på nett, vi må være den vi er. Anonymitet kan gi negative bieffekter som f.eks. mobbing. Han sa vi må vurdere de tullete nettvettreglene for å få skikkelig digital kompetanse. Det har jeg skrevet en del om tidligere, så det kommer jeg ikke mer inn på her, men Østein Johannessen har kommentert det i sin blogg.

Videre snakket han om ulike typer nettbrukere; hadde flere typologier, men en av dem var: tourists, minglers, devotees og insiders. Hvilken type nettsamfunnsbruker er du??

Andreas Lund snakket om når elever, lærere og forskere utvikler nye praksiser gjennom nye teknologier. Teknologi for lærerinvolvering og kunnskapsdeling.

Kollektiv kognisjon:
Andreas Lund påpekte at "If you're the brightes person in the room you're in trouble" ( Daniel Pink skriver om noe av det samme). Poenget til Andreas Lund er at vi ikke leter etter kunnskap mellom ørene, men mellom hodene. Han viste til et forskerteam som skulle løse DNA gåten. I den gruppen var det en veldig intelligent dame, som trakk seg unna for å jobbe alene. De mindre glupe forskerne fortsatte å jobbe i team, løste gåten og fikk Nobelprisen. ( en veldig bra bok på dette emnet er : The wisdom of Crowds av James Surowiecki)
Lund stilte noen spørsmål:
I hvilken grad kan kollektiv kognisjon håndtere komplekse problemer? Hvordan kan slike prosesser styrkes? Hvilken rolle spiller teknologi? Under hvilke betingelser virker de befordrende? Hvorfor er ikke kollektiv kognisjon et anliggende i utdanningssystemet? Til det siste: Ja, hvorfor er det ikke det?
Lund fremhevet WIKI som et svar på behovet for kollektiv kunnskapsproduksjon.

Den siste foreleseren var Neil Selwyn.
Han starte med å kalle kunnskapsministeren for karismatisk.................
Han fortsatte med å snakke om hva kan sosial web brukes til i utdanning og hva kan det ikke brukes til. Selwyn mente det var vanskelig å oversette potensialet for læring på den sosiale webben til praksis. Vi må ikke bli "carried away". Vi på denne konferansen lever i en "teknologi boble" - ikke alle elever er "digital natives" (anbefaler bloggen digital natives). Han understreket at læreren var viktig, en nøkkelrolle, for at den sosiale weben skal brukes til læring.
Han konkluderte med at det som trengs er ikke "deschooling", men "reschooling". Der må en endring i lærerrollen, utdanningsinstitusjonene, vurdering og pensum. Det er liten vits å holde på med sosiale nettverk og annet hvis det ikke er relevant for pensum og evelueringen/eksamen. Et veldig viktig poeng. Håper utdanningsmyndighetene tar det inn over seg. Eksamen må endres.


Generelt en god konferanse.

Personvern - lærervern?

I fylket har vi elevundersøkelsen, som skal gi skolene en tilbakemelding fra elevene på skolen og lærerne. Dette har sine sider, men er nå vedtatt. Gikk mange runder på den. Hva da når det oppstår nettsteder hvor lærerne rates? I USA har de dette systemet på nettstedet Ratemyteachers.com Her kan en søke opp en lærer og gi rating, og en kan se ratingen til lærerne ved den enkelte skole. I Norge har vi lover som stopper dette, men hva om serveren ligger i et annet land? Hva betyr det for skolen, læreryrket, elev-lærerrolle? Hva betyr dette i USA ?

Plagieringskontroll - akademisk fusk?

Vi bergensere har nok friskt i minne juksedebatten som juridisk institutt og jusstudentene forårsaket i vår. Enkelt løst ved å kjøre plagieringskontroll på oppgavene. Hva gjør akademia nå, for nå kan oppgaven kjøpes enkelt på nett fra eksperter i England som garanterer at oppgavene er fri for plagiering. De tilbyr 24 timer i døgnet, 7 dager i uken og 365 dager i året tjeneste og pengene tilbake garanti. Noe for en stresset student med jobb på Rimi for å finansiere studentlivet, kjekt å ha under hjemmeeksamen. De har sikker noe tilsvarende for videregående opplæring og.

Fremdeles opptatt av nettvett og sikkerhet på nett.

Dette temaet blir en jo ikke ferdig med sånn uten videre. På Digital natives sin hjemmesider diskuterer de om "privacy tools" er nok til å beskytte de digitalt infødte i cyberspace, og hvordan de opplever det offentlige rom som "privat". For oss i skolen er dette kjempeviktig, hvilke konsekvenser har det for oss å sende elevene ut "i verden", og enda viktigere hva er de potensielle konsekvensene/risikoene om vi ikke gjør det??

IKT i lærerutdanningen

Er invitert av lærerutdanningen ved Universitetet i Bergen til å diskutere "utfordringer ved bruk av IKT i dagens skole og hvordan det er å være lærer i et klasserom der alle elevene sitter bak sin individuelle laptop". Det blir spennende å møte dette foraet for å se hva de tenker om IKT og læring. Har du et monolittisk skolestruktur, med tradisjonelt kunnskapssyn og lærer/elevrolle, samt Kristin Clemmets ett-talls tyrani (en klasse, en lærer, ett fag, en time) er våre dagers laptoper et fremmedelement, og det er ikke rart at lærere ( og elever) blir fustrert i slikt regime. Desverre viser en ny undersøkelse fra ITU at lærerutdanningen bruker IKT til "gammeldags undervisning" Og vi som setter vår lit til de nyutdannete lærerne. Våre bakhodemodeller og mentale kart blir godt preget i oss og er ikke enkle å endre. Kommer endring innenfra eller blir det som Calyton Christensen sier i sin nye bok, "Disrupting class", at de teknologiske endringene kommer utenfra og velter skolesystemet slik vi kjenner det. Slik teknologi har revolusjonert musikk og fotografibransjen?

Mer sikkerhet

Til slutt, ifølge Facebookgrunnlegger http://digital.no.msn.com/article.aspx?cp-documentid=10134648 vil folk legge ut stadig mer personlig informasjon ut på nettet. Kanskje blir problemet det motatte av i dag, du er mistenkelig dersom det ikke ligger en masse informsjon om deg ute. Hva er det første vi gjør når vi lurer på noe om en person, - jo vi Googler dem. Føler du deg snytt om du ikke finner noe om dem du er på jakt etter info om?? Hvem er de og hva står de for, hva har de gjort?? Andy Warhols 15 minutes of fame blir et liv i cyberspace, om å gjøre å ha treff på Google??

Sikkerhet på nett.

Dette eksempelet http://digital.no.msn.com/article.aspx?cp-documentid=10110067 viser med all tydelighet hvor viktig det er å lære opp elevene å håndtere cyberspace. Hvordan finne balansen mellom å være en "offentlig" person og samtidig bevare kontroll over sitt eget liv og den informasjonen som ligger ute. sel opplever jeg stadig at obskure brukere "følger" meg på Twitter. Når jeg går inn og sjekker hvem de er ser jeg at de er suspended på grunn av mistenkelig aktivitet. Hvem er disse og hvorfor holder de på slik?

Sikkerhet på nett

I Dagsavisen http://www.dagsavisen.no/innenriks/article374441.ece i dag tar de opp en viktig problemstilling for oss som jobber med Digital skole. Hvilke råd skal vi gi de unge, hva er digital dannelse? Hvordan skal en opptre i det digitale nettsamfunnet? Gjelder det de samme sosiale koder på nett som i den "fysiske verden"? Før telefonen sin inntreden i det sosiale liv var det uhørt å snakke til noen uten å være introdusert først. Folk fikk kurs og måtte lære å kommunisere pr. telefon da det fullstendig brøt med etablerte konvensjoner. Hordland fylkeskommune har nettvettregler og lærerne har et sterkt ønske om å kunne overåke elevenes nettbruk. Klarer vi å forholde oss til denne nye verden?