Hva vil det si å være digitalt innfødt?

Jeg skrev et blogginnlegg hvor jeg forsvarte bruken av begrepet digitalt innfødte, og innlegget ga kommentarer og flere blogginnlegg. Debatt er bra, og dette er et felt som bør belyses fra mange sider.  For spørsmålet er ikke om disse digitalt innfødte er ferdigprogrammerte eller ikke. Spørsmålet er om de vokser opp i et samfunn som er kvalitativt forskjellig fra det samfunnet vi, digitale imigranter, vokste opp i. Sånn sett opplever jeg at debattantene snakker forbi hverandre.  Vi har ulike referanserammer for våre begreper.

Argumentene for og i mot går i begge retninger.  Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:

Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.

Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.

Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i.  Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon.  Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.

Endringene samfunnet går gjennom er mange.  Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng.  Sånn sett er vi alle steinaldermennesker.  Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.?  Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør.  Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet.  Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.

Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig?  Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen:  det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen.  Men samfunnet har endret seg.  Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.

Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor?  Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og  "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen".   Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.

Fører vi de riktige debattene?  Har vi det riktige fokuset?  Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter.  Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream.  De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden.  Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem  Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært".  Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden.  Vi må se på måten vi  samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.

Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer.  Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i.  Det er noe helt annet.

Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience 

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?

To blog or not to blog- again

I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går.  Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen.  Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:

• Portable : 33% of cell phone owners now access news on their cell phones.
• Personalized : 28% of internet users have customized their home page to include news from sources and on topics that particularly interest them.
• Participatory : 37% of internet users have contributed to the creation of news, commented about it, or disseminated it via postings on social media sites like Facebook or Twitter.

Ok, change happens…

Legger og ved lenke til denne artikkelen:

5 Ways Social Media is Changing Our Daily Lives

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Social Media Revolution

I dag  ble jeg oppringt av en journalist som hadde noen spørsmål om pc’er og læremidler. Ett av spørsmålene jeg fikk var om vi har problemer med bruk av sosiale medier i skolen. Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Problemer?  Ja, noen lærere, og elever, vil se det slik, andre ikke.  Problemet kan og snus på hodet, er det et problem at sosiale medier ikke brukes i skolen? Ja, jeg er klar over argumentet om at det brukes til ikke-skole relatert aktivitet, men hva om dette skolerelatert aktivitet er for snevert definert.  Hva om vi utelukker viktige læringsarenaer, viktige kompetanser, sentral kunnskap ved å begrense vårt kunnskaps- og læringssyn.  Journalisten spurte om de digitale læremidlene var gode nok?  Hva er godt nok?  Når en lærer eller elev er godt tilfreds, mens en annen ikke synes læremiddelet er brukbart, hvem har da rett?

To amerikanske studier sier noe om dette.  Den ene sier at mange elever ønsker tilbud om online læringsmuligheter, men skolene sliter med å tilby det.  Den andre viser at studenter som tar hele eller deler av studiet online gjør det, i snitt, bedre enn dem som følger tradisjonell ansikt til ansikt undervisning, og at det beste er en kombinasjon av de to.

Til slutt, bare fordi det er digitalt, betyr ikke at det nødvendigvis er bra (eller dårlig for den saks skyld), like lite som det at noe befinner seg mellom to permer er det samme som at det er høy kvalitet. Både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler har ulik kvalitet, og hvor bra det er avhenger av bruken og brukeren.

 

Transparency

Det nye honørordet innen offentlig forvaltning er transparency. Hva er så denne gjennomsiktigheten?  Er det at Venstre har opprettet nettside for kommunikasjon,

Kunnskapsministeren blogger  ,

statsministeren på Twitter  eller

Fornyingsdepartementet lager debattsider?

Får vi mer demokrati, deltakelse og åpenhet i samfunnet av det, eller vedlikeholdes og reproduseres maktstrukturer likevel? Ev. at der kommer noen nye aktører på banen, men vi har fremdeles “rom for beslutninger”.  Hva ønsker vi av denne åpenheten?  Er målet mer effektivitet (raskere beslutninger, kommunikasjon og mer og korrekt informasjon) eller er det deltakelse?  Og er vi som samfunn i så fall beredt for denne deltakelsen?  På Delte Meninger gikk der en debatt om sosiale medier i skolen.  Jeg var desverre ikke inne og kommenterte på den, men det som har slått meg i ettertid er argumentasjonen.  

Petter Bae Brandtzæg argumenterer her:

Teknologi vil bare være en av en rekke alternative og noenlunde ekvivalente kilder til læring og utvikling.

Etter min mening er digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer. Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn. Det har også vært for lite fokus både på hvilke typer mediebruksmønstre eller medier som faktisk fremmer digital kompetanse, og hvilke typer eller grader av digital kompetanse man bør forvente på ulike alderstrinn. Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen.

Men handler bruk av sosiale medier om digital kompetanse? Eller handler det om noe helt annet: sosial kompetanse, deltakelse, samhandling, demokrati, etc.  Kan bruk av sosiale medier komme i samme kategori som bruk av regneark, tekstbehandlingsprogam, epostklienter, etc?  Eller er dette noe kvalitativt anderledes?  

I USA er deltakelse og transparency ved hjelp av sosiale medier et “hot tema”.   Dette foredraget av Clay Johnson på Web2.0 Expo er et interessant innlegg om sosiale medier for å oppnå transparency innen forvaltningen i USA.   Dette handler ikke mye om “digital kompetanse”, men hvordan orientere seg i et samfunn med mange nye verktøy og kanaler for samhandling, kommunikasjon og deltakelse.  Kan vi stenge dette ute fra skolen?

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Rate My Teachers

Jeg har tidligere skrevet om nettstedet RateMyTeachers. Nå har en av forfatterne av boken Throwing Sheep in the Boardroom skrevet et lengre innlegg om dette og lignende nettsteder på bloggen sin.  Dette er et velskrevet innlegg som virkelig tar inn over seg mange av de mer fundamentale kulturelle endringer vi ser nå som følge av barn og unges “digitale”  liv.  Disse endringene finner ikke bare sted i form av at “vanlige” aktiviteter flyttes over på nett, men aktivitetene i det analoge livet endrer seg som følge av samhandlingsformer og kulturelle koder elevene/barna tilegner seg i det digitale univers.  Dette er noe av det Fraser er inne på i sitt blogginnlegg.  Det er interessant å overføre hans tanker til norske forhold hvor vi har veldig sterke lærerorganisasjoner, med et sterkt syn på det digitale nettsamfunnets utfordringer på skolen.  Norsk skole og skolehverdag er temmelig gjennomregulert , noe som selvsagt har sine fordeler, men i en verden i rask endring og medfører en del utfordringer.

Men nettsteder som RateMyTeacher bygger på et tradisjonelt skoleparadigme, hvor vi har de strukturene som ble bygget opp under industrialismens tidsalder.  I vår vestlige verden er vi veldig preget av disse modellene, og når vi diskuterer skole, kunnskap, lærerrolle, elevrolle er det i lys de kjente boksene.  Da er det interessant å se hva som gjøres land lengre vekke.  Jeg har allerede omtalt HoleInTheWall prosjektet. Nå kommer det et nytt spennende prosjekt østfra. På Phillipinene tar de i bruk mobiltelefoner for å tilby elevene “quality education”. Prosjektet heter Text2Teach og retter seg i første omgang mot 11-13 åringer. Likevel et spennende prosjekt for det tar virkelig i bruk nye “hverdagsteknologier” på utradisjonelle måter og utfordrer en del vedtatte modeller.  Et av paradigmene det blant annet utfordrer er behovet for fysisk tilstedeværelse på skolen.  Må elevene være fysisk på skolen for å lære?

Dette prosjektet er rettet mot fattige elever i ressurssvake områder, men det er likevel interessant å merke seg

Research shows that Text2Teach significantly increases learning outcomes.

Artikkelen konkluderer med at

Text2teach demonstrates how mobile technology can be effectively used for learning. It also illustrates how the private and public sectors can work together in bridging the educational and digital divide around the world. The project has definitely put a different dimension to mobile technology, opening the door to concepts and ideas that a child may otherwise not have the chance to explore

Noe for oss i Norge?

Det digitale skolesamfunnet

Jeg har vært en tur i Sør-Amerika, så blogging har ikke akkurat min hovedbeskjeftigelse når det er over 30 grader ute, stranden er rett utenfor og jeg har en del andre ting å gjøre. Men takket være teknologien kunne jeg likevel være oppdatert på det som skjedde hjemme, jeg har vært innom både Twitterog Facebook  med jevne mellomrom.  Bloggosfæren lot jeg derimot ligge.  Blir mye å ta igjen.

Likevel, langt hjemmefra, var det en del ting som slo meg.  IBM sjefen går ut og sier at verden ikke trenger mer teknologi, men kreativitet til å bruke den teknologien vi allerede har, Google har svikt i sine sikkerhetssystemer, slik at dokumenter blir delt uten at opphavsperson ønsker det, Facebook har hatt en del runder rundt bruk av det innholdet som brukerne legger ut og nå er det en Facebookgruppe som kjemper mot at Facebook skal bli en betalingssite, Spotify har hatt en sikkerhetslekasje, så informasjon om passord og andre opplysninger kan være spredd fra det nettstedet, Twitterbrukerkontoer blir hacket og ikke minst Pirate Bay rettssaken.

Hva har disse tingene felles? Utvikling og manglende kompetanse.   Verden har alltid utviklet seg, mer eller mindre frivillig (vi er jo tross alt ikke lengre i steinalderen). Noen perioder er preget av raskere omveltninger enn andre, og noen utviklingstrekk har bedre konsekvenser enn andre. Dette er vanskelig å forutse. Utvikling er litt som en Pandoras eske, hvor du ikke kan putte inn igjen all den “styggedommen” som kom ut når du åpnet opp.

Det er sagt at 2008 var det året “alle” kom på nett.  Men hvordan kom de på nett?  Facebook er et voksende fenomen hos “voksne” (nettsinkene?), men er det å være på nett, er det å bruke sosiale medier? I følge Kyle Lacy Do The Generation Y Disconnect on Social Media. Hvilket innebærer en svært begrenset innsikt i bruk, strategier og ikke minst utfordringer knyttet til sosial web.  En utfordring som absolutt må tas på alvor er denne:

Vi mennesker liker å se bakover, alt var så mye bedre før. Sommerne var lengre og varmere, menneskene snillere og bollene var større og billigere. Verden uten internett var mye tryggere.

I skolen ønsker vi at elever og lærere skal ta i bruk sosial web i undervisningen fordi det er blitt en viktig arena for samhandling i samfunnet vårt.  Jeg er på ingen måte av dem som av frykt for alle farer på nettet ønsker å holde barn og unge vekke, snarere tvert i mot. Nettopp på grunn av alle utfordringene knyttet til sosial web er det svært viktig at elevene møter dette i skolen og får opplæring i hvordan forholde seg til disse mediene.  Problemet er imidlertid den manglende kompetansen hos lærerne.  Altfor mange lærere bruker ikke sosial web, og mange av dem som bruker det er selv på utforskingsstadiet og har ikke den nødvendige kompetanse og innsikt som trengs for å være en god veileder for elevenes nettbruk.  

Et annet problem er at “vi voksne” avkoder nettet og nettets sosiale spilleregler ut fra vårt erfaringsunivers.  En slik konsekvens kan en se her, hvor “tankeløs” spredning av informasjon kan få utilsiktede konsekvenser.  Men som en historie jeg hørte: en far sa til sin datter at hun måtte passe på at hun ikke la ut festebilder på nett for da kunne potensielle arbeidsgivere se dem, hvor han fikk til svar at det var ikke noe problem for det kom til å ligge tilsvarende bilder av dem ute på nettet.

Et annet forhold som bekymrer meg litt: fører disse nye mediene til noen reell endring i skolen eller sementeres gamle modeller i nye medier? Når lærerne “tar styringen over den sosiale webben”, blir den da “låst inne” i det skoleuniverset som vi kjenner og de utfordringene dagens skole har reprodusert?  Når det er et uttalt politisk mål og en sosial nødvendighet at ungdommen fullfører videregående skole, hvorfor tenkes det ikke mer alternativt når 30% (!!!!) ikke fullfører.  Argumentet om at de ikke passer i skolen holder ikke, for store deler av denne elevmassen vil få store sosiale og økonomiske vansker som følge av sin manglende skolegang.  Hvor stor er andelen av elever om ikke får utnyttet sitt læringspotensiale i skolen?  Jeg gjentar meg til det kjedsommelige: skolen har en systemfeil!  Det er vanskelig for den enkelte lærer å bryte ut av dette systemet, de fleste lærere prøver så godt de kan å møte alle sine elever, men rammene er en utfordring.

Sosial web er en naturlig del av skolesamfunnet, men like lite som vi skal stenge for disse arenaene, like lite skal vi ukritisk ta dem i bruk. Nå når det jobbes med ny lærerutdanning, bør sosial web være obligatorisk pensum for alle som skal jobbe i skolen, uavhengig av alderstrinn.

Digital youth

I USA har de gjennomført en 3 årig studie om unges mediebruk. Denne studien motbeviser en del fordommer mot barns liv on-line. Studien viser at barn og unge i USA utvikler viktige sosiale og tekniske ferdigheter on-line. Ofte på måter som voksne ikke forstår eller verdsetter. Blant annet knekkes en del av mytene rundt on-line spill, som stort sett sees på noe negativt som må begrenses av mange voksne (se og denne: tull at folk blir avhengige av dataspill). Undersøkelsen har selvsagt egen blogg. I skolen snakker vi ofte om læringsutbytte ved bruk av digitale medier i undervisningen. Vi prøver å sette disse mediene inn i de etablerte settinger og måler resultatene ut fra tradisjonelle kriterier. Er det noe vi mister, som vi ikke klarer å fange opp? Må vi revidere våre etablerte tanker og praksiser rundt læring i skolen? Som det står i rapporten:

"Teens then share their creations and receive feedback from others online. By its immediacy and breadth of information, the digital world lowers barriers to self-directed learning. "

"New media allow for a degree of freedom and autonomy for youth that is less apparent in a classroom setting. Youth respect one another’s authority online, and they are often more motivated to learn from peers than from adults. Their efforts are also largely self-directed, and the outcome emerges through exploration, in contrast to classroom learning that is oriented toward set, predefined goals."

Rapporten er svært interessant lesning, og anbefales.

I USA har de og et prosjekt som utnytter analoge og digitale medier for å gi ungdom ferdigheter de trenger for å leve i en global verden. Prosjektet heter Global kids.