IKT i skolen - keiserens nye klær?

 Det forunder meg ofte hvor lik argumentasjonen fra lærere som implementerer bruk av ikt i skolen er til dem som ikke gjør det. Selv om vi har en teknologi som åpner opp nye muligheter, sverges det til gamle former.  Jeg har lyst til å klippe inn noen argumenter fra Dr. Steen Larsens bok "IKT og nye læreprosesser". Larsen vektlegger betydningen av pedagogisk plattform. Larsen mener at disse diskusjonene er helt avgjørende for bruk av ikt i skolen (jeg mener uanset, med eller uten ikt).  Uteblir disse debattene mener Larsen at innføring av ikt  i skolen er

 "…den gamle form for undervisning tilbage balsameret i elektronisk form.."  

Datamaskinen fungerer som en avansert lærebok, hvor elevene setter inn et svar som blir vurdert til rett eller galt. Og da får vi det som på godt norsk heter: "same shit, new wrapping"

Larsen er ikke begeistret for såkalte pedagogiske programmer. Arne Trageton oppsummerer Larsens syn:

Ingen pædagogiske programmer, tak!
(Elektronifisering av lærebøker og behaviouristisk psykologi/pedagogikk, med gode, gamle industrialistiske arbeidsmetoder frå 50-tallet)
 Pedagogisk programvare er forlagas siste kunstige åndedrett for å bevare den vaksenstyrde lærebokpedagogikken i modernisert form. Vi har ingen pedagogiske telefoner, TV apparat eller tog.

Dei einaste program vi treng er:
1. Tekstredigering
 2. Billedbehandling
 3. Regneark
 4. Databaser
 5. Hypertekst-editor

 Auditoriene må utvides med laboratoriene, for det er der de egentlige læreprosessene finner sted. Hvis IT, som det i høj grad er tilfeldet idag, kun brukes til å konservere vores århundred gamle undervisningstradition ved at sette strøm på de gamle metoder, vil den forsinke en akut nødvendig modernisering af uddannelsessystemet. IT vil aldrig kunne anvendes mer raffineret end den pædagogiske teori der ligger bak denne anvendelse. IT er midlet til realisering af en pædagogisk vision - ikke denne vision i seg selv

Plagiering – en kreativ veileder

Universitetene beskyldes ofte for å være lite endringsvillige og trege.  Her kommer et herlig unntak fra denne regelen, et fantastisk kreativt og morsomt innslag for å ta opp problematikken rundt plagiering til eksamen.  Filmen er vel verdt å se for andre enn universitetsstudenter, om ikke av annen grunn så for underhodningsverdien. Analysemessig er den nesten verdt en egen masteroppgave ;)

Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.

Spill i undervisningen

Spill som verktøy i undervisningen begynner å bre om seg.  I USA åpner nå i september en skole som utelukkende vil basere seg på digitale spill i læringsarbeidet. Skolen, Quest to Learn,  ligger i New York og er for elever fra 6 –12 klasse. Som Robert Hughes, president of New Visions for Public Schools sier:

Quest to Learn has re-imagined the traditional school from top to bottom, based on research on how students today learn best and has created a new kind of learning environment that will prepare students for success in college and the 21st century workforce.

Skolen baserer seg blant annet på følgende uttalelse fra EU-parlamentet i februar:

“Video games can stimulate learning of facts and skills such as strategic thinking, creativity, cooperation, and innovative thinking" and may think to use some aspect of this concept for future schools if proven successful.

Filosofien til skolen er å lære elevene 21st century skills, som blant annet gaming literacy.  I følge rektor, Aaron Schwartz,

students will work on "21st Century literacy, which is becoming increasingly key for success in both career and college."

Dersom det er noen som leter etter spill å ta i bruk kan en her finne en liste over 10 gode nettsteder med gratis educational games.

3 ways the brain creates meaning

Formell utdannelse og skolegang  har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen.  Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag.  Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.

Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.

I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten.  Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle.  Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc.  Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.

Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.

Generasjonsskifte

I dagens BT er det et angrep på Hordaland fylkeskommunes satsing på digitale læremidler. Igjen har BT en negativ vinkling på den satsingen, som våre fylkespolitikere har gjort for å gjøre våre elever i den videregående skole forberedt på å møte det digitale univers, som tross alt befinner seg i verden utenfor skolen. At det å ta digitale læremidler i bruk i undervisningen ikke er umiddelbart intuitivt og at det er utfordrende, er det ingen tvil om.  At alle læremidler krever noe av brukeren er det heller ingen tvil om.  I så måte skiller ikke digitale læremidler seg ut på noen måte.  Blant dem er der gode og dårlige læremidler, og vel så ofte avhenger bruken om de betraktes som gode eller dårlige.

Hvilken kompetanse skal elevene tilegne seg? Hva er det viktig at de kan? I den sammenheng er det spennende med denne undersøkelsen fra Forbes Insights, som er gjort i samarbeid med Google. Den har tatt for seg et ledersegment som omtales som C-suite, det vil si ledere med betegnelsen chief i tittelen. Undersøkelsen heter:  The Rise og the Digital C-Suite.  How exeutives locate and filter business information.

Undersøkelsen deler ledersegmentet inn i tre grupper:

generation Wang: de over 50. Ikke oppdratt i pc-alderen, fortrolig med PC-bruk, mens de tenker på sitt innføde analoge spåk.

generation PC: er næringslivets digitale nybyggere.  Var den første gruppen til å sende epost, lage web-sider, bruke søkemotorer og se næringer flytte over på nett. Disse er i dag mellom 40 og 50.

generation Netscape: denne generasjonens karriere begynte med fremveksten av Internett. Dette er den mest teknologifortrolige gruppen, og mest villig til å ta i bruk Web-baserte verktøy og eksperimeneter med nye teknologier.

Det er interessant med funnene til Forbes at disse lederne, som leder sukksessrike firmaer, først og fremst går online for å skaffe seg informasjon. De benytter seg av søkemotorer, blogger, web 2.0 verktøy og sosiale nettverk, og i økende grad bruker de online video fremfor tekst. En ser et skille mellom de ulike gruppene, mer teknologi jo yngre lederne er.

They’re willing to access information in different ways:
Under-50s are more likely to seek out online video, use
a Web-enabled mobile device, or ask for insights from an
online forum.

I følge Forbes er generation PC den første generasjon “digitale tenkere”.

De spør og om “tradisjonelle “trykte” medier” og om tidsfordeling mellom trykk og digital lesning av disse, og det viser seg at 70% leses digitalt.

Noe som og interessant med denne undersøkelsen er, som det står: Text is king, but online video is entering the C-suite’s ranks”.  Det vil si at tekstmediet er i ferd med å miste sitt hegemoni som informasjonskilde.

“Video is definitely going to become a
critical means of sharing information.”
Sarah Alter, vice president for e-commerce and new markets, Discover Financial Services

Dette er YouTube-generasjonen som entrer ledersjiktet, og deres medievaner vil påvirke oss. Hvordan forholder skolen seg til dette endrete informasjonsbildet?  Gjør vi våre elever i stand til å utnytte dette store tilfanget av informasjon som kilde til kunnskap?  Er den trykte boken fremdeles det optimale redskap for kunnskapstilegnelse?

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Rate My Teachers

Jeg har tidligere skrevet om nettstedet RateMyTeachers. Nå har en av forfatterne av boken Throwing Sheep in the Boardroom skrevet et lengre innlegg om dette og lignende nettsteder på bloggen sin.  Dette er et velskrevet innlegg som virkelig tar inn over seg mange av de mer fundamentale kulturelle endringer vi ser nå som følge av barn og unges “digitale”  liv.  Disse endringene finner ikke bare sted i form av at “vanlige” aktiviteter flyttes over på nett, men aktivitetene i det analoge livet endrer seg som følge av samhandlingsformer og kulturelle koder elevene/barna tilegner seg i det digitale univers.  Dette er noe av det Fraser er inne på i sitt blogginnlegg.  Det er interessant å overføre hans tanker til norske forhold hvor vi har veldig sterke lærerorganisasjoner, med et sterkt syn på det digitale nettsamfunnets utfordringer på skolen.  Norsk skole og skolehverdag er temmelig gjennomregulert , noe som selvsagt har sine fordeler, men i en verden i rask endring og medfører en del utfordringer.

Men nettsteder som RateMyTeacher bygger på et tradisjonelt skoleparadigme, hvor vi har de strukturene som ble bygget opp under industrialismens tidsalder.  I vår vestlige verden er vi veldig preget av disse modellene, og når vi diskuterer skole, kunnskap, lærerrolle, elevrolle er det i lys de kjente boksene.  Da er det interessant å se hva som gjøres land lengre vekke.  Jeg har allerede omtalt HoleInTheWall prosjektet. Nå kommer det et nytt spennende prosjekt østfra. På Phillipinene tar de i bruk mobiltelefoner for å tilby elevene “quality education”. Prosjektet heter Text2Teach og retter seg i første omgang mot 11-13 åringer. Likevel et spennende prosjekt for det tar virkelig i bruk nye “hverdagsteknologier” på utradisjonelle måter og utfordrer en del vedtatte modeller.  Et av paradigmene det blant annet utfordrer er behovet for fysisk tilstedeværelse på skolen.  Må elevene være fysisk på skolen for å lære?

Dette prosjektet er rettet mot fattige elever i ressurssvake områder, men det er likevel interessant å merke seg

Research shows that Text2Teach significantly increases learning outcomes.

Artikkelen konkluderer med at

Text2teach demonstrates how mobile technology can be effectively used for learning. It also illustrates how the private and public sectors can work together in bridging the educational and digital divide around the world. The project has definitely put a different dimension to mobile technology, opening the door to concepts and ideas that a child may otherwise not have the chance to explore

Noe for oss i Norge?

Mathmagic

I preindustrielle samfunn hadde innbyggerne stort sett inngående kunnskap om de områdene de arbeidet med, det var viktig å forstå helheten og en arbeidet seg ned mot detaljene.  Med industrialismen ble kunnskapstilfanget økende, kompleksiteten større og arbeidsoppgavene delt opp i enheter.  En trengte ikke lengre ha “helhetskunnskap” for å utføre jobben sin på en god måte.   Dette preget og kunnskapssynet i skolen, hvor fag og emner ble skilt, og kunnskapen ble et byggeklossystem hvor en gikk fra det enkle til det komplekse, en analytisk tilnærming til kunnskap og kompetanse.  Tanken var at ved å ha kunnskap om bitene kunne man etter hvert tilegne seg kunnskap om helheten.  For mange elever i skolen er dette en utfordring, da de har en holistisk tilnærming til læring, de må se helheten/meningen før de kan jobbe seg nedover mot bitene. Når skolen ikke møter dem på disse preferansene detter de ut.  Et fag som spesielt merker dette er matematikk.  En matematiker sa en gang til meg at det er først på hovedfagsnivå at matematikken blir interessant, for da ser du alt du kan anvende den til  Det er jo forferdelig trist om en først må studere et fag i så mange år før en ser meningen med det, i så fall er det ikke det minste rart vi har realfagskrise i dette landet.  Dette gjelder ikke bare matematikk, på nettstedet physorg.com kan en lese en artikkel om hvordan memorering av historiske fakta fører til kollektiv stupiditet/cluelessness. Det er viktigere å forstå hvilke mekanismer som fører til historiske hendelser enn når de skjedde. Dette argumentet kan nok overføres til andre fag.

Det som er så fantastisk og vi som lever i dag er så priviligert å ha tilgang til, er all den teknologien som muliggjør wwww, internett og alle dertilliggende herligheter.  Jeg håper virkelig ikke at de krefter som jobber for å begrense de mulighetene denne teknologien gir oss vinner frem.  Det ville være et tap for vårt kollektive minne og vår kunnskapsutvikling.   Takket være moderne teknologi kan en for eksempel få tilgang til en fantastisk film Disney laget i 1959, som heter “Donald in mathmagic land”.  For lærere som har problemer med å få elever til å forstå at matematikk er viktig og relevent for de fleste av livets mysterier og utfordringer, er denne filmen en gavepakke.  Her vises matematikkens betyding for kunst, kultur, mote, sport, spill, musikk, biologi, kort sagt, en hver elev skulle finne noe som interesserer dem. Filmen kan du finne på YouTube, den er i 3 deler og lenkene finner du under.

Del 1

Del 2

Del 3

Morgendagens (eller dagens) pedagogikk

Det blir hevdet at pedagogikken er i krise nå ved starten av det 21. århundre. Vi ser at gårsdagens løsninger ikke virker, men vet ikke hva vi skal gjøre for å løse de svære utdanningsutfordringene vi står overfor. Politikerne kommer med en del panikkartete løsninger: flere timer undervisning (mer av det som ikke virker), høyere karakterkrav for inntak på lærerskolen, mer testing, sertifisering for lærere, etc.

Jeg har vært to dager på brukerkonferanse med It's learning, som forsåvidt var interessant nok ( se referat hos Anne Cathrine Gotaas på rIKT liv). Det var en del gruppeøkter der, hvor vi skulle diskutere deling og delingskultur, og hvordan få det til (lurer på om det hadde vært mulig med en norsk utgave av Wikiversity, tilpasset ulike aldersgrupper? Er et godt eksempel på delingskultur). Der var i vår gruppe, vgo, en representant fra forlagsbransjen, og å høre på han var litt som å få tilsnakk som uskikkelige unger. Bøker er det som gjelder, all forskning viser det, med digitale tilleggsressurser.

Rune Krumsvik var der og, og holdt et innlegg. Etter innlegget ble det kommentert fra en av gruppemedlemmene at han befinner seg for mye i det tradisjonelle klasserommet, og for lite over i det digitale klasserommet, ut i cyberspace. En bra observasjon, som jeg er helt enig i. Vi diskuterte og bloggingens plass i skolen.

Men tilbake til start, er pedagogikken i krise? Prøver vi å reparere et system som er gått ut på dato? Guruene innen utdanningsutfordringene vi står overfor, kommer riktignok ikke fra pedagogikkens kretser, men det skjer likevel mye bra fra skolefronten. Når det gjelder hva som er løsningen, synes jeg det etter hvert tegner seg et bilde av en skole etter en litt annen modell enn den jeg gikk på. Jeg har her tre ulike videoer som sier noe om skole, lærerrolle, elevrolle, læring, m.m. Tør politikere (og skolefolk) ta slike "disruptive" grep overfor skolen?

Hun som har laget 3 steps har og en bra blogg.