Kjedebrev - sosial web

I dag har "kjedebrevet" 7 things you don't need to know about me" eller 7 things meme gått som en farsott i blogsfæren i Norge. Dette begynte blant bloggere i USA før jul. To ting fasinerer meg med det som skjedde i dag. Jeg så på Jeanette's blogg i går kveld at hun var "tagget", og i formiddag var jeg selv "tagget". Til dette hadde jeg to reaksjoner: på den ene siden synes jeg ikke all verden om kjedebrev, og har ikke behov for å fortelle så mye om meg selv på nettet. Det er i grunnen veldig uinteressant. På den andre siden var det kjekt å bli tagget, for da er jeg ikke usynlig. Andre bloggere synes det var verdt å tagge meg. Blir litt som i en vennegjeng, du er en del av gjengen. Noe som er viktig for oss som sosiale vesener. Blir litt som å bli eller ikke bli invitert med på fest.
Det andre som fasinerte meg var hvordan folk etter hvert distanserte seg fra disse kjedebrevene, spesielt etter Arne's innlegg på sin blogg. Ble litt sånn at dette var gøy, men vi gjør egentlig ikke slikt. Jeg er helt enig med Arne i det han skrev, men hvorfor ble det viktig for oss å distansere oss fra dette, og ikke bare holde på med litt unyttig gøy?
Etter hvert som jeg beveger meg på nettet merker jeg hvordan de samme sosiale kodene som en møter i RL/1st life overføres til webben. Margretha skrev noe om kommentarer på bloggen sin. Hvordan hun føler behov for tilbakemeldinger og bekreftelser når hun skriver på nett.
Selv føler jeg på akkurat det samme. Noe av det jeg legger ut, er bare informasjon, mens andre ting jeg legger ut har jeg behov for tilbakemelding på, og får jeg ingen kommentarer kan det føles litt som å bli oversett og kanskje føler jeg meg litt dum og, var dette helt teit??. En tullete reaksjon selvsagt, men følelsen er der likevel. Kanskje fordi jeg er forholdsvis ny i bloggosfæren, og ikke er en person som har erfaring med å uttrykke meg offentlig?
Det å utrykke seg på nettet skiller seg fra "vanlig" kommunikasjon ved at en ikke umiddelbart får respons fra den en kommuniserer med, enten ved verbal eller ikke verbal tilbakemelding. På nett blir det i form av kommentarer, responsinnlegg, eller på Twitter ved retweets, og det kan ofte ta tid før den responsen kommer.
Dette kjedebrevet ble, slik Arne var inne på, litt som et sosialt lim mellom folk som kommuniserer mye med hverandre uten å se hverandre, og som en føler en kjenner og har et fellesskap med. De som ikke tar del i denne sosiale webben kan ikke forstå dette og harselerer en del med den "nettavhengigheten" folk føler. Det kan jeg godt leve med, men der blir en kløft her. For de fleste elever er del av denne sosiale webben på en eller annen måte, og har behov for den sosiale bekreftelsen som ligger i tilbakemeldinger på nett. Det å stenge dem ute fra dette sosiale fellesskapet kan føles hardt. De fleste lærere er ikke del av dette fellesskapet og forstår ikke hvordan dette oppleves, og synes det er et kjempeproblem med elevens sosiale liv online, spesielt i timene når de ønsker at der skal finne sted annen aktivitet.
Jeg er enig i at alt til sin tid, men en må kanskje finne seg strategier for å håndtere dette og det krever gjerne noen nye rutiner. Det ligger helt klart et potensiale i dette. Vi skulle sende "brevet" videre til 7 bloggere. Det tok ikke lang tid før folk gikk opp for bloggere å sende til. Dette viser hvilket potensiale som ligger i sosial web. Obama og hans folk forstod det, derfor vant han valget. Når vil norsk skole forstå det?
Så egentlig en takk til Guttorm som forsåvidt startet dette racet i går kveld, når han satte Jeanette i gang ved å gjøre henne oppmerksom på at hun var tagget.

7 tings you don't need to know about me

Nå er denne farsotten kommet over dammen, og jeg får vel svare på tiltale:

1. Satt bakerst på vidusrekken og strikket meg gjennom gymnaset.
2. Reiste på Kibbutz etter gymnaset.
3. Har tilbrakt hver sommer i oppveksten der Norge er smalest.
4. Fikk min første PC i 1987
5. Har lagt under samme Pepsi Max last som Jeanette men er nå kurert.
6. Liker havet (som vestlending gjør en gjerne det)
7. Er eldst i en søskenflokk på fire.

Stafettpinnen går videre til :
Arne Olav, Margretha, Anne-Cathrine, Eirik, Kjell, Liv Marie og Arne, ååå, nå tagget jeg dere og....