Digital bevisstløshet

Den 9. november 2016 var sjokket stort når Donald Trump ble valgt til president dagen før. En kandidat som de færreste hadde ansett som en seriøs kandidat.   Forståsegpåerne stod i kø i etterkant for å forklare denne uventede seieren.  I begynnelsen handlet det om by mot land, men etterhvert flyttet fokuset seg mot internet.  Først ble fokuset rettet mot algoritmer og fake news. Ungdommer i Makedonia hadde oppdaget klikkalgoritmenes makt, og produserte "nyhetsartikler" på løpende bånd, som takket være klikkalgoritmer ga dem gode inntekter, og samtidig sprede falske nyheter om Trumps motkandidat, Hillary Clinton.

Så ett år senere ble verden sjokkert når en varsler fra selskapet Cambridge Analytica avslørte at dette handlet om mer enn ungdommers forretningstalent.  Selskapet som reklamerer på sine nettsider med at Cambridge Analytica uses data to change audience behavior. Visit our Commercial or Political divisions to see how we can help you havnet plutselig i søkelyset.  Det viste seg at Cambridge Analytica hadde brukt informasjon samlet om oss for å målrette reklame og informasjon for å påvirke valget i USA til fordel for presidentkandidat Trump.  Ikke nok med det, de hadde både fått fatt i denne informasjonen fra nettstedet Facebook og brukt nettstedet for påvirkning. Algoritmene som ble brukt er så effektive at de kunne profilere brukerne (oss) på bakgrunn av fire likes på FB. (CA vil nå slå seg selv konkurs)

Verden ble sjokkert, og Facebook havnet i søkelyset.   Plutselig begynte "vanlige folk" å bli oppmerksomme på sosiale mediers mer mørke sider.  Det handler ikke bare om privatliv og sikkerhet, men om informasjon og påvirkning.

Å styre mennesker gjennom informasjonskontroll er et kjent fenomen. Den katolske kirke praktiserte det effektivt i flere hundre år gjennom monopol på tilgang til skriften.  Dette monopolet brøt Luther når han oversatte og trykte Bibler.  Nazistene drev med bokbål for å fjerne uønskete tanker og meninger, og sensur er et kjent fenomen fra mange land og samfunn.

Internett og sosiale medier tar imidlertid dette fenomenet til nye høyder.  Karl Marx skrev at "de herskendes tanker er de herskende tanker", og en befolkning som en kan kontrollere tankesettet til er en befolkning en kan styre.  Orwells roman 1984 ble plutselig en bestselger. 

At dette kunne skje er imidlertid ikke så overraskende.  Jeg skrev om dette i min bok Læring i en digital tid fra 2015, i kapittelet Tankens makt i informasjonssamfunnet. Jeg har også skrevet om det på bloggen her tidligere. Her ligger min største utfordring, bekymring og provokasjon i forhold til vår tilnærming og bruk av digital teknologi.

Digital kompetanse er like fundamental og avgjørende for et individs selvstendighet i dag som det å kunne lese og skrive. Vi er opptatt av at kvinner i u-land må gå på skole og lære å lese- og skrive for det gir dem kontroll over egne liv.  Sånn er det også med digital kompetanse.  Men ikke en hvilken som helst digital kompetanse. Elevene våre, lærerne våre, lederne våre må lære seg hva digital teknologi faktisk er, hvordan den fungerer, og hva informasjon er. Denne kunnskapen er i alt for stor grad fraværende og alt for mange fornekter den.  Lærere som ikke tar inn over seg digital kompetanse i skolen begår en unnlatelsessynd og gjør våre barn og unge sårbare.

For digital kompetanse handler ikke om en skal få bruke mobiltelefoner eller ikke i timene, det handler ikke om å lukke skjermene eller om elevene husker bedre når de skriver for hånd enn på tastatur.  Dette er dypere og mer komplekst enn som så, og derav vanskelig, men ikke umulig.

Digitale verktøy er så uendelig mye mer enn verktøy.  De endrer samfunnet vår på fundamentale måter.  Tenk på iphonen.  Den er 10 år gammel.  Tenk tilbake på tiden før iphone, og hvordan den dominerer i dag. Vips hadde ikke vært mulig uten smarttelefoner.  I høst var temaet på Ars Electronica kunstig intelligens, med den treffende tittelen The other AI. Teknologi endrer samfunn, samhandling og interaksjon.   Frem til nå har dette vært et område for spesielt interesserte, nerdene, med de konsekvenser vi ser. Internettselskapene samler informasjon om oss som langt overgår et hvert datalagringsdirektiv.  Langsom, bit for bit, gir vi fra oss kontroll og myndighet.  Takket være den digitale økonomiens lover samles mer og mer av verdens verdier i hendene på internettmoguler.  Og for å virkelig gjøre våre mareritt til virkelighet innfører Kina fra 2020 noe de kaller social credit system. De av dere som har sett Netflix sin Black Mirror har en ide om hva dette innebærer.  For dere andre er dette et system hvor du får en verdi basert på din atferd som vil avgjøre om du for eksempel får lov til å foreta reiser, hvilke skoler dine barn får gå på eller hvilke jobber du kan få. Men det som er ekstra skummelt, er at din verdi ikke bare avhenger av din atferd, men også hva din familie og dine venner foretar seg. Den kinesiske varianten av Facebook, WeChat, sensureres allerede. Upassende meldinger mellom medlemmene slettes. Kineserne er ikke de eneste.  Amerikanske myndigheter vil også ha tilgang til din sosiale medierhistorikk når du søker om visum.

En annen utfordring er hvem skal ha tilgang til alle dataene som samles om deg?  Skal for eksempel forsikringsselskaper kunne forlange å få tilgang til dine helsedata?  Hva du spiser, hvor mye du trener, etc?.

I en global verden, hvor informasjon er tilgjengelig og sprer seg raskt er det derfor helt grunnleggende at alle tar aktivt del i utformingen av denne virkeligheten. At vi har kunnskap, transparens, lover, etc som gjør at internet forblir et sted for kunnskap og åpenhet, og ikke en måte å kontrollere oss på. Vi kan ikke abdisere.  Vi kan ikke risikere å se tilbake på nettet og si som Oppenheimer sa når a-bomben gikk av 'Now I am become Death, the destroyer of worlds', et sitat fra Hindu-teksten Bhagavad-Gita.  Den digitale verden åpner en rekke muligheter. Internet er kommet for å bli. Vi må alle ha en digital bevissthet, og ta ansvar slik at internet ikke blir vår Storebror. Derfor er digital kompetanse viktigere enn noen sinne. Det handler ikke om koding, men om mennesker, og vi må i større grad fokusere på fag som sosiologi, filosofi og psykologi for å forstå hva denne teknologien gjør med oss.

Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 

a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  

b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?

Is the Internet bad for us?

De siste dagene har det vært et hett tema på Twitter at vi har outsourcet hukommelsen vår til Google. Overskrifter som at Google gjør oss dumme er vann på møllen for alle som vil holde på tradisjonell praksis, ikke minst i skolen. Denne artikkelen fra Science ga blant annet inspirasjon til den tolkningen. Det er og folk som viser til forskning som viser at for mye nettbruk gjør ungdommen asosial, og at onlinespill er skadelig.

Dette er selvsagt ikke lett, den massive digitale påvirkning på våre liv er ung, og vi har begrenset kunnskap og kompetanse om emnet og derfor synser vi og famler oss fremover. Da er det godt og nyttig å lytte til hjerneforskere som Dr. Paul Howard Jones, som er oppdatert på det siste innen neuroscience og hva Internet gjør med hjernen vår. Som han sier Internet er ikke godt eller dårlig, det bare handler om hvordan vi bruker det. Han trekker paralleller til ild, som vi kan bruke til å varme oss på og lage mat, men og brenne ned hus. Men vi ser ikke overskrifter om at ild ødelegger samfunnet vårt av den grunn.

Videre sier Jones at forskning viser at onlinespill kan være gode lærere. Svært interessant. Han peker på hvorfor såkalte eduspill så langt ikke har lykkes. Uansett, Jones resultater gir ingen grunn til å frykte den digitale fremtid, tvert i mot.

Hvordan internet revolusjonerer utdanningen

Noen som fremdeles tror at det nytter å beholde/gå tilbake til gamle analoge modeller, og at business as usually er godt nok?



Via: OnlineEducation.net

Hvordan står det til på dette internettet?

På bloggen Laughing Squid  fant jeg denne visualiseringen av stoda på Internett. Det er ganske formidable tall som formidles, og de har vokst frem på kort tid.  Hva betyr dette for oss?  Hva betyr det for skolen?  Hva betyr det for elevene?  Hva betyr det for morgendagen?  Kan skolen nekte å forholde seg til denne realiteten?  Kan lærere nekte å forholde seg til dette?  Kan lærere nekte å ta ansvar for å holde seg oppdatert?   Kan en uttale seg om verdien og betydningen av denne utviklingen om en ikke selv kjenner den? Tør vi overlate til ungdommen selv å finne ut av dette og forholde seg til dette? Kan vi fortsette som om ingenting har skjedd?

JESS3 / The State of The Internet from Jesse Thomas on Vimeo.

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.

Internett og storebror.

Iet tidligere innlegg refererte jeg fra et foredrag om hvordan nettet kan prukes for å påvirke handlinger og holdninger. Nettet blir ofte fremhevet som en demokratiserende kraft, først og fremst i totalitære regimer, og valget i Iran, og det Twitter-opprøret som kom i den forbindelse, fremheves som et eksempel.  Evgeny Morozov utfordrer denne utbredte oppfatningen ved å vise til hvordan totalitære regimer kan bruke den såkalte åpenheten til å oppnå stikk motsatt effekt. Absolutt synspunkter som er verdt å ta med seg i den videre debatten. Som de sier: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Og som Mushtaq sa: du blir lurt hver dag, statistisk blir du kompromitert 10 ganger hver dag.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Pedagogiske sinker?? Teknologioptimister?

Hordaland fylkeskommune har to hovedsatsingsområder for de videregående skolene inneværende skoleår.  Det er Digital skole og Vurdering. Dette er på mange måter to sider av samme sak, men skal la det ligge her.  Tilfeldigheter ville at en samling i pedagogisk seksjon med temaet Digital skole skulle falle sammen med en del presseoppslag og fagforeningsutspill mot digitale verktøy i skolen. Kaken ble vel tatt av Lektorlaget når de la ut følgende “gullkorn” på hjemmesiden sin:


Disse oppslagene førte til en mobilisering fra lærerstanden, som reagerte og følte seg uthengt og offer for kunnskapsløshet.  Det ble flittig kommentert på Twitter og mange har i etterkant blogget.  Av blogginnlegg kan jeg nevne:
Ingunn Kjøl Wiig,  Marita Aksnes, Frøydis Hamre, Guttorm Hveem, Jørn Hoelstad Pettersen, Leif Harboe, Sol Laastad, Frode, Elisabeth Engum,
Listen kunne vært gjort lengre, men jeg stopper der.  Dette vitner om et voldsomt engasjement.
Er så fagforeningen representativ for sine medlemmer eller for lærerstanden? Vi har i regi av den Digitale skole i vår gjennomført en spørreundersøkelse hos samtlige elever og lærere i Vg1 og Vg2, som er de årskullene som på det tidspunktet var omfattet av elevPC ordningen. Totalt har 1563 lærere deltatt i undersøkelsen, og svarprosenten er 58. Der var vi, blant mange ting, interessert i holdningene lærerne hadde til IKT i skolen.  Vi stilte følgenede spørsmål og fikk følgende svar:
Ta stilling til følgende påstander: Bruk av IKT er motiverende for meg.  74% av lærerne er helt eller delvis enig i denne påstanden, 8% svarer Helt uenig.
Ta stilling til følgende påstand: Jeg klarer å utnytte IKT på en god måte i undervisningen: Her er 76% av lærerne helt eller delvis enig i påstanden, mens 5% er helt uenig.
På spørsmålet: Ta stilling til følgende påstand: Digitale medier er en naturlig del av skolehverdagen, sier hele 84% seg helt eller delvis enig, men kun 3% er helt uenig.
Beskriver da presse og fagforening den virkeligheten som som faktisk befinner seg der ute i skolen? Er store deler av lærerkorpset i Hordaland fylkeskommune pedagogiske sinker?

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

5000 dager

I desember 2007 holdt Kevin Kelley, exec editor i Wired, dette foredraget om nettets fremtid. Han sier at nettet slik vi kjenner det er 5000 dager og filosoferer over hvilke endringer vi vil se de neste 5000 dager. Veldig tankevekkende, for ingen ville for 5000 dager siden forestilt seg situasjonen vi har i dag, som vi nå tar som en selvfølge. Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.

Hvordan sosiale medier skaper historie

Valget i Iran og dødsfallet til Michael Jacson har gitt sosiale medier stor oppmerksomhet. Det blir hevdet at valget i Iran vil bety det samme for Twitter som Gulfkrigen betydde for CNN.

Clay Shirky holder her et foredrag om hvordan sosiale medier endrer samfunnet vårt.

Generasjonsskifte

I dagens BT er det et angrep på Hordaland fylkeskommunes satsing på digitale læremidler. Igjen har BT en negativ vinkling på den satsingen, som våre fylkespolitikere har gjort for å gjøre våre elever i den videregående skole forberedt på å møte det digitale univers, som tross alt befinner seg i verden utenfor skolen. At det å ta digitale læremidler i bruk i undervisningen ikke er umiddelbart intuitivt og at det er utfordrende, er det ingen tvil om.  At alle læremidler krever noe av brukeren er det heller ingen tvil om.  I så måte skiller ikke digitale læremidler seg ut på noen måte.  Blant dem er der gode og dårlige læremidler, og vel så ofte avhenger bruken om de betraktes som gode eller dårlige.

Hvilken kompetanse skal elevene tilegne seg? Hva er det viktig at de kan? I den sammenheng er det spennende med denne undersøkelsen fra Forbes Insights, som er gjort i samarbeid med Google. Den har tatt for seg et ledersegment som omtales som C-suite, det vil si ledere med betegnelsen chief i tittelen. Undersøkelsen heter:  The Rise og the Digital C-Suite.  How exeutives locate and filter business information.

Undersøkelsen deler ledersegmentet inn i tre grupper:

generation Wang: de over 50. Ikke oppdratt i pc-alderen, fortrolig med PC-bruk, mens de tenker på sitt innføde analoge spåk.

generation PC: er næringslivets digitale nybyggere.  Var den første gruppen til å sende epost, lage web-sider, bruke søkemotorer og se næringer flytte over på nett. Disse er i dag mellom 40 og 50.

generation Netscape: denne generasjonens karriere begynte med fremveksten av Internett. Dette er den mest teknologifortrolige gruppen, og mest villig til å ta i bruk Web-baserte verktøy og eksperimeneter med nye teknologier.

Det er interessant med funnene til Forbes at disse lederne, som leder sukksessrike firmaer, først og fremst går online for å skaffe seg informasjon. De benytter seg av søkemotorer, blogger, web 2.0 verktøy og sosiale nettverk, og i økende grad bruker de online video fremfor tekst. En ser et skille mellom de ulike gruppene, mer teknologi jo yngre lederne er.

They’re willing to access information in different ways:
Under-50s are more likely to seek out online video, use
a Web-enabled mobile device, or ask for insights from an
online forum.

I følge Forbes er generation PC den første generasjon “digitale tenkere”.

De spør og om “tradisjonelle “trykte” medier” og om tidsfordeling mellom trykk og digital lesning av disse, og det viser seg at 70% leses digitalt.

Noe som og interessant med denne undersøkelsen er, som det står: Text is king, but online video is entering the C-suite’s ranks”.  Det vil si at tekstmediet er i ferd med å miste sitt hegemoni som informasjonskilde.

“Video is definitely going to become a
critical means of sharing information.”
Sarah Alter, vice president for e-commerce and new markets, Discover Financial Services

Dette er YouTube-generasjonen som entrer ledersjiktet, og deres medievaner vil påvirke oss. Hvordan forholder skolen seg til dette endrete informasjonsbildet?  Gjør vi våre elever i stand til å utnytte dette store tilfanget av informasjon som kilde til kunnskap?  Er den trykte boken fremdeles det optimale redskap for kunnskapstilegnelse?

Disruption

Fred Wilson holder her et interessant foredrag om internetts disruptive karakter.  Slides’ene han bruker kan du finne her. For en som jobber med skole er det som han sier om utdanning spesielt interessant.