True or False?

I Facebook-gruppen Vurdering for læring fant jeg dette bildet: 

Det satt i sving en del tanker hos meg. 

For hva vet egentlig vi lærere om "verden der ute"?  

Eller elevenes verden for den saks skyld?   

Mange lærere uttaler seg med skråsikkerhet om hvordan skole og undervisning skal være og hvordan elever bør te seg i skolen. Ofte kommer referansene til dette myteomspunnete "arbeidslivet". Blant annet snakker de om at elevene MÅ møte til undervisning fordi arbeidslivet krever fremmøte (interessant nok klager også lærere på at elever prioriterer sine deltidsjobber, møter opp på dem, men ikke til undervisning). 

Hmmm, er det så sikkert? Selv om jeg fremdeles jobber i en utdanningsinstitusjon står jeg ikke i klasserommet på samme måte lengre.  Det jeg kan fortelle positivt er at min arbeidshverdag består i å samarbeide med og kommunisere med mennesker jeg sjelden treffer fysisk. Senest i går hadde jeg en skypesamtale klokken ti på kvelden med en dame ved et universitet i New York. Vi diskuterte noen samarbeidsprosjekter. Vi bruker digitale arenaer for kommunikasjon og samhandling.  Dette tilfellet er langt fra unikt.  Min arbeidssituasjon er langt fra unik. Stadig større deler av arbeidsstyrken forventes å jobbe på digitale flater, samhandle og kommunisere med  personer de sjelden og aldri treffer fysisk, som gjerne befinner seg på andre sider av jordkloden.  I stadig mindre grad er behovet for "fremmøte" der, fordi det ikke er praktisk mulig eller for tidkrevende.

Det betyr ikke at det fysiske møtet ikke er viktig eller dødt.  Tvert i mot.  Men det endrer form.  Å treffes fysisk blir en måte å styrke sosial bånd, ta uformelle samtaler, knytte kontakter.  Mennesker trenger fortsatt mennesker. Det formelle kan lett løses i cyberspace. 

Tar skole og utdanning dette inn over seg? 

Det kan synes som den ikke gjør det, etter ropet fra enkelte lærere og lærerorganisasjoner å dømme, hvor de ønsker fraværsgrenser i videregående opplæring. Disse rammene er tilpasset et univers skolen (og enkelte politikere) forstår. Det er rigide rammer fra en svunnen tid, fra gårsdagens arbeidsmarked.  

Hvilke konsekvenser vil det få at elevene ikke allerede innen utdanning blir mer fortrolige med de nye arbeidsformene?  

Skyldes motstanden manglende egne erfaringer?  I så fall, må lærerne tvinges til nye arbeidsformer? Det er i denne sammenhengen svært interessant at mange lærere liker dårlig at personer som ikke selv står i eller har klasseromserfaring uttaler seg om undervisning og læring. Kanskje har de et poeng. Å stå i et klasserom er en krevende øvelse. Det er lett å stille mange krav til en lærer som har en krevende hverdag, nå en selv ikke vet hvilke utfordringer vedkommende møter i sin hverdag. 

Vi har hatt en klasse i Master i skoleledelse ved BI.  Ett av kravene der var at de skulle blogge.  Det er ikke til å legge skjul på at entusiasmen ikke var overveldende fra deler av studentmassen, og fordommene mot denne arbeidsformen utbredt. Men gjennom egne erfaringer, egen praksis og mestring endret de holdninger og praksis, noe de ga uttrykk for ved slutten av studiet. Jeg kunne ta dem gjenom dette året fordi jeg selv har utstrakt egen erfaring med læring og deling i det digitale rom, blant annet bruk av blogg. Jeg mener at teori må kombineres med praksis.  På samme måte som en ikke lærer å kjøre ved kun å lese instruksjonsboken og trafikkreglene, eller ved kun å øvelseskjøre, lærer en ikke å forstå og bruke de nye digitale arenaene og arbeidsformene uten en kombinasjon av teori og praksis.

Kanskje er det det som må til: vi må "tvinge" lærere og skoleledere til å endre praksis og arbeidsformer slik at de selv har erfaring med de nye arbeidsformene?  Kanskje vi først da vil vi se endringer i undervisningspraksis?   

Kankje ved å endre praksis i skolen blir skolen mer "in touch" med den verden skolen forbereder våre elever og studenter for? 

True of False?

Hva er god utdanningspolitikk anno 2012?

En morgen våknet jeg til nyheten om at Utdanningsforbundet vil ha sertifisering av lærere, og dette skulle debatteres på landsmøtet. Denne problemstillingen husker jeg fra min tid som tillitsvalgt og landsmøtedelegat i Utdanningsforbundet. Det er den evige debatten om hvordan heve læreres anseelse og respekt, og selvsagt lønn.  Samtidig leser jeg dette innlegget av tidligere tillitsvalgtkollega Jon Severud fra Hordaland om gårsdagens skole og barnehage. Kjente toner fra den kanten, han har tidligere skrevet Ubehaget i skolen. Det blåser en lærervind over skolen - mer fokus på fag og kunnskap skal løse alt. Men som tidligere lærer, undervisningsinspektør og rektor vet jeg at det er ikke så enkelt.

Når skal vi sette hovedpersonen i fokus?  Eleven? Vi sier vi gjør det, men jeg vet ikke om jeg synes det er tilfellet.  Vi ser alt for ofte på elevene som "læremaskiner". Vi ser ikke alltid på dem som "hele" mennesker. Våre barn begynner på skolen når de er 5-6 år. De tilbringer brorparten av den våkne tiden på vei til og fra skole, på skole eller gjør lekser.  I vårt vellykkete sosialdemokrati opptrer vi som om barn og unge lever rolige, harmoniske liv med sunne måltider, en hjemmetilværelse tilpasset 50-tallets idealsamfunn med varmt måltid sammen med en harmonisk familien når de kommer fra skolen, så fokusert leksetid med opplagte, kompetente og hjelpsomme foreldre som støttende trer til i hjemmearbeidet, som har god tid. Så fylles resten av dagen med oppbyggende fysisk aktivitet før poden legger seg til en god natt søvn, står opp får en solid og god frokost, med ditto matpakke, klar for en ny dag. Hvor mange lever slik? Noen gjør, men på langt nær alle norske barn.

Barn er en del av samfunnet vårt på godt og vondt, og veldig sårbare for det. Vi kjenner alle til Maslows behovshierarki, og noen behov må møtes før andre kan oppfylles.  Skolegang er ikke det som ligger i bunn. Problemet i norsk skole er ikke at ikke lærerne er kompetente eller sertifiserte.  Problemet er at når skoledagen tar en stadig større del av livet til barn og unge er det ikke nok å være lærer. Skolen skal løse stadig større deler av sosialiseringsfunksjonen i samfunnet. Jeg har endelig hatt nok av kolleger som har sukket: jeg utdannet meg til å bli lærer, men jeg jobber som hobbypsykolog. Elever som burde vært sykemeldt (hadde de vært voksne hadde de blitt erklært arbeidsufør og sykemeldt) blir tvunget inn i et overfylt klasserom, forventet å lære og oppføre seg, og det er lærers ansvar å følge opp. Dette kan være elever med alvorlige psykiske diagnoser. Er de heldige får de gå til samtale med BUP eller PPT en gang i uken, men det er lærers rolle å tilrettelegge i hverdagen. I klassen vil det også befinne seg elever med ulike lærevansker, elever som blir mobbet, elever som opplever vold og overgrep, elever som kommer til kort på andre måter. Det er ikke tall på alle de timer som blir brukt i møter om disse elevene. Det er ikke det at ikke skolen bryr seg om dem, men de passer ikke inn i systemet. Om læreren har dokorgrad i matematikk hjelper det ikke disse elevene. Faglig dyktige lærere er viktig, men skolen må ikke overse behovet for annen fagkompetanse heller.  Hvorfor skal bare lærere jobbe i skolen?  Hvorfor skal ikke psykologer, leger, kunstnere og andre som jobber med andre sider av mennesket også inn i skolen? Disse utfordringene løses ikke av å sertifisere allerede kompetente lærere. Hva med en større bredde av kompetanse inn i skolen? Hva med en større bemyndiggjøring og tillit til dem som jobber som lærer i skolen? Hva med disse søte, små - våre håpefulle, de fortjener en god hverdag, en god skole som ivaretar hele dem. Frafall har mange årsaker.