Overser vi de sorte svanene? Hva skal en lære i skolen?

Hva er nyttig og relevant kunnskap og kompetanse? Hva er kunnskap og kompetanse? Hvem er i posisjon til å definere det? Næringslivet? Politikere? Lærere? Nyttig- for hvem? Det klages over en realfagskrise i hele den vestlige verden - barn og unge velger vekk matematikk spesielt og realfag generelt. Dette bekymrer fordi en ser på matematikkferdigheter som grunnleggende for vår vekst og velstand. På konferansen Disruptive Education 2012 hevdet professor Nils Christie at betydningen av matematikk i skolen var overdrevet. Professor Clayton Christensen var bekymret for at så mye av den nyskapning som finner sted i den vestlige verden er såkalte sustaining innovasjoner, som er effektiviseringer av eksisterende modeller, og ikke disruptive innovasjoner, som er nytenkende og verdiskapende. 

Kanskje er det en sammenheng her. Innovasjon og kreativitet oppstår i møtet mellom to uavhengige tanker og idéer og det skapes noe nytt av det.  Det betyr at det er vanskelig å se hvor denne arenaen er. Det beste eksempelet er vel en av vår tids mest innovative personer, Steve Jobs. Lynende skarp var Steve Jobs ikke noen mønsterelev. På grunn av ulike faktorer fikk Steve Jobs utvikle sin kreativitet og ble ikke presset inn i et skolesystems standardmodeller. Dette gjorde at Steve Jobs etter kort tids studier droppet ut av det "normale" løpet.  På grunn av liberale holdninger ved universitetet fikk han imidlertid bli værende og studerte noe han hadde lyst til, noe så "lite nyttig" som kalligrafi. Denne "unyttige" kunnskapen ga Jobs senere inspirasjonen til fonter i Apples programvare, noe vi tar som en selvfølge i dag. Hadde Jobs kommet på denne idéen uten sin unyttige kunnskap? Videre reiste Jobs i India og ble opptatt av buddhisme og meditasjon. Dette fokuset på zen, renhet og fokus hadde stor betydning for Apples designfilosofi, og som er noe av grunnen til Apples suksess. 

Nå er ikke alle som Steve Jobs kan du si. Nei, det sørger vi jo effektiv for når vi skal strømlinjeforme.  Ingen kunne forutse Jobs og Apples suksess, og hvor mange Stever tar vi motet fra underveis i utdanningsløpet? Når vi begrenser hvilke erfaringer og kunnskaper barn og unge lærer seg ved å fokusere på et begrenset antall basisfag hva gjør vi da med kreativitet, nysgjerrighet, horisont, visjoner. Jobs snakket i sin berømte Stanford-tale om "connecting the dots". Hvilke dots har våre barn og unge å "connecte"?

Mange av de store innovatører og entreprenører har det til felles at de ikke er skolevinnere, eller at de er drop-outs. I denne artikkelen som heter "Want to succeed in STEM? Listen to experts!" får utdanningssystemet gjennomgå.  Både Einstein, Edison og Feyman hadde ublide møter med det formelle utdanningssystemet. Michio Kaku hevder at vi knuser nysgjerrigheten til den neste generasjon gjennom memorering av fakta.  Conrad Wolfram hevder at vi gjør våre barn og unge til tredjerangs datamaskiner ved vårt fokus på calculus, noe som er fullstendig bortkastet tid og energi. 

Vi gjør noe med våre barn og unge.  Det viktigste for et menneskes vekst og utvikling er mestring, det å oppleve å lykkes. Vi søker alle situasjoner hvor vi opplever mestring og unngår situasjoner hvor vi ikke mestrer. I skolen blir barn og unge låst inne i et system som kontinuerlig gir noen tilbakemelding om at de ikke mestrer, og andre blir belønnet for konformitet. Dersom en gjennomfører en undersøkelse blant dagens lærerstand vil jeg ikke bli overrasket om det er mange der som i sin tid var skolevinnere, som opplevde mestring på skolen. Og vi (jeg får ta meg selv med) reproduserer et system vi selv behersket og var vinnere i.  Men de færreste elevene er lik oss, derfor faller mange av dem ut av utdanningssystemet, til stor belastning både for dem selv og vårt fellesskap. I stedet for å se på systemet legger vi da skylden på alle andre: ungene, foreldrene, lærerne. Vi tar ikke inn over oss at vi har en systemfeil. 

Vi tar i alt for liten grad inn over oss den nye kunnskapen vi har om læring.  John Medina viser i sin bok Brain Rules til 100 år gammel og nyere forskning som viser at vi glemmer 90% av det vi har lært innen ganske kort tid. Dette vet enhver lærer som underviser matematikk at det elevene kunne før sommerferien er glemt når høsten kommer. Det bør være tankevekkende for utdanningssystemet vårt at en gutt som har gått to år på nomadeskole i Etiopia kan etter ett og et halvt år på norsk skole gå ut med 5,2 i snitt. Det bør også være tankevekkende at en femåring kan løse alle oppgavene i mattespillet Dragonbox mens en 15-åring som har dette som fag på skolen ikke klarer å løse oppgavene. Når vi snakker om tidlig innsats og tigerforeldre, kanskje bør vi se etter andre ting?

Jeg har nevnt mestring som viktig for læring og utvikling. Mange er opptatt av spill sitt potensiale for læring. Det som gjør spill til en suksess er mestring. Gode spill er bygget opp slik at den som spiller har både korte og lange mål. Den spillende får oppgaver som er akkurat passe utfordrende avhengig av nivå, og kommer videre gjennom prøving og feiling. Det lange målet er der fremme, det ligger høyt og får den lærende til å fortsette å spille, fordi de små mestringsopplevelser underveis gir håp om å nå målet langt borte. Oppgavene er meningsfylte, det er ikke bare drill for drillens skyld, men deloppgaver i en større helhet. For å løse oppgavene i en del av de virkelig gode onlinespillene trengs det en rekke kunnskaper. 

Sånn er det i den virkelige verden også. Verden er full av sorte svaner. Teorien om sorte svaner er at i den vestlige verden var alle svaner hvite, så all vitenskapelig, evidensbasert forskning viste at alle svaner var hvite. Det var ikke før en kom til Australia og så sorte svaner at den teorien måtte forkastes. Finanskrisen anses å være en slik sort svane, og historien er full av dem. Når barn på steppene i Etiopia eller i landsbyene i India lærer seg å lese og skrive og annen kunnskap kun gjennom tilgang til internett, uten hjelp og veiledning av en lærer, er dette da en sort svane?   Tør vi overse de sorte svanene?  Har vi råd til å overse de sorte svanene?

Så for å avslutte: i stedet for å strømlinjeforme vårt utdanningssystem, ha tidlig fokus på basisfag, bør vi ikke heller utsette våre barn og unge for så mange tanker, idéer og inntrykk som mulig i tidlig alder, slik at de når de blir eldre har et rikt grunnlag til å være innovative, kreative, skapende og produktive på? La dem møte et mylder av fag og inntrykk, og så når de har lært å bli glad i kunnskap, har fått barnets uro ut av kroppen, la dem da spesialisere seg innen ulike fagområder. Slik at de kan matematikk, men også ser innovative muligheter innen teknologi for eldreomsorg, slik at de kan kombinere fildeling og streaming med musikkavspilling og kjøp av musikk på nett, slik iPod og iTunes ble til. 

Clayton Christensen snakket i sitt foredrag om at vi ikke måtte fokusere på kunden, men på hvilken jobb som skulle gjøres.  For den lærende/eleven/studenten er jobben å lykkes, å vise mestring overfor seg selv og andre.  For politikere og næringsliv er bestillingen til skolen en annen: produsere kvalifisert arbeidskraft. Det er helt nødvendig at vi tar tak i dette misforholdet. Disruptive innovasjoner vil komme og utfordre på dette.  Spill er en mulighet, at skolesystemet blir irrelevant er en annen, nye utdanningsformer er en tredje. Imens går barn og unge fra utdanning til trygd, næringslivet fortviler fordi de ikke får den kompetansen de etterspør. På tide å se noen av de sorte svanene?