IT i skolen gir skoletapere?

Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”.  Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar.   Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse.  En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig.  Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen.  Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor.  Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg.  De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte.  Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre.  Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler.  Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.

Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer.  Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.

Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT.  Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen.  Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover?  Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet? 

Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle.  Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier.  Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale.  Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.

Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være.  Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme.  Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen. 

Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.

Bokens (dystre?) fremtid….

For et par uker siden var jeg på en samling om digitale læremidler i regi av Utdanningsforbundet og Forleggerforeningen. I ettertid har Egil Børre Johnsen gitt ut en pamflett mot det han kaller misbruk av digitale læremidler.  På Go Open i forrige uke gikk og forlagsrepresentanten hardt ut mot NDLA og sa at betalingsordning for læremidler sikret kvalitet, og at der var stor betalingsvilje for digitale læremidler. At forlagene taler sin sak er en ærlig sak.  De kjemper for sin foretningsidè og sitt marked, og det er klart at et prosjekt som NDLA truer dette.  Det ble og sagt at vi visste lite om hva som skjedde i klasserommet og at vi drev et gigantisk eksperiment med digitale læremidler i skolen.

Ja, vi gjør kanskje det, men kan vi la være?  Når resten av samfunnet digitaliseres, når alle andre sider av livene våre går online, tør vi da la være i skolen?  Er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Ser vi muligheter eller begrensninger?  Denne videoen er kanskje en tankevekker i så måte:

Digital kompetanse – forts.

Har ikke helt lyst å slippe begrepet digital kompetanse.  Rett etter at jeg hadde publisert forrige innlegg stilte vampus følgende spørsmål på Twitter:

Et godt spørsmål. For ved å bevege seg ut i det offentlige rom som sosiale medier risikerer en alltid å drite seg ut, i en eller annen form. Det er noe av de som gjør det skummelt for mange, og som er en terskel å bryte.  Men vi “voksne” har en helt annen oppfatning av hva det vil si å “drite seg ut” enn de unge. De kan synes vi er tåpelige og dumme,og vi kan synes de er utleverende. På den andre side, hvem vil vi lese om/følge i det sosiale univers disse sosiale mediene representerer?  De som er skikkelige, ordentlige, feilfrie og ufarlige eller dem som byr på seg selv, har noen “tabber” og utfordrer en del tabuer? Hvorfor er rosabloggene så populære?

Da er jeg tilbake til digital kompetanse? Hva er nå det? Må vi innse at det faktum at vårt samfunn er blitt gjennomdigitalisert har gjort/gjør noe med alle våre samhandlingsmønstre, sosiale koder, kompetansebegreper, etc og slutte å gjøre det til noe “sært” og spesielt ved å gi det prefixet digitalt? Eller er vi ikke modent for det enda?  Ved å sette digitalt forran lager vi noen barriærer, for noen blir de høye.  Når vi snakker basisferdigheter som lesing, skriving og matematikk og sidestiller digital kompetanse, hva er det da vi gjør? Når en leser tekst i digital form er det digital kompetanse eller er det lesekompetanse?  Når en skriver med penn/blyant, er det skrivekompetanse, mens når en skriver på et tastatur er det digital kompetanse? Trenger elevene strengt tatt å skrive for hånd?

Når de fleste sider ved livene våre på en eller annen måte er preget av bits and bytes, enten vi vet det eller ikke, enten vi liker det eller ikke. Når sosiale koder endres, omformes eller forkastes på bakgrunn av nye verktøy for tilegnelse, lagring og formidling av informasjon og kommunikasjon, er det ikke da på tide å heve blikket litt?  Det er neppe tilfeldig at antropologen Mike Wesch har markert seg sterkt innen dette feltet. Anropologer ser på samfunn og samfunnsstrukturer.

Hva gjør pedagoger – de ser på læring.  Verktøyenes betydning for læring.  Men hva er læring, innen hvilke rammer skjer læring, utfordrer dette universet våre ideer, begreper og tankeforestillinger om læring?  Har vi firkantete briller, som gjør at vi bare ser firkanter og ikke sirkler?  Må det hete digitalt ditten og digitalt datten bare fordi det benyttes elektroniske verktøy? 

Mange er dem som tar til ordet for nye kompetansebegreper og kompetanser for det 21. århundre. Howard Gardner er en av dem.

Jeg mener at ja, vi skal bruke digitale verktøy, ja, vi skal  bli digitalt kompetent, men er redd for at vi parallellforskyver vårt eksisterende univers ut i den digitale sfære og på veien kan glemme noen viktige forutsetninger:

Det er viktig å oppleve mestring, det er viktig å tørre å drite seg ut, enten det er på sosiale medier eller i det analoge univers, det er viktig å kunne kommunisere, ikke alle er like gode på alt, men alle er gode på noe, tør å spørre om hjelp, del din kunnskap, ha en viss grad av ydmykhet i ditt møte med utfordringer, vær kritisk, men ikke mistroisk, vær deg selv, lær å lære, vær frimodig, vær nysgjerrig, utfordre komfortsonen din. 

Sannheter står for fall, og jeg tror at mange av de sannheter som vi i dag omgir oss med i forhold til læring, sosiale medier, digital kompetanse har et kort liv (ikke alle selvsagt).  Det ser jeg ikke som noe problem, med mindre det forhindrer oss å handle, prøve, utvikle oss. Løsningen er nemlig ikke å finne i gårsdagens svar, men ei heller i gårsdagens spørsmål.  De digitale verktøyene åpner for så mange nye, spennende muligheter som vi ikke engang har kunnet forestille oss.

Så tilbake til digital kompetanse: digitalt kompetent eller kompetent?

Er du digital kompetent?

I en sammenheng for ikke så lenge siden fikk jeg spørsmål om hvor kompetent jeg anså meg i forhold til en del digitale verktøy.  Rune Krumsvik benytter mentometersystemer på sine foredrag hvor deltakerne skal si noe om hvor digitalt kompetente de anser seg å være på en skala fra 1-10. Hvor digital kompetent er så jeg, jeg som jobber med digital skole og hva vil det si å være digitalt kompetent?  Og er det å være digitalt kompetent en endimensjonal størrelse?  Kan det måles på en skala fra 1 – 10?

Jeg må innrømme at jeg har en stor ydmykhet i forhold til min digitale kompetanse, det er så utrolig mye jeg ikke kan.  Er vel da i kategorien bevisst inkompetent, samtidig blir jeg slått av hvor vanskelig “enkle, selvfølgelige” ting kan være. For eksempel Twitter, det utgis bøker på 300 sider for å lære folk om et kommunikasjonsverktøy på 140 tegn(a minute to learn, a lifetime to master?).  Der er en masse synsing og opplæring i hvordan bruke Twitter.  Det arrangeres dagskurs i bruk av Netvibes, noe som tar nix tid å lære. Det dannes grupper på Facebook for folk som er lei av Farmville-oppdateringer og invites, når det er gjort i to klikk å blokkere applikasjonen.

For meg er Delicious en tjeneste jeg ikke kan klare meg uten, gratisversjonen av Dropbox er full, LinkedIn begynner å få mening, RSS/Google reader er blitt overfylt så jeg til tider gir opp å lese alt jeg abonerer på.  Det er helt naturlig å bruke Google docs for dokumenter jeg skal dele, ulike former for videokonferansesamtaler/møte sparer meg for reisetid, YouTube og Spotify er nettsteder jeg ikke reflekterer over at jeg bruker, slik kan liste fylles av “gamle verktøy” som er helt nødvendige i min hverdag. Men det at jeg bruker disse gjør det meg digitalt kompetent? 

Klarer jeg å finne og installere de nødvendige drivere dersom jeg gjør endringer i programvare på maskinen min, eller klarer jeg å forhindre virus på maskinen?  Er jeg i stand til å bedømme om det nettverket jeg logger meg på er sikkert nok for mitt bruk? Er jeg i stand til å skille sensitive data fra ikke sensitive data? Opptrer jeg klokt og forstandig på nett, for eksempel: når jeg gir uttrykk for meninger og holdninger på nettsteder og nettforum opptrer jeg da på en klok måte, og er bevisst at der er et større publikum der ute enn dem jeg i første rekke er oppmerksom på?   Er jeg i stand til å vurdere de kildene jeg bruker?

Jeg har en vennekrets på Facebook, den er forsåvidt grei.  Den har jeg kontroll over i den grad mine privacy-innstillinger muliggjør det.  I skrivende stund har jeg 560 followers på Twitter og lesekretsen min her på bloggen varierer med hvor hyppig jeg publiserer. Hvem følger meg på Twitter og hvorfor?  Hvem leser bloggen min og hvorfor? Noen selvsagt fordi de kjenner meg og jobber med meg på en eller annen måte, men de andre?  Er det fordi jeg skriver så interessant eller er det fordi jeg har den jobben jeg har, og er interessant i kraft av den?  Kanskje en kombo?

La oss, for the sake of argument, anta at de som følger meg på Twitter og blogg gjør det fordi det jeg skriver er spennende. Gjør det meg digitalt kompetent? Det at jeg bruker alle disse verktøyene som er nevnt og flere til, har følgere på nettsteder har jeg da den kompetansen som trengs i det digitale samfunnet, og hvis så er tilfellet, hvorfor har jeg det? Gjennom utdannelse, gjennom sosialisering, gjennom “sære” interesser, gjennom jobbkrav?  Det at jeg kanskje er digitalt kompetent på noen arenaer, gjør det at jeg behersker de andre?  Hvis jeg ikke gjør det, er det et problem?  Har jeg evner, ferdigheter og holdninger til å utvide min kompetanse og trenger jeg det?  Hvem er det sitt ansvar?  Kan jeg lene meg tilbake og si at jeg er digitalt kompetent, eller må jeg hele tiden være i en utvikling? Er digitalt kompetent i dag det samme som i morgen?

De som i dag er født før 1980 og har en viss grad av digital kompetanse, har de noen fellestrekk?   Hvorfor er dette så “enkelt”, spennende og utfordrende for noen, mens det er så skremmende, farlig og vanskelig for andre?  Hvorfor behersker noen sosiale medier med den største selvfølgelighet, mens de må ha teknisk support for å installere programmer på maskinen sin.  De samme som installere disse programmene er gjerne helt hjelpeløse på sosiale medier.

Eller er vi kommet der at ordet digitalt kompetent er en blindvei, vi må ha noen mer fruktbare ord? Digitalt kompetent er og et paradigme…….