Kampen om hegemoniet?

For tiden står jeg litt utenfor grunnopplæringen ved at jeg jobber med høyere utdanning.  Men interessen og engasjementet er ikke mindre av den grunn. Det skjer mye på utdanningsfronten for tiden.  Selv foreleser jeg i Master i Skoleledelse ved Handelshøyskolen BI, og blir stadig slått av strekket i laget med hensyn til IKT og læring.
IKT i skolen handler ofte om verktøy, indikatorer, virkemidler, LMS, etc. Vi snakker om IKT i skolen som om IKT "bare" er et nytt "læremiddel".

Som sosiolog er det fristende på påpeke at dette er noe mye mer og omfattende.  På 90-tallet skrev jeg den "profetiske" hovedoppgaven "Fra Perm til Skjerm.  Om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Om sammenhengen mellom samfunnsutvikling, organisasjonsutvikling og kunnskapsutvikling. Noe av fokuset var blant annet hvordan utdanningssystemet endrer seg som følge av ny teknologi.  Men ny teknologi gjør noe med maktkonstellasjonene i samfunnet. Så og i skolen. I noen hundre år, eller tusen år for den saks skyld har Læreren vært den viktigste maktperson i skolen.  Vedkommende hadde monopol på kunnskap, informasjon og organisering. Slik er det fremdeles (selvom mange lærere ikke opplever det slik).  Vi har et skolesystem som er bygd opp rundt læreren som den viktigste faktor for læring, læreren som "The Gateway to Learning".  "All forskning viser at den gode lærer er den viktigste enkeltfaktor for læring".

Jeg vil si til det: ja, det skulle bare mangle.  Alt annet ville være en falittærklæring for skolesystemet vårt. Men jeg drister meg til å spørre: hvis vårt utdanningssystem er så avhengig av enkeltindividers prestasjoner gjør det ikke da og systemet fryktelig sårbart?  Kan ikke og læreren være den viktigste faktor som hemmer læring?

Vi er alle mennesker, og vi vet at ikke alle kan være alt for alle hele tiden.  Vi har en lang yrkeskarriære, med ulike livsfaser, gode og dårlige dager.  Vi har kjemi med ulike mennesker. I en tid hvor kunnskap og kompetanse er så viktig, så komplekst er det ikke da for mye forlangt å forvente at ett menneske skal makte den jobben overfor alle sine elever alle dager gjennom en hel yrkeskarriære?  Det som var den gode lærer for meg, var ikke nødvendigvis det for mine medelever. UTEN at det gjorde vedkommende til noen dårlig lærer!

Hvor vil jeg hen med dette?

IKT - pc'er og andre dingser, trådløs kommunikasjon, instant access utfordrer maktrelasjonene i klasserommet.  Læreren har ikke lengre samme "makt" som vedkommende hadde i et analogt klasserom. Det gjelder makt over samhandling i klasserommet og kommunikasjon ut av klasserommet, tilgang på kunnskap og informasjon, dagsorden, samt at læreren opplever elever som er mye mer fortrolige med teknologiens irrganger slik at de lett omgår de begrensninger som legges på dem. Læreren opplever at deres autoritet undermineres, og fra en generasjon som ikke gir læreren respekt i kraft av posisjon, men i kraft av den legitimitet vedkommende makter å skape i klasserommet, gjør dette mange lærere frustrert. Lærerorganisasjoner og politikere sier at autoriteten til læreren må gjenopprettes, gjennom lønn, mer utdanning, høyere karakterkrav, disiplin, etc. Gamle løsninger oppfunnet i og for en annen tid. Disse faktorene vil ha liten eller ingen effekt hvis en ikke tar inn over seg at utdanningssystemet må gjennomgå dypere strukturelle endringer for å møte morgendagens verdiskapere.

Læring er en sosial konstruksjon. Læring skjer i interaksjon med andre mennesker. Læring skjer ved at en skaffer seg et sett av kunnskaper som en prøver ut i ulike sammenhenger, og på den måten skaffer seg erfaringer som igjen gir grobunn for ny læring.

Ved alle våre videregående skoler, høyskoler og universiteter har i dag elevene tilgang på det kraftigste verktøy for læring som historien har gitt oss: ulike varianter av dingser med øyeblikkelig kommunikasjon til  ulike kunnskapskilder og mennesker vi aldri før i historien har sett maken til.

Med menneskets kapasitet for læring og utvikling er dette et fantastisk uutnyttet potensiale. Men innenfor dagens skoleregime ikke mulig. Vi sitter fast i tidligere utdanningsminister Kristin Clemmets ett-talls tyranni: en klasse, en lærer, ett fag, en time. Denne modellen mener jeg er det største hinder for god bruk av IKT i skolen. Før det røskes i den tror jeg vi vil fortsette de evinnelige runddansen vi holder på med i dag, i varierende grad.

Vi er redde for å ta tak i denne modellen, av flere grunner.  Delvis fordi vi mangler alternative modeller, delvis fordi dagens modell er et maktregime (fryktelig uttrykk i dagens Norge utenfor sosiologiens kretser, ett ord som er så negativt ladet at vi erstatter det med respekt og autoritet).

Makt er et problematisk ord, og mange vil steile ved min bruk av dette i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel. Når læreren er den suverene autoritetsperson i kraft av sin posisjon som lærer og sin kompetanse (husk læreren er en leder, med dertilhørende makt) og denne utfordres ved manglende kompetanse innen utnyttelse av IKT i undervisningen skjer det ulike, velkjente prosesser.   Myndighetene kan vedta lover og regler så mye de vil, men gis ikke disse stolte og ærekjære fagpersonene veier inn i bruk av IKT på en god pedagogisk måte vil de ta i bruk alle triks i boken: harsellering, undergraving, tilbaketrekking, kritikk, alt med faglig begrunnelse.

Videre burde ikke lærere få lov til å være så alene som de er i sin lærergjerning.  Læring og faglig utvikling er en kollektiv prosess, og for lærere.  På samme måte som elevene må lære seg å prestere i samhandling med andre, må vi se på organiseringen i skolen slik at lærere og arbeider på en annen måte.

Lærerrollen må omdefineres for å møte de utfordringer og muligheter IKT gir oss.  Det snakkes mye om PLN (personlige læringsnettverk). Men PLN er bare en bitte liten del av noe mye større og viktigere som skolen må ta inn over seg: PLO - personlige læringsomgivelser, hvor PLN er en del av dette. En slik modell av skolen vil endre lærerrollen. Det betyr på ingen måte at den gode lærer blir mindre viktig, men den blir annerledes, og maktbasen til læreren kommer fra andre faktorer enn i den tradisjonelle modellen. Spørsmålet er ikke OM dette skjer, men når og hvordan.  Som Clayton Christensen & co påpeker: utdanning er av de få sektorer som enda ikke er blitt influert av disruptive teknologier - men det vil skje......

Kampen mot vindmøller......

Det er stadig flere tegn på at ryktene om den tradisjonelle, trykte, cellulosebaserte bokens død på ingen måte er overdrevet. Ulike dingser ersattter i stadig større grad de papirbaserte løsningene. Under er noen helt ferske, svært interessante tall. Hva betyr dette for skolens innhold og pedagogikk?



Courtesy of: Schools.com

Skolen – en internettkafé?

På VG Nett i dag står en Høyre-politiker og lærer fra Buskerud frem og gir uttrykk for sin frustrasjon over PC’enes inntreden i skolen, og opplever at skolen er blitt en internettkafé.  Med forbehold om journalistisk vinkling og spissformulering, må jeg si at artikkelen ga meg hakeslepp. Dette var et utspill jeg trodde vi var forbi, men tydeligvis ikke.  Lange tradisjoner og mentale bakhodemodeller tar tid, og endring av praksis er vanskelig i ett fastlåst system. Resultatet av VG’s avstemming gjør meg bare trist, under 20% av de som har stemt (jeg vet begrensningene i en slik avstemming) ser verdien av elevenes nettbruk.

Hvor skal en begynne motargumentasjonen? Det kan skrives flere avhandlinger om dette temaet, og inngangsvinklene er mange. Jeg håper dette synet får motbør fra de mange lærere der ute som har nett som en naturlig del av skolehverdagen.

I artikkelen sier Skogrand:

Mange elever har klaget på elevsamtaler om at PC-en er et problem for konsentrasjonen på skolen. De innrømmer selv at de ikke klarer å rive seg løs fra de sosiale mediene.

Videre står det:

Høyrepolitikeren mener at kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) ikke er oppdatert på ungdommens nettbruk når hun ikke forstår at det er forstyrrende i undervisningen. Hun ønsker bedre retningslinjer for hvordan hun og andre lærere skal takle situasjonen.

Jeg kan forstå at mange lærere synes det er frustrerende å være i en situasjon de ikke behersker, en situasjon hvor de metoder og grep de fikk gjennom sin lærerutdanning ikke fungerer, og ikke ha alternative pedagogiske grep. Jeg forstår og at elever som er i en undervisningssituasjon som de ikke forstår, behersker og ikke er strukturert for den situasjonen de er i, blir frustrerte. Dette er ett alvorlig problem for alle: elever, lærere, politikere, foreldre og samfunn. Våre barn og ungdom bruker størstedelen av livet sitt frem til fylte 20 år på opplæring i skolen, samfunnet bruker enorme ressurser på at den oppvoksende slekt skal få kunnskap, kompetanse og ferdigheter som skal bidra til at de skal lykkes som voksne og arbeidstakere. 

Det denne politikeren peker på må tas svært alvorlig!  Få land har vel større økonomiske muskler og satser mer på utdanning av den oppvoksende slekt, inklusiv digital infrastruktur. Likevel er resultatene våre middelmådige, i følge PISA. Dette til tross for mange grep fra myndighetene, som digital kompetanse som de femte basisferdighet, ulike utdanningstiltak og utstrakt kompetanseheving blant lærere. I følge Utdanningsforbundet er dette ikke nok.

- Norge har satset mye på utstyr og infrastruktur, men vi ser at det er vel så viktig å se på hvordan vi bruker de digitale læremidlene. Vi er rimelig gode på å bruke PCer som arbeidsverkstøy, men vi har et stykke igjen for å utnytte de mulighetene som gjør at digitale verktøy gir mer og bedre læring for elevene,

Dette er speiselt alvorlig med tanke på reproduksjon av ulikhet, som Høyre er flaggbærer for.  Dersom digitale ferdigheter og digital kompetanse skal overlates til tilfeldigheter og elevenes ressurser (famile og venner) vet vi at det vil forsterke de skiller som allerede er der.

Så er spørsmålet: hvordan organiserer vi oss for å få dette til?  Mange lykkes med bruken av IKT i undervisningen. Jeg tror dette handler vel så mye om holdninger som ferdigheter. For det første krever det en ydmykhet av læreren.  Vedkommende må erkjenne manglende mestring og at det ikke er PC’ens feil.  Dette er ett område som krever tid, tålmodighet, prøving og feiling, og en må akseptere manglende kontroll. Det er vanskelig for mange lærere, både fordi de forventes å ha kontroll og systemet forventer det av dem. Det andre er at skolene må se på samarbeidsrutiner og praksis internt på skolen.

For noen år siden var jeg på besøk på en engelsk skole utenfor London hvor det over helgen var blitt innstallert digitale tavler i alle klasserom. Lærerne fikk en kort innføring i hvordan tavlen fungerte, og så var det bare å ta dem i bruk i læringsarbeidet. Den elegante bruken av tavler og elevsentrert læring som var ved denne skolen var imponerende. Men det hadde ikke kommet av seg selv, og lærerne hadde ikke vært på kurs. Hver uke hadde de fellestid hvor de diskuterte pedagogisk bruk av tavlene i sin undervisning, og demonstrerte pedagogiske opplegg for hverandre. Dermed hadde de en delingskultur og organisasjonslæring, som gjorde denne skolen til en lærende organisasjon. Alle utviklet sin pedagogiske bruk og alle måtte delta.

Jeg sier ikke at ikke det er nyttig med kurs og etterutdanning, men det alene er langt fra nok, og fører heller ikke frem. Vi må dele praksis, vi få en kultur for læring og deling. Vi må utvikle praksis – ro mens båten blir til.

Å tro at PC’ene skal gå vekk bare en ignorerer dem eller klager nok over dem er en ønsketenkning, de er kommet for å bli. De er viktige for vår felles fremtid, Norges verdiskapning, våre barns mestring og kompetanse. Men det er ikke naturgitt at en bruker dem på en måte som gir merverdi for læring. På den ene siden er digital kompetanse ett mål i seg selv, på den andre siden må en lære å utnytte de digitale verktøyene i de ulike fag. På samme måte som en ikke lærer å svømme på land, lærer en ikke å bruke digitale medier uten tilgang. Digital kompetanse i skolen er så ungt enda. At vi skulle ha funnet svaret på de fire- fem årene siden K06 ble innført ville vært ett mirakel.  Vi er kommet langt, men vi har enda langt igjen til mål.  Om vi noen gang kommer dit. Dette er et bevegelig mål, men et mål vi ikke kan slippe.  Vi har ikke råd å slippe det. Ei heller at skolen skal være kafé, med eller uten internett.

Kunnskapsministeren viser til det relativt nyopprettete Senter for IKT i utdanningen, som en ressurs som blant annet skal veilede skolene i bruk av sosiale medier. Et slikt senter er veldig viktig. Det er viktig som en kompetansebank/kompetanseressurs på ett område som er krevende og vanskelig, det er viktig som en veiviser og stemme på et område som helt tydelig trenger en stemme, og det er viktig som en lyttepost overfor skolene på hva de føler på og trenger av hjelp og veiledning.

Rom ble ikke bygget på en dag!

IT i skolen gir skoletapere?

Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”.  Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar.   Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse.  En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig.  Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen.  Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor.  Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg.  De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte.  Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre.  Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler.  Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.

Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer.  Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.

Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT.  Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen.  Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover?  Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet? 

Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle.  Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier.  Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale.  Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.

Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være.  Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme.  Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen. 

Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.

Litt fra Dei gode døma 2010

Da er omsider årets utgave av Døma avviklet. 445 mennesker har over to dager begått over 50 foredrag. Stemingen har vært god, og de tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at deltakerne har hatt stort utbytte av disse to dagene. Konferansen har vært flittig kommentert på Twitter #dgd10. Referat fra mange foredrag finner du her.

Roald Stenseide, leder for helse- og opplæringsutvalget i Hordaland fylkeskommune åpnet konferansen.

Før opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld  tok ordet.

Første gjest på listen over foredragsholdere var fremtidsforsker Ole Petter Nyhaug, som blant annet utfordret skolen på å ta i bruk spill som læringsarena.

Professor Stepen Heppell fra England var konferansens tilflydde guru, og han leverte.  Han hadde noen visjonære, spennende, utfordrende og engasjerte innlegg. Margreta har blogget litt om hennes tanker etter å ha hørt på han. Heppell mente at Norge var i en unik posisjon til å ta ledelsen innen utvilking av god læring for det 21. århundre.  Han utfordret oss på å etablere en utdanningens svar på Nobelprisen.  Det ville ha samme effekt for utdanning, som de ulike Nobelprisene har hatt på sine fagfelt.

Her er de som var i ilden under formiddagens økt samlet på første rad.

Trond Tornes og Allan Bjørnstad fra Tandberg startet plenumsøkten dag 2 med å snakke om bruk av videokonferanse og nye arbeidsformer i næringslivet.

 

Mens Øystein Johannessen fra Kunnskapsdepartementet var siste foredragsholder med fokus digital kompetanse og innovasjon i framtidas videregående skole.

Konferansen ble avsluttet med en lett meningsutveksling mellom noen av dem som hadde vært i ilden disse to dagene.

Streaming av plenumsforedrag og diverse parallelle finner du her.

ePedagog

Akershus fylkeskommune vil etablere en ePedagogordning etter modell fra Hordaland.  Noen blåkopi er ikke naturlig, men det var interessant å lese Jørn sine betenkninger i forhold til å ta på seg en slik oppgave. Akershus må finne sin form og jeg ønsker dem lykke til, og kan vi bidra fra Hordaland gjør vi mer enn gjerne det. Men en ting slår meg når jeg leser Jørn sine betraktninger, og det er det jeg vil si noe om nå. Jørn er redd ordningen skal bli “mye byråkratisk skrik og lite pedagogisk ull.”

Epedagogordningen i Hordaland startet som en ressurs i forbindelse med innføring av LMS. 6 lærere fikk frikjøp og skulle skolere og være en ressurs i så henseende. Gruppen ble ledet fra Opplæringsavdelingen. Etterhvert som prosjektet Den digitale skole gikk fremover ble ePedagogenes rolle ble endret og utvidet (frikjøp økt fra 20% til 40%). Dette har vært en funksjon og rolle som har vært forholdsvis udefinert, med relativt løse rammer.  Oppgaven har vært basert på tillit, frihet, fleksibilitet, samarbeid, ansvar  og hatt et visst ad hoc preg.  Grunnen for at vi har valg denne modellen er en ekjennelse av feltets karakter.  Vi jobber med et område i rask endring og utvikling, vi må kunne snu oss raskt rundt og møte de behov som oppstår, og prøve å være i forkant.  Med for stramme rammer, for mye byråkrati og for strikse avtaler er dette ikke mulig.

ePedagogordningen har vært knyttet til prosjektet Den digitale skole, og i forbindelse med at prosjektperioden går ut til sommeren har ePedagogordningen vært evaluert og fått gode tilbakemeldinger. Nå skal vi se på hva vi gjør videre og hvordan en ev. videreføring skal organiseres.

Jeg ønsker Henning Lund, Ingunn Kjøl Wiig, Anne-Cathrine Gotaas  og Jørn Hoelstad  Pettersen, samt Akershus fylkeskommune lykke til.

Læreren – en hellig ku?

Vi har en del hellig kyr i den norske skole, størrelser som “alle” er enige om er av udiskutabel betydning for den gode skolen.  Klassen er en slik størrelse, boken (som nå blir sterkt utfordret) en annen, og ikke minst læreren.  Den høyt utdannete, godt betalte  lærer er det viktigste enkeltfaktor for elevens læring. Så det ropes etter stadig flere lærere i skolen, kompetansekravene skjerpes og selvfølgelig må lønnen opp. Da er det litt fasinerende at fra skoleverket kommer det røster som utfordrer dette synet.  Både Margreta og Jeanette har skrevet blogginnlegg som problematiserer denne tilnærmingen.  Det er og fasinerende å lese debatten som kommer i kjølvannet av disse innleggene.

Selvsagt er en god, inspirerende, engasjert lærer som ser sine elever og møter dem på deres læringspreferanser en stor hjelp og inspirasjon for elevene i deres læringsarbeid. En lærers jobb er å vise elever veier til læring, men som med den berømte hesten som du kan leie til vannet, den må drikke selv og det er eleven som må stå for sin egen læring.

På Online Educa Berlin i desember var personalized learning gjennomgangstemaet.  Til forskjell fra vår tilpassete undervisning, hvor eleven er objekt i sin egen læring, er eleven subjekt i sin egen læring i denne modellen.  Elevene har sine læringspaths og benytter ulike kilder og strategier for å nå sine læringsmål.

Når der er så ulike tilnærminger til læring og lærerrollen, og når ulike aktører kommer til så ulike konklusjoner om lærerens betydning, er det fordi vi snakker forbi hverandre?  Bakhodemodeller, uttalt teori og handlingsteori, paradigmer, lærings-, elev og kunnskapssyn, begrepene florerer, men hva ligger egentlig bak dem.

Den “stakkars” lærer som står i klasserommet: hva skal vedkommende levere?  Hva er egenlig bestillingen? Den lærende: hva skal de lære?  Den foresatte: hva kan de forvente av skolen?  Myndighetene: hva er bestillingen eller bestillingene?  Kommer det kryssende krav og forventninger, som er gjensidig utelukkende?

Ett av de første blogginnleggene jeg hadde på denne bloggen viste til et foredrag av Alexander Sokol, som satt opp ulike modeller for læring. Han startet foredraget med disse spørsmålene:

What’s the purpose of education?
How do people learn?

What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the
classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

Han skisserte noen forestillinger om den gode lærer og lurte på hvem vi identifiserte oss med? Og hvem vi var i vår praksis (det på engelsk er hans tanker, det på norsk er mine kommentarer).

A good teacher always plans a clear sequence of
themes that will be studied during the course and
controls the results when the theme is finished.

A good teacher always plans the themes so that
one and the same topic is dealt with several times
during the course, every time at a new level.

A good teacher does not plan any sequence of
themes to be studied, he/she deals with all of them
at once, paying special attention to those required
in a given context.

Den siste lærertypen er det den gode lærer?  Den som har alle planer i orden, som på forhånd har planlagt timen og som har orden i sysakene?

Uansett bygger dette på ulike læringssyn.  Hvis vi ser på modellen under og har læremiddeldebatten friskt i minne, hvilke læremidler passer til de ulike modellene?  Hvordan bruker vi læremidlene i de ulike modellene?

 

I oppfølgingen her kan en spørre seg, hvordan jobbes det i klasserommet?

Tell the learners what they don’t know, explain if
they have difficulties, control the results of learning.

Eller slik:

Pose problems to learners to show the limits of
knowledge, give tools for solving problems but
avoid giving solutions, help self-assessment.

Hvilken tilnærming måles lærere og elever på?

 

Sokol spurte og om hvordan læreren fremstod for elevene? Hva var lærerrollen?

I am the boss and I am responsible for everything. I know both
the subject and how it can be learnt much better than any
learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give
away anything. I do things – it’s my job and I am paid for it.

The learner should participate in decision making. There are many
things where I invite learners to participate, e.g. choosing specific
tasks or deciding on the sequence of activities. However, the most
important decisions should be made by the teacher.

 
The learner should be trained to make all the decisions related to
learning, starting from decisions on the aims of learning and
constructing the syllabus to the evaluation and assessment of both
the process and products of learning

Paradokset i skolen er at vi har noen uttalte mål om ferdigheter eleve skal lære, men praksis og måling fremmer noe annet.

Notice the pattern: We want better thinking and
learning strategies. We want connections to life
outside of school. We want understanding.
And we want other things. But by and large we
do not actually teach those things <…>.
This is the great paradox of education:
to a startling extent, we do not really try to
teach what we want students to learn.
(D. Perkins, 1995:70-71)

Og hva blir da målet/utfallet med læringsarbeidet?

There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.

Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.

Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

Det er vel få som vil bekjenne seg til den første her, men mange lever likevel etter denne når de fokuserer på pensumjaget.  Da oppstår igjen spørsmålet: hva skal egentlig eleven lære?  Memorerbar kunnskap eller kreativ problemløsning?  Innen hvilke rammer skjer det siste?  Sokol viste til Lundsteen:

If both teacher and child know both problem
and answer, we see non-creative problem
solving. <…> The minute the child doesn’t
know the answer, however, there is a room
for divergent thinking. <…> Problem solving
becomes even more creative when the child
doesn’t know what the problem is.
(Lundsteen 1989:17)

Og føyde til selv:

And even more if the teacher doesn’t know that either!

Så spørsmålet blir i hvilken grad skal læreren være en gatekeeper for læring?

The material offered to learners should be as simple as possible.
Most learners don’t need to know plenty of things about the
subject they are learning. Simple tasks are enough for most
learners.

It is important not to simplify the subject too much when teaching
it but I agree that learners need to be presented with useful
generalisations. These may not always be very simple but they
should not confuse the learner either.

The learner should work with real subject matter problems. It is
never a good idea to distort the subject for the sake of presenting it
to the learner. All details should be given to the learner and he/she
should learn to cope with them, as it happens in real life.

Hva er ansvaret for læreren?

Thinking about the process and products of learning is the
responsibility of the teacher. If something goes wrong, it is the
teacher’s job to notice it and introduce changes.

Both the teacher and the learner are responsible for the process
and products of learning. The learner should always be
encouraged to think about the process and products of learning
and share the conclusions with the teacher.

It is essential that the learner is involved in all types of reflections
about learning, not only about the process and products of learning
but also the methods and the aims. The learner should be given a
chance to make ALL decisions about his/her learning. With time,
these decisions become the sole responsibility of the learner.

Når jeg utfordrer lærere på disse spørsmålene svarer de alltid at de gjør alt dette,men ikke samtidig selvsagt.  Men hva er det egentlig som ligger til grunn for systemet vårt?  En ting er hva som sies i dokumenter og festtaler, men hva er de praktiske realitetene?

Skolen er i krise, javel, frafall er et stort problem, javel, elevene velger bort realfag og språkfag, javel.

Kjære kunnskapsminister:  jeg kunne ønske meg en kommisjon, tenketank, You name it, som startet med blanke ark. Den skulle startet med å spørre hva er utfordringene vi står overfor i dag?  Hvilken verden er det vi har med globalisering, multikulturelle utfordringer, miljøkrise, informasjonseksplosjon, raske endringer, instant access, aldersdemografi,  etc.  Hvilken verden er det våre barn skal forberedes til å møte? Hvilke kompetanser trenger de?

Og så “glemme” alt vi vet om skole og i stedet se på: når vi har disse målene, hvordan kan vi nå dem?  Hva har vi til disposisjon.  Hvordan må/kan læringen til den voksende slekt struktureres for å nå disse målene?

Gruppen som jobbet med dette burde vært bredt nedsatt: politikere, næringsliv, skolefolk, psykologer, hjerneforskere, miljøorganisasjoner, etc.

Jeg tror ikke den gruppen hadde kommet frem til den skolen vi har i dag.

“Problemet” er at dette handler om mye mer enn skole og utdannning.  Dette er en verdi og systemdebatt.  Hvilke verdier ligger vi til grunn for samfunnet vårt, hva er individets rolle, hva er samfunnets krav og forventninger? Likevel er det spørsmål vi ikke kommer unna, og det samfunnet som knekker den koden vil ha en fordel.  Dette handler om mye mer enn digital skole. Det handler om vår felles fremtid.

Jeg skulle og ønsket at lærerorganisasjonene kunne tatt en mer offensiv rolle og ikke forfekte et syn som en lokal fagforeningsleder sa en gang: at skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse.

Until you have reflected and determined what
has and what has not happened, you may
consider that nothing at all has happened in
your life <…> Something begins to exist only
after you have asked yourself – what have I done
and why – and answered it.
(Schedrovitsky 1989)

NDLA – landssamling

NDLA hadde landssamling 21. – 22. september 2009 på Clarion Airport hotel, Bergen.  Jeg holdt et litt amputert foredrag der.  Her er lysarkene fra mitt foredrag.

Foredrag NDLA - samling 21.9.2009

View more presentations from junebre.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Pedagogiske sinker?? Teknologioptimister?

Hordaland fylkeskommune har to hovedsatsingsområder for de videregående skolene inneværende skoleår.  Det er Digital skole og Vurdering. Dette er på mange måter to sider av samme sak, men skal la det ligge her.  Tilfeldigheter ville at en samling i pedagogisk seksjon med temaet Digital skole skulle falle sammen med en del presseoppslag og fagforeningsutspill mot digitale verktøy i skolen. Kaken ble vel tatt av Lektorlaget når de la ut følgende “gullkorn” på hjemmesiden sin:


Disse oppslagene førte til en mobilisering fra lærerstanden, som reagerte og følte seg uthengt og offer for kunnskapsløshet.  Det ble flittig kommentert på Twitter og mange har i etterkant blogget.  Av blogginnlegg kan jeg nevne:
Ingunn Kjøl Wiig,  Marita Aksnes, Frøydis Hamre, Guttorm Hveem, Jørn Hoelstad Pettersen, Leif Harboe, Sol Laastad, Frode, Elisabeth Engum,
Listen kunne vært gjort lengre, men jeg stopper der.  Dette vitner om et voldsomt engasjement.
Er så fagforeningen representativ for sine medlemmer eller for lærerstanden? Vi har i regi av den Digitale skole i vår gjennomført en spørreundersøkelse hos samtlige elever og lærere i Vg1 og Vg2, som er de årskullene som på det tidspunktet var omfattet av elevPC ordningen. Totalt har 1563 lærere deltatt i undersøkelsen, og svarprosenten er 58. Der var vi, blant mange ting, interessert i holdningene lærerne hadde til IKT i skolen.  Vi stilte følgenede spørsmål og fikk følgende svar:
Ta stilling til følgende påstander: Bruk av IKT er motiverende for meg.  74% av lærerne er helt eller delvis enig i denne påstanden, 8% svarer Helt uenig.
Ta stilling til følgende påstand: Jeg klarer å utnytte IKT på en god måte i undervisningen: Her er 76% av lærerne helt eller delvis enig i påstanden, mens 5% er helt uenig.
På spørsmålet: Ta stilling til følgende påstand: Digitale medier er en naturlig del av skolehverdagen, sier hele 84% seg helt eller delvis enig, men kun 3% er helt uenig.
Beskriver da presse og fagforening den virkeligheten som som faktisk befinner seg der ute i skolen? Er store deler av lærerkorpset i Hordaland fylkeskommune pedagogiske sinker?

Transparency

Det nye honørordet innen offentlig forvaltning er transparency. Hva er så denne gjennomsiktigheten?  Er det at Venstre har opprettet nettside for kommunikasjon,

Kunnskapsministeren blogger  ,

statsministeren på Twitter  eller

Fornyingsdepartementet lager debattsider?

Får vi mer demokrati, deltakelse og åpenhet i samfunnet av det, eller vedlikeholdes og reproduseres maktstrukturer likevel? Ev. at der kommer noen nye aktører på banen, men vi har fremdeles “rom for beslutninger”.  Hva ønsker vi av denne åpenheten?  Er målet mer effektivitet (raskere beslutninger, kommunikasjon og mer og korrekt informasjon) eller er det deltakelse?  Og er vi som samfunn i så fall beredt for denne deltakelsen?  På Delte Meninger gikk der en debatt om sosiale medier i skolen.  Jeg var desverre ikke inne og kommenterte på den, men det som har slått meg i ettertid er argumentasjonen.  

Petter Bae Brandtzæg argumenterer her:

Teknologi vil bare være en av en rekke alternative og noenlunde ekvivalente kilder til læring og utvikling.

Etter min mening er digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer. Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn. Det har også vært for lite fokus både på hvilke typer mediebruksmønstre eller medier som faktisk fremmer digital kompetanse, og hvilke typer eller grader av digital kompetanse man bør forvente på ulike alderstrinn. Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen.

Men handler bruk av sosiale medier om digital kompetanse? Eller handler det om noe helt annet: sosial kompetanse, deltakelse, samhandling, demokrati, etc.  Kan bruk av sosiale medier komme i samme kategori som bruk av regneark, tekstbehandlingsprogam, epostklienter, etc?  Eller er dette noe kvalitativt anderledes?  

I USA er deltakelse og transparency ved hjelp av sosiale medier et “hot tema”.   Dette foredraget av Clay Johnson på Web2.0 Expo er et interessant innlegg om sosiale medier for å oppnå transparency innen forvaltningen i USA.   Dette handler ikke mye om “digital kompetanse”, men hvordan orientere seg i et samfunn med mange nye verktøy og kanaler for samhandling, kommunikasjon og deltakelse.  Kan vi stenge dette ute fra skolen?

Rate My Teachers

Jeg har tidligere skrevet om nettstedet RateMyTeachers. Nå har en av forfatterne av boken Throwing Sheep in the Boardroom skrevet et lengre innlegg om dette og lignende nettsteder på bloggen sin.  Dette er et velskrevet innlegg som virkelig tar inn over seg mange av de mer fundamentale kulturelle endringer vi ser nå som følge av barn og unges “digitale”  liv.  Disse endringene finner ikke bare sted i form av at “vanlige” aktiviteter flyttes over på nett, men aktivitetene i det analoge livet endrer seg som følge av samhandlingsformer og kulturelle koder elevene/barna tilegner seg i det digitale univers.  Dette er noe av det Fraser er inne på i sitt blogginnlegg.  Det er interessant å overføre hans tanker til norske forhold hvor vi har veldig sterke lærerorganisasjoner, med et sterkt syn på det digitale nettsamfunnets utfordringer på skolen.  Norsk skole og skolehverdag er temmelig gjennomregulert , noe som selvsagt har sine fordeler, men i en verden i rask endring og medfører en del utfordringer.

Men nettsteder som RateMyTeacher bygger på et tradisjonelt skoleparadigme, hvor vi har de strukturene som ble bygget opp under industrialismens tidsalder.  I vår vestlige verden er vi veldig preget av disse modellene, og når vi diskuterer skole, kunnskap, lærerrolle, elevrolle er det i lys de kjente boksene.  Da er det interessant å se hva som gjøres land lengre vekke.  Jeg har allerede omtalt HoleInTheWall prosjektet. Nå kommer det et nytt spennende prosjekt østfra. På Phillipinene tar de i bruk mobiltelefoner for å tilby elevene “quality education”. Prosjektet heter Text2Teach og retter seg i første omgang mot 11-13 åringer. Likevel et spennende prosjekt for det tar virkelig i bruk nye “hverdagsteknologier” på utradisjonelle måter og utfordrer en del vedtatte modeller.  Et av paradigmene det blant annet utfordrer er behovet for fysisk tilstedeværelse på skolen.  Må elevene være fysisk på skolen for å lære?

Dette prosjektet er rettet mot fattige elever i ressurssvake områder, men det er likevel interessant å merke seg

Research shows that Text2Teach significantly increases learning outcomes.

Artikkelen konkluderer med at

Text2teach demonstrates how mobile technology can be effectively used for learning. It also illustrates how the private and public sectors can work together in bridging the educational and digital divide around the world. The project has definitely put a different dimension to mobile technology, opening the door to concepts and ideas that a child may otherwise not have the chance to explore

Noe for oss i Norge?

Hønen og egget

Teknologi former samfunn og menneskene i det. I samfunn som har oppfunnet hjulet tenker og oppfører menneskene seg helt anderledes enn i hjulløse samfunn, og samfunn med skriftkultur er kvalitativt ulikt samfunn uten skriftkultur. Når det gjelder den teknologien vi for tiden driver å innfører i skolen, er retorikken at når den er usynlig er den blitt funksjonell. Et motargument er at teknologien aldri vil bli usynlig, da vi lever i en konstant og never ending teknologisk utvikling, så vi vil hele tiden slite med "imigrant" problematikken, jfr. bil, telefon, tv, pc, etc.

Skolen er et system med stort kontrollbehov. Det er bygget opp rundt forutsigbarhet, kunnskap og kompetanse. Lærerne går på skole og tilegner seg en kompetanse som de etter gitte premisser videreformidler. Slik får vi kvalitetskontroll av det arbeidet som gjøres og skolen leverer kompetanse til samfunnet. Inn i dette ordnete systemet dukker der plutselig opp uorden i form av en liten boks. Denne boksen utfordrer alle de rammer som skolen er bygget opp rundt; kontroll, forutsigbarhet, kompetansehierarki, kunnskapssyn, etc. Naturlig nok gjør dette at organisasjonen skole havner i en tilstand av kos og handlingslammelse, for den er ikke strukturert for disse utfordringene, har ikke strategier for å løse dem eller begrepsapparat til å fortolke det. Veldig mange mennesker møter denne type utfordringer med motstand eller fornektelse, lærere er intet unntak. Det vanligste argumentet mot PC'er er at det ble innført uten de nødvendige forberedelser, både i form av organisatoriske tiltak og kompetanseheving av lærere, de tradisjonelle modellene vi bruker i skolen. Det snakkes og mye om at vi må ha en pedagogikk som er tilpasset dette paradigmet.

Men, kravet om digital kompetanse i skolen er ikke nytt, L97 sa noe om det. Pc'er har vært i skolen siden jeg gikk på gymnaset på 80-tallet, uten at det har fått nevneverdige konsekvenser. Sjefen min, Opplæringsdrektøren i Hordaland fylkeskommune, sa ved innføringen av elevPC'ordningen at han håpet at dette ville bli en brekkstang for endring inn i skolen. Og da er vi til poenget med innlegget mitt, kan den endringen vi er på jakt etter skje på bakgrunn av en teoretisk tilnærming eller må vi bare "hoppe ut på dypt vann og lære oss å svømme"? Det vil si "presse" PC'ene inn i skolen og leve i en midlertidig tilstand av kaos og fustrasjon?

I disse dager har vi erfaringsssamlinger for skolene i Hordaland, og jeg å si at jeg er imponert over hva som har skjedd på det 1,5 året vi har hatt elevPC'ordningen. Fra å være i en tilstand av handlingslammelse, med fokus på tekniske utfordringer, tar nå skoler og lærere grep og kontroll, og utnytter de mange mulighetene de har fått. Lærene endrer på undervisningsoppleggene sine, får nye rutiner, samarbeider på nye måter, deler opplegget og tips. De ser nye muligheter for læring og tilpasset undervisning, som ikke var mulig uten teknologien, og dette bare øker etter hvert som de får nye erfaringer og økt kompetanse. Fra å være samlinger hvor mye fustrasjon luftes ut, er nå dette samlinger hvor lærerne tar en offensiv holdning. Fra å være litt i en offerrolle er de nå aktive i å forme sin egen tilværelse.

Rett skal være rett, ikke alle lærere er der enda, og dette handler om kompetanse. De må ha en viss minimumskompetanse for å oppleve mestring i Den digitale skole. Ikke alle har denne, og ikke alle klarer å mobilisere nok energi til å skaffe seg den. Dette er en kjempeutfordring, for strekket i laget blir bare lengre og lengre. Noen lærere raser av gårde og blir fustrert og fortvilet over sinkene i kollegiet, og "sinkene" blir tilsvarende fustrerte over følelsen av tilkortkommenhet. Argumentet om at vi må bare vente til disse går av med pensjon holder ikke av mange grunner. For det første bør disse lærerne få lov til å bli pensjonister med flagget til topps (med verdighet), ikke gå av som avdanket "vrakgods, som er gått ut på dato". For det andre har elevene rett på samme kvalitet på opplæringen uvhengig av hvem som underviser dem. Vi hadde ikke godtatt at en lærer fant ut at basiskompetansen skriving dropper vi i mine timer. Stakkars de elevene som har mange lærere i den kategorien, eleven får ikke sitt undervisningsår om igjen.
Fremdeles er vi i en tilstand av kaos i skolen, fremdeles har ikke Den digitale skole funnet sin form, men vi er på vei. Denne utviklingen tror jeg ikke hadde vært mulig om ikke lærere og elever hadde fått den tilgangen på teknologi som egen bærbar pc innebærer. Og nå når de har teknologien, endres og rammer og paradigmer - og handlingsmønstre. Ett og et halvt år er ikke lang tid (ja, jeg vet at vi har hatt pc'er i skolen lengre, men det var likevel et avgrenset fenomen). Om nok halvannet år er hele vgo i Hordaland fulldigitalisert. Blir spennende å se hvor vi er da.

PDS

I Hordaland fylkeskommune holder vi på å bygge opp noe vi kaller PDS (Pedagogisk-Digitalt Støttesystem). PDS er ment som en satsing og fokus på de pedagogiske sidene ved Den digitale skole. Dette består i at alle skolene har en IKT-konsulent som er en rent merkantil stilling. I tillegg er det noe som kalles eKoordinator på hver skole. Dette er en som skal være en ressursperson på skolen i forhold til pedagogisk bruk av IKT i undervisningen. Dette er en pedagogisk funksjon, og skal innehas av en av lærerne på skolen. Hordaland har delt sine 46 skoler inn i 6 regioner, og i hver region her vi en ePedagog. Dette er lærere som har frikjøp for å være ressurspersoner i forhold til Den digitale skole. Blant annet har de som oppgave å følge opp eKoordinatorene i egen region. I tillegg har vi noen pilotskoler i noe vi kaller SIKT-prosjektet. Dette er fire skoler som begynte med elevPC-ordningen ett år før de andre skolene. Det vil si at på disse skolene har samtlige elever nå bærbar PC. På hver SIKT-skole er det SIKT-koordinatorer.
Som et ledd i kompetansehevingen til ePedagogene og SIKT-koordinatorene tar vi dem i år med på BETT i London. Her har vi meldt oss på workshops, vil gå på skolebesøk og selvsagt få med oss både foredrag og stands på messen.
Jeg regner med at det blir travle dager, men håper at jeg får tid til å blogge litt fra denne messen.