Fremtidens skole - AltSchool?

Den 15. juni kom Ludvigsen-utvalgets NOU 2015:8 Framtidens skole. Det som er interessant med denne NOU’en er at selv om det står mye bra i den, er det likevel kun kosmetiske endringer innen en eksisterende modell. Utvalget har ikke utfordret selve modellen for hvordan vi tenker om konseptet skole.

Noen som gjør det er Mark Ventilla, en tidligere Google ansatt. Med utgangspunkt i San Francisco vokser det nå frem skoler i USA som tenker annerledes om hvordan skoler skal være og hva de skal inneholde.

Ebba Køber fra FUN (Fleksibel Utdanning Norge) og jeg besøkte 1. juni AltShools første skole og hovedkvarter i San Francisco. Skolen og skolebygget er veldig annerledes enn hvordan norske skoler ser ut, og fra utsiden er det lite som forteller deg at dette er en privatskole som koster 20 000 dollar i året.

AltSchool mener at de har skapt fremtidens skolekonsept. Mange er enige, og de har fått mer enn 100 millioner dollar i venture kapital, hvor Facebooks grunnlegger Mark Zucherberg alene har gått inn med 15 millioner dollar.

Så hva er AltSchool og hvorfor er dette annerledes?

Skolen har ikke tradisjonelle klasserom, men arealer for aktiviteter. Alle rommene har glassvegger, og elevene er aldersblandet. Det er alltid mer enn en lærer tilstede i klassen. Skolene er små, ikke for mange elever på hver skole. På mange måter kan dette minne om våre få-delte skoler. Lærertettheten på skolene er 1-12, og de har ingen læreplaner eller pensum. Ikke lekser, karakterer eller standardiserte tester.

Så hvordan foregår læringen ved en slik skole? Jeg bruker helt bevisst dette ordet, fordi det foregår svært lite undervisning her. All læring tar utgangspunkt i den enkelte elev, hvor den står og hva som interesserer vedkommende. Når en elev blir tatt inn på skolen gjennomføres det samtaler med eleven og observasjoner. Målet er å finne ut hvem dette barnet er: er det et høyenergibarn, lavenergi, introvert, utadvendt, aggressiv, etc. Så blir de satt sammen i grupper av barn med ulike personligheter. Målet er at gruppene skal være heterogene. I samtaler med foreldrene søker de å finne ut hva er lett for ditt barn, hva er vanskelig/frustrerer ditt barn. Ut fra disse samtalene finner de måter å undervise som gir mening for barnet. Er barnet opptatt av musikk vil det danne grunnlaget for undervisning/læring. Jeg spurte spesifikt om kunst, og da fikk jeg entusiastisk til svar at ja, de hadde nylig ett slik eksempel. De hadde ett barn hvor de hadde tatt utgangspunkt i ett bilde. De så på størrelser og dimensjoner, historie, skrev om det, og så videre. Gjennom bildet fikk de inn all den andre kunnskapen. På denne måten har de en holistisk tilnærming til læring og fag. Fag, lærere og elever settes ikke i fagbåser.

Selv om de verken har pensum eller lekser betyr det ikke at alt er overlatt til tilfeldighetene. De har et system for å følge den enkeltes læring. Blant annet har hvert enkelt barn en individuelt tilpasset og oppdatert spilleliste over aktiviteter de skal gjennom hver uke. På den måten kan også læreren følge med på hvem gjør hva. De foretar assesment hver annen uke, men dette er ikke tradisjonelle tester, det handler mer om å være i interaksjon med barnet for å se hvordan det går. Dette er ikke en enveis-assessment, hvor lærer monitorerer eleven. Eleven læres allerede fra barnehagen opp til å vurdere sin egen læring. De kan for eksempel ved å ta bilde med ipaden av hva de har gjort, og en måned senere ta ett nytt bilde og se på dem: se hvor mye bedre det du gjør nå er. Sånn kan elevene se selv og de er stolte av sin egen fremgang.

Undervisningen/læringen ved skolen er en blanding av teknologi og hands-on læring. De er opptatt av at barna skal bli forberedt for den digitale verden, men ikke små computer droner. Dette innebærer blant annet at de øver på aktiv lytting, hvordan se på folk og lytte til dem når de snakker, og for eksempel ikke sitte med nesen ned i mobiltelefonen. Dette med samarbeid og samhandling er viktig. Det innebærer at de får oppgaver i playlisten som: finn en venn og les tre sider til dem fra din bok. Eller finn din skrivebok, tegn noe du gjorde denne uken og skriv tre setninger om det. Det viktigste er å utvikle kreative, selvstendige barn som liker å lære, og som kan samarbeide med andre. Et godt grunnlag i en verden som er i stadig raskere endring, og hvor vi faktisk vet lite om hva de vil trenge å kunne som voksne.

Fremtidens skole

I forrige uke ble den årlige konferansen om ikt og læring, NKUL, avviklet i Trondheim. I den forbindelse hadde TV2 Nyhetskanalen et innslag med Stein Ludvigsen, leder av Ludvigsen-utvalget som skal komme med anbefalinger til regjeringen om hvilke grep som må tas for å møte fremtidens utdanningsutfordringer.

Innslaget kan du se her.  Mange gode refleksjoner.

Digital læring - hva er nå det?

En tidligere fagforeningskollega snakket om kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft når han snakket om pedagogiske reformer. Når det gjelder temaet IKT i skolen virker det som om vi holder på med slik grøftekjøring. Enten er en veldig for ikt i skolen eller så er en veldig mot ikt i skolen. Kunnskapsministeren tråkket helt tydelig på noen tær når han snakket om teknologientusiasme.  Mitt forrige blogginnlegg har fått enorm respons på sosiale medier. En respons jeg ikke var forberedt på.   Jeg har lyst til å komme med noen pedagogiske refleksjoner i etterkant.

Digitale verktøy i seg selv gir ikke læring. Dette mantraet er på ingen måte nytt. Jeg må innrømme at jeg hoppet i stolen når tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen som ny minister stod på talestolen på Skolelederkonferansen og sa: "digitale verktøy er bare det, verktøy!" Jeg var på ingen måte enig, men hun representerte et utbredt syn. Jeg tar i mot en åpen og kunnskapsrik debatt om hvordan digitale verktøy kan brukes for god læring, men savner at de samme krav og kritikk rettes mot det verktøy som har hatt tilnærmet monopol i skolen: boken. Boken er er også kun et verktøy.  Faktisk er skrift også et verktøy, et verktøy som ca. 10% av elevmassen sliter med å mestre.  Jeg har enda ikke hørt argumentet at vi ukritisk kaster bøker etter elevene.

I dag delte jeg et innlegg på Twitter fra Jyllandsposten om at vi er i ferd med å utdanne den dummeste generasjonen noen sinne.  Dette er nok et innspill mot de rådende tendenser til panikk rundt utdanning. Mye kan sies om PISA, men dette internasjonale mesterskapet i læring har desverre hatt noen meget negative bieffekter. I Douglas Adams bok The Hichhiker's Guide to The Galaxy har en datamaskin brukt tre millioner år på å finne ut at svaret på alt er 42, men svaret har ingen mening fordi de har glemt spørsmålet.  På en måte er PISA og lignende litt det samme. PISA er blitt svaret på alt, men hva er spørsmålet?  Argumentet til artikkelen fra Jyllandsposten er nettopp det: ved vårt fokus på svar og fasitløsninger risikerer vi å utdanne en generasjon uselvstendige unge, uten empati og lyst til å lære.  Artikkelen sier videre at i fremtiden vil det være bruk for kreative, empatiske og motiverte unge, som kan tenke kritisk.  Ser vi på det kinesiske samfunn, med sine tigermødre, er det ikke de egenskapene som er påfallende. Dette er da noe Yong Zhao er veldig opptatt av. Han er kineser, men professor i USA, og dokumenterer gjennom sin forskning at der er en omvendt korrelasjon mellom resultater på PISA og TIMMS og et lands innovasjon og entreprenørskap.  Grunnen sier Zhao er at entreprenørskap og innovasjon er en mentalitet, det er ikke noe du kan undervise i noen timer.  I et system med fokus på svar og tester blir slikt støy i systemet, fordi innovasjon er uforutsigbart.  Et slikt system frembringer elever som gjør det bra på tester, men som er risikoaverse.

Einstein sa at symptomet på galskap var å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.  Innovasjon og nyskapning er å gjøre det ukjente.  Det er det som skjer når en setter barn fri, når en tør slippe løs deres nysgjerrighet, deres lidenskaper, deres lek.  Vi mennesker er lekende mennesker.  Forskning viser lekens betydning for vår kognitive utvikling. Men denne formen for utvikling og kunnskapslæring er ikke lett å standardisere, og dermed ikke målbar på standardiserte tester.

Vi vil ha "excellence" hos våre elever. Men hva om vi måler oss til middelmådighet? Dette "one-size-fits-all" - konseptet, som ikke passer noen, bidrar det til at alt for mange ikke når sitt potensiale?

Jeg liker ikke idretts-metaforer for læring. Kunnskap er ikke slik som på idrettsarenaen at der er vinnere og tapere, kunnskap er et felles delt gode som ikke kan rangeres slik mange gjør.  Men i denne sammenhengen vil jeg likevel bruke det.  For dersom Ole Gunnar Solskjær ble tvunget til å dele sin tid mellom fotball, turn, ballett, svømming, korsang, håndarbeid ville han blitt den fotballspilleren han ble? Spesielt om han var virkelig dårlig i håndarbeid, så han fikk mer av det på bekostning av det han var god i, fotball? For det ville være tragisk om han ikke mestret håndarbeid. Og dersom håndarbeidet hans var dårlig fikk han ikke bli med på fotballaget.

Selvsagt ikke. Men når det gjelder teoretisk kunnskap har vi denne tilnærmingen. Vi lar ikke dem som er virkelig gode til noe, men veldig dårlig i noe annet få blomstre. Vi dyrker generalistene, de som er litt gode i alt. Derfor kan en dårlig sidemålskarakter eller naturfagskarakter stenge for en glimrende karriere som jurist, lege, ingeniør eller annet.  I en verden med stadig mer kunnskap og økende kompleksitet må vi tørre å åpne opp for diversitet. La barn få være det Peter Gray skriver om i sin bok: fri til å lære. Dette vil selvsagt gjøre vondt i kontrollfrik-genet. Men ser vi utviklingen så går den i feil retning når stadig større andeler av elevmassen må ha spesialundervisning, og alt for mange dropper ut eller ikke når sine potensialer.  Denne utviklingen skyldes helt andre faktorer enn innføring av teknologi i skolen.

Teknologi åpner muligheter som var ukjent for tidligere generasjoner, men brukt like statisk og ukritisk som bøker brukes i dag, blir det selvsagt feil. Vi må se dette i en større sammenheng. La barn utvikle lærelyst og læreglede, og se at fremtiden er ikke lik fortiden. Gårsdagens modeller passer ikke nødvendigvis morgendagens samfunn. I stedet for å la dette bli en debatt om teknologi, la det bli en debatt om mennesker og læring. Vi teknologientusiaster tror ikke at dette bare handler om dingser, eller at alt kan fikses med noen tastetrykk. Vi ser at dette er en del av en større helhet.

Hvem er meningsberettiget?

Hvem er i posisjon til å definere hva som er et "godt produkt" i skolen? Er det noe lærere har monopol på å definere, og som alle andre må godta?  Eller er det dem som er mottakere av skolens produkt og lærernes tjenester som definerer? Det heter så vakkert at kunden har alltid rett. Men gjelder dette for utdanning og skole? Hvem er kunden? (for de som finner ordvalget støtende, bær med det for argumentasjonen skyld).

Dersom jeg går til frisøren, hvem er det da som definerer om jeg har fått en god klipp? Frisøren eller jeg? Dersom jeg får min bil reparert, hvem er det da som definerer om reperasjonen er tilfredsstillende, bilverkstedet eller jeg? Dersom jeg går til legen, hvem definerer da om legen gjør en god jobb, jeg eller legen?

Hvis jeg ikke er fornøyd, hva gjør jeg da? Går tilbake, eller bytter jeg frisør, verksted eller lege? Klager?

Hva forventer jeg av min frisør, verksted eller lege? At de fortsetter den praksis de finner det for godt, eller at de holder seg faglig oppdatert og gir meg det siste og nyeste av behandling?  Godtar jeg at en kirurg skjærer i mitt kne i stedet for å foreta en kikkhullsoperasjon, fordi kirurgen foretrekker det første?

Skolen er ett av de mest gjennomregulerte områdene vi har.  Det finnes ikke det område eller minutt i skolen som ikke er underlagt en drøss med paragrafer og avtaler.  De færreste elever velger selv hvilken skole de vil gå på.  Om de velger skole, velger de ikke lærer. Er du ikke fornøyd med den lærer du er tildelt, er det omtrent umulig å få bytte lærer. Å bytte klasse er forbundet med mye stigmatisering, og en tøff prosess.  Tidligere Utdanningsminister Kristin Clemmet prøvde å bryte opp dette rigide og fastlåste systemet ved å løse opp på klassebegrepet og innføre fastlærer. Men som så ofte før viste skolesystemet stor evne til endringsmotstand, så klassebegrepet ble gjeninnført.

Lærere liker ofte å vise denne tegningen, men det er ikke dem som er den svake part.  Å være lærer er en krevende jobb.  Det er faktisk et yrke hvor du ikke kan ha en dårlig dag på jobben. Kommer du på jobb og er trøtt og sliten, og tenker at i dag må elevene være stille og snille, kan du være sikker på at den dagen har de bestemt seg for å være akkurat ikke det. Men i motsetning til læreren, har ikke eleven valgt å være i klassen.

Å være lærer er på mange måter som å stå på en scene og gi en forestilling hver dag, nesten uansett hvilken stil du har. Du skal gi av deg selv til en rekke ulike mennesker. Og som alltid i alle mellommennesklige forhold: en kan ikke være alt for alle hele tiden. Som lærer opplever en at i noen klasser går alt som smurt, timene er bare fryd og gammen. I andre klasser går det tungt, nesten uansett hva en gjør.

Tilsvarende, i en og samme klasse er det elever som elsker en og elever som ikke kan fordra en. Det er slik det er å være menneske. Som lærer har en profesjonalitet og pedagogiske grep for å håndtere slike utfordringer, men mennesker er og forblir mennesker.

Systemet i skolen tar for liten høyde for slik sårbarhet. Selvom det finnes glimrende unntak, er hoveregelen i skolen at en lærer er alene med sin klasse. Kristin Clemmet kalte dette for ett-talls tyraniet: en klasse, en lærer, ett fag, en time.  Dette har mange uheldige konsekvenser.

En konsekvens er mangelen på erfaringslæring mellom lærere. God praksis fra ett klasserom smitter i alt for liten grad over til et annet.  Hvem har ikke sittet på et lærerværelse og hørt frasen: det skjer ikke i mine timer. Jeg har hørt det på mer enn en skole. Dette inspirerer ikke til å ta opp utfordringer en har i klassen, men heller prøve selv. Det burde vært en selvfølge at svaret heller var: fortell meg mer, og se om jeg kan bidra med mine erfaringer. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg vet også om det motsatte. Praksissjokk er et ord alle lærerstudenter kan.

En kan verken vedta læring eller respekt.  Læring er noe som skjer i møtet mellom mennesker, og hos den enkelte.  Respekt er noe en gjør seg fortjent til. Som på alle livets andre områder stiller vi krav til dem som tilbyr oss tjenester, så også skolen, og derfor spiller det liten rolle hvilken bakgrunn du har. På samme måte som du forventer topp kompetanse og profesjonalitet fra lege og frisør, forventer du fra lærer. Men fordi læreryrket er så viktig, og vi alle tilbringer en stor del av livet vårt i møtet med det, har de fleste sterke meninger om hva og hvordan, bare så liten mulighet til å påvirke. Desverre er lærere også bundet. Lærere har sterke føringer på sin jobb, og begrensete muligheter til variert utøvelse.  Jeg kjenner lærere som ivrer for uteskole, som glimrende pedagogisk grep, men som ikke får lov for det skal pugges basisfag.

Dette er vanskelig, for større frihet til den enkelte lærer, må også innebære større frihet til selv å velge lærer. Hva om "alle" elevene ved en skole valgte et par av lærerne? Hva ville det bety for skolesamfunnet, de resterende lærerne?

Utdanningsdebatten er ikke slutt med dette, den ruller videre.  Men de deler av lærerstanden som ikke liker at yrket deres synses om må innse at kunden har også rett, i dette tilfellet er kunden foreldre, elever og samfunnet forøvrig.

Den kalde skolen

I dag er news feeden min på Facebook fylt med dystre historier.  Det er VGs reportasje om et ungt liv som sluttet alt for tidlig på grunn av mobbing, om en annen gutt som sultet i hjel eller andre former for omsorgssvikt. Dette er ekstreme utslag av barns hverdag i verdens beste land å bo i. De små, de mest sårbare av våre medborgere, de uten stemme til å fortelle hvordan de har det. Dette er historier som skjærer i hjertene våre og som vi alle er enige om at slik kan vi ikke ha det.

Men hvordan ser vi egentlig på barn?

Er barn individer med ulike behov og forutsetninger for å håndtere de daglige utfordringer?

Alle barn i Norge har en fellesnevner: skolen.

Hvordan forholder skolen seg til disse barna?

Ta to barn: den ene kom hjem til varm middag, slappet av før mor eller far hjalp til med lekser. Etter en hyggelig kveld og god kveldsmat, sov barnet sin skjønnhetssøvn, stod opp til en god frokost, fikk med en god matpakke og dro til skolen.

Ved siden av dette barnet sitter et annet barn. Dette barnet kom hjem til tomt hjem, foreldrene kom sliten hjem, det barnet fikk å spise var en Grandiosa som barnet varmet selv. Om kvelden krangler foreldrene slik at barnet ikke får sove, og om morgenen sleper barnet seg av gårde til skolen, uten frokost, og kjøper noen boller til skolemat.  Lekser er selvsagt ikke gjort.

Har disse to barna samme forutsetninger for å lykkes på skolen?  Har disse to barna samme behov i skolehverdagen? Kan vi stille de samme kravene og forventningene til disse to barna?

Skolen som system forholder seg likt til disse to. Skolen stiller samme krav.  Kunnskapsministeren vår vil "gjeninnføre" disiplin og respekt i skolen og låse døren for dem som kommer for seint.  Som om det hjelper den som har mer enn nok med å takle resten av livet sitt.

Vi kan ikke vedta at barn har A4-oppvekstvilkår. Barn er hele mennesker som oss voksne.  De er ikke læremaskiner. De er ikke tømmerstokker som skal foredles i skolen til å bli gode produkter i næringslivets maskineri - selvom en ofte kan få inntrykk av det i den offentlige retorikk. En kan ikke måle mennesker slik som en måler størrelsen på spiker.

Voksne arbeidstakere har et psykososialt arbeidsmiljø. De blir sykemeldt og erklært arbeidsufør når livet rammer dem. Barn har visst ikke slike behov, eller ditto rettigheter. Vi sender hjem lekser til dem når de er syke, til og med på sykehusene slipper de ikke unna. De må ikke falle ut av kvernen skolen.  Jeg har opplevd at barn og unge med store psykiske problemer for enhver pris skal følge skolens klokke og stille opp og lære i samme tempo som friske, at de går gjennom medisinutprøving mens de forventes å være normaltfungerende elever.

Hva er det vi gjør?  Når skal vi stoppe opp og se barnet som et unikt menneske og ikke som elev? En elev som for enhver pris skal passe inn i systemet.  Hvor vi skal fikse på dem hvis de ikke passer inn i våre meget begrensete rammer? Hvor mange sår skal vi påføre? Hvordan kan vi fortsette med et system som plasserer feilen hos eleven om de er ukonsentrert, lei seg, mangler søvn, mat, har fysiske eller psykiske problemer? Når skal barn få lov til å være hele mennsker?

Er vi skoleblinde? Hvorfor vil digitalt innfødte ha bøker i skolen?

Vi har debatten som går om digitalt innfødte vs digitale imigranter.  Jeg er tilhenger av begrepet digitalt innfødte, av grunner jeg tidligere har utbroderte på bloggen her. De digitalt innfødte vet ikke nødvendigvis at de er innfødte. Når vi ser oppslag som dette: Elevene krevde papirbøkene tilbake, Læremidler, Elever sliter på skole uten skolebøker, Digitale prøvekaniner krevde å få bøkene tilbake
tar mange det til inntekt for at bøker er best og selv de såkalt digitalt innfødte, elevene, vil ha bøkene.

Men hva er premissene? Det er utrolig mange spørsmål som ikke stilles, men som ligger implisitt og usynlig i disse debattene. Dette er kjent innen psykologien som inattention blindness. Dette er et naturlig trekk ved alle mennesker: hjernen vår siler til en hver tid hvilken informasjon den tar inn. Dette er en prosess som begynner det øyeblikket vi blir født, noen mener det skjer allerede i mors liv.  Det er en kontinuerlig prosess hvor vi a: stimulerer og utvikler deler av hjernen vår, og legger andre deler brakk.  Språk er et godt eksempel.  Alle nyfødte kan lære å snakke hvilket som helst språk flytende, i voksen alder har vi mistet evnen til å høre og produsere enkelte lyder som er sentral i språk vi ikke kan. b. vi siler til enhver tid inn inntrykkene i omgivelsene våre, vi tror vi objektivt ser alt, men vi gjør det ikke. Det beste eksempelet er hvis du er i en samtale med en person i et rom med mange mennesker, og så sier noen navnet ditt.  Selvom det pågår mange samtaler, og du var opptatt i en annen samtale rettes hele ditt fokus på samtalen hvor navnet ditt ble nevnt.

Dette er bare en lett og overfladisk beskrivelse av hvordan hjernen vår lager bokser og siler informasjon i forhold til dem. Disse mekanismene gjør at vi blir blinde for våre bakhodemodeller. Vi lager oss paradigmer vi fortolker verden gjennom og disse paradigmene blir usynlige sannheter frem til ett nytt paradigme gjør seg gjeldende.   Gjennom vårt språk og våre handlinger internaliserer og reproduserer vi disse paradigmene i nye generasjoner som en del av sosialiseringsprosessen, og vi er ikke klar over at vi gjør det.  Som vist i denne videoen.




Hva har så dette med ikt og skole å gjøre? Poenget er at vi har noen idéer om hva som er utdanning som vi bygger opplæringen rundt og som er udiskutabelt, og som ligger der mer eller mindre ubevisst når vi vurderer hva vi gjør og hva vi benytter oss av i utdanning. Det er noen premisser:

Læring er vanskelig – hardt arbeid

Læring er ikke lek og moro

Læring skjer på skolen mellom 8 og 15

Skjer i 190 av årets 365 dager

Lekser fremmer læring

Læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring

Læring må styres og struktureres

Pensum

Lærebøker

Klasser
Skolebygg

Læreren er den som har kunnskapen

Skille teori og praktiske fag

Eksamen bevis på at læring har funnet sted.

På bakgrunn av disse premissene har vi laget det tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet kalte ett-talls tyranniet, og som hun prøvde å løse opp ved å oppheve klassebegrepet: en lærer, en klasse, ett fag, en time.  Når vi da får inn løsninger (oppheving av klassebegrepet og online datamaskiner) som utfordrer disse modellene blir vi usikre.  Vi vet ikke helt hvordan håndtere. Så i stedet for å se på modellene våre legger vi skylden på dette nye og går tilbake til det kjente og kjære, -  klasser og bøker. Da blir det slik Clayton Christensen sier at måten vi har innført ikt i skolen er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart, - og fullstendig feil.  Ikt er innført i skoleverket generelt som sustaining - bevarende/underbyggende teknologi, og vi våger ikke være disruptive, slik presseoppslagene fra Bergen, og Nordahl Grieg videregående skole viser. Paradokset er jo at "alle", både politikere, næringsliv og presse, er enige om at etter oljen er det kunnskap, entreprenørskap, innovasjon og ny teknologi som skal bli levebrødet vårt.  Men skoler som tar dette på alvor blir kritisert for å gjøre elevene til prøvekaniner, og hyllet for at det "tar til vett" når de går "tilbake" til gamle, kjente løsninger (nå har ikke NG vgs gjort det da, de fortsetter sin innovative linje). 

Andre ting som ikke passer inn i denne modellen er lek, ustrukturert aktivitet og uteskole. Det skjer ikke læring i disse situasjonene med mindre de er klart organisert av den voksne med klare, målbare læringsmål. 

I en analog verden hvor det var viktig med reproduksjon av informasjon og kunnskap var denne modellen funksjonell, men verden utenfor skolen har endret seg. Når skal modellene skolen bygges på tas opp til vurdering? Det digitale univers blir klemt inn i et analogt paradigme  - det er ikke bærekraftig. Lærere blir oppgitt og frustrerte og elevene går glipp av viktig kunnskap og kompetanse.  

Modellene overfører vi til våre barn. Selvom de lever i en digital verden, blir de selv delvis blind for hvor digitale de er, de kjenner jo ikke det analoge alternativet, og delvis adopterer de de eksisterende modeller for hva som er den gode skole, og det negative synet på ikt som skolen (og pressen) formidler.   De har ikke gode alternative praksiser med digitale verktøy å sammenligne med.

(Hvor sterkt og hvor tidlig barn internaliserer disse modellene har mange foreldre erfart når deres håpefulle 5-6 åring begynte i første klasse etter 6-årsrefomen (senket skolealder), og barna klaget på at de trodde de skulle lære noe på skolen, men det var jo bare lek.  Skolen levde ikke opp til deres forventninger om skole)

Disse praksisene kommer ikke av seg selv. Det Gutenberske univers, som dagens skole er sentrert rundt, har hatt flere hundre år på å utvikle seg. Det er lagt ned millioner av timer i praksis og forskning på å utvikle og perfeksjonere denne modellen. Det er ikke sånn at vi bare kan knipse med fingrene og så har vi den gode digitale skole, spesielt ikke om det som er den gode digitale skole bryter med våre forventninger og bakhodemodeller. Dersom innføring av ikt snarere utfordrer enn bygger opp under hva vi anser som god skole er det ikt og ikke modellene det blir ansett å være noe galt med. Dette synet deler den oppvoksende slekt. 

Hvor tålmodig er vi?  Hvor kreative er vi? Hvor innovative er vi? Kan vi stå igjen på stasjonen mens det digitale toget kjører fra oss, eller skal vi hive oss på, med alle de humper som er på veien?  Torry Pedersen sa på Disruptive Education 2012 at de har prøvd mye, gjort masse feil, men det de hadde lykkes med tjente de utrolig mye penger på.  Må det ikke være sånn i skolen også? For å finne de virkelig gode løsningene må vi prøve mye som ikke virker så bra? Vurdere og ta lærdom? 

Hvem er skolen til for?

Det som er kjekt med sosiale medier er de diskusjonene som oppstår. De gir innsikt og refleksjoner. Jeg er veldig klar på at jeg synes bruk og implementering av ikt har kommet for kort i skolen. Jeg er likevel ikke blind for utfordringene knyttet til det.

Nå er det sånn at det ofte er vanskelig å se skogen for bare trær, og står en midt i en krevende hverdag er det denne man ser. Jeg er i den priviligerte situasjon at jeg får meg mange læreres praksis med bruk av ikt i undervisningen.  Jeg får se hvordan det faktisk kan gjøres. Det gjør frustrasjonen min desto større, og gir tilsvarende utålmodighet, fordi jeg bekymrer meg for digitale skiller.  Skiller mellom dem som har lærere, og går på skoler, hvor dette tas alvorlig, og dem som ikke gjør. Og det som gjør dette enda verre er at dette rammer de svakeste hardest.  Dem lærerne skyver forran seg når de vil ha pcer ut av klasserommene. Dem som ikke har disiplin, kunnskap og kompetanse til å bruke de kraftige digitale verktøyene til læring, men bruker dem til distraksjon. Nettopp disse elevene bør ikke overlates til seg selv og sin manglende digitale kompetanse, men lære hvordan de kan utnytte ikt for læring.

Vi er midt i en revolusjon, vi er inne i tider med endring. Det gjør vondt, det er ikke lett, og ingen har fasiten enda på hvordan dette vil se ut om 5-10-15 år. Men vi kan ikke la være å gjøre noe av den grunn. Ikt er en så fundamental del av vår hverdag, det preger oss på måter det er vanskelig å begripe.  Ikt er også sånn at det er gjennom bruk en skaffer seg erfaringer og kompetanse.  På samme måte som en må skrive for å lære seg lære gjennom skrift, må en bruke ikt for læring for kunne utnytte dette verktøyet for læring. Det er ingen annen måte. Læring med ikt er ikke det samme som læring med bøker. Dersom det var, eller dersom det brukes slik, forstår jeg godt dem som vil hive ut pcer.

Heldigvis er det mye god praksis og mange dyktige lærere i sving med å utvikle og benytte god praksis med digitale medier i skolen.  Deres erfaringer er viktig ikke forblir i deres klasserom, men deles og vises frem. Når jeg jobbet som prosjektleder for Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune tok jeg initiativ til konferansen Dei gode døma, som nettopp skulle gjøre det: dele erfaringer og praksis (denne strategien har jeg fulgt opp i min nåværende jobb blant annet gjennom konferansene BI2020 og Disruptive Education 2012). Det ble godt mottatt av lærerne i HFK. For min erfaring er ikke at lærerne ikke vil, men de er usikre på hvordan.  Gjennom å dele kan alle utvikle god praksis. Ved å lytte til dem som får dette til kan andre få inspirasjon til å finne sin vei.

Skolen skårer dårlig på å være en lærende organisasjon.  Kanskje kan dette være et område hvor dette blir en naturlig del? Jeg har ikke svarene, ingen har.  Men jeg har mange spørsmål: ett av dem er: hvordan utnytte ikt for læring i 2013 og fremover. Dette må vi finne ut av sammen, dele erfaringer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, idéer, løsninger. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre: vi kan ikke tro at selvom de unge kan mye som ikke læreren kan, kan skolen overlate dette til elevene. Noen vil fikse det, men de fleste vil trenge hjelp og veiledning.   Problemene forsvinner ikke om en jobber analogt i skolen.  Kanskje vil læreren få en lettere hverdag, uten elever som er i cyberspace, men hva med elevene?  Har de lært nettkontroll, selvdisiplin, nettiquette, å bruke digitale verktøy for læring, kildekritikk, etc av det?

Strutsepedagogikk

Av og til er det fristende å sitere skriften: tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.  Eller kanskje skal en flytte ett ord og si: tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør. Det er helt utrolig at en i 2013 kan lese om en videregående(!!!) skole hvor elever ikke får lov å bruke pc. Dette er etter min mening en strutsepedagogikk av verste sort.  Skolen verken kan eller skal late som om vi er på 50-tallet og ha en pedagogikk deretter.

Ja, innenfor det eksisterende skoleparadigmet er datamaskiner et fremmedelement. Dagens skole og skolemodell ble designet i, av og for en tid uten datamaskiner. I en slik modell vil datamakiner medføre utfordringer.  Når den verden man får tilgang til gjennom sine verktøy er så uendelig mer spennende enn det som skjer i klasserommet er det ikke rart elevene flykter inn i cyberspace.

MEN dette problemet forsvinner ikke om en hiver ut datamaskinene fra undervisningen.  Det blir som strutsen som stikker hodet i sanden og tror verden forsvinner av den grunn. Dersom ikke elevene lærer å bruke disse kraftige verktøyene til læring på skolen hvor skal de da lære det? Hjemme på gutte- og jenterommene?  Er ikke chattefristelsene mye større der? Kan skolen abdisere i sitt lovpålagte ansvar for digitale ferdigheter som den femte grunnleggende ferdighet og digital kompetanse integrert i alle fag fordi elevene ikke har den nødvendige inspirasjon, konsentrasjon og kompetanse til ikke å ty til sosiale medier og annet i skoletiden?  En skikkelig sjømann ber ikke om medvind, men lærer seg å seile - slik bør de skolene med lærere som opplever dette med ikt i skolen som et problem sette seg ned, sammen, og diskutere, ikke om vi skal ha ikt i skolen, men hvordan. Det er nok av kompetanse på området som skolene kan hente inn til å hjelpe seg.

Like it or not: vi er i 2013, dagens elever skal arbeide i en verden hvor disse maskinene er en naturlig del av deres arbeidshverdag - derfor må de også være det i skolen. Hvor lenge skal skolen skyve denne steinen forran seg? Når skal skolen ta tak i denne utfordringen?  Datamaskiner er kommet for å bli, - og elevene endrer seg ikke av seg selv. De vil få tilgang til flere og flere distraksjoner og skolen vil fjerne seg mer og mer fra deres hverdag.

Overser vi de sorte svanene? Hva skal en lære i skolen?

Hva er nyttig og relevant kunnskap og kompetanse? Hva er kunnskap og kompetanse? Hvem er i posisjon til å definere det? Næringslivet? Politikere? Lærere? Nyttig- for hvem? Det klages over en realfagskrise i hele den vestlige verden - barn og unge velger vekk matematikk spesielt og realfag generelt. Dette bekymrer fordi en ser på matematikkferdigheter som grunnleggende for vår vekst og velstand. På konferansen Disruptive Education 2012 hevdet professor Nils Christie at betydningen av matematikk i skolen var overdrevet. Professor Clayton Christensen var bekymret for at så mye av den nyskapning som finner sted i den vestlige verden er såkalte sustaining innovasjoner, som er effektiviseringer av eksisterende modeller, og ikke disruptive innovasjoner, som er nytenkende og verdiskapende. 

Kanskje er det en sammenheng her. Innovasjon og kreativitet oppstår i møtet mellom to uavhengige tanker og idéer og det skapes noe nytt av det.  Det betyr at det er vanskelig å se hvor denne arenaen er. Det beste eksempelet er vel en av vår tids mest innovative personer, Steve Jobs. Lynende skarp var Steve Jobs ikke noen mønsterelev. På grunn av ulike faktorer fikk Steve Jobs utvikle sin kreativitet og ble ikke presset inn i et skolesystems standardmodeller. Dette gjorde at Steve Jobs etter kort tids studier droppet ut av det "normale" løpet.  På grunn av liberale holdninger ved universitetet fikk han imidlertid bli værende og studerte noe han hadde lyst til, noe så "lite nyttig" som kalligrafi. Denne "unyttige" kunnskapen ga Jobs senere inspirasjonen til fonter i Apples programvare, noe vi tar som en selvfølge i dag. Hadde Jobs kommet på denne idéen uten sin unyttige kunnskap? Videre reiste Jobs i India og ble opptatt av buddhisme og meditasjon. Dette fokuset på zen, renhet og fokus hadde stor betydning for Apples designfilosofi, og som er noe av grunnen til Apples suksess. 

Nå er ikke alle som Steve Jobs kan du si. Nei, det sørger vi jo effektiv for når vi skal strømlinjeforme.  Ingen kunne forutse Jobs og Apples suksess, og hvor mange Stever tar vi motet fra underveis i utdanningsløpet? Når vi begrenser hvilke erfaringer og kunnskaper barn og unge lærer seg ved å fokusere på et begrenset antall basisfag hva gjør vi da med kreativitet, nysgjerrighet, horisont, visjoner. Jobs snakket i sin berømte Stanford-tale om "connecting the dots". Hvilke dots har våre barn og unge å "connecte"?

Mange av de store innovatører og entreprenører har det til felles at de ikke er skolevinnere, eller at de er drop-outs. I denne artikkelen som heter "Want to succeed in STEM? Listen to experts!" får utdanningssystemet gjennomgå.  Både Einstein, Edison og Feyman hadde ublide møter med det formelle utdanningssystemet. Michio Kaku hevder at vi knuser nysgjerrigheten til den neste generasjon gjennom memorering av fakta.  Conrad Wolfram hevder at vi gjør våre barn og unge til tredjerangs datamaskiner ved vårt fokus på calculus, noe som er fullstendig bortkastet tid og energi. 

Vi gjør noe med våre barn og unge.  Det viktigste for et menneskes vekst og utvikling er mestring, det å oppleve å lykkes. Vi søker alle situasjoner hvor vi opplever mestring og unngår situasjoner hvor vi ikke mestrer. I skolen blir barn og unge låst inne i et system som kontinuerlig gir noen tilbakemelding om at de ikke mestrer, og andre blir belønnet for konformitet. Dersom en gjennomfører en undersøkelse blant dagens lærerstand vil jeg ikke bli overrasket om det er mange der som i sin tid var skolevinnere, som opplevde mestring på skolen. Og vi (jeg får ta meg selv med) reproduserer et system vi selv behersket og var vinnere i.  Men de færreste elevene er lik oss, derfor faller mange av dem ut av utdanningssystemet, til stor belastning både for dem selv og vårt fellesskap. I stedet for å se på systemet legger vi da skylden på alle andre: ungene, foreldrene, lærerne. Vi tar ikke inn over oss at vi har en systemfeil. 

Vi tar i alt for liten grad inn over oss den nye kunnskapen vi har om læring.  John Medina viser i sin bok Brain Rules til 100 år gammel og nyere forskning som viser at vi glemmer 90% av det vi har lært innen ganske kort tid. Dette vet enhver lærer som underviser matematikk at det elevene kunne før sommerferien er glemt når høsten kommer. Det bør være tankevekkende for utdanningssystemet vårt at en gutt som har gått to år på nomadeskole i Etiopia kan etter ett og et halvt år på norsk skole gå ut med 5,2 i snitt. Det bør også være tankevekkende at en femåring kan løse alle oppgavene i mattespillet Dragonbox mens en 15-åring som har dette som fag på skolen ikke klarer å løse oppgavene. Når vi snakker om tidlig innsats og tigerforeldre, kanskje bør vi se etter andre ting?

Jeg har nevnt mestring som viktig for læring og utvikling. Mange er opptatt av spill sitt potensiale for læring. Det som gjør spill til en suksess er mestring. Gode spill er bygget opp slik at den som spiller har både korte og lange mål. Den spillende får oppgaver som er akkurat passe utfordrende avhengig av nivå, og kommer videre gjennom prøving og feiling. Det lange målet er der fremme, det ligger høyt og får den lærende til å fortsette å spille, fordi de små mestringsopplevelser underveis gir håp om å nå målet langt borte. Oppgavene er meningsfylte, det er ikke bare drill for drillens skyld, men deloppgaver i en større helhet. For å løse oppgavene i en del av de virkelig gode onlinespillene trengs det en rekke kunnskaper. 

Sånn er det i den virkelige verden også. Verden er full av sorte svaner. Teorien om sorte svaner er at i den vestlige verden var alle svaner hvite, så all vitenskapelig, evidensbasert forskning viste at alle svaner var hvite. Det var ikke før en kom til Australia og så sorte svaner at den teorien måtte forkastes. Finanskrisen anses å være en slik sort svane, og historien er full av dem. Når barn på steppene i Etiopia eller i landsbyene i India lærer seg å lese og skrive og annen kunnskap kun gjennom tilgang til internett, uten hjelp og veiledning av en lærer, er dette da en sort svane?   Tør vi overse de sorte svanene?  Har vi råd til å overse de sorte svanene?

Så for å avslutte: i stedet for å strømlinjeforme vårt utdanningssystem, ha tidlig fokus på basisfag, bør vi ikke heller utsette våre barn og unge for så mange tanker, idéer og inntrykk som mulig i tidlig alder, slik at de når de blir eldre har et rikt grunnlag til å være innovative, kreative, skapende og produktive på? La dem møte et mylder av fag og inntrykk, og så når de har lært å bli glad i kunnskap, har fått barnets uro ut av kroppen, la dem da spesialisere seg innen ulike fagområder. Slik at de kan matematikk, men også ser innovative muligheter innen teknologi for eldreomsorg, slik at de kan kombinere fildeling og streaming med musikkavspilling og kjøp av musikk på nett, slik iPod og iTunes ble til. 

Clayton Christensen snakket i sitt foredrag om at vi ikke måtte fokusere på kunden, men på hvilken jobb som skulle gjøres.  For den lærende/eleven/studenten er jobben å lykkes, å vise mestring overfor seg selv og andre.  For politikere og næringsliv er bestillingen til skolen en annen: produsere kvalifisert arbeidskraft. Det er helt nødvendig at vi tar tak i dette misforholdet. Disruptive innovasjoner vil komme og utfordre på dette.  Spill er en mulighet, at skolesystemet blir irrelevant er en annen, nye utdanningsformer er en tredje. Imens går barn og unge fra utdanning til trygd, næringslivet fortviler fordi de ikke får den kompetansen de etterspør. På tide å se noen av de sorte svanene? 

Frafall - bare et spørsmål om teori?

Hva er læring og hva er god læring?  Hva er den ideelle læringssituasjon? Derom strides de lærde.  Det heter seg at læring ikke skal være morsomt og at en må jobbe hardt for læring - litt sånn "no pain, no gain". Læring er hardt arbeid. Læring skjer i strukturerte omgivelser, under kyndig veiledning av den gode pedagog, derfor må vi ha flere og bedre lærere, flere timer fag i skolen, og elevene må gjøre sine lekser. Vi må vekk med koseskolen.

Til tross for all vår satsing på skolen, til tross for heving av lærerkompetanse uteblir likevel resultatene. Vi har realfagskrise, frafall, elever som ikke oppnår tilfredsstillende resultater og "alle" sloss om å satse på skolen.  Hva om vi ser på feile variabler.  Hva om vi ser til nye arenaer for læring?

Mange er opptatt av spillbasert læring, GBL, men det har ikke helt tatt av enda. Mistroen til at en kan leke seg til læring er sterk. Men i denne artikkelen pekes det på mange grunner til at dette ikke er noe en skal føyse vekk. Hvorfor virker spillbasert læring.

La oss ta aspektet ved motivasjon: I dag sliter skolen med å motivere elevene for læring. Spesielt gjelder dette gutter. Jeg har hørt mange lærere hevde at enkelte elever vil ikke lære. Jeg synes det er en noe drøy påstand, men det jeg kan si meg enig i er at mange elever vil ikke lære innenfor de rammer skoleverket tilbyr. Når en ser på hvordan hjernen vår er konstruert for læring er det kanskje ikke så rart at spesielt gutter sliter.

John Medina viser til forskning som viser at daglig fysisk aktivitet gir bedre læring fordi hjernen våre er designet for å løse problemer knyttet til overlevelse i ustabile utendørs omgivelser, og gjøre dette i nesten konstant bevegelse. Så i følge Medina om vi skulle konstruere læringsomgivelser som var stikk motsatt av det hjernen vår er konstruert for skal vi lage klasserom. Dette er noe å tenke på med alle disse guttene som taper i skolen etter hvert som skoledagen blir lengre og lengre, og fysiske aktiviteter færre og færre. Gutter har behov for dobbelt så mye bevegelse som jenter, og alle som har vært inne i et klasserom på en barneskole kan bekrefte dette. Sånn sett er dette er forsvar for alle de skolene som holder på med uteskole. Det er helt i tråd med hvordan hjernen vår lærer. Medina sammenligner det å kutte ut fysisk aktivitet for å fremme kognitiv ytelse som å sulte seg for å øke vekten. En ganske dramatisk sammenligning.

Hva med relevant praksis. Elevene må øve, øve og atter øve for å bli gode.  Vi kjenner alle til de 10 000 timene det tar for å bli virkelig god til noe. Men det er ikke nok å øve, en må være bevisst hva en gjør i øvingssituasjonen. Hvordan få dette til?  Praksis må være relevant for det en skal lære ellers finner lite læring sted. Det trekkes ofte paralleller til kjøreopplæring, uten timer bak rattet lærer en ikke å kjøre bil. Når teorien kritiseres i skolen er det ofte fordi den er løsrevet fra kontekst, og elevene spør hvorfor skal jeg lære dette? Simuleringer innen spill kan motivere til denne øvingen, og simulere omgivelser som gir relevante øvingssituasjoner.

Betydningen av tilbakemeldinger fremheves stadig. Men hvilke. Hvilke tilbakemeldinger er det mulig for en lærer å gi. Dersom en elev lærer lese- og skriveopplæring av en maskin som umiddelbart gir tilbakemelding går læringsfrekvensen opp i forhold til å få tilbakemelding fra lærer en uke senere, lenge etter at teksten er forsvunnet fra den lærendes hode. Og når det nå kommer verktøy som autmatisk graderer lengre tekster, ikke bare multiple choice, vil jo det får betyding for læreres rettebunker, og tidshorisonten for tilbakemeldinger.

Evnen til å hente frem og anvende hva vi har lært når vi trenger det er det vi kaller kompetanse. Dette er avhengig av hvor mye relevant praksis og hvilke tilbakemeldinger vi fikk i innlæringsprosessen. Mange kjenner vel til Øystein Sundes "an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen" om tyskopplæring. Til tross for gode eksamensresultater er mye god kunnskap gått tapt. Det at en kan reprodusere noe for en test er ikke nødvendigvis det samme som at en evner å sette dett ut i handling. Dersom de lærende hadde gode språksimuleringsspill, hvor en praktiserte både tekst og tale, og fikk tilbakemeldinger på språkpraksisen sin ville nok flere motiveres til å lære fremmedspråk. Det måtte da være et spill som var "intelligent" nok til å tilpasse språket til den lærendes verbale og kognitive nivå.

I følge John Medina har vi designet skolene våre slik at mesteparten av den virkelige læringen må finne sted hjemme. Dette fordi hjernen vår fungerer dårlig i stressbaserte omgivelser, og skoleomgivelsene er for stressende for læring. Dette er interessant med tanke på den lekse- og lengre skoledagdiskusjonen som pågår. I den sammenheng er det også interessant hva en skal fylle skoledagen med.

Et av de siste poengene jeg vil komme inn på i denne sammenheng er relasjoner. Mennesker trenger å være trygge for å lære. Hvis den lærende ikke føler tilhørighet og trygghet i læringssituasjonen vil de ha vansker med å yte og lære.  Ser en på de elevene som faller ut av skoleløpet er dette ofte elever som ikke opplever mestring, fellesskap og tilhørighet til skolen og det læringsuniverset som er der.  Vi sier de trenger praktiske fag, ikke teori.  Men hva er teori? Praktiske fag kan gjøres teoretisk og teoretiske fag kan gjøres praktisk. Kanskje vi i skoleverket skulle funnet en modell som ga større rom for ulikhet. Det heter seg at alle er genier, men måler du en fisk ut fra dens evne til å klatre i trær kommer den dårlig ut.  Datamaskiner kan gjøre mye, men møtet mellom mennesker vil fortsatt være viktig. Kanskje skal læreren være mindre av en fagperson og mer et "medmenneske" for de lærende? I så fall vil de innebære en fullstendig omdefinering av lærerrollen.

Kanskje skal vi ta en del av disse aspektene inn i diskusjonen rundt fremtidens skole?

Lek er undervurdert

Det er mye snakk om tiger-mødre, og at vi stiller for lite krav til våre barn og unge. Det sies at de er late, kravstore og udisiplinerte. Vel, jeg deler ikke det inntrykket.  Jeg har inntrykk av at de er ambisiøse, alvorlige, måltettet og svært opptatt av skole. De tar unna en altfor stor arbeidsbyrde lærerne legger på deres skuldre. Når jeg reiser med offentlig transport hører jeg de unge diskutere skolearbeidet sitt, hvordan de velger vekk sosiale aktivieter til fordel for pugg og prøveforberedelse. Jeg synes dette er trist og skremmende. Jeg tror det er en farlig utvikling.  Det er stor bekymring for frafallet i den videregående skolen, men la oss ta en titt på barn og unges liv.

De starter når de et ett år i barnehagen, en barnehage som skal ha faglige mål, de settes i aldersgetthoer, styrt av voksne.  Aldersgetthoer de forblir i de neste 15-20 årene. De begynner på heldagssskole som 5 åringer, en skole som er opptatt av fag, fag og atter fag.  De små må tidlig lære seg disiplin, arbeidsvaner og å sitte stille. De kommer slitne hjem fra skolen hvor de møtes av nye organiserte aktiviteter, styrt av voksne, det være seg fotball, musikk, turning, eller annet. I tillegg til lang skoledag er det og forventet at de skal gjøre lekser.  "For skolen makter jo ikke å gi ungene læring i løpet av de lange skoledagen". Ungene må ha arbeid med hjem.

For barn og unge er såkalt "ubunden" tid nærmest fraværende.  De unge er ikke ute med hverandre, de er hjemme og holder kontakten med jevaldrende ved bruk av sosiale medier. Leken i gaten er borte.  I stedet får en vokseninitiert lek med ujevne mellomrom i skoletiden.  En lek som er på de voksnes premisser, med de voksnes regler.  Ungene blir lydige og uengasjerte dukker som følger de voksnes instruksjoner.  Fri lek blir et fremmedord.  Læring mellom generasjoner forsvinner, fordi de unge lærer ikke fra andre barn og unge, men fra voksne.Vi tror at dette skal gi effektivitet og kompetanse.  I stedet ser vi at de unge går lei, blir utbrente og dropper ut av videregående skole. I følge Stuart Brown er det ikke rart, for det motsatte av lek er ikke arbeid, men depressjon. En hjerne som ikke får leke krymper. I følge Brown er vi laget for lek. Det er et fysisk behov på linje med søvn og drømmer. Vi lærer gjennom lek, vi bearbeider opplevelser og følelser gjennom lek. Vi trenger lek for å utvikle oss som harmoniske, kreative mennesker.

Dr. Stuart Brown says humor, games, roughhousing, flirtation and fantasy are more than just fun. Plenty of play in childhood makes for happy, smart adults -- and keeping it up can make us smarter at any age.

Brown har derfor utviklet et eget fag ved Stanford: from play to innovation.

La dette være klart, jeg er ikke motstander av verken barnehage eller heldagsskole, tvert i mot. Jeg mener at det er viktige og nødvendige institusjoner. og jeg har all mulig respekt for dem som jobber der og jobben de gjør. Men jeg er skeptisk til hva vi fyller dem med, krav og forventninger, ikke minst fra politisk hold.  Den gangen skoledagen var en liten del av barn og unges liv var det riktig og viktig å være veldig fokusert på fag, kanskje var det og nødvendig med lekser, når ikke elevene gikk på skolen hver dag. Men nå når de går på heldagsskole mener jeg at det må lages rom for lek og ubunden tid, og at de må få fri når skoledagen er slutt. Barn må få tid til selv å bestemme hva de vil gjøre, ha tid og rom til ikke-voksenorganisert aktivitet, til hverandre.  Dersom det er uenighet i dette, se Browns foredrag selv, og vurder.  Er våre barns liv for målrettet?

Siri - en disruptiv teknologi?

Telenor har en fantastisk reklame som viser hvordan det vi i dag tar som en selvfølge var vill fantasi for ikke så lenge siden. Det som og er genialt med denne reklamen er hvordan vi forholder oss til disse tankene og drømmene. Vi gjør dem til et problem og sykeligggjør dem.  Vi finner måter å unngå at dem som har dem fortsetter med sine villfarelser.


 


Leonardo Da Vinci hylles i dag for sine fremtidsvisjoner om fly og ubåter, men hans samtid så ikke verdien av dette.  80% av det vi i dag foretar oss på nett var ikke mulig for bare 5 år siden. Det som er tankevekkende er at det aldri var noe "folkekrav" om disse funksjonalitetene og tjenestene.  Enhver markedsundersøkelse ville vist at det var lite eller intet behov i markedet.  Mange av disse nyvinningene ble spådd å være en flopp. I går var jeg i en middag med en som i 2004 fikk avvist å starte opp et studie i nettjournalistikk, fordi det hadde ingen fremtid. 2004!!!

Steve Jobs hylles for sine grep i forhold til å tilby oss varer og tjenester vi ikke visste vi ikke kunne leve uten. iTunes har endret musikkmarkedet, ipoden og.  Nettbrett ble spådd en grim fremtid, men det var før iPad. Jobs er ikke mer, men arven lever videre. Det siste tilskuddet fra Apple heter Siri. Siri omtales som en intelligent kunstig personlig assistent. Du snakker til henne og hun svarer deg. Det spørres nå hva Siri vil betyr for utdanning. I en interessant bloggpost trekkes det frem 20 ulike konsekvenser Siri vil ha for utdanning. Blant tingene som trekkes frem er:

Mobile devices could replace reference books. Who needs an encyclopedia or a dictionary when you can simply ask a mobile device to provide you with an instant answer? Siri could make it a snap for students to get answers to simple reference questions, without ever having to lift a finger to type or look in a book. Of course, while it might save time, many wonder what effect such immediate access to information could have on our brains.

Memorization may be emphasized less. 

AI may play a bigger part in education. Siri is not technically artificial intelligence. She is, however, one of the first commercially available technologies that interacts and learns from those interactions, giving her the appearance of having a certain kind of intelligence. As technology evolves, these kinds of interactive and responsive tools may play a large role in education, serving as our tutors, homework helpers, and even teachers inside and outside of the classroom.Teachers may take on a different role. Even as basic as Siri is at present, she is still able to answer the majority of factual questions related to math, history, science, and other major school subjects. With knowledge like this only a question away, the way classrooms, teachers, students, and tutors interact and function may be due for a change. Students may get more of their basic information from technologies like Siri, with teachers shifting focus to helping students apply and understand that knowledge.

Siri's functions could be integrated with photo technology for mobile learning. One of the coolest ways Siri could be adapted in the future is through photo integration. Learners (or just curious sightseers) could take a photo of something and ask Siri to tell them information about it. From great monuments, to historical sites, to famous paintings, the possibilities are endless for mobile learning in this manner.It may further change how our brains work. Studies have shown that easy access to loads of information through search engines and the web has actually changed how our brains work. Making access to information even easier (users wouldn't even have to lift a finger) could further exacerbate these changes, facilitating a real shift in how education is structured and applied in the classroom to meet the needs of these digitally altered brains.

It will be harder than ever to stop students from cheating. Mobile phones are small and easy to conceal, and with technology that makes it super simple to find an answer to a math problem or the meaning of a word, it may be harder to keep students from cheating.

Siri makes it simple to communicate and collaborate. With Siri, users can easily email, text, or call without having to lift a finger. Easy access to these kinds of communication could make it easier than ever for students to work together, get help from teachers, or just keep in touch.Siri could revolutionize online learning. While Siri and other voice recognition tools could be an asset in traditional classrooms, these kinds of programs could also do wonders for online learners. Online learning generally requires more independence and self-motivation, but a helpful assistant could be there to help keep you on task, answer questions, and could even facilitate with sending an email to your professor.

Students could get help with math homework from Siri. There are few things computers are better at than math, being based entirely on algorithms themselves. This makes them an incredibly useful tool for helping students learn about everything from basic addition to calculus. With a voice-activated program, students could use their mobile device as a calculator and also as a reference tool for finding help with a particularly troublesome question.

Rewired? So what?

Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg som en oppfølging av tirsdagens innlegg. Da var jeg ikke oppmerksom på debatten fra Dagsnytt 18 den samme dagen. Jeg klarer ikke slippe dette temaet, for dette handler om en dypere forståelse, og uten den vil vi mislykkes. Som tidligere nevnt på bloggen var jeg i Philadelphia på ISTEs årlige konferanse og åpningsinnlegget var ved John Medina som snakket om det siste innen hjerneforskning. Han fikk spørsmålet om internett påvirket hjernen vår, og svaret var ett utvetydig JA. Men så gjør trening, bøker, tv, lek, alt vi gjør påvirker hjernen vår.

Læring er et vanskelig emne. Hvorfor? Jo, fordi det handler om noe så vanskelig som kommunikasjon. Når jeg som lærer snakker til en elevgruppe hører de sannsynligvis helt ulike ting, og responderer deretter. Vi kaller dette for læringsstiler, og leter etter hvordan møte de ulike læringsstilene og utvikler læringsstrategier. John Medina sier at det er ingen slik ting som læringsstiler, hjernen lærer likt uansett. For detaljer hør innlegget hans. Men likevel ser enhver lærer at elevene er ulike. Vi når dem ulikt. Vi kan predikere hvem som vil lykkes på skolen og hvem som ikke vil lykkes.

"Tidligere" var dette relativt enkelt: de "ikke-skoleflinke" sluttet på skolen i ung alder, begynte med praktisk arbeid, og så "beholdt" skolen dem som "passet" inn. Men når samfunnet har endret seg og en ikke skal gå 7 år, men 13 år på skolen, neste dobbelt så mye og skoleuken har økt med mange timer, blir det mye tydeligere hvem som "ikke passer inn", til læreres og skolemyndigheters store frustrasjon. Når vi i tillegg får målinger som PISA som synligjør dette, og alle undersøkelser viser at utdanning er en nøkkelfaktor for verdiskapning og økonomisk vekst brer panikken seg og frustrasjonen øker. Dette skjer i hele den vestlige verden, ikke bare Norge. "Løsningen" er mere fag, mere disiplin, høyere lærerlønn og status, tester, fokus på "kjernefag", gamle, velkjente løsninger. Løsninger vi forstår ut fra den skole og verden "vi" (vi som kom gjennom denne skolen med suksess og har lange utdannelser) kjenner. Og "alle" er enige.

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, og dermed befinner vi oss på ulike planeter. Kanskje er elever og lærere på ulike planeter? Skal vi lykkes med skole og utdanning må vi kanskje over på en annen planet og forstå kodene der? Vi kan mene hva vi vil om hvordan den ideelle elev er, men når de ikke er slik, hvem er det da som må ta grep. Vedlagte video er veldig tankevekkende i så måte. Får de ulike tidsanskuelse konsekvenser for hvordan vi organiserer oss i skolen?

Og mens jeg deler videoer med alternative perspektiv: kan jo denne inspirere til debatt og:

Hvordan internet revolusjonerer utdanningen

Noen som fremdeles tror at det nytter å beholde/gå tilbake til gamle analoge modeller, og at business as usually er godt nok?



Via: OnlineEducation.net

Fremtid - hvilken fremtid?

Av og til er det sammenfall av tilfeldigheter, eller at en gjør noe riktig, i dette tilfellet skriver noe riktig til rett tid. Mitt forrige blogginnlegg ble fanget opp av VG Nett og lagt på førstesiden, noe som løftet bloggen min til nye høyder og ga meg lesertall som jeg ikke har vært i nærheten av før. Selvom lesertallene var høyere når jeg blogget regelmessig, blogget jeg stort sett for en engere krets. De som i stort fant frem til min blogg var personer som kanskje er litt over gjennomsnittet interessert i emnet. Å få trafikk fra førstesiden til VG Nett utvider nok den lesegruppen. Litt skummelt, men og fryktelig spennende.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er flott av VG Nett å ta inn motinnlegg på den aktuelle saken. Når jeg jobbet som prosjektleder for digital skole og vår lokale avis hadde mange oppslag som elendighetsbeskrev den digitale satsingen i skolen, var det vanskelig å få inn motinnlegg. Det var vanskelig å få tegnet et mer nyansert, og realistisk bilde. Selv brukte jeg bloggen her for å skrive ut mine synspunkter, reaksjoner og motinnlegg, men nådde nok bare "menigheten". På grunn av en temmelig ensidig fokusering og elendighetsbeskrivelse av skolen og lærerstanden er oppfatningen av stoda i skolen temmelig vridd.

Men det som er enda verre, og farligere, er den legitimiteten dette gir til dem som er "teknologivegrere". Det er helt "greit" å slå av nettet i "mine" timer, det er helt greit å gi pc'ene skylden for uro og manglende læringstrykk i timene og fagene, det er greit å la seg bli faglig utdatert fordi en ikke følger med i hvordan utnytte digitale medier, det er helt greit at elever går ut av norsk skole som funksjonelt digitalt analfabet, til tross for at dette er en lovpålagt kompetanse.

Jeg tror ikke skolen har tatt inn over seg hvor forpliktende dette er. På samme måte som elevene har jurdiske rettigheter til å lære å lese og skrive, har de juridiske rettigheter til digital kompetanse. Undersøkelser viser at skolen kommer langt ned på listen over steder elevene skaffer seg denne kompetansen. Det er bekymringsverdig.

Mange sier at dette med de digitalt innfødte er oppskrytt, og at de unge ikke er så digitalt kompetente likevel. Jeg har kommentert det før, men gjør det igjen: å være såkalt innfødt sier noe om dine mentale modeller, de unge er "på innsiden" av dette digitale nettsamfunnet. De vet ikke om en verden uten instant access og utømmelige mengder informasjon. Det preger deres tankemønstre. "Vi" voksne har gått fra et analogt univers til et digitalt, vi vet om at en bare ringte etter klokken fem for da var tellerskrittene lengre, at en måtte holde avtaler for det var ingen måte å få kontakt om en ble forsinket, hvis en da ikke fikk fatt i en telefonkiosk, hvor det gjerne var kø utenfor. Hvor en måtte kjøpe den platen mens den var tilgjengelig i butikken for "en kort periode". Hvor "10 i skuddet" var ukens høydepunkt på radioen. En totalt fremmed verden for våre elever. Begrensninger! De aner ikke hva det er. Må være at noen prøver å stoppe fildeling, at det lages grenser på nett slik at om du har en konto eller ip-adresse i ett land får du ikke tilgang til digitalt innhold fra ett annet, noe de vet å omgå med den største eleganse. Ja, eller så kan det være lærere og skoleadministratorer som tror at de kan stenge for kommunikasjon i skoletiden, f.eks Facebook.

Det å være innfødt betyr ikke at de kan alt intuitivt. Selv om jeg er innfødt norsk, måtte jeg lære å lese og skrive norsk, avansert bruk av det norske språket har jeg og måttet lære. En som har norsk som fremmedspråk kan godt ha doktorgrad i norsk, og kunne mye mer enn meg, men som innfødt forholder jeg meg likevel til språket på en annen måte. Min bruk av det norske språk bærer preg av mange års skolegang, og interesse for bruk av språk.

Slik er det og med våre innfødte elever, de må lære dette. De må lære kildekritikk, nettiqiuette, kvalifiserte søk, nettlesing, bruk av bokmerketjenester, samskrivingsverktøy, lage presentasjoner, behandling av informasjon, bare for å nevne noe.

At det er en legitim diskurs å stå frem og gi "tapt" for IKT, legge skylden på alle andre fordi ikke de har tatt ansvar og "gitt meg kurs", å legge skylden på elevene, får meg til å spørre: hvor er profesjonsstoltheten? Hvor er den kollektive ansvarstaken? Det sies at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring, og ingen maskin kan erstatte læreren.

Det jeg savner er "de gode eksemplene". At lærere står frem og forteller om sine erfaringer, muligheter, eksprimentering (og jeg tenker da ikke på alle rause lærere som flittig deler og blogger om hva dere gjør. Fortsett med det. Det er bra og viktig!). I Hordaland fylkeskommune satte Opplæringsdirektøren, som arbeidsgiver, dette i system gjennom en årlig konferanse "Dei gode døma", noe som ble veldig godt tatt i mot av ikke bare våre lærere i den videregående skolen, men og i andre fylkeskommuner. Erfaringsdeling, praksisdeling. Kan ikke presse ha oppslag på hvordan IKT brukes med stor bravur rundt omkring i landet? Jeg er sikker på at mange vil lese om det. Trekk frem eksempler som kan inspirere andre til å prøve selv, vise dem hvordan de kan gjøre det, skape entusiasme for skolen og læring. En årlig happening som det en stor konferanse er, er ikke nok, men så uendelig mye bedre enn ingenting. Det setter i gang noe som sprer seg som ringer i vann.

Det sies så sarkastisk at skolen skal fremsnakkes, og respekten for lærer og læreryrket skal gjenreises. Vel, som alltid betyr handling mer enn ord. Vis hva som skjer, inspirer andre, få en diskurs hvor det å prøve, tørre, dele, vise blir naturlig. Ikke klage og elendighetsbeskrive.

Ja, det er utfordringer i skolen, men dette er barn og unge, vi kan ikke gi dem opp før livet har startet. De vil lære, men kanskje ikke på den måten lærere og skole vil de skal lære.

Er jeg naiv nå? Når jeg tror at ved å sette fokus på suksesshistorier at vi kan fremme god praksis? At alle har noe de får til, det trenger ikke være store revolusjonerende ting. At skolene, kommunene, fylkeskommunene kan lage systemer og rutiner for å vise frem små grep og suksesshistorier fra egen organisasjon, og at det ikke bare vil omfatte noen få progressive lærere. Jeg tror hvertfall at slike grep i mye større grad vil heve både respekten og selvrespekten for læreryrket.

YES, WE CAN!

Etter at jeg skrev dette ble jeg oppmerksom på denne fra Dagsnytt 18. No further comments.