May the force be strong in us all

The force is strong in this one. De som har hørt meg holde foredrag vet at jeg liker sci-fi generelt, og Star Wars spesielt. Det er mye vi kan trekke ut av ikke bare sci-fi, men fiksjon generelt for å illustrere våre daglige utfordringer. Sci-fi, selvom det handler om en imaginær fremtid, handler det i bunn og grunn om vår nåtid satt i et fremtidsunivers. I fjor kom den etterlengtete 7 episode av Star Wars, og som fan har jeg selvsagt sett den. På grunn av tilfeldigheter har jeg sett den ikke bare en gang, men tre ganger. Og med ulike personer hver gang. Deres tilbakemeldinger har gitt meg ulikt perspektiv på filmen.

Det jeg likte med filmen var hovedpersonene: en kvinne og en mann. Jeg burde selvsagt ikke hatt mer å si om den saken. Men dessverre er det mye å si. Ta kvinnen først: hun får være rollekarakter på sine egne premisser. Hun må ikke reddes av noen mann, det spilles ikke på kropp, kjønn, sex eller andre variabler vi er vant til at det fokuseres på hos kvinner. Som kvinne synes jeg det er befriende med en film hvor ikke kvinner fremstilles på bakgrunn av (middelaldrende) menns seksuelle fantasier. Hun får være en person, ikke en kropp eller kjønn. Derfor digger jeg også Rey.

Når det gjelder den andre hovedpersonen Finn, er han som mann også flott karakter. Han får lov å være mer kompleks, og vise svakhet, uten at han blir ynkeliggjort. Desverre er hudfargen hans noe en ikke kommer utenom. Fremdeles er vi ikke der at vi er fargeblinde. Men dette tror jeg er en generasjonsgreie, hvertfall håper jeg det, for kommentaren fra en av den yngre garde som jeg så filmen med var: kvinne og svart mann, så 2012..... move on.

De to første gangene så jeg filmen med nordmenn, av ulike generasjoner, og vi diskuterte rollekarakterene. Den siste gangen så jeg den med personer som var fra ulike europeiske nasjoner. Da fikk jeg et perspektiv jeg ikke hadde fått fra noen av de norske mennene. Vedkommende som var blodfan av Star Wars likte ikke denne filmen. Begrunnelse: kvinnene var for sterke og mennene for svake. Han, som overhodet ikke er noen machomann, likte ikke den endrete maktbalansen mellom kjønnene han opplevde filmen hadde. Vedkommende, som er fransk,og verdens søteste og hyggeligste mann, hadde denne reaksjonen. Jeg oppfatter det som en kulturforskjell, for ingen norske menn hadde sagt dette til meg. Men det fikk meg til å tenke, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For rollene var snudd på hodet. Nå fikk menn den rollen kvinner vanligvis tildeles. 

Sett i lys av de siste tiders hendelser, spesielt i Sverige og Tyskland, er debatten om kvinnesyn plutselig blusset opp. Kvinner blir bedt om å passe seg, ta forhåndregler, etc. Jeg er blant de mange som blir kraftig provosert og forbannet over det som blant annet skjedde i Køln på nyttårsaften. Vi kan overhodet ikke akseptere slik atferd eller de holdninger som ligger til grunn. Men jeg skulle ønske at dette var unike ekstremtilfeller. I USA er street harassment noe jenter må forholde seg til daglig. Jeg har ungdommer som forteller om hvordan pene jenter plukkes ut i kø på utesteder i metropolen New York og settes ved bord hvor de er godt synlige, som en slags markedsføring av stedet. Når norsk politi advarer jenter mot å ta taxi hjem alene legger det urimelige begrensninger på kvinners bevegelsesfrihet. Når jenter blir bedt om å "kle seg anstendig" og  jentekropper skal gjemmes vekk er det sterke signaler vi sender til den oppvoksende slekt. Når en av fire jenter ved amerikanske universiteter har opplevd et overgrep hvilket samfunn er det da vi har? Derfor håper jeg at The Force Awakens signaliserer en ny trend innen film, og en holdningsendring. Ikke med ubersexye Tomb Raider heltinner, men tøffe, selvstendige jenter som Ray, og flotte menn som Finn.

 May the Force Be With Us All.

Star Wars i klasserommet

Docendo discimus- dette uttrykket er mer enn to tusen år gammel, og tilskrives et brev romeren Seneca den yngre skrev hvor han hevder at dersom vi underviser lærer vi.  Den franske essayisten Joseph Joubert sa på begynnelsen av av 1800-tallet: "å undervise er å lære to ganger".
Det er et kjent fenomen at den beste måten å utvikle egen læring er å undervise andre. Dette er ofte vanskelig å få til i praksis innen rammen for vårt eksisterende utdanningssystem. I "gamle dager" når barn ikke var segregerte i aldersgettoer var det slik at de eldre barna lærte de yngre, enten ved at eldre søsken lærte yngre søsken, at barn hadde aldersblandet lek uten vokseninvolvering, eller i grendeskoler hvor det var det som nå kalles fådelte klasser; det vil si at det var barn i ulik alder i de samme klassene. De som var eldre lærte dem som var yngre.  Barn lærer hverandre på en annen måte enn voksen-barn relasjon.

I dag filtreres barn i aldersgettoer fra de starter i barnehagen som ettåringer, og forblir i slike til de går ut av videregående 18 år senere. Vi har strukturert og organisert oss vekk fra disse formene for aldersblandet sosial interaksjon og læring. Men det betyr ikke at denne formen for læring ikke fungerer. Så når menneskene fjerner seg fra denne formen for samhandling i hverdagen tar teknologien over.  Nao, som forøvring minner veldig om 3CPO fra Star Wars, inntar rollen som de yngre barna.  Gjennom programmet CoWrite lærer barn å skrive ved at de lærer det bort til roboten Nao. Det er den samme prosessen som var i de gamle skolestuene hvor barn satt seg ned med hverandre og lærte bort, men nå skjer dette i en menneske - robot interaksjon. Det er mange spennende muligheter med roboter som Nao, men til alle dem som ser med skepsis på denne teknologien og kritiserer barn og unge for å leve sine liv i et digitalt univers: kanskje er det på tide å se på i hvilke omgivelser vi skaper for våre barn? Er de blitt for sterile og impulsfattige, slik at de unge må ty til disse teknologisk skapte omgivelser for å få dekket naturlige behov? Det er ikke deres feil at de ikke får klatre i trær eller leker ute i store grupper. Eller blir roboter som Nao en like god venn for våre barn som 3CPO er for Luke Skywalker?

Hva kan norsk skole lære av Star Wars?

Star Wars- universet er kjent for de fleste. To av de sentrale personene i dette universet er disse to her:

3CPO og R2D2.

De er viktige aktører i filmen og i kampen mot imperiet, men til tross for all den informasjonen de har, og noen sjarmerende trekk, er de kun roboter, fylt med informasjon og funksjonaliet.
De som kjemper kampen mot imperiet er disse tre her:

De bruker sin kreativitet, sin innovasjon, sitt mot, sitt samarbeid, vite hvilken og hvor de skal skaffe seg relevant informasjon og sine evner til å tenke strategisk og annerledes for å løse kampen mot det grusomme imperiet.



Master Luke, til tross for sitt gode forhold til R2D2 og 3CP0, reiser til Degobah-systemet for å bli coachet av denne karen:

Jedimester Yoda.  Når Yoda skal ha Luke til å utvikle seg i kampen mot imperiet sier ikke han: gå til 3CP0 og be han lære deg alle de tusen språkene han kan eller prøv å memorere noen av alle de tekniske dataene R2D2 sitter på. Nei. Yoda ber Luke utvikle helt andre ferdigheter, ferdigheter som går på å se ut over de tekniske spesifikasjonene. Luke skal lære seg å ha visjoner, mot, kreativitet, tenke helhetlig. Det betyr ikke at ikke Luke&co har bruk for datamaskinenes informasjon og hjelp, eller at kunnskap ikke er viktig, men de trenger å utvikle andre ferdigheter. Når persongalleriet i StarWars slo sine styrker sammen klarte de da også å bekjempe imperiets overlegenhet. Hva gjør vi i dagen skole? Prøver vi å gjøre våre elever til dårlige utgaver av 3CP0 og R2D2 eller opptrer vi som Master Yoda som skal utvikle mennesker som tenker selv og som er i stand til å behandle og forholde seg til de enorme mengdene med informasjon som genereres hvert år?

Denne hadde min bestefar, som hadde egen fiskeskøyte på Vestlandet:

Dette er en furukasse på ca 60x60x60 cm, med håndtak på toppen og en luke i front til å åpne og legge inn bøker. På den står det Noregs fiskarlags vandreboksamling. Den veier ganske mye, og med bøker i blir den enda tyngre. Jeg pleier å si at dette er internet før internet fantes. Slik spredte kunnskap seg før. Ved å sende bøker på vandring. Det var teoretisk mulig å lese og memorere det som befant seg i denne kassen før en sendte den videre til nestemann.

I dag har folk slike :

Lesebrett. Denne er mye lettere enn kassen og rommer langt flere bøker. Det er ikke mulig å verken lese eller memorere det som står i disse bøkene. Likevel fortsatter vi å forholde oss til kunnskap og læring som om vi fremdeles var i vandreboksamlingens tid. Vi lar barn og unge ødelegge ryggene sine ved å bære disse vandrebøkene frem og tilbake til skolen som om det ikke fantes alternativer. Vi har datamaskiner i lommene våre, smarttelefoner, som er langt kraftigere enn både 3CP0 og R2D2, som vi ikke utnytter. I stedet fokuserer vi på læring og memorering av fakta.

Steve Jobs snakket i sin berømte Stanfordtale om å connect the dots. Hva gjør vi skolen, lærer vi elevene å bli dyktige 3CP0 med en masse kunnskap de ikke kan sette i kontekst, men som de er dyktig til? Gir vi dem erfaringer og forutsetninger til å se sammenhenger mellom disse faktaene? Gjør vi dem til kreative Steve Jobser som setter dem sammen på nye måter? Når det finnes flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge er det å tro at vi kan bli best på fakta en farbar vei? Hvem skal norske lærere være: Master Yoda eller kontrollører av faktainnlæring? Kan mot, samarbeid, kreativitet og entreprenørskap måles?

Tør vi begrense vår kunnskap og kompetanse til det som kan huskes og måles?