Hvor er vår hjemlige utdanningsdebatt?

Det har vært en travel høst for meg.  Jeg har holdt foredrag på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City, på Bett Asia Leadership Summit i Singapore, på Helenic Open Universitys symposium The Future is Now i Athen og avsluttet med Online Educa i Berlin.  Det føles ganske schizoftent å delta på disse konferansene og samtidig følge den hjemlige utdanningsdebatt.  Bare de siste måneders erfaringer og refleksjoner er nok til å fylle en ny bok.  Det som er interessant er synet på utdanning som kommer frem.   Hva er utdanning, hva er læring og hva er fremtiden til utdanning? Hvem definerer hva som er utdanning?

Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.

Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet.  I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer.  David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.

Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset.   På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere.  I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?

I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene?  Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen?  Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil?  Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere.  Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring?   Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?

Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer.  Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis.  Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.

Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING.  Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen.  Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære.  Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har.  Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker.  Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning.  Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre.   Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?

MOOC og sosiale mediers kraft

For et par dager siden ble denne artikkelen publisert på Stanford News: MOOCs haven't lived up to the hopes and the hype, Stanford participants say. Artikkelen føyer seg inn i rekken av dem som vil kritisere MOOC for å ikke leve opp til forventningene.  Men hva var forventningene, og var de realistiske? Bill Gates har sagt: we always overestimate the change that wil occur in the next two years, and underestimate the change that will occur in the next ten.

Når det gjelder MOOC og online læring føler jeg at det i høyeste grad er tilfellet. MOOC som massefenomen er rundt tre år gammelt. (Downes og Siemens har holdt på litt lengre i Canada).  Selvom tre år game Coursera nærmer seg 16 millioner studenter, og det er et tema som diskuteres innen akademia, er dette med respekt å melde et ungt, umodent og uprøvd fenomen.  Jeg reiser mye rundt og snakker om MOOC, og jeg har enda til gode å være i en forsamling hvor alle kjenner til fenomenet.  Dette til tross for at jeg hadde forventet at alle i salen gjorde det.  Selv i Palo Alto, hvor Stanford University ligger, opplever jeg det.  Hvem innbilte seg at  MOOC, eller online læring, skulle finne sin form på første forsøk?

Noe av utfordringen med MOOC slik det har utviklet seg er at intensjonen var å putte klasseromsopplevelsen på nett. Hvorvidt det er en riktig tilnærming kan diskuteres. Det som imidlertid er tilfellet er at MOOC var som å slippe ånden ut av esken. Fra å være et område for spesielt interesserte tok nå online læring steget ut til massene og nye grupper. MOOCene beviste at læring ikke nødvendigvis måtte skje i fysiske klasserom.  Jeg føler at MOOC går litt gjennom dotcom-fasen nå.  Først overhypet, dette vil endre verden over natten, når det ikke skjer så avskrives det.  Men utdanning er i endring. De som tror noe annet vil få en rude awakening.

På mandag snakket jeg på Brettboka-konferansen i Sandefjord.  Etter foredraget kom en dame bort til meg og fortalte at jeg for en tid tilbake hadde forklart henne på Twitter hva MOOC var.  Hun hadde da gått hen og gjennomført tre MOOCer.  Dette hadde gitt henne den nødvendige selvtillit til nå å ta fatt på et master-studie.

Selv var jeg i Mexico for et par uker siden og snakket på Bett Latin America Leadership Summit. I den forbindelse tenkte jeg at det kunne være greit å kunne noen spanske gloser. Ikke hadde jeg tid eller motivasjon for å melde meg på noe spanskkurs,så jeg lastet ned babbel og DuoLingo. I ledige stunder, på bussen, t-banen, flyplassen, jobbet jeg meg gjennom litt spansk.  Når jeg kom til Mexico snakket alle spansk til meg, kelnere fortalte de andre at jeg snakket spansk, hvilket jeg ikke gjør. Jeg spurte en venninne som var med, og som snakker spansk om hvorfor de trodde jeg snakket spansk. Jeg fikk til svar at min uttale var så god.  Min sparsomme innsats og interaksjon med dette digitale læringsmediet, hvis leksjoner på ingen måte stod tilbake for tysktimene jeg hadde på det som den gang het gymnaset, hadde gitt raske resultater.  Jeg kommer nok aldri til å melde meg på noe tradisjonelt språkkurs for å lære mer spansk. Dersom jeg ønsker å praktisere spansken min, uten å reise til et spansktalende land, kan jeg skaffe meg en innfødt mentor å snakke med på italki.

Så ja, selvom MOOC ikke har snudd opp ned på utdanning, så er vi i en endringsprosess. Avisene trodde lenge at folk ville holde på papirutgavene, men stadig flere gir nå tapt. Utdanning er ingen vernet bedrift som kan forbli upåvirket av de trender og utviklinger som resten av samfunnet gjennomgår. Om MOOC er svaret? Neppe, men det er ikke det viktige.  Spørsmålet er hvordan lærer vi i en verden av ubegrenset informasjon og instant access? Hvor vi alle er koblet sammen som noder i et nettverk. Hvordan utnytter vi dette for vårt felles beste?

Kvalitet gjennom innovasjon

Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.

Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.

Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i.  Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer.  Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA.  Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere.  Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.

Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.

Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen?  Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.

På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN),  på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt.  En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater.  Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring.  Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.

Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre.   Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer?  Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?

Spennende høst.

Høsten 2015 blir for meg en travel og spennende høst.  Den 26. august er det lansering på Litteraturhuset på min bok "Læring i en digital tid". Jeg skal innrømme jeg har sommerfugler i magen. Selvom jeg både blogger og holder mange foredrag er det noe eget med en bok mellom to permer. Det er nok noe med bokens konserverende karakter, det trykte ord.

Jeg skal også holde en del foredrag denne høsten, kanskje de som skiller seg mest ut er BETT Latin America Leadership Summit i Mexico, hvor jeg skal ha både solo sesjon og plenum, og BETT Asia Leadership Summit i Singapore hvor jeg skal i plenum. Det som er mest interessant med disse to konferansene er at begge deler er forholdsvis lite kjent territorium for meg.  Jeg begynner etterhvert å ha god oversikt over hva som skjer i Europa og USA, men disse to delene av verden kjenner jeg mindre til. Jeg vet en del om hva som skjer, men det er i avstandsperspektiv.

Her på berget vil jeg trekke frem Fleksibel Utdanning Norges årskonferanse, FUNCON.  Den er alltid spennende.  I år skal jeg ikke holde innlegg, men ha en "fireside chat" med en enda ikke navngitt gjest.