Hvor er vår hjemlige utdanningsdebatt?

Det har vært en travel høst for meg.  Jeg har holdt foredrag på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City, på Bett Asia Leadership Summit i Singapore, på Helenic Open Universitys symposium The Future is Now i Athen og avsluttet med Online Educa i Berlin.  Det føles ganske schizoftent å delta på disse konferansene og samtidig følge den hjemlige utdanningsdebatt.  Bare de siste måneders erfaringer og refleksjoner er nok til å fylle en ny bok.  Det som er interessant er synet på utdanning som kommer frem.   Hva er utdanning, hva er læring og hva er fremtiden til utdanning? Hvem definerer hva som er utdanning?

Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.

Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet.  I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer.  David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.

Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset.   På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere.  I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?

I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene?  Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen?  Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil?  Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere.  Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring?   Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?

Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer.  Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis.  Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.

Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING.  Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen.  Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære.  Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har.  Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker.  Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning.  Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre.   Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?

Er vi i en læringsindustri?

Er vi i læringsindustrien?  Spørsmålet ble stilt av Marc Prensky som ledet panelet jeg satt i under Bett Asia Leadership Summit.  Ingen i panlet svarte på spørsmålet, ikke jeg heller. Men jeg har fundert mye på spørsmålet i ettertid.  Marc fremhevet at for 20 år siden snakket vi om "teaching", nå er ordet byttet ut med "learning". Men hva betyr det egentlig?  Vi lever nå i informasjonssamfunnet. Det snakkes om IOT, the internet of things, og big data. Dette er et samfunn vi enda ikke forstår, men som vi aner konturene av. Hva betyr det egentlig for oss?

I dette samfunnet hva er kunnskap, hva er kompetanse, hva er læring? Hva trenger mennesker å kunne og lære i dette samfunnet hvor maskiner er intelligente og mengden av informasjon er overveldende?  Dagene i Asia har vært lærerike og tankevekkende. Taiwans utdanningsminsister fortalte om en endring i fokus fra såkalte "hard skills" til "soft skills".  Det siste er den delen av vår læreplan som vi kaller generell del, og som mange fnyser av som koseskolen.  Den delen som handler om mellommennesklige relasjoner. Sara de Freitas, som har forsket mye på gamebased learning, sa i sitt foredrag at barn som ikke får nok lek utvikler narcisistiske trekk. Noe å å tenke på i et land hvor barnehagen er byttet ut med skole, og stadig mer av barns oppvekst og hverdag går med til skole og lekser.  Etter konferansen i Singapore reiste jeg til Shanghai i Kina.  Der traff jeg en norsk jente som var hyret inn av kinesiske skoler for å lære barna drama og teater.  Kinesiske myndigheter har oppfordret skolene om å satse på dette myke faget, og ditto ferdigheter.  Når kinesiske myndigheter oppfordrer, følger skolene oppfordringen. Kreativitet og forestillingsevne, kommunikasjon og samhandling er viktige ferdigheter i en verden av ubegrenset informasjon.  For hva gjør vi med all denne informasjonen.  Hva betyr det?  Ser vi ikke skogen for bare trær?  Tror vi at løsningen er å pøse på med flere fakta?

Daniel Bell skrev i 1973 The coming of post-industrial society. Der skrev han at på samme måte som jordbruk var det drivende produksjonsmiddel i jordbrukssamfunnet, og den industrielle revolusjon drev frem industrisamfunnet, ville kunnskap og informasjon være de drivende produksjonsmidler i det post-industrielle samfunn. Big data og IOT viser med all tydelighet hvor rett Bell hadde i sine prediksjoner. Informasjon driver samfunnet vårt på måter i enda ikke forstår.  Innen utdanning er learning analytics det store buzzordet. Learninganalytics er antatt å revolusjonere læring ved at den personaliserer læringen til den enkelte og gir tilbakemeldinger om progresjon.


Men hva er læring? Hva skal et menneske kunne i det 21. århundre?  Den kunnskapen som var viktig og riktig i jordbrukssamfunnet hadde ikke samme verdi i industrisamfunnet.  Trenger vi en tilsvarende revidering for informasjonssamfunnet?   Marc Prensky hevder at læring er kuppet av akademikerne. Teori er koblet fra praksis.  I stedet for å lære slik vi gjorde før, gjorde og så reflekterte, har vi nå en omvendt prosess: teori og så praksis. Dette gir ikke god nok læring, og har mange negative konsekvenser. Blant annet forstår ikke barn og unge hvorfor de skal lære mye av den teori de blir satt til å memorere, og vi får det som omtales som praksissjokk når uteksaminerte kanditater begynner i jobb.

John Seeley Brown hevder at han vil heller ansette en top rated World of Warcraft-spiller, enn en med MBA fra Harvard, nettopp på grunn av denne problemstillingen.  En WOW spiller må utøve og demonstrere lederskap for å nå til toppen, en praksis universitetskandidater ikke får.  De bare leser om ledelse, men utøver den ikke før de eventuelt får en lederstilling. Star Long påpkete det samme på FUNCON. En spiller lærer gjennom prøving og feiling i simulerte, trygge omgivelser.  Sara de Freitas forskning viser at barn som bruker gamebased learning lærer mer og har større dybdelæring enn barn som lærer på den tradisjonelle måten. En av grunnene mener hun er den multisensoriske tilnærmingen gamebased læring gir.  Dette er gammelt pedagogisk nytt, at vi trenger å innvolvere flere sanser for læring.

Når vi i dag lever i vårt hyperkomplekse samfunn er det da på tide å tenke nytt og alternativt om læring?  Eller er vi utdannere som redaktørene og journalistene i papiravisene, som insisterer på at vår modell og tankesett der det eneste riktige.  Tar i bruk den nye teknologien, helt uten å ta den inn over oss, men så forsvinner kundegrunnlaget under oss? Papiravisenes død var varslet for ti år siden, det var ikke slik at ingen så det komme.  Når vi i 2012 jobbet med BI rapporten BI2020 innså vi at våre konkurenter nok ikke er de andre utdanningsinstitusjonene, for de gjør det samme som oss. Våre utfordrere er disruptive innovasjoner, tilbydere av utdanning som ikke nødvendigvis kommer fra sektoren selv.  Klarer politikere og utdanning møte denne fremtiden? Er læring en industri, med industriell tankegang?  Hvor vi produserer og foredler kunnskap? Kan vi ha et slikt syn på læring?

Reisebrev fra Singapore

For tiden befinner jeg meg i Singapore fordi jeg skal snakke på Bett Asia Leadership Summit. Å komme til Singapore er virkelig å komme til en annen verden. Singapore har nesten samme befolkningstall som i Norge, de er 5,5 millioner, men der slutter også likheten. Singapore er en smeltedigel, hvor majoriteten av befolkningen er kinesere, indere og malaysiere. Men de fleste nasjonaliteter er representert her. Disse ulike gruppene har også sine ulike kvarterer, som for eksempel ChinaTown.  I Singapore er det muslimske kvarteret, og Arab Street er blant de mest hippe steder å gå ut. Hvor det er et yrende liv med barer og resturanter, som serverer fantastisk mat. Her lever de helt tydelig harmonisk sammen. Jeg har en god venn som er fra Singapore, og spurte han om dette, og han sa at mennesker i Singapore var pragmatiske, de var først og fremst opptatt av å leve et godt liv og ha en god inntekt. De var ikke så opptatt av hva som skilte.

Et annet trekk ved Singapore er boligpolitikken. Singapore er tett befolket, med vanvittige eiendomspriser. Men i Singapore bor mesteparten av befolkningen i "public housing". Det vil si at myndighetene eier jorden husene står på, så leies/kjøpes husene for 100 år. Det vil si en festetomt-ordning. Dette gjør at vanlige mennesker kan skaffe seg bolig. I Singapore må faktisk alle ha egen bolig. Det er ikke lov å være uten. Myndighetene forventer en befolkningsvekst til 6,9 millioner innbyggere, og har allerede begynt å bygge boliger for å møte denne befolkningsveksten. Det gjør at det i dag er overskudd på boliger i Singapore.

Når det gjelder biltrafikk skiller Singapore seg fra de fleste andre storbyer ved at det er relativt lite trafikk på veiene. Biler koster en formue, da det er 100% avgift på dem. Selv om du har penger er det ikke bare å kjøpe bil, du må ha løyve, det koster og det utstedes bare et begrenset antall av dem. Løyvet varer i 10 år, så må du kjøpe nytt løyve. Singapore satser på et godt utbygd offentlig transportsystem. Myndighetene planlegger også å flytte biltrafikken fra gatene og under jorden.


Noe som er merkelig i denne hypermoderne byen et tilgang til internett.  På Starbucks må jeg bruke Facebook-konto for å komme på nett.  På hotellet koster det 180 kroner for nett i 24 timer, og det er ikke gratis nett i lobbyen, noe jeg aldri har opplevd før. En skulle tro at i et slikt land var wifi like selvfølgelig som strøm, men nei. Så de har definitivt noen utfordringer her.

Kvalitet gjennom innovasjon

Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.

Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.

Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i.  Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer.  Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA.  Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere.  Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.

Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.

Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen?  Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.

På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN),  på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt.  En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater.  Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring.  Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.

Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre.   Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer?  Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?

Spennende høst.

Høsten 2015 blir for meg en travel og spennende høst.  Den 26. august er det lansering på Litteraturhuset på min bok "Læring i en digital tid". Jeg skal innrømme jeg har sommerfugler i magen. Selvom jeg både blogger og holder mange foredrag er det noe eget med en bok mellom to permer. Det er nok noe med bokens konserverende karakter, det trykte ord.

Jeg skal også holde en del foredrag denne høsten, kanskje de som skiller seg mest ut er BETT Latin America Leadership Summit i Mexico, hvor jeg skal ha både solo sesjon og plenum, og BETT Asia Leadership Summit i Singapore hvor jeg skal i plenum. Det som er mest interessant med disse to konferansene er at begge deler er forholdsvis lite kjent territorium for meg.  Jeg begynner etterhvert å ha god oversikt over hva som skjer i Europa og USA, men disse to delene av verden kjenner jeg mindre til. Jeg vet en del om hva som skjer, men det er i avstandsperspektiv.

Her på berget vil jeg trekke frem Fleksibel Utdanning Norges årskonferanse, FUNCON.  Den er alltid spennende.  I år skal jeg ikke holde innlegg, men ha en "fireside chat" med en enda ikke navngitt gjest.