Star Wars i klasserommet

Docendo discimus- dette uttrykket er mer enn to tusen år gammel, og tilskrives et brev romeren Seneca den yngre skrev hvor han hevder at dersom vi underviser lærer vi.  Den franske essayisten Joseph Joubert sa på begynnelsen av av 1800-tallet: "å undervise er å lære to ganger".
Det er et kjent fenomen at den beste måten å utvikle egen læring er å undervise andre. Dette er ofte vanskelig å få til i praksis innen rammen for vårt eksisterende utdanningssystem. I "gamle dager" når barn ikke var segregerte i aldersgettoer var det slik at de eldre barna lærte de yngre, enten ved at eldre søsken lærte yngre søsken, at barn hadde aldersblandet lek uten vokseninvolvering, eller i grendeskoler hvor det var det som nå kalles fådelte klasser; det vil si at det var barn i ulik alder i de samme klassene. De som var eldre lærte dem som var yngre.  Barn lærer hverandre på en annen måte enn voksen-barn relasjon.

I dag filtreres barn i aldersgettoer fra de starter i barnehagen som ettåringer, og forblir i slike til de går ut av videregående 18 år senere. Vi har strukturert og organisert oss vekk fra disse formene for aldersblandet sosial interaksjon og læring. Men det betyr ikke at denne formen for læring ikke fungerer. Så når menneskene fjerner seg fra denne formen for samhandling i hverdagen tar teknologien over.  Nao, som forøvring minner veldig om 3CPO fra Star Wars, inntar rollen som de yngre barna.  Gjennom programmet CoWrite lærer barn å skrive ved at de lærer det bort til roboten Nao. Det er den samme prosessen som var i de gamle skolestuene hvor barn satt seg ned med hverandre og lærte bort, men nå skjer dette i en menneske - robot interaksjon. Det er mange spennende muligheter med roboter som Nao, men til alle dem som ser med skepsis på denne teknologien og kritiserer barn og unge for å leve sine liv i et digitalt univers: kanskje er det på tide å se på i hvilke omgivelser vi skaper for våre barn? Er de blitt for sterile og impulsfattige, slik at de unge må ty til disse teknologisk skapte omgivelser for å få dekket naturlige behov? Det er ikke deres feil at de ikke får klatre i trær eller leker ute i store grupper. Eller blir roboter som Nao en like god venn for våre barn som 3CPO er for Luke Skywalker?

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.

Når robotene tar over....

I 2012 arrangerte vi konferansen Disruptive Education. En av våre key note speakers var professor Clayton Christensen fra Harvard University. Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner, innovasjoner som endrer markeder og foretningsmodeller. Ofte skjer disse endringene som følge av teknologisk innovasjon, enten ved at ny teknologi utvikles eller ved at eksisterende teknologi brukes på en ny måte. Den kanskje mest kjente disrupsjonen er hvordan Steve Jobs og Apple tok i bruk eksisterende teknologi og kunnskap og satte det sammen til ipod og itunes.   Både digitalisert musikk og mp3-spillere var allerede i markedet, men Apple satte dette sammen på en ny måte, i nye modeller som for alltid endret våre vaner med hensyn til våre kjøp og bruk av musikk.

Christensen sa i sitt foredrag at Norge, rike Norge, var veldig sårbar for disrupsjon. Den måten vi bruker teknologi på er som sustaining innovation.  Det vil si at vi søker å effektivisere eksisterende prosesser ved bruk av ny teknologi. Dette medfører to utfordringer: for det første gir det lite nyskapning, men enda verre, slik sustaining bruk av teknologi er effektiviserende, det vi si det fjerner arbeidsplasser uten at det skaper nye, i motsetning til disruptive innovasjoner. Så jo mer effektive vi blir, jo færre folk trenger vi.  På den ene siden kan dette være bra, hender frigjøres til andre oppgaver, men hvilke? Skaper vi nye oppgaver?

I desember var jeg på konferansen LeWeb i Paris. Der hadde jeg det privilegium å høre oppfinneren av The World Wide Web, Tim Berners-Lee, snakke. Det han fremhvet er at politikere forstår ikke internet, og derfor fatter de beslutninger som er kontraproduktive. Dette var forøvrig et gjennomgående tema på konferansen, hvordan europeiske politikere ikke forstår nettet, dets innvoasjon og entreprenørskap, og dermed fatter beslutninger som hemmer innovasjon og entreprenørskap.  Noe som er alvorlig for et Europa med "gammel" økonomi og økonomiske utfordringer.

Det Berners-Lee understrekte var blant annet problemet med identitet og personvernshensyn. Han sa at det politikerne ønsket å utvikle var et nytt Google eller Facebook, mens det de burde utvikle var et identitetshåndteringssystem, som tok dette vekk fra de globale nettsamfunnstilbyderne, slik at de ikke satt på alle de sensitive personopplysninger som de gjør i dag.

Og da er vi til kjernen ved dette blogginnlegget, forståelsen for hva som skjer.   Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, organisasjoner og kunnskap i mange år.  De endringene vi ser dukker ikke opp fra intet.  Det er varslete endringer. Det er ikke sånn at atferdsendring som følge av teknologisk utvikling dukker opp som troll av eske. Dette er del av noen større samfunnsmessige trekk som vi kan identifisere. Vi kan velge å lukke øynene, å håpe på at vi kan holde tsunamien unna lengst mulig, eller vi kan se på hva som skjer, og hvordan vi kan utnytte disse endringene på best mulig måte.

Ett område som vi tenker er skjermet for disrupsjon er utdanning. Det snakkes om en fremtidig lærermangel som om det er en lovmessighet. Mange ble tatt på sengen av MOOCenes inntreden på utdanningsmarkedet.  At det gikk an å ha mer enn 100 000 studenter i et kurs var tungt å svelge for mange, og etter at det første sjokket hadde lagt seg var det mange som avviste MOOC som et blaff.

På nevnte LeWeb holdt en av grunnleggerne av Coursera, Daphne Coller, innlegg.  I skrivende stund nærmer Coursera seg 11 millioner studenter. Bare det i seg selv er formidable tall. Det Coller fremhevet i sitt foredrag var at selv om kanskje de fleste som tok en MOOC var personer som allerede hadde en akademisk grad, hadde 25% av studentmassen det ikke, og det er ganske mange mennesker MOOC utgjør en forskjell for. Hun delte selvsagt ulike suksesshistorier om hva det å kunne ta en MOOC hadde gjort for enkelte.

Men det mellommennesklige møtet mellom lærer og elev/student kan ikke erstattes av maskin.  Eller kan det det? Møt Nao.

Nao brukes i dag i undervisning. Når det gjelder barn med autisme viser det seg at Nao har en utrolig effekt. Nao når disse barna på en helt spesiell måte.  Kan det å ta i bruk slike roboter i arbeidet med barn med spesielle behov redusere behovet for lærere og/eller assistenter? Avviser vi dette på prinsippielt eller ideologisk grunnlag, fordi vi ikke liker tanken, eller fordi det ikke lar seg gjøre? Eller fordi vi ikke har forestillingsevne om hvordan roboter kan komme inn og disrupte det som i dag er en arbeidsintensiv bransje?  Eller blir roboter et verdifult tilskudd innen for eksempel utdanning? Klarer vi å utnytte de mulighetene teknologien gir oss, eller holder vi igjen fordi vi ikke liker mulighetene.  Hvis det siste er tilfellet, hvem betaler i så fall prisen for denne motviljen?