Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience 

Dei gode døma 2011

I disse dager, 24. - 25. mars, arrangeres Dei gode døma for fjerde gang. Selv er jeg dessverre ikke med i teamet denne gangen, da jeg har sluttet i Hordaland fylkeskommune, og jobber nå som utviklingssjef e-læring ved Handelshøyskolen BI.

Det er helt tydelig at konferansen har truffet ett behov i "markedet", for i år er påmeldingen større enn noen gang. Lærerne er ikke endringsvegrere slik mange ynder å fremstille, men de trenger hjelp og veiledning til hvordan utvikle praksis. Derfor er deling av erfaringer så viktig. Det snakkes ofte om en delingskultur i skolen, og hvor vanskelig det er å få til. Mye handler om signaleffekter. Hvis delingskultur blir ett honørord i festttaler, men ikke følges opp i praksis, blir det sørgelig lite deling.

Ett annet poeng, er at det ofte refereres til kenguruskolen. Ting Tar Tid! Utviklingsarbeid i særdeleshet. I Hordaland fylkeskommune (og i andre fylkeskommuner) har Digital skole nå vært satset tung på i fire år. Årets konferanse viser at målrettet arbeid, med ledelse, fokus, satsing, prioritering, eksperimentering, deling bærer frukter. I så måte honør til tidligere Opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld, og nåværende Opplæringsdirektør Inger Øvsthus-Tønder, for å holde fast i fokus og mål over tid, selvom det blåser og ikke alltid er like populært.

I løpet av disse årene har tilfanget av lærere som skaffer seg erfaring med, og utviklet god bruk av digitale medier virkelig økt, slik at årets konferanse har ett rikholdig utvalg av Gode Dømer både fra eget fylke og fra andre fylkeskommuner. Det går riktig vei. Jeg vil si at selvom jeg støtter mottoet "Vær utålmodig menneske", er jeg imponert over utviklingen av praksis disse årene. Jeg pleier å fremstille dette arbeidet som ett strikketøy. At en maske løsner betyr ingenting, ei heller to eller ti, men når nok masker har løsnet, rakner hele strikketøyet, og slik er det og i Den digitale skole. Når nok lærere har etablert god praksis følger resten etter, FORUTSATT at denne gode praksis deles, slik det blant annet gjøres på Flesland i disse dager.

Det å dele er en sperre for mange lærere, delvis fordi de ikke vil fremheve seg selv, og delvis fordi de utsetter seg for kritikk. Det er flott å se at selvom det er mange kjente og kjære navn på programmet til Døma, er der mange nye navn og. Etterveksten er sikret :)

Så jeg vil gratulere Hordaland fylkeskommune, med Kjetil Brathetland og HFK's dyktige, positive og initiativrike e-pedagoger : Nelly Nora Naasen, Roy Eide, Inga Heggstad, Tone Nissen Hadler-Olsen, Arvid Brurok og Tor-Espen Kristensen i spissen, med ett spennende og innholdsrikt program og flott konferanse :). Dere har gjort en kjempejobb, som alltid!

Mange av foredragene er streamet, og årets foredrag, og tidligere års foredrag finner du her.

Utdanningsparadigmer

De av dere som har fulgt bloggen min og lest en del av innleggene mine vet at jeg er opptatt av at vi har en systemfeil i utdanningssystemet, som både lærere og elever er fanget i. Innføring av ny teknologi i klasserommet kan i liten grad endre dette, eller forbedre systemet dersom vi bare “setter strøm på” gamle modeller, metoder og læremidler.  Av denne grunn er det så mange undersøkelser som konkluderer med at digital teknologi inn i skolen har liten eller ingen effekt, i verste fall er det dysfunksjonelt.  Dette fordi det i liten grad stilles spørsmål med premissene, så i vi vår desperate jakt på å forbedre det vi oppfatter som fallende resultater innfører vi mer av det som ikke virker, og “tester elevene i hjel”.  De blir så travelt opptatt med å forberede seg til ulike tester at det blir liten tid til refleksjon, kritisk, selvstendig tenkning og utvikling av kognitive ferdigheter. Jeg har tidligere på bloggen her referert til Sir Ken Robinson, som er opptatt av utdanning og som har mange argumenter jeg synes absolutt bør tas på alvor. Sjelden har jeg sett dette så godt gjort rede for som i dette innslaget, som jeg fant Cooperative Catalyst, ett tips via @Shellterrell på Twitter.  Alle som jobber med, eller mener noe om utdanning, burde se denne, og reflektere over en del av argumentene som settes frem her.  Spesielt er det tankevekkende det han sier om den ADHD-epidemien som rir de vestlige skoler.

 

Myter om teknologi i skolen.

Øystein Johannessen viser i sin blogg til ett innlegg av Kentrao Toyama om myter om teknologi i utdanning, og oppfordrer til deltakelse i debatten.  Oppfordring tatt og her kommer mitt innlegg:

Forfatter sier at teknologi kan gjøre gode skoler bedre, og dårlige skoler verre.  At den voksne er den viktigste faktor for læring, og at de ferdigheter som trengs i det 21. århundre og var de som trengtes i det 20. århundre, og at det læres uten bruk av teknologi.  Han kommer og med noen kommentarer om bruk av teknologi som tv i skolen.

Problemet med argumentasjonen til Toyama er ikke hans påpekninger av teknologiens tilkortkomninger på mange områder. Han har rett i mange av sine argumenter.  Problemet er at han ikke tar inn over seg at denne teknologien er annerledes enn annen teknologi.  Den digitale teknologien gjør noe med våre samhandlingsmønstre, vår kunnskap, vår kompetanse, vårt samfunn.  Dette er det livsfarlig å overse, spesielt i samfunn og blant grupper som ellers har lite ressurser. Argumentasjonen ligger egentlig på ett nivå om hvorvidt det er nødvendig å lære å lese eller ikke, fordi en bok kan aldri kompensere for en god lærer med god fortellerteknikk og formidlingsevne.  Og en bok kan ikke lære deg noe ikke en lærer kan gjøre bedre. På samme måte som bøker har sine fordeler og begrensninger, og er avhengig av brukerkompetanse, slik er det og med teknologi. Mange har tilegnet seg kunnskap gjennom bruk av bøker som de aldri hadde fått av sin lærer, så og med teknologi.

Teknologien er her, den gjør noe med oss, den gjør noe med vårt samfunn, som ikke har paralleller i historien, godt eksemplifisert i vedlagte TED Talk av Amber Case. Når skal vi slutte med dette teknoligifokuset og i stedet se på hvilket samfunn lever vi i, hvilke ferdigheter og kompetanser trenger vi, hvordan skal opplæringen til de unge legges til rette for å nå disse målene?

I morgen starter BETT, den største messen innen teknologi for læring, og nordmenn reiser i flokk og følge for å se det nyeste på teknologifronten. Men dette handler ikke om, for eller i mot teknologi.  Som Amber Case avslutter med:  teknologien gjør oss mer human, this is still human connection, it is just done in a different way, it ends up being more human than technology because we are co-creating each other all the time. We are increasing our humaness, the ability to communicate with each other regardless of geography.

 

Vgs i ny drakt?

Videregående skole konkurerer om elevene og er av den grunn kanskje flinkere til å tenke nytt enn grunnskolen?  Denne videoen fra Hadsel videregående skole og fagskole gir hvertfall meg lyst til å være elev der.  Med litt uhøytidelighet, kreativitet og lek vil nok flere elever finne seg til rette i skolen, og frafall og bortvalg vil kanskje gå ned.  Myter om trege og sidrumpete lærere blir hvertfall knust.  Her er videoen – enjoy.

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?

ePedagog

Akershus fylkeskommune vil etablere en ePedagogordning etter modell fra Hordaland.  Noen blåkopi er ikke naturlig, men det var interessant å lese Jørn sine betenkninger i forhold til å ta på seg en slik oppgave. Akershus må finne sin form og jeg ønsker dem lykke til, og kan vi bidra fra Hordaland gjør vi mer enn gjerne det. Men en ting slår meg når jeg leser Jørn sine betraktninger, og det er det jeg vil si noe om nå. Jørn er redd ordningen skal bli “mye byråkratisk skrik og lite pedagogisk ull.”

Epedagogordningen i Hordaland startet som en ressurs i forbindelse med innføring av LMS. 6 lærere fikk frikjøp og skulle skolere og være en ressurs i så henseende. Gruppen ble ledet fra Opplæringsavdelingen. Etterhvert som prosjektet Den digitale skole gikk fremover ble ePedagogenes rolle ble endret og utvidet (frikjøp økt fra 20% til 40%). Dette har vært en funksjon og rolle som har vært forholdsvis udefinert, med relativt løse rammer.  Oppgaven har vært basert på tillit, frihet, fleksibilitet, samarbeid, ansvar  og hatt et visst ad hoc preg.  Grunnen for at vi har valg denne modellen er en ekjennelse av feltets karakter.  Vi jobber med et område i rask endring og utvikling, vi må kunne snu oss raskt rundt og møte de behov som oppstår, og prøve å være i forkant.  Med for stramme rammer, for mye byråkrati og for strikse avtaler er dette ikke mulig.

ePedagogordningen har vært knyttet til prosjektet Den digitale skole, og i forbindelse med at prosjektperioden går ut til sommeren har ePedagogordningen vært evaluert og fått gode tilbakemeldinger. Nå skal vi se på hva vi gjør videre og hvordan en ev. videreføring skal organiseres.

Jeg ønsker Henning Lund, Ingunn Kjøl Wiig, Anne-Cathrine Gotaas  og Jørn Hoelstad  Pettersen, samt Akershus fylkeskommune lykke til.

NDLA – landssamling

NDLA hadde landssamling 21. – 22. september 2009 på Clarion Airport hotel, Bergen.  Jeg holdt et litt amputert foredrag der.  Her er lysarkene fra mitt foredrag.

Foredrag NDLA - samling 21.9.2009

View more presentations from junebre.

Pedagogiske sinker?? Teknologioptimister?

Hordaland fylkeskommune har to hovedsatsingsområder for de videregående skolene inneværende skoleår.  Det er Digital skole og Vurdering. Dette er på mange måter to sider av samme sak, men skal la det ligge her.  Tilfeldigheter ville at en samling i pedagogisk seksjon med temaet Digital skole skulle falle sammen med en del presseoppslag og fagforeningsutspill mot digitale verktøy i skolen. Kaken ble vel tatt av Lektorlaget når de la ut følgende “gullkorn” på hjemmesiden sin:


Disse oppslagene førte til en mobilisering fra lærerstanden, som reagerte og følte seg uthengt og offer for kunnskapsløshet.  Det ble flittig kommentert på Twitter og mange har i etterkant blogget.  Av blogginnlegg kan jeg nevne:
Ingunn Kjøl Wiig,  Marita Aksnes, Frøydis Hamre, Guttorm Hveem, Jørn Hoelstad Pettersen, Leif Harboe, Sol Laastad, Frode, Elisabeth Engum,
Listen kunne vært gjort lengre, men jeg stopper der.  Dette vitner om et voldsomt engasjement.
Er så fagforeningen representativ for sine medlemmer eller for lærerstanden? Vi har i regi av den Digitale skole i vår gjennomført en spørreundersøkelse hos samtlige elever og lærere i Vg1 og Vg2, som er de årskullene som på det tidspunktet var omfattet av elevPC ordningen. Totalt har 1563 lærere deltatt i undersøkelsen, og svarprosenten er 58. Der var vi, blant mange ting, interessert i holdningene lærerne hadde til IKT i skolen.  Vi stilte følgenede spørsmål og fikk følgende svar:
Ta stilling til følgende påstander: Bruk av IKT er motiverende for meg.  74% av lærerne er helt eller delvis enig i denne påstanden, 8% svarer Helt uenig.
Ta stilling til følgende påstand: Jeg klarer å utnytte IKT på en god måte i undervisningen: Her er 76% av lærerne helt eller delvis enig i påstanden, mens 5% er helt uenig.
På spørsmålet: Ta stilling til følgende påstand: Digitale medier er en naturlig del av skolehverdagen, sier hele 84% seg helt eller delvis enig, men kun 3% er helt uenig.
Beskriver da presse og fagforening den virkeligheten som som faktisk befinner seg der ute i skolen? Er store deler av lærerkorpset i Hordaland fylkeskommune pedagogiske sinker?

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.