Den gode lærer.

Statsminister Erna Solberg snakket i valgkampen om drømmelæreren. Hvem er denne drømmelæreren, og er det den ene læreren du møter blant de mange lærere du har i løpet av din skolegang?  Hvor stor andel av dine lærere er "drømmelærer"?  Hva med marerittlæreren? Den som tar fra deg lærelyst, den du kvir deg til timer med?

Jeg tror jeg har møtt flere av sistnevnte enn førstnevnte i min karriere som elev i den norske skolen. Jeg husker spesielt en lærer vi hadde på det som den gang var gymnaset. Denne læreren var en lærer jeg likte godt, jeg gledet meg til hans timer, og det er vel da unødvendig å si at jeg også hadde toppkarakter i nevnte fag. Men dette var ikke tilfellet for flertallet av mine medelever. De kvidde seg til timer med denne læreren. Han var på ingen måte deres drømmelærer. Disse elevene opplevde hans sarkasme, faglige tilnærming og formidlingsform på en helt annen måte enn jeg gjorde.

For tiden pågår det en diskusjon på Twitter om kvalifikasjonskrav for en lærer, deriblant kravet om karakteren 4 i matematikk for å bli lærer. For å heve kompetansen i skolen skal lærer nå ha masterutdanning.  Kort sagt: det er de skoleflinke som skal bli lærere, og de skal ha lang utdanning, master.

Bare for å si det først: jeg er ingen motstander av fagkunnskap. Har du nok kompetanse i ditt fag vil du i liten grad trenge læreboken med alle de nettressurser som er tilgjengelig i dag. Hvorvidt det er realistisk at alle har nødvendig fordypning i sine fag er en annen diskusjon.  Med den desentraliserte skolestrukturen vi har i Norge vil det ved en rekke skoler være en utfordring.

Men det heter så vakkert: du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke få den til å drikke.

Hvis du ikke klarer å nå gjennom til elevene og motivere dem til lærelyst, eller klarer å formidle på en måte som når gjennom til dem, hjelper det lite hvor lang utdanning du har, hvor mye fordypning og hvor gode karakterer.

Veldig mange av dem som blir lærere er slike som jeg: skoleflinke jenter som har vært vinnere i det eksisterende systemet.  Vi går gjennom utdanningssystemet og kommer tilbake, med relativt begrenset yrkeserfaring, og reproduserer det systemet vi selv var vinnere i.  Problemet er at bare en liten del av elevmassen er lik oss. Vi kan ha de beste intensjoner, men de utfordringer "de andre" elevene har vil av naturlige grunner bare være teoretiske øvelser for oss. Vi har ikke følt disse tingene på kroppen selv. Tar du ett fag lett trenger du ikke utvikle de strategier en som sliter med ett fag må utvikle.  Hvordan når du gjennom til disse elevene?

Når jeg jobbet som skoleleder hadde vi en barne- og ungdomsarbeiderlæring, som ikke akkurat kan komme i kategorien skoleflink jente. Men denne ungdommen hadde et fantastisk lag med elevene. Det er ikke til å underslå at det finnes elever i skolen som sliter med læremotivasjon og som har atferdsutfordringer. Denne ungdommen håndterte disse på en måte som få av lærerne maktet. Blant annet maktet vedkommende å motivere dem for læring. Ikke fordi lærerne var dårlige, men fordi vedkommende visste av egen erfaring hva de slet med.

Ungdommen sluttet etter endt læretid, og fikk seg en annen jobb.  Men som vedkommende sa: drømmen hadde vært å komme tilbake til vår skole som lærer.  Noe som aldri vil skje, på grunn av inntakskrav til lærerutdanningen. Jeg tenker at norsk skole gikk der glipp av en fantastisk lærer.

Hvem er meningsberettiget?

Hvem er i posisjon til å definere hva som er et "godt produkt" i skolen? Er det noe lærere har monopol på å definere, og som alle andre må godta?  Eller er det dem som er mottakere av skolens produkt og lærernes tjenester som definerer? Det heter så vakkert at kunden har alltid rett. Men gjelder dette for utdanning og skole? Hvem er kunden? (for de som finner ordvalget støtende, bær med det for argumentasjonen skyld).

Dersom jeg går til frisøren, hvem er det da som definerer om jeg har fått en god klipp? Frisøren eller jeg? Dersom jeg får min bil reparert, hvem er det da som definerer om reperasjonen er tilfredsstillende, bilverkstedet eller jeg? Dersom jeg går til legen, hvem definerer da om legen gjør en god jobb, jeg eller legen?

Hvis jeg ikke er fornøyd, hva gjør jeg da? Går tilbake, eller bytter jeg frisør, verksted eller lege? Klager?

Hva forventer jeg av min frisør, verksted eller lege? At de fortsetter den praksis de finner det for godt, eller at de holder seg faglig oppdatert og gir meg det siste og nyeste av behandling?  Godtar jeg at en kirurg skjærer i mitt kne i stedet for å foreta en kikkhullsoperasjon, fordi kirurgen foretrekker det første?

Skolen er ett av de mest gjennomregulerte områdene vi har.  Det finnes ikke det område eller minutt i skolen som ikke er underlagt en drøss med paragrafer og avtaler.  De færreste elever velger selv hvilken skole de vil gå på.  Om de velger skole, velger de ikke lærer. Er du ikke fornøyd med den lærer du er tildelt, er det omtrent umulig å få bytte lærer. Å bytte klasse er forbundet med mye stigmatisering, og en tøff prosess.  Tidligere Utdanningsminister Kristin Clemmet prøvde å bryte opp dette rigide og fastlåste systemet ved å løse opp på klassebegrepet og innføre fastlærer. Men som så ofte før viste skolesystemet stor evne til endringsmotstand, så klassebegrepet ble gjeninnført.

Lærere liker ofte å vise denne tegningen, men det er ikke dem som er den svake part.  Å være lærer er en krevende jobb.  Det er faktisk et yrke hvor du ikke kan ha en dårlig dag på jobben. Kommer du på jobb og er trøtt og sliten, og tenker at i dag må elevene være stille og snille, kan du være sikker på at den dagen har de bestemt seg for å være akkurat ikke det. Men i motsetning til læreren, har ikke eleven valgt å være i klassen.

Å være lærer er på mange måter som å stå på en scene og gi en forestilling hver dag, nesten uansett hvilken stil du har. Du skal gi av deg selv til en rekke ulike mennesker. Og som alltid i alle mellommennesklige forhold: en kan ikke være alt for alle hele tiden. Som lærer opplever en at i noen klasser går alt som smurt, timene er bare fryd og gammen. I andre klasser går det tungt, nesten uansett hva en gjør.

Tilsvarende, i en og samme klasse er det elever som elsker en og elever som ikke kan fordra en. Det er slik det er å være menneske. Som lærer har en profesjonalitet og pedagogiske grep for å håndtere slike utfordringer, men mennesker er og forblir mennesker.

Systemet i skolen tar for liten høyde for slik sårbarhet. Selvom det finnes glimrende unntak, er hoveregelen i skolen at en lærer er alene med sin klasse. Kristin Clemmet kalte dette for ett-talls tyraniet: en klasse, en lærer, ett fag, en time.  Dette har mange uheldige konsekvenser.

En konsekvens er mangelen på erfaringslæring mellom lærere. God praksis fra ett klasserom smitter i alt for liten grad over til et annet.  Hvem har ikke sittet på et lærerværelse og hørt frasen: det skjer ikke i mine timer. Jeg har hørt det på mer enn en skole. Dette inspirerer ikke til å ta opp utfordringer en har i klassen, men heller prøve selv. Det burde vært en selvfølge at svaret heller var: fortell meg mer, og se om jeg kan bidra med mine erfaringer. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg vet også om det motsatte. Praksissjokk er et ord alle lærerstudenter kan.

En kan verken vedta læring eller respekt.  Læring er noe som skjer i møtet mellom mennesker, og hos den enkelte.  Respekt er noe en gjør seg fortjent til. Som på alle livets andre områder stiller vi krav til dem som tilbyr oss tjenester, så også skolen, og derfor spiller det liten rolle hvilken bakgrunn du har. På samme måte som du forventer topp kompetanse og profesjonalitet fra lege og frisør, forventer du fra lærer. Men fordi læreryrket er så viktig, og vi alle tilbringer en stor del av livet vårt i møtet med det, har de fleste sterke meninger om hva og hvordan, bare så liten mulighet til å påvirke. Desverre er lærere også bundet. Lærere har sterke føringer på sin jobb, og begrensete muligheter til variert utøvelse.  Jeg kjenner lærere som ivrer for uteskole, som glimrende pedagogisk grep, men som ikke får lov for det skal pugges basisfag.

Dette er vanskelig, for større frihet til den enkelte lærer, må også innebære større frihet til selv å velge lærer. Hva om "alle" elevene ved en skole valgte et par av lærerne? Hva ville det bety for skolesamfunnet, de resterende lærerne?

Utdanningsdebatten er ikke slutt med dette, den ruller videre.  Men de deler av lærerstanden som ikke liker at yrket deres synses om må innse at kunden har også rett, i dette tilfellet er kunden foreldre, elever og samfunnet forøvrig.

IT i skolen gir skoletapere?

Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”.  Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar.   Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse.  En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig.  Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen.  Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor.  Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg.  De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte.  Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre.  Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler.  Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.

Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer.  Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.

Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT.  Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen.  Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover?  Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet? 

Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle.  Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier.  Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale.  Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.

Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være.  Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme.  Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen. 

Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.

Det digitale skolesamfunnet

Jeg har vært en tur i Sør-Amerika, så blogging har ikke akkurat min hovedbeskjeftigelse når det er over 30 grader ute, stranden er rett utenfor og jeg har en del andre ting å gjøre. Men takket være teknologien kunne jeg likevel være oppdatert på det som skjedde hjemme, jeg har vært innom både Twitterog Facebook  med jevne mellomrom.  Bloggosfæren lot jeg derimot ligge.  Blir mye å ta igjen.

Likevel, langt hjemmefra, var det en del ting som slo meg.  IBM sjefen går ut og sier at verden ikke trenger mer teknologi, men kreativitet til å bruke den teknologien vi allerede har, Google har svikt i sine sikkerhetssystemer, slik at dokumenter blir delt uten at opphavsperson ønsker det, Facebook har hatt en del runder rundt bruk av det innholdet som brukerne legger ut og nå er det en Facebookgruppe som kjemper mot at Facebook skal bli en betalingssite, Spotify har hatt en sikkerhetslekasje, så informasjon om passord og andre opplysninger kan være spredd fra det nettstedet, Twitterbrukerkontoer blir hacket og ikke minst Pirate Bay rettssaken.

Hva har disse tingene felles? Utvikling og manglende kompetanse.   Verden har alltid utviklet seg, mer eller mindre frivillig (vi er jo tross alt ikke lengre i steinalderen). Noen perioder er preget av raskere omveltninger enn andre, og noen utviklingstrekk har bedre konsekvenser enn andre. Dette er vanskelig å forutse. Utvikling er litt som en Pandoras eske, hvor du ikke kan putte inn igjen all den “styggedommen” som kom ut når du åpnet opp.

Det er sagt at 2008 var det året “alle” kom på nett.  Men hvordan kom de på nett?  Facebook er et voksende fenomen hos “voksne” (nettsinkene?), men er det å være på nett, er det å bruke sosiale medier? I følge Kyle Lacy Do The Generation Y Disconnect on Social Media. Hvilket innebærer en svært begrenset innsikt i bruk, strategier og ikke minst utfordringer knyttet til sosial web.  En utfordring som absolutt må tas på alvor er denne:

Vi mennesker liker å se bakover, alt var så mye bedre før. Sommerne var lengre og varmere, menneskene snillere og bollene var større og billigere. Verden uten internett var mye tryggere.

I skolen ønsker vi at elever og lærere skal ta i bruk sosial web i undervisningen fordi det er blitt en viktig arena for samhandling i samfunnet vårt.  Jeg er på ingen måte av dem som av frykt for alle farer på nettet ønsker å holde barn og unge vekke, snarere tvert i mot. Nettopp på grunn av alle utfordringene knyttet til sosial web er det svært viktig at elevene møter dette i skolen og får opplæring i hvordan forholde seg til disse mediene.  Problemet er imidlertid den manglende kompetansen hos lærerne.  Altfor mange lærere bruker ikke sosial web, og mange av dem som bruker det er selv på utforskingsstadiet og har ikke den nødvendige kompetanse og innsikt som trengs for å være en god veileder for elevenes nettbruk.  

Et annet problem er at “vi voksne” avkoder nettet og nettets sosiale spilleregler ut fra vårt erfaringsunivers.  En slik konsekvens kan en se her, hvor “tankeløs” spredning av informasjon kan få utilsiktede konsekvenser.  Men som en historie jeg hørte: en far sa til sin datter at hun måtte passe på at hun ikke la ut festebilder på nett for da kunne potensielle arbeidsgivere se dem, hvor han fikk til svar at det var ikke noe problem for det kom til å ligge tilsvarende bilder av dem ute på nettet.

Et annet forhold som bekymrer meg litt: fører disse nye mediene til noen reell endring i skolen eller sementeres gamle modeller i nye medier? Når lærerne “tar styringen over den sosiale webben”, blir den da “låst inne” i det skoleuniverset som vi kjenner og de utfordringene dagens skole har reprodusert?  Når det er et uttalt politisk mål og en sosial nødvendighet at ungdommen fullfører videregående skole, hvorfor tenkes det ikke mer alternativt når 30% (!!!!) ikke fullfører.  Argumentet om at de ikke passer i skolen holder ikke, for store deler av denne elevmassen vil få store sosiale og økonomiske vansker som følge av sin manglende skolegang.  Hvor stor er andelen av elever om ikke får utnyttet sitt læringspotensiale i skolen?  Jeg gjentar meg til det kjedsommelige: skolen har en systemfeil!  Det er vanskelig for den enkelte lærer å bryte ut av dette systemet, de fleste lærere prøver så godt de kan å møte alle sine elever, men rammene er en utfordring.

Sosial web er en naturlig del av skolesamfunnet, men like lite som vi skal stenge for disse arenaene, like lite skal vi ukritisk ta dem i bruk. Nå når det jobbes med ny lærerutdanning, bør sosial web være obligatorisk pensum for alle som skal jobbe i skolen, uavhengig av alderstrinn.

Virtuelle lærere?

Nylig ble det lagt frem en Stortingsmelding om ny lærerutdanning, med krav om faglig fordypning og spesialisering. Samtidig leser vi i Bergen Tidende i dag at 1/3 av elevene faller fra i videregående opplæring (ikke akkurat nye tall). Kjell skriver på sin blogg at der er dårlig rekruttering til læreryrket. Clayton Christensens bok Disrupting Class er snart obligatorisk lesning for alle som mener noe om skole.

Folk reiser mer, flytter mer, jobber til ukurante tider, og i morges hørte vi på radioen at skilte foreldre vil at barna deres skal gå på to skoler (delt foreldreansvar, delt hjem, delt skole). Tallet på barn som får hjemmeundervisning er økende.

Alt dette i en tid hvor utdanning aldri har vært viktigere – vi lever i meritokratiske tider, hvor folks evner, kunnskaper og kompetanser i stor grad avgjør deres skjebne på arbeidsmarkedet. Skolen har, som jeg har vært inne på tidligere, vært en forholdsvis skjermet sektor. Mange begynner nå å fremheve de mange on-line tilbudene fra lærere som elever kan benytte seg av. Et av disse heter WiZiQ. Det er et virtuelt klasserom med interaktive tavler, et utall av opptaks- og opplastningfunksjoner, en delingsarena hvor lærere har lastet opp tester og ulike undervisningsøkter, et nettsamfunn, m.m. Det som er interessant er at de reklamerer med at: “There is a teacher in everyone. Becomme a teacher.” Så kan en få seg en konto og et virtuelt klasserom, for som det står “Anyone can Teach and Learn Live, Online”. Det tar under ett minutt å bli en virtuell lærer. Hvorvidt du får elever er avhengig av kvaliteten på undervisningen din.

Nå vil sikkert 99% av dem som leser dette si: for noe tull, ingen kan erstatte læreren, klassen, skolen, og dette er bare humburg, i beste fall et (dårlig!) supplement. Jeg skal ikke si at dette er fremtiden, eller om det er en god eller dårlig ide, men jeg vi si noen ord: bilder, musikk og sannsynligvis bøker. Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.