Disruption er det store buzzordet for tiden, og selv sitter jeg i programkomitéen for Disrupting Education 2012, og har tatt disrupt i bruk som en del av min dagligtale. Mange spør meg: men når kommer revolusjonen, June, og det var faktisk tittelen på ett av foredragene på Disrupt SF 2012: But where is the revolution?
Da blir spørsmålet: hva er disruptivt og hva er revolusjonært? Jack Dorsey, mannen bak Twitter tok opp denne problemstillingen. Han hevdet at disrupsjon er som ett jordskjelv, det ødelegger, har ingen hensikt/mål, ingen verdier, intet lederskap. Det vi trenger er å endre verden. Vi trenger ikke noe jordskjelv, men en revolusjon. Revolusjon skjer for en grunn, den har mening, den har ledere, og den kan være like kraftfull i sin stillhet. Derfor trengs det å ta en entreprenørs tilnærming, vi trenger en retning. En trenger ikke starte fra bunnen av for å gjøre noe, det er nok å ha en god idé. Dorsey viste til Twitter som ble født ut av et mislykket selskap. Dorseys oppfordring var: velg en revolusjon og bli med på den, så stiller du spørsmål ved alt og blir en entreprenør.
Vel, jeg har vel valgt min revolusjon: utdanning, kunnskap, kompetanse. Jeg kan trygt si at jeg stiller spørsmål ved det meste, så var det denne entreprenørbiten da. Satser på stille revolusjon. Jeg holder hvertfall en del foredrag for tiden, og synes det er veldig kjekt, sammen med alle prosjektene jeg er innvolvert i. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe får være mottoet som gjelder, og håpe på at det gjør en forskjell.
Noen som virkelig har gjort en forskjell er Salman Kahn og Sebastian Thrun. En forskjell de nok ikke var helt forberedt på når de startet. Spørsmålet som innledet den sesjonen var hvorfor blir ikke utdanning disrupted/endret like fort som andre sektorer, og hvorfor blir ikke utdanning disrupted på systemnivå? Svaret var at utdanning drives for en annen hensikt, det er et politisk drevet system, barriærene er veldig høye. Der er ingen interne incitamenter for endring/disrupsjon og hvis folk vil sitte stille kan de sitte stille. Tanken som slo meg da var at kanskje burde politikerne, uansett politisk farge og avskygning, holde seg unna utdanning. Kanskje er det ikke bra for utdanning at det er tema i valgkampen, fordi "alle" vil markere seg på området og dette stenger for nyskapning og innovasjon. Jo mer politikk, jo mindre endring. Ansvaret tas da fra dem som har ansvaret: lærere og skoleledere. De kan lene seg tilbake på politiske føringer og begrensninger, i stedet for at det stilles krav til dem, som de må levere på, så er det opp til skolene å finne ut hvordan. I et prosjekt jeg var innvolvert i som Prosjektleder for Digital skole kommenterte en "utenforstående" som var leid inn, at det som forundret han mest med skolen, var at alle har ansvar, men ingen har Ansvaret. Kanskje burde skolen fått dette Ansvaret, réelt. Og tatt konsekvensen om de ikke fant gode løsninger?
Fra min tid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, som blant annet falt sammen med Kristin Clemmets tid som Utdanningsminister, var det mye snakk om NPM, New Public Management. Det var innen fagbevegelsen et fy-ord. Men jeg lurer på om det er mulig å vedta innovasjon og nyskapning. Om en kan styre seg til kreativitet. Eller kan en kun legge forholdene til rette? En kan som sagt bare leie hesten til vannet, en kan ikke få den til å drikke. Innovasjon og entreprenørskap er en mentalitet, noe som preger din innstilling til hva du gjør, og som det ble sagt i debatten: Nothing comes easy in K12.
Det ble fremhevet i denne debatten at det markedet vil ha er "assessmentdata and analytics", og det er ikke mulig å flytte en hel klasse samtidig fordi vi beveger oss i ulikt tempo. Dette vil nå opplæringen, men det tar tid fordi vi har en modell som er 200 år gammel og den har kun gjennomgått minimale justeringer. Blant annet har vi en 1000 årig (om ikke eldre) modell av læring som baserer seg på lærerens stemme. Men vi lærer ved å gjøre så vi må gjenoppfinne pedagogikken. I denne sammenhengen vil teknologi gjøre en forskjell. Målet må være at teknologien kan "empower" de lærende. Ulike plattformer kan "empower" lærere og gjøre de lærende i stand til å arbeide i nettverk. Hvis elever og studenter opplever at "great stuff is comming to them" da vil vi se at endring finner sted, og de vil bli mer engasjert i læringen.
Salman Kahn hevdet at vi misforstår hva som motiverer lærere, for det er ikke penger som motiverer. Lærere ønsker ting som "empowers" dem. Han pekte på at Kahn Academy er veldig "grasrot", der er ingen politikere involvert, men lærere, foreldre og elever. På Miramonte High School spurte vi dem om Kahn Academy og de strålte opp og sa det var helt fantastisk, de brukte det mye.
Kahn pekte på at alltid når vi tenkte på det virtuelle sammenlignet vi med det fysiske, men det trenger ikke være tilfellet (selv synes jeg blant annet at digitale læremidler alt for ofte er bok med strøm på). Lærerne må frigjøres fra å forelese, og elevene/studentene må flyttes høyere opp i verdikjeden.
Sebastian Thrun tok opp problemstillingen med vitnemål. Han spurte retorisk: hvem vil du ansette. I følge Thrun ansettes folk nå i mye større grad på bakgrunn av talent enn grad/vitnemål. Vektlegging av sosiale ferdigheter er stor. Betydingen av samarbeidsevner og vilje kan ikke overvurderes. (Dette fikk jeg også høre i Palo Alto. Der samarbeider og deler entreprenører idéer og erfaringer, mens det i Norge er det en mye større tendens til å hegne om sitt.) Thrun sa da også at innen akademia er ordet for samarbeid "fusk".
Thrun tok opp problemet med læring og undervisning innen akademia og sa at de beste forskerne var ikke nødvendigvis de beste underviserne/lærerne. Det de hadde oppdaget med Udacity var at det fantes brilliante fok der ute som ikke hadde kommet gjennom nåløyet. For å komme gjennom det akademiske nåløyet, som er veldig trangt, må foreldrene dine ha gjort alt riktig, som han sa. Derfor trengs det en disruption av høyere utdanning, slik at talenter kommer frem.
Salman Kahn pekte på at vi i alt for stor grad har strukturelle feil. Vi driver på med "seat-time assessment", og at det er mye vi kan gjøre for å bryte opp disse forestillingene. Hans erfaringer fra skoleprosjekter han var involvert i var at barn som falt ut/were failing, faktisk ikke gjorde det. Ja, de passerte ikke i det formelle systemet, men de kunne likevel utrolig mye, mye ikke målbart. Derfor trenger vi en ny pedagogikk, fra sal til sal, som Thrun sa. Vi bruker tiden vår mye bedre i nettverk enn i forelesningssaler.
Disruption eller revolusjon? Tja. "Changing the rules of the game, that´s what disruption does". For noen kan vel det føles som et jordskjelv og føles like ødeleggende. For andre er det en revolusjon, som også er ganske så endrende. Uansett trenger vyer og visjoner. Hva vil vi med samfunnet vårt? Hvilket samfunn vil vi ha? Og hvor er utdanningssystemets plass i dette? Revolusjon forutsetter at vi/noen tar ansvar og lederskap og styrer med mål og visjoner, ellers blir vi ristet i og det disruptive jordskjelvet kommer. Hvilken effekt vil det i så fall ha? Verden utvikler seg, det må også utdanning gjøre.
Showing posts with label disrupting class. Show all posts
Showing posts with label disrupting class. Show all posts
Friday, September 14, 2012
Saturday, September 1, 2012
Norway - the country of lost opportunities?
Norge er et meget spesielt land globalt sett. Vi bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, samtidig så svømmer dette landet over av melk og honning i form av fisk og olje. Vår landsmoder har innprentet oss med at det er typisk norsk å være god, og vi har som årets viktigste aktivitet å telle gullmedaljer på ski og tror at resten av verden er i nesegrus beundring over vår skidominans. Derfor skader det vårt nasjonale selvbilde når vi ikke er på topp på internasjonale rankinger som PISA og TIMSS. Middelmådige resultater?? Oss!! Vi som har verdens beste skolesystem? Vi som bruker mest i verden på skole? Vi som bor i verdens beste land å bo i? Vi som har funnet svaret på det meste? (Ja, bortsett fra dårlige veier, da. Kollektivtrafikk er et honørord vi bruker for å gi folk dårlig samvittighet for å benytte seg av bil, men som vi ikke trenger å prioritere slik at det blir et reelt alternativ til bil. ) Det må være feil her noen steder. Så da leter vi for å finne løsninger i fortiden - på 50-tallet var alt så bra. Da var det disiplin i skolen. Ordnung muss sein, og så straffer vi de stakkars 5-6 åringene for å være barn. Klarer de ikke sitte stille og te seg skal de jammen få ta konsekvensen. For ytterligere å disiplinere de søte små tenker vi at fokus på kjernefag og karakterer i barneskolen må da virke motiverende på de håpefulle. Hjelper ikke dette må det være noe galt med foreldrene og vi etablerer kinesiske tigermødre som rollemodeller, helst bør en begynne opplæringen mens barna befinner seg i livmoren. Hjelper ingenting av dette, vel så løser vi "problemet" med å gi elevene skylden, de har bare ingenting i skolen å gjøre.
Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ. Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.
Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"
Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.
En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene. En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter. Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.
Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt.. Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.
Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn. Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon. Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo. Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi. Dette er bransjer som er fremtiden vår. Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden. Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.
Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer? Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?
Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?
Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus. Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.
Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn: kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.
I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet. Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen. Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.
Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ. Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.
Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"
Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.
En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene. En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter. Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.
Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt.. Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.
Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn. Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon. Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo. Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi. Dette er bransjer som er fremtiden vår. Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden. Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.
Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer? Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?
Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?
Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus. Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.
Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn: kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.
I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet. Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen. Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.
Friday, July 8, 2011
Læring er sosialt.
Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.
Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).
Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.
Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.
Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.
Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.
Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?
Monday, April 11, 2011
Itslearnings brukerkonferanse 2011 - Disruption
Etter at jeg i 2008 leste Disrupting Class, og blogget om denne, har begrepene disruptive teknologier fulgt meg. Teorien om disruption er veldig beskrivende for mange av de prosesser vi ser i ulike bransjer rundt oss. Forventningene var derfor stor når jeg så at en av forfatterne, Micael. B. Horn, var satt opp som hovedforedragsholder på årets brukerkonferanse for itslearning. I følge teorien om disruptive teknologier følges sentralisering av desentralisering, alle bransjer følger dette mønsteret. Det kan sammenlignes med en ringer i vann prosess, hvor nye teknologier oppstår i ringene utenfor de eksisterende teknologiene, dette er ett viktig trekk ved disruptive teknologier. Disse teknologiene møter som regel ett behov som ikke dekkes av den/de eksisterende løsningene. Kunder og produkter trekkes mot de ytre ringene. Resesjon driver/aksellerer ofte denne desruptive devolusjonen, og kundene returnerer sjelden tilbake til de opprinnelige teknologiene. Disruption av ulike foretningsmodeller har vært den dominerende historiske mekanisme for å gjøre ting mer tilgjengelig og billigere. Horn viste til mange bransjer som har gått gjennom disse prosessene: bilindustri, filmindustri, musikk, foto, telebransjen. Men disruption, skjer det i skolen? Horn viste til hvordan utdanning går fra State universities via community colleges til online universities. Horn pekte på at alle har ulike læringsbehov og mål på ulik tid. Vi har ulike motivasjoner og pasjoner, dette burde utdanningssystemet ta høyde for, men gjør det ikke. Hvis vi vet at elevene har ulike læringsbehov, hvorfor tar vi ikke konsekvensen av det? Fordi systemet ikke tillater det. Horn peker på at vi har en systemfeil i utdanningssystemet, noe jeg har vært inne på i denne bloggen flere ganger. Både elever og lærere er fanger i ett system av gjensidig avhengighet. ”Conflicting mandates in the way we must teach vs. the way students must learn”. Når det gjelder å introdusere ny teknologi inn i skolen har det hatt liten effekt. Hvorfor det? Jo, fordi vi har klemt skolen inn i skolens tradisjonelle rammer. Vi har og undervist IKT som ett fag. Vi har ikke fundamentalt endret utdanningssystemet, fra en monolittisk modell, til ett tilpasset miljø. Vi må derfor først introdusere ny teknologi inn i ”Areas of non-consumption”. Dette kan f.eks skje inne fag som skolen pr. i dag ikke kan tilby. Slik kan vi endre utdanningssystemet bit for bit. I USA øker bruken av IKT i læringen. ”Online learning is gaining adoption”, 27% av elevene i USA tok et online kurs i 2009. På grunn av finanskrisen følger utdanning den samme disruptive prosess som vi har sett i industri etter industri. Det følger alltid en S-kurve, med en først rolig vekst, så en rask vekst, hvor det flater ut, og kanskje erstattes av en ny disruptiv teknologi, slik Sonys discman ble erstattet av Apples iPod som nå erstattes av mobiltelefoner/smarttelefoner.
Så den som tror utdanning er forskånet fra endring vil ta sørgelig feil. På ett annet foredrag jeg var på sa en anerkjent svensk professor, som svar på en utfordring om endring i auditoriet: at dette er en 3000 år gammel modell. Underforstått: har det fungert i 3000 år, så fungerer det vel og de neste 3000 år også. Eller kanskje ikke?
Horn hadde ett engasjert og interessant foredrag. Spesielt likte jeg at han utfordret vurderingssystemene våre og vårt kunnskapssyn. Vi fokuserer i (norsk) utdanning altfor mye på tilstedeværelse. Vi legger vekt på tid brukt, men vi burde fokusere på kompetanse: hva har eleven/studenten lært? Vi må gå fra Seat-time til competence-based utdanning.
In general, move beyond focus on inputs to processes!
Sunday, July 26, 2009
Disruptive Innovation
På bloggen MondayDots prøver Jeff Monday å forklare Clayton Christens teorier om disruptive innovasjoner på en enkel måte. Christensens teorier gjelder ikke bare næringslivet, men og skoleverket. I boken Disrupting Class, som jeg har omtalt tidligere, peker han på noen av utfordringene skoleverket står overfor. Kanskje denne kan være nyttig for skolen og og ikke bare næringslivet?
Tuesday, December 9, 2008
Disrupting class
Jeg har tidligere skrevet om “Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change The Way the World Learns.” av Harvard Business Professor Clayton Christensen. I USA kan det se ut som denne boken kan få konsekvenser for utdanningssystemet.
Joel Klein, the Chancellor of the New York City Department of Education, sier, “Provocatively titled, 'Disrupting Class' is just what America's K-12 education system needs – a well thought-through proposal for using technology to better serve students and bring our schools into the 21st Century,” I følge ryktebørsen er han en av de fremste kandidatene for stillingen som Secretary of Education (utdanningsminister). Klein sier videre:“Unlike so many education ‘reforms,’ this is not small-bore stuff. For that reason alone, it's likely to be resisted by defenders of the status quo, even though it's necessary and right for our kids. We owe it to them to make sure this book isn't merely a terrific read; it must become a blueprint for educational transformation.”
I Rogaland er denne boken allerede pensum for skolelederne, og Ingunn Kjøl Wiig var så heldig at hun fikk reise på en konferanse i USA, hvor en av forfatterne holdt et foredrag.
Joel Klein, the Chancellor of the New York City Department of Education, sier, “Provocatively titled, 'Disrupting Class' is just what America's K-12 education system needs – a well thought-through proposal for using technology to better serve students and bring our schools into the 21st Century,” I følge ryktebørsen er han en av de fremste kandidatene for stillingen som Secretary of Education (utdanningsminister). Klein sier videre:“Unlike so many education ‘reforms,’ this is not small-bore stuff. For that reason alone, it's likely to be resisted by defenders of the status quo, even though it's necessary and right for our kids. We owe it to them to make sure this book isn't merely a terrific read; it must become a blueprint for educational transformation.”
I Rogaland er denne boken allerede pensum for skolelederne, og Ingunn Kjøl Wiig var så heldig at hun fikk reise på en konferanse i USA, hvor en av forfatterne holdt et foredrag.
Subscribe to:
Posts (Atom)