Fremtid - hvilken fremtid?

Av og til er det sammenfall av tilfeldigheter, eller at en gjør noe riktig, i dette tilfellet skriver noe riktig til rett tid. Mitt forrige blogginnlegg ble fanget opp av VG Nett og lagt på førstesiden, noe som løftet bloggen min til nye høyder og ga meg lesertall som jeg ikke har vært i nærheten av før. Selvom lesertallene var høyere når jeg blogget regelmessig, blogget jeg stort sett for en engere krets. De som i stort fant frem til min blogg var personer som kanskje er litt over gjennomsnittet interessert i emnet. Å få trafikk fra førstesiden til VG Nett utvider nok den lesegruppen. Litt skummelt, men og fryktelig spennende.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er flott av VG Nett å ta inn motinnlegg på den aktuelle saken. Når jeg jobbet som prosjektleder for digital skole og vår lokale avis hadde mange oppslag som elendighetsbeskrev den digitale satsingen i skolen, var det vanskelig å få inn motinnlegg. Det var vanskelig å få tegnet et mer nyansert, og realistisk bilde. Selv brukte jeg bloggen her for å skrive ut mine synspunkter, reaksjoner og motinnlegg, men nådde nok bare "menigheten". På grunn av en temmelig ensidig fokusering og elendighetsbeskrivelse av skolen og lærerstanden er oppfatningen av stoda i skolen temmelig vridd.

Men det som er enda verre, og farligere, er den legitimiteten dette gir til dem som er "teknologivegrere". Det er helt "greit" å slå av nettet i "mine" timer, det er helt greit å gi pc'ene skylden for uro og manglende læringstrykk i timene og fagene, det er greit å la seg bli faglig utdatert fordi en ikke følger med i hvordan utnytte digitale medier, det er helt greit at elever går ut av norsk skole som funksjonelt digitalt analfabet, til tross for at dette er en lovpålagt kompetanse.

Jeg tror ikke skolen har tatt inn over seg hvor forpliktende dette er. På samme måte som elevene har jurdiske rettigheter til å lære å lese og skrive, har de juridiske rettigheter til digital kompetanse. Undersøkelser viser at skolen kommer langt ned på listen over steder elevene skaffer seg denne kompetansen. Det er bekymringsverdig.

Mange sier at dette med de digitalt innfødte er oppskrytt, og at de unge ikke er så digitalt kompetente likevel. Jeg har kommentert det før, men gjør det igjen: å være såkalt innfødt sier noe om dine mentale modeller, de unge er "på innsiden" av dette digitale nettsamfunnet. De vet ikke om en verden uten instant access og utømmelige mengder informasjon. Det preger deres tankemønstre. "Vi" voksne har gått fra et analogt univers til et digitalt, vi vet om at en bare ringte etter klokken fem for da var tellerskrittene lengre, at en måtte holde avtaler for det var ingen måte å få kontakt om en ble forsinket, hvis en da ikke fikk fatt i en telefonkiosk, hvor det gjerne var kø utenfor. Hvor en måtte kjøpe den platen mens den var tilgjengelig i butikken for "en kort periode". Hvor "10 i skuddet" var ukens høydepunkt på radioen. En totalt fremmed verden for våre elever. Begrensninger! De aner ikke hva det er. Må være at noen prøver å stoppe fildeling, at det lages grenser på nett slik at om du har en konto eller ip-adresse i ett land får du ikke tilgang til digitalt innhold fra ett annet, noe de vet å omgå med den største eleganse. Ja, eller så kan det være lærere og skoleadministratorer som tror at de kan stenge for kommunikasjon i skoletiden, f.eks Facebook.

Det å være innfødt betyr ikke at de kan alt intuitivt. Selv om jeg er innfødt norsk, måtte jeg lære å lese og skrive norsk, avansert bruk av det norske språket har jeg og måttet lære. En som har norsk som fremmedspråk kan godt ha doktorgrad i norsk, og kunne mye mer enn meg, men som innfødt forholder jeg meg likevel til språket på en annen måte. Min bruk av det norske språk bærer preg av mange års skolegang, og interesse for bruk av språk.

Slik er det og med våre innfødte elever, de må lære dette. De må lære kildekritikk, nettiqiuette, kvalifiserte søk, nettlesing, bruk av bokmerketjenester, samskrivingsverktøy, lage presentasjoner, behandling av informasjon, bare for å nevne noe.

At det er en legitim diskurs å stå frem og gi "tapt" for IKT, legge skylden på alle andre fordi ikke de har tatt ansvar og "gitt meg kurs", å legge skylden på elevene, får meg til å spørre: hvor er profesjonsstoltheten? Hvor er den kollektive ansvarstaken? Det sies at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring, og ingen maskin kan erstatte læreren.

Det jeg savner er "de gode eksemplene". At lærere står frem og forteller om sine erfaringer, muligheter, eksprimentering (og jeg tenker da ikke på alle rause lærere som flittig deler og blogger om hva dere gjør. Fortsett med det. Det er bra og viktig!). I Hordaland fylkeskommune satte Opplæringsdirektøren, som arbeidsgiver, dette i system gjennom en årlig konferanse "Dei gode døma", noe som ble veldig godt tatt i mot av ikke bare våre lærere i den videregående skolen, men og i andre fylkeskommuner. Erfaringsdeling, praksisdeling. Kan ikke presse ha oppslag på hvordan IKT brukes med stor bravur rundt omkring i landet? Jeg er sikker på at mange vil lese om det. Trekk frem eksempler som kan inspirere andre til å prøve selv, vise dem hvordan de kan gjøre det, skape entusiasme for skolen og læring. En årlig happening som det en stor konferanse er, er ikke nok, men så uendelig mye bedre enn ingenting. Det setter i gang noe som sprer seg som ringer i vann.

Det sies så sarkastisk at skolen skal fremsnakkes, og respekten for lærer og læreryrket skal gjenreises. Vel, som alltid betyr handling mer enn ord. Vis hva som skjer, inspirer andre, få en diskurs hvor det å prøve, tørre, dele, vise blir naturlig. Ikke klage og elendighetsbeskrive.

Ja, det er utfordringer i skolen, men dette er barn og unge, vi kan ikke gi dem opp før livet har startet. De vil lære, men kanskje ikke på den måten lærere og skole vil de skal lære.

Er jeg naiv nå? Når jeg tror at ved å sette fokus på suksesshistorier at vi kan fremme god praksis? At alle har noe de får til, det trenger ikke være store revolusjonerende ting. At skolene, kommunene, fylkeskommunene kan lage systemer og rutiner for å vise frem små grep og suksesshistorier fra egen organisasjon, og at det ikke bare vil omfatte noen få progressive lærere. Jeg tror hvertfall at slike grep i mye større grad vil heve både respekten og selvrespekten for læreryrket.

YES, WE CAN!

Etter at jeg skrev dette ble jeg oppmerksom på denne fra Dagsnytt 18. No further comments.

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.

Data er løsningen.

Etter flere kritiske oppslag i pressen til ordningen med elevpc og digitale verktøy i skolen, bla. i BA, BT og Stavanger Aftenblad tar våre politikere til motmæle. Fylkesvaraordfører i Hordaland fylkeskommune, Tom-Christer Nilsen, Høyre, har lørdag 5. september et leserinnlegg i BA som sier noe om hvordan våre politikere ser på saken. Leserinnlegget er gjenngitt på Hordaland fylkeskommunes hjemmeside. Bloggen til Nilsen finner du her, samt et annet innlegg han har hatt om pc'er i skolen her.