Post-ISTE

Da er ISTE’s store konferanse over for denne gangen. Noen hektiske dager i Philadelphia har gitt mange tanker, inntrykk og inspirasjon. Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne med en oppsummering. Chris Lehmann sa i en av sine sesjoner at teknologi må være som luft; allestedsnærværende og usynlig, du tar i bruk det du trenger det når du trenger det, uten tanke for at det er teknologi du bruker, men en oppgave du skal løse.

*The technology has to be like oxygen - invisible and everywhere, you take what you need when you need it

Og det er vel hovedinntrykket mitt fra ISTE og USA at så er tilfellet. For teknologien var tilgjengelig alle steder, enten på konferansen, i gatebildet, på resturanter og hvor en ellers måtte befinne seg.  Da spesielt i form av lesebrett.  For første gang hørte jeg over høytaleren på flyet at lesebrett måtte slås av ved take-off.  Over alt så du folk bære på sin Kindle, iPad, Nook, eller ett annet lesebrett. På konferansen var det spesielt iPad som dominerte. Selv oppgraderte jeg min iPad til iPad2 ved ankomst, og må si at jeg fikk ett helt nytt syn på denne dingsen, og ser frem til oppgraderingen i juli, når padden blir pc-uavhengig. Til dem som sa at dette ble en flopp vil jeg si at dere kunne ikke tatt mer feil. Mens den første versjonen ikke imponerte meg stort, må jeg si at den nye er helt fantastisk. Som de sa i Apple Store: du har hele livet ditt på den, og det er så sant.  Det er ikke grenser for hva en slik liten dings kan brukes til: tv, film, telefon, videopptaker, kamera, pc, musikkinstrument, blodtrykksmåler, treningsassistent, klokke, bok, scanner, GPS. Bare for å nevne ett lite utvalg. Det beste er at på en iPad smelter alt dette sammen slik at en kan ta opp lyd og bilde i samme dokument som en tar notater. For alle dere som allerede eier en iPad, er dette gammelt nytt.  For dere andre er det fristende å si “løp og kjøp”. Noe jeg har ett ambivalent forhold til, fordi jeg digger Apples dingser, men har ett mer problematisk forhold til firmaets policy.

Likevel må jeg ta av meg hatten for mentaliteten til dette firmaet, noe mange kan lære av (noe som jeg vil uttdype mer).  I forbindelse med lanseringen av iOS 5 sier Apple at de konstant utfordrer seg selv: hvordan gi brukeren en bedre brukeropplevelse. Og med den innstillingen lykkes de (ja, de er og veldig dyktig i sin markedsføringsstrategi, men uten ett godt produkt er ikke det nok) (og til alle dere geeker der ute som sier at Apples produkter ikke holder mål i forhold til mange andre leverandører, true enough, men svaret er: disruptive innovation) (grunnlag for eget blogginnlegg).

Etter å ha vært på ISTE og sett så mange spennende og dyktige eksempler på hvordan utnytte teknologi for læring tenker jeg: Hvorfor gjennomsyrer ikke denne mentaliteten skolen? For med respekt for alle de flinke og dyktige lærere og skoleledere der ute, den gjør ikke det! Hvorfor foregår der ikke engasjerte samtaler på de ulike personalrom rundt om i det ganske land: hvordan få til den beste læringen og læringsopplevelsen for de som er elever ved vår skole?  I stedet for å fokusere på de utallige muligheter som faktisk finnes i skolen, klages det over hindringer: elever som ikke er motivert for læring (!???) eller som ikke “passer inn” (evner, diagnoser, atferd, oppfølging, etc), skoleledelse, lite endringsvillige lærere, Udir, eksamen, departement, fasiliteter, arbeidstid, lønn, leseplikt, elevtall, læreplaner, utstyr, listen kan gjøres så mye lengre.  Min fartstid i skole, skoleledelse og fagforening har gitt meg argumentene fra alle sider. Der er ikke ett argument jeg ikke har hørt.  Det som slår meg er at fokus alltid er målforskjøvet, og at aktørene i altfor liten grad starter med å ta tak i den eneste faktoren de faktisk rår over selv: sine egne holdninger og handlinger. Det sies så vakkert at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring – ja, så vær det da!
Ikke skyld på eksamen, pc’er, Facebook, foreldre som ikke følger opp, lite lærevillige elever, Udir, økonomi, whatever…..  På samme måte som læreren kan være den viktigste enkeltfaktor for læring, kan nemlig og vedkommende være den viktigste enkeltfaktor som forhinderer (!) læring – skummelt å tenke på, hva?
Spør alle skoletapere om deres erfaringer med lærere. Mye trist der.
(som et apropos skriver Magne Lindholm i Aftenposten 5 juli 2011 om temaet under tittelen: For mye lærerfrihet. Der skriver han blant annet:  "Hovedproblemet er variasjonsbredden i den pedagogiske metodebruken")
 

Ett sterkt slik eksempel ble presentert fra en som hadde hatt en kriminell far og hadde flyttet rundt ettersom faren fikk stadig nye dommer. I dag en vellykket lærer, men som fortalte om hvordan lærereren hadde holdt rundt en “vellykket og søt” medelev, men ikke villet ta på han.  Ett sterkt minne som fremdeles satt. Hva gjør slike erfaringer for motivasjonen for læring?  Hva forteller skolen og læreren deg om deg selv om dine muligheter med dette.  Hvordan kan vi tillate oss å si om noen elever at de ikke passer inn, at de ikke har evner?  Hvilken rett har vi til det?

Vi har de elevene vi har, like it or not (if not, find an other job!).  Vi har de rammene vi har!

Den sesjonen som gjorde sterkest inntrykk på meg var en med rektor Chris Lehmann og ett utvalg av hans elever. Alle som jobber i skolen, mener noe om skolen og tar beslutninger om skolen burde vært der.

Dette er på ingen måte noen skole som har de beste fasilitetene, mangler blant annet rom for gym og musikk, elevene rekrutteres ikke fra de mest ressurssterke hjem, men skolen ressurser er menneskene som jobber der. Vitnesbyrdene fra elevene var sterke og tankevekkende. Flere elever sa at ved denne skolen ble de sett som mennesker, for elever er mennesker og!  Tenk å si noe slikt! Hva sier vi til den oppvoksende slekt når de ikke oppfatter at vi ser på dem som mennesker, men “elever”, cases. Deres ord meninger og synspunkter er ikke av betydning. Ved denne skolen fikk alle elevene spørsmålet: hvorfor er denne skolen blitt ett bedre sted fordi du har gått her? Hvor mange norske elever har fått det spørsmålet? Som en elev sa: mange av mine venner er dropouts, men denne skolen ser meg som ett menneske og tar meg på alvor, og derfor blir jeg i skolen.

Beeing in this learning environment has keept me in school, and not drop out like so many of my friends

Absolutt relevant i forhold til frafallsproblematikken i norsk skole.  Dette handler ikke om praktiske vs teoretiske fag.  Det handler ikke om læringsstiler, fag, karakterer, tester, men å ta den enkelte på alvor, lytte til dem, la dem bidra. Hvilken rolle har den enkelte elev i sin læringsprossess. Lehmann sier:

Children should never be the implied object of their own learning, they should be in the forefront in their own learning

Er våre unge det i den norske skole?  Lehman sier at elevene “get lost between the adults and the school”. Hvor tragisk!  Vårt læringssyn, vårt menneskesyn er helt avgjørende for vår rolle overfor de unge. Uttrykt teori og handlingsteori er ikke alltid samsvarende.  I festtaler snakker vi om elevmedvirkning, men gjennomfører vi det i våre skoler?

usually schools try to make students a better person, this school asked the students how they could make the school a better place

Derfor har de bare tre skoleregler:

respect yourself
respect others
respect that this is a place of learning.

No thou shall not's...

Hvordan ser din skoles reglemet ut? Og legg merke til rekkefølgen……….

Lehmann påpekte at den største utfordringen hadde vært å avlære elevene hva de hadde lært tidligere.

The kids were good at schooling, we needed to make them in charge of own their own learning

Unlearning what is the right answer was the most important thing. U don't always need the simplified answer

Dette var en stor utfordring, for elevene er svarfokuserte.  De er opplært til å produsere svar, og mennesker har sin egen rasjonalitet (jfr. ett annet foredrag på ISTE om hjerne og læring). De lærer fort hva som gjelder og tilpasser seg. Så ved denne skolen måtte de bygge opp ett rammeverk rundt elevene for å avlære gamle modeller, og gi dem modenhet til nye.  Ett viktig poeng i forhold til dem som harsellerer med ansvar for egen læring, skyld i egen fiasko.  Læreren kan ikke abdisere og gi eleven (eller utdanningsmyndighetene) skylden.  Som det ble sagt:

We had to build a lot of scaffolding to unlearn the students "the right answers”

Lehmann fikk selvsagt spørsmål om teaching to the test og Pisa. Til det svarte han at hans skole ikke var den som skåret høyest på testene, men “Our task is not to raise test scores, but raise kids”, og “As long as we pas the tests we can teach the way we do”. Elevene fulgte opp med å si: “We are a project based school, so we just don't bubble out answers.  There are no dictatorship here”.

Vi har i dag for snevre rammer for læring.  Der har vært rikelig med argumenter mot Lehmanns pedagogiske filosofi, og elever har sågar fått høre at “the way you learn is illegal”. Hvor viktig utdanning er kom fra en av de unge mennene som mente han ville vært en skoledrop-out ved en annen skole: “In order to be empowered you have to be educated” og hans konklusjon, med referanse til mye han nå gjorde var: “It feels good to be empowered”.  Er det denne følelsen vår elever får når de gir opp sin skolegang?

Jeg kunne skrevet mye lengre, blir kanskje flere blogginnlegg, men til slutt vil jeg si noe om teknologisynet ved denne skolen.  Under er noen elevsitater fra sesjonen:

Access to laptops in every lesson enhances learning due to access to internet

Technology helps us (students) to incorporate what we learn into the world

Technology have helped me connect with my peers and my teachers in a way I didn't experience in primary school

With a textbook the limitations are within 500 pages. You are limited to other peoples taughts within 500 pages

Jeg lar disse sitatene tale for seg selv og avslutter med konklusjonen jeg twittret:

Tech is not the issue, dignity and recognition is.Tech is taken for granted

 

De engelske sitatene er mine tweets fra sesjonen.  Dersom du vil følge meg på twitter er mitt nic: junebre.

Disrupting school – iSchool?

Mens skolefolk og andre fortviler over elevenes fasinasjon over Facebook og ikke deres “fantastiske” undervisning raser verden videre.  Mange var de som avskrev både Kindle og iPad som ett forbigående fenomen og hype fordi de ikke kunne måle seg med PC’er og andre mer avanserte verktøy.  Men som Clayton Christensen så brilliant utdyper i sin bok “Disrupting class” er det disse enklere, lettere tilgjengelige, billigere og “dårligere” teknologien som utfordrer the establishment.  Mange ser allerede utfordringer for bokbransjen gjennom digitale utgaver av bøkene, andre sier at en digital dings aldri kan erstatte følelsen og lukten av en bok.  Dem om det, jeg er ute etter innhold.  Venter på at ebøker virkelig skal utnytte potensialet som ligger i det digitale formatet, og ikke “sette strøm” på papirboken, slik at jeg må bla meg gjennom digitale ark.  Look to J. K. Rowling og Harry Potter-universet og se hva hva en “bok” kan være. Noe annet er at disse enda umodne teknologiene utfordrer skolen.  Mange har påpekt at de teknologiske nyvinningene som radio, TV, video, etc. har hatt liten eller ingen betydning for skolens indre liv, og ja, det stemmer.  Hvorfor det?  Jo, fordi det har, som all annen aktivitet i klasserommet, vært monopolisert – det vil si det har vært lærerstyrt og teknologienes innpass og rolle i skolehverdagen har vært prisgitt lærerens forgodtbefinnende, tilgang, kunnskap, kompetanse og velvilje.  Teknologiene har i liten grad utfordret etablerte rammer og rutiner.  Dette er nå i ferd med å endres.  En liten hendig dings utfordrer nå vår samhandling, tilgang og mentale kart.  iPad/iPod/iPhone er ikke avhengig av skolen strømnett, veier lite, er alltid online og har stor lagringskapasitet.  Dermed er det ingen stor, tung og uhåndterlig pc, som skal bæres til og fra skolen sammen med alle skolebøkene, som tar plass på pulten, og helst skal holdes lukket når læreren ber om fokustid, som er mye mer lesevennlig enn en pc og som elevene bruker til mange andre aktiviteter. Håndholdt teknologi gjør at vi for første gang kan se for oss “bøker” frigjort fra det tradisjonelle formatet og krativiteten blomstrer.  Siste tilskudd er iSchool.  Urealistisk? Tja, hvem hadde sett for seg Facebooks verdensherredømme for fem år siden?  Til alle dere som fortviler over Facebook og vil lukke pc’ene, – elevene har ett mye kraftigere og funksjonelt vektøy, utnytt det, for hvis ikke kommer garantert noen andre som vil.

Og selvsagt The iSchool Initiative har en nettside.

 

 

Kindle or not Kindle, that’s the question

Nå har jeg hatt min etterlengtete leseplate noen dager, har lastet ned både fagliteratur og skjønnliteratur, og trykket litt på de få knappene som er. Hva tenker jeg om den varianten av leseplate som jeg har anskaffet meg, Kindle?

Det første jeg vil si er at jeg er kjempeglad for at vidunderet er tilgjengelig utenfor USA generelt, og i Norge spesielt (ja, jeg vet at det har vært måter å omgå dette på, men det er knotete).  Det har røsket liv i en satt og søvnig bransje, som tviholder på gamle løsninger og modeller (skal ikke nevne NDLA i denne sammenhengen).  Som forbruker er jeg interessert i en enkel, billig og effektiv måte å skaffe meg og bruke bøker, literatur, lesestoff av alle slag.  I vår digitale univers, ser jeg ingen grunn til at tekst, som i alle andre sammenhenger, er tilgjengelig digitalt, ikke skal være det fordi det kan kalles bok, og heller bør befinne seg mellom to permer. På samme måte som jeg i dag kan ta med meg platesamlingen min hvor jeg enn måtte befinne meg, vil jeg ha samme mulighet med boksamlingen min.  Der er i dag ingenting i teknologien som ikke skulle tilsi at ikke dette skulle være en selvfølge. 

Det at Kindle nå sprer seg over kloden, gjør at andre produsenter kjenner sin besøkelsestid, og stadig nye modeller og foretningskonsepter dukker opp.  Vær velkommen.  Gjør det utfordrende for meg som kunde, da disse ikke snakker med hverandre.  Hvem husker ikke VHS, Beta, 2000 problematikken fra den nå utdødde videospillerens ungdom?

En annen problemstilling er foretningskonseptet til Amazon, litt den samme låsningen som Apple har på iTunes.  For sterkt knyttet til egen merkevare.  Liker heller ikke all infoen Amazon lagrer om meg som bruker.  Heldigvis har EU bestemt seg for å ta en titt på dette, så det kommer vel en løsning.

Noe av det som irriterer meg med Kindle er at bokutvalget er mindre utenfor USA, det samme gjelder on-line funksjonen.  Jeg satt og leste, og der var nettsidehenvisning.  Så flott, tenkte jeg da jeg oppdaget at dette var en aktiv lenke.  Men dengang ei, ikke tilgjengelig i Norge. Kom meg ikke on-line.  I det hele tatt er on-line mulighetene i Norge sterkt begrenset i forhold til USA – me not like. Irriterer meg og over alle titlene som ikke er i Kindle-versjon.

Det går ikke an å slå leseplaten helt av.  Selvom den bruker lite strøm, og batteriet varer lenge (flere dager), vil den bli utladet om du lar den ligge. Etter noen dagers inaktivitet vet du ikke hvor mye batteri som er på den, og ved begrensete ladningsmuligheter (f.eks på ferie) er det litt dumt.

En finesse som jeg liker veldig godt er at jeg lett kan laste ned “sample” av de bøkene jeg vil snuse på.  Jeg får forord og deler av første kapittel fritt sendt til Kindel’en og kan lese det i fred og ro før jeg bestemmer meg om jeg vil kjøpe boken.  Det kan og fungere som en ønske-/kjøpeliste, for titler jeg kanskje vil komme tilbake til.

Men det jeg liker best med Kindle er uansett størrelse, vekt og innhold.  I morgen reiser jeg til Tromsø på konferansen “Med rett til å dele”.  Alltid et dilemma hvilke bøker skal jeg ta med, grunnet vekt og volum som de fyller.  Ikke tvil om hvilken bok/hvilke bøker jeg skal ta med denne gangen ;).

(Kan føye til på slutten at jeg i dag demonstrerte platen for en gjeng godt voksne lærere, og lurer på om jeg kanskje skal be Amazon om provisjoner, for den visningen genererte nok noen nye kunder)

Kindle

Fredag ble jeg den lykkelige eier av en leseplate.  Valget falt på Amazon’s internasjonale versjon av Kindle. Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent, både pga. en del  motforestillinger jeg har snappet opp, alternative leseplater som er på markedet (se Eirik Newth’s blogg for mer info) og de begrensningene som er på Kindle. Men nå når den internasjonale versjonen ble lansert bestilte jeg likevel leseplaten. Fredag kom vidunderet i heimen.

Selvsagt ville jeg brukt mye tid på å utforske leseplaten, men helgen har vært fylt med andre aktiviteter, så erfaringene mine er begrenset foreløpig. Likevel, her kommer en umiddelbar statusrapport, så kommer jeg gjerne tilbake med mer senere.

Det første som slår meg er design.  Den er liten og hendig, og minner mye om iPod. Få knapper og lett å betjene. Synes det var litt kjelkete at den kom med amerikansk stømtilførsel, så for å komme på strømnettet må en ha en omformer.  Det går og an å lade via usb-porten på pc’en, så det ble løsningen for meg.

Hva forventer en så fra en leseplate? Mange har kritisert dem fordi de stiller store krav til ulik funksjonalitet, som leseplaten ikke lever opp til. En tanke som har slått meg i den sammenheng er leseplatens disruptive karakter.  Som Clayton Christensen påpeker i sine bøker om disruptive teknologier, er gjerne de eksisterende teknologiene bedre, men de nye møter andre behov, er mer funksjonelle, og av den grunn tar de over markedet.  De første digitale kameraene kunne ikke måle seg med de avanserte filmrullkameraene, men hvor er filmrullene nå?

Dette er og min tilnærming til leseplaten.  Jeg vil ha en enkel, intuitiv, lekker dippedutt, som gir meg tilgang til bøkene mine hvorsomhelst, nårsomhelst, og som på en lett måte gir meg tilgang til de notatene og understrekingene jeg har gjort.

Andre sammenligner leseplatens leseopplevelse og funksjonalitet med den trykte bokens.   For meg er det ikke så vesentlig.  Jeg trenger ikke lukten av bok og følelsen av å ta på papir.  Jeg er ute etter tilgjengelighet av innholdet som befinner seg mellom permene, har en veldig liten sentimentalitet til forhold til bokens fortreffelighet.  Jeg er mer opptatt av bokens svakheter: jeg liker bøker, leser mye, reiser en del.  For meg er boken tung, uhamslig, alltid valgets kval hvilke bøker jeg skal ta med meg på reise (vil jo helst ha et utvalg, så kan jeg lese det jeg er i humør til), og litt styr å lete opp igjen notater og understrekinger fra bøkene jeg har lest (for de er ikke nødvendigvis der jeg er når jeg vil hente dem frem igjen).

Så til selve Kindle leseplate. Jeg ser en todelt bruk. Som lesemedium for skjønnliteratur er den helt suveren.  Den er hendig i format, veier lite (suveren til lesing på sengen, eller på bussen).  Bakgrunnen er litt grå.  Jeg kunne tenkt meg helt hvit bakgrunn. Kindle inneholder ikke innebygd lys, så en må nok basere seg på leselys, på den andre siden, ikke noe problem å lese ute i skarpt lys. Det faktum at en lett kan justere størrelsen på teksten, vil og gjøre tekst lettere tilgjengelig for dem som trenger litt størrelse på bokstavene.  Kindleplaten går automatisk over i hvilemodus dersom du feks. sovner fra den, så ikke noe behov for å slå den av for å spare batteri.

Lesing av fagliteratur krever kanskje litt trening.  Jeg liker den funksjonaliteten og.  Lett å streke under tekst og ta notater.  Liker at det jeg har markert og notert samler seg i et eget vedlegg, så jeg kan lett hente det opp igjen uten å bla gjennom hele boken. Få knapper og lett å betjene.  En sak jeg ikke har brukt, men som jeg helt nok kommer til å benytte meg av er den integrerte ordboken. Ved å sette markøren ved ett ord kommer The New Oxford American Dictionary’s definisjon av ordet opp. For en som leser bøker på et språk en ikke er stø i, eller om det dukker opp ett ord en ikke er sikker på betydningen av, er dette et suverent tillegg.

Så langt “boken” Kindle.  Men Kindle kombinerer på mange måter noe av det beste av to verdener: PC -  bok.  Med Kindle er jeg alltid online, uten at det koster meg en formue.  Jeg har min egen epostadresse som jeg kan motta epost på.  Jeg kan sende mine dokumenter til min Kindle, enten trådløst eller via kabel og lese dem der. Jeg kan surfe på nett med den, lese aviser og blogger.  Kan få teksten lest høyt, slik at den fungerer som lydbok, og ha på bakgrunnsmusikk, om jeg liker det, når jeg leser. Wikipedia er alltid tilgjengelig, om det er noe jeg vil sjekke ut.

Dette en liten foreløpig statusrapport.  Kommmer nok tilbake med mer når jeg har litt mer erfaring. Men så langt liker jeg det jeg ser. Jeg liker tankegangen, konseptet, men ser at dette er ikke noen endestasjon. Leseplaten vil nok utvikle seg fremover. Den vil og utfordre utvikling og design av pc’er. Mye av det en i dag gjør på en pc, kan en nå få på en leseplate.  Andre funksjonaliteter fra en pc vil selvsagt ikke leseplaten kunne dekke, men kanskje vil pc’ene endre seg?  For bøkene er det definitivt en ny tid.

Se og Arne Olav’s first impressions.

Digitale bøker

Sitter her en varm sommerdag og hører på Kurer på P2 hvor de snakker om digitale bøker og leseplater. Eirik Newt blir intervjuet og sier vi må ta vare på den gamle lesekulturen og at folk ønsker å eie sine egne bøker. Ja, gjør de det?  Jeg er så “gammel” at jeg husker LP-platene; det var viktig å ha førsteutgivelser, spesialutgaver, tekstcoveret som fulgte platene, og store platesamlinger stod fremme for å vise hva man hadde.  Hvor befinner alle disse platene seg i dag – stuet vekk eller kastet.  All den musikken jeg kan ønske meg har jeg tilgjengelig i en liten dippedutt, med meg - hele tiden.  Jeg har ikke behov for noe fysisk medium,  tar bare plass likevel. 

Neste produkt: bilder. Det har aldri før i historien vært tatt så mange bilder som etter digitalkameraets inntog.  Flesteparten av disse bildene antar aldri noen fysisk form (tenk på all den plassen store fotoalbum tar, og dessuten falmer bildene etterhvert).   Men jeg kan ha alle bildene mine med meg i et lite lagingsmedium og plage slekt og venner med feriebilder og barnebilder. Jeg kan dele dem i det uendelige på ulike nettsteder.  Fysisk form? de færreste bildene antar noen gang det.

Bøker: jeg elsker bøker, har alltid vært en bokorm. Sluker mange ulike genere og leser etter innfallsmetoden; hva er jeg i humør til å lese i dag?  Holder derfor på med mange bøker parallelt: romaner og fagbøker av ymse slag. Jeg har mange bøker, og de tar myyye plass. For de aller fleste bøkenes vedkommende (enten det er romaner eller fagliteratur) er det innholdet jeg er opptatt av, bokens fysiske manifestering betyr lite.  Bøker tar plass, er tunge og for noen vedkommende litt uhånderlige.   Jeg reiser en del, og da vil jeg gjerne ha med meg lesestoff; bøker.  Helst flere, men som sagt: tung og stor, alså må jeg begrense meg.  Tenk å ha alle bøkene sine tilgjengelig til enhver tid, med notater, referanser, merknader, etc. En drøm for en bokorm.  I tillegg får jeg frigjort plass i heimen som alle disse bøkene tar.  Etterhvert som boligprisene stiger og plass blir dyrere og dyrere, er nok det noe folk vil være opptatt av- sette av flere dyre kvadratmeter til bøker er det ikke alle som vil unne seg.

Jeg ser virkelig frem til den digitale bokens tidsalder, med lett tilgang og gode lesemedium.  Jeg tror og at pc’ene kommer til å bli preget av leseplatens fremvekst, for hvorfor skal en pc’være så stor og klumpete når en leseplate er så liten og elegant?

Musikk og foto er vitalt som aldri før takket være digitale medier, jeg ser frem til at det samme skjer for bøker, men at de kommer til å anta en annen form tror jeg nok.  Bare tenk dere Harry Potter i digital utgave.