Sosiale medier - en katastrofe for studenter?

Debattene går friskt om the Net Gen, digitalt innfødte og multitasking. At vår oppvoksende slekt har ett annet forhold til nett og sosiale medier enn mange av oss litt mer voksne goes without saying. Spørsmålet er om dette er en god eller dårlig ting for skolen og akademiske prestasjoner. Noen ser det som et kjempeproblem som må elimineres fra skolen, andre, meg inklusive, ser det som en viktig og naturlig del av skolen aktiviteter. Men som med det meste annet: det må brukes med forstand. Det er ikke noe sesam sesam-verktøy, like lite som en bok er det. Og som alltid: for mye og for lite ødelegger det meste, den gyldne middelvei er i mange tilfeller fortsatt gylden. Denne Infographic synes jeg er en god og balansert fremstilling av sosiale medier i skolen.

Facebook – et tveegget sverd?

Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.

Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.

Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.

Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.

Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.

Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.

I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.

Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.

Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

Social Media Revolution

I dag  ble jeg oppringt av en journalist som hadde noen spørsmål om pc’er og læremidler. Ett av spørsmålene jeg fikk var om vi har problemer med bruk av sosiale medier i skolen. Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Problemer?  Ja, noen lærere, og elever, vil se det slik, andre ikke.  Problemet kan og snus på hodet, er det et problem at sosiale medier ikke brukes i skolen? Ja, jeg er klar over argumentet om at det brukes til ikke-skole relatert aktivitet, men hva om dette skolerelatert aktivitet er for snevert definert.  Hva om vi utelukker viktige læringsarenaer, viktige kompetanser, sentral kunnskap ved å begrense vårt kunnskaps- og læringssyn.  Journalisten spurte om de digitale læremidlene var gode nok?  Hva er godt nok?  Når en lærer eller elev er godt tilfreds, mens en annen ikke synes læremiddelet er brukbart, hvem har da rett?

To amerikanske studier sier noe om dette.  Den ene sier at mange elever ønsker tilbud om online læringsmuligheter, men skolene sliter med å tilby det.  Den andre viser at studenter som tar hele eller deler av studiet online gjør det, i snitt, bedre enn dem som følger tradisjonell ansikt til ansikt undervisning, og at det beste er en kombinasjon av de to.

Til slutt, bare fordi det er digitalt, betyr ikke at det nødvendigvis er bra (eller dårlig for den saks skyld), like lite som det at noe befinner seg mellom to permer er det samme som at det er høy kvalitet. Både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler har ulik kvalitet, og hvor bra det er avhenger av bruken og brukeren.

 

Hvordan søke på Twitter?

For de som ikke helt har fått med seg hvordan Twitter kan være et nyttig søkeverktøy kan kanskje denne videoen fra CommonCraft være opplysende.

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

Liv og lære

Mens jeg er inne på sosial web, læremidler m.m. kan jeg jo vise til denne undersøkelsen fra U.S.A om bruk av web 2.0 i klasserommet. Undersøkelsen viser at det er et stykke fra uttalte holdninger og syn på web-bruk og faktisk bruk. De 9 hovedfunnene er som følger:

• The nation’s district administrators are overwhelmingly positive about the impact of Web 2.0 on students’ lives and their education.
• Keeping students interested and engaged in school is the top priority for Web 2.0 in America schools.
• The majority of district administrators believe that student use of Web 2.0 should be limited to participation on approved educational Web sites.
• The majority of school districts ban social networking and chat rooms while allowing prescribed educational use for most of the other Web 2.0 tools.
• While curriculum directors report low levels of general use of Web 2.0, they describe significant opportunities in curricula and teaching materials.
• Curriculum directors reported that Web 2.0 will be used most effectively in social studies, writing, science, and reading at all grade levels.
• District administrators, the persons responsible for decision making on Web 2.0 in schools, are more passive than active users in the Web 2.0 space.
• Web 2.0 is outpacing the capacity of
  K-12 education to innovate.
• The use of these tools in American classrooms remains the province of individual pioneering classrooms.

Ikke så ulikt Norge?

GovLoop

Jeg har tidligere omtalt nettsamfunnet GovLoop, som jeg synes er et spennende nettsamfunn – omtales som Facebook for offentlig ansatte (noe jeg synes er en helt feil betegnelse da det fungerer på en helt annen måte enn Facebook). Dette er i utgangspunktet er amerikansk initiativ, men er åpent for offentlig ansatte i andre land. Jeg er medlem, men har kun funnet ett medlem til fra Norge, og vedkommende ser ut til å ha en temmelig innaktiv konto.  Dette er et spennende initiativ, målet er selvsagt hvordan kan offentlig forvaltning best ta i bruk ny teknologi for å få en mer effektiv og demokratisk forvaltning til borgernes beste. Dette er et initiativ fra grasrota, ikke styrt av sjefer og sentraladministrert.  Dette tror jeg er cluet med slike samfunn, de kan ikke vedtas av politikere eller administrasjon. Men politikere eller administrasjon kan legge til rette for at de får vokse og blomstre. Dette nettsamfunnet har nå godt over 10 000 medlemmer verden over (i skrivende øyeblikk 10 527). 

Throwing the Sheep in the Boardroom

2008 var det året sosial web virkelig tok av. Plutselig havnet halve landet på Facebook, YouTube er blitt en naturlig del av mediebildet, og blogging har virkelig tatt av. Dette vil vi nok se mye mer av i 2009. I skoleverket prøver vi å få lærere og elever til å utnytte det potensialet som ligger i sosial web for læring, selvom en rektor i Oslo-skolen står frem og er stolt av at de ikke bruker disse mulighetene på deres skole. På arbeidsplassene er det likevel et stykke igjen før sosial web blir en naturlig del av hverdagen. Det vil si, vi ser etterhvert en to deling her, mellom bransjer som utnytter dette og bransjer som ikke gjør det.

Jeg har alltid vært en bokorm, liker å lese analoge bøker. Selvom jeg merker at nå når der er så mye spennende å lese på nett, leser jeg mindre tradisjonelle bøker. Jeg venter med lengsel og smerte på bøkenes svar på iPod. Tenk så fantastisk å kunne ha 300 bøker med se over alt, kunne tagge notater i dem og koble dem mot hverandre, merke sitater og referanser og alltid ha dem tilgjengelig, i en liten, håndterlig, lesbar duppeditt. Uansett, nå er jeg gått litt tom for lesestoff i heimen, og til tross for alt som finnes online, ville jeg ha meg noen nye bøker. De fleste bøker må en jo kjøpe i fysisk format. På min søken kom jeg over denne boken: Throwing the Sheep in the Boardroom. En bok om hvorfor sosial web ikke gjør sin entre på arbeidsplassen. Den så interessant ut, og her kommer en liten videosnutt om hva boken handler om.

Sosial web - igjen

Jeg klarer ikke helt å slippe temaet sosial web.
I skolen snakker vi om sosial kompetanse og legger stor vekt på det. I Kvalitetsutvalgets innstilling ville de at sosiale kompetanse skulle inngå som en basisferdighet, med de konsekvenser dette hadde. Jeg var uenig i dette for sosial kompetanse er en veldig kontekstuell egenskap. Den varierer ut fra erfaringer, alder, omgivelser, fysisk og psykisk helse, samt ulike former for sosial, kulturell og økonomisk kapital (og dermed vanskelig å definere). Samtidig er det noe som definerer deg som person i mye større grad enn om du er god til å lese eller god i matte. Det å si om noen at de har liten sosial kompetanse er sterkt. Intensjonen var god. Alle praktiske og etiske motforestillinger skal jeg ikke utbrodere her, men temaet kommer litt opp igjen nå når vi er inne på emnet sosial web.
Venner gir status, enhver som har vært innom en skole vet at der er noen det er kult å være venn med, og andre en ikke ville blitt "sett død med". Det betyr ikke at en ikke kan like dem, men de har av en eller annen grunn ikke status, og ved å bli assosiert med dem går ens egen status ned. Å ha mange venner gir status med mindre du er så kul at du kan tillate deg å ha noen få, eksklusive venner (ligger status i det og). Vi bombarderes i ulike kanaler (tv, radio, ukeblad, m.m.) om betydingen av vennskap og vellykketete vennerelasjoner (toppes vel av Friends).
Dette fenomenet flyttes over på webben; mange venner på Facebook, mange Followers på Twitter, mange lesere på blogg, mange kontakter på LinkedIn, etc. Are Kalvø "feiret" hin dagen at han hadde 500 Followers på Twitter, og måtte selvsagt gjøre oppmerksom på dette i en kommentar.

Forskjellen fra vennerelasjoner i RL og i den virtuelle verden er at
1. man trenger ikke nødvendigvis synliggjøre venner eller mangel på sådanne.
2. dette kan endre seg over tid uten at andre trenger å vite noe om det.
I cyberspace blir dette veldig synlig, alle kan se det. Man kan se hvor mange venner du har på Facebook, se hvor mange Followers på Twitter, se trafikk på blogg, se treff på Google.
For voksne mennesker som selv velger en tilværelse i cyberspace er dette, om ikke uproblematisk, så mindre problematisk enn for elevene. Det å manøvrere, kommunisere og delta på webben krever egne sosiale kompetanser, ikke nødvendigvis de samme som i RL. Men ofte henger det sammen.

Skolen havner da i et dilemma: ved å ta sosial web i bruk kan sårbare, marginale elever eksponeres på en måte som verken de eller skolen ønsker, på den andre siden er det en viktigere og viktigere kompetanse å manøvrere i dette universet og skolen begår, etter mitt syn, en unnlatelsessynd om de ikke gir elevene denne digitale kompetansen (som og blir en sosial kompetanse).

7 things memet gikk som en farsott i bloggosfæren i noen dager, og jeg skrev en kommentar til det. Det som var veldig spesielt, og litt vondt, var da å lese KjMj sin kommentar til dette. Hun beskrev veldig godt opplevelsen av å bli forbigått i en slik farsott. Nå er hun veldig tøff, og skriver om dette på bloggen sin, i stedet for å la det forbigås i stillhet, slik mange ville gjort. Det står det respekt av, og hun gir en stemme til sider ved webben som er lett å glemme. Hun sier og noe annet viktig: hun spør om grunnen til at hun ikke ble tagget var at hun selv har vært litt usynlig i det siste. Av ulike grunner har hun ikke vært så aktiv og skrevet noe selv (bidratt).

Da kommer vi til en annen problemstilling:
Vårt virtuelle jeg: når vi er on-line skaper vi oss en personlighet ut fra hva vi velger å dele og hvor vi velger å delta. Denne personligheten vedlikeholder vi kun så lenge vi er aktive i cyberspace. Som en kollega sa: "en blogg som ikke har vært oppdatert på fire uker er fullstendig uinteressant". Dersom en ikke bidrar vil en etter hvert "forsvinne" og gå i glemmeboken (går ikke her inn på temaet om at det som ligger på nett ligger der til evig tid). Dette har fått et navn: avatar anxiety. Fordi så mye av ens personlighet plutselig "ligger på nett" blir en avhengig av å bidra og dele, noe Nicholas Carr skriver om. I Wired skriver Seven Levy i The Burden of Twitter:

"Guilty. I feel guilty that I have a blog and haven't contributed to it for seven months. Guilty that all my pals on Facebook post cool pictures, while the last shots I uploaded were of Fourth of July fireworks—from 2007. Guilty that I haven't Dugg anything since, well, ever."

Han uttrykker noe av forventningspresset som ligger i deltakelse på den sosiale webben, og når "alle andre" er så flinke og kule, blir det lett å føle seg litt tilkortkommet selv.
Selv opplever jeg at jeg har stort utbytte både faglig og sosialt av min deltakelse på den sosiale webben (men jeg skal ikke stikke under en stol at det kan være lett å kjenne seg igjen i disse beskrivelsene). Jeg har kontakt med interessante og kjekke personer som jeg ikke hadde kjent om jeg ikke hadde vært i cyber space, jeg finner meningsfeller som jeg kan diskutere temaer med ut over dem jeg har i mine fysiske omgivelser, og jeg finner det veldig lærerikt å være en del av dette fellesskapet. Men jeg er voksen, jeg kan velge dette selv og jeg kan velge det bort. Hva med elevene? Kan de velge det bort, eller er dette blitt en del av samfunnet vårt som ikke kan velges bort? Hvis vi ikke kan velge det bort, hvordan lærer vi da elevene våre å håndtere det? Er de så digital native at dette er ikke-problemstillinger for dem?
Jeg tror ikke jeg er ferdig med dette temaet helt enda. Man kan ikke være "litt gravid", og sånn er det med disse nettsamfunnene, enten er en en del av dem eller så er en det ikke. Ut over å fasineres av dem, hva innebærer dette egentlig?

Kjedebrev - sosial web

I dag har "kjedebrevet" 7 things you don't need to know about me" eller 7 things meme gått som en farsott i blogsfæren i Norge. Dette begynte blant bloggere i USA før jul. To ting fasinerer meg med det som skjedde i dag. Jeg så på Jeanette's blogg i går kveld at hun var "tagget", og i formiddag var jeg selv "tagget". Til dette hadde jeg to reaksjoner: på den ene siden synes jeg ikke all verden om kjedebrev, og har ikke behov for å fortelle så mye om meg selv på nettet. Det er i grunnen veldig uinteressant. På den andre siden var det kjekt å bli tagget, for da er jeg ikke usynlig. Andre bloggere synes det var verdt å tagge meg. Blir litt som i en vennegjeng, du er en del av gjengen. Noe som er viktig for oss som sosiale vesener. Blir litt som å bli eller ikke bli invitert med på fest.
Det andre som fasinerte meg var hvordan folk etter hvert distanserte seg fra disse kjedebrevene, spesielt etter Arne's innlegg på sin blogg. Ble litt sånn at dette var gøy, men vi gjør egentlig ikke slikt. Jeg er helt enig med Arne i det han skrev, men hvorfor ble det viktig for oss å distansere oss fra dette, og ikke bare holde på med litt unyttig gøy?
Etter hvert som jeg beveger meg på nettet merker jeg hvordan de samme sosiale kodene som en møter i RL/1st life overføres til webben. Margretha skrev noe om kommentarer på bloggen sin. Hvordan hun føler behov for tilbakemeldinger og bekreftelser når hun skriver på nett.
Selv føler jeg på akkurat det samme. Noe av det jeg legger ut, er bare informasjon, mens andre ting jeg legger ut har jeg behov for tilbakemelding på, og får jeg ingen kommentarer kan det føles litt som å bli oversett og kanskje føler jeg meg litt dum og, var dette helt teit??. En tullete reaksjon selvsagt, men følelsen er der likevel. Kanskje fordi jeg er forholdsvis ny i bloggosfæren, og ikke er en person som har erfaring med å uttrykke meg offentlig?
Det å utrykke seg på nettet skiller seg fra "vanlig" kommunikasjon ved at en ikke umiddelbart får respons fra den en kommuniserer med, enten ved verbal eller ikke verbal tilbakemelding. På nett blir det i form av kommentarer, responsinnlegg, eller på Twitter ved retweets, og det kan ofte ta tid før den responsen kommer.
Dette kjedebrevet ble, slik Arne var inne på, litt som et sosialt lim mellom folk som kommuniserer mye med hverandre uten å se hverandre, og som en føler en kjenner og har et fellesskap med. De som ikke tar del i denne sosiale webben kan ikke forstå dette og harselerer en del med den "nettavhengigheten" folk føler. Det kan jeg godt leve med, men der blir en kløft her. For de fleste elever er del av denne sosiale webben på en eller annen måte, og har behov for den sosiale bekreftelsen som ligger i tilbakemeldinger på nett. Det å stenge dem ute fra dette sosiale fellesskapet kan føles hardt. De fleste lærere er ikke del av dette fellesskapet og forstår ikke hvordan dette oppleves, og synes det er et kjempeproblem med elevens sosiale liv online, spesielt i timene når de ønsker at der skal finne sted annen aktivitet.
Jeg er enig i at alt til sin tid, men en må kanskje finne seg strategier for å håndtere dette og det krever gjerne noen nye rutiner. Det ligger helt klart et potensiale i dette. Vi skulle sende "brevet" videre til 7 bloggere. Det tok ikke lang tid før folk gikk opp for bloggere å sende til. Dette viser hvilket potensiale som ligger i sosial web. Obama og hans folk forstod det, derfor vant han valget. Når vil norsk skole forstå det?
Så egentlig en takk til Guttorm som forsåvidt startet dette racet i går kveld, når han satte Jeanette i gang ved å gjøre henne oppmerksom på at hun var tagget.

Bloggingens død

Som jeg tidligere har nevnt har Svend Andreas Horgen spurt på bloggen sin, gjemmesiden, om Facebook kan brukes i undervisningen. Ett av svarene han har fått er: når skolen "adopterer" ungdomskulturer dør de, og peker på visebølgen på 60-tallet. På bloggen sin viser vedkommende til Wired, som skriver at blogging er dødt (det vil si så 2004). "Blogging er det bare noe noen gamlinger som gjør, ja også en drøss med damer da, som ikke kan holde munn på nettet heller." (Ok, hint, hint hold kjeft, slutt å blogg). Ingunn Kjøl Wiig referer til denne utfordingen når hun skriver om sine erfaringer med å få elevene til å blogge. Det er neppe tilfeldig at det er gutter som ikke umiddelbart omfavner denne formen for kommunikasjon. Å uttrykke seg på en blogg for hele verden er ganske utleverende, og litt skummelt. Det ligger der, alle kan lese det og tolke inn det de vil i det du skriver, du blottstiller deg for andres dom. Er ikke bare enkelt, spesielt i en sårbar undomstid.
Det jeg synes er flott, er at vi diskuterer dette, problematiserer det, ser på fordeler og ulemper med de ulike uttrykksformene, og ikke ukritisk omfavner eller avviser, og til slutt; har metodevariasjon, alt er ikke for alle. Ei heller blogging.
Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, ikke alle liker å kommunisere med ord, verken muntlig eller skriftlig. Guttekulturen er en kultur mer preget av handling enn ord, som kanskje mer er en jentegreie. I vår begeistring over disse nye mediene må vi passe på å ikke kaste barnet ut med badevannet. Dette viser med all tydelighet skolens dilemma og utfordring; one size doesn't fit all. Blogging er kanskje "oversharing"?
Håper denne debatten fortsetter.

Web 2.0 i skolen.

Jeg tenkte jeg skulle lage en liste over ulike web 2.0 verktøy, men som den gode googleist jeg er, ser jeg først om noen andre har tenkt tanken før meg. Ikke overraskende har flere gjort det. Copy and paste er en viktig kompetanse i det digitale nettsamfunnet, og jeg benytter med av denne utskjelte (og i skolen ulovlige) teknikken og deler herved noen av lenkene jeg fant:

Kathy Schrok's guide for educators
Web 2.0 in schools
School 2.0
Best Web 2.0 Applications for Elementary School
Building a Web 2.0 school Web site

Social networking til nye høyder?

De fleste av oss bruker mange ulike kanaler for å kommunisere med omverdenen online; e-post, nettsamfunn, bokmerkedeling, bildedeling, m.fl. Nå er det kommet en plattform som skanner alle disse ulike arenaene og samler dem på ett sted, samt lagrer en del ekstra informasjon, f.eks hvordan du kjenner kontaktene på de ulike listene dine, og hvor mange ulike kanaler dere har kontakt på(epost, Facebook, Twitter, LinkedIn, etc), hvor du reiser på Doppler, ønskeliste på Amazoon og din delte kalender. Rene overvåkningsverktøyet eller et verdifullt hjelpemiddel til å holde orden i en komplisert hverdag? Anonymitet er hvertfall en saga blott.

Du kan se en video om verktøyet på YouTube