Social Media Detox

Da har vi rundet 2015, og fremfor oss står en bok med 365 blanke sider. Med hva og hvor skal disse fylles? I 2014 og i årene før har ett av svarene vært at disse sidene skal dokumenteres på sosiale medier. Vi har dokumentert våre liv på Facebook, Vine, Instragram og Twitter. Den store hiten på julegavemarkedet for 45+ i år har vært en såkalt selfie stick, det en en stang for å sette mobiltelefonen på slik at en får et lekrere selfiebilde å legge ut på sosiale medier, og for 45+ er det ofte Facebook. News feeden min på FB dokumenterte dette, selv Jens Stoltenberg, vår tidligere statsminister, nå sjef i Nato, var del av denne klubben.

Men hvilken status har egentlig de tradisjonelle sosiale mediene, og hvem bruker dem? Det jeg ser i egne sosiale sirkler er at det er en hard kjerne som poster på de tradisjonelle sosiale mediene, men de fleste poster lite. I stedet for å bruke disse uselektive mediene, som deler dine oppdateringer ukriktisk, og på en måte som du kanskje ikke setter like stor pris på, tas såkalte messenger apps over. De unge i familien sender hverandre meldinger på Snapchat.

Det er mange grunner til å vise tilbakehold på bruk av disse "offentlige" sosiale mediene. Med stadige endringer i brukervilkår, og pushing av reklame og sortert news feed, er det mye støy og uønsket informasjon her. At en ved å bruke ulike sosiale nettsteder som Facebook skal gi fra seg en masse annen informasjon og at Facebook skal ha tilgang til masse data om bildene dine er en selvtekt som ikke alle synes smaker like godt. At det du deler på sosiale medier blir brukt mot deg, for eksempel når du søker jobb, er også en grunn til at flere går over til plattformer hvor innholdet ditt slettes eller forblir mellom deg og dem du deler med.  Dagens unge som er vokst opp med disse sosiale mediene viser en helt annen tilbakeholdenhet enn kanskje vi som fikk tilgang til dette i voksen alder gjør.

En annen ting er mobbingen som finner sted på disse offentlige plattformene.  På Instagram har det utviklet seg et finurlig kodespråk hvor de unge tar tempraturen på hvor populære, eller upopulære, de er. Dette er koder som de unge forstår, men som går under radaren for de fleste foreldre og lærere.

Som det meste andre er sosiale medier tvegggete sverd.  På den ene siden er det gode arenaer for kommunikasjon, samhandling og informasjon. På den andre siden et fristende mål for dem som vil ha tilgang til informasjon om brukerne og en arena for de mindre hyggelige sider av våre sosiale liv, som mobbing, netthets og nettroll. Dette dilemmaet lever vi i. Jeg slettet før nyttår min Istagram-konto. Den hadde liten interesse for meg.  Min Facebook-konto har jeg lyst å slette, men foreløpig er den for nyttig rent faglig. Enn så lenge er jeg komfortabel på Twitter.  Men det gjenstår å se om Fred Wilson har rett når han sier at "The `Social Media Phase of the Internet´ is Over". 

Top 5%

I dag fikk jeg en merkelig epost.  LinkedIn forteller meg at de har passert 200 millioner medlemmer og at min profil er blant de 5% mest sette profiler på LinkedIn.



Nå skal jeg innrømme at til tross for alle forstå-seg-påeres anbefalinger er min LinkedIn-konto veldig stemoderlig behandlet. Jeg har bare, i skrivende stund, 377 kontakter. Jeg har flere venner på FB og flere følgere på Twitter, to nettsamfunn hvor jeg er mye mer aktiv. Ikke har jeg noen "god" profil på LinkedIn heller. Burde nok ha hatt en mye mer utfyllende beskrivelse.  Kjenner presset for det nå.

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt har "tatt" dette med LinkedIn. Jeg får til stadighet meldinger om at jeg bør oppgradere kontoen min for å få tilgang til det ene og det andre jeg ikke føler jeg trenger.  Det er så mange nettsamfunn, og hvordan velge hvor en skal være og knekke kodene på de enkelte.  Jeg diskuterte dette i julen med min sønn, som har mange flere følgere og får mange flere likes på Instagram enn det jeg gjør. Du gjør det helt feil, mamma, var den klare melding fra mine håpefulle.  Greit nok, det er ikke noe mål å få flest mulig likes, og kanskje er det der jeg trår feil. Pinterest har jeg heller ikke klart å mobilisere den helt store entusiasmen for. SnapChat skjønner jeg bare ikke.  Jeg får med jevne mellomrom melding om nye følgere på Quora og Foursqare - der er jeg lite.  G+ har jeg et veldig halvhjertet  forhold til.

Jeg diskuterte dette med en kollega og fant ut at vi er blitt "gamle" på sosiale medier.  Vi holder oss til dem vi "begynte" på: blogg, Facebook og Twitter. De fyller våre behov, så alle disse "nye" har en høyere terskel.  Det var en som skrev på Twitter: er blogg den nye boken og Twitter den nye bloggen - og slik føler faktisk jeg at det er blitt.  Er vi som anser oss som åpne og progressive stivnet i et SoMe-univers? Er dette med sosiale medier blitt et så rikt landskap at vi mer deler oss på hvor vi er? Noen aldersgrupper og yrkesgrupper, evt. sosiale lag er mer på noen enn andre?  Jeg vet ikke. Men det er interessant å se. Uansett: jeg får glede meg over å være blant de top 5%, så lenge det varer. Kanskje bør jeg vie LinkedIn mer oppmerksomhet, - kanskje ikke. I så fall - hvorfor skal jeg det? Det er hvertfall spesielt å få en slik melding fra et nettsamfunn som er så stort og som jeg har viet så lite oppmerksomhet. Hvem ser på min profil og hvorfor?

Poeng for å blogge?

Jeg får spørsmålet fra skoleledere jeg prøver å få til å blogge om hvorfor skal de blogge. Jeg mener at dette er en kompetanse og en naturlig del av skolelederjobben. Det handler om å kommunisere ut til omverden, elever, foreldre, nærmiljø, og jeg mener arbeidsgiver burde oppfordre sine skoleledere til å være aktive og utadvendte på sosiale medier. Politimester i Vest-Finnmark Torbjørn Aas er aktiv på sosiale medier, og sier her noe om hvorfor han mener det er viktig for han som leder. Fremdeles er det mye skepsis til sosiale medier, men ting endrer seg. I denne artikkelen fra BT kan en lese om hvordan bedrifter gir poeng til sine ansatte for å være aktive på sosiale medier.